Tor Hammerø

Det er vel ingen bombe at jazz er en grenseløs uttrykksform. Her får vi to nye eksempler på det med meget dyktige franske og ungarske musikanter de færreste av oss her nord har hørt om før.

Ozone Acoustyle Quartet med franske Christophe Monniot i spissen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har sine klare fordeler, hvis man er interessert i musikk vel å merke, å drive på med musikkanmelderi. Et åpenbart plass er man ofte blir fora med musikk og utgivelser man knapt ante fantes. Egentlig kan man ofte stryke knapt også. Disse to utgivelsene fra BMC Records, som er en forkortelse for Budapest Music Centre, kommer avgjort inn under den kategorien. Jeg har nemlig verken hørt om selskapet eller disse musikantene tidligere. Det tar uansett kun kort tid å slå fast at vi snakker om høy kvalitet – tildels meget høy faktisk.

Først ut er den franske multisaksofonisten Christophe Monniot og kvartetten hans Ozone Acoustyle Quartet. Helt siden 2006 har han samarbeida med den ungarske, men Paris-bosatte, pianisten Emil Spányi i duoen Ozone. I 2010 blei duoen utvida til trioen med den svenske trommeslageren Joe Quitzke, også han bosatt i Paris, og nå har de altså blitt til kvartett også med den ungarske bassisten Mátyás Szandai – tror det eller ei, også han bosatt i smeltedigelen Paris. På høsten 2014 tok de turen til Budapest og vi får være med på ei liveinnspilling fra Opus Jazz Club i den ungarske hovedstaden. Bortsett fra flotte versjoner av "Amazing Grace" og "Greensleeves" og ei låt av Spányi, så har Monniot skrevet all musikken her.

Vi snakker om moderne, heftig, melodisk jazz med åpning til frie ekskursjoner som alle er i stand til å benytte seg av på bets mulig vis. Publikum på klubben i Budapest storkoste seg tydeligvis og det er all grunn til å gi Ozone Acoustyle Quartet oppmerksomhet – dette er nemlig godsaker.

Péter Rozsnyói Trio – en vakker hilsen fra et sjeldent jazzland.

Budbringeren ga seg ikke med én cd eller ett band heller. Péter Rozsnyói Trio dukka også opp og sammen med sjefen på piano så finner vi trommeslageren Zoltán Csörsz og bassisten György Orbán. Musikken er tilegna trioens opprinnelige trommeslager András Mohay som da han gikk bort tok med seg musikken slik Rozsnyói opplevde det. Csörsz ga han imidlertid håpet og troa tilbake og med "Pain of an Angel" som håndfast bevis er det ikke noen tvil om at musikken er i live.

Vi blir servert vakker, melodiøs triojazz med solide røtter i 60-tallet. All musikken resiterer av Rozsnyói og er spilt inn over to dager i august i fjor. Det er tre meget solide musikanter med langt framskreden empati både musikalsk og personlig som møtes og det er direkte herlig å befinne seg i herrenes selskap.

Nåløyet er usedvanlig trangt for å nå gjennom i den sylskarpe konkurransen og jeg er langt i fra sikker på om noen av disse gruppene gjør det, men det har altså ingenting med den musikalske kvaliteten å gjøre. Odd Gjelsnes og MusikkLosen skal ha all ære for å ta dette inn til Norge, men jeg er nok redd at det blir som å sloss mot vindmøller i dette tilfellet.

Ozone Acoustyle Quartet

Organisten Food

BMC/MusikkLosen

Péter Rozsnyói Trio

Pain of an Angel

BMC/MusikkLosen

Det stooore bandet Skadedyr består av noen av kongerikets aller beste og mest lovende musikanter. Det beviser de så til de grader med sin andre cd "Culturen".

Skadedyr – dusinet fullt med noen av landets heftigste unge musikanter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Magnus Skavhaug Nergaard

Jeg bryter sammen i krampegråt og tilstår: Skadedyrs debutalbum "Kongekrabbe", som kom for vel to år siden, gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke vært på plattformen når mulighetene har vært der for å høre Skadedyr-toget i levende live, som ryktene vil ha det til er litt av en opplevelse. Men med oppfølgeren "Culturen" blir jeg heldigvis gitt muligheten til å hekte meg på og jeg skjønner raskt at jeg har gått glipp av mye unik, spennende og morsom musikk med dette dusinet-fullt-bandet.

