Tor Hammerø

ECM fortsetter med sin Luminessence-serie og forteller både nye og gamle generasjoner hvilken fantastisk skatt de sitter på. Denne gangen er blant annet våre beste menn godt representert.

Det i mine ører fantastiske tyske plateselskapet ECM runda 50 år for fem år siden. I løpet av disse åra har sjefideolog Manfred Eicher og staben hans gitt ut mer enn 1700 album. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på mye av ferden og kan slå fast at mye av musikken som har kommet meg for øre har enkelt og greit betydd mye for mitt liv. Såpass faktisk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I fjor sjøsatte de første utgivelsene i sin Luminessence-serie. Målsettingen har vært og er å kaste nytt lys på mange av juvelene som finnes djupt nede i selskapets arkiv. Utgangspunktet var at musikken skulle være original og utfordrende, spilt med stor fantasi og produsert med stor følsomhet. Utgivelsene skulle også speile bredden og variasjonen i ECMs lydunivers og kvaliteten på vinylen, samt nye liner notes, skulle også være henta fra øverste hylle.

De første utgivelsene, Kenny Wheelers “Gnu High” og Nana Vasconcelos´ “Saudades” gikk meg foreløpig hus forbi, men årets tre første juveler har heldigvis kommet min vei. Og hvilke utgivelser er det ikke snakk om!

De fire store

Året etter at ECM blei stifta inviterte Eicher de som i ettertid har blitt de fire store i norsk jazz, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal, under Garbareks ledelse, til studio i Oslo. Resultatet blei legendariske “Afric Pepperbird”, noe de fire neppe tenkte på den da blei spilt inn.

Dette er ei innspilling som har betydd, og betyr, mye for stadig nye generasjoner. Den åpna enkelt og greit nye dører i et landskap som henta hemningsløst fra en rekke musikalske kilder og i sluttsum skapet den nesten sin egen sjanger.

I 2024 er det veldig spennende å høre hvor disse “unggutta” var allerede i 1970 – for 54 år siden!! – og med det i bakhodet tenke på hvor ferden tok de videre.

Vi har usedvanlig mye å takke de fire store for og vi har også veldig mye å takke Manfred Eicher for. Med “Afric Pepperbird” har vi med en av grunnsteinene å gjøre.

Fem år seinere

Alle de fire store blei raskt viktige bærebjelker for ECM – på hvert sitt vis. Utad blei nok Garbarek den mest synlige/hørbare og hans enorme og unike produksjon har løfta han opp til en status der han hører hjemme blant verdens viktigste, mest uttrykksfulle og personlige saksofonister.

Samarbeidet med Keith Jarrett, spesielt i den såkalte European Quartet med Jon Christensen og Palle Danielsson der innspillingene “Belonging” og “My Song” har satt uutslettelige spor, er av historiske proporsjoner.

Mindre kjent er det Garbarek gjorde sammen med Jarrett aleine. “Luminessence” blei utgitt i 1975 og består av tre komposisjoner han skreiv for strykeorkester og saksofon – med andre or spiller ikke Jarrett sjøl. Den viser hvilket grep Jarrett hadde på klassisk musikk også og med Garbareks unike tone og uttrykk i bakhodet, skreiv han dette “verket”.

“Luminessence”, som hele denne serien er oppkalt etter, er et så vakkert, personlig og unikt møte mellom Jarretts klassiske verden og Garbareks visjoner som vel tenkelig.

Ikke bare Norge

Hvordan Eicher & Co har tenkt når de har plukka ut de utgivelsene som har sluppet ut gjennom nåløyet, vet jeg ikke. Det er jo svært mange som har oppfylt kriteriene jeg nevnte litt tidligere, men bare det og de aller ypperste har altså sluppet gjennom.

Den engelske stjernetrioen Azimuth ga i 1977 ut sin debutskive under samme navn og at den også var banebrytende får vi en solid påminnelse om her.

