Tor Hammerø

Willie Nelson er intet mindre enn en liten gigant. I denne hyllesten til en annen countrystorhet, Ray Price, kommer nok en bekreftelse på det.

Willie Nelson – noe så voldsomt sin egen stemme.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Willie Nelson har nådd den meget anstendige alder av 83 år og det uten å ha bedrevet fysiske fostring eller levd helt etter boka hele tida – kanskje tvert i mot. Det han derimot har gjort er å gi oss masse fantastisk musikk gjennom mange tiår og, sjøl om han har flørta både med jazz, blues og andre herligheter, så er det ikke mye tvil om hvor stordelen av hjertet hans hører hjemme: det er i countrymusikken. Uansett så er det slik Duke Ellington sa det en gang: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Hvor enn Willie Nelson velger å avlegge oss en musikalsk visitt, så hører han hjemme i kategorien god musikk.

Det snakkes mye om å ha sin egen stemme i musikken og når det gjelder Willie Nelson så tar det bare noen hundredeler av et sekund å slå fast at det er Sjefen som er på ferde og slik er det sjølsagt også denne gangen.

Hva slags forhold Nelson hadde til Ray Price (1926-2013), vet jeg ikke, men det er veldig mye som tyder på at det var både nært og godt. Her tolker Nelson et dusin av de mest kjente Price-låtene og sjøl om jeg ikke er noen stor Price-kjenner, så er det åpenbart flere av låtene hans jeg har hørt tidligere med både Price og ander artister – ikke minst klassikeren "Night Life".

Her gjør sjølsagt Nelson alt på sitt eget vis og med sin umiskjennelige røst så setter han sit tydelige bumerke på alle låtene. Nelson forteller oss også om sine sine blues- og jazzimpulser underveis, blant annet gjennom en strålende saksofonsolo av Jim Horn og glitrende munnspilltraktering av Steinar Raknes- kameraten Mickey Raphael.

Willie Nelson har vært, er og kommer til å bli værende en ener så lenge han lever – og mye lenger enn det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Willie Nelson

For the Good Times – A Tribute to Ray Price

Legacy/Sony Music

Bak bandnavnet Muddersten skjuler det seg en eksperimentell trio som har skapt et helt eget univers.

Muddersten tar oss med til steder langt bortenfor der de fleste av oss har vært.

Bak det originale navnet Muddersten, og det like originale budskapet, skjuler den svenske perkusjonisten Henrik Olssson, som her trakterer objekter, friksjon og kontaktmikrofoner – intet mindre, Martin Taxt, som spiller på mikrotonal tuba og elektronikk og Håvard Volden på gitar og tape-loop seg. De tre spilte sammen for første gang i 2015, og året etter var de på turné i Russland og musikken her er spilt inn like etter at turneen var over.

Her er det svært lite som minner om tradisjonell rytmikk eller melodikk – de tre forsker i lydlandskap som ingen andre har vært i nærheten av tidligere. Det betyr at uttrykket har henta like mye inspirasjon fra samtidsmusikk som fra frijazz og måten de tre møtes på, sørger for at ekskursjonene blir grenseløse, personlige, spennende og totalt umulig å sammenlikne med noe annet som har vederfaret i alle fall mitt sinn.

"Karpatklokke" er en musikalsk utflukt som krever mye av både utøverne og mottakerne. Her lyttes det og responderer det på et helt spesielt vis og er du utstyrt med et åpent sinn og er mottakelig for musikk et godt stykke utenfor allfarvei, så har Muddersten absolutt noe å tilby deg.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Muddersten

Karapatklokke

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Jon Secada er en meget ettertrakta latinovokalist – både på Cuba og i USA. Her hyller han kanskje den aller største – Beny Moré.

Jon Secada spiller på så mye rart – synge kan han også.

Jon Secada (54) er født i Havana på Cuba og oppvokst i Fllorida, USA. Der blei han raskt en sentral musikalsk figur i det latinske miljøet og siden debuten i 1992 har han solgt 20 millioner album og vunnet to Grammy-statuetter. Han har også skrevet låter for andre størrelser som Gloria Estefan, Jennifer Lopez og Ricky Martin. I tillegg har jeg han også mistenkt for å ha tilbragt litt tid i solstudio og kanskje også litt tannbleiking. Han om det, men synge det kan han.

