Tor Hammerø

Det kommer mye god musikk fra Finland – nå også på norsk plateselskap.

Gutta i OK:KO kan gjerne være ryggraden i fremtiden til finsk jazz.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Kvartetten OK:KO har ikke eksistert lenger enn siden 2015. Når vi kan fortelle at bandleder, trommeslager og komponist Okko Saastamoinen fortsatt kun er 22 år, så er ikke det merkelig. På den korte tida han har tilbrakt på Tellus, har han likevel makta en hel del og mitt første møte med Saastamoinen bekrefter umiddelbart at vi har med et spesielt talent å gjøre.

Saastamoinen har sine røtter i den finske folkemusikken, men etter at han begynte å studere ved det meget vel ansette Sibelius-akademiet, blei jazz en stadig viktigere del av uttrykket til Saastamoinen. For å finne fram til et fundament for å "fortelle" hvem han er, inviterte Saastamoinen med seg tre andre unge, særdeles lovende musikanter: pianisten Toomas Keski-Säntti, bassisten Mikael Saastamoinen og saksofonisten Jarno Tikka.

De som rekker opp handa rundt om i kongeriket og påstår at de kjenner godt til disse fire, har jeg faktisk mistenkt for å lyve. Om de ikke er debutanter, er det ikke langt unna, men de har allerede rukket å vinne Young Nordic Jazz Comets-konkurransen der de også sikra seg publikumsprisen. I fjor høst blei de også nominert til We Jazz Rising Star-utmerkelsen i Helsingfors.

Årsaken til oppmerksomheten er at OK:KO bringer til torgs frisk og original jazzmusikk anno 2016/17 med solide røtter tilbake til det "akustiske 60- og 70-tallet". Dette er på alle vis et band som tar for seg Saastamoinens fem låter med en gnist og virtuositet som forteller oss at finsk jazz´ sin framtid er i de tryggeste hender. Det er moderne, det er melodisk, det er livsbejaende, det er kompromissløst – det er enkelt og greit tøff og heftig jazzmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

OK:KO

Land E.

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

I Kristiansand finnes det en gitarist som heter Christer Fredriksen. Han skaper vakker musikk – veldig vakker musikk.

Livet blir lysere av å lytte til Christer Fredriksen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Når man er bosatt litt utenfor de "store" byene, er det ofte vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Det er vanskelig å bli hørt, enkelt og greit, i den store hauen av musikk som strømmer (sic) mot oss fra nesten hvor som helst. Det er dumt både for Christer Fredriksen (44) og ikke minst for dem av oss som synes om vakker, spennende og original musikk. Her kommer i alle fall ei utilslørt anbefaling av Fredriksens tredje CD-utgivelse og den første med gitaristen mutters aleine.

De som har fulgt godt med de seineste åra, har fått med seg Fredriksens åpenbare talent gjennom utgivelsene "Urban Country" og "Trademark". Det er bandinnspillinger med henholdsvis Bendik Hofseth og den spanske stjernesaksofonisten Perico Sambeat som gjester. Når Fredriksen nå har strippa det musikalske uttrykket helt ned til sin egen gitar, med aldri så lite perkusjon samples og litt tangentassistanse fra Kenneth Silden på et par spor, så betyr det at vi har kommet svært nær den musikalske sjela til Fredriksen.

I løpet av tre junidager i fjor tok Fredriksen med seg et knippe vakre låter, og ikke minst stemninger, i studio i hjembyen. Han visste tydeligvis eksakt hvor han ville og skulle: alt blei spilt inn på første take og uten noen form form for overdubbing etterpå.

Ved hjelp av ei loopmaskin og tre forskjellige forsterkere, og ikke minst sin gitar, har Fredriksen skapt en hel rekke forskjellige herlige, melodiske og rytmiske landskap. Det er masse rom og luft i Fredriksens uttrykk og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre som jazz, rock, country og gudene vet hva.

Fredriksen sier sjøl at han uttrykker mye bedre med toner enn med ord hva han vil si, og til meg forteller han i alle fall en rekke spennende historier gjennom "Vit".

Christer Fredriksen forteller meg tydeligere enn noen gang at han er i besittelse av ei spennende og original stemme – ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christer Fredriksen

Vit

Losen Records/MusikkLosen

Riktigere komponist enn greske Vangelis til å ta oss med på en musikalsk romferd finnes vel neppe.

