Tor Hammerø

Alle er vi unike, men noen er nok likevel litt mer unike enn oss andre. Eirik Hegdal hører hjemme i den kategorien.

Jeg skrev her om dagen at jeg kom til å leve lenge det jeg fikk oppleve med urfremføringa av Eirik Hegdal Eklektisk Samband under Jazzfest for noen dager siden. Slik kjennes det avgjort fortsatt, men nå er opplevelsen akkompagnert av den herlige røde vinylen også og det bare forsterker det hele.

Hva er det unike?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Svaret på det spørsmålet er sjølsagt vanskelig å være presis på. Det er i alle fall slik at hver gang komponist, arrangør og/eller multiinstrumentalist Hegdal melder seg til tjeneste så er det noe helt spesielt som serveres. Om det er hans egen musikk eller andres som får hans magiske tilsyn, så blir det alltid noe helt spesielt når Hegdal har fått satt sitt bumerke på den. Han er i besittelse av en melodisk, harmonisk og rytmisk sans som ikke kan sammenliknes med noen andres og det er like spennende og uforutsigbart hver gang hvor Hegdal og hans musikk dukker opp.

Mål og meining

Hegdal skriver i det flotte «omslagsarket» at målet med bandet blant annet har vært å bringe sammen musikere, komponister og produsenter med åpne sinn. De skulle ha forutsetninger for å jobbe sammen og lære av hverandre og til sammen skulle de finne fram til et felles ståsted og et felles lydunivers gjennom komposisjoner av frisinnede sjeler – både Josefin Runsteen og Ole Morten Vågan har også bidratt på det om rådet og Thea Grant har skrevet de fleste tekstene.

Herlig lag

Hegdal, som spiller sopranino-, C-melodi- og barytonsaksofon, klarinett og synth, har med seg et kremlag bestående av Thea Grant på vokal, elektronikk og effekter, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og munnharpe, Per «Texas» Johansson på fløyte, tenorsaksofon, klarinett, bassklarinett og sjølvaste kontrabassklarinett, Anja Lauvdal på piano, synther og pumpeorgel, Josefin Runsteen på fiolin, mandola og vokal og Ole Morten Vågan på stor fele og strømbass. Ikke noe A4-oppsett og så låter det ikke mye A4 av kohorten heller.

Annerledes

Musikken til det Eklektiske Sambandet er veldig sammensatt, allsidig og uforutsigbar. Når du tror du vet hvor dette bærer hen, så tar Hegdal og bandet oss i ei helt ny retning. De lar oss aldri bli komfortable – de sørger for å holde oss skjerpa fra start til mål slik Eirik Hegdal har skjemt oss bort gjennom hele si karriere.

Tøft, spennende og unikt er det!

Langt der bak ante det meg at jeg hadde hørt navnet Jeremy Rose tidligere. Det viste seg at jeg måtte helt tilbake til 2010.

Det er nemlig 14 år siden den australske saksofonisten, klarinettisten, komponisten og storbandlederen Jeremy Rose (39) ga ut «Chiba» med norske Kim Johannesen på gitar og Adrian Myhr på bass. Årsaken var at Rose tilbrakte et halvt år som utvekslingsstudent i Oslo og hadde sjølvaste Geir Lysne som mentor. Lysne har nå i en årrekke vært leder av det tyske storbandet til kringkastingsselskapet NDR – et av de ledende storband på Tellus og det sier det meste om hvilken posisjon Lysne har.

Lært mye

Rose har i løpet av de 15 åra som har gått siden han var Lysnes student, etablert seg kraftig på hjemmebane i en rekke konstellasjoner og med mange plateutgivelser. «Discordia» med The Earshift Orchestra er den første som har kommet min vei og forteller med all ønskelig tydelighet at Rose plukka opp mye fra Lysne når det gjaldt både komponering og arrangering for storband.