Bandet blei unnfanga av Anja Lauvdal (tangenter) og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba) og på "Kongekrabbe" stod de to bak alt låtmaterialet, men her bidrar flere av de ansatte med komposisjoner: gitarist Lars Ove Fossheim og trommeslager Hans Hulbækmo har skrevet to hver mens mødrene også har ansvaret for to. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trekkspiller Ida Løvli Hidle, steel-gitarist Marius Klovning, trompeter Torstein Lavik Larsen, trombonist Henrik Munkeby Nørstebø, vokalist Ina Sagstuen, trommeslager Øystein Aarnes Vik og fiolinist Adrian Løseth Waade er alle med og sørger for at Skadedyr låter uforskamma friskt og ikke som noen som helst annet band – på Tellus i alle fall.

Hva låter det som da? Si det du – de tolv har nemlig henta uhemma fra alle sine inspirasjonskilder og det er ikke få. Musikken er til tider usedvanlig vakker og melodisk, noen ganger helt åpen, søkende og fri – og så er den alt midt imellom. Og med den instrumenteringa og med de kvalitetene denne "nye" generasjonen er i besittelse av, så sier det seg nesten sjøl at dette må bli helt spesielt og da er det heller ikke overraskende at den eneste teksten som har blitt funnet verdig er skrevet av Ivar Aasen – noe annet skulle nesten tatt seg ut.

De involverte hører også hjemme med artister og i band som Broen, Jenny Hval, Susanna, Moskus, Snøskred, Trondheim Jazzorkester, Skrap og Hullyboo, men at de synes Skadedyr likevel er et spesielt morsomt band å leike seg i skinner tydelig gjennom. Skadedyr – hippere bandnavn finnes vel knapt – føyer seg elegant inn i rekka av norske band og musikanter som går sine helt egne veier. Lett å få en slik mastodont av et band på veien og ut i verden er det sikkert ikke, men verden fortjener virkelig å få oppleve dette unike bandet med sin særegne og herlige musikk.

PS Første livemulighet nå er Kongsberg Jazzfestival den 7. juli og etterpå tar de to mødrene, som også utgjør Skrap, med seg cirka halvparten i Trondheim Jazzorkester til Moldejazz der de er årets JazZtipendiater og skal takke for tilliten med et rykende ferskt bestillingsverk.

Skadedyr

Culturen

HUBRO/Musikkoperatørene

Tortusa, som er et av artistnavnene til ambientartisten John Derek Bishop, har tatt for seg en rekke samples fra Eivind Aarsets katalog. Det har det blitt nydelig musikk og herlige stemninger av.

Tortusa, eller John Derek Bishop, med en rekke av sine "instrumenter".

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

John Derek Bishop, alias Tortusa, er en godt og vel 30 år ung norsk-amerikaner fra Stavanger. Han er et nytt bekjentskap for meg, men med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk har han gjort et solid inntrykk med en gang. Tortusa er en elektronikamusiker og komponist som går både til jazzkilden og til klassisk- og elektronisk samtidsmusikk for å finne inspirasjon til å lage det som er hans eget univers.

Det er på ingen måter tradisjonelle instrumenter Tortusa benytter for å skape sin egen verden, men derimot gamle båndmaskiner, modulære synther, samplere og masse annet. Når han så i tillegg benytter seg av feltopptak som han bearbeider med hjelp av sine "maskiner", så makter han på et finurlig og inderlig vis å lage låter og lydkollasjer som er alt fra melodiske til vemodige, sfæriske, ettertenksomme og hele tida djupt personlige.

Bedre utgangspunkt til å skape et slikt univers enn deler av Eivind Aarsets musikk, finnes knapt. Helt siden begynnelsen av 90-tallet, og i stadig større grad, har han med hjelp av sin grå gitar og sine maskiner skapt musikk som er så personlig, sterk, varm og søkende at det alltid er en like stor opplevelse å forsvinne inn i den. På to av låtene her er han faktisk også med og setter som alltid sitt personlige bumerke på musikken.

