Tor Hammerø

Saksofonisten, bukkehornisten, komponisten og bandlederen Karl Seglem nærmer seg veteranstatus. Heldigvis har han aldri vært bedre enn nå.

Karl Seglem, sammen med Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag, nærmer seg høyden av si karriere.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Årdalstangens store sønn, Karl Seglem, har rukket å gi ut 37 plater! I løpet av den lange og innholdsrike karriera, har Seglem vist oss at han er en usedvanlig allsidig og uttrykksfull musikant som henter like mye fra norsk tradisjonsmusikk som fra en tradisjonell improvisasjonsverden. Det har alltid vært et stort spenn i Seglems uttrykk og en av de aller mest innholdsrike og utfordrende "verdenene" vi har møtt han i, er samarbeidet med Eple Trio.

I åtte år og med fire skiver på samvittigheten, har Seglem sammen med bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo, skapt en stadig vakrere og mer original verden. "Nordic Balm" har uansett blitt et høydepunkt blant mange. Her framstår Acoustic Quartet som akkurat det – et herlig kollektiv der alle får og tar sin rettmessige plass. Alle bidrar som komponister og musikken er uten unntak vakker, innholdsrik og meningsfull.

Karl Seglem føler seg hjemme både sammen med Terje Isungset og Håkon Høgemo, men noe forteller meg at med og i denne kvartetten har han funnet ei helt spesiell havn. Det er i alle fall ei havn det er fantastisk godt å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karl Seglem

Nordic Balm

Ozellla Music/Musikkoperatørene

Kjetil Møster, Hans Magnus Ryan eller Snah, Ståle Storløkken og Thomas Strønen – nærmere supergruppe er det vanskelig å komme i moderne norsk musikk.

Reflections in Cosmo – et band det ryker av.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Tangentmann Ståle Storløkken og trommeslager Thomas Strønen har jobba sammen i duoen Humcrush i rundt 15 år. Etter hvert fikk de ideen om å utvide horisonten en hel del. Da falt det seg naturlig å spørre kraftsaksofonist Kjetil Møster og Motorpsycho-gitarist Hans Marius Ryan – kanskje minst like kjent som Snah – og Reflections in Cosmo var en realitet.

La det være klart med en gang: her blir det ikke spart på noe som helst. Her er det så store mengder kreativitet, energi og musikalitet som er samla at det nesten renner over.

Tre av de sju låtene, som er spilt inn i Øra Studio i Trondheim i 2014, er skrevet av Strønen. Resten er unnfanga kollektivt. Musikken reflekterer hele veien de fires forskjellige musikalske utgangspunkt. Det vil si at de henter uhemma fra 60-tallets frijazz, fra støyuttrykk, fra rock av den kompromissløse typen og sikkert fra andre kilder også.

De som får tankene til å gå tilbake til bandet Last Exit og musikken som kom ut av kollektivet med Peter Brötzmann og Bill Laswell i spissen, er så avgjort inne på noe. Likevel er det sjølsagt slik at Reflections in Cosmo er noe helt eget i sitt rockjazz-landskap. Vi har jo med fire av våre mest oppegående og egenrådige musikanter å gjøre og, sjøl om de lar seg inspirere, så går de definitivt opp sine egne stier.

De som vil oppleve rockeren Snah som et mulig fremmedelement blant disse høyprofilerte improvisatørene, kan ta det helt med ro. Han passer strålende inn med sitt beintøffe riffspråk og herrene Møster – på både baryton-, sopran- og tenorsaksofon -, Storløkken og Strønen, er så grenseløse i sin musikkanskuelse at de møter Snah og hans univers på et spennende vis.

Reflections in Cosmo, med sitt unike språk, egner seg like godt for et rockepublikum som for et jazzpublikum. Musikken egner seg enkelt og greit for et publikum med åpne og store ører!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Reflections in Cosmo

Reflections in Cosmo

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den svenske pianisten og komponisten Jan Lundgren har tydeligvis kontroll på det meste i jazzhistoria. Her følger nok et bevis på det.

Morten Lund, Jan Lundgren, Dan Berglund og Jukka Perko – minner kraftig om et kremlag.

51 år unge Jan Lundgren har vært i spissen av svensk jazz i en årrekke allerede. Han blei raskt oppdaga av storheter som Arne Domnérus, Bernt Rosengren og Putte Wickman, han har vunnet Gyllene Skivan , blitt kåra til årets jazzmusiker, arrangerer festival i Ystad og laget flere hyllestskiver til mange av de store amerikanske låtskriverne.

