Jula swinges inn

Jula blir ikke den samme uten at nye julikalske visittkort blir trykka opp. 2017 er ikke noe unntak og her kommer sju ganske så forskjellige «vitnesbyrd». Noe for enhver smak loves – for både store og små. Og som en ekstra bonus kommer det en «etteranmeldt» også – røysta Kim Rysstad!

Vidar Busk, Paal Flaata og Stephen Ackles – en Elvis-tro gjeng.

Jula swinges like godt inn med Telemarks tre store Elvis-sønner, Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk – som også reagerer på å bli tiltalt som The Fab 3. De siste åra har de reist land og strand rundt og hylla The King of Rock. To skiver har det også blitt.

De som kan sin Elvis vet at det er så mye mer enn bare «Jailhouse Rock» – han var blant annet en fremragende julesangtolker og det har sjølsagt ikke gått The Fab 3 hus forbi.

Sammen med et kremlag de har vært/er på juleturné med gir de oss blant andre schlägere som «Santa Claus Is Back in Town», «Santa Bring My Baby Back to Me» og «Merry Christmas Baby». Stort sett dukker de tre opp hver for seg på hver sine spor, men alle gjør det like stilsikkert og så i Elvis´ånd som vel tenkelig.

Hekla Stålstrenga løfter fram en flott nordnorsk juletradisjon.

Når overskuddsfenomenet Hekla Stålstrenga begynner sin nordnorske julehilsen med Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» – en av de aller vakreste og inderligste julesangene jeg vet om -, så er det starten på ei juleplate som vil bli boende i husan i mange tiår fremover.

Med et repertoar i stor grad henta fra de nordligste landsdelene, tar den livsbejaende kvintetten med den flotte stemma til Anne Nymo Trulsen i spissen oss med på ei herlig julereise som i tillegg til Halvdan Sivertsens «Josefs julevise», Ragnar Olsens «Velkommen inn» også byr på «Det lyser i stille grender», «Stille natt» og en nydelig oversettelse gjort av Roy-Frode Løvland av Robbie Robertsons «Christmas Must Be Tonight» – «Julekvelden». Det er sjølsagt bortimot umulig å sette så forskjellige «julekort» opp mot hverandre, men «Velkommen inn» kommer i alle fall til å bli spilt mye her i heimen.

Hovedøen Social Club slynger jula inn på et groovy karibisk vis.

Hovedøen Social Club, med Sverre Indris Joner som ideologisk og musikalsk leder, har en fantastisk evne: de skuffer aldri. Om det er norske hits eller annet som blir dandert på dette cubanske tonespråket, så skjer det med en ekthet og originalitet som de er helt aleine om.

Her byr dette fyrverkeriet av en musikalsk organisme på et dusin julelåter med blant annet «Bjelleklang», «Santa Baby», «Romjulsdrøm», «Snømannen Kalle» og «Vinter og sne» der Sergio Gonzalez´ usedvanlig sjarmerende norskuttale er hjertelig tilstede sammen med vokalgjester henta fra øverst på treet: Silya Nymoen, Alexandra Joner, Helge Sunde som Crispy Christmas Duck!!!!, Trond-Viggo Torgersen og vokalgruppa Pitsj. Gangen rundt juletreet kan bli noe annerledes med «Slynger julen inn» som komp!

Kvedarkvintetten tar vare på tradisjonene og tar de samtidig videre.

I ungdomshuset på Torpo i Hallingdalen tror jeg det har vært hyggelig å være – spesielt på tredje juledag. På juletrefesten der har ungdommene sunget både kjent og mindre kjente julesanger fra dalen i alle år. Kvedarkvintetten, bestående av søstrene Helga, Margit og Sina Myhr og Silje og Tonje Risdal Liahagen, har sunget sammen fra den yngste var tre og den eldste ni år, er et nytt bekjentskap for meg, men den flerstemte a capellagruppa, med enkelte innslag av lyre, langeleik og hardingfele, bergtar meg fra første runde i spilleren.

