Trompeteren, komponisten og bandlederen Lyder Røed er i mine ører et av de aller største talentene i norsk jazz. Det sier ikke reint lite.
Lyder Røed, beskjedent plassert som nummer tre fra venstre i tredje rekke, har skrevet herlig musikk for OJKOS.
Påfyllet av talenter på jazzfronten her hjemme er bortimot utrolig befolkningsantallet tatt i betraktning. Mye har sjølsagt med de mange utmerkede utdanningsinstitusjonene fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord på gjøre. Bergenseren Lyder Røed (29) har tilbragt viktige studieår ved Musikkhøgskolen i Oslo og har fortalt oss på mange vis hvilket enormt talent han er i besittelse av.
Både via Lyder Røed Kvintett og bandene Bangkok Lingo og Slow Is The New Fast, har Røed mer enn antyda at han er rikt utstyrt både som instrumentalist, låtskriver og sjef. Og i det ganske så forskjellige musikalske landskap.
Jeg har ikke noen tro på at Røed vil forlate noen av de melodiske og ofte hippe uttrykkene han har etablert med det første. Likevel staker han ut noe ganske så nytt denne gangen sammen med det ustoppelig spennende storband-konseptet OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.
OJKOS er et kollektiv der unge komponister får muligheten til å vise hva og hvem de er og det svært godt befolka storbandet har uten unntak gjort en strålende jobb med å løfte frem materialet de har blitt presentert for. «Freespace» er på ingen måte noe unntak.
Poppa jazz
I tillegg til de nevnte bandene så har Røed også vært med i souljazzpop-bandet Fieh i sju år. Det bærer dette «verket» tydelige preg av. Røed beskriver musikken som en slags alternativ orkestral popmusikk. Med Sofie Tollefsbøl (Fieh) som en vokal frontfigur også her, så ser jeg absolutt ingen grunn til å bestride det. I tillegg er det sjølsagt mye jazz i uttrykket også.
OJKOS består for anledninga av mange av Fiehs medlemmer pluss en hærskare av unge, mer enn lovende musikanter stort sett med bakgrunn fra Musikkhøgskolen og de og det låter framifrå i Røeds låter og arrangement.
Før Lyder Røed runder 30 har han altså vist en rekke sider ved seg sjøl som gang etter gang bekrefter at han er et talent helt utenom det vanlige. Hvor han dukker opp neste er vanskelig å høre for seg – jeg gleder meg uansett.
Med fire utgivelser siden 2019 på sjølvaste Blue Note, har Joel Ross fortalt en hel jazzverden at han stiller svært langt fremme i rekka når det gjelder å videreføre vibrafonhegemoniet.
Joel Ross er absolutt en potensiell arvtaker.
Før Chicago-fødte og Brooklyn-bosatte Joel Ross har rukket å runde skarve 30 år, så har han altså markert og etablert seg voldsomt på jazzens verdensscene. Blue Note-sjef Don Was har åpenbart, sammen med store deler av jazzmenigheta, svært stor tro på kvalitetene til den djupt religiøse Ross, noe det store antallet utgivelser på kort tid taler sitt tydelige språk om.
Også før Was og Blue Note oppdaga Ross hadde han utgitt sin debut, men med Blue Note i ryggen har karriera skutt virkelig fart. Dette er mitt andre møte med Ross sine utgivelser, «The Parable of the Poet» fra 2022 var det første, og Ross framstår som mer tilgjengelig enn noen gang med «nublues». Musikken blei i stor grad unnfanga hjemme i New York under pandemien. Jobbene var i stor grad ikke-eksisterende og det var tid og rom til å skrive vakker og til dels melankolsk musikk med verdenssituasjonen i bakhodet og som inspirasjon.
Gode vibber
Ross hadde som ambisjon å lage et visittkort denne gangen som skulle være enklere enn de foregående – det skulle enkelt og greit være mer tilgjengelig. Det betyr på ingen måte at de forrige har vært «utilgjengelige», men de har vært mer komplekse enn det han ville at «nublues» skulle være. Han ville med andre ord vise frem ei litt annen side av seg sjøl uten at han skulle bli «kommersiell» av den grunn.