Vangelis i sitt musikalske laboratorium.

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at min kunnskap om Evangelos Odysseas Papathanassiou (74), som av relativt forståelige årsaker har benytta seg av kunstnernavnet Vangelis, er relativt begrensa. Jeg har jo skjønt at han, sammen med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, har vært blant ledestjernene innen elektronisk musikk og at han har vært og vel også er blant klodens viktigste filmmusikk-skapere. Soundtracket til blant andre Oscar-vinneren "Chariots of Fire", "1492: Conquest of Paradise" og "Blade Runner" er blant høydepunktene. Dessuten skrev han hymnen til fotball-VM i 2002. Siden 1972 har han også gitt ut flere titalls skiver med sine voldsomme arrangementer der synther, kor og orkester ofte har spilt viktige roller.

Nå avlegger han oss en ny visitt og det er ikke mindre storslått enn tidligere! Bakgrunnen for "Rosetta", som Vangelis har komponert, arrangert, produsert og spilt, var et møte med den nederlandske astronauten André Kuiipers i 2012. Før det hadde allerede Vangelis skrevet musikk til ære for NASA: "Mythodea – Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey". Det burde altså ikke komme som noen som helst overraskelse at Vangelis var godt over gjennomsnittet fascinert av det som finnes et stykke der ute.

Møtet med Kuipers førte til at den europeiske romfartsorganisasjonen ESA blei interessert i et samarbeid og for å gjøre ei lang historie kort, blei Vangelis spurt om han ville lage musikk til "ekspedisjonen" Rosetta som kom i mål i september i fjor.

Vangelis er av typen komponist som har evnen til å bergta en. Her tar han oss med ut til steder bokstavelig talt de aller færreste av har vært og neppe kommer til å komme heller. Han tar oss med på ei enorm drømmereise der han benytter alle virkemidlene i boka. Det er sfærisk, det er melodisk, det er voluminøst – det er Vangelis´ sin fantastiske musikalske visjon av hvordan verden der ute kan oppleves.

Vangelis tar oss enkelt og greit med på ei meditasjonsreise vi alle kan ha godt av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Vangelis

Rosetta

Decca/Universal Music

Trioen 1982 har noe minst like personlig som bandnavnet å formidle.

1982 i fri utfoldelse.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Trommeslager Øyvind Skarbø er en sunnmøring bosatt i Bergen med mer tiltakslyst og gjennomføringskraft enn de fleste. For ti år siden drev han en konsertserie for fritt improvisert musikk i Bergen som gikk under navnet Øyvind Jazzforum. I forlengelsen av en time eller to med den unike fele- og hardingfelespilleren Nils Økland, spurte Skarbø om han kunne tenke seg å gjøre en konsert sammen. Svaret var ja, men Økland ønska også ha med Sigbjørn Apeland, en trøorgel-spiller som han hadde jobba med i 20 år. Skarbø hadde ingenting mot det og det var starten på 1982s unike reise som altså fortsatt er i gang.

"Chromola" er 1982s femte CD siden 2009. To har vært som rein trio, mens to har vært med gjester: først BJ Cole og seinere med komponist Stian Omenås og en blåsekvintett.

Nå er de tilbake der det starta – som trio. I løpet av to maidager i fjor, skapte 1982- det var da Skarbø blei født – nok en gang unik musikk, Denne gangen var Sandvikens kirke i Bergen "studio" og dermed benytta Apeland anledninga til å spille kirkeorgel – på alle spora unntatt ett.

Musikken er hele tida spontant unnfanga, men likevel er det ganske så langt unna det tradisjonelle frijazzuttrykket som vel tenkelig. Musikken er nemlig ofte både melodisk og rytmisk ganske straight, men samtidig løs og søkende. Det er tydelig at de tre har jobba masse sammen siden 2007 – de har til sammen en helt egen signatur, både på grunn av det helt spesielle instrumenteringa, men også fordi alle tre besitter helt unike stemmer.

1982 har vært, er og kommer til å bli værende noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

1982

Chromola

HUBRO/Musikkoperatørene

Musikk handler om møter. Det er samarbeidet mellom det franske kollektivet Eclectik Percussions Orchestra og den amerikanske saksofonisten Oliver Lake et strålende eksempel på.

