Tor Hammerø

Det skjer veldig mye rundt bassisten Per Mathisen. Nå har det skjedd i New York og det med strålende tonefølge.

Per Mathisen, Utsi Zimring og David Kikoski – vi snakker heftige saker.

Foto: Nikola Zimring

Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen legger stadig nye territorier for sine føtter. For et par år siden møtte han den israelske trommeslageren Utsi Zimring i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio for CD-innspillinga "Landing" med det israelske fusionbandet Niogi. Kjemien mellom Mathisen og Zimring var åpenbart av det sjeldne slaget både på det menneskelige og musikalske planet.

De to begynte raskt å snakke sammen om hva og hvordan de skulle utvikle sine relasjoner og etter flere konserter sammen rundt om i Europa og i Israel, begynte de å planlegge innspillinga av denne cd-en – musikken som de begge hadde skrevet, men hver for seg, var klar for sjøsetting.

Begge hadde svært sterke bånd til New York, så det var ikke noen vanskelig avgjørelse å komme ned på hvor skiva skulle spilles inn. Spørsmålet om hvilken tangentmann de ønska å invitere med seg var heller ikke veldig tidkrevende: begge to mener nemlig at David Kikoski er en av de aller hippeste gutta i klassen. Kikoski takka mer enn gjerne ja og 20. og 21. januar i fjor var Systems Two i Brooklyn åstedet for en meny bestående av fire låter hver av Mathisen og Zimring.

Her snakker vi funky jazzmusikk med et herlig driv fra start til mål. Det er bortimot umulig å skjønne at dette er en trio mer eller mindre skapt der og da i studio, men med slike kapasiteter involvert så er det ikke så merkelig likevel. Her er det tydeligvis snakk om både kjemi, empati og musikalsk lekenhet på et høyt nivå og dette grooooooover noe infernalsk hele veien.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Per Mathisen & Utsi Zimring with David Kikoski

New York City Magic

Alessa Records/sounddesign-austria.at

Saksofonisten Kristin Sevaldsen fra Lillehammer forteller oss med sin fjerde soloskive at hun er en musikant som vet hvor hun vil.

Kristin Sevaldsen byr på mye vakker musikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Er man ikke bosatt i en av de store byene, er muligheten til å bryte gjennom lydmuren med musikken sin relativt liten. Sjølsagt finnes det unntak som Jan Gunnar Hoff, men det er uansett vanskelig.

Kristin Sevaldsen er heldigvis av typen som ikke gir seg av den grunn. Siden 2007 har hun altså gitt ut fire skiver og etter tre i ganske rask rekkefølge, hadde hun ingen konkrete planer om nummer fire. TNT-gitaristen og studiodriver Ronni Le Tekrø ville det annerledes og inviterte Sevaldsen til studioet sitt for å gjøre ei innspilling med musikanter han gjerne ville høre henne med.

Med en slik invitasjon var Sevaldsen uansett ikke vanskelig å be og hun gikk raskt i gang med låtskriving. Rett over nyttår 2016 var det meste klart og sammen med et kjerneband med legenden Sveinung Hovensjø på elbass, Martin Hystad på trommer, Lars André Kvistum på tangenter og Staffan William-Olsson på gitar, skred sopran- og tenorsaksofonist Sevaldsen til verket. I tillegg har også le Tekrø bidratt med elektronikk på noen spor og Ingvild Andersgaard synger vakkert på "Tired Bird Lullaby".

Musikken henter sin inspirasjon fra jazz, ambient, pop, Nordic noir og sikkert en hel del annet. Kristin Sevaldsen lager vakker musikk det groover av, sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin Sevaldsen

Wiser

d´Label Records/MusikkLosen

Den svenske, men også litt norske, gitargiganten Georg "Jojje" Wadenius har runda 70. Det har Norrbotten Big Band markert med en praktutgivelse – med Wadenius som hovedsolist. Det er bare rett og rimelig.

Georg "Jojje" Wadenius med en livsbejaenhet av de sjeldne.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Helt siden seint 60-tall har Georg "Jojje" Wadenius vært der med sin helt spesielle gitarsignatur. Uansett hvilken rolle han har bekledd, det være seg med musikk for barn, i band som Made in Sweden, med Pugh Rogefeldt, i USA med Blood, Sweat & Tears, Aretha Franklin, Luther Vandross, Steely Dan eller i TV-programmet Saturday Night Live, har Wadenius satt sitt helt spesielle bumerke på musikken. Han er en totalt sjangerfri musikant som befinner seg vel omtrent hvor som helst både som tidligere bassist, sanger og ikke minst som urgroovy gitarist. Kjærligheten har vært så god med både han og oss at han har vært bosatt i Norge i en årrekke nå, men fortsatt er det svenskene som benytter seg mest av hans fantastiske talent.

