Fløytisten og bandlederen Nicole Mitchell har sammen med poeten Haki Madhubuti gitt oss en viktig – svært viktig – påminnelse mot slutten av det første Trump-året.
Nicole Mitchell og Haki Madhubuti har noe svært viktig på hjertet.
Sjelden har vel mitt lille PS på slutten av mine anmelder passa bedre enn ved denne anledninga. Den visjonære og originale fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell (50) har vært en sentral skikkelse, først i Chicago, og seinere nasjonalt og internasjonalt og med «Liberation Narratives» tar hun kanskje det viktigste steget i si karriere.
Noe av det første hun gjorde etter at hun kom til Chicago i 1990 var å oppsøke bokhandelen, og mye mer, til forfatteren Haki Madhubuti (75). Hun følte at hun hadde mye å hente fra Madhubuti og miljøet rundt han. Det endte med at hun jobba for han i en årrekke og nå er det på sett og vis klart for en slags pay back time.
Mitchell var artist in residence ved Logan Art Center på University of Chicago i 2016 og et av hennes prosjekt var å utvikle og fremføre «Liberation Narratives». I få ord var det å sette musikk til Haki Madhubutis lyrikk – lest av han sjøl.
Haki Madhubuti er et fullstendig nytt navn for meg, men det er lett å skjønne, etter å ha hørt hans lyrikk her, at han er i sentral stemme i det radikale, intellektuelle miljøet i Chicago og kanskje USA også.
Madhubuti er svart og stolt av det og det er også sentralt i lyrikken hans. Innspillinga er i stor grad gjort live høsten 2016 etter at Trump vant valget over there og med det som bakteppe er dette en sterk og svært viktig melding fra både Madhubuti og Mitchell. Han legger ikke et sekund skjul på hva og hvor hans afro-amerikanske søstre og brødre står i kampen som er tydeligere og viktigere enn noen gang.
Nicole Mitchell har skrevet musikk som kler lyrikken til Madhubuti perfekt. Den er vakker, melodisk, sterk og ofte svært bluesprega og sammen med sitt Black Earth Ensemble bestående av Jovia Armstrong på perkusjon, Renee Baker og Zara Zaharieva på fioliner, Harrison Bankhead på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Tomeka Reid på cello, Ugochi på vokal og Pharez Whitted på trompet, pluss Mitchell på fløyte og Madhubuti godt miksa langt fremme i lydbildet slik at det er lett å få med alt han har å melde og det er ikke reint lite, blir «Liberation Narratives» en svært viktig påminnelse om ved hvilket veiskille vi og verden står akkurat nå.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
For tre år siden ga Andreas Dreier oss et unorsk lite visittkort under navnet «Poinciana». Oppskrifta og inspirasjonen var henta fra den legendariske trioen til Ahmad Jamal rundt 1960. Den bestod av sjefen på piano, Israel Crosby på bass og Vernel Fournier på trommer og bød på lys og lettfattelig swingmusikk med røtter i bebop og med klare linjer til klassisk musikk også.
Denne stilreferansen og dette uttrykket har ikke vært mye å høre her på berget – uvisst av hvilken grunn. Derfor er det ekstra hyggelig at danske, men Norge-bosatte Andreas Dreier har tatt opp stafettpinnen og ført den videre. Oppfølgeren er spilt inn av alle steder i Konfirmantsalen i Vålerenga kirke i Oslo for vel et år siden og med eksakt samme mannskap som sist, australske, men Roma-bosatte Adam Pache på trommer og vår egen Bjørn Vidar Solli, med lange New York- og USA-opphold bak seg, på gitar, så får vi ei stilsikker, varm og inderlig reise i Jamal-land, men altså med gitar i stedet for piano og det gjør definitivt ingen verdens ting – heller tvert i mot.
