Tor Hammerø

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tilhører den meget spennende underskogen i moderne amerikansk jazz. Her følger nok et eksempel på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Scott DuBois er en meget original komponist og gitarist.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mitt første møte med Scott DuBois (39) var for to år siden da han ga oss «Winther Light». Det tok ikke lang tid å skjønne at vi hadde med en musikant å gjøre som hadde noe uamerikansk å fare med. To år seinere kommer altså oppfølgeren som en solid manifestasjon på at DuBois har fortsatt utviklinga fram mot seg sjøl.

Som sist har han med seg et ypperlig kollektiv med den meget etterspurte bassisten Thomas Morgan, den danske trommeslageren Kresten Osgood og den tyske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Gebhard Ullmann.

Med «Autumn Wind» har komponisten DuBois gått bakover i kronologien fra vinter til høst og gjennom de 13 komposisjonene beskriver han sine opplevelser fra september til desember. Ideen fikk han på en tysk togstasjon etter en turné med bandet sitt: han ville bruke tre kvartetter til å skape en samtale mellom samtidsmusikk og moderne jazzlåter og improvisasjon.

Det førte til at han gikk i studio i København med jazzkvartetten sin først i februar i fjor og deretter med en strykekvartett og en blåsekvartett i New York i april. Det har ført til en organisk og unik musikalsk reise gjennom høstmånedene med stor bruk av dynamikk der forskjellige moderne uttrykk møtes og der vi får høre fire meget langt framskredne jazzmusikanter som tydeligvis har et nært og ekte forhold til hverandre etter å ha jobba mye sammen. Det at to kommer fra USA og to fra Europa har definitivt hatt sitt å si for det endelige uttrykket.

Scott DuBois framstår som en original, spennende og inderlig komponist, bandleder og ikke minste gitarist. Han fortjener mye mer oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scott DuBois

Autumn Wind

ACT/Musikkoperatørene

Randi Tytingvåg har gjennom flere år og en rekke plateutgivelser vist oss at hun har noe unikt å fare med både som vokalist og låtskriver. Her gjør hun det kanskje i større grad enn noensinne.

Randi Tytingvåg Trio samla rundt en mikrofon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Randi Tytingvåg (39) fra Stavanger har vist oss gjennom konserter i inn- og utland og fem tidligere skiver at hun er i besittelse av en allsidighet og en stemmeprakt som gjør at hun skiller seg ut fra «alle» andre. Hun har også stått mye på teaterscena etter at hun vendte hjem etter jazzstudier i England rundt 2000.

Vi som har vært så heldige å få følge Tytingvåg gjennom hele hennes platekarriere har skjønt at hun henter inspirasjon fra en rekke kilder som til sammen blir tytingvågsk. Sammen med sin relativt ferske trio er dette tydeligere enn noensinne.

Med gitaristene, vokalistene, og en masse annet, Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland som følgesvenner, tolker Tytingvåg et dusin egenkomponerte låter med tekster hun har skrevet sjøl. Det er stort sett så nedpå og så inderlig som vel tenkelig og vi nesten føler at de tre er samla rundt en enkelt mikrofon for å få den rette stemninga.

Jazz, blues, roots, folk og country er gjenkjennbare kilder til dette brygget og når så Knut Reiersrud og Nils Økland dukker opp som gjester på noen av spora, så er det enkelt å legge sammen at «Roots & Wings» må bli et kvalitetsprodukt. Aldri har Randi Tytingvåg vært mer Randi Tytingvåg enn nå – det sier ikke så reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Tytingvåg Trio

Roots & Wings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, med kunstnernavnet LEF, har samla et superlag med norske musikanter og den amerikanske bassgiganten Bill Laswell til et prosjekt som både rocke- og jazzfolket kan glede seg til.

LEF med et lag i ultrasuperklassen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg må bryte sammen og tilstå at Lorenzo Esposito Fornasari (40) er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at han har jobba med mangt og mange innen moderne, sjangersprengende musikk i grenseland mellom rock og jazz. I bandet Berserk jobba han blant annet med Eivind Aarset og de ga ut sin debutalbum i 2013.

