Den amerikanske forfatteren Vi Keeland har truffet leserne hjemme i New York og dalstrøka innafor så det holder. Når hun serverer en dampende kjærlighetsroman med heftige doser sex så er det vel kanskje ikke så overraskende?
Vi Keeland har skjønt hvilke knapper hun skal trykke på.
Sommeren er vel årstida for lettere saker på alle slags vis – også lesestoff. "Sjefen" av den amerikanske trebarnsmora Vi Keeland, bosatt i New York, passer sånn sett ypperlig inn.
Keeland har solgt rundt 1,5 millioner av sine fem bøker og hun har ligget på førsteplass på bestselgerlista til New York Times – det forteller det meste om hvilken streng hun har truffet i alle fall på hjemmebane.
"Sjefen" er mitt første møte med Keelands univers og jeg skjønner raskt hvorfor hun har oppnådd en slik popularitet og slike salgstall. Med sin elegante penn – hun skriver lett og medrivende – tar hun oss med inn i en historie som er lett, morsom og full av gode personbeskrivelser.
Storyen er enkel og grei: På et spesielt datevis møter våre hovedpersoner, en mann og en kvinne må vite, hverandre og noen forviklinger seinere viser det seg at herren blir kvinnens sjef. Så begynner den romantiske snøballen å rulle og raskt, veldig raskt faktisk, dukker det store dilemmaet opp: skal man/skal man ikke ha sex med sjefen?
Med flere komplikasjoner underveis blir det både det ene og det andre – og her kan jeg love at det ikke spares på godsakene for å si det slik….. – og hvordan det ender til slutt kan man egentlig bare bruke fantasien for å regne seg fram til.
Dette er enkelt og greit en romantisk kjærlighetsroman uten noen voldsom litterær dybde for å være helt ærlig, men den er godt skrevet og av typen som er vanskelig å legge fra seg. Dessuten har Keeland inkorporert et ekstra element i historia som gjør at alt ikke er så rett frem som det kunne ha vært.
Jeg må ikke lese resten av Vi Keelands samlede verker for å si det sånn – dette er forøvrig den første som er oversatt til norsk – men jeg har latt meg underholde av "Sjefen" noen sommerkvelder og det var vel meninga?
For tre år siden kom det ei "hemmelig" plate min vei. Det var et helt ukjent band for meg som kalte seg Honest John og som på det like ukjente selskapet Rudi Records ga ut debutskiva si, "Canarie". Musikken, av det originale og søkende slaget, falt så absolutt i smak. Nå er oppfølgeren på plass og det på det meget fremadstormende og spennende portugisiske selskapet Clean Feed Records som har åpna dørene sine for en rekke norske musikere og band.
Honest John, som i tillegg til Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett består av Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og gitar-banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer og trommemaskin – sistnevnte med svensk pass, men vi regner han som norsk etterhvert! -, kommer fra band som Sheriffs of Nothingness, Cortex, Large Unit, Ballrogg og Trondheim Jazz Orchestra, og er blant våre mest spennende musikanter i ymse grenseland.
Det betyr at de tar med seg masse fra sine forskjellige utgangspunkt og mikser det her med impulser fra nederlandsk frijazz, type Misha Mengelberg og ICP, brasilianske samba- og bossarytmer og samtidsstorheter som Webern og Sciarrino. Bortsett fra en felles unnfanga melodi, har Ellerhusen Holm skrevet all musikken.
Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i august 2015 og i mai i fjor og viser oss et kollektiv som går sine helt egne, ærlige veier. Her blir det ikke kompromissa et eneste sekund og de framstår som strålende representanter på hvorfor moderne norsk jazz og impro har fått en så enorm status også i utlandet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er mulig det er noe spesielt i jazzvannet i Canada eller noe eget med kulturen nord for Trump. Uansett kommer det i alle fall en rekke svært talentfulle kvinnelige instrumentalister fra det store landet: Søstrene Christine og Ingrid Jensen, Jane Bunnett, Renee Rosnes og Diana Krall er bare noen eksempler på det. De siste 10 åra har et nytt navn inntatt scena og den nå New York-bosatte Bria Skonberg har gjennom flere skiveinnspillinger og turnering over hele kloden, noe som har gått meg hus forbi, vist at ei ny stemme var klar for store scener.