Med et lett gjenkjennelig repertoar bestående av alt fra «I´ll Remember April» til «Moonlight in Vermont» og «Moon River» til to Jamal-låter, «Ahmad´s Blues» og «Raincheck» – i to versjoner for sikkerhets skyld – blir vi servert en godtepose av empatiske musikanter som både har skjønt hverandre og dette vakre og inderlige uttrykket.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Malija består av saksofonisten Mark Locheart, bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble. Det er herrer med fartstid i band som Polar Bear, Loose Tubes, Phronesis og hos bandledere som Bobby Wellins og Tom Rainey. Det mer enn antyder hvilket nivå de befinner seg på og med oppfølgeren til trioens debut «The Day I Had Everything» for to år siden, som gikk meg hus forbi, forteller de oss at de hører hjemme i moderne, akustisk jazz sin Premier League.
De tre musikantene har skrevet musikken hver for seg og jeg har ingen problemer med å lene meg på den meget oppegående danske bassisten Jasper Høibys beskrivelse av musikken: den er rar, enkel, komplisert, fri, tight, flytende, stygg, vakker og den kommer fra hjertet.
Dette er med andre ord kammerjazz i en slags tradisjon etter Jimmy Giuffres trio sammen med Paul Bley og Steve Swallow fra 60-tallet, men så avgjort flytta inn i et 2017-landskap.
«Instinct» er et meget passende navn på denne skiva og denne musikken. De tre er nemlig usedvanlig lyttende musikanter som reagerer instinktivt på hva de andre foretar seg nesten før det blir spilt – de bare vet hva som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De e kje kvær dag ho kjæm me ny plate ho Kari Bremnes, men når ho gjør det så har ho mykje å melle – velldi mykje!
Kari Bremnes – endelig tilbake.
Det får være nok med dialektbruk herfra – også på det området er nemlig Kari Bremnes (61) en mester. Et annet område hun også mestrer bedre enn de fleste er å sette ord på lengsel og en lengsel har jeg kjent på når det gjelder å få kjenne på hvor hun er – det er fem år siden «Og så kom resten av livet», hennes forrige visittkort.
Hvorfor hun bruker så lang tid veit jeg ikke – jeg holder muligheten åpen, som hun skriver og synger, for at hun sjølsagt trenger god tid for å komme inn til kjernen nok enn gang. Det er nemlig igjen slik at en av de flotteste og viktigste historiefortellerne i norsk musikkliv, i norsk kulturliv, igjen forteller oss noe som er viktig, som er sterkt, som er varmt, som er godt og som er egna til ettertanke og det gjøres som kjent ikke i en håndvending.
Kari Bremnes er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber og du verden så godt det er å ta bolig i fortellingene hennes, uttrykket hennes og måten hun er helt aleine om å formidle dem på. Hun inviterer oss inn, lar oss bli en del av historia og sørger også for at vi kanskje blir aldri så lite klokere.
Omgitt av et strålende band med Hallgrim Bratberg og Børge Petersen-Øverleir på gitarer, Børre Flyen på trommer, Petter Waldemar Nohr Unstad på bass og i særdeleshet Bengt E. Hanssen på tangenter, vokal, programmering og ikke minst som smakfull produsent, skaper Bremnes et herlig melodisk landskap der «innpakninga» hele tida løfter fram historia og vokalen, som sjølsagt og heldigvis ligger langt fremme i lydbildet.
Om det er som tradisjonell vokalist eller som rapper – du verden så troverdig hun gjør det også – så bekrefter Kari Bremnes igjen at hun er en enestående artist og formidler som har noe helt spesielt å melde. Her er det mange eksempler på det; hyllesten til den palestinske vokalisten Rim Banna er min favoritt foreløpig, men konkurransen er beinhard. Nå håper jeg bare det ikke tar fem år til neste gang Kari Bremnes vil berike oss.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den svenske vokalisten, bandlederen og komponisten Lina Nyberg la ut på ei svært så ambisiøs reise i 2014. Hun ville skape en trilogi om intet mindre enn verden. Nå er hun i mål og du verden (….) for en kunstnerisk seier hun kan bokføre.