Her har LEF, som har skrevet all musikk og alle tekster, debutert under eget navn også med et meget ambisiøst multimediaproisjekt som har fått tittelen «Hypersomniac». Sammen med landsmannen Pier Luigi Rocca har han skrevet ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et sentralt aspekt og lydsporet til denne fortellinga er det altså det dreier seg om her. De som vil se fortellinga kan gå inn hypersomniacproject.com.

Innspillinga er gjort i Velvet Recording Studio i Oslo og det er egentlig ikke så overraskende når vi ser på lagoppstillinga: Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet, Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9 og Terje Rypdal) på orgel og andre tangenter og Eivind Aarset på gitar – her snakker vi de upperste av de upperste som Borgulfsen ville ha sagt det – pluss sjølvaste Bill Laswell (Motörhead, Herbie Hancock og Iggy Pop) på elbass og britiske Rebecca Sneddon (Free Nelson Mandoomjazz) på saksofon.

Musikken LEF har skrevet som en viktig del av dette prosjektet henter minst like mye fra beintung rock som fra improvisasjonsmusikk. Sammen med disse utmerkede og usedvanlig åpensinnede musikantene kan han føle seg fri til å ta budskapet sitt akkurat dit han vil – han vet han kan føle seg trygg på at her kommer det personlige bidrag som gjør det hele unikt – og det blir det!

LEF synger på engelsk og han synger rått og tøft og dette er musikk og et uttrykk som snakker i minst like stor grad til rockefolket som til jazzfolket. Det får publikum her til lands muligheten til å høre på Røverstaden (ex-Club7) den 20. april for første gang i Norge i alle fall – og kanskje også verdenspremiere – inntil da anbefales skiva på det sterkeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LEF

Hypersomniac

RareNoise Records/MusikkLosen

Knut Anders Sørum har bergtatt folket på et imponerende vis – med inderlighet, skikkelighet og enorme mengder musikalitet. Her møter vi han der han trives aller best – sammen med sitt trofaste og stadig voksende publikum.

Knut Anders Sørum kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det snakkes ofte om annus horribilis – at det meste har gått til helvete. For Knut Anders Sørum har nok de to seineste åra vært akkurat det motsatte. Etter å ha levd lenge i musikkens tjeneste, og fått et godt navn og rykte i både musiker- og bransjekretser, så tok det virkelig av med seier i NRKs Stjernekamp høsten 2016. Siden har pila bare fortsatt å peke oppover, publikum har tatt han til seg i stadig større grad og han har gjør det han elsker for fulle hus.

Det er nok mye han elsker i musikkens verden, men et uttrykk med masse soul og gospel i seg er ganske så nært kjerna i Knut Anders Sørums univers. Når han så legger si inderlige og usminka stemme på toppen av det hele – på totensk må vite – så blir det nesten automatisk fest når Sørum inntar ei hvilken som helst scene.

Med «Live» inviterer han noe så voldsomt til fest. Bandet hans med Knut Bjørnar Asphol på gitar og Iver Olav Erstad på tangenter i spsissen for en tett og superempatisk gjeng med tre korister for anledninga, tar oss med på tur gjennom signingsferden etter Stjernekamp der produsent Asphol og Sørum har plukka det beste av det beste fra en rekke konserter. Mesteparten er henta fra Kongsberg Jazzfestival og i tillegg til coverversjoner av Prøysens «Jørgen hattemaker» og «Visa om løgna» og OnklPs «Glir forbi», så er det Sørums egne låter og tekster som tar oss med til ei herlig avslutning på 2017.

Knut Anders Sørum er så gjennomført ekte i alt han foretar seg og det groover noe så inn i helvete av både stemma, uttrykket, låtene og bandet hans. Spesielt heftigere måte å si takk for i år på er ikke mulig å ønske seg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum

Live

Drabant Music/Musikkoperatørene

Tre frihetssøkende herrer, med Ståle Liavik Solberg som «vår» mann, møttes i New York og lot det virkelig stå til.