Tangentinnovatøren, på både akustisk flygel og ymse elektronikk, John Taylor – som seinere jobba med både Andersen og Garbarek, den opprinnelig canadiske trompeteren og flygelhornisten Kenny Wheeler og stemmekunstneren Norma Winstone, både med og uten ord, skapte et elektro/akustisk univers ulikt alt annet frem til da og blei garantert viktige inspirasjonskilder for mange søkende unge artister som ville finne sine egne veier. Noe forteller meg at her hjemme har blant andre Eldbjørg Raknes og Elin Rosseland blitt solid inspirert av Azimuth.

Tre strålende utgivelser denne gangen altså i Luminessence-serien og da er det jo bare å glede seg til neste runde. Den er heldigvis ikke langt unna!

For tredje gang viser den Oslo-baserte kvartetten Doomsday Preppers seg fram og nok en gang på et originalt vis.

Det er fem år siden jeg hilste på musikken til Doomsday Preppers forrige gang. Da ga bandet, som har eksistert siden 2017, ut sin debutskive “Helter Shelter”. Den hygga jeg meg fælt med. Siden har de gitt ut “2020” og med “OK Doomer” så er også den vanskelige tredjerunden unnagjort. Og det med strålende rundetid for å holde oss til skøyteterminologien.

Stabil

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Kvartetten, som har sitt utspring i miljøet rundt Musikkhøgskolen, har hatt ei veldig stabil besetning hele tida. Bassist Håkon Norby Bjørgo, den tyske trompeteren Richard Köster og trombonisten Johannes Fosse Solvang har vært med på alle rundene, mens den eneste nykommeren er trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra jazzmetropolen Åndalsnes..

De tre opprinnelige medlemmene i bandet har skrevet all musikken – hver for seg. Med den ganske så uvanlige besetninga uten akkordinstrument og med trompet og trombone som frontrekke, så låter dette akkurat så originalt som man kan høre for seg.

Spennende

Musikken er både melodisk, harmonisk og rytmisk spennende og de fire trives åpenbart i hverandres selskap. De fører eleverte samtaler og gir hverandre nok rom og inspirasjon til at de får lufta ideene sine. Minuset her er at de sju låtene varer i bare knappe halvtimen. Neste gang får de spandere mer av seg sjøl og mer på oss. Det er både Doomsday Preppers og vi verdt.

Duke Ellington er så avgjort en av jazzens aller største gjennom alle tider. Her får vi møte han og storbandet hans i et konsertopptak fra København som nok en gang bekrefter det.

Mye diskuteres, og det er jo stort sett flott, om hva og hvem som er den største og beste – også innen jazzen. Så vidt jeg har fått med meg så har det aldri blitt trukket i tvil om Edward Kennedy, bedre kjent som Duke, Ellington (1899-1974) hører hjemme helt der oppe blant de aller viktigste retningsgiverne og dermed stilskaperne i jazzhistoria.

Skapte noe nytt

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Helt fra han inntok scena på 20-tallet og til han forlot tida rundt 50 år seinere, så skapte Ellington stadig nye nye storbandretninger eller rettere nye retninger i jazz en rekke ganger. Miles Davis mente vel at han gjorde det fem ganger – Ellington var absolutt ikke langt unna.

Ellington-viterne er garantert uenig om hva som var Ellingtons beste epoke. Det var jo veldig mye å velge mellom. Dette opptaket fra Danmarks Radio – fra radiosendinga siden det ikke har vært mulig å oppdrive originalopptaket – fra en av to konserter i KB Hallen den 7. november 1958, forteller oss i alle fall at bandet var i storform mot slutten av 50-tallet.

Vi blir servert nesten 80 minutter musikk, inkludert noen ekstra eksklusive jamopptak fra Danmark i 1950 også med alt fra Ellington solo til en herlig trio med Don Byas og Jimmy Hamilton, og her er “alle” hitlåtene på plass: “Take The A-Train” – som tema eller oppspark, “Perdido”, “Prelude To A Kiss”, “Things Ain´t What They Used To Be” og “Diminuendo and Crescendo in Blue” med 27 kor av Paul Gonsalves!!! Hvis han var påseilt denne kvelden, som ryktene vil ha det til at han ofte var, så er det helt greit for meg!