Jeg har fulgt Lina Nyberg (47) sin karriere med ujevne mellomrom siden hun debuterte på duo med Esbjörn Svensson i 1990. Det har hele tida vært en sann fryd. Det har vært flere høydepunkter underveis, men i mine ører hersker det ingen tvil om at hennes trilogi, som starta med «The Sirenades» i 2014 og som blei fulgt av «Aerials» i fjor og som blir avslutta med «Terrestrial» nå, er hennes foreløpige mesterverk.
Musikken hun har skapt underveis har blitt framført av alt fra storband, via strykekvartett og denne gangen med symfoniorkester. Dessuten har hennes strålende kvartett bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar vært meget tilstede hele veien.
Tematisk handler tekstene til Nyberg om intet mindre enn livet på jorda og jordas liv med oss. De store spørsmåla med andre ord, men Nyberg makter å løfte det opp slik at vi blir nødt til å tenke sjæl som Trond-Viggo Torgersen sa det for noen år siden.
Alle utgivelsene i trilogien er dobbelt-CD-er og denne gangen åpner festen sammen med NorrlandOperaen Symphony Orchestra under ledelse av Anna-Maria Helsing. De har bestilt verket «Terrestrial» av Nyberg og innspillinga er gjort live i Umeå i mai. Bortsett fra en tekst skrevet av den indiske forfatteren Arundhati Roy, har Nyberg ansvaret for alt av både tekst, musikk og arrangementer, inkludert et symfonisk dikt over tre satser. Imponerende, flott og sterkt hele veien.
Del to er også spilt inn i mai, men i den andre enden av Sverige, live med publikum i Göteborg. Her råder Nyberg grunnen aleine sammen med kvartetten sin. I tillegg til masse eget materiale gir også Nyberg oss klassikeren «Lazy Afternoon» og to brasilianske sanger av henholdsvis João Gilberto og Baden Powell/Vinicius de Moraes pluss en annerledes versjon av låta med Roy-teksten vi også fikk med symfoniorkesteret.
Lina Nyberg har utvikla et helt eget uttrykk og med sin klokkeklare diksjon er hun en tekstformidler av meget solid kaliber. Nå hun så er en poet, komponist, arrangør, visjonær og bandleder i toppklasse, så plasserer det Lina Nyberg helt der oppe.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Motorpsycho, med ny fyrbøter, fremstår som tøffere og heftigere enn noen gang.
Motorpsycho er en tøffere og mer original organisme enn kanskje noen gang.
Jeg bryter øyeblikkelig sammen og tilstår at jeg ikke har fulgt Motorpsycho i tykt og tynt gjennom alle år. Jeg har egentlig bare meldt meg skikkelig på de seineste åra og virkelig fått opp ørene for at dette er et band med noe helt spesielt å melde etter «The Death Defying Unicorn» der de samarbeida tett med Ståle Storløkken og der Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra også spilte sentrale roller.
Det begynner å bli fem år siden og sjøl om jeg ikke har venta like spent som blodfansen kloden rundt, så har jeg definitivt sett fram til «The Tower». Bandet, og spesielt gitarist, tangentist og vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan, har fortalt oss ved flere anledninger at de befinner seg i en rekke spennende grenseland. Ikke minst sammen med improviserende herrer som Kjetil Møster, Ståle Storløkken og Thomas Strønen i bandet Reflections in Cosmo, har han fortalt oss tydelig at han er en søkende og finnende musikant langt forbi rockebagen også.
Likevel er det vel ikke noen grunn til å legge skjul på at den største delen av hjertet fortsatt banker heftigst når han og barndomskamerat Bent Sæther, på bass, tangenter og vokal, kommer sammen og fyrer opp Motorpsycho igjen med mer eller mindre jevne mellomrom. Sammen med den nye trommeslageren Tomas Järmyr, svenske som har gjort trønder av seg etter at Jazzlinja blei et naturlig stoppested for han også, har de to grunnleggerne tatt turen til Los Angeles og Joshua Tree og laga et rockealbum som kommer til å bli stående som en bauta i musikkhistoria – i alle fall hørt med norske ører. Jeg er også sikker på at «The Tower» kommer til å få et stort internasjonalt nedslagsfelt……trur eg.
