Tor Hammerø

Mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Jan Gunnar Hoff byr på et sjeldent og ikke minst herlig møte.

Jan Gunnar Hoff og Marianne Beate Kielland – en vakker og sjelden kombinasjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikk består i stor grad av møter – noen åpenbare og forutsigbare, andre mer overraskende og spennende. Etter at den anerkjente mezzosopranen Marianne Beate Kielland (41) og den ettertrakta jazzpianisten Jan Gunnar Hoff (58) hadde jobba sammen ved et par anledninger i 2014 og året etter, vokste ideen fram om å lage et program sammen – der musikk fra begges verdener kunne finne en møteplass.

Som sagt, så gjort og de to gikk til verket med å finne stoff som kunne passe, samt skrive nytt stoff også. Forfattere som Blake og Hamsun blei "kontakta" og Hoff skreiv ny musikk til disse gigantenes tekster og i tillegg plussa de på klassikere som Halvdan Sivertsens "Nordaførr Vårvisa" og Elias Blix´ "Barndomsminne". Med noen av Hoffs egne "klassikere", som han også har skrevet tekster til, var programmet fullstendig – og veldig bra og variert.

Etter en turné på våren fjor, gikk de to i "studio" i Stamsund kirke i Lofoten et par julidager og det er det vi får nyte fruktene av her. Vi får vi møte to sterke, uttrykksfulle og klare stemmer som åpenbart har truffet hverandre på tvers av sjangre og hva det skulle være og tar oss med på herlige, originale og spennende ekskursjoner.

Om det er jazz eller klassisk eller litt av hvert vi får oppleve på "Terra Nova" er jeg ikke sikker på – jeg er heller ikke så veldig opptatt av det. Det jeg er veldig glad for er at jeg får oppleve god og annerledes musikk servert av to fremragende musikanter – det holder lenge det.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Beate Kielland – Jan Gunnar Hoff

Terra Nova

LAWO Classics/Musikkoperatørene

Hvis det er noen der ute som trenger hjelp til å finne freden, så er hjelpa på vei: Svein Olav Herstad Trio og deres "The Ballad Book".

Håkon Mjåset Johansen, Magne Thormodsæter og Svein Olav Herstad – fredsskapere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har vært fan lenge. Faktisk helt siden trioen bestående av Svein Olav Herstad på piano, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass ga oss "Inventio" for over ti år siden. Seinere fulgte "Live in Cape Town" i 2010 og nå er altså trioen, som har holdt sammen så lenge uten mannskapsforandringer, på plass igjen med sin tredje og aller beste utgivelse så langt.

Mye av årsaken er sjølsagt at dette kollektivet har holdt sammen og utvikla seg gjennom en rekke turneer verden rundt. De har funnet fram til sitt eget språk – sitt eget uttrykk. Og slik det framstår her så er det så uendelig vakkert og hele tida søkende.

På vinylen får vi seks spor. To er skrevet av Herstad, ett av Thormodsæter og i tillegg blir vi servert Joe Sample og Will Jernnings´ "One Day I´ll Fly Away", brødrene Gershwins "How Long Has This Been Going On" og Hoagy Carmichaels "Skylark". På cd-en, som følger med på kjøpet, er det to bonusspor, blant annet Gilbert O´Sullivans "Alone Again".

Dette er så nedpå, vakkert, inderlig og gjennomsiktig som vel tenkelig. Denne trioen består av ypperlige musikanter som vil hverandre vel og det bærer også det musikalske sluttproduktet preg av. Senker ikke freden seg etter noen runder med "The Ballad Book", tror jeg profesjonell hjelp er det eneste som duger.

Minus? Veldig få og små, men det hadde ikke skada med en ekstra runde med korrekturlesing på omslagsteksten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Olav Herstad Trio

The Ballad Book

Curling Legs/Musikkoperatørene

Det å møte på mestergitarist Bill Frisell er en feststund – alltid. Ekstra spesielt er det når nye konstellasjoner dukker opp.