Eclectik Percussions Orchestra og Oliver Lake tar i mot fortjent applaus.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Foto: Arnaud Martin

Et av de store privilegiene ved å skive om musikk et at det fra tid til annen dukker opp saker og ting man ikke ante noe om. Her om dagen sørga postverket i Frankrike og Norge for at en CD med det åtte manns sterke kollektivet Eclectik Percussions Orchestra – EPO – si debutskive fant veien til først postkassa, så stereoanlegget mitt. Jeg hadde aldri hørt om verken EPO eller bandets leder, perkusjonisten Guy Constant. Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at de hadde noe helt spesielt å by på, men det ante meg for så vidt bare ved å se på CD-omslaget.

Der stod det nemlig at Oliver Lake var en spesiell gjest i forbindelse med denne produksjonen og innspillinga, som er gjort live i Metz i Frankrike i juni i fjor. Lake (74) er en viktig og særegen alt- og sopransaksofonist som verden først blei oppmerksom på som en av grunnleggerne av World Saxophone Quartet. Lake er også lyriker og vi treffer han også her som resitatør av egne tekster.

EPO er et spesielt band bestående av fem perkusjonister, to treblåsere og en trombonist. I tillegg synger mange – også arrangøren Nicolas Arnoult. Den livsbejaende musikken er skrevet av enten Constant, Lake eller perkusjonisten Bakary Doumbia – i tillegg blir det hele krydra med fire improvisasjoner der Lake "møter" en av musikantene i EPO.

Spor av liv er altså tittelen på prosjektet og slik låter det også. Her møter et moderne jazzuttrykk en så varm rytmisk eksplosjon at alle mulige grenser raskt viskes ut. EPO låter sjølsagt, med si helt spesielle instrumentering, helt unikt og Lake har på ingen måte mista noe av sin egenart og stortrives tydeligvis med sine nye venner. "Traces de Vies/Traces of Life" har på alle vis vært en veldig hyggelig og varm musikalsk overraskelse.

PS Skule Oslo World Music Festival for eksempel ha behov for et tips, er det herved overbragt – vederlagsfritt.

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

EclectikPercussions Orchestra Invite Oliver Lake

Traces de Vies/Traces of Life

Passin´ Thru Records/[email protected]

Pianisten Andreas Utnem tar oss med til vidunderlig vakre og inderlige kveldsstemninger.

Andreas Utnem tar oss dit roen finnes.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Pianisten og komponisten Andreas Utnem (43) har liksom alltid vært der – i en eller annen nærhet av spennende musikalske uttrykk. Med sitt solobudskap "Night Hymns", innspilt i Tøyenkirka i Oslo der han også har sitt daglige virke som pianist, bekrefter han på et intenst, men stille og ettertenksomt vis hvilken formidler og historieforteller han er.

Utnem tar for seg 17 melodier som han enten har skrevet sjøl eller har henta fra salmeskatter i blant annet Norge, Sverige og Tyskland samt tatt tak i folkemelodier og komposisjoner av Bach, Grieg og Händel. Alt har han behandla på et intenst, nesten intimt vis og hele tida satt sitt eget, umiskjennelige bumerke på det hele.

Hva han enn møter oss med, så gjør Utnem det med respekt, følsomhet, luft, rom og ikke minst ettertenksomhet. Utnem er av typen musikant som er utstyrt med eller har tilegna seg masse teknikk, men som absolutt ikke har behov for å flagre med den i tide og utide. Han vil gi oss noe som er ekte og uforfalska og han gjør det uten opphold. Han er med andre ord en musikant som verken har noe ønske om eller behov for å imponere, men som gjør det likevel – kanskje akkurat derfor.

"Night Hymns" blei utgitt den dagen USA fikk ny president. Det var sjølsagt helt tilfeldig, men større kontrast til alt det umusikalske som har kommet derfra siden den dagen, finnes knapt. Andreas Utnem har gitt herlig, tidløst og evig påfyll. Vi trenger det mer enn noen gang nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Andreas Utnem

Night Hymns

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Til tross for at han er en godt voksen herre, er Allan Harris ei ny stjerne på den internasjonale vokalhimmelen. Han hører så avgjort hjemme høyt der oppe.

Du verden som det swinger og groover av Allan Harris.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

60 år unge Allan Harris er oppvokst i Brooklyn og bosatt i Harlem – han har New York under huden så det holder. Har han vært profesjonell sanger og gitarist "hele livet", men det er likevel bare de seineste 20 åra han har begynt å få et navn internasjonalt. Nå har han elleve album bak seg, men for min del er "Nobody´s Gonna Love You Better" det aller første møtet. Det var på høy tid for å si det forsiktig.