Dette er et tøft, annerledes og moderne musikalsk statement fra en musikant med spennende visjoner. I tillegg er Tortusa, eller kanskje John Derek Bishop, en glitrende fotograf også som han viser oss med et bildehefte som følger med cden der han har redigert sine naturbilder digitalt.

Under Maijazz i Stavanger om ei ukes tid står Tortusa og Eivind Aarset på samme scene – i utgangspunktet hver for seg, men jeg vil ikke bli overraska om deres veier krysses også som de har gjort her på et herlig vis.

Det er til å begripe at mange vil bruke Eivind Aarsets musikk til å skape noe videre.

Tortusa

I Know This Place – The Eivind Aarset Collages

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Snarky Puppy er vel kanskje verdens travleste "jazzband" om dagen. Når de en sjelden gang ikke står på ei scene et eller annet sted på kloden, så lager de like godt solo-innspillinger. Lediggang er jo rota til alt ondt som kjent!

Snarky Puppy sammen med gode venner – god stemning!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det bortimot utrolige bandet Snarky Puppy er intet mindre enn en nesten utrolig organisme. Siden den spede starten i Denton, Texas, i 2004 har de gått den harde og lange veien før snøballen virkelig begynte å rulle i 2010. Nå er den så stor at Snarky Puppy så absolutt kan påberope seg verdensherredømme. Kollektivet på rundt 40 musikanter, nå med base for de flestes vedkommende i Brooklyn, New York, spiller for tusener hvor det enn måtte være uten stans – vanligvis er det rundt 10 på scena til enhver tid.

En mann er med uten stans og det er vel kanskje den største musikalske energibunten på Tellus nå, bandleder, er komponist og elbassist Michael League. Hva han, og for så vidt de andre, går på aner jeg ikke, men de leverer altså så mye musikk med så mye substans at det er nesten utrolig. I det disse ordene blir satt sammen er for eksempel Snarky Puppy klar med en ny cd – noe annet skulle tatt seg ut!

For tre år siden ga de oss "Family Dinner – Volume 1" og fra den vant de en Grammy for Lallah Hathaways versjon av Brenda Russel-sangen "Something". Ideen bak prosjektet oppstod etter nattlige jammer i New York der de møtte en rekke av sine favorittvokalister. Hvorfor ikke lage en cd med mange av dem? Som sagt så gjort og suksessen var et faktum – også på det området.

Med "Family Dinner – Volume 2" har det tatt ideen et steg videre. I løpet av ei uke rundt Mardi Gras i New Orleans i fjor inviterte de en rekke vokalister og denne gangen også instrumentalister til en live happening der League & Co hadde arrangert musikken deres for sammenkomsten. Det førte igjen til at musikere fra hele verden som folkemusikkgruppa Väsen fra Sverige, legenden Salif Keïta fra Mali, Susana Baca fra Peru, ikonet David Crosby, ferskere storheter som Becca Stevens, Chris Turner, Jacob Collier, gitaristen Chris Hunter, saksofonisten Jeff Coffin og New Orleans-storheter som Terence Blanchard og Ivan Neville, møttes i en rekke konstellasjoner som oppstod der og da og som skapte stor musikk foran publikum i Esplanade Studios i New Orleans. Her var det i stor grad snakk om ett take og som en ekstra bonus på denne utgava får vi også fem ekstra spor med video fra innspillinga.

Her får vi musikk i grenseland mellom jazz, funk, rock, tradisjonsmusikk fra nesten hele verden og jeg vet ikke hva, gjort med en så enorm dose empati og glede over å skape noe sammen, som er vanskelig å sette ord på. Opplev det sjøl og se en hel del lysere på livet!

Bill Laurance en av de opprinnelige stifterne av Snarky Puppy – ute på nesten egen hånd!