Toppklasse

Australia er jo omtrent så langt unna som det går an å komme for oss her oppe ved Nordpolen. Det er sikkert også mye av grunnen til at vi vet lite om hva som foregår der down under på jazzfronten. Jeremy Rose har vunnet det som er av lokale Grammy-priser og har med seg kremen av australske jazzister i bandet sitt uten at jeg nikker gjenkjennende til et eneste av navna. Trommeslager Chloe Kim og Rose sjøl på sopransaksofon og bassklarinett er bare to eksempler på hvilket skyhøyt nivå bandet befinner seg på.

Rose skriver moderne og utfordrende storbandmusikk – både for musikerne og for oss på den andre sida av høyttalerne. Det vil ikke overraske meg et sekund om han innrømmer å ha henta mye inspirasjon fra storbandinnovatøren Lysne. I mine ører forteller nemlig Jeremy Rose meg at han er en storbandkomponist- og arrangør som ønsker å kommentere verden rundt seg med sin musikk og som lykkes med det.

Tøft, heftig og djupt personlig er dette visittkortet fra Jeremy Rose.

Dette er nesten mitt første møte med Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. Det frister allerede til mye mer.

Sørlendingen Flottorp har gitt ut to soloprosjekt tidligere mens nordmøringen Blomstrøm har vist oss sine strålende gitaristiske kvaliteter både i trioen Orions Belte, i El Cuero og, i størst grad for min del, i Ola Kvernbergs unike Steamdome-univers. Til sammen har de to her skrevet og skapt vakker musikk i flere grenseland.

Flott stemme

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med si lyse og vakre stemme bærer Flottorp de ni låtene på et personlig vis. Vi befinner oss i et folk-americana-country landskap med psykedeliske over- eller undertoner og Blomstrøm, som trakterer allehånde gitarer og en hel del annet også vil jeg tro sjøl om det ikke er spesifisert på coveret, på et vis som kler Flottorps røst på aller beste vis. I tillegg er det flere gjester som dukker opp på enkelte spor og sørger for korrekt krydder hele veien.

Flyttes ikke merkesteiner

«In This For A Lifetime» er enkelt og greit en vakker tilstandsrapport fra den fine duoen Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. De sprenger ikke noen grenser her, men det er absolutt ikke noe krav for at en utgivelse skal kunne leve lenge i landet. Det tror jeg faktisk denne kan gjøre – den har alt i seg til å kunne det. Vakkert og flott er det – musikalsk historiefortelling på høyt nivå.

Hver gang det kommer et livstegn fra Geirr Lystrup så er det en bekreftelse på hvilken bauta han er i den norske visefloraen.

Nesten 40 solo-album har Geirr Lystrup på skrytelista si i ei platekarriere som har vart siden 1972. Det har vært både barne- og viseplater og det tar bare et sekund eller to å fastslå at det er Geirr Lystrup som er i aksjon. Han både har og er nemlig ei unik stemme.

Jubileum

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nå runder Lystrup 75 års-bøya og det markeres på et herlig vis. Telemarkingen Lystrup har vært bosatt i Brumunddal i årevis og her har sinfoniettaen Orkester Innlandet under ledelse av Atle Sponberg, slått sine kvaliteter sammen med Lystrup og spilt inn 14 av Lystrups mest kjente viser. Arrangementene er skrevet av en rekke storheter udi faget, Henning Sommerro og Staffan William-Olsson blant andre, og orkesteret er forsterka med Ole Gjøstøl på piano og Mats Lillehaug på trommer.

Bursdagspresang fra jubilanten

Vanligvis er det jo jubilantene som får presanger, men Lystrup har vært raus nok til å snu på flisa. De som kan sin Lystrup vil nikke gjenkjennende til blant andre “Vals skal bli”, “Sommar i september” og “Egg og champagne” og det er en Lystrup i kjempeslag som stortrives sammen med det utmerkede orkesteret.

Vi iler til og gratulerer med jubileet og plata og ønsker lykke til med de neste 75.

Den unge engelske gitaristen Rob Luft har blitt en ny stor favoritt. Her kommer det to nye prov på hvorfor.