Det skader heller ikke at gjestene Fredrik Luhr Dietrichson (bass), Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) og Geir Sundstøl (det meste med strenger på) gjester på seks av de tolv spora – heller ikke at Frida Ånnevik har produsert og fått fram ektheten fra Hallingdalen i de stort sett ukjente sangene, samtidig som hun har flytta både Kvedarkvintetten og sangene inn i et større og veldig vakkert univers.

Terje Baugerød og Ola Asdahl Rokkones skaper stemning med en original duobesetning.

Mangfoldet skal det i alle fall ikke stå på når det gjelder juleutgivelser. I februar gikk kantoren i Ris kirke i Oslo, Terje Baugerød, inn på arbeidsplassen sin sammen med tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones fra Tromsø. Resultatet har blitt et flott julekort for orgel og saksofon der de to, og instrumentene deres, viser oss at de kler hverandre på et framifrå vis.

Det schwære orgelet i det store rommet kan lett bli en voldsom opplevelse, men Baugerød vet hvordan han skal benytte seg av de dynamiske virkemidlene han har til sin disposisjon. Dermed blir dette et organisk og tett møte der de to gir oss blant annet kjente låter som «Det kimer nå til julefest», «I denne søte juletid», «O helga natt» og «Det hev ei rose sprunge» pluss Odd Nordstogas «Jul i svingen/Opp gledest alle». De tar vare på juletradisjonen samtidig som spesielt Asdahl Rokkones med sine jazzferdigheter åpner det hele opp på et vakkert vis.

Thomas Torstrup og Heidi Skjerve søker og finner stillheten og roen.

Vokalisten Heidi Skjerve fra Rennebu og pianisten/organisten Thomas Torstrup fra Stavanger har begge viktige deler av sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Det gikk ikke der samtidig, men har åpenbart funnet fram til en felles kjerne likevel. En veldig vakker, ekte og inderlig sådan.

Det de to har unnfanga i Nærbø kirke i Sandnes er så inntil beinet, så uforfalska og så usminka som dette budskapet aller helst bør være. Ni mer eller mindre kjente julesanger med blant andre «Her kommer dine arme små», «Et barn er født i Betlehem» og «Det hev ei rose sprunge», blir tolka av to improviserende musikanter der Skjerves vakre, reine og tydelige stemme blir fulgt på et empatisk og lyttende vis av Torstrup. Uendelig vakkert og usedvanlig troverdig.

Som det står skrevet i omslagsheftet: Med ønske om ei stille stund i ei støyande tid og fred i ei uroleg verd. Slik musikk med slike musikanter kan føre til det – god jul!

Superbarna har allerede sikra seg Spellemannpris.

Superbarna kar eksistert helt siden 2008 og har gitt ut en rekke plater, inkludert ei juleplate også. Det store gjennombruddet kom likevel først i år da de blei tildelt den prestisjetunge Spellemannprisen for årets beste barneplate, «Hipp Hurra». Det sier alt om at familien Asphol tar både barn og musikk for barn på alvor og det følger de varmt og empatisk opp med «Adventstid».

Med sønnene Benjamin og Tobias fortsatt som viktige og flotte stemmer i Superbarna, som består av 13 barn i alderen 4 til 15 år, har ekteparet Knut Bjørnar og Tone Lise Asphol skrevet vakre og lettfattelige julesanger. Flere av dem har absolutt potensiale til å gå inn i julesanglitteraturen og bli der værende – kanskje spesielt tittelsporet «Adventstid» der Anita Skorgan er gjestesolist med sin uhyre personlige og inderlige stemme.

I tillegg til egne sanger, får vi også fine versjoner av både «Jeg så mamma kysse nissen» og «Vi tenner våre lykter» i nye arrangement må vite. To av sangene er også på engelsk.

Familien Asphol og Superbarna har evnen til å skape god stemning og masse varme med musikken og tekstene sine. «Adventstid» har blitt et julekort som kan plukkes frem og sendes ut igjen år etter år.