Med "With a Twist" har jeg endelig klart å melde meg på og den knapt 35 år unge Skonberg, med svenske røtter noen generasjoner tilbake, er så avgjort en artist som har noe på hjertet både som trompeter og vokalist.
Til tross for at hun er den yngste av disse canadiske stjernene, så er hun den som stilistisk har gått lengst tilbake i tid. Hun har tydeligvis full kontroll over jazzhistoria helt tilbake til Louis Armstrong og de andre heltene og musikken de skapte for rundt 100 år siden. Det har hun tatt med seg inn i sin egen verden og sin egen tid og hun tolker blant annet "My Baby Just Cares for Me", "Alright, Okay, You Win" og "Back in Your Own Backyard" med full respekt for der den musikken kom fra, samtidig som hun gjør den både samtidig og tidløs.
Sammen med en rekke mer enn dyktige musikanter fra et mer moderne ståsted enn seg sjøl, som Sullivan Fortner, Aaron Goldberg, Gil Goldstein, Steve Cardenas, Scott Colley og Matt Wilson, serverer Skonberg oss også egne låter pluss overraskelser som Leonard Cohens "Dance Me to the End of Love" og Ed Sheerans "Thinking out Loud".
Bria Skonberg flytter absolutt ingen merkesteiner, men gir oss god og tidløs jazzmusikk både som vokalist og trompeter. Det holder ei god stund det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er bare å bryte sammen. Jeg tilstår at sjøl om Rasmus og Verdens Beste Band har vært blant oss i 10 år, så har jeg aldri fått med meg hva denne trioen har gitt oss. Det kan sjølsagt ha noe med å gjøre at jeg ikke er helt i målgruppa og heller ikke har noen i min umiddelbare nærhet som er det. Dette er nemlig en trio som tar de aller minste blant oss skikkelig på alvor og to av gruppas første fire skiver blei tildelt Spellemannpriser for beste barneplate. Basert på det jeg har hørt på "Banjo på badet" så er jeg ikke et sekund overraska over det. Dette er nemlig både tøft, morsomt og av meget høy kvalitet.
Den Trondheimsbaserte trioen, bestående av Rasmus Rohde, som har skrevet all musikk og tekst og som synger og spiller gitar, dommerfløyte og en del de har glemt, Erlend Smalås på bass, tuba, ku, sykkelklokke og mye annet og Kriss Stemland på dobro, gamle synther, gurgling, cowboy pluss pluss, har fått utmerka hjelp av produsent i superklassen, Kåre Vestrheim (Highasakite og Frida Ånnevik). Når han har invitert Pål Hausken (trommer), Stian Carstensen (trekkspill og fele), Erik Eilertsen (trompet), Lars Frank (klarinett), Andreas Rotevatn (trombone) og seg sjøl på piano pluss Steinerskolens jentekor og enda flere flinke barn til å kore, så er det lett å begripe at den musikalske kvaliteten er på aller høyeste nivå.
Det passer som hånd i hanske med det Rasmus & Co har brakt til torgs av tekster og musikk. Tekstene er humoristiske, alvorlige og hele tida garantert forståelige for barn fra bortimot 0 til 100. Rasmus Rohde er intet mindre enn en historieforteller på aller øverste hylle og han synger om "alt" uten blygsel slik at det ufarliggjøres og som jeg føler meg overbevist om at det gjør det lettere for voksne og barn å snakke sammen om det som kan være vanskelig og tabubelagt.
Jeg er nok fortsatt ikke i kjernegruppa for Rasmus og Verdens Beste Band, men det bryr jeg meg ikke nevneverdig om. Jeg humrer og storkoser meg sammen med dem uansett – dette er som sagt musikk for barn i alle aldre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Phonophani, som også reagerer om han blir kalt Espen Sommer Eide, har laga en CD eller dobbelt-LP der han hygger seg på elektronika-lekerommet og tar oss med til hittil ukjente steder.
Phonophani – aka Espen Sommer Eide – har laga musikken som en hund ville gjort det.
Enten aleine eller i duoen Alog, sammen med Dag-Are Haugan, har Espen Sommer Eide dokumentert sine musikalske visjoner siden 1998. Alog vant Spellemannprisen i 2005 og blei også nominert to år seinere.
På sett og vis har Phonophani restarta karriera si med "Animal Imagination". Etter å ha vært i tenkeboksen, bestemte han seg for å lage musikk som en hund. Spesielt? Det kan man trygt si, men det er uansett fascinerende og originalt.