Lediggang er som kjent rota til alt ondt. Det har en av Snarky Puppys tangentherrer, og en av grunnleggerne av bandet, Bill Laurance tatt til etterretning. Når de har en av sine sjeldne fridager, har han benytta anledninga til å samle to av de andre fra bandet, sjefsideolog League på alle mulige slags basser og trommeslager, perkusjonist og organist Robert "Sput" Searight, samt den legendariske New Orleans-perkusjonisten Weedie Braimah, til ei bortimot straight jazzinnspilling, men samtidig med mye funk i seg. All musikken er skrevet av Laurance og inneholder nesten sjølsagt mye av den samme energien som Snarky Puppy byr på, sjøl om dette er i et mer neddempa kvartettformat uten blås og gitarer.

Bill Laurance får her anledning til å stå fram som solist i en helt annen grad enn med Snarky Puppy og viser oss at han både er en solist og komponist av meget solid klasse.

Her er det bare å velge på øverste hylle eller kanskje benytte seg av Ole Brumms leveregel: Ja takk – begge deler. Tror ikke noen vil angre uansett valg.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume Two

GroundUP Music/Decca/Universal Music

Bill Laurance

Aftersun

GroundUP Music/Decca/Universal Music

Bassisten Per Mathisen, sammen med sin funky trio, tar oss med på konserter og plateinnspilling og lar oss få være med på turné på DVD-en som gir oss et herlig innblikk i livet i kulissene.

Ruggero Robin, Gergo Borlai og Per Mathisen – en urheftig trio fra tre forskjellige land.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den meget allsidige og dyktige bassisten Per Mathisen har mange jern i ilden – slik må det være for en frilansmusikant. De seineste åra har han blant annet stått i spissen for en trio med to fremragende, men ganske så ukjente musikere for oss her nord, den ungarske trommeslageren Gergo Borlai og den italienske gitaristen Ruggero Robin. I fjor ga de oss sin cd-debut, "Ospitalità Generosa", og med den klar beskjed om at vi hadde med en funky fusiontrio av meget høy byrd å gjøre.

Sommeren 2014 var herrene både på turné rundt om i Mellom-Europa og på vei til å gjøre første del av den nevnte innspillinga – også det i Østerrike. Med seg på ferden hadde de Nicola Robin, som jeg ikke ser bort fra er Ruggeros sønn, med videokamera og vi får være med på (nesten) alt. Vi møter først Mathisen som kommer løpende rett fra "flyet" til en konsert i en låve, men her har vi med rutinerte og svært dyktige musikanter å gjøre som sørger for at det låter framifrå bare noen minutter seinere. Publikum er storbegeistra, kvaliteten på lyd og bilde er god – god stemning med andre ord.

Slik fortsetter det hele fra bading, roing og bilkjøring til neste utendørskonsert fortsatt i Østerrike og så til plateinnspilling. Vi får et godt innblikk i hvordan musikken blir til og hvordan kjemien de tre mellom fører til at det låter så bra som det låter. Borlai, som snart er ute på USA-turné med gitarhelt Steve Vai, og Robin er begge klassemusikanter og Mathisen vet vi jo kan leke med de aller beste uten å stille bak i køa.

Gjennom "Live In Action" får vi et godt og hyggelig innblikk i hvordan det funky livet på veien er. Moro det!

Per Mathisen – Gergo Borlai – Ruggero Robin

Live in Action

Alessa Records/MusikkLosen

Den danske suksessforfatteren Jussi Adler-Olsen har solgt 13 millioner eksemplarer av sine spenningsromaner. Gjennom nyutgivelsen av den ti år gamle "Washingtondekretet" forteller han oss hvorfor han har et slikt grep på sine lesere og hvor nær stupet vi kan være – eller er det bare i teorien?

Jussi Adler-Olsen spenner opp et dystert lerret egna til ettertanke i den omfattende thrilleren "Washingtondekretet".

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er sjølsagt overhodet ikke tilfeldig at "Washingtondekretet" kommer ut igjen akkurat nå. Bakteppet er nemlig at vi, som nå, er i innspurten av en amerikansk valgkamp. Vi får inderlig ikke håpe at den pågående valgkampen, sjøl om den har minst et element som vi vel ikke skjønner helt konsekvensen av, ikke havner der Adler-Olsen tar oss med i sin thriller.