Kim Rysstad er velsigna med ei røyst som er sjeldent vakker.

Vokalisten og kvederen Kim Rysstad fra Setesdal er velsigna med ei fantastisk uttrykksfull, lys og varm stemme. Han har fått gleden og æren – det går helt sikkert begge veier – av å samarbeide med London Philharmonic Orchestra på sin julehyllest «Når snøen laver ned».

Om det er på norsk, svensk eller engelsk så kommer Rysstad gjennom med sitt vakre budskap på kjente sanger som «Stille natt», «White Christmas» og «Det hev ei rose sprunge» eller svenske schlägere som Oscar Danielsons nydelige «Besvärjelse» i duett med Jenny Nilsson og Rickard Nilssons «Det va då» eller ganske så ukjente sanger.

Rysstad er en framifrå formidler og «kompet» – Peter Nordahl har arrangert og dirigerer – kunne vel neppe vært bedre. Dette er så avgjort ei juleplate som kan sørge for at freden senker seg.

PS Denne plata finnes kun digitalt.

Flaata – Ackles – Busk

I Wish Every Day Could Be Like Christmas!

Grappa/Musikkoperatørene

Hekla Stålstrenga

Velkommen inn

Ta:lik/Musikkoperatørene

Hovedøen Social Club

Slynger julen inn

Indris Pro/Musikkoperatørene

Kvedarkvintetten

Julesong

Heilo/Musikkoperatørene

Ola Asdahl Rokkones – Terje Baugerød

I denne søte juletid

TerjeB Production/barejazz.no

Heidi Skjerve & Thomas Torstrup

Still

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Superbarna

Adventstid

Labels&Gentlemen/Barneselskapet/Musikkoperatørene

Kim Rysstad og London Philharmonic Orchestra

Snøen laver ned

X5 Music Group/finnes kun digitalt

Svensk på norsk

Det grenseløse norske plateselskapet SOFA setter ingen grenser for seg sjøl og sine utgivelser. Til og med svensker inviterer de til bords og her får vi møte den unike saksofonisten, og mye annet, Martin Küchen – mutters aleine.

Martin Küchen med en av sine mange saksofoner.

Den godt og vel 50 år unge svenske multisaksofonisten Martin Küchen har vi møtt her hjemme i band som Angles 9 og Trespass Trio og i samarbeid med blant andre Eirik Hegdal. Han har fra første livstegn fortalt oss at han er en totalt kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier.

Med denne soloutgivelsen gjør Küchen det i enda større grad enn noensinne. Utstyrt med alt-, tenor- og barytonsaksofon, iPod, elektronisk tambura, diverse feltinnspillinger og litt «hjelp» fra Purcell, Busoni og Bach, så har Küchen inntatt krypten i Lunds Domkyrka – et rom med ei historie helt tilbake til 1121.

Med utgangspunkt i historiske hendelser, lager Küchen lydskulpturer og lydlandskap egna til ettertanke i en turbulent verden. Dette er musikk bortenfor det meste, men som er egna til interaksjon og som provoserer på et vis som forteller at Küchens budskap er viktig – viktigere enn noen gang.

Dette er budskap som krever mye av deg som lytter. Bidrar du med ditt, kan du få spennende tanker og ideer tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Küchen

Lieber Heiland, laß uns sterben

SOFA/Musikkoperatørene

Mot slutten for den største

John McLaughlin er i manges ører en av de aller største gitaristene gjennom alle tider. Nå har han meldt at han i alle fall trapper kraftig ned – det gjør han heldigvis mens han er på topp.

Det er vi som skal takke – John McLaughlin & the 4th Dimension.

John McLaughlin (75) har helt siden slutten av 60-tallet hatt en bortimot ikonisk posisjon i både jazz- og musikkverdenen generelt. Etter at han satte kursen over fjorden fra England til USA, Miles Davis og Tony Williams, tok det kun kort tid før «alle» skjønte at gitarismen hadde fått en ny retningsgiver.