Alt han spiller, skrur eller slår på av instrumenter eller maskiner blir spontant "angrepet" – han sier han starta med å slå løs på tangentene sine. Det var ingen komposisjoner eller fornuft involvert – endelig laga han musikk som en hund, sier han.
Det hele blir forklart som digital primitivisme eller lydmessig Art Brut – dette er musikk eller lydinstallasjoner- eller konstruksjoner som egner seg for ører eller sanseapparat som er åpne og søkende og som beveger seg i ytterkanten av det meste. Den eneste stemma som bidrar foruten Phonophani er Mari Kvien Brunvoll som stemmeskulptør på ett spor.
Phonophani har funnet opp egne instrumenter, det er en sann original vi har med å gjøre, og han/de lager lydlandskaper ulikt alt annet som har kommet din vei – jeg garanterer.
Det er ingen lett vei inn til Phonophanis univers, men det er fascinerende å gå på søken der inne. Det er aldri kjedelig – det er derimot konstant nytt og annerledes. Vil du la deg utfordre og gi deg sjøl sjanser du aldri har fått før, er Phonophani absolutt et sted å starte.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Tenorsaksofonist Tore Brunborg og bassist Steinar Raknes er en relativt fersk duo som allerede har vært i studio og lanserer sin debut-CD nå på seinsommeren. Det er bare å begynne gode seg allerede nå.
Det de to ga oss i det fullsatte amfiet i Reknesparken nærmer seg nemlig det som kan passe inn under betegnelsen magisk og fantastisk vakkert. Det å rusle dit fra Molde sentrum like før klokka 7 på festivalens avslutningsdag er alltid litt vemodig, men også usedvanlig stemningsfullt. Spesielt når været var så perfekt som det var denne lørdagen.
Når så Karin Krog dukka opp som den store overraskelsen så var det bortimot fullbragt.
Foto: Tor Hammerø
De to spilte i all hovedsak egne komposisjoner – den ene vakrere ene den andre. Det var musikk så lyrisk, så melodisk og så perfekt til morrastemninga som vel tenkelig. Egentlig var det vel strengt tatt de to som skapte mye av den stemninga der de kledde hverandre bortimot til perfeksjon.
Når så dronninga sjøl, Karin Krog, steg ut av bilen like ved scena helt mot slutten og sang sin legendariske "Break of Day in Molde", til musikk av Carla Bley, så var det ikke så mye mer å ønske seg av denne morrakvisten. Så flott, så vakkert og så stemningsfullt!
Mer fortjent Molderose enn til Karin Krog kan knapt tenkes.
Foto: Tor Hammerø
Et lite høydepunkt under hver festival har vært utdelinga av Molderosen. Mer verdig og riktig vinner enn årets har vel aldri blitt kåra tidligere. Sjølsagt skulle 80 år unge Karin Krog, som sang på første Moldejazz i 1961, få den hedersbevisninga og det til stormende jubel og trampeklapp. Så fortjent – og bedre start på dagen er ikke mulig å tenke seg.
Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen ga oss en herlig time.
Foto: Tor Hammerø
Barytonsaksofonist John Pål Inderberg har vært et musikalsk muntrasjonsråd i flere tiår. Sammen med sine jevnaldrende – i følge han sjøl – medmusikanter Trygve Waldemar Fiske (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer), har han i vår servert ei herlig trioskive med røtter i cooltradisjonen. Det som er det flotte med Inderberg & Co ser at humoren aldri kommer i veien for det musikalske innholdet og i denne tradisjonen er han en musikant i den aller ypperste klasse.
Samarbeidet med sjølvaste Edvard Hoem var helt nytt for meg og at Hoem også hadde så mange humorgener, kom som en stor og gledelig overraskelse.
Han fortalte om at han blei klar over at han skulle bli forfatter den dagen John Coltrane døde, den 19. juli 1967, og han leste fra si strålende seineste bok, "Landet ingen har sett", om mormora si her i Molde på begynnelsen av forrige århundre. Dikt om nesten tapt kjærlighet redda av Moldefestivalen og en "remiks" av en åpningsprolog til Moldejazz for noen år siden, stod også på repertoaret. Alt lest og framført med snert og humor – Edvard Hoem passa utmerka sammen med Inderberg og trioen hans og hyggeligere måte å tilbringe en lørdagsettermiddag under Moldejazz, innendørs i alle fall, er vanskelig å komme på.