Norrbotten Big Band hyller Wadenius slik en sånn musikant skal hylles.

I forlengelsen av Wadenius´ 70-års dag i 2015 inviterte Norrbotten Big Band, under ledelse av den utmerkede saksofonisten Joakim Milder, åtte komponister til å skrive storbandmusikk til en konsert som skulle hylle den store musikanten og det inderlige og empatiske mennesket Georg Wadenius – Jojje blant venner og vel så det. Den 5. og 7. mars i fjor blei musikk av Peter Daanemo, Maggi Olin, Anne Mette Iversen, Helge Albin, vår egen Geir Lysne, Milder, Johan Lindström og Monica Dominique, framført i Kulturens hus i Luleå – på hjemmebanen til Norrbotten Big Band.

Vi møter et profesjonelt storband av meget høy kvalitet og med de utmerkede låtene, som på hvert sitt vis løfter fram Wadenius – som om det skulle være nødvendig, samla på en dobbelt-CD, tar de oss med på en feststund av de sjeldne. De åtte komponistene har sjølsagt hver sin personlige signatur og de skriver alle sammen en liten tekst i coverheftet om hvordan de har tenkt – fellesnevneren er at det swinger noe infernalsk. Bandet har også en rekke meget dyktige solister, men det er far sjøl – Jojje Wadenius – som får anledning til å skinne her og du verden som han gjør det. For et varmt og empatisk gitarspill vi får være med på her! Festen blir avslutta med Wadenius´ egen "Snakes in a Hole" der han også synger.

De som fortsatt ikke har oppdaga hvilken enorm kapasitet vi har her midt blant oss, får en ny anledning til å finne ut av det her. Georg "Jojje" Wadenius er en av de virkelig store!

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Norrbotten Big Band Featuring Georg "Jojje" Wadenius

Jojje Wadenius (70)

Prophone/Naxos Norway

Med utgangspunkt i Kongsberg, Åndalsnes og Tsjekkia har trioen KIAP kommet sammen og skapt noe de er helt aleine om.

KIAP med Magnus Sefaniassen Eide, Michal Wróblweski og Magnus Jønnum Grimnes staker ut sin egen kurs.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med såpass vidt forskjellige geografiske utgangspunkt, blei Musikkhøgskolen i Oslo årsaken til at trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra jazzmetropolen Åndalsnes, gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra festivalbyen Kongsberg og altsaksofonist Michael Wróblewski, fant sammen på alle slags vis. Alle er bosatt i hovedstaden og en av flere fellesnevnere er altså det bassløse samfunnet KIAP – som betyr stønne, vræle eller noe i den dur på et fremmedlandsk språk.

Her får vi være med på KIAPs debut-CD, nummer to er allerede spilt inn, og både bandet og musikken er nok et eksempel på at høyskole/universitetsinstitusjonene her er til lands er smeltedigler og utklekkingssteder for musikere, band og et kreativt mangfold som er bortimot unikt.

Det KIAP, med tre sjangerfrie og usedvanlig søkende og dyktige unge herrer, gir oss, er høyenergisk musikk med røtter i både jazz, rock, metal og med klare spor til filosofien til en stilskaper som John Zorn. Jønnum Grimnes og Wróblewski har skrevet alle låtene hver for seg, med ett unntak og da har de samarbeida om åpningslåta "Vitamins".

Og vitamininnsprøyting har så definitivt KIAP – både bandet og skiva blitt. Intensiteten, energien, lytteevnen, musikaliteten og empatien er hørbar hele veien og når ti låter blir servert på vel en halvtime, så skjønner man raskt at her blir ikke mye tid skusla bort på tant og fjas.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

KIAP

KIAP

Hevhetia/kiaptrio.com

Livet består av tilfeldigheter og noen er viktigere enn andre. Møtet mellom vokalisten Marit Sandvik fra Tromsø og trommeslageren Maurizio Picchiò fra Foligno i Italia er av det viktige og vakre slaget.