Her benytter Secada anledninga til å hylle den vokalisten som mange kjennere mener er den største som har kommet fra Cuba gjennom alle tider: Beny Moré (1919-63). Han er intet mindre enn legende på øya og de lærde strides fortsatt om hvordan han forlot tida: mange hevder det var Castro-regimet som tok livet av han fordi han var for fritt-talende, mens andre hevder han døde av skrumplever på grunn av langt framskreden alkoholbruk.

Uansett var han en usedvanlig vokalist som beherska alle cubanske sjangre som bolero, son montuno, mambo og guaracha. Her tar Secada for seg en rekke av Morés store hits og med hjelp av det glitrende storbandet til Charlie Sepulveda så groover det akkurat slik det skal av denne musikken.

De som har hygga seg mye her hjemme med Mambo Compañeros og Hovedøen Social Club, har mye å se fram til her også. Festen blir avslutta med en "duett" med Secada og Beny Moré i "Como Fue" og de har så avgjort funnet hverandre.

Her blir forsåvidt ingen overraska på noen som helst måte – vi blir bare servert cubansk musikk på heftig, om enn ganske glatt, vis. Det holder et godt stykke det.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Jon Secada

….to Beny Moré with Love

BMG/Warner Music

For et år siden møtte vi den svenske visesangeren Robert Vennström og trekkspilleren Heine Bugge på deres første reise. Det var i et vakkert Nils Ferlin-landskap. Nå har de utvida horisonten betraktelig, men det er fortsatt like bra.

Kjemien mellom Heine Bugge og Robert Vennström er av det ekte slaget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det var intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse da Ferlin-skiva til Vennström og Bugge dukka opp. Av alle steder på jord hadde de to møttes i landet Bergen og det tok ikke mange gjennomspillinger å begripe at de hadde møtt hverandre på alle slags vis. Vennström var et totalt nytt bekjentskap for meg, mens Bugge hadde tatt turen fra lovende back på Molde til et herlig, totalt originalt og usedvanlig morsomt samarbeid med Polka Bjørn og allerede var godt etablert i flere musikalske landskap.

Vennström & Bugge har på ingen måte ligget på latsida siden de slapp debuten "Till Bergen (med Nils Ferlin)" i fjor og "Till det eviga" blei spilt inn i løpet av to agustdager i fjor – i Bergen, må vite. Denne gangen har Vennström & Bugge tatt for et større spekter av tekstforfattere – 13 i tallet – og med ett unntak er aller svenske. Norge er representert med Claus Frimann som levde fra 1746 til 1829. I tillegg har Vennström også skrevet en sang sjøl – både tekst og melodi, pluss at han har skrevet nye melodier til alle de andre tekstene også.

Robert Vennström er en strålende tekstformidler og løfter fram alle disse "gamle" tekstene på et vis som gjør at de har noe å si oss den dag i dag og i mange år framover. Når han også er en dyktig gitarist og har fått med seg usedvanlig allsidige og fingerrappe Heine Bugge på en viseekskursjon med solide jazzovertoner, så har dette blitt en vakker bekreftelse på at dette samarbeidet har en flott framtid for seg. Det skader heller ikke på noen måte at bassist Ole Amund Gjersvik har tatt med seg den store fela til festen. Flott, varmt, vakkert og inderlig har dette møtet blitt.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Vennström&Bugge

Till det eviga

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Joey DeFrancesco blei oppdaga av Miles Davis som tenåring. Nå er organisten stor på alle mulige vis.

Joey DeFrancesco og bandet hans The People sørger for godt humør.

Joey DeFrancesco har rukket å bli 45 år. Egentlig skulle vi tro han var mye mer – han har vært omtalt "alltid". Årsaken kan nok helt sikkert være at han begynte å spile orgel som 4-åring, spilte Jimmy Smith-sanger året etter og spilte i band med Philly Joe Jones og Hank Mobley som 10-åring. Årsaken til den relativt tidligere starten kan man vel hevde, er at både bestefar Joseph og faren "Papa" John DeFrancesco begge var jazzmusikere – sistnevnte en meget habil organist – og som definitivt ikke la noe i veien for at unge Joey skulle følge i fotspora deres.

Takentet var både åpenbart og voldsomt og som 16-åring skreiv han kontrakt med Columbia Records. Året etter kom debutskiva "All of Me" og Miles Davis plukka han umiddelbart opp både for å bli med i bandet hans på en fem ukers Europa-turné og for å bidra på albumet "Amandla". DeFrancesco blei også så inspirert av Miles at han begynte å spille trompet og det er ikke vanskelig å høre hvem som er forbildet på det hornet for å si det sånn.