Gjennom alt dette, og mere til, har Lundgren vist oss han besitter noe bortimot en totaloversikt over den moderne, akustiske jazztradisjonen. Samtidig har han også fortalt oss at han har et nært forhold til spesielt svensk, men også nordisk tradisjonsmusikk.

For fire år siden, på en festival i Milano, fikk Lundgren anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av en svenske, Dan Berglund på bass, en danske, Morten Lund på trommer, og en finne, Jukka Perko på alt- og sopransaksofon. Da melder jo spørsmålet seg med en gang: hva galt har Harald og Sonjas menn og kvinner gjort som ikke har blitt invitert med i dette nordiske rådet? Spøk tilside – Lundgren har funnet fram til et stjernelag og et par år etter møtet i Italia, gikk turen videre til et studio i Berlin.

Nå får endelig alle vi andre også delta på festen. De ti Lundgren-låtene, pluss Per Ödbergs "Tväredet", er ei reise i et melodisk og rytmisk spennende landskap der alle fire tydeligvis stortrives – både med musikken og med hverandre. Alle får plass til å bidra som solister – dette er på ingen måte Lundgren pluss komp, men en likestilt enhet som evner å løfte fram Jan Lundgrens musikk på et ypperlig vis. Enkelt og greit vakkert og djupt personlig.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Jan Lundgren

Potsdamer Platz

ACT/Musikkoperatørene

Den norske gitaristen og komponisten Gunnar Andreas Berg møtte den cubanske vokalisten Beatriz Márquez og vakker musikk oppstod. Veldig vakker.

Beatriz Márquez er intet mindre enn en legende på Cuba.

I 2008 tok den eminente, men alt for lite hørte gitaristen Gunnar Andreas Berg turen til Cuba for å skape musikk sammen med ensemblet Yorube Andabo. Siden musikk handler om møter, så var det kanskje ikke så overraskende at Berg møtte flere med de samme tilbøyeligheter som han sjøl. En av de han traff var den svært meritterte, hjemme på øya i alle fall, vokalisten Beatriz Márquez. De to skjønte raskt at de snakka samme "språk" og ideen om å gjøre noe sammen en gang i framtida blei født der og da.

Åra gikk, men ideen blei stadig bedre og kontakten blei opprettholdt. Márquez, som er født i 1952, har en voldsom standing på Cuba. Hun var vunnet masse priser og føler seg hjemme både i et jazz-uttrykk og i sjangre som har sine røtter på Cuba. Hun har gitt ut bøttevis av skiver under eget navn og det tar ikke mange takter å slå fast at vi har med en vokalist å gjøre med ei varm og omfangsrik stemme med masse autoritet.

Gunnar Andreas Berg har skrevet nydelig musikk til den cubanske lyrikken.

Gunnar Andreas Berg, med solid fartstid fra både Åge Aleksandersen, Ole Edvard Antonsen og Palle Mikkelborg, og med en tøff og uttrykksfull tone i gitaren som fra tid til annen kan minne om Carlos Santana, har skrevet elleve låter til dikt av den cubanske nasjonalskalden Nicolás Guillén. Det tar ikke lang tid før man skjønner at Berg har et voldsomt grep om det afro-cubanske tonespråket. Låtene er usedvanlig varme og retningssterke og kler Márquez´ stemme veldig bra.

Innspillinga er gjort både i Havana, med lokale stjernemusikanter, og på Orkanger, Norges svar på Havana kanskje før nypotetene blir tatt opp, og jeg er ikke reint lite imponert over hvor tett Gunnar Andreas Berg har kommet på dette latinske tonespråket.

Dette møtet har kommet høyst overraskende på meg. Beatriz Márquez er også et helt nytt bekjentskap, men kvalitetene til Berg er jeg for så vidt ikke overraska over. Det har han fortalt oss tydelig om mange ganger tidligere, men I dette universet kommer det likevel som en varm og hyggelig gledesspreder.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Beatriz Márquez

Palma Sola

Bergland Productions/Muskkoperatørene

Saksofonisten Erik Løkra har i alt for stor grad passert under min radar. Med sin debut under eget navn forteller han meg at det bør det bli en slutt på.

Erik Løkra, nummer to fra høyre, med sin Volunteer Quartet, serverer oss en spennende og original debut.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Erik Løkra Volunteer Quartet har idealer som John Coltrane, Sonny Rollins, Joe Henderson, Stan Getz, Joe Lovano, Mark Turner og Chris Potter – gigantiske tenorsaksofonister alle sammen – og en Miles Davis. Det betyr at kvartetten, som har eksistert siden 2013, både har henta inspirasjon fra viktige deler av den moderne jazzhistoria og at de har knytta "kontakter" med tre av nåtidens meste spennende saksofonister – Lovano, Potter og Turner.