Karin Krog må være verdens yngste 80-åring.
Foto: Tor Hammerø
For ei dame!
Karin Krog var ett av trekksplastrene på den aller første jazzfestivalen i Molde i 1961. 57 år seinere er hun fortsatt det. Det er nesten ikke til å tro.
Av Tor Hammerø
Dagen starta på best mulig vis for både Molde-publikummet og Karin Krog (80). Hun sang nemlig «Break of Day in Molde» som overraskelsesgjest på arrangementet som går under akkurat det navnet hver avslutningsdag klokka 7 i Reknesparken. Der blei hun også tildelt Molderosen – det må være en av de mest fortjente utnevnelsene til den hederen gjennom alle tider.
Perfekt avslutning
Nesten 12 timer senere stod hun på scena i storstua i Bjørnsonhuset og blei hylla av et feststemt publikum. Det er smått utrolig at Krog har runda den anstendige alder av 80 – yngre 80-åring finnes enkelt og greit ikke.
Etter at hennes medmusikanter under ledelse av den meget anerkjente, dyktige og stilsikre amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton, som jeg har en mistanke om gikk i dress og slips lenge før han blei konfirmert, hadde ønska menigheta velkommen med et par låter av Eroll Garner og Jan Johansson, var det tid for dronninga av norsk jazz sin inntreden.
Krog har jo en innfallsvinkel til det å skape musikk som ikke kjenner mange grenser, men denne kvelden og konserten var via materiale som hørte hjemme i mainstreamepoken med røtter i både swing og bebop. På sett og vis er det der Krog har vokst opp og hun har alltid følt seg veldig hjemme i dette materialet.
Billie Holiday
En del av repertoaret var henta fra salige Billie Holidays repertoar: «My Man», «I Must Have that Man», «Some Other Spring», som Krog har spilt inn på plate med en annen Moldevenn, Dexter Gordon, og «Miss Brown to You». Krog tolka dette materialet på sitt eget uforlignelige vis – hun gjorde det som alltid til sitt eget.
Etter et lite kvartett-mellomspill med Olle Adolphsons nydelige melodi «Trubbel», blei det mer materiale i nesten samme gate med tenorsaksofonisten Lester Young som en liten gjennomgangsfigur, blant annet Charles Mingus´ melodi som Roland Kirk hadde satt tekst til og som var en hyllest til Young.
Ellers sang Krog såkalt vocalese, det vil si tekst til en instrumentalsolo, skrevet av Jon Hendricks til soloer spilt av Stan Getz og Lars Gullin før det hel blei avslutta med en groovy versjon av «Ain´t Nobody´s Business If I Do».
Takk til Kikkan
Etter at Krog hadde takka både festivalen og gründer Otto Chr. «Kikkan» Sættem, som var tilstede, og sine ypperlige medmusikanter fra Danmark og Sverige – strålende solistiske prestasjoner av både Backenroth og Lundgren hele veien – og som hun mente var både snille og renslige, blei festen avslutta med en vakker versjon av «God Bless the Child».
Karin Krog er ei dronning som ikke har noe å bevise, men som gjør det hver gang likevel.
Karin Krog og Scott Hamilton – en perfekt match.
Foto: Tor Hammerø
Jan Magne Førde har laga et storverk.
Foto: Tor Hammerø
Verdig og flott avslutning
Det har seg jo slik at alt flott må få en slutt. Slik var det også med Moldejazz 2017, men verdigere og mer storslått punktum enn det Jan Magne Førde og hans medmusikanter satte, er det vanskelig å ønske seg.
Av Tor Hammerø
Det har seg slik at jeg hadde privilegiet å få overvære premieren på Jan Magne Førdes «Mezzing» i Nidarosdomen under Jazzfest i mai fjor. Det blei en nærmest voldsom opplevelse og jeg brukte betegnelser som mektig og majestetisk om det jeg blei utsatt for. Jeg hevda også at det ville bli umulig å fremføre verket noe annet sted enn i nasjonaldomen. Noe av dette sår jeg fortsatt for, men noe har jeg tatt feil i.
Fortsatt mektig
Verket Førde, som mange kjenner fra en årrekke i Brazz Brothers, har skrevet, er nemlig fortsatt både mektig og majestetisk. Det jeg går tilbake på er at det faktisk er mulig å oppføre det et annet sted enn i Nidarosdomen – i alle fall i Molde Domkirke.