Helt siden Rob Luft (30) mer enn antyda hvem han var sammen med Ellen Andrea Wang sin utmerkede trio for noen år siden, så har jeg vært stadig mer sikker på at her har vi med ei fremtidig stjerne på verdensbasis å gjøre. Etter hvert har det kommet stadig flere prov på det, både med egne utgivelser og sammen med vokalisten Elina Duni og “vår egen” John Surman.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Luft, med en høyst personlig, vakker og – beklager, men det måtte nesten komme – luftig tone i gitaren sin, etter hvert har blitt en særdeles ettertrakta sidemann. Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer ville gjerne skape musikk sammen med maestro Arild Andersen og han var ikke sein om å foreslå Luft som tredje hjul på vogna.

Slike tilnærma pick up-band kan jo erfaringsmessig ende opp på alle slags vis. I dette tilfellet har det endt med et usedvanlig flott møte der alle tre har tatt med seg låter til sammenkomsten og at de tre traff hverandre på første forsøk er det ikke mye tvil om.

Her snakker vi melodisk, men samtidig åpen musikk med masse plass for de tre til å fortelle oss hva og hvem de er og den relativt ukjent Sommer passer utmerka inn i denne settingen ved varmt og lyttende trommespill. Det er på alle vis å håpe at dette er en trio som får muligheten til å vise seg frem i tida som kommer – gjerne også her hjemme.

Rob Luft ligger på ingen måte på latsida og det er det da heller ikke noen grunn til. Han er ute med sin tredje soloskive på det strålende engelske selskapet Edition Records og hans unike og varme sound kommer enda mer til sin rett her med kun hans egne komposisjoner og sammen med gode venner han har jobba mye sammen med.

“Riser” fra 2017 og “Life Is The Dancer” to år seinere fortalte oss hvilken flott ekskursjon Luft hadde lagt ut på. Nå forlenger han den med mer frisk og ikke minst lyrisk musikk. Han spiller både akustisk og strømgitar samt kalimba og har med seg en kjernetropp med Corrie Dick på trommer og perkusjon, Tom McCredie på bassgitar, Joe Webb på piano og orgel og Joe Wright på tenorsaksofon – alle unge, høykompetente herrer i sin beste alder. I tillegg dukker det opp flere gjester her og der, inkludert en strykekvartett, og til sammen har det ført til et høyst personlig og vakkert visittkort fra Luft – et visittkort som forsterker inntrykket av at her er det en gitarist og musiker med et voldsomt potensial og ei fremtidig i sikte som ser svært lovende ut.

Gi oss mer Luft, takk!

Den svenske saksofonisten Karl-Martin Almqvist har med sør-afrikansk og norsk hjelp skapt en herlig musikalsk gumbo.

De fleste ting har gått meg hus forbi. Blant annet at Karl-Martin Almqvist, som noen kjenner fra Danmarks Radio Big Band og flere egne konstellasjoner, også har jobba en del med sør-afrikanske musikere opp gjennom åra. Nå har det blitt en orden på dette avsindige misfoholdet gjennom den ferske skiva Almqvist har gjort og det med vår egen Magne Thormodsæter på bass.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mange år tilbake

Almqvists fascinasjon og samarbeid med sør-afrikansk jazz og spesielt pianisten Nduduzo Makhathini går tilbake over ti år. I 2022 gikk drømmen om å få Makhathini til Sverige i oppfyllelse gjennom jobb på Ystad Jazz Festival. Trommeslageren Ayanda Sikade, også han fra den andre enden av kloden, blei også invitert sammen med Thormodsæter, som hadde vært en del av Sør-Afrika-prosjektet mange år tilbake.

Med et repertoar bestående av Almqvists musikk pluss en Thormodsæter-komposisjon, gikk de fire i studio. Det har ført til særdeles frisk og livsbejaende musikk med impulser fra både nord og sør og de to sør-afrikanerne står på ingen måte tilbake for “våre” to representanter.

“The Travelers” er nok et bevis på at musikk er det eneste grenseløse språket som finnes. Her snakkes det et felles språk som alle skjønner og kommunikasjonen mellom de fire befinner seg på et særdeles høyt nivå i dette høyst melodiske og rytmisk spennende landskapet der det blant annet finnes herlige gospelimpulser også.