Gjennom den ca 650 sider lange spenningsmetta historia forteller Adler-Olsen oss at han er en historieforteller av rang. Han makter å sette opp et lerret som inneholder storpolitikk, intriger og en "avlysning" av demokratiet som de fleste av oss ikke ser for oss ville ha vært mulig – i alle fall ikke i USA. Eller?

Her er alle fra den nyvalgte presidenten til hele hierarkiet i Det hvite hus involvert og etterhvert får presidentens ekstreme politikk konsekvenser for den vanlige amerikaner også – alle blir ramma og det amerikanske samfunnet får anstrøk av totalitære samfunn andre steder i verden vi ikke trodde kunne "ramme" USA. Eller?

Etterhvert som Adler-Olsen utvikler storyen kan ingen føle seg trygge og til å begynne med sitter jeg med en følelse av at dette er så langt ute at i virkelighetens verden kunne dette aldri skjedd. Nå er jo ikke det noen nødvendighet for at en thriller skal bli vellykka, men i min verden hjelper det fælt. Men når Adler-Olsen, som har drevet usedvanlig solid research i forbindelse med romanen, setter leseren inn i hvilke muligheter spesielt FEMA – Federal Emergency Management Agency, i praksis en slags skyggeregjering – har til å overstyre både presidenten, regjeringa og byråkratiet, så begynner jeg å fryse litt på ryggen: dette er kanskje ikke urealistisk i det hele tatt og det gir oss perspektiver og tanker vi kanskje ikke har lyst å tenke helt ut.

Min innvending er at Adler-Olsen drar historia for langt ut – han kunne med fordel ha komprimert den et par hundre sider ned uten at det hadde skada i det hel tatt. Når det er sagt så greier han å holde på meg fra start til mål og det er herlig framdrift hele veien og han skaper et troverdig persongalleri

Jussi Adler-Olsen er mest kjent her hjemme for serien "Avdeling Q", som "Washingtondekretet" ikke er en del av. Sjøl om den er ti år gammel så er den altså like aktuell og spennende i 2016 som den sikkert var i 2006 også.

Jussi Adler-Olsen

Washingtondekretet

Aschehoug

Mikhail Alperin har bodd så lenge i Norge at vi nesten regner han som norsk. Likevel har han på ingen måte glemt hvor han kommer fra og dette nydelige samarbeidet med blant andre Oslo Kammerkor og noen fantastiske bulgarske stemmer bekrefter det.

Mikhail Alperin, Oslo Kammerkor og Bulgarian Vocal Family etter urframføringa i Ris kirke i Oslo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter en fantastisk konsert på Vossajazz kom Mikhail Alperin til Oslo i 1993 og blei raskt en stor ressurs rundt Norges musikkhøgskole der han fortsatt er professor. Ukrainsk/moldovisk/russiske Alperin bragte ei helt ny stemme inn i vårt univers her i vest og hans måte å fusjonere folkemusikk, klassisk musikk og improvisasjon på har vært til stor inspirasjon over store deler av kloden siden den gang.

For noen år siden blei Alperin alvorlig kreftsjuk og mista for en periode taleevnen. Under behandlinga på Radiumhospitalet møtte han Gud, som han forklarer det, og "Prayers and Meditations" omtaler han som et rekviem for sitt eget ego.

Her får vi være med på premieren framført i Ris kirke i Oslo i april i fjor og det er en mektig opplevelse – uansett om man har et forhold til Gud eller ikke. Nok en gang har Alperin makta å ta med seg elementer fra den ettertenksomme og det som vi ofte opplever som mørke kulturen fra sine opprinnelige hjemland og gi dem videre til oss her i vest også slik at vi kan bli tatt med inn i hans undrende univers.

Sammen med Oslo kammerkor, et kor som alltid er åpen for nye utfordringer, under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, fire fantastiske bulgarske kvinnestemmer, sangeren Sergey Starostin, trekkspilleren og sangeren Evelina Petrova-Alperin og perkusjonisten Bjørn Løken, samt Alperin på tangenter, har "Prayers and Meditations" blitt et så sterkt, vakkert og mangefasettert rekviem at det det kan gjelde mange andre egoer enn Alperins.