Det betyr med andre ord at Løkra har skua bakover, samtidig som han og hans gode musikalske venner har satt blikket framover også. Løkra har skrevet all musikken og arrangementene er kommet fram i tett samarbeid med de andre. Låtene er tildels skrevet gjennom mange år, blant annet da Lillehammer-gutten Løkra gikk på Norges Musikkhøgskole, mens noen er ganske ferske. Her får vi blant høre impulser fra arabisk musikk, amerikansk jazz og det skinner også gjennom hvor de fire kommer fra.

Med seg som frivillige har Løkra, som har en flott og sterk tone i tenoren sin, sjelsfrendene Fredrik Gundersen på bass, Audun Lunnan Hjort på trommer og Magnus Wiik på gitar og pedal steel, som sjølsagt gir sounden og uttrykket noe helt spesielt når den blir dratt frem.

Løkra & Co gir oss varm, personlig og melodisk jazzmusikk som det har vært svært hyggelig å stifte bekjentskap med. Erik Løkra har inntatt radaren min – og er der for å bli.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Erik Løkra Volunteer Quartet

Steady Bear

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ashleigh Smith er ei ny stemme som mikser jazz, funk, soul og andre herligheter på et vakkert vis.

Ashleigh Smith kan avgjort være en vokalist for mange tiår framover.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I 2012 blei Ashleigh Smith, opprinnelig fra Georgia, men bosatt i Dallas, Texas, nummer to i den prestisjetunge Sarah Vaughan International Jazz Vocal Competition. To år seinere vant den fortsatt knapt 30 år unge Smith den samme konkurransen der høyt kvalifiserte vokalister fra hele verden "sloss" om seieren. Med dommere som Nnenna Freelon og Christian McBride er det ikke mye tvil om at lista blei lagt høyt.

En av premiene var platekontrakt med storselskapet Concord og i fjor høst var det klart for debut. "Sunkissed" forteller oss om en usedvanlig smakfull og flott vokalist som fortsatt er på vei til noe eget, men som allerede har mye på hjertet på et varmt og personlig vis.

Smith sier sjøl at hun er sterkt influert av alle fra Ella Fitzgerald via Stevie Wonder til Prince – og det er absolutt mulig å høre. Gjennom samarbeidet med "gamle" kjente fra Dallas – hun ønska ikke å jobbe med stjernenavn på debuten sin, men med folk hun kjente godt og var trygg på, har hun gitt oss et tverrsnitt av hvem hun er.

Med en rekke egne låter samt Betales-låta "Blackbird" og Hall & Oates-klassikeren "Sarah Smile" fra 1975, forteller Smith oss at vi her får vi stifte bekjentskap med ei ny stemme som absolutt kan være viktig og flott i mange år fremover i et landskap prega av både jazz, soul, funk – og mye annet.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ashleigh Smith

Sunkissed

Concord Jazz/Border Music Norway

Noen tar vare på kulturarva og du verden så glade vi skal være for det. Det betyr at vi har fått et vinyl-gjenhør med det legendariske bandet The Dream – vi snakker Tom Karlsen, Christian Reim, Terje Rypdal og Hans-Marius Stormoen.

Hans-Marius Stormoen, Terje Rypdal, Tom Karlsen og Christian Reim utgjorde The Dream – intet mindre enn et legendarisk band.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Legendarisk-begrepet blir sikkert brukt alt for ofte i musikk-sammenheng. I forbindelse med denne utgivelsen, dette bandet og denne musikken hersker det likevel ingen tvil om at det hører hjemme. Det som skjedde i, med og rundt dette bandet i 1967/68 har så avgjort satt sine uutslettelige spor i tiåra som har kommet etter.

Trommeslager og vokalist Tom Karlsen (1947-99), organist og vokalist Christian Reim, gitarist og vokalist Terje Rypdal og bassist Hans-Marius Stormoen (1943-2006) kom alle fra etablerte og populære band som Sapphires, Public Enemies og Vanguards og da The Dream blei en realitet, var det Norges første supergruppe som så dagens lys. Dagens lys og dagens lys, fru Blom – det var vel helst mørkt, dunkel belysning og seint når The Dream møtte folket!