Bill Frisell og Thomas Morgan – en ny, fantastisk duo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden jeg hadde gleden av å være flue på veggen da Bill Frisell (66) dukka opp i Molde sammen med Arild Andersen, Alphonse Mouzon og John Taylor som totalt ukjent gitarist på begynnelsen av 80-tallet, har han gitt meg usedvanlig mye glede og enormt med overraskelser. Han har vært, han er og han kommer til å bli værende en innovatør – han har stadig åpna nye dører.

Frisell har samarbeida med flere norske musikanter – ikke minst Andersen og Jan Garbarek og han bidro også i et spennende festivalprosjekt med Jan Erik Vold på Kongsberg for noen år siden. Ellers har musikere fra alle sjangre rundt om på kloden stått i kø for å jobbe med Frisell – fra Elvis Costello og Jerry Douglas til Paul Motian.

Bill Frisell har aldri stivna – han har stadig ønska å utfordre seg sjøl og han har hele tida laga nye konstellasjoner som uten stans har vært spennende. Denne duoen med bassisten Thomas Morgan, som "alle" vil spille med om dagen, er såvidt jeg vet ganske fersk. De fører samtaler på et usedvanlig høyt nivå der ingen har noe behov for å imponere, men kun skape og se hvor de havner hen. Dette møtet er fra den legendariske jazzklubben Village Vanguard i New York i mars i fjor og her er det alt fra Motian- og Lee Konitz-låter, via countrysanger til James Bond-låta "Goldfinger" samt eget materiale.

Det tar som vanlig et hundredel av et sekund å høre at det er Bill Frisell som er på ferde – ingen låter noe i nærheten av han – og Thomas Morgan er nok en perfekt samtalepartner for en av den moderne musikkens aller mest originale musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Bill Frisell/Thomas Morgan

Smal Town

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Agnes Lovise Matre er et nytt krimforfatternavn for meg. Hun har så avgjort kommet for å bli.

Agnes Lovise Matre drar meg inn i tragedien og slipper meg aldri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kampen om krimoppmerksomheten er stor, nesten voldsom, her til lands. Det er med andre ord vanskelig å bryte gjennom lydmuren – spesielt for relativt ferske forfattere. Matre har skrevet to romaner tidligere, men begge har gått meg hus forbi. Nå er jeg glad for at jeg har makta å hoppe på toget – Matre har nemlig et svært godt fortellertalent.

Hun tar oss med til Hardangerfjorden – nærmere bestemt til bygda Øystese. Der forsvinner 6-åringen Anders en søndags formiddag og en av de siste som møter han er lensmannen. Det tar et døgn før han blir meldt savna og det er storesøstera hans som ringer til lensmannskontoret.

Store styrker blir satt inn i leitinga – også fra Kripos og Bergen. Lensmannen, som er en av de nærmeste naboene til Anders og den lille familien hans, skjønner stadig mer – eller mindre. Det har seg nemlig slik at i små bygder så "kjenner" alle hverandre, mer eller mindre i alle fall, og ryktene går fortere enn noe annet.

Det er et driv i fortellinga til Matre som gjør at det blir vanskelig å legge den fra seg. Matre, som er lærer til daglig, er også utstyrt med et godt språk og hun har skapt et persongalleri som er troverdig, men samtidig forvirrende, som et godt krimscript bør ha.

Anders blir funnet til slutt, men i hvilken forfatning og hvordan overlater jeg sjølsagt til hver enkelt å finne ut.

Agnes Lovise Matre har i alle fall makta å skape et spennende krimdrama fra lille Øystese som langt flere enn bygdas store sønner Nils Gunnar Lie og Torstein Lofthus vil ha glede av i sommer.

Agnes Lovise Matre

Skinnet bedrar

Gyldendal

Live Foyn Friis har vært med oss noen år og noen skiver allerede. Nå tar hun ytterligere steg mot noe stort.