Maurizio Picchiò og Marit Sandvik ved Polarsirkelen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Sommeren 2014 inviterte saksofonisten Helge Sveen Marit Sandvik og hennes gitarspillende mann Øystein Norvoll til et musikalsk møte i Spoleto i Italia. Trommeslager for anledninga var Maurizio Picchiò. Kjemien var umiddelbart både tilstede og sterk og snøballen begynte å rulle – sjøl om det var varmt! Ideen om et skiveprosjekt basert på Sandviks musikk blei født mer eller mindre der og da.

Noen få måneder seinere tok Sandvik med seg en bunke musikk og pianisten Eivind Valnes og satte seg på flyet til Roma der Picchiò hadde samla et kremlag bestående av Fabrizio Bosso på trompet, Maurizio Giammarco på tenorsaksofon og Raffaelo Pareti på bass – meget velmeritterte musikanter som likevel er ganske så ukjente her hjemme, men som holder skyhøy standard.

Hele bandet på Norgesturné på nyåret.

Med seg i bagasjen hadde Harstad-fødte, men Tromsø-bosatte Sandvik (60) ei bunke med flotte låter – hun har skrevet det aller meste av både tekster og melodier og enkelte av arrangementene, men med litt assistanse fra herrer som Tom Harrell og Jørn Øien. For å si det sånn: de to sistnevnte befinner seg i utmerket selskap her.

Hadde Sandvik, med masse varme og en herlig og unik signatur på stemma si, bodd lenger sør i landet eller nærmere en jazzmetropol, hadde hun garantert hatt et større navn enn hun har. Slik er det med den saken, men det uansett å håpe etter at "Travel" har kommet ut både her hjemme og i Italia, at Marit Sandvik får mye mer oppmerksomhet enn det som har kommet hennes vei så langt. Norgesturneen bandet la ut på på nyåret var en solid bekreftelse på at hun har veldig mye å fare med.

Hennes fine, småfilosoferende tekster og vakre melodier, med et fundament i musikk fra 60-tallet og USA, blir dandert i alle slags tempi og Sandvik, og hennes nye venner, fikser det på et framifrå vis. Hun scatter også på en måte som forteller oss at hun har kontroll på det meste av jazzhistoria. Reiser og påfølgende møter fører ofte gode ting med seg – "Travel" er et strålende eksempel på det.

Fra heimen i Tromsø er datter Dagny kanskje på vei mot det store popgjennombruddet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Mor Marit fortjener også et skikkelig gjennombrudd.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Marit Sandvik – Maurizio Picchiò

Travel

Alfa Music/MusikkLosen

Den tyske pianisten Julia Hülsmann tok i september i fjor med seg trioen sin til Oslo. Det blei det vakker musikk av.

Julia Hülsmann i front for en flott trio.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Arne Reimer

Berlin er en de største kulturelle smeltediglene på kloden. Der er det bosatt musikanter og kunstnere fra hele verden og der skjer det ustanselig mye spennende. En av dem som har flytta dit er den knapt 50 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Julia Hülsmann. Når så et av verdens beste platestudioer, med sjefen Jan Erik Kongshaug i samme klasse, befinner seg i Oslo og de to "enhetene" møtes, så er relativt mange forutsetninger tilstede for at musikken kommer til å låte bra. Det gjør den da også.

Hülsmann, som blant annet har samarbeida med vår egen Rebekka Bakken, vender stadig tilbake til trioformatet – dette er hennes tredje trioskive på ECM. Med seg har hun nok en gang Heinrich Köbberling på trommer og Marc Muellbauer på bass – usedvanlig empatiske herrer som sammen med Hülsmann utgjør en meget samspilt trio.

Hülsmann og Köbberling har skrevet mesteparten av materialet til "Sooner and Later" – unntakene er en melodi de "fant" på turné i Kirgisistan samt Radioheads "All I Need" ("alle" jazzband må tydeligvis spille Radiohead om dagen). Det meste utspiller seg i medium tempo og Hülsmann viser oss hele veien at hun er en pianolyriker av høy byrd.

På mange måter svever Bill Evans og hans trioestetikk over Julia Hülsmann Trio også. Med det mener jeg at alle i trioen framstår som likeverdige – her har ingen noen tradisjonell komprolle. "Sooner and Later" har blitt nok en bekreftelse på at Julia Hülsmann Trio hører hjemme i formatets elitedivisjon.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Julia Hülsmann Trio

Soner and Later

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Moldegutten Daniel Herskedal tar store steg hver gang han gir oss nye, musikalske visittkort. "The Roc" er definitivt ikke noe unntak.