Musikken, som Ryan og Sæther har skrevet enten hver for seg eller sammen, er tøff, riffbasert, ganske så lys og hele tida usedvanlig melodisk. Likevel sørger spesielt Järmyr, som vi har møtt i tøffe jazzsammenhenger i det siste blant annet i Espen Bergs store bestillingsverk under Moldejazz i sommer der han leverte enn solo det fortsatt snakkes om, for at det er et trøkk i det Motorpsycho leverer nå som de vel aldri har vært i nærheten av tidligere. Noe så inn i helvete heftig er det fra tid til annen!
Det tok altså sin tid før jeg blei en Motorpsycho-tilhenger av de store. Nå har jeg nok meldte meg på for godt – tøffere rockemusikk er jeg faktisk ikke sikker på hvor det er mulig å finne på bygdene nå til dags.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Både som inspirasjon til hva som som skal nytes og som presang til kjente og kjære er mat- og drikkebøker noe av det som settes mest pris på til jul. Her kommer en rekke strålende tips på fallrepet.
Even Ramsvik har laga like flott bok som han lager nydelig mat.
Det heter vel at man skal spare det beste til slutt, men her lurer jeg på om det hele er snudd på hodet. En av kongerikets aller mest spennende kokker, Even Ramsvik fra Sjøholt på Sunnmøre som mange kjenner fra den nå nedlagte restauranten Ylajali, har begått sin første matbok og for ei bok til både inspirasjon og nytelse det har blitt!
På vel 400 sider løfter han frem norsk mat på et vis som vel neppe har skjedd tidligere. Ramsvik går i dybden, men ikke på et vis som gjør det umulig eller vanskelig for vanlig dødelige å kaste seg over oppskriftene hans. Han har delt det hele inn i retter som passer for de fire årstidene og alle oppskriftene er beregna på fire porsjoner.
Ramsvik har ønska å se bakover, slå fast hvor norsk mat er nå og hvor den kan gå videre. Det er rett og slett spennende å være med han på denne matreisa og når så Tommy Andresen har tatt bilder som er like bra som ideen og teksten, så har «Ny norsk mat» blitt en sikker vinner.
Karla Siverts har gått bort, men minnet hennes hedres på aller beste vis.
Den flotteste og sterkeste matboka denne høsten er uansett «Karlas kjøkken». Karla Siverts, som forlot tida i fjor bare 29 år ung, var en innovativ og inspirerende kokk som blant annet var sentral i å etablere restauranten Smalhans i Oslo. Der rydda de menyen hver ettermiddag mellom 16 og 18 slik at «alle» kunne få enkle og gode retter til en overkommelig penge gjennom hele uka.
Her har 11 av hennes beste venner og kolleger, det vil si noen av de mest spennende matmenneskene i kongeriket, gått sammen om å videreføre noen av Siverts´ hverdagsretter. I tillegg er Karlas sauseskole for første gang samla i bokform. Ole Martin Alfsens resteskole har også funnet sin naturlige plass her. Når så Mette Møller og Veslemøy Vråskår har tatt like fristende bilder som matsoppskriftene ber om, så er det ikke så mye å lure på.
Dette har blitt en annerledes, flott og ikke minst viktig matbok dere alle inntektene går til KokkeKarlas legat. Jeg er sikker på at «Karlas kjøkken» er veldig i Karla Siverts´ ånd.
Kirsten Winge kan vilt fra a til å.
Svært mange nordmenn har et nært og inderlig forhold til viltkjøtt. Få om noen vet mer om dette «fenomenet» enn Kirsten Winge, som er både biolog og kokk. Winge har også solid bakgrunn som forfatter av mange bøker med utgangspunkt i naturens spiskammers.
Med «Perfekt viltkjøtt» tar hun for seg alle sider ved viltet: slakting, partering, frysing, lagring, tips og råd og ikke minst oppskrifter. Boka er informativ, inspirerende og ikke minst lærerik og bildene Arne Nohr, sjøl småbruker og jeger, har tatt, bidrar til å gjøre dette til noe i nærheten av en liten viltbibel.
Lise Finckenhagen med fristelser fra hele verden.
