Tor Hammerø

Pianisten Jan Gunnar Hoff imponerer i alle mulige slags settinger. Her gjør han det helt aleine – den ultimate utfordringa.

I Jan Gunnar Hoffs klangverden er det godt å være.

Jan Gunnar Hoff (58) har vært en sentral pianist, komponist og bandleder helt siden slutten av 70-tallet. Sjøl om han i stor grad har forblitt trofast mot sitt kjære Bodø, har den svært så initiativrike Hoff makta å markere seg både nasjonalt og tildels internasjonalt. Årsaken er åpenbar og ganske så enkel: han er usedvanlig bra på det han gjør om det er sammen med Maria João, Marilyn Mazur, Pat Metheny eller Mike Stern eller med nasjonale storheter som Arve Henriksen og Audun Kleive. Eller som her mutters aleine i Sofienberg kirke i Oslo i august i fjor.

Dette er Hoffs tredje soloalbum på det meget velrennomerte selskapet 2L som blir nominert til Grammy i USA nesten hvert år for Morten Lindbergs utmerkede lydproduksjon. Det må han gjerne bli nok en gang for "Stories" – dette låter nemlig så fantastisk varmt, åpent og rikt at det knapt er mulig å skape bedre pianolyd.

Det fortjener Jan Gunnar Hoff. Med et repertoar som i all hovedsak inneholder hans egne komposisjoner, samt "Värmlandsvisan", "God Only Knows" – en av verdens flotteste melodier, og den vakre og kjente og opprinnelig tyske låta "Answer Me", skaper Hoff en klangverden full av temperament, dynamikk, harmoni og melodisk mesterskap.

"Stories" er akkurat det – historier fortalt på et eget og unikt vis. Jan Gunnar Hoff er en allsidig og svært så uttrykksfull pianist og gir oss nok en inderlig bekreftelse med "Stories" – som kommer både som vanlig cd og Blu-ray.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Jan Gunnar Hoff

Stories

2L/Musikkoperatørene

Neil Young har alltid vært blant mine rockefavoritter. Det er han fortsatt mot slutten av karriera si.

Neil Young sparer seg ikke akkurat.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Neil Young (71) kunne sjølsagt hvilt på laurbærene for lenge siden, men canadieren, som har vært der siden slutten av 60-tallet, er tydeligvis ikke bygd slik. "Peace Trail" er hans soloskive nummer 37!

Den karakteristiske og lyse, lett nasale stemma er fortsatt der og viljen og engasjementet er åpenbart uendelig. Så er det dette med kvaliteten da.

Neil Young har i løpet av nesten 50 år skrevet enormt mange udødelige sanger. Sjøl om han her fortsatt engasjerer seg og tar opp viktige dagsaktuelle temaer – det er ingen tvil om hvor Young står og hva han mener det være seg om politikk, politivold eller miljøvern – så er det ingen av låtene som når opp til klassikerstandard – dessverre. Det virker som det er litt sammenraska nesten og det er jo ikke slik vi vil huske denne legenden.

Låtene er spilt inn stort sett på et eller to take og Young omgir seg med bassisten Paul Bushnell og trommelegenden Jim Keltner, men heller ikke de greier å løfte dette ganske så slappe låtmaterialet.

Neil Young kommer alltid til å være en av mine store favoritter, men "Peace Trail" kommer ikke til å være en av mine favorittskiver.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Neil Young

Peace Trail

Reprise/Warmer Music

Eirik Husby Sæther er en ung krimforfatter som er godt i gang med forfatterkarriere si. Han veit hva han skriver om – han er nemlig polti.

Eirik Husby Sæther – fotballspiller. poltimann og mer enn lovende krimforfatter.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

I løpet av sine 32 år her på planeten Tellus har Eirik Husby Sæther rukket en hel del. Han har blant annet studert kriminologi, blitt uteksaminert fra Politihøyskolen og gjort hva han har kunnet for å bli en topp fotballspiller. Nå jobber han på Krimvakta i hjembyen og med "Det blå barnet" gir han oss allerede sin fjerde kriminalroman.

For meg, sjøl om jeg har kommentert mye fotball og lest en hel del krim, er dette mitt første møte med Husby Sæther. Jeg slår fast med en gang at jeg gjerne vil møte i alle fall forfatteren igjen.

Med sin gjennomgangsfigur, politietterforskeren Mikael Wulf, blir vi i løpet av de lettleste, men intense 250 sidene både tatt med 100 år tilbake i tid og frem til nesten februar 2017. Det gjør Husby Sæther på et elegant vis der han knytter familie- og generasjonsbånd på et troverdig vis.