Siden har det vært slik; McLaughlins eminente smakssans, utrolige teknikk og høyst personlige tone – hans utstråling i alle mulige sammenhenger fra et akustisk samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola, hans duosamarbeid med Carlos Santana, hans fusjon med med rock, jazz og indisk musikk i Shakti og de seineste åra i hans egne fusionband 4th Dimension.

Tidligere i år meldte McLaughlin at turneen han akkurat har avslutta i USA, kom til å bli hans siste på den sida av Atlanterhavet i alle fall. Helsa er ikke det den en gang var – McLaughlin føler at han ikke er i stand til å gjøre det han vil på lange turneer i alle fall. For oss på denne sida av dammen er det fortsatt håp – McLaughlin er bosatt i Monaco så da er ikke reisebelastninga så stor heller.

Basert på det han og 4th Dimension gjorde på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London i mars i år, så er det ikke mye – ingenting faktisk – å utsette på McLaughlins evner på alle mulige vis. Her er han tilbake på klubben der det hele mer eller mindre starta før turen gikk over til USA og Miles og at McLaughlin føler at han har kommet til sine egne, hersker det liten tvil om.

Sammen med den indiske trommeslageren og «rapperen» Ranjit Barot, den engelske tangentisten og trommeslageren Gary Husband – som vi har hørt en del her hjemme med flinkisen Per Mathisen i det siste – og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun – et stabilt band gjennom mange år – tar McLaughlin oss med på ei etnisk fusionreise med både mye rock og jazz i seg.

Ingen kan spille fort som McLaughlin, men hele tida med substans – han har sjølsagt ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida. Han tar´n også helt ned og stortrives også i de mer luftige og åpne landskapene.

Ingen er flinkere en John McLaughlin – så får folk kalle han og det han gir oss hva de vil. Jeg kaller det stor, god og tidløs musikk servert av en av de aller største. Måtte han fortsette så lenge helsa, hodet og fingrene holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John McLaughlin & the 4th Dimension

Live@Ronnie Scott´s

Abstract Logix/MusikkLosen

Tar tradisjonen videre

Liv Ulvik er en sanger som på et personlig vis tar tradisjons- og folkemusikken videre til egne steder.

Liv Ulvik går sine egne veier.

Første gang jeg hørte Liv Ulvik var i den særprega vokaltrioen Eplemøya Songlag. Det begynner å bli noen år siden og derfor var det ekstra hyggelig å stifte bekjentskap med Ulvik sin solo-debut.

Med «INN VADE» bekrefter Ulvik at hun er en artist som har evnen til å skape sitt eget lille univers basert på folke- og tradisjonsmusikk. Både tekster, som hun har hatt liggende i skrivebordsskuffa ei god stund og som i stor grad handler om innvadering av forskjellig slag, og musikk står Ulvik for sjøl. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun både har stor kunnskap om og respekt for norsk tradisjonsmusikk. Med den ballasten tar hun flotte og spenstige steg i retning noe helt eget med «INN VADE».

Med ei besetning der Ida Aubert Bang på harpe og Kristine Solberg på cello tar seg av den tradisjonelle/klassiske biten og perkusjonisten Terje Engen og trombonisten Kristoffer Kompen sørger for en type jazztilnærming, skaper Ulvik med sine komposisjoner, tekster og ikke minst sin klare, lyse og reine stemme, stemninger som er sjeldne, vakre og høyst personlige.

Med «INN VADE» tar Liv Ulvik et viktig og stort steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liv Ulvik

INN VADE

Atterklang/Musikkoperatørene

Gammel dansk

Den danske trioen 65 1/2 hadde definitivt Bill Evans Trio som sine idealer. Her møter vi de unge danskene i historiske opptak fra 1966 og 67.

65 1/2 i aksjon – unge, men modne herrer.

Bill Evans ga verden noe helt nytt med sin trio på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian blei det servert en type kollektiv kammerjazz der alle instrumentene spilte ei like viktig rolle. Bill Evans blei en inspirator for mange verden rundt – her hjemme blei stafettpinnen ført elegant videre av pianisten og elegantieren Egil Kapstad.