Streetfood er en av de hippeste trendene i matveien kloden rundt om dagen. Poenget er ofte at ting kan gjøres enklere, billigere og mer tilgjengelig enn på vanlige, tradisjonelle restauranter.
Lise Finckenhagen har sjølsagt fått med seg dette og i forbindelse med «Lises gatekjøkken» har hun besøkt tre verdensdeler – Asia, Europa og Sør-Amerika – og tatt med seg inspirasjon, lukter og smaker og satt det sammen på sitt eget vis.
Sammen med fotograf Sara Johannessen sørger Finckenhagen for at at vi blir frista til å prøve, til å smake og til å utfordre oss sjøl på retter som virker som de er relativt enkle å mekke og som i mange tilfeller vil gi oss ganske så nye matopplevelser.
Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen – god mat og godt humør.
En av høstens store TV-suksesser har vært Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsens kulinariske jordomseiling «Truls à la Hellstrøm» på TV 2. Det har vært både underholdende og lærerikt – infotainment på sitt beste. Måten de to karakterene treffer hverandre på, eller ikke treffer hverandre, er helt strålende. Vi har blitt kjent med de to, med nye kulturer og med mattradisjoner som er relativt ukjente for oss.
Sjølsagt måtte det bli bok av disse ekskursjonene og vi blir med til Japan, Paris, Lofoten, Barcelona, Mexico, Napoli, Lyon og Bresse og til det berømte landet Rogaland. Alle oppskriftene, som er ei fin blanding av tradisjonelle og nyskapende, er beregna på fire personer. Humoren, som prega tv-programmene, har de også i stor grad greid å overføre til boka og fotograf Anita Rennan har så definitivt greid å ta pulsen på både herrene og maten. Alle som har fulgt programmene og som er frista til å prøve noe av det de har sett, finner alt de trenger mellom disse to permene.
Morten Schakenda kan både bake og lage mat.
Den andre sunnmøringen som er representert i dette stjernefeltet er Morten Schakenda fra Gjerdsvika. For de fleste av oss er han kjent som bakeren fra Lom, men han har i tillegg en mat- og kjøkkenbakgrunn som er både bred og imponerende – både på Michelinrestauranter og andre steder.
Gjennom «Smaker det er verdt å ta vare på» får vi være med på ei reise gjennom Schakendas matliv som er både spennende og annerledes. I ei usminka bok uten mye layoutmessig fiksfakseri, tar Schakenda oss med tilbake til oppveksten på Sunnmøre, via «underveis» på kokkeskole og i læretida til til kokkeåra som kjøkkensjef på restauranter både med og uten Michelin-stjerner til der han er i dag – i Lom – der vi får være med hjem på kjøkkenet hans der han tilbringer en del tid når han ikke er i bakeriet.
Vi får bli med på alt fra kjøttkaker til kveita han vant gull med i kokke-OL til røde danske pølser som han lærte seg å bli glad hos sine danske besteforeldre og helstekt and som er Schakendas høydepunkt både på jul- og nyttårsaften. Og ta det helt med ro: bakeren fra Lom har ikke glemt hvor han er i dag og både danske wienerbrød med eplemarmelade, kanelsnurrer og ølbrød er med på festen!
Thorvald og Jens mekker sild og løser verdensproblemene.
De små – og storpolitiske frokostene hjemme hos Thorvald Stoltenberg er bortimot verdensberømte – i alle fall i Norge. Det som følger hakk i hæl er juletradisjonen i familien: nemlig at de er så glad i sild og ikke minst det å tilberede og treffes rundt den. Far og sønn Jens møtes, uansett hvor streng agendaen er, for å videreføre tradisjonen som fru og mor Karin også var en viktig del av.
Nå har denne flotte juletradisjonen også funnet veien mellom to permer og, der Thorvald forteller at han er grovarbeideren og at Jens har sansen for detaljene, blir vi servert 48 oppskrifter, med røtter både i Norge og andre land – alle beregna på fire porsjoner og der det blir antyda hvor vanskelig/lett det er å tilberede retten og hvor lang tid det tar.
