Tor Hammerø

Pianisten Andrea Rea er ikke noe stort navn hjemme. Etter debuten på Losen Records er det å håpe at jazzfolket også her nord får opp ørene for en skikkelig jazzlyriker.

Pianisten Andrea Rea omgitt av trommeslageren Marcello Di Leonardo og bassisten Daniele Sorrentino.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Foto: Stefano Salvatori

Han har jeg jo hørt før tenkte jeg da navnet Andrea Rea dukka opp. Det skulle raskt vise seg at det var hans noe eldre navnebror Danilo Rea jeg hadde et sted langt borte på harddisken – også han en langt framskreden italiensk pianist.

Andrea Rea derimot er en pianist født i Napoli som ennå ikke har rukket å komme halvveis i 30-åra, men som likevel har sørga for å gi sitt publikum tre skiver under eget navn. Odd Gjelsnes i Losen Records er en herre med vidåpne ører som "lukter" god og personlig musikk uansett hvor den kommer fra og, til tross for at Rea er et ukjent navn her oppe i steinrøysa, tok han likevel sjansen og har nå gitt oss Reas tredje visittkort.

Sammen med den noe eldre Marcello Di Leonardo på trommer og Daniele Sorrentino på bass, av 80-årgang, har Rea spilt en rekke konserter i trioformatet og han var nå kommet dit at han ønska ei retning på musikken som ville passe denne trioen spesielt. Det har han fått utmerket hjelp fra de to andre til å greie.

På sett og vis kan man si at dette er klassisk, lyrisk og melodisk triojazz i tradisjonen etter Bill Evans. Med et repertoar bestående av fire originalkomposisjoner, en kjent italiensk sang pluss personlige arrangement av Wayne Shorters "Speak No Evil" og Ivan Lins´"Rio de Maio", så tar de tre oss uansett med på ei vakker, personlig og inderlig reise.

Andrea Rea Trio er enkelt og greit et flott og meget godt nytt bekjentskap.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Andrea Rea Trio

Impasse

Losen Records/MusikkLosen

Motif har vært og er fortsatt et av de meste spennende bandene som finnes i norsk jazz – og vel så det.

Atle Nymo, Ole Morten Vågan, Eivind Lønning, Håvard Wiik og Håkon Mjåset Johansen – Motif – det er bandet sitt det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Foto: Andrea Gjestvang

Motif, under ledelse av bassist og komponist Ole Morten Vågan, cd-debuterte allerede i 2004. Helt fra starten har også trommeslager Håkon Mjåset Johansen og tenorsaksofonist Atle Nymo vært med. Underveis har Eivind Lønning tatt over trompetkrakken etter Mathias Eick og Håvard Wiik har erstatta islandske David Thor Jonsson i pianorolla. Det betyr at Motif hele veien har bestått av noen av de mest talentfulle og ekspressive unge musikantene kongeriket har frembrakt etter årtusenskiftet.

Fem skiveutgivselser, inkludert trippel-cd-en "Facienda", har kommet min vei med jevne mellomrom siden starten og Motif har hele tida vist seg som et søkende og kompromissløst kollektiv der Vågan i stor grad har vært premissleverandør. Nå møter vi Motif for andre gang på det portugisiske selskapet Clean Feed og her tar de nok en gang nye steg.

Musikken blei spilt inn både i 2013 og 2015 i Berlin der Håvard Wiik har slått seg ned. Da skal det ikke utelukkes at Wiik har vært sentral i å bringe inn tyske Michael Thieke i bandet og den nye klarinettstemma har så absolutt vært med å gi Motif en ny dimensjon.

Vågan, som nå også har tatt over som musikalsk leder av TrondheimJazz Orchestra, bekrefter nok en gang gjennom de sju komposisjonene han har fora Motif med at han er en av denne verdensdelens aller mest personlige komponister i den moderne gata. Musikken er melodisk, men samtidig åpen og fri – her er det gitt frie tømmer fordi Vågan veit hvilke kapasiteter han har med å gjøre.

Motif er på alle måter et band – et band som har fått muligheten til å utvikle seg over tid og med ei fast komponisthånd som stadig gir kollektivet nye utfordringer. Motif er fortsatt noe av det mest spennende som har kommet ut av den "nye" generasjonen norske jazzmusikanter.

PS Dessuten mener jeg Trump må avsettes snarest mulig.

Michael Thieke har gitt Motif en ny dimensjon.