Med sju nyskrevne låter samt John Coltranes «Equinox» og «Central Park West» og Thelonious Monks «Evidence», forteller Ross at han er en meget dyktig og og uttrykksfull musiker. Her sprenger han ingen grenser, men sammen med sitt faste band gjennom mange år bestående av Jeremy Corren på piano, Jeremy Dutton på trommer, Kanoa Mendenhall på bass og ikke minst Immanuel Wilkins på altsaksofon, som vi får møte sammen med Bill Frisell i Molde om ikke lenge, gir Ross oss herlig og ekte Jazzmusikk med stor J. Ekstra hyggelig er det også å stifte bekjentskap med Ross sin partner, fløytisten Gabrielle Garo, på tre av spora.
Joel Ross er utvilsomt en vibrafonist for både nåtid og ikke minst tiåra som kommer. Han kan avgjort være arvtakeren til Milt Jackson, Gary Burton og de andre stilskaperne på instrumentet.
Det er ikke hver dag kormusikk står på programmet hos meg, men når det strålende norske plateselskapet 2L melder seg da skjerpes appetitten.
Nidaros domkor byr oss noe vakkert og inderlig.
De som har fulgt mine skriverier mer eller mindre tett vet at jeg beveger meg ut på tynn is nå. Uansett så støtter jeg meg nok en gang til Duke Ellingtons postulat om at det kun finnes to typer musikk, nemlig god og dårlig. Det Nidaros domkor byr på hører så avgjort hjemme i kategorien for god musikk – veldig god musikk, faktisk.
Utgivelsene til 2L tiltaler meg av flere årsaker. Tekstheftet er alltid omfattende og svært informativt – dette er på ingen måte noe unntak. Både på norsk og engelsk får vi ei innføring i prosjektet som er veldig inviterende. Likevel er det først og fremst lydproduksjonen til 2L-sjef Morten Lindberg som frister og imponerer hver eneste gang. For å si det på en annen måte: det er ikke tilfeldig at 2L-produksjoner både har vunnet og blitt nominert til amerikanske Grammy-priser en rekke ganger. Dette opptaket, gjort i sjølvaste Nidarosdomen, er nok en bekreftelse på at Lindberg og 2L fortsatt holder skyhøy standard også på det området.
Musikken
Denne gangen er det det langt framskredne Nidaros domkor under ledelse av Karen Haugom Olsen og med Petra Bjørkhaug på orgel, Anna Carlsen på cello og med sangsolistene Ditte Marie Bræin og Martin Vanberg som tolker musikken skrevet av Bjørkhaug og tekstene til Ragnhild Jepsen samt Domenico Scarlattis “Stabat Mater”.
Jeg skal på ingen måte gi meg ut på noen ekspertbedømmelse av korprestasjonen. Det er jeg absolutt ikke kompetent til. Det jeg føler jeg kan mene noe om når det gjelder denne hyllesten til alle mødre fra jomfru Maria til hverdagsmødre anno 2024, er at den snakker til meg og inviterer meg inn i en klangverden som er så sterk og flott at jeg vet at den setter spor som jeg er sikker på blir værende.
Dette er nok en gang musikk jeg er ganske så sikker på at Duke Ellington ville vært enig med meg i hører hjemme i kategorien god. Med sitt barokke og tidløse tonespråk gir Nidaros domkor meg fred og ro i sjela med denne hyllesten til mødre over hele kloden.
Jeg har aldri hørt om fiolinisten Modney før, men siden en av mine favorittpianister, Kris Davis, har valgt å gi ut hans musikk på sitt selskap, så tolka jeg det som et kvalitetsbevis.
Modney har noe høyst spesielt på hjertet.
Amerikanske Josh Modney, som har kutta ut fornavnet i artistsammenheng, har gitt ut to plater tidligere under eget navn og har samarbeida med avantgarde-størrelser som Ingrid Laubrock og Cory Smythe. Det gjør sitt til at min nysgjerrighet blir vekka til live og Modney viser seg raskt å være ei svært original stemme både som instrumentalist og ikke minst som komponist.