Ståle Liavik Solberg fra Hamar, tyske Pascal Niggenkemper og amerikanske Joe McPhee møttes uten grenser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den 38 år unge trommeslageren Ståle Liavik Solberg har i store deler av dette århundret markert seg mer og mer i den ypperste eliten der såkalt frijazz bedrives – det være seg både her hjemme og i Utlandet. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner og han har også, sammen med med Paal Nilssen-Love, stått i spissen for Blow Out-serien i Oslo der musikk man ellers sjelden får høre, har kommet til overflaten.

Liavik Solberg er åpenbart en initiativtaker som får ting til å skje rundt seg. Dette livemøtet i Brooklyn i New York for to år siden kom i stand takket være Liavik Solberg. Han inviterte med seg legenden Joe McPhee (78) på tenorsaksofon og lommetrompet og Pascal Niggenkemper (39) på bass og utgangspunktet for denne ekskursjonen er tre helt åpne samtaler mellom kloke og lyttende musikanter med helt egne stemmer de tar med til «bordet».

De tre «låtene», som varer i henholdsvis ni, ti og 23 minutter, er alle kollektivt unnfanga. Tittelen på låt nummer to, «A Supreme Love (For John Coltrane», sier en hel del om hvor tanken bak denne musikken og dette uttrykket kommer fra. Det hersker altså ingen tvil om at det fundamentet Coltrane skapte på slutten av sitt liv, har blitt implementert og tatt videre av disse tre.

Dette møtet er altså åpent, fritt og hele tida søkende og samtalene er ustoppelig interessante – slik det blir når folk og musikanter med noe unikt på hjertet møtes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe McPhhe – Pascal Niggenkemper – Ståle Liavik Solberg

Imaginary Numbers

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland kaster sitt nett stadig videre. Denne gangen har sør-afrikanske, men Norge-bosatte Bafana Nhlapo blitt løfta fram og vi blir bare rikere og rikere.

Bafana Nhlapo har noe helt eget å dele med oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jazzland har vært, er og kommer til å bli værende et viktig plateselskap både her på hjemmebane og etterhvert også godt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det kommer på ingen måte til å avta etter at Bugge og hans nære medarbeider Sten Nilsen nå har utvida virksomheten med underbruket Jazzland World.

Det betyr som navnet mer enn antyder at Jazzland har et ønske om å presentere musikk som har henta sitt utgangspunkt fra en rekke steder på kloden – gjerne kombinerte med impulser her hjemmefra også.

Sør-afrikanske Bafana Nhlapo, opprinnelig fra Soweto ved Johannesburg, har funnet kjærligheten i Norge og har bodd her i flere år nå. Han har skrevet all musikken her og både som vokalist og perkusjonist forteller han om et særpreg som det er veldig hyggelige å stifte bekjentskap med.

Han synger litt på engelsk, men i all hovedsak på sitt morsmål IsiZulu, og hans falsettstemme er av det inderlige slaget. Zulumusikken ligger i bånn for alle låtene, men det er så avgjort mulig å høre spor av både afro, funk, jazz og rock også.

Når så Nhlapos landsmanninne Shannon Mowday, den fine saksofonisten vi kjenner fra Denada Ensemble – også hun bosatt i Norge, Øyvind Brække og Bugge Wesseltoft, har skrevet tøffe arrangement for et slags street brassband, så er Nhlapos musikk og uttrykk innramma på et herlig vis med ei blåserekke bestående Mowday, Brække, trompeter Morten Stang Koppang og tubaist Lars Andreas Haug. Vokalist Sisi Sumbundu og trommeslager Uriel Seri er så avgjort med å skape det flotte og livsbejaende lydbildet også.

Bafana Nhlapo er et helt nytt bekjentskap for meg – et svært hyggelig sådan og Jazzland-herrene skal ha all mulig slags ære for å utvide virksomhetene med Jazzland World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bafana Nhlapo

Ngikhumbule khaya

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Nok en gang har postmenn, eller kvinner, slått til – både i Italia og i Norge. Det har gitt meg en flott musikalsk julegave.

Mauro Sigura, helt til høyre, med sin empatiske kvartett.