På denne tida besto bandet av veteraner som Harry Carney og Johnny Hodges og “modernister” som Jimmy Hamilton, Paul Gonsalves og Clark Terry og du verden som det låt! Toppsolister som trivdes med å bryne seg – gjerne på hverandre – og et band som sjefen leda med løs, men samtidig med bestemt hånd., bekrefter for meg at Duke Ellington anno 1958 var på sitt aller beste. Som det swang i Køben!

I det vi trodde vi visste hvor vi hadde Torun Eriksen musikalsk, så staker hun ut en spennende, ny kurs.

Torun Eriksen (47) har gjennom ei etter hvert ganske så lang karriere – “Fastlandet” er hennes sjuende soloutgivelse på Jazzland – fortalt oss at hun er kongerikets nye souljazz-dronning. Det har vært ingredienser av mangt og mye i Eriksens uttrykk, ikke minst gospel, soul og jazz og hele tida har hennes musikalske sjelevenn Kjetil Dalland vært hjertelig til stede – de er på et herlig vis avhengige av hverandre virker det som.

Ny vri

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

De to fortsetter så avgjort samarbeidet. Dalland spiller ymse basser og er også en viktig medspiller når det gjelder arrangeringa av låtene som Eriksen har skrevet både tekst og musikk til.

Den store forskjellen er at nå har Eriksen skrevet alle tekster på norsk og låtene befinner seg mye mer i et neddempa singer-songwriter-univers. Hun viser oss at også her er hun en strålende historieforteller og formidler om temaer som å miste og samtidig ta vare på det man har her og nå – livet, øyeblikket og hverandre. Uansett hvor man befinner seg i livet er dette usedvanlig viktige og livsnødvendige påminnelser og Eriksen snakker direkte til hjertet mitt.

Nydelig reisefølge

Med seg til å bekle dette skjøre budskapet trengs det empatisk reisefølge og sammen med Dalland er også den italienske tangentøren Alessandra Bossa samt Atle Nymo med vakkert klarinettkrydder på to spor og sørger for empati i akkurat riktige doser.

Torun Eriksen gir oss musikk og påfyll som man skal sette seg ned å nyte og sørge for at får tid og rom til å synke inn. Musikken, tekstene og Torun Eriksen har mye å fortelle oss.

Mange kjenner nok Bill Laurance fra et av klodens mest populære jazzaktige band, Snarky Puppy. Her møter vi han i en helt annen og minst like heftig setting.

Få band, i typen jazzunivers, har vel lagt verden for sine føtter slik jazz-pop-funk-rock-bandet Snarky Puppy har gjort. Med på ferden har engelskmannen Bill Laurance (43) og hans store tangentarsenal vært. Jeg har også hatt gleden av å høre Laurance i kvartett-sammenheng på “Aftersun” og han har også gjort ei duoinnspilling med Snarky Puppy-sjefen Michael League, “Where You Wish You Were”. Nå tar han han et betydelig steg i retning ei annen side av seg sjøl.

Oppvekst

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Den svært talentfulle og ditto allsidige Laurance er vokst opp med klassisk musikk – en impuls som aldri har forlatt han. Med det i bakhodet fant han ut at han ville skape et nytt univers der den klassiske delen av han sjøl fikk utfolde seg sammen med improvisatoren. Som tenkt. så gjort.

Laurance har skrevet ni komposisjoner og arrangert dem sammen med Joshua Poole. Det har de gjort for det Manchester-baserte The Untold Orchestra – et framifrå strykeorkester bestående av 18 fiolinister, bratsjister, cellister og bassister under ledelse av Rory Storm.

Laurance spiller i hovedsak piano, men trakterer også elpiano og synther. Her forteller han oss hvilken stor komponist han er og at han er en tangentbehandler med “alt” innabords.

Om dette er klassisk musikk eller jazz, eller begge deler, er for så vidt ganske så uvesentlig. Det er definitivt veldig god og svært personlig musikk som viser oss nok ei side av Bill Laurance. Alle sidene jeg har blitt presentert for til nå har vært av det fremragende slaget.