Boka er også utstyrt med sildas reise i et historisk perspektiv og sjølsagt er Stoltenbergfamiliens sildesalat, som Karin hadde æren for, også med her. Som Thorvald sier: Jeg er for nordisk samarbeid på alle områder. Fra sikkerhetspolitikk til sild!
«Sild med Thorvald Stoltenberg» har blitt ei god, fristende, annerledes og velsmakende matbok.
Gitte & Filip elsker å lage mat – det kjennes.
Oslo-bosatte Gitte Witt og Filip Loebbert blei kjærester og skjønte raskt at mat var en stor og viktig fellesinteresse. Maaaange timer blei tilbragt på kjøkkenet og veien til en egen matblogg var ikke lang for det unge paret.
Nå har også bloggen blitt bok for å si det på den måten og parets kjærlighet til mat, hverandre og til gode – store som små – øyeblikk skinner tydelig gjennom.
De to tar oss med til mat som egner seg gjennom store deler av døgnet: Frokost og bakverk, salater, brød og supper, pasta, pizza, kjøtt og fisk, aftens, snacks og tilbehør pluss desserter, kaker og annet søtt er overskriftene. De legger absolutt ikke skjul på at de er veldig begeistra for det italienske kjøkkenet, mens metropoler som København og New York har også vært klare inspirasjonskilder underveis.
Gitte Witt er skuespiller, mens Filip Loebbert er fotograf. Det forteller oss at det er flere veier til Rom – de elsker jo kjøkkenet der nede – og det de gir oss med boka si er servert og dandert med store porsjoner kjærlighet.
René Zografos og Niels Christian Geelmuyden vet mye om naturlig mat.
Kjærlighet til naturlig, ren og ekte mat står åpenbart i sentrum for Niels Christian Geelmuyden og René Zografos. Boka «Sunnheten på bordet» opplever jeg ikke som noe alternativ til alle andre matbøker, heller som et supplement. Mer energi og bedre helse med naturlig mat er en undertittel for boka og jeg tror ikke det kan være tvil om at herrene har et poeng eller to der.
De som er redd for at dette har blitt en slags pekefinger med mye fy fy, kan ta det helt med ro. Vi får derimot Geelmuydens forklaring på hvorfor maten de løfter frem er bra for oss – og for Tellus. Det har vi absolutt ikke ondt av.
Matblogger og fotograf René Zografos står bak rettene og oppskriftene og her står det både indrefilet og søtsaker på menyen samt masse gode salater, supper og ditto drikkevarer. Dette kan vi bare ha godt av – på alle slags vis.
Niru Kumra skaper magi på det indiske kjøkkenet.
Niru Kumra kom til Norge som åtteåring og har jobba med indisk mat i store deler av sitt liv. Det skal alle som er glade i mat fra andre himmelstrøk enn vårt eget være veldig glad for. Det indiske kjøkkenet var på sett og vis det vi først fikk et nært forhold til etter at vi åpna ganen for det spennende som kom til landet med innvandrere som har gitt oss så mye på alle slags vis.
På et pedagogisk og inderlig vis tar Kumra oss med inn på det indiske kjøkkenet og presenterer oss for fingermat og småretter, hovedretter, tilbehør, desserter og drikke.
Kumra forteller oss hvilke krydder vi MÅ ha og hvilke vi bør ha og hun forteller oss ved gjennomgangene av alle de spennende rettene at det absolutt er mulig også for Ola Dunk å lage gode indiske måltider basert på råvarer som det nå er mulig å finne veldig mange steder rundt om i Norge.
Bildene tatt av Josefin Linder er med på å skape ei varm og god stemning og Nira Kumra har så definitivt greid å få frem magien i det indiske kjøkkenet.
Sara Døscher har reist verden rundt og lært det «meste» om vin.
Til all denne gode maten skal det jo sjølsagt serveres like god drikke. Øl og aquavit er en selvfølgelighet for mange i disse dager, men vin følger oss gjennom hele året både til små og store begivenheter.