Det er vel ikke akkurat noen nyhet at musikk er et internasjonalt og grensesprengende språk egna til å skape møter og forståelse mellom mennesker. Noen er så heldige at vi blir servert stadig nye møter på et sølvfat og jeg er blant dem. For ikke lenge siden dumpa dette høyst spesielle kvartett-visittkortet fra den italienske oud-spilleren Mauro Sigura ned i postkassa. Her var det vært mye original og livgivende musikk å glede seg over.

Sammen med en empatisk trio bestående av trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele – helt ukjente – for meg, men høykompetente herrer, og med vokalistene Marta Loddo og Rosie Wiederkehr som gjester på noen av låtene, tar Sigura oss med på en melodisk ekskursjon med røtter i bortimot alt som finnes av musikk og kulturer i og rundt Middelhavet og fusjonerer det på et unikt vis med moderne jazz.

Sigura, som er en virtuos på sitt lutt-liknende instrument, tar oss inn i en for de fleste av oss sjelden og fascinerende verden. Kvartetten og musikken har fått stor oppmerksomhet i sør-Europa, spesielt i Italia sjølsagt, og for alle med åpne og nysgjerrige sanser i vår del av verden anbefales den også på den varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mauro Sigura Quartet

The Colour Identity

S´ard-Egea/[email protected]

Bassist, vokalist og bandleder Ellen Andrea Wang er på vei inn i det ypperste sjiktet – uansett sjanger.

Ellen Andrea Wang er stadig på vei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellen Andrea Wang (31) fra jazzmetropolen Fall i Søndre Land, ikke så langt fra Gjøvik, er fortsatt den eneste som har vært solist med Østre Toten Storband og spilt med Sting i Paris i løpet av ei uke! Det sier en hel del både om hvor ettertrakta og hvor allsidig hun er.

Wang har i tillegg til sin egen karriere, også spilt mye med etablerte verdensstjerner som Manu Katché og Marilyn Mazur. Det er sjølsagt også med å bekrefte hvor langt hun har kommet siden oppveksten ikke langt fra Mjøsa og neste etappe på Musikkhøgskolen med Bjørn Kjellemyr som basslærer.

På egen hånd har Wang også gjort seg solid bemerka med bandet Pixel og under eget navn debuterte hun i 2014 med «Diving». Nå er det det klart med oppfølgeren «Blank Out» som tematisk handler om at vi har lyst til å fjerne eller slette det som er vanskelig – ikke kaste oss over det og ta ansvar. Hun har fått utmerka hjelp til tekstene fra Martin Hagfors, mens musikken har hun ansvaret for aleine.

Når hun så fortsatt har så bra tonefølge som vel tenkelig i trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen og allehånde tangentist Andreas Ulvo, så har Wang skapt et lydlandskap som kler henne og tekstene på aller beste vis og der hennes vokal blir løfta akkurat så langt fram i lydbildet som både uttrykket hennes og tekstene fortjener.

Er det jazz eller er det pop Ellen Andrea Wang byr på denne gangen? I mine ører beveger hun seg i retning et poputtrykk med «Blank Out», men som salige Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig og det Ellen Andrea Wang gir oss her hører så avgjort hjemme i kategori én.

Med sitt store, jeg vil nesten si enorme talent, både som låtskriver og vokalist/bassist, er det sjølsagt veldig spennende å høre hvor Ellen Andrea Wang dukker opp neste gang. Det blir garantert i et kvalitetslandskap et eller annet sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andrea Wang

Blank Out

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Donald Fagen, den gjenlevende halvparten av Steely Dan, er så avgjort en av de mest særpregede musikantene som finnes i rock-, pop-, soul-, funk-, jazzland. Her får vi «alt» han har gjort på egen hånd pluss litt ekstra som aldri har vært ute før.

Donald Fagen i kjent positur med Steely Dan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I løpet av januar runder Donald Fagen 70. Om det er grunnen til at han og plateselskapet hans ønsker å gi de mange hundretusener/millioner av fans kloden rundt en julepresang eller omvendt bursdagspresang vites ikke, men uansett er det bare å takke og bukke.