22. juli
Avslutninga på Moldejazz 2017 falt på den 22. juli – en dato som er spikra fast i de aller fleste nordmenns bevissthet etter det grusomme som skjedde denne datoen for 6 år siden. Den gangen var Domkirka også sentral i den umiddelbare sorgprosessen – nå fungerte «Mezzing» som en slags påminnelse om hva som aldri må skje igjen. Det var ei stemning og en høytid over det hele fra Førde kom vandrende med sin trompet gjennom kirkerommet til det hele var over, som sørga for den riktige verdigheten i en sådan stund.
Hele verden
Jan Magne Førde har gjennom Brazz Brothers-epoken, og også under eget navn, vist at han er en komponist av meget solid kaliber. Her hadde han tatt med seg mye av tankegodset som han har brukt tidligere, men bare gjort det enda mer «voldsomt» med et helt brassband pluss et stjernelag bestående av Kenneth Ekornes (perkusjon), Roger Ludvigsen (gitar), Rus Nygård-Pearson (bass) og ikke minst Henning Sommerro på orgel, piano, trekkspill og vokal.
Førde har som vanlig henta inspirasjon fra kilder som afrikansk musikk, norsk tradisjonsmusikk, jazz og gudene vet hva, som det vel heter i Domkirka, og satt det sammen til noe som er umiskjennelig Førde-musikk.
Her blei vi servert alt fra det voldsomme med Sommerro på orgelet der murene i kirka stod og dirra til det vare og følsomme der tankene fikk mulighet til å finne ro.
Lyd og lys
Lysmesteren gjorde en fin og dynamisk jobb og lydmaestro Asle Karstad gjorde nok en gang bare det hans magiske fingre og ører er i stand til: å få dette verket til å fungere nesten perfekt i et nytt rom. Moldejazz 2017 blei avslutta med låta «Endless» – et symbol på at alt flott, som for eksempel Moldejazz, også er uendelig. «Mezzing» blei ei flott avslutning på en fantastisk festival.
PS Som den gode sunnmøring Jan Magne Førde er, så mente han at publikum burde kjøpe minst to CD-er på vei ut. Siden dette tildels er improvisert musikk, så er jo muligheten avgjort der for at hver enkelt CD kan låte forskjellig, mente han.
PS 2 Nå er det bare 51 uker igjen. Det gledes allerede!
Jan Magne Førde sammen med sitt kremlag og flotte Molde Brassband.
Hvis man setter sammen gitaristene Elliott Sharp, Mary Halvorson og Marc Ribot, så er sjansene for at resultatet blir noe for seg sjøl, relativt store.
Veteranene Elliott Sharp og Marc Ribot har jobba sammen i rundt 30 år. "Ungdommen" Mary Halvorson har av naturlige årsaker kommet inn i bildet noe seinere og har vært samarbeidspartner med Elliott de seineste ti. Nå hadde Sharp en idé om å lage ei trioskive med disse stilskaperne og innovatørene, men det skulle vise seg ikke å være så enkelt. Det endte med at Sharp og Ribot gikk i studio sammen, mens Halvorson la på sine bidrag i etterkant.
Mary Halvorson la på sin "stemme" i etterkant.
Det var den trange timeplanen til de ettertrakta gitaristene som førte til at det viste seg umulig å finne en fellesdag. Ideen var fortsatt like god til tross for det, og den noe eksperimentelle løsninga står egentlig i stil med musikken de har skapt.
De tre har alle unike stemmer på sine instrumenter og det var her mye av fundamentet lå for musikken.
Dette er uten unntak eksperimentell og søkende musikk – her finnes ikke låter eller rytmikk i tradisjonell forstand – men samtaler mellom tre originaler som alle på hvert sitt vis har tatt gitaren til nye steder.
Med et sound ulikt hverandre, og hvem som helst andre for den sakens skyld, gir de oss 12 "låter" mer eller mindre unnfanga spontant. Dette er impro av beste merke som jeg vet enkelte, kolleger også, vil kalle tøv og tull. Jeg er altså ikke blant dem – dette er en flott dokumentasjon av hva tre av klodens meste spennende gitarinnovatører kan skape – sammen.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Konkurransen om årets konsert under Moldejazz er knallhard. Det som møtte publikum en sein fredagskveld med Vijay Iyer Sextet kommer uansett til å være med i kampen om topp-plassen.
Vijay Iyer leverte kanskje festivalens største konsert.