Som vel Gro Harlem Brundtland sa en gang så henger alt sammen med alt. Slik er det også for Mikael Wulfs del. I forlengelsen av at hans mor blir lagt inn på aldershjem på grunn av Alzheimers, oppdager den oppmerksomme sønnen og etterforskeren at alt ikke er som det skal være på hjemmet. Så begynner nøstinga ved "hjelp" av en boler og tidvis narkoman bror, hans tilkommende som også er polti og den erfarne etterforsker Haraldsen – som fortsatt er ung til sinns.

Husby Sæther makter altså å trekke linjene tilbake til arbeiderstrøket ved Akerselva for rundt 100 år siden og til i dag slik at jeg tror på han. Det er spennende nesten hele veien – litt for mange unødvendige detaljer gjør at jeg blir litt utålmodig av og til – men det er absolutt et driv både i språket til Husby Sæther og i fortellinga som gjør at han plasserer seg høyt oppe i divisjonssystemet – som krimforfatter i alle fall. Når det gjelder som fotballspiller er jeg altså blank……

Eirik Husby Sæther

Det blå barnet

Cappelen Damm

Ole Jørm Myklebust er en strålende jazztrompeter. Dessuten er han en framifrå visesanger og her får vi møte begge to i en hyllest til røttene hans.

Ole Jørn Myklebust har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Uansett hvor Ole Jørn Myklebust dukker opp, så er han en garantist for kvalitet. Slik er det med den saken. Det veit alle som har opplevd han enten med sin egen jazztrio eller med Mari Boine eller Jonas Fjeld. Myklebust gjør enkelt og greit noe inderlig med musikken – alltid.

Likevel er det nok slik at den store hop ikke kjenner spesielt godt til visesangeren Myklebust. Jeg er blant dem, men med mitt inntrykk av han som musikant så ville det ha overraska meg kraftig om nivået også på det området var i nærheten av pari, for å si det sånn.

Oslo-bosatte Myklebust, med mange år bak seg som Tromsø-boer også, kommer opprinnelig fra den lille bygda Eidsdal på Sunnmøre. Det er han tydeligvis stolt av og det er på grunn av disse røttene vi møter han som visesanger også.

For noen år siden blei Myklebust spurt av arrangørene av festivalen "Eidsdalsrøre" om han kunne lage en konsert med musikk til den lokale poeten og gårdbrukeren Arne O. Storås (1908-2002) sine dikt. Myklebust var ikke vanskelig å be – han hadde oppdaga Storås´ univers for 15 år siden og faktisk skrevet musikk ti noen av dikta hans allerede den gang. Av ymse årsaker hadde musikken og dikta blitt liggende i ei skuff helt til henvendelsen kom.

Respekt for og kjærlighet til naturen og hvordan menneskene hadde det og opplevde det "nye livet" etter krigen i ei lita bygd som Eidsdal, var noe av det Storås makta å beskrive på sitt vakre og ettertenksomme vis og som Myklebust løfter videre på en ekte, inderlig og djupt personlig måte. Med si flotte, djupe og mørke stemme forteller han historier som får oss til å lytte, og med tonefølge av sin egen trompet og xaphoon (!!!!), Tore Bruvoll på gitar, banjo, trøorgel og kor og Svein Schultz på bass og to glitrende duetter med vokalistene Matilde Tafjord Rødhammer og Silje Mari Westerås, har "Gløymde fotefar" blitt et musikalsk og personlig visittkort som mange langt utenfor Eidsdal kan få mye glede av.

Ole Jørn Myklebust har skrevet 13 vakre melodier til flott lyrikk med både lokalt og universelt innhold. Når han så synger så inderlig og sterkt som han gjør, så er det bare å heise flagget.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Jørn Myklebust

Gløymde fotefar – Viser frå Eidsdal

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Django Reinhardts musikk lever – nå med en ny norsk duo.

Fiolinisten Sebastian Gruchot og gitaristen Michael Smith Krumins løfter frem Djangos unike verden.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Etter at Jon Larsen satte sammen Hot Club de Norvège og tok initiativet til Django-festivalen, så har stringswingmusikken stått sterkt her til lands – og langt utenfor jubilanten Haralds grenser også for den sakens skyld. I kjølvannet av dette har det dukket opp stadig mer Django-musikk i nye konstellasjoner og veldig ofte har den kommet fra musikanter som "stammer" fra andre sjangre.