Fagen og hans sjelefrende i Steely Dan, Walter Becker, som gikk bort tidligere i år, hadde jo en fantastisk produksjon med sitt sjangersprengende og trendsettende band. Fansen venta ofte i åndeløs spenning på bandets neste skive – det tok alltid laaaaang tid. Bandet, som blei unnfanga i 1971, oppnådde en voldsom popularitet – til tross for at de tok seg lange pauser – og blei berømt for mange ting, men den sofistikerte sounden og de fantastiske melodiene var to av årsakene.

Mens bandet tok seg solide pauser, jobba både Becker og Fagen med egne prosjekter. For Fagens del førte det blant annet til fire soloskiver: «The Nightfly» fra 1982, «Kamakiriad» fra 1993, «Morph the Cat» (2006) og «Sunken Condons» – hans foreløpig siste fra 2012. I mine ører låter det nesten like hipt og flott som Steely Dans legendariske skiver og her får vi dem alle samla!

Ikke nok med det. Blodfansen har nok i stor grad de fire Fagen-utgivelsene fra før, men som en ekstra bonus i denne «kjipe juleutgivelsen» har selskapet og Fagen funnet frem til ti enten svært sjeldne eller tidligere uutgitte låter. Noe er demoer, noe er henta fra TV-produksjoner, ei låt fra en danseoppsetting, mens noe er filmmusikk – alt holder høy Fagen-standard. Ekstra morsomt for oss nordmenn er at «vår egen» Georg Wadenius – en av vår tids store gitarister innen de fleste moderne sjangre – spiller både på de originale utgivelsene og på et av de «hemmelige» spora.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donald Fagen

Cheap Xmas: Donald Fagen Complete

Rhino/Warner Bros./Warner Music

Midsunds store datter, en av dem i alle fall, Eldbjørg Raknes, er ikke i stand til å gjenta seg sjøl. Så flott og spennende det er!

Nils-Olav Johansen, Eldbjørg Raknes og Kirsti Huke – ut mot havet!

Det begynner å bli noen år siden Eldbjørg Raknes (47) var en nysgjerrig, ung frivillig på Moldejazz nå. Nysgjerrig er hun så definitivt fortsatt og etter å ha blitt tildelt både Kardemommestipendet, Radka Toneffs Minnepris og norsk jazz´ høyeste utmerkelse, Buddyprisen, så beviser hun det nok en gang med en av sine aller beste og mest originale visittkort – «Again!».

Raknes, som har bodd og jobba i og rundt det spennende miljøet rundt Jazzlinja i Trondheim det meste av sitt voksne liv, har en voldsom produksjon bak seg. Hele 28 CD-er har hun gitt oss under eget navn og alle har vært ulike hverandre – Eldbjørg Raknes har på mange vis nekta å stå stille.

Med «Again!» får vi for andre gang en statusrapport fra Raknes der hun har skrevet alle tekster og all musikk sjøl. Det meste foregår på engelsk, med unntak av ur-romsdalske «Kaedåværlik?» – en morsom musikalsk ordleik. Med flott reisefølge i Kirsti Huke og Nils-Olav Johansen, begge utmerkede og ikke minst særpregede vokalister, som også trakterer elektronikk og live sampling – som Raknes også gjør – blir det skapt lydlandskaper som er ulikt alt annet som har kommet min vei. Johansens usedvanlig smakfulle gitarspill løfter også «Again!» opp til noe unikt.

Både Raknes og de to vennene og kollegene fra Jazzlinja i Trondheim har helt spesielle stemmer som kler hverandre på et utmerket vis – ofte trestemt. Gjennom det tekstlige og musikalske universet til Raknes, spilt inn henholdsvis live på Midsund Marina i september og i Ocean Sound Recordings på Giske, blir vi presentert for et tidvist melodiøst og vakkert og tidvist eksperimentelt og søkende univers. Det er hele tida veldig raknesk og aldri likegyldig. Tittelen på avslutningssporet er «Do You Have Something Nice to Tell Me?». Eldbjørg Raknes har i alle fall veldig mye hyggelig å fortelle oss – også denne gangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eldbjørg Raknes

Again!

MYrecordings/Musikkoperatørene