Modney (39), er født og oppvokst i New York-området, og har en solid klassisk ballast som utgangspunkt for sin musikktilnærming. Etter hvert har han åpenbart blitt tiltrukket av både samtidsmusikk og improvisert musikk og alt dette fusjonerer han på et unikt vis på «Ascending Primes» – et mangslungent verk som varer i vel en time og 40 minutter som som strekker seg over to cd-er.
Gjennom et fint og informativt hefte som følger skiva, gjør Modney det lettere for oss å følge intensjonene han har lagt til grunn for disse musikalske ekskursjonene. Det er godt mulig det ikke trengs for mange, men meg hjelper det veldig for forståelsen av dette spennende og krevende, på et flott vis, verket.
Modney har altså skapt sin egen fusjon der vi møter han i alt fra solofiolin samt «støyboks» til et elleve manns/kvinners ensemble.
Her er det strykekvartett involvert og her er strålende improvisatorer som Anna Webber (tenorsaksofon), Nate Wooley (trompet), Ben LaMar Gay (kornett og synth) og Cory Smythe (piano), mer enn hjertelig til stede.
Til sammen skapes det fullstendig uhørt og spennende musikk i grenseland jeg sjelden har opplevd tidligere og Modney fremstår som ei stemme som tydeligvis ikke kompromisser på noe som helst slags vis.
Det er rundt åtte år siden jeg møtte Moksha for første gang. Den gang fascinerte den grenseløse trioen meg kraftig. Nå gjør de det i enda større grad.
Moksha fører inderlige og unike samtaler.
For dere der ute som ikke har hatt gleden av å høre Moksha enten live eller på plate, som består de fortsatt av Tore Flatjord på et ukjent antall perkusjonsinstrumenter, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitarer og vokal og Sanskriti Shrestha på tablas, madal og vokal. Den oppvakte skjønner umiddelbart at her blir vi presentert for grenseløs musikk. Bandet, som har eksistert siden de møttes på Musikkhøgskolen i 2012, har tatt stadig nye steg i retning seg sjøl og et univers de er helt aleine om.
Oddrun Lilja Jonsdottir, for enkelhets skyld Lilja heretter, har både norske og islandske røtter. Når det gjelder musikk så er røttene henta fra hennes utallige reiser kloden rundt fra ung alder. Hun har vært og er ei nysgjerrig sjel og det har ført til at hun tar tatt til seg impulser fra de fleste verdenshjørner i musikken sin. Det går ikke frem av coveret hvem som har skrevet de sju låtene, men jeg har Lilja mistenkt for å ha mer enn én finger med i det spillet også.
Flatjord kommer fra urnorske Nannestad, men har gjort sandefjording av seg. Stor mer norsk går det ikke an å bli, men du verden (!) som han har tilegna seg inspirasjon fra en rekke kulturer.
Sanskriti Shrestha er født og oppvokst i Nepal, men har bodd og studert i Norge i en årrekke. Hun har sjølsagt med seg sin kultur i ryggmargen, men over et tiår her i steinrøysa har ført til at hun har «lært» seg en hel del annet også. Hun og Lilja spilte blant annet i Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz sammen. Man trenger ikke å være så veldig dyktig i matte for å kunne legge sammen at møtet mellom disse tre blir av det helt unike slaget.
Flotte gjester
Når så de tre har har invitert Liljas mentor Ashraf Sharif Khan på sitar på to spor og Jo Fougner Skaansar på basser på fire spor, så blir dette et enda mer grenseløst, herlig og livsbejaende møte på tvers av mangt og mye.
Varedeklarasjonen hevder at her finnes det spor av indisk, norsk, nord- og vestafrikansk musikk samt god og ærlig jazzrock samt noe støy som krydder, og etter å ha tilbragt solfylte timer sammen med «Embracing» har jeg ingen ting å innvende til det.
Moksha har skapt en fusjon av alt dette som gjør at musikken framstår som ytterst unik, inderlig og ærlig. Det føres samtaler på et svært høyt nivå og jeg forlanger egentlig ikke så mye mer enn det.
For vel to år siden møtte jeg den svenske pianisten Adam Forkelid og hans nye band for første gang. Det var en flott opplevelse og oppfølgeren er enda bedre.
Adam Forkelid har mye vakkert og fint på hjertet.