Jeg har ofte lurt på om noen, og i tilfelle hvem, som kunne fornye og forlenge tradisjonen etter Bugge Wesseltofts New Conceptions of Jazz´ estetikk. Nå er svaret her: Why Kai.

Kai von der Lippe (27) har allerede rukket å vise seg frem i flere spennende musikalske grenseland. Tangentisten, komponisten og bandlederen er en del av det blomstrende miljøet rundt Musikkhøgskolen i Oslo – et miljø som er befriende lite opptatt av sjangre. For å si det på en annen måte: von der Lippe og miljøet han er en viktig del av er mye mer opptatt av å skape sine egne sjangre.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Debut

Sjøl om ikke von der Lippe har tilbragt så mange år på Tellus, så har han likevel siden 2020 forberedt denne debuten for sitt alias Why Kai. Det betyr blant annet at han benytter produksjon som komposisjonsform. Den akustiske tilnærminga er for nå et tilbakelagt stadium; her dreier det seg i stor grad om klubba electronica som Why Kai – eller von der Lippe – har unnfanga etter et ukjent antall timer i studio med sine synther og sitt piano. Når så Elias Tafjord med sitt akustiske trommesett på alle slags vis har skjønt hvor sjefen har tenkt seg med sine visjoner, så har “Tourist”, som også blir krydra med ymse feltopptak og gjestevisitter fra Joel Ring, Daniela Reyes Holmsen, Thomas Debelian, Sunniva Lindgaard og Jørgen Olsrud, blitt et heftig, groovete og insisterende visittkort fra Why Kai.

New Concepction

Da Jens Christian Bugge Wesseltoft dro i gang sine utgaver av New Conceptions in Jazz på 90-tallet, så var det sammen med Nils Petter Molværs Khmer-univers noe helt nytt. De danna skole og det har sjølsagt ikke vært lett å ta disse visjonene videre. Det opplever jeg på mange vis at Why Kai har makta med “Tourist”. Sjøl om det ikke er like banebrytende så er avgjort Why Kai på svært god vei til å åpne nye dører.

Det finske kvalitetsselskapet We Jazz Records serverer skikkelige saker både når det gjelder musikk og på trykk.

Tangentisten Olli Ahvenlahti, som her trakterer både et årgangs elektrisk Fender og en Oberheim synth, og komponisten og bandlederen er intet mindre enn en legende i finsk musikkliv. I løpet av sine 74 år på Tellus har han vist seg frem som en ypperlig jazzmusiker, men i stor grad har han vært orkesterleder i store produksjoner på scene og i TV-sammenheng – et slags finsk svar på Egil Monn-Iversen med andre ord. Da han ga ut si debut-skive på We Jazz i 2017 var det over 30 år siden han hadde gitt ut plate under eget navn.

Forskjellen

Sammenlikninga med Monn-Iversen stopper når det gjelder det jazzpianistiske. Vår mann var så avgjort jazzinteressert, men Ahvenlahti er i tillegg en svært dyktig tangentbehandler.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Til tross for at han har har blitt en godt voksen herre og man kanskje skulle tro at det var jazzens standardspråk som tiltalte han, så er det faktisk et veldig funky uttrykk med røtter tilbake til 70-tallet som sprer varme gjennom høyttalerne.

Eneren

Det finnes absolutt ingen tvil om hvor eneren befinner seg i Ahvenlahtis musikk. Låtene glir lett inn under huden og det groover ustanselig fra både bandlederen og hans unge følgesvenner som er noen av Finlands aller mest lovende jazzister: trompeteren og flygelhornisten Jukka Eskola, elbassisten Ville Herrala, trommeslageren og perkusjonisten Jaska Lukkarinen og tenorsaksofonisten Joonatan Rautio. Det er stort sett navn jeg aldri har hørt om før, men alle forteller klart og tydelig at de befinner seg på høyt nivå og når de så åpenbart digger Ahvenlahtis musikk, så blir det stor hygge av det.