Det kommer ikke som noen stor bombe at pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer, årets Artist in Residence i Molde, er en foregangsmann og innovatør på alle områder. Han hadde gjennom sine tre tidligere konserter under Moldejazz vist oss sin enorme allsidighet – sitt vidsyn for å si det slik.
For meg blei likevel møtet med hans sekstett det absolutte høydepunktet. For noen låter, for noen arrangement, for noen solister og for et trøkk.
Mark Shim, Stephan Crump, Steve Lehman og Graham Haynes – det er bandet sitt det!
Foto: Tor Hammerø
Med ei besetning bestående av Stephan Crump på bass, Graham Haynes på kornett og flügelhorn, Steve Lehman på altsaksofon, Mark Shim på tenorsaksofon og Tyshawn Sorey på trommer, tok Iyer rommet fra første takt og hadde det i sin hule hånd helt hjem. Det er en autoritet i det Iyer foretar seg som er enorm og om det er lyrikeren eller den heftige som gir seg til kjenne, så er det med samme fingeravtrykk.
Tyshawn Sorey er enkelt og greit en av verdens beste trommeslagere.
Foto: Tor Hammerø
Solistisk er det verdensklasse rund baut i dette bandet, men det Steve Lehman hadde å melde fortalte oss hvorfor mange mener han er den nye stemma på akkurat det hornet. Og så trommeslager Tyshawn Sorey da. For et kraftverk, for en oppfinnsomhet, for en musikant. Det er ikke til å undres over at mange mener Sorey er den som kan flytte grenser på dette instrumentet – han er definitivt på god vei.
Skiva med denne sekstetten, som kommer på ECM om noen uker, men som blei solgt eksklusivt i Molde, heter "Far from Over". Som han sa til publikum mot slutten: Etter at Trump blir stilt for krigsrett, har vi fortsatt mye igjen å rydde opp i. Dette bandet og denne musikken kan bidra til det.
Eve Risser White Desert Orchestra ga oss topp europeisk jazz.
Foto: Tor Hammerø
Tidligere på dagen hadde den franske pianisten, komponisten og bandlederen Eve Risser og hennes White Desert Orchestra vist oss noe av det mest interessante som skapes på den europeiske scena.
Ryktene om Rissers talent hadde gått foran henne lenge og alt stemte. Med sitt timanns/kvinnersband, viste hun frem sin egen originale musikalske visjon. Musikken er både løs, åpen, arrangert, melodisk og ofte inspirert av samtidsmusikk.
Solistene holdt høy klasse og ikke minst den eneste nordmannen i bandet, trompeteren Eivind Lønning, fortalte oss tydelig hvorfor han er så ettertrakta på den moderne, europeiske jazzscena.
Atmosphères – hvilke herlige stemninger.
Foto: Tor Hammerø
Mellom Metheny og Trondheim Jazz Orchestra rakk jeg en liten halvtime med kvartetten Atmosphères. Bak det navnet skjuler sampler Jan Bang, den armenske pianisten Tigran Hamasyan, trompeter og stemmekunstner Arve Henriksen og gitarist Eivind Aarset seg. Etter å ha hørt bandets debut-CD på ECM var jeg lei meg for at jeg ikke rakk hele konserten. Musikken både var og er noe så utrolig stemningsfull og varm og er du blant dem som søker ro og ettertanke, så er Atmosphères det perfekte reisefølge.
Det hender, av og til i alle fall, at det er tvil om hvor poengene ville havne når det spilles her i Molde. Basert på smilene til Ola Kvernberg og Pat Metheny etter bare noen sekunder av denne konserten, var all tvil feid
Det er jo slik at mange moldensere etter hvert regner Pat Metheny, som har røtter både i Vestfold og på Sørlandet, som litt sin egen etter at han har besøkt byen en rekke ganger siden 1974 da han kom hit som totalt ukjent 19-åring. Nå er han jazzens suverene superstjerne på verdensbasis og det sier mye når han sjøl spør om å få komme tilbake til Molde for å spille med norske musikanter. Det sier mye om både kvaliteten på musikerne og tilliten han har til Moldejazz.