I Danmark slo også Bill Evans´musikk og tankegods ned og i forlengelsen av Bill Evans skive «Trio 64», der Gary Peacock hadde erstatta avdøde LaFaro, så avleggeren Trio 65 1/2 dagens lys med tre meget lovende, unge danske musikanter.

Disse innspillingene er gjort i henholdsvis 1966 og året etter og da var pianisten Kenneth Knudsen 20, bassisten Ib Lund Nielsen 25 og trommeslageren Ole Streenberg 20. De oppnådde stor popularitet i hjemlandet og det er ikke vanskelig å skjønne – dette er nemlig elevert kammerjazz av meget høy standard.

Knudsen, som vi blant annet kjenner her hjemme fra en strålende trio med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen – deres versjon av «Imagine» er av typen uforglemmelig – har skjønt og tatt opp i seg hva og hvor Evans ville med musikken sin og sammen med Lund Nielsen og Streenberg, som begge er ukjente størrelser for meg, danderer de både originalkomposisjoner og standardlåter som «Stella By Starlight», «There Will Never Be Another You», «Naima» og «Santa Claus Is Coming to Town» på et flott og personlig vis – i Bill Evans´ånd.

Denne musikken er altså 50 år «gammel», men den er på alle vis tidløs og har mye å gi oss også i 2017 – og sikkert også i 2067!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio 65 1/2

66 67

Storyville Records/MusikkLosen

Fint møte

Den italienske vokalisten Marilena Paradisi og den amerikanske pianisten Kirk Lightsey har satt hverandre stevne – på norsk «mark».

Marilena Paradisi og Kirk Lightsey har funnet tonen.

Sjøl om den italienske vokalisten Marilena Paradisi har ei karriere som strekker seg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, så er dette mitt aller første møte med henne. Det kan man trygt si er på høy tid. Pianisten Kirk Lightsey (80) derimot har jeg hatt gleden av å høre/møte i forbindelse med Dexter Gordons amerikanske «gjennoppstandelse» på begynnelsen av 80-tallet og han fortalte alle med mottakerapparatet i orden at vi hadde med en pianist i den moderne, melodiske gata å gjøre som hørte – og fortsatt hører – hjemme i ultraklassen.

Hvordan Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, har kommet over denne utmerkede duoen vites ikke, men han skal uansett ha all mulig ære for at vi får gleden av å bli med dem på denne intime utflukten.

Med unntak av avslutningslåta «Fresh Air», som Paradisi har skrevet teksten til og Lightsey har tonsatt og der han også spiller fløyte, så består repertoaret blant annet av Charles Mingus´ «Portrait», den nydelige standardlåta «Some Other Time», Wal Waldrons «Soul Eyes», Ron Carters «Little Waltz» og tittellåta som Wayne Shorter har skrevet melodien til.

Det de to gjør er å føre eleverte samtaler basert på en langt framskreden musikalitet, lytteevne og empati. De to har ikke noe behov for å imponere noen, men gjør det likevel med sitt personlige uttrykk. Paradisi har ei flott og varm stemme og Lightsey en rikdom og dynamikk i uttrykket som han er ganske så aleine om.

«Some Place Called Where» har blitt et lite smykke av ei plate som passer ypperlig å ta frem når kveldene blir mørke, kalde og lange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilena Paradisi – Kirk Lightsey

Some Place Called Where

Losen Records/MusikkLosen

Julaften for deadheadene

Mickey Hart var trommeslager i Grateful Dead i to perioder. Her forteller han oss at fortsatt har dette spesielle.

Mickey Hart er midt i 70-åra, men meget i slag.

Mickey Hart (74) blei, sammen med den andre Grateful Dead-trommeslageren, Bill Kreutzmann, kalt the rhythm devils. Både under og etter legendariske Grateful Deads eksistens, fra 1965 til frontfiguren Jeremy Garcia gikk bort i 1995, har Hart vært i full gang med å «forske» i all verdens musikk og med si første soloskive siden «Superorganism» i 2013, kommer det nok en beskjed om at han fortsatt har veldig mye originalt å by på.