Siden har italienskættede DeFrancesco spilt verden rundt stort sett med egne band en rekke ganger, han har gitt ut over 30 album under eget navn og han har spist veldig mye italiensk mat!

Her møter vi han med bandet hans, The People, bestående av trommeslager Jason Brown, tenor- og sopransaksofonist Troy Roberts og gitarist Dan Wilson. Dette er ikke veldig velkjente navn, men uansett er det høykompetente herrer som passer DeFrancescos budskap på et ypperlig vis både kollektivt og solistisk. Det er blant annet noen unis-passasjer her som det nesten holder på å ta fyr av.

Gudfar Quincy Jones, som forresten blir introdusert her som en musikant som har blitt nominert til Grammy 79 ganger som komponist, produsent, artist, filmprodusent, arrangør, dirigent, instrumentalist, tv-produsent, plateselskapssjef, magasingrunnlegger, multimedia-entreprenør og humanist, sier om DeFrancesco at han utvilsomt er den største organisten siden Jimmy Smith. Han legger til at han ikke kjenner til noen andre som har gitt ut over 30 skiver og som låter "ny" hver gang. Mye av grunnen er sjølsagt at DeFrancesco i tillegg til orgelet også benytter andre tangentinstrumenter og trompet og det fører til en totalt original sound.

Musikken her er en blanding av jazz og blues – stort sett egne komposisjoner, men også "innhenta" stoff om "Imagine", "Lift Every Voice and Sing" og Sam Cookes "A Change Is Gonna Come".

Dette swinger og groover noe vederstyggelig sjølsagt og i følge Jones har det med å gjøre at Joey DeFrancesco er et flott menneske også. Det er der alt starter, i følge Q – og han veit hva han snakker om når det gjelder musikk. Joey De Francesco har et hjerte som matcher talentet og da blir det nok en gang heftig og svett musikk av det.

PS I begynnelsen av april blir det mulig å høre denne musikken med dette bandet på Nasjonal Jazzscene i Oslo. Vær der hvis du kan!

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joey DeFrancesco + The People

Project Freedom

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Magnolla Jazzband har vært i aksjon i 45 år og visittkort nummer 16 forteller oss at de fortsatt er like viktige og livsfriske som noen gang.

Det er absolutt grunn til å smile for herrene i Magnolia Jazzband.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Magnolia Jazzband fra Oslo er kanskje den viktigste bevareren av musikk med røtter i New Orleans-tradisjonen her til lands. Helt siden bandet så lyset for første gang i 1972, har idealene vært de samme og de har aldri veket langt unna på veien fram til i dag. Mye av grunnen har helt sikkert vært at besetninga har vært veldig stabil. Anders Bjørnstad (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Børre Frydenlund (banjo, gitar og vokal), Håkon Gjesvik (piano), Gunnar Gotaas (trombone) og Georg Reiss (klarinett og altsaksofon) har alle vært med lenge, mens skårungen Sebastian Haugen-Markussen (bass) overtok for Per Hobbel i 2011.

Nok en gang viser Magnolia oss solid stilkunnskap og evne til å formidle dette materialet som har sin opprinnelse helt tilbake til 1912!!!! De tøyser ikke med materialet, men tar det sjølsagt på blodig alvor – her er ikke løsneser og andre morsomheter involvert. Både kollektivet og solistene viser oss at dette er musikk meget vel verdt å ta vare på og Magnolia gjør det også på linje med det beste fra utlandet – og vel så det.

Frydenlund og Gotaas er også representert med hver sin originallåt skrevet på 80-tallet og hadde jeg ikke visst det, hadde jeg trodd at det var låter henta fra New Orleans-repertoaret fra 1920/30-tallet.

Magnolia Jazzband overrasker ikke på noen som helst måte – de bare bekrefter at de er et band som tar den tradisjonelle New Orleans-musikken på alvor og de gjør det med kvalitet og inderlighet. Det er bare å glede seg til de neste 45 åra.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Magnolia Jazzband

Old Fashioned Love

MJB/Musikkoperatørene

Tommy Smith, som vi kjenner godt her hjemme via samarbeidet med Arild Andersen, er på alle vis stjerna i skotsk jazz. Her får vi to nye bevis på det.

Tommy Smith som sjef for sitt eget Tommy Smith Youth Jazz Orchestra.