Motif

My Head Is Listening

Clean Feed Records/MusikkLosen

Med meget god assistanse av blant andre Eirik Hegdal har svenske Martin Küchen skapt fantastisk tøff og spennende musikk med sitt lille store band Angles 9.

Angles 9 – her blir det ikke spart på noe.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Den 50 år unge alt- og tenorsaksofonisten Martin Küchen har samarbeida mye med norske musikanter de seineste åra. Han har blant annet bidratt til kollektivet Trondheim Jazz Orchestra, men han har helt siden 2007 også prioritert sitt stadig større band som begynte som Angles 6. Fire skiver har det blitt med vinklene, som har vært ni i tallet siden 2012.

Dette er mitt første møte med bandet som i mine ører har et solid slektskap til både Trondheim Jazz Orchestra og Charlie Hadens Liberation Music Orchestra. Küchen har invitert med seg mange av sine favoritter fra det spennende, moderne miljøet i Sverige. Se bare her: Johan Berthling (bass), Magnus Broo (trompet), Goran Kajfeš (trompet), Mattias Ståhl (vibrafon), Andreas Werliin (trommer), Alexander Zethson (piano) og Mats Äleklint (trombone). Når vi så plusser på vår egen Eirik Hegdal på barytonsaksofon, så sier det seg sjøl at de mannskapsmessige forutsetningene er noe så voldsomt tilstede for at Angels 9 skal bli et kollektiv som bør bli huska både lenge og vel.

Küchen har skrevet viril og livsbejaende musikk som henter både fra de tidligere nevnte og andre inspirasjonskilder som Carla Bley, Charles Mingus og store doser balkansk partymusikk! Küchen har garantert hatt de de individuelle stemmene solid i bakhodet når han har skapt musikken og du verden for noen utblåsninger vi får være med på. Hvordan dette bandet låter live, uten sikkerhetsbelte, kan man nesten bare drømme om – det er mer enn heftig nok i en studiosetting også.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records viser nok en gang at de både når det gjelder kvantitet – de gir ut CD-er like kjapt som de fleste spiser brødskiver – og kvalitet, ligger helt i det internasjonale tetsjiktet. Angles 9 er et band helt der oppe med toppfolk over hele linja.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

Angles 9

Disappeared Behind the Sun

Clean Feed Records/MusikkLosen

Det er langt i fra alltid det er en begivenhet når en CD blir utgitt. Når Knut Riisnæs gjør det, så er det akkurat det.

Tom Olstad, Knut Riisnæs, Anders Aarum og Jens Fossum – vi snakker saker!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For det jazzinteresserte Norge har det alltid vært slik at man har gått rundt og lurt på om ikke saksofonisten Knut Riisnæs (71) snart skulle komme med noe nytt. Sjøl om han har vært helt i tetsjiktet her hjemme siden begynnelsen av 70-tallet, så har han på ingen måte løpt ned studiodørstokkene i tide og utide. Heller tvert i mot: den personlig beskjedne Riisnæs har med sin sterkt utvikla kritiske sans, ikke minst overfor sitt eget spill, vært svært tilbakeholden med å gi ut sin egen musikk og ikke minst har han vært forsiktig med å skrive egen musikk – alle andre gjorde det så mye bedre……

Etter å ha jobba med alt og alle – innen alle sjangre her hjemme – og med storheter som Arild Andersen, Jon Christensen, Palle Danielsson og John Scofield – som blei tildelt to Grammy-priser i natt – så har Riisnæs endelig takka ja til å lage et sjeldent visittkort under eget navn igjen.

Vi møter en saksofonist med røtter i beboputtrykket med et trøkk, oppfinnsomhet, originalitet og en enorm musikalitet som har prega han helt siden han viste seg fram for første gang. De åtte spora er delvis standardlåter, "She Was Too Good to Me" og "Crazy She Calls Me", en Mulgrew Miller- og en Dag Arnesen-låt, tre av av Anders Aarum og tror det eller ei: en originalkomposisjon av Knut Riisnæs. Vi finner alle slags stemninger fra de vakreste ballader til heftige tempolåter og to av låtene er også spilt inn live på Herr Nilsen i Oslo.

Når så Riisnæs omgir seg med bassist Jens Fossum, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum – fra to forskjellige generasjoner, men med et veldig felles mål – så er Riisnæs så "hjemme" som han vel kan komme.