Denne skiva er «oppkalt» etter Harts database RAMU – (random access musical universe), som han etterhvert har utvikla til et slags instrument. Her har han samla lyder, stemmer, instrumenter og gudene vet hva siden 80-tallet og med denne utgivelsen serverer han oss et tverrsnitt av sin musikalske verden anno 2017.

Grateful Dead var så definitivt et psykedelisk rockeband, men de henta uhemma inspirasjon fra både rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz. Slik er det også med Harts unike musikalske univers. Her er det ingen grenser – her er det ingen hemninger.

Når vi kan melde at han har invitert med seg tablasjefen Zakir Hussain, bassisten Oteil Burbridge, talkingdrum-maestroen Sikiru Adepoju, congamesteren Giovanni Hidalgo, saksofonguru Charles Lloyd og vokalistene Avey Tare fra Animal Collective og Tarriona «Tank» Ball fra New Orleans-bandet Tank and the Bangas, og satt dem og mange andre sammen med en rekke fieldopptak, blant annet av en «rappende» auksjonarius, så er det ikke vanskelig å begripe at «RAMU» hare blitt noe helt eget.

Dette er tøff rockemusikk med jazzovertoner, med impulser fra en rekke kilder kloden rundt og med mye annet krydder også. «RAMU» er nok en beskjed om at Mickey Hart er en spennende og unik musikant og konseptualist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mickey Hart

RAMU

Verve Forecast/Univeral

Den viktigste stemma

Pust er en vokalsekstett som på et inderlig og originalt vis forteller oss at den menneskelige stemma er den aller viktigste.

Pust ute i naturen der stemma hører hjemme.

Vokalsekstetten Pust har eksistert i godt og vel 10 år. Besetninga, som i dag består av sopranene Anne Hilde Grøv og Camilla Susann Haug, alten Elisabeth Anvik, tenoren Jostein Hasselgård, barytonen Håvard Gravdal og bassen Mads Iversen, har i stor grad vært stabil hele veien og det høres – Pust er ei a capella-gruppe som klinger noe så voldsomt sammen, slik bare et empatisk kollektiv som har eksistert i mange år kan.

«Huggu over vatn» er gruppas femte cd. Det er ei nydelig stemning over det de gir oss fra start til mål og de seks stemmene danderes på forskjellig vis fra låt til låt. Det har de garantert fått hjelp til også av den finske produsenten Jussi Chydenius – lederen for den finske vokalgruppa Rajaton.

Her får vi alt fra egetskrevet materiale, via folketoner til flotte og unike covervesjoner av blant annet Sigur Rós´ «Fljótavik» til Jan Garbareks udødelige og underskjønne «Molde Canticle». De fleste står fram som solister med sine helt personlige stemmer og i tillegg krydres det hele med enkelte og virkningsfulle besøk av tubaisten Lars Andreas Haug, fiolinisten Gjermund Larsen og perkusjonisten Knut Aalefjær.

Pust har funnet fram til noe helt eget i en rekke musikalske grenseland. Det er vakkert, det er unikt, det er sterkt – det er en bekreftelse på at den menneskelige stemma er den aller sterkeste stemma av dem alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pust

Huggu over vatn

Grappa/Musikkoperatørene

Ny stjerne?

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas er et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Han kan raskt bli ei ny, viktig stemme.

Chet Doxas med et vanvittig trøkk.

Musikanter som har jobba med Carla Bley, Dave Douglas og Steve Swallow vekker umiddelbart min interesse. Den canadiske, men New York-bosatte saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas (37) hører hjemme i den ligaen og med sitt solo-visittkort «Rich in Symbols» bekrefter han hvorfor han er så ettertrakta.