De fire hadde alle et ønske om å ta musikken videre til nye steder og fri-rock, psychedelia og Jimi Hendrix var klare inspirasjonskilder for hva som skulle bli "Get Dreamy", innspilt og produsert av en annen legende, Svein Erik Børja, i Stockholm i juli 1967. Bandet hadde ambisjoner om verdensherredømme og Stormoen var tydelig på at om ikke verden var erobra i løpet av et års tid, så ville bandet legge ned. Det skjedde også – nedlegginga altså – først slutta Stormoen, så Karlsen og seinere gikk Rypdal videre med "Bleak House", men det er ei annen historie. Om jeg ikke har misforstått, kommer også den innspillinga ut på nytt på samme selskap som nå har gitt ut "Get Dreamy" remastre fra originaltapen.

Det er vel å ta hardt i å påstå at alle vokalprestasjonene her hører hjemme i verdenstoppen, men det musikalske uttrykket, låtene og de solistiske utfluktene til Reim og ikke minst Rypdal, er av typen som har lagt grunnlaget for det som har skjedd i norsk, og til dels internasjonal, musikk seinere. Den svenske, med sterke norske aner, gitaristen Reine Fiske, som er en ihuga Rypdal-tilhenger, har skrevet en innsiktsfull covertekst og satt hele innspillinga inn i en korrekt historisk kontekst.

Jeg har vært så heldig å få følge store deler av Rypdals karriere. The Dream-epoken, som var over allerede i 1969 etter at Jon Christensen og Jan Garbarek hadde vært med mot slutten, var en viktig del av starten på denne meget innholdsrike og spennende karriera og det er intet mindre enn stor stas å gjenoppleve både bandet, uttrykket og ikke minst det heftige gitarspillet til Rypdal nok en gang.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Dream

Get Dreamy

Round 2/Big Dipper/Jansen Plateproduksjon/Musikkoperatørene

Den svenske superkvintetten Oddjob benytta anledninga da muligheten bød seg: de ville hylle sitt store forbilde Weather Report med ei egen plate.

Oddjob leker seg med Weather Report-musikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I forbindelse med plateselskapet Amigos 50 års-jubileum, blei kvintetten Oddjob spurt om de kunne tenke seg å gi ut en EP. Oddjob hadde nemlig sluppet sine tre første skiver hos Amigo – inkludert Grammis-vinneren "Oddjob" som bandet debuterte med for rundt 20 år siden.

Herrene Peter Forss (bass), Per "Ruskträsk" Johansson, som ikke må forveksles med saksofonisten Per "Texas" Johansson, på på altsaksofon, bassklarinett, altfløyte og elektrifisert saksofon, Goran Kajfeš på trompet og elektrifisert trompet, Daniel Karlsson på tangenter og den nye trommeslageren og perkusjonisten Lars Skoglund, var på ingen måte vanskelige å be. I lengre tid hadde de nemlig fundert på om de skulle tolke og hylle sine store forbilder fra det forrige århundret – det ikoniske fusionbandet Weather Report.

Det Wayne Shorter og Joe Zawinul, med god hjelp av blant andre trommeslageren Peter Erskine og ikke minst elbasslegenden Jaco Pastorius, skapte mellom 1970 og 1986, er i stor grad historisk. De skapte noe helt nytt i flere musikalske grenseland – de åpna opp jazzen for helt nye ører, ikke minst strømma et stort rockepublikum til.

Mange har hver sine perioder med Weather Report som de største, men jeg tror ganske mange holder en knapp på perioden mellom 1974 og 1978. Da ga de oss albumene "Mysterious Traveller", "Tale Spinnin´", "Black Market", "Heavy Weather" og "Mr. Gone". For en produktivitet og for en kvalitet! Det er også fra denne perioden Oddjob har henta sine fem spor som er å finne både digitalt og på en 10" vinyl. Vi snakker " Badia", "Herandu", "River People", "Three Clowns" og "Scarlet Woman" – og du verden for noen minner som dukker opp!!!

Oddjob, som både er et strålende kollektiv og som har solister i toppklasse, med Johansson og Kajfeš som naturlige frontfigurer, tar arva fra Weather Report og flytter den inn i vår tid. Musikken forteller oss i Oddjobs ånd at den har enormt med relevans og livskraft fortsatt og garantert også i mange tiår fremover – egentlig så lenge det finnes type Oddjob blant oss.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Oddjob

Oddjob Plays Weather Report

Headspin Recordings/headspinrecordings.com

Det kommer ikke som noen bombe at Audun Kleive er en trommeslager i verdensklasse. Mer overraskende er det nok at han forteller oss at han er en komponist og arrangør på usedvanlig høyt nivå også.