Adam Forkelid (44) har vært en sentral skikkelse i svensk jazzliv i et par tiår. Til tross for det har han aldri fått noe skikkelig fotfeste på vår side av grensa. Det er både synd og skam – han har nemlig mye å melde.
Da hans forrige skive, «1st Movement», så dagens lys var kvartetten hans ganske så fersk. Bassisten Niklas Fernqvist, trommeslageren Daniel Fredriksson og gitaristen Carl Mörner Ringström viste seg å kle Forkelid musikk og musikalske tanker på et et utmerket vis og sjefen bare visste at dette var et kollektiv han ville fortsette å arbeide med.
Med eksakt den samme besetninga, nå ytterligere samspilt etter to år sammen, får vi møte de fire i åtte nye Forkelid-komposisjoner som avspeiler de forandringer som livet har ført med seg.
For Forkelids del betyr det at han befinner seg på steder som har deilige doser nordisk melankoli i seg samt det lyriske idealet med herlige groover som spesielt Pat Metheny har vært den viktigste eksponenten for. Hele tida er det den sterke og fine melodien som er utskytingsrampen for de fires ekskursjoner.
Kombinasjonen piano og gitar er ikke alltid like lett, men Forkelid og Mörner Ringström, som studerte og spilte litt med Marius Neset i København-tida, har funnet en fin måte å snakke sammen på uten å gå i veien for hverandre. Fernqvist og Fredriksson utgjør et framifrå fundament i denne kohorten.
Adam Forkelid har tatt flotte steg med «Turning Point» og de fire har skapt herlig musikk det gjør godt å oppholde seg i og sammen med.
Adam Forkelid «Turning Point» Prophone Records/Naxos Sweden
Jeg har vært begeistra for Erlend Gunstveits budskap helt siden jeg så og hørte han på The Voice i 2021. Den har på ingen måte avtatt.
Erlend Gunstveit har noe inderlig å melde.
Erlend Gunstveit hører hjemme i en sjanger jeg ikke avlegger besøk hver dag. Det er enkelt og greit slik at country-sjangeren ikke snakker så ofte til meg. Samtidig er det slik at jeg sverger til Duke Ellingtons postulat som lyder omtrent slik: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Erlend Gunstveit og hans musikk hører så definitivt hjemme i kategori en.
Gunstveit, med si djupe og personlige stemme, tar oss med inn i sitt univers – et univers jeg altså tror på. Han synger “In Hearts They Leave” at alle har alle ei historie å fortelle. Det stemmer nok det, men noen har ei inderligere og mer troverdig historie enn andre. Erlend Gunstveit er blant dem og det var nok mye av grunnen til at han gikk så hjem hos store deler av det norske folk også for noen år siden.
Med et repertoar han til dels har skrevet sjøl og ellers henta fra en rekke andre kilder, både i nedpå stemninger og i mer rocka uttrykk, overbeviser formidleren Gunstveit sammen med et empatisk lag med musikanter jeg ikke kjenner fra før – også i en nydelig duett med Maren Emilie Lein.
Det er mye melankoli i Gunstveits uttrykk, men det er mye optimisme og livsbejaenhet der også. “Watch Me Fall” er altså tittelen på Gunstveits tredje visittkort. Jeg har absolutt ingen tro på at Erlend Gunstveit kommer til å falle på noe som helst slags vis – han kommer avgjort til å komme ned på begge beina og det fjellstøtt. Jeg tipper Duke Ellington ville ha digga han også.
Erlend Gunstveit «Watch Me Fall» Grammofon/Musikkoperatørene
Aldri hørt om saksofonisten Jacob Shulman? Ingen grunn til å rødme av den grunn, men han er en nykommer som det er vel verdt å låne øre til.
Jacob Shulman og hans musikk skal man gjerne låne øret til.
Det har seg altså slik at jeg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner fra artister og platepushere/agenter som gjerne vil at jeg skal lytte til og aller helst skrive noen ord om det de sender meg. De fleste må jeg dessverre skuffe fordi mengden som ankommer postkassa langt overgår kapasiteten min.