Slik er det også med duoen Gruchot/Krumins. Både gitaristen Michael Smith Krumins, fra Moss, men som har endt opp i Oslo via Kristiansand og fiolinisten Sebastian Gruchot, opprinnelig fra Polen, men bosatt i Kristiansand, har sin musikalske bakgrunn fra sjangre ganske langt unna stringswing. Både verdensmusikk, progrock og metal finnes i ryggmargen til begge musikantene, men i voksen alder har de begge også oppdaga og videreført Django Reinhardts unike budskap.

Smith Krumins mista, som geniet Reinhardt, en finger i ei ulykke. Han holdt da på å legge gitaren på hylla, men inspirasjonen fra Reinhardt fikk han heldigvis til å skifte meining. Han og Gruchot, som Reinhardt fant fiolinisten Stéphane Grappelli, fant hverandre for flere år siden og her får vi status anno februar 2014 – det er da den er spilt inn.

Her gir de oss elleve låter som "Coquette", "Lady Be Good", "Out of Nowhere" og "I´ve Found a New Baby". Begge er meget langt framskredne instrumentalister og det er en utmerket kjemi mellom dem. De er tradisjonstro, som man skal være med dette uttrykket, men greier likevel å gi musikken mye av seg sjøl. La det swinge!

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Gruchot/Krumins

Inspired

MSK Records/[email protected]

Belgisk jazzmusikk forbindes stort sett med Philip Catherine og Toots Thielemans. Saksofonisten, bandlederen og komponisten Nicolas Kummert bør føyes til den lista med en eneste gang.

Nicolas Kummert med blikket opp og frem.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

37 år gamle Nicolas Kummert er et nytt bekjentskap for meg. Det til tross for at han allerede har etablert seg på meget høyt nivå på hjemmebane og ellers i mellom-Europa. Helt siden han var i slutten av tenåra har Kummert vært opptatt av afrikansk musikk etter et to måneders langt opphold i Senegal – et opphold som har influert musikken hans hele tida siden. Han fikk tidlig anledning til å spille med afrikanske storheter som Manu Dibango og Keziah Jones og han har spilt i en rekke afrikanske land i løpet av karriera si.

Samtidig har et moderne jazzuttrykk vært en meget sentral del av Kummerts musikalske liv. Og her kan vi også finne årsaken til tittelen på denne utgivelsen med hans nye band – "La Diversité" – allsidighet. Her makter han gjennom sine komposisjoner og sitt utmerkede band å fusjonere en rekke impulser til noe som han og bandet er aleine om.

Kummert med sin utmerkede kvartett med blant andre Lionel Loueke.

Med sitt ferske band med den Paris-bosatte canadiske trommeslageren Karl Jannuska og den belgiske bassisten Nicolas Thys og forsterka med den etterhvert verdensberømte gitaristen Lionel Loueke, fra Benin, men bosatt i New York og med fartstid fra blant andre Herbie Hancock og Wayne Shorter, så har Kummert, med en sterk og tydelig saksofonsignatur, skapt sitt eget lille musikalske univers.

På seks av de 14 låtene spiller Kummert og Loueke duo og du verden som de to har truffet hverandre. Mesteparten av stoffet er komponert av Kummert, men både Erik Satie og nylig avdøde Leonard Cohen er representert – sistnevnte med to "afrikanske" versjoner av "Hallelujah" han ville ha likt noe voldsomt er jeg ganske så sikker på.

Nicolas Kummert er en melodiker og søker av originalitet og allsidighet som allerede her har fortalt oss at han er en musikant som hører hjemme helt der oppe. Hva han vil komme med og hvor han vil gjøre det i åra som kommer, skal bli uhyre spennende å følge med på.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Nicolas Kummert

La Diversité

Edition Records/Border Music Norway

Den italienske bassisten, komponisten og pedagogen Roberto Bonati har skrevet musikk for Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Det har blitt både tøft og spennende.

Roberto Bonati leder Bjergsted Jazz Ensemble til "seier".

Det blir naturligvis ofte snakka om Oslo og Trondheim når det gjelder jazzutdannelse her til lands. Det er for så vidt ikke overraskende siden kvaliteten på musikerne som har kommet ut derfra ofte har vært skyhøy. Likevel skal vi absolutt være oppmerksom på at det finnes andre steder rundt om i landet med meget høy kompetanse når det gjelder det samme – for eksempel Stavanger. Der har saksofonisten Tor Yttredal vært sjef i en årrekke nå og et av hans hjertebarn har vært Bjergsted Jazz Ensemble. Yttredal, som "stammer" fra jazzlinja i Trondheim og som har spilt i Trondheim Jazz Orchestra sjøl, har vært musikalsk leder for BJE siden 2013 og mye av tankegodset har så avgjort henta mye fra Trondheim og TJO.