Audun Kleive i sentrum for Scheen Jazzorkester – på alle slags vis.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I langt over halvparten av sine 55 år her på Tellus har trommeslager Audun Kleive vist oss sine enorme kvaliteter som instrumentalist. Om det har vært med Terje Rypdal, Jøkleba, Charles Lloyd eller Nils Petter Molvær, så har Kleive, som er bror av organist Iver Kleive, satt sitt umiskjennelige bumerke på musikken.

Etter flere tiår i hovedstaden, flytta Kleive tilbake til hjembyen Skien og seinere til Gjøvik. I forbindelse med etableringa av regionorkesteret Scheen Jazzorkester blei Kleive et naturlig valg og kreativt kraftsentrum fra trommekrakken. Det har vært sterkt medvirkende til at SJO nesten på rekordtid har etablert seg helt oppe i toppen sammen med Tronsheim Jazzorkester og Denada blant større ensembler her til lands.

I 2013 fikk Kleive i oppdrag å skrive et verk med full konsertlengde for SJO. Kleive skred til verket med masse ideer for det 13 manns/kvinners store ensemblet og verket, som opprinnelig bestod av ni satser og varte i 85 minutter, har i CD-versjonen blitt halvert. Svært mye tyder på at det er kremen av kremen som har blitt bevart.

Kleive har tatt utgangspunkt i trommesettet og har forsøkt å skape musikk basert på hva som skjer inne i instrumentet. Med hjelp av to armer og to bein – i Kleives tilfelle virker det ofte mye mer – er ikke det så reint lite. Musikken er uten stans rytmisk og melodisk spennende og arrene likeså. Trommene er spilt inn på en original måte: først ganske enkelt sammen med bandet for så å plukke det bort, spille det inn på nytt med musikken i ørene og dermed utnytte muligheten til å ta større sjanser

Bandet består av utmerkede solister som Guttorm Guttormsen og André Kasen på saksofoner, Magne Rutle på trombone, Rune Klakegg på piano og Sondre Stordalen på gitar. Det aller viktigste er likevel ensemblesoundet SJO har vært i stand å frembringe rundt musikken og arrene til Audun Kleive. Det bekrefter at alt rundt "PoliturPassiarer" holder et usedvanlig høyt nivå. Det skulle altså ta sin tid før Audun Kleive kom ut av skapet og stod fram som komponist og arrangør – det har så absolutt vært verdt ventetida.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Audun Kleive

PoliturPassiarer

Losen Records/MusikkLosen

Willie Nelson er intet mindre enn en liten gigant. I denne hyllesten til en annen countrystorhet, Ray Price, kommer nok en bekreftelse på det.

Willie Nelson – noe så voldsomt sin egen stemme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Willie Nelson har nådd den meget anstendige alder av 83 år og det uten å ha bedrevet fysiske fostring eller levd helt etter boka hele tida – kanskje tvert i mot. Det han derimot har gjort er å gi oss masse fantastisk musikk gjennom mange tiår og, sjøl om han har flørta både med jazz, blues og andre herligheter, så er det ikke mye tvil om hvor stordelen av hjertet hans hører hjemme: det er i countrymusikken. Uansett så er det slik Duke Ellington sa det en gang: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Hvor enn Willie Nelson velger å avlegge oss en musikalsk visitt, så hører han hjemme i kategorien god musikk.

Det snakkes mye om å ha sin egen stemme i musikken og når det gjelder Willie Nelson så tar det bare noen hundredeler av et sekund å slå fast at det er Sjefen som er på ferde og slik er det sjølsagt også denne gangen.

Hva slags forhold Nelson hadde til Ray Price (1926-2013), vet jeg ikke, men det er veldig mye som tyder på at det var både nært og godt. Her tolker Nelson et dusin av de mest kjente Price-låtene og sjøl om jeg ikke er noen stor Price-kjenner, så er det åpenbart flere av låtene hans jeg har hørt tidligere med både Price og ander artister – ikke minst klassikeren "Night Life".

Her gjør sjølsagt Nelson alt på sitt eget vis og med sin umiskjennelige røst så setter han sit tydelige bumerke på alle låtene. Nelson forteller oss også om sine sine blues- og jazzimpulser underveis, blant annet gjennom en strålende saksofonsolo av Jim Horn og glitrende munnspilltraktering av Steinar Raknes- kameraten Mickey Raphael.

Willie Nelson har vært, er og kommer til å bli værende en ener så lenge han lever – og mye lenger enn det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Willie Nelson

For the Good Times – A Tribute to Ray Price

Legacy/Sony Music