Sommelieren, forfatteren og vinentusiasten Sara Døscher (35) har brukt store deler av sitt voksne liv til å sette seg grundig inn i vinens vidunderlige liv og levned. Hun har lange opphold bak seg både i Frankrike, Sør-Afrika og Brasil for å lære om alle aspekter ved disse nydelige dråpene, men nå er hun heldigvis tilbake i Norge og «Med vin til folket» tar hun oss med på ei dannelsesreise i vinens verden som er både lærerik og spennende.
Dette er ikke ei bok som forteller oss hvilken årgang fra hvilket distrikt som er best. Det er derimot ei bok som tar for seg de 15 viktigste druene fra alle vinkroker på kloden som en introduksjon til vinens vei frem til glasset. Det har blitt en flott jukselapp som Døscher kaller det: her får vi vite litt om alt. Det du trenger og vel så det for å si det på en annen måte.
Det er veldig mye morsomt og interessant i boka. Et av høydepunktene for meg har vært Døschers 25 magiske mat- og vinkombinasjoner – så avgjort egna for utsjekking de aller fleste av dem. Hør bare her: champagne og fårikål, amarone og vellagret parmesan og søt madeira og karamelliserte valnøtter – mmmmmmmmm. Det finnes altså 22 andre forslag også.
Dette er ei bok laga med kjærlighet og innsikt. Det er bare å dykke ned og la seg inspirere.
Denne boka og Døschers anbefalinger og ideer kan garantert passe sammen med alle matbøkene jeg har omtalt også.
Keyon Harrold var trompeteren som spilte musikken som skuespilleren Don Cheadle mima i forbindelse med den nesten-biografiske filmen om Miles Davis, «Miles Ahead», som inntok kinoer og andre skjermer i fjor. Filmen fikk bare sånn medium mottakelse, men musikken som Harrold hadde ansvaret for fikk en Grammy. Hovedrolleinnehaver Cheadle, som har skrevet liner notes her, forteller om en pressekonferanse i forbindelse med filmen der han han mente at Harrold ikke bare var en musiker, han var også en magiker. Harrold hørte hva som blei sagt og som den strålende improvisatoren han er, kom han umiddelbart opp med fusjonen av de to beskrivelsene: Mugician – som altså har blitt tittelen på denne skiva – hans andre som sjef.
Keyon Harrold (37), fra St. Louis, Missouri – ikke langt fra der Miles vokste opp i East St. Louis, Illinois – forteller oss med sin tøffe, varme og tradisjonsrike tone i trompeten, at han kan sin Miles og resten av jazzhistoria også.
Her tar den politisk- og samfunnsbevisste Harrold oss med gjennom hele den moderne amerikanske musikkhistoria med ingredienser av jazz, hip-hop, blues, rock, reggae og rap. De vokale bidraga med alt fra moras sterke beskjed på telefonsvareren, til skremmende og autentiske nyhetsopplesninger fra dagens USA til sangere/rappere som Josh David Barrett, Andrea Pizziconi, Pharoahe Monch, Bilal og Big K.R.I.T. og glitrende instrumentalister som trommeslager Chris Dave, saksofonist Marcus Strickland og bassist Pino Palladino – og mange, mange flere – sørger Keyon Harrold for at «The Mugician» har blitt et viktig visittkort som forteller oss om en bevisst, kritisk og særdeles tøff musikant og retningsgiver anno 2017 – og garantert for flere tiår fremover.
Keyon Harrold er allerede ei viktig stemme – både som musikant og som meningsytrer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det norske koret Ensemble 96 har blitt nominert to ganger til amerikansk Grammy. Det er absolutt ingen grunn til at de ikke skal vinne på det tredje forsøket med urvakre «So Is My Love».
Ensemble 96 priser kjærligheten på et inderlig vis.
Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favners djup som det heter i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Det å vurdere kormusikk hører så avgjort med til en slik øvelse for min del. Jeg befinner meg med andre ord et godt stykke utenfor komfortsonen, men dette møtet med Ensemble 96 – som blei etablert i, tro det eller ei, 1996 – føyer seg uansett inn i kategorien store opplevelser – uansett sjanger.