Her gjøres det absolutt ikke noe forsøk på å sprenge noen musikalske grenser, men rein, ærlig og uforfalska jazzfunk trenger ikke det.

We Jazz er mer

We Jazz, med Matti Nives som ideologisk fører, har fra dag én satsa på kvalitet. Gard Nilssen og hans ustoppelige Supersonic Orchestra befinner seg også på selskapet, men Nives & Co stopper ikke der.

Fire ganger i året gir de ut ei «bok» som denne gangen også var med i forundringspakka fra de tusen sjøers land. Oni Puladi, oppkalt etter ei Carla Bley-låt, er utgave nummer elleve av magasinet og jeg blir enkelt og greit superimponert over det som åpenbarer seg.

På de 130 sidene, som er nydelig layouta, kommer det lange og strålende artikler skrevet av noen av de beste i faget rundt om på kloden om Carla Bley, Mette Henriette, Azar Lawrence, Abdul Wadud og flere pluss blant annet en herlig sak fra Mats Gustafsson om hans usedvanlig nære forhold til vinyl. En rekke plate- og liveanmeldelser og et foto-essay fra We Jazz-festivalen i fjor er det også funnet plass til i magasinet som jeg skal hygge meg med utover sommeren – dette er nemlig ikke gjort unna på noen timer.

We Jazz viser oss nok en gang hvor de legger kvalitetslista, nemlig svært høyt.

Morgonrode ei gruppe som henter inspirasjon fra både folkemusikk og jazz på et vis som ingen andre.

Kvintetten Morgonrode begynner å nærme seg tiårs-jubileum. De begynte som trio med de tre felespillerne Selma French Bolstad, Rasmus Kjorstad og Helga Myhr. De hadde møtt hverandre på Norges musikkhøgskole. Etter et år inviterte de med seg Fredrik Luhr Dietrichson på bass og trommeslageren Andreas Skår Winther – begge med solid jazzbakgrunn fra den noe omtalte jazzlinja i Trondheim. De som umiddelbart aner et møte mellom folkemusikk og jazz her, har sjølsagt et soleklart poeng.

Herlig møte

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Allerede for debutalbumet “Morgonrode” i 2019 fikk de Spellemannprisen i folkemusikk-klassen. Det blei fulgt opp med “Du milde verden” årete etter og nå er altså den vanskelige tredjerunden unnagjort – og det med bravur.

De åtte låtene er, med ett unntak, unnfanga enten kollektivt eller av enkeltmedlemmer i bandet. Det betyr at alle både som komponister og som særdeles personlige og uttrykksfulle individualister får vist seg dugelig frem.

Det skinner veldig tydelig gjennom at de fem, med like mange par store ører, har funnet sammen til et felles språk der de henter hemningsløst fra de nevnte kildene – og sikkert mange flere også. Alle synger også i større eller mindre grad og sørger for Morgonrode har et høyst individuelt bumerke på musikken sin.

Det swinger

Om det kan swinge av folkemusikk? Så definitivt og med jazzimpulsene som ekstra tilførsel, så blir det enda mer groove i “Det som blir” – også i de vakre balladene. Kall det gjerne jazz for folkemusikkfolket eller folkemusikk for jazzfolket eller en gumbo av alt mulig. Godt smaker det i alle fall – veldig godt.

Om belgisk-fødte Jonas Cambien har blitt så norsk at han har gått i 17. mai-tog, vet jeg ikke. Det jeg er helt sikker på er at han med sitt nye band har tatt nye store og kompromissløse steg i retning seg sjøl.

Pianisten, og her litt organisten og sopransaksofonisten også, komponisten og bandlederen Jonas Cambien flytta til Norge i 2008 og jeg synes vi med god grunn kan begynne å kalle Cambien, som nærmer seg 40 med stormskritt, for semi-norsk i alle fall. Han er nemlig så bra og så original at det synes jeg vi skal prøve oss på.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Motvind

I 2021 fikk Cambien i oppdrag å skrive musikk til Motvind-festivalen og det er resultatet av dette prosjektet vi får stifte bekjentskap med nå.