Live Foyn Friis har blikket retta mot noe veldig spennende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Solveig Bakken/Linnea Syversen

Live Foyn Friis (31) fra Asker har ført en omflakkende studenttilværelse. Hun har lært seg faget både i Tromsø, i Sverige og ikke minst i Danmark. Og faget hennes består både i være en framifrå vokalist, en låtskriver som har mye på hjertet og i tillegg er hun en bandleder som vet hvor hun vil. Sin unge alder til tross har hun allerede tre skiver på samvittigheten og med dette samarbeidet med Aarhus Jazz Orchestra tar hun nok et steg som forteller oss at vi har med stort talent å gjøre som er i ferd med å slå ut i full blomst.

Nå har hun "tatt til fornuften" og flytta hjem til Harald og Sonja etter mange år i Danmark, men med hyppige avstikkere til København. Før hun sa takk for seg i Aarhus arrangerte Musikhuset i hennes danske hjemby en flott konsert med henne der hun fikk et meget godt storband i ryggen pluss en strykekvartett også på noen av låtene.

Foyn Friis har skrevet alle låtene og alle tekstene – noe på norsk og mye på engelsk. Storbandarrene er det dansker tydeligvis med stor kompetanse udi faget som står for. Låtene til Foyn Friis henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg jazz eller pop og det er hele tida en nordisk tone over budskapet hennes. Hennes særegne, av og til litt naive foredrag er av det fascinerende slaget som forteller oss om en vokalist som har skapt sitt eget uttrykk allerede.

Live Foyn Friis har fått stor anerkjennelse i Danmark og vant både "The New Jazz Star" og "The Young Jazz Composer" under danskenes Grammy-utdeling for noen år siden. Nå er det på høy tid at hun får den samme oppmerksomheten her hjemme også – dette visittkortet er en meget tydelig beskjed om det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Live Foyn Friis

With Aarhus Jazz Orchestra

DME/Curling Legs/Musikkoperatørene

Mats Eilertsen, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young med Mike Mainieri som gjest – hva mer kan man ønske seg?

Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Jacob Young, Mike Mainieri og Mats Eilertsen – det kalles gjerne et kremlag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Carl Størmer

I april i fjor, i legendariske Rainbow Studios i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene, møttes like godt bassisten Mats Eilertsen, saksofonisten Bendik Hofseth, trommeslageren Paolo Vinaccia og gitaristen Jacob Young. Som om ikke det var nok var nok en legende, den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri, på besøk og bidro på tre av de seks låtene.

Dette er det som med rette kan kalles et superlag fra tre forskjellige generasjoner. Mainieri, med fartstid fra ikoner som Benny Goodman og Billie Holiday samt sitt eget fusionlag Steps Ahead, har rukket å bli 78 år mens herrene Hofseth og Vinacca befinner seg rundt 60-streken. Eilertsen og Young er bare for skårunger å regne, men alder har overhodet ingen betydning i dette tilfellet. De fem snakker nemlig det samme språket og stortrives i hverandres selskap – de utfordrer og utfordres og til sammen har de skapt musikk som vil bli stående.

Eilertsen, Hofseth og Young har alle bragt to låter til bordet. Alle er melodisk vakre, åpne og med masse plass, rom og luft til meningsfulle ekskursjoner. Her er det ingen som har behov for å imponere de andre – og derfor gjør de det hele tida i et usedvanlig samspill der kollektivet løfter fram hver enkelt. Fra start til mål er dette så intenst nedpå at det er bare å lene seg tilbake og flyte med.

Spør meg ikke om årsaken, men det "The Maze" kommer bare til å bli trykket opp i 300 eksemplarer med utsøkt vinyl samt CD som ekstra bonus. Det betyr at det er bare å komme seg til butikken raskest mulig – dette kommer nemlig til å bli et samleobjekt. Du verden så glad jeg er for at jeg allerede er den lykkelige eier av ett av disse eksemplarene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth, Jacob Young, Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia with Mike Mainieri

The Maze

Oslo Session Recordings Vol. 1/oslosessionrecordings.com/barejazz.no

Nå er det på tide at vi her oppe ved Polarsirkelen også gjør det samme som resten av "verden" – får opp ørene for den strålende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah.