Almqvist, som spiller både tenor og sopran, er en musikant vi kjenner alt for lite til her hjemme. Dette samarbeidet med de to framifrå sør-afrikanske musikantene og alltid like pålitelige og tilstedeværende Thormodsæter, kan kanskje bli en døråpner for både Almqvist og bandet også her på bjerget. Ingenting hadde vært hyggeligere enn det.

Den unge skotske pianisten Fergus Mc Creadie imponerer voldsomt sammen med sin trio.

Det er nå snart seks år siden jeg møtte den nå 26 år unge Fergus McCreadie og musikken hans for første gang. Han fortalte meg med all ønskelig tydelighet allerede på debutskiva si, “Turas”, at vi hadde med ei høyst spesiell stemme med et svært stort potensial å gjøre. Bekreftelsene har kommet på rekke og rad, blant annet med “Forest Floor” for to år siden og nå er tredjerunden på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records unnagjort med “Stream” og McCreadie tar stadig nye, store steg i retning seg sjøl.

Samme lagoppstilling

Helt siden starten er det bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson som er McCreadies medsammensvorne. De kan hverandre ut og inn og de stortrives sammen og med de musikalske utgangspunktene McCreadie legger på bordet.

Nok en gang er det liten tvil om hvor McCreadie kommer fra. Han har en skotsk åre i sitt DNA som er en viktig del av det vakre og melodiske budskapet hans. Hovedtemaet for “Stream” er vann og hva det betyr for oss – som Stephan Crump også løfta frem på sin ferske “Slow Water” – og det gjør Mc Creadie på et herlig og virtuost vis.

Virtuost og inderlig

Fire plater på seks år kan virke som i meste laget, men Fergus McCreadie har faktisk noe nytt og spennende på lager hver eneste gang – sjøl om han holder fast ved trioformatet også denne gangen.

McCreadie er en teknisk virtuos med masse temperament i spillet sitt. Heldigvis er det mye dynamikk og modenhet i uttrykket også – Fergus McCreadie, trioen og musikken hans fremstår som om de har levd veldig mange flere år på Tellus enn det de beviselig har.

Jeg har hygga meg kraftig sammen med musikken til folkemusikkbandet Ljom tidligere og det gjør jeg så avgjort også med denne spudlende og herlige tredjerunden til det unge trønderbandet.

Til tross for at Ljom fra Snåsa har eksistert i mer enn ti år, så er det fortsatt unge musikere med åpne og allsidige sinn som befolker denne kohorten som på alle vis skaper noe som gjerne kan kalles samtidsfolkemusikk. Om du ikke umiddelbart skjønner hva det er for noe, så kan det forsøksvis forklares med at her er det elementer av både visesang, en slags bluegrass og flere andre herligheter som til sammen fører til et uttrykk som det er veldig lett å trives med. Mye humor er det også god plass til.

Sang viktig

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med Nils Andersson på akustisk gitar, ukulele, perkusjon og kor, Anne Marte Eggen på elbass, bass, perkusjon og kor, Per Walfridsson Ohls på trekkspill, trøorgel og perkusjon og Sivert Skavlan på klarinett, cello, perkusjon og kor så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne at Ljom ikke er noe tradisjonelt spelemannslag. Når så Kjersti Kveli topper det hele med sin høyst personlige og livsbejaende vokal og perkusjon, så fører det nok en gang til at Ljom gir folkemusikken nok et solid dytt i retning vår egen tid. Kveli er enkelt og greit en flott og uttrykksfull formidler.

Låtene er stort sett unnfanga av bandets innbyggere og Kveli har skrevet mange av tekstene og min favoritt, “2500 feskvatn”, er en hyllest til hjembygda Snåsa som har det meste i seg til å bli bygdas nasjonalsang. “Moltdrolet” og “Rolls-Pols” – herlig humor – følger hakk i hæl og Kvelis formidling på uforfalska dialekt – eller på svensk og på bokmål – er direkte tiltalende og ikke minst smilfremkallende.