Harris er født og oppvokst med musikk og her både hyller han sine røtter og skuer samtidig framover. Med sin varme baryton/tenor forteller han oss at han har ei tilnærming til musikk som ikke har så voldsomt mange grenser. Her får vi alt fra hardtsvingende straight jazz, via rhythm and blues, vakre ballader, heftig rock, følsom blues samt en dose brasilianske toneganger. Alt dette fikser Harris på et overbevisende vis – han går rett inn i tetsjiktet blant mannlige amerikanske vokalister med jazz som sitt naturlige fundament.

Sammen med den Grammy-vinnende produsenten Brian Bacchus og sin faste følgesvenn på tangenter, Pascal Le Boeuf, tar Harris for seg elleve låter der fire er Harris-originaler. Ellers serveres blant annet Steely Dan-klassikeren "Any Major Dude Will Tell You", megahiten til Spiral Staircase, "More Today than Yesterday", standardlåtene "I Remember You" og "Moody´s Mood for Love", "Doralice", som Stan Getz og João Gilberto gjorde verdensberømt, – framført på portugisisk og Jimi Hendrix´"Up from the Skies". Ballet blir avslutta med Harris´ egen nydelige ballade "Secret Moments".

Med seg har Harris et empatisk lag med Le Boeuf i spissen for gitaristen Freddie Bryant, bassisten Russell Hall og trommeslageren Shirazette Tinnin og at dette er musikanter som har spilt mye og trives sammen, tar det ikke mange takter å begripe.

Allan Harris sier om seg sjøl at han er en historieforteller, en trubadur og først og fremst en musikant. Det er ikke vanskelig å si seg enig i noe av dette.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

PS 2 4.mai spiller/synger Allan Harris på Cosmopolite i Oslo. Der er det bare å benke seg hvis man har muligheten.

Allan Harris

Nobody´s Gonna Love You Better

Love Productions Records/Naxos Norway

Emma Hegermann heter bandet og sjøl om ikke musikken er like original som bandnavnet, så har visesjangeren fått seg ei ny og annerledes stemme.

Emma Hegermann med Cecilie Heramb som frontfigur har mye å fare med.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det er som kjent opptil flere veier til Rom og det er også noen forunderlige stier fram til et bandnavn. Når det gjelder Emma Hegermann så var det ei 10 år gammel jente som emigrerte fra Tyskland til USA i 1857. Nå det nå bor en hund som heter Emma i Hegermannsgate, så sier det seg jo sjøl at bandet som vokalisten, gitaristen, tangentisten og felespilleren Cecilie Heramb har gitt liv, må hete Emma Hegermann – eller????

De som har fulgt godt med i norsk vise- og bluegrassverden har møtt Heramb som felespiller med både Onkel Tuka og Ila Auto. Nå har hun tatt flere skritt videre og vi møter henne som en mer enn lovende låtskriver, på norsk må vite, og dermed er heldigvis en mangeårig drøm gått i oppfyllelse: Cecilie Heramb har fått sitt eget band til å være fødselshjelper for sine egne låter.

Heramb sier sjøl at artister som J.J.Cale, Stein Torleif Bjella og Aimee Mann har vært solide inspirasjonskilder og Emma Hegermann, som også består av Øystein H. Bang på trommer, Kjetil Schjander Luhr på gitarerer og tangenter og Hans Wagner på bass, har skapt sitt eget viserockunivers ikke så langt unna disse retningsgivrne.

Cecilie Heramb er en flott låtskriver og en historieforteller som tar oss med på vakre utflukter. Med sin varme, særegne stemme, drar hun oss inn i sin verden og "Emma Hegermann" er en solid bekreftelse på at den moderne visesjangeren har fått en ny tilvekst det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Emma Hegermann

Emma Hegermann

Meteoritt/Musikkoperatørene

Martin Myhre Olsen framstår i stadig større grad som en av jazzens aller mest spennende komponister og arrangører – også langt utenfor våre egne grenser.

Tett samarbeid mellom Wako og Oslo Strings.