Youn Sun Nah er en vokalist i verdensklasse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Youn Sun Nah (47) er superstjerne hjemme i Sør-Korea og i sitt nye hjemland Frankrike, og dalstrøka rundt der, har hun også etterhvert fått et stort navn. På hennes tre forrige utgivelser, "Same Girl", "Lento" og "Voyage", der hun blant annet har samarbeida med den svenske toppgitaristen Ulf Wakenius, har hun virkelig vist oss hvilket enormt talent hun er i besittelse av. I løpet av 500 konserter rundt om i Europa og med et platesalg på flere hundre tusen har hun virkelig etablert seg og med "She Moves On" er hun klar for et nytt steg.

Med perfekt engelskuttale og ditto diksjon, tar hun for seg både eget materiale og låter som Lou Reeds "Teach the Gifted Children", Paul Simons "She Moves On" og Joni Mitchells "The Dawntreader" pluss "Black Is the Color of My True Love´s Hair" og "Fools Rush In". Dette er tildels originalt og spennende materiale som Nah gjør til sett eget i et musikalsk landskap der hun henter inspirasjon fra både soul, folk, chansons, blues og ikke minst jazz.

Nah har gjort en viktig vri denne gangen med å ta turen over dammen til New York der innspillinga blei gjort i desember i fjor med Jamie Saft, som blant annet Gard Nilssen har samarbeida med, på tangenter og som produsent og med andre spennende NY-musikanter, som Brad Jones på bass, Dan Rieser på trommer og Marc Ribot på gitar på flere av spora.

Til sammen har det blitt et nytt flott møte med en av jazzens mest interessante og varmeste stemmer anno 2017 – Youn Sun Nah. Få henne hit opp snarest mulig dere har som mulighet til det – i mellomtida er det så absolutt mulig å hygge seg med "She Moves On".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Youn Sun Nah

She Moves On

ACT/Musikkoperatørene

Med "Nattsongar" bekrefter Erlend Apneseth hvilken strålende og sjangersprengende musikant han er.

Erlend Apneseth sin musikk egner seg både når det er mørkt og lyst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til tross for at hardingfelespilleren Erlend Apneseth fra Svidalen i Sogn og Fjordane ikke er mer enn 26 år, har han allerede fortalt oss at han er i besittelse av en insstrumentbeherskelse, musikalitet og sjangeroverskridende musikkanskuelse som er sjelden. Med sitt tredje visittkort tar han nok et steg videre og i mine ører er "Nattsongar" hans aller beste album så langt – det sier ikke lite.

Bakgrunnen for "Nattsongar" er at Apneseth fikk i oppdrag å skrive bestillingsverk til Førdefestivalen i fjor. Det er en festival Apneseth har et spesielt nært og godt forhold til – han er på sett og vis oppvokst med festivalen og sier sjøl at den har vært avgjørende for at han har blitt musikant.

Han har skrevet ei samling på ni melodier som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Norsk folkemusikk er sjølsagt en viktig ingrediens, men Apneseth viser oss også at han har fått impulser fra en rekke himmelstrøk. Jazz er også en kilde det blir søkt fra, blant annet i låta "Django Viken".

Når Apneseth så har satt sammen sitt drømmelag med musikanter fra flere hold – Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og sag, svenske Erik Rydvall på nyckelharpa, Stein Urheim på gitar, bozouki, sampling og elektronikk og Ole Morten Vågan på bass – så har han fått med seg et perfekt reisefølge som åpner og strekker i utgangspunktene Apneseth har gitt dem.

"Nattsongar" er et verk som er spilt inn i studio i januar i år, unntatt tittelsporet som er henta fra konserten under Førdefestivalen i fjor sommer. Det er musikk så flott, inspirerende, åpen og sjangerfri som man bare kan ønske seg og Erlend Apneseth bekrefter for tredje gang at han er en musikant både for nuet og ikke minst for fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth

Nattsongar

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Det norske selskapet SOFA MUSIC åpner stadig nye dører – dører vi faktisk ikke ante fantes. Denne gangen er det den canadiske bassklarinettisten Philippe Lauzier som er døråpneren.