Siden Knut Riisnæs har valgt å spille andres musikk i stor grad, og har holdt seg i et slags beboplandskap,så har han aldri oppnådd den samme populariteten og statusen som for eksempel sin samtidige Jan Garbarek. Det er et faktum, men det som også er et faktum er at Knut Riisnæs uansett er en saksofonist i verdensklasse – her foreligger heldigvis nok et bevis.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Knut Riisnæs Quartet

2nd Thoughts

Losen Records/MusikkLosen

I 2010 hadde plateselskapet TMC kjempesuksess med samleplata "Jazz & The City". Her kommer oppfølgeren – også med norske bidrag og nesten bare vokaljazz.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg i godt selskap med Tony Bennett og Sarah Vaughan.

Den første samlinga inneholdt 63 spor, fordelt over tre CD-er, med noen av de aller største navna i jazzens vokalhistorie. Med en hyggelig utsalgspris blei det en storselger sett med jazzøyne og passerte 30.000. Det er på mange vis forståelig: der fikk et vokaljazzelskende publikum – og andre – "alt" samla på et sted. Ingenting for den devota samler med andre ord, men for de som vil ha litt av alt var det en fin snarvei.

Nå har altså TMC dukka ned i arkivene igjen og satt sammen en litt annerledes samling bestående av to CD-er og 34 låter. Den store forskjellen er at CD nummer en består utelukkende av nordiske artister. Harald og Sonja er representert med Helle Brunvoll og Gunhild Nyborg med to låter hver. Ikke våre mest sentrale vokalister, men når ei slik samling har med rettigheter å gjøre, så blir det slik. Når det er sagt så gjør både Brunvoll og Nyborg en meget hederlig innsats og er absolutt vel verdt mye mer oppmerksomhet enn de har fått. Fra Norden kommer også Christina Gustavsson, Ira Kaspi, Sofia Pettersson, Anna Lundqvist, Isabella Lundgren, Rigmor Gustavsson, Rebecka Larsdotter, Lagaylia Frasier, Jeanette Lindström, Zelma, Carin Lundin og Vivian Buczek/Peter Asplund. Mye svensk der altså, men det kan vi jo leve med når kvaliteten er god. Litt standardstoff, litt originalmateriale og alt holder seg i den i svært så melodiøse gata.

CD nummer to består av artister fra øverste hylle fra den andre sida av dammen. Nina Simone, Nat King Cole Trio, Ella Fitzgerald, Tony Bennett, Duke Ellington Orchestra, Peggy Lee, Billie Holiday, Sarah Vaughan, Julie London, Nancy Wilson og Doris Day er noen av artistene og i tillegg er den svenske legenden Alice Babs henta inn på "Amerika-laget"med to spor.

Denne delen består nesten sjølsagt av utelukkende standardlåter og for tilhengere av god musikk, langt utenfor jazzmenigheta også, er det mye å glede seg over her må vite.

Denne samlinga er altså en grei snarvei for de som vil ha litt av alt. Den ekte samleren må nok leite helt andre steder.

PS Desduten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Diverse artister

Jazz& The City, Volume 2

TMC/Naxos Norway

Sarah McKenzie er et nytt bekjentskap for meg. Den australske vokalisten og pianisten føyer seg elegant inn i The American Songbook-tradisjonen – og litt til.

Sarah McKenzie befinner seg ikke så langt unna Diana Krall – på alle vis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sarah McKenzie nærmer seg 30 med stormskritt, men har vært overbevist i mer enn halvparten av sitt relativt korte liv om at det var jazzmusikant hun skulle bli. Den musikkinteresserte faren hennes skjønte at unge Sarah hadde et spesielt talent og sørga for at hun tidlig fikk en god, moderne pianolærer – en lærer som skjønte det samme og som presenterte henne for jazz.

Fra da av har det bare gått én vei – rett mot stjernene. Turen gikk til USA, Boston og studier ved Berklee ikke lenge etter at hun hadde runda 20 og etter at hun avslutta sin bachelor der, har hun nå slått seg ned i London og Paris og hun har hele verden som si leikegrind.

Til tross for at "Paris in the Rain" er McKenzies fjerde CD, har hun dessverre passert under min radar. Basert på repertoaret både fra de tidligere innspillingene, og "Paris in the Rain", så har hun ei sterk tiltrekning mot det kjente og tidløse amerikanske standardrepertoaret, samt at hun plusser på med litt Joni Mitchell og skriver en hel del sjøl – fem av de 13 låtene her er eget stoff.