Fra Leirsund ved Lillestrøm kommer saksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen. Man skulle vel ikke tro at Leirsund var det naturligste stedet på kloden for å fostre et stort jazztralent, men slik er det altså: 26 år unge Myhre Olsen har allerede etablert seg høyt der oppe i alle de fire nevnte disiplinene.Vi har møtt hans i en rekke settinger som blant annet Megalodon Collective, som har stukket av med høythengende priser og Spellemann-nominasjon og Trondheim Jazzorkester der han var med i "støttegruppa" til Chick Corea da mesteren fylte 75 år med bejublede konserter på sjølvaste Blue Note i fjor høst.

I tillegg har Myhre Olsen, som allerede har gjort seg ferdig med jazzlinja i Trondheim, sitt eget MMO-Ensemble, han er leder for Midtnorsk Ungdomsstorband der han skriver all musikken og han er en viktig del av kvartetten Wako som vi møtte på debutskiva "The Good Story" høsten 2015. Nå er Wako klar med oppfølgeren, "Modes for All Eternity", der de har inngått et fruktbart samarbeid med strykertrioen Oslo Strings. All musikk er komponert og arrangert av, ja akkurat: Martin Myhre Olsen.

Medmusikantene i Wako er fortsatt Simon Olderskog Albrtsen på trommer, Kjetil Andrë Mulelid på piano og færøyiske Bárður Reinert Poulsen på bass – alle med fortid fra den berømte jazzlinja i Trondheim. Har jeg skjønt det riktig så har også bratsjisten Isa Caroline Holmesland, cellisten Kaja Fjellberg Pettersen og fiolinisten Kaja Constance Rogers i Oslo Strings også sin formelle bakgrunn fra NTNU i Trondheim.

Myhre Olsen har på et usedvanlig personlig vis makta å skape musikk og forutsetninger for at alle sju skal kunne møtes på like fot i et landskap som henter hemningsløst fra både et klassisk og et improvisatorisk utgangspunkt. Dette har han altså makta å forene og alle har tydeligvis skjent hvor han vil. Trompeteren Erik Kimestad Pedersen gjør også en framifrå gjesteinnsats på ett spor. Når det referes til inspirasjonskilder som Messiaen, Stravinsky, Christian Wallumrød Ensemble og Alpaca Ensemble, så skjønner man hvor åpne rammer Myhre Olsen har gitt musikken og musikerne.

Vi hare skjønt det ei stund, men de stadig bekreftelsene gjør at det blir mer og mer åpenbart: Martin Myhre Olsen har allerede tatt steget opp i elitedivisjonen og det får å bli.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wako & Oslo Strings

Modes for All Eternity

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Ralph Towner har vært jazzverdenens ledende klassiske gitarist helt siden 70-tallet. Han er det fortsatt

Ralph Towner – for en musikant.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I løpet av 70-tallet møtte vi ei helt nye stemme på gitar – akustisk klassisk gitar og 12-strenger. Navnet var Ralph Towner og amerikaneren dukka opp i en rekke spennende og originale konstellasjoner: som gjest med noe av det mest elektriske som fantes, Weather Report, sammen med Jan Garbarek på "Solstice" og "Dis" og ikke minst med det unike bandet Oregon. Hans klassiske bakgrunn var åpenbar, men han tok den med seg inn i en improvisatorisk sfære som til sammen blei noe helt for seg sjøl.

Til tross for at Towner (77) har vært her hele tida, i tillegg til at han har bodd i Roma de siste 20 åra, så har vi dessverre sett han alt for lite her oppe ved Nordpolen i det siste. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Towner fortsatt er i godt, gammelt slag – og vel så det!

Som så mange andre som vokste opp på 60-tallet, blei også Towner sterkt inspirert av Bill Evans og hans trio med Scott LaFaro og Paul Motian. Tittellåta her er henta fra Evans-albumet med samme navn og Towner sier sjøl at den har hatt stor betydning for hans musikalske liv. Først spilte også Towner den på piano, men etterhvert gikk han over til klassisk gitar som han også benytter her.

Nå har han altså ønska å skue litt tilbake, men samtidig se framover med elleve egne låter. Mutters aleine, dette er forøvrig hans sjette soloalbum siden 1973, tar han oss med på ei reise med solide klassiske impulser, samtidig som de åpne løsningene hele tida finnes. Dette uttrykket og dette soundet er det kun Ralph Towner som kan levere og han gjør det like vakkert og like sterkt som vi opplevde fra starten av 70-tallet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ralph Towner

My Foolish Heart

ECM/Grappa/Musikkoperatørene