Gjensyn og gjenhør
Møtet med Trondheim Jazzorkester blei på sett og vis et gjensyn og gjenhør fra 2001. Da møttes «de to», og møtet frista åpenbart til gjentakelse. Nå var det et helt nytt TJO som møtte Metheny og oss. Ikke bare var orkesteret nytt, men alle låtene var også nye og arrangementene, ført i pennen av Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan – henholdsvis forhenværende og nåværende kunstnerisk leder av orkesteret, var også helt nye – faktisk justert mer eller mindre helt frem til konsertstart. Og for noen arrangement! Hegdal, som stilte solidarisk med Metheny i stripete genser, og Vågan, hadde lagt lista skyhøyt – det var åpenbart en konsentrasjonsprøvelse for både TJO og Metheny, men sjøl om det var vanskelige saker de hadde å bryne seg på, så landa de noe så voldsomt på beina.
Dette er jo musikanter som elsker utfordringer og det skal være sikkert og visst at det fikk de, men bedre krefter til å løse flokene finnes knapt på bygdene nå til dags.
Tok feil
Musikken og logistikken var faktisk så utfordrende at Methenys fantastiske gitartekniker gjennom 30 år, Carolyn Chrzan, faktisk kom med feil gitar til starten på ei låt. Det skjer ellers aldri og det blei ikke noe problem denne gangen heller, men det sier en hel del om hvor lista blei lagt.
Musikken vi fikk høre den første timen – konserten kom i gang et kvarter for seint – var henta fra relativt ukjente Metheny-låter, men publikum fikk også herlige versjoner av både «Bright Size Life» og «80/81». Metheny varierte mellom sin favoritt hollowbody-gitar, synthgitaren og én, for meg i alle fall, ny «akustisk synthgitar» – alle med den umiskjennelige Metheny-sounden.
Solistisk holdt alle superklasse, inkludert Metheny (!), og måten Hegdal og Vågan hadde dandert det hele på, er slik at Metheny forhåpentligvis ber om å få komme tilbake igjen. Når så lydmagiker Tor Brevik leverte oss lyd på samme nivå, var det bare å juble for hjemmeseier – og mye mer enn 3 poeng.
Gi Pat Metheny nøkkel til Molde nå, ordfører Torgeir Dahl!
Pat Metheny – gitar, Magnus Broo – trompet, Hild Sofie Tafjord – horn, Øyvind Brække – trombone, Mette Rasmussen – altsax, Petter Kraft – tenorsax, Eirik Hegdal – saxofoner og arrangementer, Ola Kvernberg – fiolin, Marianne B. Lie – cello, Ole Morten Vågan – bass, Hans Hulbækmo – trommer Kirsti Huke – vokal
Anmeldelsen er basert på den første timen
Pat Metheny sammen med deler av fantastiske Trondheim Jazz Orchestra.
Christian Meaas Svendsen er kjent som en av våre mest spennende unge impromusikanter. Det håper vi han fortsetter å være, men her møter vi han som singer/songwriter!
Christian Meaas Svendsen er en spennende bassist til daglig, men her møter vi han på et helt annet sted.
Christian Meaas Svendsen (29) dukka opp i den store hops bevissthet for første gang via bandet Mopti. Siden har vi møtt han blant annet på en duokonsert på Kongsberg med Arild Andersen og i en rekke improkonstellasjoner på selskapet Nakama Records.
Det kommer absolutt ikke som noen stor overraskelse at Meaas Svendsen går nye veier, men denne veien så jeg absolutt ikke komme. Det er altså en samling tekster Meaas Svendsen har skrevet og satt melodi til som nærmest går inn i singer-songwriter-tradisjonen, men som har fått et tonefølge som er ganske så utradisjonelt.
Meaas Svendsen tar for seg, på et filosofisk vis, mange av aspektene som har med kjærlighet å gjøre. Noe er tankevekkende og vakkert, mens noe blir litt naivt i mine ører.
Når han så har invitert med seg et ungt a-lag bestående av Vilde Alnæs på fiolin, Agnes Hvizdalek på vokal, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Adrian Løseth Waade på bratsj og Inga Margrete Aas på bass, så sier det seg sjøl at tonefølget blir av den alternative typen til et singer-songwriter oppsett. Flott og originalt tenkt, komponert og spilt.
Christian Meaas Svendsen, som også spiller gitar her, er ikke verdens største sanger eller tekstformidler, men han har absolutt noe ekte på hjertet som han makter å formidle. Likevel vil jeg ha han fortest mulig tilbake til bassen – slik som hans svenske kollega Torbjörn Zetterberg også gjorde etter en kort periode som visesanger.