Mye har vært sagt og skrevet om Tommy Smith (49) – og det med rette. Allerede som tenåring blei hans enorme talent oppdaga hjemme i Edinburgh i Skotland og som 16-åring vant han stipend som førte han til Berklee i Boston. Der danna han han bandet Forward Motion med blant andre vår egen Terje Gewelt på bass. Smith blei raskt også en del av legenden Gary Burtons univers over there. Smith, som spiller både tenor- og sopransaksofon, kunne garantert skapt seg ei stor karriere med USA som base, men han ønska å returnere til Skotland. Der nyter Smith nå en enorm status, også det med rette: i mine ører er han nemlig blant verdens aller beste saksofonister. I tillegg er han også en framifrå pedagog, komponist, arrangør og orkesterleder og her møter vi han i to slike settinger.

I mai 2011 inviterte Smith saksofonkollega Bill Evans, best kjent fra 80-talls bandet til Miles Davis, til å være solist med Scottish National Jazz Orchestra. Anledninga var framføring av det sju satsers storverket "Beauty & the Beast" – komponert og orkestrert av Tommy Smith. Innspillinga, gjort foran et begeistra publikum Dundee og miksa og mastra hos Jan Erik Kongshaug i Oslo, forteller oss både om et meget bra storband, en heftig solist og en komponist/arrangør i verdensklasse. Verket er originalt, virilt og usedvanlig hardtswingende – dette er moderne storbandmusikk av meget høy klasse.

Bill Evans er en perfekt solist med Scottish National Jazz Orchetsra.

Scottish National Jazz Orchestra er et storband på aller øverste hylle.

Smith er tydeligvis en storbandmann på sin hals og han leder også Tommy Smith Youth Jazz Orchestra. Med "Effervescence" forteller de oss klart og tydelig at etterveksten i skotsk jazz er det absolutt ikke noe galt med. Her blir vi servert ni mer eller mindre kjente standardlåter, som "The Way You Look Tonight", "Blues March", "Nefertiti" og Chick Coreas "Bud Powell", stort sett arrangert av Smith.

Bandet låter som ei kule og her finnes det solisttalenter som vi garantert vil få mye glede av i åra som kommer. Dessuten er Tommy Smitt Youth Jazz Orchestra nok et bevis på at Tommy Smith er ei ledestjerne også på dette området.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Evans – Scottish National Jazz Orchestra

Beauty & The Beast

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Tommy Smith Youth Jazz Orchestra

Effervescence

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Dag Arnesen er så mye mer enn en ihuga Brann-supporter. Han er nemlig en pianist helt i tetsjiktet – uansett hva slags målestandard man benytter.

Ivar Thormodsæter, Dag Arnesen og Ole Marius Sandberg – vi snakker trio av svært høy byrd.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Helt siden midten av 70-tallet har Dag Arnesen vært med å prege norsk jazzliv. Både som pianist, komponist og bandleder har han vært der oppe og det som har vært aller mest spennende med den nå 66 år unge Dag Syver Arnesen er at man sjelden eller aldri har visst hvor han skulle dukke opp i det jazzikalske landskapet. For et større publikum slo Arnesen gjennom med bandet Ny Bris der han hadde skrevet all musikken og seinere viste samarbeid med giganter som Carla Bley og Joe Henderson at Arnsesen hadde noe å gjøre på aller øverste hylle.

Etter en del år i Oslo, satte Arnesen snuten tilbake til sin egentlige hovedstad – Bergen. Det betyr, sjøl om bergensere tror noe annet, at det ikke er like lett å få den samme oppmerksomheten lenger. For Arnesens del har det heldigvis ikke vært noe stort problem. Både innenlands- og utenlands har han fått mye velfortjent skryt for sitt Norwegian Song-prosjekt der han har tolka både folkemelodier og Edvard Grieg-sanger på sitt høyst personlige vis med sin trio.

Nå har Arnesen tatt turen tilbake en annen del av sin musikalske arv. Her møter vi komponisten, lyrikeren og melodikeren Arnesen i fri utfoldelse i Pentagonrommet i Rekstensamlingene i Bergen – et rom utstyrt med et framifrå Steinway-flygel. Arnesen har skrevet seks av de elleve låtene og i tillegg får vi folkemelodien "Bonden i brylupsgarden", standardlåtene "What Is This Thing Called Love" og "In Your Own Sweet Way", Elvis-låta "Love Me Tender" i en nydelig versjon og Finn Ludts klassiker "Lille måltrost".