Som storebror TJO så har etter hvert også BJE blitt et prosjektbasert ensemble der man henter musikere fra en pool som bør egne seg til det planlagte prosjektet. Slik har det blitt i dette tilfellet også og BJE består for anledninga av 19 stykker. Med unntak av den "voksne" trombonisten Øyvind Brække, er de aller fleste i sjiktet unge og lovende og de har tydeligvis tatt utfordringa fra Roberto Bonati på strak arm.

Roberto Bonati er en interessant komponist og arrangør.

Yttredal og Roberto Bonati (57), som jobber med jazzutdanning i Parma, har truffet hverandre i forbindelse med tidligere prosjekter og fant raskt ut at den umiddelbare kjemien burde videreføres på et eller annet vis. Yttredal tenkte da på BJE som har eksistert som et samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Maijazz siden 2004 og som har samarbeida med så forskjellige størrelser som Rolf Lislevand og John Scofield.

Den italienske komponisten, som også dirigerer BJE her, men ikke spiller sjøl, har skrevet et meget ambisiøst og spennende verk som henter mye både fra både storbandtradisjonen, europeisk kunstmusikk, samtidsmusikk og ikke minst har Bonati latt seg inspirere av tekstene i "Den eldre Edda" og titlene er henta fra "Voluspå". Musikken kan til tider virke noe tung og verket, som er på nesten 70 minutter, kan oppleves som vel langt, men dynamikken i både komposisjonene og i det utmerkede ensemblets tolkning, er veldig bra og gjør sitt til at man hele tida blir sittende helt ytterst på krakken for å få med seg alle detaljene.

En rekke solister får sjansen og uten unntak leveres det på høyt nivå, men vokalisten og stemmekunstneren Signe Irene Stangborli Time er den som framstår med de aller mest originale bidragene.

Verket blei sjøsatt i mars 2015 og spilt inn i Stavanger i august samme år. Det er et utmerka eksempel på hvordan samarbeid bør etableres og på at jazz og musikk ikke kjenner noen grenser.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Roberto Bonati – Bjergsted Jazz Ensemble

Nor Sea, nor Land, nor Salty Waves

ParmaFrontiere/parmafrontiere.it

Aslak Hartberg, eller her bare ASLAK, er en usedvanlig allsidig og dyktig musikant. Her setter han ord på og synger om "opplevelser" de fleste av oss har vært i nærheten av en eller annen gang i livene våre.

ASLAK har noe viktig å melde.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

I løpet av sine 41 år har rapperen, sangeren, bassisten, komponisten og låtskriveren Aslak Hartberg været innom en rekke baser og vist at han fikser alt bedre enn de aller fleste. Den store hop kjenner han best som Alis i Klovner i kamp, men allerede som tenåring fortalte han den indre krets at han var en mer enn lovende jazzbassist, noe han blant annet viste oss sammen med talentspotteren framfor noen, Jon Arild Eberson.

De seineste åra har vi truffet han i et svært så fruktbart samarbeid med skuespilleren Torbjørn Harr i bandet Harr & Hartberg der tekster av Lars Saabye Christensen og musikk forbundet med Chet Baker har stått sentralt.

Men ASLAK har på Ingen måte glemt rapperen, sangeren og låtskriveren i seg heller – og takk for det. Med "Gift" gir han oss seks "noveller" om samliv, brudd, håp og alt dertil hørende som forteller oss at han er historieforteller som nesten ikke har sin make i norsk populærmusikk. Når han så skriver låter som går rett inn i hjernebarken for der å bli værende, og omgir seg med stjernemusikanter som Bendik Hofseth, Sjur Miljeteig og Jens Christian Bugge Wesseltoft, som aldri gjør noe uten at de setter sitt enorme bumerke på musikken, og synger en vanvittig flott og sterk duett med sin skolekamerat fra videregående, Bertine Zetlitz, så har "Gift" blitt en en enorm og flott bekreftelse på at ASLAK er en artist helt i enhver toppklasse her hjemme. Samtidig er det nok en beskjed om at Aslak Hartberg, uansett hvor han dukker opp, fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått.