Sammen med sin bror, trommeslageren Jim Doxas, etablerte Chet seg tidlig på den canadiske scena. Der fikk stadig flere fra den andre sida av grensa til Sambandsstatene også ørene opp for han og i stadig større grad forteller han oss nå at han er i ferd med å etablere seg med noe helt eget.

Doxas er i tillegg til å være en utmerket musiker også svært interessert i bildekunst. Det er utgangspunktet for musikken her. Det er blant andre kunstnere som Fab 5 Freddy og Robert Mapplethorpe som har inspirert Doxas og live er bildene til de to og flere andre «med» på konsertene som et fysisk bakteppe.

Med en strålende kvartett med herrer som ligger i den øverste delen av vannskorpa i den moderne New York-familien, trommeslager Eric Doob, bassist Zach Lober og gitarist Matthew Stevens – ikke blant de mest kjente, men meget langt framskredne, og gjester som trompeter Dave Douglas, pianist John Escreet og ikke minst synthesist Liam O´Neil, skaper Doxas, som i tilegg til saksofon også trakterer synther, musikk som henter hemningsløst fra kilder som rock, jazz, impro og filmatiske landskap.

Til sammen har det blitt tøff, original og suggererende musikk – slik låter spennende bilder – som plasserer Chet Doxas langt oppe på lista allerede nå. Han er så avgjort en musikant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chet Doxas, nummer to fra høyre, med sin høyst oppegående kvartett.

Chet Doxas

Rich in Symbols

Ropeadope/chetdoxas.bandcamp.com

Legenden Espen

Trommeslager, komponist, bandleder og hedersmann Espen Rud har vært med siden 60-tallet. Her forteller han oss at han er like bra, nysgjerrig og livsbejaende som noen gang.

Espen Rud gir seg ikke og takk for det.

Espen Rud fyller 70 rett over nyttår. Det er en alder da mange pleier mange å trappe ned, men heldigvis er det ikke noe som tyder på at Rud – intet mindre enn en bauta i norsk jazzliv – hører med i den gruppa. Det er det da heller absolutt ingen grunn til. Med sin fjerde utgivelse på Curling Legs siden 2011 bekrefter han med all ønskelig tydelighet, kreativitet og musikalitet at han har veldig mye å melde fortsatt.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med gjennom store deler av Ruds karriere – helt siden den legendariske frijazzgruppa Svein Finnerud Trio, via samarbeid med Dexter Gordon og Karin Krog til å være en av Radka Toneffs betrodde våpendragere. I tillegg har Rud spilt hundrevis av skolekonserter og leda en rekke egne band.

I tillegg til å være en usedvanlig «melodisk» trommeslager, har Rud også vist oss gjennom ei lang og innholdsrik karriere at han er noe så sjeldent som en framifrå komponist med ei lyrisk og melodisk åre som det er lett å like – med en gang og hele tida.

«Carla. The Fish» er en videreføring av disse idealene og bortsett fra en herlig og original versjon av «Steinrøysa neri bakken», har Rud skrevet all musikken. Tittellåta henter så definitivt noe fra en annen melodiker av solid merke, Carla Bley, og resten av låtene og arrangementene til Rud holder også til i samme klasse.

I mine ører har Rud vært en slags Art Blakey her hjemme – han har henta inn en rekke strålende talenter til sine band og det fortsetter han med her også. Når bandet består av Frode Nymo på sopran- og altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Jo Fougner Skaansar på bass, Erlend Slettevoll på piano, Rob Waring på vibrafon og Adrian Løseth Waade på fiolin – med Atle Nymo på bassklarinett på ett spor -, så snakker vi kremen innen moderne, ung norsk jazz og det betyr i samme åndedrag internasjonalt høyt nivå.

Noen av disse musikantene har spilt med Rud i en årrekke, mens Paulsberg og Løseth Waade – to megatalenter – er førstreis og med på å løfte «Carla. The Fish» til noe som er vakkert og minneverdig. Som Ruds karriere i et nøtteskall med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Rud

Carla. The Fish

Curling Legs/Musikkoperatørene