Sammen med et perfekt reisefølge i Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på bass, tar Arnesen oss med på ei trioreise så inderlig, personlig, melodisk, lyrisk og varm at det bare er de heftigste superlativene som dekker det hele.

Dag Arnesen sier fra hver gang han kommer med et nytt visittkort at han hører hjemme helt der oppe. Det gjør han så definitivt med "Pentagon Tapes" også.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Dag Arnesen Trio

Pentagon Tapes

Losen Records/MusikkLosen

Den amerikanske vokalisten José James har blitt spådd ei stor framtid. Med sitt budskap om kjærlighet i galskapens tidsalder kan han muligens ta et nytt steg i den retning.

José James blir av mange sett på som ei ny vokalstjerne i et sjangerfritt landskap.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

José James har rukket å bli 39 år. Siden han debuterte med "The Dreamer" i 2008, har "verden" i stadig større grad blitt oppmerksom på vokalisten som kommer fra Prince´hjemby Minneapolis. Det tror jeg har mye å si for hvem James er musikalsk også – som sin store "mentor" så henter også James hemningsløst fra en rekke kilder. Her er det like mye soul, funk, rhythmn and blues, jazz og hip hop-impulser som det fantes hos Prince og James, som også spiller gitar og synger som Prince gjorde, vil definitivt ikke kalles jazzsanger sjøl om han ofte havner i den kategorien.

Det store gjennombruddet kom i 2010 med "For All We Know" og prisene for årets vokaljazzalbum stod nesten ikø. i 2012 blei James signa av Blue Note. Tre album har det blitt på Blue Note siden den gang der det seineste er det klart mest jazzaktige: "Yesterday I Had the Blues: The Music of Billie Holiday" med assistanse fra Eric Harland, Jason Moran og John Patitucci.

Med "Love in a Time of Madness" tar James en ny u-sving: her er det pop-, soul-, funk og rhythm and blues-James vi fåri stifte bekjentskap med igjen. Her er mye programmert og James får hjelp fra mangt og mye og ballet blir avslutta med en duett med en tidligere favoritt som har vært ganske så fraværende de seineste åra, Oleta Adams – den vakre balladen "I´m Yours" har så avgjort hitpotensial.

José James, som kommer til Oslo om ikke lenge, har så avgjort noe helt eget å fare med med sin varme, empatiske stemme. Om det er nok til å ta det stoooore steget, er jeg likevel i tvil om.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

José James

Love in a Time of Madness

Blue Note/Universal Music

Det skjer veldig mye rundt bassisten Per Mathisen. Nå har det skjedd i New York og det med strålende tonefølge.

Per Mathisen, Utsi Zimring og David Kikoski – vi snakker heftige saker.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Foto: Nikola Zimring

Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen legger stadig nye territorier for sine føtter. For et par år siden møtte han den israelske trommeslageren Utsi Zimring i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio for CD-innspillinga "Landing" med det israelske fusionbandet Niogi. Kjemien mellom Mathisen og Zimring var åpenbart av det sjeldne slaget både på det menneskelige og musikalske planet.

De to begynte raskt å snakke sammen om hva og hvordan de skulle utvikle sine relasjoner og etter flere konserter sammen rundt om i Europa og i Israel, begynte de å planlegge innspillinga av denne cd-en – musikken som de begge hadde skrevet, men hver for seg, var klar for sjøsetting.

Begge hadde svært sterke bånd til New York, så det var ikke noen vanskelig avgjørelse å komme ned på hvor skiva skulle spilles inn. Spørsmålet om hvilken tangentmann de ønska å invitere med seg var heller ikke veldig tidkrevende: begge to mener nemlig at David Kikoski er en av de aller hippeste gutta i klassen. Kikoski takka mer enn gjerne ja og 20. og 21. januar i fjor var Systems Two i Brooklyn åstedet for en meny bestående av fire låter hver av Mathisen og Zimring.

Her snakker vi funky jazzmusikk med et herlig driv fra start til mål. Det er bortimot umulig å skjønne at dette er en trio mer eller mindre skapt der og da i studio, men med slike kapasiteter involvert så er det ikke så merkelig likevel. Her er det tydeligvis snakk om både kjemi, empati og musikalsk lekenhet på et høyt nivå og dette grooooooover noe infernalsk hele veien.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Per Mathisen & Utsi Zimring with David Kikoski

New York City Magic

Alessa Records/sounddesign-austria.at