De som kan "høre" for seg at Sarah McKenzie befinner seg i et slags Diana Krall-landskap, har absolutt helt rett. Likevel, om det er "Tea for Two", "Little Girl Blue", "When in Rome" eller "Triste", makter McKenzie absolutt å gi materialet sin egen vri gjennom sin egne helt personlige kvaliteter både som vokalist, pianist og arrangør.

Innspillinga er gjort i New York i fjor sommer og hun har fått helt perfekt assistanse fra supergutta Gregory Hutchinson (trommer) og Reuben Rogers (bass), samt blant andre Ralph Moore og Scott Robinson på saksofon, Romero Lubambo og Mark Whitfield på gitar og Warren Wolf på vibrafon.

Sarah McKenzie har det absolutt det som trengs for å bli ei stor stjerne innen det mer tradisjonelle jazzlandskapet. Forvent ingen store overraskelser her, men masse god og tidløs musikk – holder ei stund det.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Sarah McKenzie

Paris in the Rain

Impulse!/Universal Music

Ine Hoem viser oss med sitt nye album ""Moonbird" at hun virkelig er i ferd med å fortelle verden at hun har noe helt unikt å fare med.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Ine Hoem mot det virkelige gjennombruddet.

Ine Hoem (31), med solide røtter fra Fræna, har i nærmere ti år vist oss at hun har vært på vei til et helt eget musikalsk uttrykk. Om det har vært med bandet PELbO, i samarbeid med bassisten Jo Skaansar på "Den blåaste natt" – med tekster av sin far Edvard Hoem eller på egen hånd med soloprosjekter, så har det hele tida vært ei solid utvikling i Hoems stemme og uttrykk.

Med "Moonbird" kan det godt være at Hoem tar det endelige steget – nå er det nemlig et solid internasjonalt snitt over hva og hvem hun er.

Singelen "This Year" viste med sine vel to millioner steams at Hoem er i ferd med å få et stort publikum der ute. Med et album som "Moonbird", som bare blir utgitt digitalt på diverse strømmetjenester, kommer hun til å bekrefte inntrykket mange allerede har – Ine Hoem er nå en artist som har alt som skal til for å innta de store scenene.

Hoem har turnert med den svenske superstjerna Veronica Maggio i det siste – neste gang kan det være omvendt. Med låter, tekster, en produksjon av Ane Brun-samarbeidspartner Tobias Fröberg og utmerka assistanse av de svenske toppmusikantene Lars Skoglund og Robert Elovsson, har nemlig Hoem laga en sofistikert pop-produksjon som oser kvalitet på alle vis.

Ine Hoem har ei stemme, som heldigvis er løfta langt frem i produksjonen og lydbildet, som er klokkeklar og personlig. Når hun så er en historieforteller av klasse – hun har tydeligvis lært mye av sin dikterfar Edvard – så er "Moonbird" steget vi og mange med oss har venta på siden "Angerville" kom for et par år siden.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ine Hoem

Moonbird

Starbox Recordings

Arve Tellefsen hadde gått hjem da arrangørene ville gi han årets hederspris under Spellemannutdelinga. Det gjør han ikke til noen mindre hedersmann.

Arve Tellefsen – vi snakker spellemann og hedersmann.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I forbindelse med Arve Tellefsens 80-års dag like før jul, ville hans plateselskap Grappa også være med å hedre en av de aller største kulturpersonlighetene her til lands i vår tid. Hele "landet" deltok jo i feiringa av´n Arve – mer folkekjær artist på tvers av generasjoner og sjangre er vel nesten ikke mulig å oppdrive.

Grappa, i samarbeid med Tellefsen sjøl, har dukka ned i arkivene og funnet fram til 18 Tellefsen-innspillinger der vi får gjenhør med det jubilanten kaller perler, men som mange andre kaller svisker. Innspillingene er gjort på 80-og 90-tallet og med et par unntak, tror jeg, har alle vært ute før.

Tellefsen har gjennom hele sin karriere vist seg å være en uhøytidlig, men samtidig usedvanlig seriøs musikant som har henta inspirasjon fra en rekke kilder – bare kildene har vært forbundet med kvalitet. Her møter vi blant andre fire viktige samarbeidspartnere fra ulike deler av hans karriere – partnere som har bydd på helt forskjellige typer input: tangentmaestro Kjetil Bjerkestrand, saksofongigant Jan Garbarek, Trondheim Symfoniorkester og pianist Kaare Ørnung.

Klangidealet har vært viktig for Tellefsen gjennom hele hans musikalske liv og om det er "It Ain´t Necessarily So", "Summertime", "Cavatine", "Pan", "Tango Jalousie" eller "Liebesfreud", så frambringer han denne magiske klangen hver eneste gang.