Noe av det hyggeligste er når det dukker opp totalt ukjente navn og dermed ofte totalt ukjent musikk. Den 30 år gamle amerikanske saksofonisten og komponisten Jacob Shulman fra Los Angeles hører hjemme i den kategorien. Han er opptatt av både jazz, opera og computer-musikk og i tillegg til å drive med musikk så underviser han i matematikk og programmering – mange jern i ilden med andre ord.
Shulman har ei plate på samvittigheten før denne, men med denne dobbelt-utgivelsen satser han ganske så ambisiøst. Men en tone i saksofonen som forteller at han har med seg store deler av den moderne jazzhistoria og med en kompositorisk evne som gjør at han inkorporerer den klassiske delen av seg i det hele også, så gir han oss to eksempler på hvem han er.
Den første skiva satser han på å sette oss i ei slags morrastemning, mens på den andre ønsker han å ta oss med til en mørk og røykfull nattklubb. Delvis lykkes han godt med det, men den helt store forskjellen finner jeg ikke hele veien.
Det mest spennende underveis er samarbeidet med teknikeren Lee Meadvin. Det har ført til at Shulman ofte spiller to soloer opp mot hverandre noe som gir en interessant og annerledes opplevelse.
Ellers er tonefølget et ganske så tradisjonelt triooppsett med trommeslageren Kayvon Gordon, pianisten Hayoung Lyou og bassisten Walter Stinson – helt ukjente størrelser for meg som alle har forstått Shulmans intensjoner og blir med han både til frokost og på nattklubb.
Jacob Shulman er ei ny stemme som det absolutt er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.
Den samiske vokalisten og formidleren Kajsa Balto gir oss sterke og vakre vitnesbyrd – noe til ettertanke både nå og i lang, lang tid.
Kajsa Balto har noe sterkt og inderlig å melde.
Jeg har hatt gleden av å høre Kajsa Balto (36) sitt budskap ved flere anledninger og blitt heftig begeistra hver eneste gang. Sjøl om jeg ikke er spesielt langt framskreden når det gjelder det samiske språket, så føler jeg at jeg ikke trenger det; Kajsa Balto når frem på et vis som Mari Boine bana veien for for både seg sjøl og de som har kommet etter henne.
Viktig budskap
Balto har skrevet det aller meste av tekstene og unnfanga store deler av musikken sammen med medmusikantene sine. Tekstene, som også er oversatt til engelsk i tekstheftet, handler om en mørk del av vår og ikke minst samenes samtidshistorie. Inntil for for få generasjoner siden, blant annet noe Baltos far har kjent på kroppen, blei samiske barn sendt på internatskole. De skulle fornorskes og det samiske språket skulle viskes ut sammen med kulturen og identiteten. Det er nesten ikke til å tro, men slik var det altså.
Denne delen av den samiske historia og skammen det norske samfunnet burde føle på, har Balto satt kraftfulle ord på og de formidler hun så sterkt og inderlig som vel mulig både på samisk og med joik.
Nydelig produksjon
Trommeslageren Jakop Janssønn, som sjøl har sterke samiske røtter, har ansvaret for den nydelige produksjonen som kler Baltos stemme på et fremragende vis. Trommeansvaret er overlatt til Karoline Bjørhei, som med finfølelse omfavner Baltos formidling, og i tillegg gjør Aleksander Sjølie på gitar, elbass og ymse annet en fremragende fargeleggerjobb og Ragnhild Tronsmo på cello gir lydbildet nok ei klangfarge.
Om dette kan klassifiseres som indie, pop, rock og/eller verdensmusikk med jazzovertoner vet jeg ikke, men egentlig så er det overhodet ikke viktig heller. Det jeg vet er at det er vakker, sterk og inderlig musikk og det holder mer enn lenge for meg.
ECM fortsetter med sin Luminessence-serie og forteller både nye og gamle generasjoner hvilken fantastisk skatt de sitter på. Denne gangen er blant annet våre beste menn godt representert.
Jan Garbarek Quartet, Keith Jarrett/Jan Garbarek og Azimuth – storheter på rekke og rad.
Det i mine ører fantastiske tyske plateselskapet ECM runda 50 år for fem år siden. I løpet av disse åra har sjefideolog Manfred Eicher og staben hans gitt ut mer enn 1700 album. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på mye av ferden og kan slå fast at mye av musikken som har kommet meg for øre har enkelt og greit betydd mye for mitt liv. Såpass faktisk.