Hans nye band Maca Conu består av den danske, og etter hvert litt norske, alt- og tenorsaksofonisten Signe Emmeluth, bassist i særklasse Ingebrigt Håker Flaten og Cambiens sjelsfrende gjennom lang tid i hans trio, trommeslageren Andreas Wildhagen. Flott gjest på to spor er den mer enn lovende trombonisten Guro Kvåle. La det være sagt med en gang: Jonas Cambien´s Maca Conu er en særdeles heftig og spennende kohort med solister som har noe uhyre personlig å melde fra start til mål.

Uttrykket

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Cambiens utvikling siden han bosatte seg i kjempers fødeland. Uten stans har han vist oss et veldig søkende sinn med solide røtter i både klassisk musikk, samtidsmusikk, frijazz og mer straighte toneganger.

Aldri har det forløst som med musikken til Maca Conu. Den er fascinerende, totalt original og hele tida med ei retning i seg som er så cambiensk som vel tenkelig. Alle fire har frie tøyler innenfor de åpne rammene Cambien har streka opp og de er åpenbart så inspirert som vel tenkelig.

Jonas Cambien har fortalt meg en rekke ganger at han har noe helt eget på hjertet, men likevel aldri slik som med denne truppen og denne musikken.

Alle er vi unike, men noen er nok likevel litt mer unike enn oss andre. Eirik Hegdal hører hjemme i den kategorien.

Jeg skrev her om dagen at jeg kom til å leve lenge det jeg fikk oppleve med urfremføringa av Eirik Hegdal Eklektisk Samband under Jazzfest for noen dager siden. Slik kjennes det avgjort fortsatt, men nå er opplevelsen akkompagnert av den herlige røde vinylen også og det bare forsterker det hele.

Hva er det unike?

Svaret på det spørsmålet er sjølsagt vanskelig å være presis på. Det er i alle fall slik at hver gang komponist, arrangør og/eller multiinstrumentalist Hegdal melder seg til tjeneste så er det noe helt spesielt som serveres. Om det er hans egen musikk eller andres som får hans magiske tilsyn, så blir det alltid noe helt spesielt når Hegdal har fått satt sitt bumerke på den. Han er i besittelse av en melodisk, harmonisk og rytmisk sans som ikke kan sammenliknes med noen andres og det er like spennende og uforutsigbart hver gang hvor Hegdal og hans musikk dukker opp.

Mål og meining

Hegdal skriver i det flotte «omslagsarket» at målet med bandet blant annet har vært å bringe sammen musikere, komponister og produsenter med åpne sinn. De skulle ha forutsetninger for å jobbe sammen og lære av hverandre og til sammen skulle de finne fram til et felles ståsted og et felles lydunivers gjennom komposisjoner av frisinnede sjeler – både Josefin Runsteen og Ole Morten Vågan har også bidratt på det om rådet og Thea Grant har skrevet de fleste tekstene.

Herlig lag

Hegdal, som spiller sopranino-, C-melodi- og barytonsaksofon, klarinett og synth, har med seg et kremlag bestående av Thea Grant på vokal, elektronikk og effekter, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og munnharpe, Per «Texas» Johansson på fløyte, tenorsaksofon, klarinett, bassklarinett og sjølvaste kontrabassklarinett, Anja Lauvdal på piano, synther og pumpeorgel, Josefin Runsteen på fiolin, mandola og vokal og Ole Morten Vågan på stor fele og strømbass. Ikke noe A4-oppsett og så låter det ikke mye A4 av kohorten heller.

Annerledes

Musikken til det Eklektiske Sambandet er veldig sammensatt, allsidig og uforutsigbar. Når du tror du vet hvor dette bærer hen, så tar Hegdal og bandet oss i ei helt ny retning. De lar oss aldri bli komfortable – de sørger for å holde oss skjerpa fra start til mål slik Eirik Hegdal har skjemt oss bort gjennom hele si karriere.

Tøft, spennende og unikt er det!