"Gift" er kun å finne digitalt.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

ASLAK

Gift

Bjølsen Lyd

Den 7. november i fjor var reisa til Leonard Cohen over. Ei fantastisk karriere som strakk seg over 60 år, blei avslutta ei legende verdig.

Leonard Norman Cohen (1934-2016) – et ikon.

Leonard Cohen var en klok mann – en veldig klok mann. Helt siden hans første diktsamling kom i 1956, fortalte og lærte han millioner om ekte tanker, følelser og visjoner. De som var så heldige å oppleve han i levende live, og jeg var heldigvis en av dem, blei berørt på et vis som vil være med oss for alltid. Så spesiell, så sjelden, så stor var Cohen.

Om han var så klok at han viste eksakt når han kom til å forlate tida, betviles vel. Uansett så skjønte den godt og vel 80-årige Cohen, som alle andre som har kommet dit i livet, at han var på oppløpssida.

Tekstene på hans siste studioalbum, det blei 14 av dem totalt, tyder så avgjort på det også. De har alle den samme tyngden og inderligheten som på nesten alt Cohen ga oss. Her handler det i stor grad om Gud, døden og humor – og sjølsagt hele tida med Cohens umiskjennelige måte å formidle dem på.

På "You Want It Darker", som blei produsert av sønnen Adam og gitt ut bare et par uker før klokka klang for siste gang, forteller Cohen oss at "I´m ready my Lord". Han sier også i "Leaving The Table" at "There is no One Left to Blame – I´m Out of the Game". det er mange slike bilder underveis her – så det er ingen tvil om at Cohen tar farvel med "You Want It Darker".

De ni låtene holder alle høy Cohen-klasse, men har kanskje en enda mørkere tone over seg enn i hans tidligere produksjon. Hvordan det enn er, så er dette et fantastisk punktum på ei fantastisk karriere for en like fantastisk musikant og personlighet.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Leonard Cohen

You Want It Darker

Columbia/Sony Music

Edvard Hoems tredje og neste siste bind i hans store slektskrønike er intet mindre enn stor litteratur. For meg er det også nesten som å bli med på ei personlig reise.

Edvard Hoem tar oss med på ei fantastisk reise.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Hva er hjem? Hvor er hjem? Det er nok spørsmål de aller fleste av oss har stilt seg. De færreste har likevel bestemt seg for å skrive en krønike som Edvard Hoem har gjort. Det vil si at nå har bind tre blitt gitt oss og at det avsluttende "kapitlet" er rett rundt hjørnet.

Jeg har verken fått med meg "Slåttekar i himmelen" eller "Bror din på prærien" – de to første bindene i serien. Sjøl om jeg kjenner et klart behov for å oppsøke begge, så står så absolutt "Land ingen har sett" solid på egne bein.

Hoem har satt seg fore å gå tilbake i sin egen slekt – tilbake til slutten av 1800-tallet. Han har gjort en strålende researchjobb og sjøl om han har benytta sin dikteriske frihet, så er så mye som mulig basert på korrekte historiske hendelser.

Familien Hoem, som stammer fra Knut Hansen Nesje og slekta hans med røtter fra både Molde og nabokommunen Fræna, opplevde som "alle" andre rundt det forrige århundreskiftet både fattigdom og mangel på tro i forhold til om fattige Norge var det riktige landet å stifte familie og skape seg ei framtid.

Deler av slekta til Hoem utvandra til USA og Canada og vi får bli med på reisa. Vi blir kjent med og glad i det fantastiske persongalleriet som består av ekte mennesker – på godt og ondt. Noen blir sjølsagt værende igjen her hjemme og for meg, som kommer fra det samme området som Hoems slekt, så blir det sterkt og nært når han skriver om sin bestefar som dreiv fiske sammen med min bestefar på båten "Forsøg". Dette og alt annet beskriver Hoem på et vis som gjør at du "er" der hele veien.

De 400 sidene fyker unna på rekordtid fordi man vil være med og finne ut hvordan det går med hele slekta. Hoem beskriver epoken med en fantastisk penn og innsikt og uten å røpe for mye så kommer en av Canada-førerne hjem til Molde etter over 30 år borte. Han kommer neppe hjem for å bli, men det må vi vente til neste og siste bind for å få det endelige svaret på. Uansett er Molde en by man aldri blir ferdig med – den er med deg hvor du enn er. Jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder det i alle fall.

Edvard Hoem

Land ingen har sett

Forlaget Oktober