Det blei mye heder og ære på Arve Tellefsen både før og etter nyttår. Det er absolutt ingen grunn til at det skal stoppe nå – la hyllesten fortsette i 80 år til.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

Arve Tellefsen

Limelight

Grappa/Musikkoperatørene

Aldri hørt om franskmannen Raphaël Imbert? Da er vi to, men nå kan jeg anbefale et besøk i et upretensiøst blues-jazzland.

Raphaël Imbert & Co sørger for topp stemning.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Raphaël Imbert er en 42 år gammel saksofonist som regner både Albert Ayler, John Coltrane og Johann Sebastian Bach som sin store inspirasjonskilder. Det er det så avgjort mulig å høre i saksofonspillet hans, men den musikalske retninga han og vennene hans tar her er likevel en helt annen. Sammen med et håndplukka lag av både franske og amerikanske blues- og jazzmusikanter blir vi tatt med til The Deep South – New Orleans og dalstrøka innafor – et område med musikksjangre Imbert har studert nøye og over lang tid.

Raphaël Imbert har mye å spille på.

Mellom 2011 og 2013 fikk Imbert studiestøtte til å reise rundt i Louisianna for å studere alle slags sjangere som har sitt opphav i og rundt dette området. Ønske om å lage en eller flere plater i forlengelsen av denne studien, som gikk under navnet IMPROTECH og som også finnes som skriftlig avhandling, vokste etter hvert fram og her foreligger altså Act 1.

Imbert har invitert med seg sitt eget franske band og en rekke framtredende amerikanske tradisjonsmusikanter som Big Ron Hunter og Alabama Slim.

I en rekke forskjellige konstellasjoner får vi musikk med solide røtter til all mulig slags musikk fra New Orleans-området som cajun, blues, jazz og hva det nå enn måtte være. Musikken er enten skrevet av Imbert, henta fra kjente og kjære kilder eller skrevet av noen av gjestene. Dessuten skal de involverte ha all mulig slags ære for et strålende CD-hefte inkludert både bilder og tekst – slikt finnes ikke i den digitale verden akkurat.

Det har ført til en time med en utilslørt og ekte hyllest til både musikken, kulturen og sjela til den kreolske delen av Sambandstatene. Det er viktigere enn noen gang å løfte den fram nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Raphaël Imbert & Co

Music Is My Home, Act 1

Jazz Village/Naxos Norway

Sangeren Unni Løvlid er en folkemusiker som utvider grensene.

Unni Løvlid tar folkemusikken videre.

Ikke bare gjør Unni Løvlid (40) fra Hornindal i Sogn og Fjordane noe med musikken. Hun sørger også for at musikken gjør noe med oss som får gleden av å ta imot den. Det betyr at folkemusikksangeren med sin femte CD-utgivelse har oppnådd veldig mye.

Man skulle vel egentlig se for seg at veien fra Hornindal til Japan var ganske lang. Det er den jo sjølsagt også, men måten Løvlid & Co har makta å finne tangeringspunkt og nye spor mellom den norske folkemusikken og et japansk tradisjonsuttrykk, forteller oss at det kanskje ikke er så langt likevel.

Løvlid har vært fascinert av japonismen, som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, lenge. Når hun så fikk muligheten til å dra til Japan for vel et år siden, sammen med bassisten Håkon Thelin, for å samarbeide med japanske musikere, så tok hun med seg masse norsk folkemusikk i bagasjen.

Kjente sanger som "Jeg lagde meg så silde", "Den fyrste tanken" og "Jeg går i tusind tanker" og mer ukjente materiale, samt et Jon Fosse-dikt som får tonefølge av det eldste kjente norske flerstemte musikkstykket, er bare noen av utgangspunktene for disse herlige ekskursjonene – unnfanga ved foten av Fujifjellet.

Sammen med Kaizan Harago på shakuhachi – en type fløyte – og Remi Miura på sho – en type gong – har Løvlid, som synger usannsynlig vakkert i tradisjonen mange kjenner fra Kirsten Bråten Berg, og Thelin skapt et ganske så nytt musikalsk univers. De som trodde norsk folkemusikk var noe som var opplest og vedtatt får med "Hymn" anledning til å oppleve at det faktisk ikke er tilfelle.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes så snart som mulig.

Unni Løvlid

Hymn

Heilo/Musikkoperatørne