Daniel Herskedal er virtuos på mange vis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Til tross for at Herskedal ikke har rukket å bli mer enn 34 år ung, har det blitt slik at vi forventer noe ekstraordinært hver gang tubaisten, basstrompetisten (!), komponisten, arrangøren og bandlederen forteller oss hvor han er. Han viste oss det gjennom fruktbare samarbeidsprosjekt med blant andre en annen ung gigant, Marius Neset, men aller mest via sine egne vitnesbyrd. For meg blei "Slow Eastbound Train" fra 2015, som han også framførte på Moldejazz, det store gjennombruddet og med "The Roc" kommer en flott og naturlig oppfølger eller forlenger om du vil.

Nok en gang er det det meget anerkjente engelske plateselskapet Edition Records som utgir Herskedals musikk. Det mer enn antyder kvalitet og det gjør også besetninga: Pianist Eyolf Dale og perkusjonist Helge Andreas Norbakken er fortsatt med siden det saktegående toget, og denne gangen har Herskedsl invitert med seg Svante Henryson på cello og Bergmund Waal Skaslien på fiolin. De som dermed får en viss anelse om at Daniel Herskedals bandsound anno 2017 blir av det unike slaget, har faktisk helt rett.

På reise

Daniel Herskedal er en reiser og en søker på alle mulige slags vis. Det er nesten lettere å ramse opp hvor han ikke har vært rundt om på Tellus enn hvor han har vært og fellesnevneren er at han tar med seg impulser, lukter, smaker og lyder fra alle verdenshjørner inn i musikken sin.

De ti låtene på "The Roc" henter inspirasjon fra blant annet folk, jazz, klassisk og arabisk og norsk tradisjonsmusikk. Herskedal har blant annet besøkt Syria, Libanon og Palestina og har inkorporert det på et usedvanlig personlig og elegant vis. Musikken er hele tida melodisk sterk og rytmisk spennende og med et slikt stjernelag, som henter sin tyngde fra både jazz og klassisk musikk, har "The Roc" – navnet på en fugl i pan-asiatisk mytologi – blitt nok en bekreftelse på at Daniel Herskedal nærmer seg verdensherredømme på et unikt vis.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Daniel Herskedal

The Roc

Edition Records/Border Music Norway

Øystein Sunde og Stian Carstensen sammen kan ikke bli noe annet enn hysterisk – også mellom stive permer.

Stian Carstensen og Øystein Sunde tar humor på alvor.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alle som har støtt på de ekvilibristiske musikantene, og ikke minst ordsjonglørene Stian Carstensen og Øystein Sunde, vet at vi har med to av landets aller morsomste – og kjappeste – hjerner å gjøre. Om det er med fingrene eller med kjeften, så går det ofte unna i et tempo som er langt over fartsgrensa. Likevel er det ikke slik at det går fort for forthetens skyld – som oftest i alle fall – det er nemlig alltid innhold og substans i herrenes uttrykk.

Som hos alle framifrå musikanter så er også Carstensen og Sunde utstyrt med en observasjonsevne langt over gjennomsnittet. Det er jo ofte på grunn av hva de får med seg i det daglige at Kunsten oppstår og når det gjelder disse kara, er den evnen aldri hvilende. Her får vi oppleve den evnen på et annet vis enn det vi vanligvis forbinder med dem – altså verken verbalt eller musikalsk, men i bokform. Det kommer neppe som noen bombe at de har makta å ta med seg humoren mellom to permer også.

Utstyrt med kjappe reflekser og mobilkamera har de to turnerende herrene fått med seg utrolig mye på sin ferd land og strand rundt. Som Lars Saabye Christensen skriver i forordet er latteren bandets femte medlem på veien. Musikerhumoren er både spesiell og, for utenforstående, ofte krevende, men her har C+S tatt oss med Norge rundt på et vis som alle både kan humre og ha glede av. Samla på knappe 170 sider tar de oss med på ei bildereise, ofte med små kommentarer, som "avslører" mye om oss nordmenn. Her er det annonser fra ymse lokalaviser – "Bjørn skutt i ræva med hagle", veiskilt som "Dydens vei stengt for gjennomkjøring", reklameplakater som "Jokkebukse dame – 199" og "Fersk okse lever" – masse orddeling smoro og om han som skulle selge voksenfilmene sine – han skulle nemlig gifte seg.

"God sesong for leppefiskere", med undertittelen "Perledykk i folkedypet", er ei bok å bla i og humra av og til nesten uten stans. Alt er sjølsagt ikke like morsomt, men Stian Carstensen og Øystein Sunde har nok en gang truffet folkenerven. Noe forteller meg at dette bare er første bind – det finnes nemlig veldig mye mer å hente der ute og disse to observatørene kommer aldri til å gi seg.