I fjor sjøsatte de første utgivelsene i sin Luminessence-serie. Målsettingen har vært og er å kaste nytt lys på mange av juvelene som finnes djupt nede i selskapets arkiv. Utgangspunktet var at musikken skulle være original og utfordrende, spilt med stor fantasi og produsert med stor følsomhet. Utgivelsene skulle også speile bredden og variasjonen i ECMs lydunivers og kvaliteten på vinylen, samt nye liner notes, skulle også være henta fra øverste hylle.
De første utgivelsene, Kenny Wheelers “Gnu High” og Nana Vasconcelos´ “Saudades” gikk meg foreløpig hus forbi, men årets tre første juveler har heldigvis kommet min vei. Og hvilke utgivelser er det ikke snakk om!
De fire store
Året etter at ECM blei stifta inviterte Eicher de som i ettertid har blitt de fire store i norsk jazz, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal, under Garbareks ledelse, til studio i Oslo. Resultatet blei legendariske “Afric Pepperbird”, noe de fire neppe tenkte på den da blei spilt inn.
Dette er ei innspilling som har betydd, og betyr, mye for stadig nye generasjoner. Den åpna enkelt og greit nye dører i et landskap som henta hemningsløst fra en rekke musikalske kilder og i sluttsum skapet den nesten sin egen sjanger.
I 2024 er det veldig spennende å høre hvor disse “unggutta” var allerede i 1970 – for 54 år siden!! – og med det i bakhodet tenke på hvor ferden tok de videre.
Vi har usedvanlig mye å takke de fire store for og vi har også veldig mye å takke Manfred Eicher for. Med “Afric Pepperbird” har vi med en av grunnsteinene å gjøre.
Fem år seinere
Alle de fire store blei raskt viktige bærebjelker for ECM – på hvert sitt vis. Utad blei nok Garbarek den mest synlige/hørbare og hans enorme og unike produksjon har løfta han opp til en status der han hører hjemme blant verdens viktigste, mest uttrykksfulle og personlige saksofonister.
Samarbeidet med Keith Jarrett, spesielt i den såkalte European Quartet med Jon Christensen og Palle Danielsson der innspillingene “Belonging” og “My Song” har satt uutslettelige spor, er av historiske proporsjoner.
Mindre kjent er det Garbarek gjorde sammen med Jarrett aleine. “Luminessence” blei utgitt i 1975 og består av tre komposisjoner han skreiv for strykeorkester og saksofon – med andre or spiller ikke Jarrett sjøl. Den viser hvilket grep Jarrett hadde på klassisk musikk også og med Garbareks unike tone og uttrykk i bakhodet, skreiv han dette “verket”.
“Luminessence”, som hele denne serien er oppkalt etter, er et så vakkert, personlig og unikt møte mellom Jarretts klassiske verden og Garbareks visjoner som vel tenkelig.
Ikke bare Norge
Hvordan Eicher & Co har tenkt når de har plukka ut de utgivelsene som har sluppet ut gjennom nåløyet, vet jeg ikke. Det er jo svært mange som har oppfylt kriteriene jeg nevnte litt tidligere, men bare det og de aller ypperste har altså sluppet gjennom.
Den engelske stjernetrioen Azimuth ga i 1977 ut sin debutskive under samme navn og at den også var banebrytende får vi en solid påminnelse om her.
Tangentinnovatøren, på både akustisk flygel og ymse elektronikk, John Taylor – som seinere jobba med både Andersen og Garbarek, den opprinnelig canadiske trompeteren og flygelhornisten Kenny Wheeler og stemmekunstneren Norma Winstone, både med og uten ord, skapte et elektro/akustisk univers ulikt alt annet frem til da og blei garantert viktige inspirasjonskilder for mange søkende unge artister som ville finne sine egne veier. Noe forteller meg at her hjemme har blant andre Eldbjørg Raknes og Elin Rosseland blitt solid inspirert av Azimuth.
Tre strålende utgivelser denne gangen altså i Luminessence-serien og da er det jo bare å glede seg til neste runde. Den er heldigvis ikke langt unna!