Philippe Lauzier har noe helt eget å melde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det står å lese at Philippe Lauzier (39) har jobba med musikalske originaler som franske Xavier Charles, som vi kjenner fra Dans les Arbres, australske Jim Denley og vår egen Kim Myhr, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi kommer til å bli tatt med på utflukter som er av det sjeldne slaget. Slik har det så avgjort også blitt.

Dette er Lauziers andre soloutflukt. Jeg har verken hørt den første eller noe annet av det Lauzier har bragt til torgs tidligere i sin karriere. Når SOFA er involvert, mer enn aner jeg likevel at det som blir servert er noe helt for seg sjøl. Så også denne gangen.

Lauzier begynte sin musikalske løpebane som saksofonist, men har etter hvert konsentrert seg mer og mer om bassklarinetten. Her får vi oppleve ei vakker, spennende og personlig utgave av instrumentet som Eric Dolphy mer eller mindre på egen hånd satte på kartet.

Det Lauzier, som er mutters aleine hele veien, gjør her er å multitracke seg sjøl x antall ganger og dermed skape masse overtoner og det som kalles subtile mikropolyfonier……I løpet av de fire låtene som varer fra vel fem til vel 15 minutter, skaper Lauzier stemninger og landskap som er personlige, vakre, søkende og hele tida fascinerende.

De som kanskje aner at dette ikke er noe i nærheten av bakgrunnsmusikk har helt rett. Dette er musikk skapt av og for mennesker som krever noe av seg sjøl både som leverandører og mottakere. Det ligger mye vakkert og originalt og venter for de som har åpne sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philippe Lauzier

A Pond in My Living Room

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Samarbeidet i sørlige deler av EU ser ut til å virke perfekt. Denne gangen gjelder det franske og portugisiske musikanter.

Chamber 4 – noe diffust, men likevel i klar retning.

Jeg har skrytt av postvesenet tidligere og gjør det gjerne igjen – nå også posten langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Støtt og stadig dukker det nemlig opp nye leveranser fra det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records – veldig ofte med norske musikanter faktisk. Kvantiteten fra selskapet er voldsom, men heldigvis så står kvaliteten i stil med mengden.

Slik er det også denne gangen. Her får jeg, og de fleste andre her nord vil jeg tro, treffe på relativt eller helt ukjente musikanter. De franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello og portugiserne Marcelo dos Reis på akustisk og preparert gitar – alle tre gir også lyd fra seg via sine stemmebånd – og trompeteren Luis Vicente møtes her for andre gang, hvis jeg har skjønt det rett, og det skjedde på Le Soirées Tricot Festival i Paris den 28. april i fjor.

De fire møtes i et fullstendig åpent og luftig rom i lysets by, som Paris ofte kalles, der kreativ jazz og fri improvisasjon løftes opp til et eget nivå – et nivå der kammermusikk anno vårt eget århundre hører hjemme. De tre "låtene", på henholdsvis 16, 19 og 14 minutter, blei unnfanga der og da uten at noen avtaler var gjort, uten at noe var skrevet – altså fullstendig fritt frem.

Det kan sjølsagt ende i det fullkomne kaos og i en verden der intet fungerer. Med disse fire langt framskredne og spennende musikantene, med ører og lytteegenskaper av typen voldsom, har det blitt ekskursjoner til landskap som de aller færreste av oss har opplevd tidligere og der det ofte er veldig givende å oppholde seg. Instrumenteringa er også av typen sjelden og Chamber 4 låter derfor kun som seg sjøl.

Dette har med andre ord vært nok et interessant og givende musikalsk møte – både Chamber 4, Clean Feed Records og posten skal ha all mulig slags takk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chamber 4

City of Light

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com