Øystein Sunde og Stian Carstensen

God sesong for leppefiskere

Bazar Forlag

Det svært så spennende bandet Nakama, med noen av landets aller mest søkende og åpne musikanter, har nok en gang funnet.

Nakama er noe annet enn du har hørt før.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Foto: Jan Tore Eriksen

Nakama har helt siden starten bestått av bassist og bandleder Christian Meaas Svendsen, den Oslo-bosatte japanske pianisten Ayumi Tanaka, trommeslageren Andreas Wildhagen og fiolinisten Adrian Løseth Waade. Fra sin første cd, "Most Intimate" er den tredje, har de både individuelt og kollektivt fortalt oss at de har vært på vei til noe helt eget. De fire er i mine ører noen av de mest spennende, lekne og søkende musikantene vi har, og på et originalt vis bekrefter de det her også.

Etter bandets aller første turné i fjor, ønska Meaas Svendsen at de skulle gå direkte i studio for å få ut resultatet av det de hadde opplevd sammen. Det skulle gjøres på et helt spesielt vis. Etter to konseptalbum ville "sjefen" at alle skulle skrive små dedikasjoner til hverandre. Den dedikasjonen var tilegna, fikk ikke være med på låta. Etter at låta er presentert, kommer et solo tilsvar fra den "hyllede" som igjen blir fulgt opp av en kort kollektiv improvisasjon der musikantene også til dels bytter instrumenter!

Om dette høres ambisiøst, annerledes og utfordrende ut, er det helt korrekt antatt. Musikken er åpen, fri, melodisk, frisk og hele tida søkende. "Most Intimate" er også utstyrt med et lite eventyr av et cover der alle fire skriver om sine tanker når det gjelder intimitet. Nakama avslutter sitt liv som kvartett på et flott vis – nå er også den østerrikske stemmekunstneren Agnes Hvizdalek en del av søkeprosessen. Nakama blir ikke mindre spennende av den grunn.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Nakama

Most Intimate

Nakama Records/Tiger Safari

Viktoria Tolstoys to store lidenskaper, bortsett fra familien da, er musikk og film. Her kombinerer hun alle tre.

Viktoria Tolstoy har et et godt øye til film – og filmmusikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

42 år unge Viktoria Tolstoy, datter av en svensk jazzmusiker og med den russiske forfatterlegenden Leo Tolstoi som tippoldefar, platedebuterte allerede i 1994. Først kom det to popaktige utgivelser fra den meget dyktige vokalisten før det store gjennombruddet som jazzvokalist var et faktum i 1997 med albumet "White Russian" på det meget anerkjente plateselskapet Blue Note sammen med Esbjörn Svensson Trio. Siden har Tolstoy holdt seg på toppen av vokaltrona hos söta söster, samtidig som hun i perioder også har vært på toppen av kjendislista som programleder for et realityprogram. Her hjemme har vi også møtt henne ved flere anledninger, seinest under Moldejazz i 2015 sammen med blant andre Frode Alnæs og Bjørn Alterhaug.

Reality eller ikke – det er så avgjort vokalist og en svært så uttrykksfull sådan hun er. Denne anledninga har hun benytta til å kombinere sine to store interesser-film og musikk.Tolstoy er nemlig en god del over gjennomsnittet interessert i film og her tolker hun elleve av sine favoritter – i alle fall låter som er sterkt forbundet med disse filmene.

Her får vi blant annet "Calling You" fra "Bagdad Café", "Out Here on My Own" fra "Fame", Annie Lennox´"Love Song for a Vampire" fra "Bram Stoker´s Dracula", Björks "New World" fra "Dancer in the Dark" og, som bonus, sjølsagt Charlie Chaplins "Smile" fra "Modern Times". Sammen med sin strålende trio bestående av Krister Jonsson på gitar, sin ektemann Rasmus Kihlberg på trommer og Mattias Svensson på bass, samt stjernegjestene Nils Landgren på trombone og Iiro Rantala på piano på noen av låtene, forteller Tolstoy oss at hun har et ekte og inderlig forhold til dette stoffet – hun har sjølsagt sett alle filmene også – og hun kler samtlige på et varmt vis med sin innlevelse og utstråling.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Viktoria Tolstoy

Meet Me At The Movies

ACT/Musikkoperatørene