Ensemble 96 er et Oslo-basert kor som består av 24 stemmer og som er leda av Nina T. Karlsen. Det sier vel det meste om koret at både for «Immortal Nystedt» i 2005 og «Kind» i 2010, blei de nominert til Grammy både for beste korprestasjon og for beste surround-lyd. Det sier forsåvidt en hel del om 2L-ideolog og lydmaestro Morten Lindberg også.
Som så ofte tidligere har Ensemble 96 kommisjonert originalskrevet materiale – i stor grad av norske komponister. Tidligere har både Jon Balke og Ketil Bjørnstad blitt invitert til å skrive musikk for koret. Nå er det Martin Ødegaard, som visstnok ikke har noe med Real Madrid å gjøre, Torbjørn Dyrud og Frank Havrøy som er de norske bidragsyterne, mens Jean-Yves Daniel-Lesur og Karlheinz Stockhausen representerer «utlandet». Tekstene de har tatt utgangspunkt i er ofte henta fra bibeltekster, spesielt Høysangen, samt Paul Verlaine, Henrik Wergeland, Arthur Rimbaud og William Blake.
Koret spør retorisk om korlitteraturen kan gi oss nye perspektiver på kjærligheten. Om den kan fortelle oss om hvordan vi ser dem vi elsker? Om den kan vise oss nyanser vi ikke har sett tidligere? De svarer sjøl: de tror det. Og basert på mange runder sammen med «So Is My Love» så er jeg mer enn tilbøyelig til å være enig med dem!
Dette er nemlig så vakkert, så storslått, så inderlig at det hjertet som ikke blir berørt av dette vil ha store problemer med å bli berørt av noe som helst. Felespiller Mari Skeie Ljones krydrer med sitt folkemusikkaktige bumerke flere av spora og Nina T. Karlsen får frem dybden, dynamikken og særpreget til Ensemble 96 på et framifrå vis.
Er det noen der ute som er ute etter musikk som kan få den store ro til å senke seg i dagene som kommer – og seinere også for den sakens skyld – så er Ensemble 96 og «So Is My Love» definitivt et sted å gå til.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Jeg har tidligere skrytt uhemma av ymse postbud. Det er altså de som i siste instans stadig sørger for at jeg får tilgang på nye artistar og ny musikk fra diverse plasser på kloden. Slik har nå den 28 år unge altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Danny Janklows debut under eget navn funnet veien til denne sida av Atlanterhavet. Det er det all mulig grunn til å takke for.
Danny Janklow er en musikant som har det aller meste av jazzhistoria inne allerede. Det er ikke vanskelig å høre at han er påvirka av sounden fra den amerikanske vestkysten hvor han har vokst opp og er bosatt, det vil si musikanter som Lee Konitz, Paul Desmond og Gerry Mulligan, samtidig som han har funkgenet fra Maceo Parker og David Sanborn i seg. I tillegg har Janklow tatt opp i seg alle de store som Johnny Hodges, Charlie Parker, Cannonball Adderley, Sonny Stitt, Eric Dolphy og Kenny Garrett. Når vi kan plusse på at han har tette forbindelseslinjer til den hippe LA-scena av i dag med Kamasi Washington og Kendrick Lamar i spissen, så har Danny Janklow hele pakka på plass.
Musikken, som han i stor grad har skrevet sjøl, med et flott unntak for Radioheads «Creep», er er både groovy og funky med klare røtter til den amerikanske 60-talls hardbop-skolen. Med strålende pianoassistanse fra John Beasley og Eric Reed, Pat Metheny-bassist Ben Williams og Jonathan Pinson (Washington, Herbie Hancock, Wayne Shorter) på trommer, i tillegg til et par unge, lovende vokalister og andre instrumentalister som krydrer, så har Janklow, med sin slepne og varme alttone, skapt et debutalbum i den ånda han hadde med seg til studio: den skulle bli prega av av hans personlige historier fulle av håp, glede, kjærlighet og optimisme.
Danny Janklow er en musikant vi garantert vil får høre mye til i åra som kommer. Nok en gang stor takk til postmannen.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