Gode ambassadører

Ljom er både veldig bra og unike og samtidig usedvanlig viktige ambassadører overfor nye generasjoner når det gjelder å åpne folkemusikkdøra og tilliggende herligheter. Mer makt til Ljom!

Den nederlandske kvartetten The Leaning In Underground gir oss tidløs jazzmusikk som det både er mulig å hygge seg med og som man definitivt ikke tar skade av.

For et par år siden dukka det opp ei innspilling i posten med den tyske, men Amsterdam-bosatte gitaristen Linus Eppinger. Sammen med med seg hadde han pianisten Nicolai Daneck, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy og Al Foster-bassisten Doug Weiss. Det var debuten til Linus Eppinger (28) og var et lovende visittkort i Peter Bernstein-gata.

Et steg til side
Eppinger, som åpenbart er en særdeles spillekåt ung mann, fant ut at han måtte sette sammen et litt annet band som han kunne turnere på mindre og dårligere betalte steder med enn det Rossy og Weiss var vant med. Kamerat Daneck var fortsatt mer enn klar, men inn kom noe “billigere” Peter Primus Frosch på trommer og Ties Laarakker på bass – totalt ukjente, unge nederlandske herrer som deler Eppinger og Danecks musikalske visjoner fullt ut.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det betyr at vi få ei samling egne låter, “Love for Sale”, de to Jobim-klassikerne “The Girl from Ipanema” og “Wave” og sjølvaste “Sunny” – en av Chers store klassikere. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg – her skal det swinge på et enkelt og rett frem vis fra start til mål og det gjør det da også.

The Leaning In Underground er et band med en musikalsk beskjed som er lett å oppfatte. Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det blir servert mye musikalsk hygge. Det holder lenge det.

Ragnar Bjerkreim har skrevet musikken og sammen med Ingvar Hovland skrevet tekstene til noe flott og viktig i stort sett et poplandskap som minner om en bekjennelse.

Jeg er på ingen måte sikker på om begrepet bekjennelse er riktig, men teologen og komponisten Ragnar Bjerkreim benytter seg i alle fall av Josef-skikkelsen i Det Gamle Testamentet for å sette det hele inn i en kontekst som har noe veldig med vår tid å gjøre. Det Bjerkreim og Hovland har satt ord på er tanker om flukt, emigrasjon og folkevandring – temaer som har blitt en del av våre daglige nyhetsoppdateringer og vår mer eller mindre dårlige samvittighet og som garantert kommer til å forbli det i svært lang tid fremover.Ambisiøst og stort

Bjerkreim har gjennom flere årtier spesialisert seg som film og TV-musikk-komponist. Han er vant med å lage “stor” musikk og store produksjoner og “Stjernsti” er på ingen måte noe unntak. Her snakker vi 23 låter som strekker seg over knappe en og en halv time og Bjerkreim har invitert med seg gjester som Bjørn Eidsvåg, Espen Grjotheim, Jannike Kruse, Kristin Asbjørnsen, Pål Rake, Tom Roger Aadland og Hildegunn Gjedrem som tekstformidlere.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når så et stort kor og et band bestående av Børge Petersen-Øverleir og Eivind Aarset (gitar), Frode Berg (bass), Rune Arnesen (trommer) og David Wallumrød (tangenter) tar seg av den resterende musikalske formidlinga, så er det lett å legge sammen på hvilket smakfulle og høye nivå den befinner seg.

Bjerkreim har også laga ei fin bok med alle tekster, fine bilder og en rekke betraktninger temaene “Stjernsti” gjør sitt beste for å løfte frem.

Dette er på mange vis et konseptalbum med en klar tråd fra start til mål. Mange fine låter og mange svært gode tekstformidlere – på nynorsk, må vite, men med 23 låter i banken så er det ikke alle som er like minneverdige.

Det sagt så har Ragnar Bjerkreim laga noe stort og viktig som svært mange vil ha godt av å tilbringe ettertenksomme stunder sammen med.