Dette er et budskap så annerledes og så inderlig at du skal være utstyrt med et kaldt hjerte for ikke å bli berørt av det – med eller uten gudstro.

Mikhail Alperin sørger for et vakkert og sterkt budskap.

Mikhail Alperin

Prayers and Meditations

JARO/MusikkLosen

Når Tony Bennett sier at Allan Harris er hans favorittsanger, så er det all grunn til å sperre opp ørene.

Det oser musikalitet og scenesjarm av Allan Harris.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av en eller bortimot uforståelig årsak har den nå 60 år unge vokalisten, gitaristen, låtskriveren og bandlederen Allan Harris greid å passere under de aller flestes radar her hjemme. Det altså til tross for at Harris, født i Brooklyn og bosatt i Harlem – mer New York blir det vel knapt, helt siden 90-tallet i stadig større grad har etablert seg spesielt på hjemmebane som den store crooner-arvtakeren. En som kan det aller meste om akkurat dette faget er jo legenden Tony Bennett, nok en New Yorker, og når han melder at Harris er hans favorittsanger så forteller det faktisk en hel del om på hvilket nivå han befinner seg.

Dette er også mitt første møte med Harris som er i besittelse av ei varm og uttrykksfull stemme et aller annet sted midt mellom tenor og bariton. Han er så avgjort en historieforteller av rang og uansett om det er eget materiale, som latinlåta "Miami", han tolker eller standardlåter som "My Funny Valentine", "You Make Me Feel So Young" og "I Got The Blues (Lester Leaps In)", som Eddie Jefferson laga en nydelig vokalversjon av eller høyst personlige versjoner av poplåter som Elton Johns "Take Me to the Pilot", Kenny Rankins "Catfish" og John Mayers "Daughters", med en herlig ekstra dose soul og med Harris på akustisk gitar, så framstår Harris som en stor personlighet med mye varme, ei herlig stemme og både vilje og evne til å ta crooner-stafettpinnen etter Nat "King" Cole, Tony Bennett og Frank Sinatra videre.

Med seg her han et korrekt og empatisk lag med Leon Boykins på bass, Jake Goldbas på trommer, Pascal Le Boeuf på piano og orgel – herlig orgelkomp på "My Funny Valentine" -, Yotam Silberstein på gitar og Samuel Torres på perkusjon, men "stjerna" her er så utvilsomt Allan Harris – ei stemme det har vært en stor glede endelig å få stifte bekjentskap med.

PS På lørdag kommer Allan Harris for aller første gang til Norge og Cosmoplite i Oslo er stedet å være for alle som har muligheten til det. Det blir garantert en stor opplevelse. Be there!!!

Allan Harris

Black Bar Jukebox

Membran/Must Have Jazz/Naxos Norway

Torsion Beat, med blant andre den eleverte jazzpianisten Espen Eriksen og gitaristen Erlend Mokkelbost fra punkebandet JR Ewing, har laga musikk som folk som digga Bitches Brew vil like. Det hadde vel ikke mange trodd!

Torsion Beat – det er bandet sitt det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen band, noen konstellasjoner og noe musikk har liksom ligget i lufta ei stund før den når oss. Den kan sjølsagt bli strålende og overraskende uansett. Andre «møter» kommer nesten som julekvelden på kjerringa – både sammensetninga av bandet, musikken og resultatet. Torsion Beat tilhører så avgjort den siste kategorien.

Kameratene Eriksen og Mokkelbost kommer nemlig fra to vidt forskjellige verdener – Eriksen fra sin egen melodiske jazztrio og som pedagog både på universitet og Musikkhøgskolen i Oslo. Mokkelbost derimot har aldri vært i nærheten av en gitartime i sitt liv, men har punken fra JR Ewing og popgenet fra det Spellemannvinnende popbandet Montée i ryggmargen. Likevel fant kameratene ut for fem år siden at de ville lage band sammen – muligens over et par brune. Ideen skulle uansett vise seg å være meget god den!

Til å begynne med møttes de til månedlige klubbkvelder på Soria Moria i Oslo. Omstendighetene førte til at «bandet» måtte ta seg ei lengre pause, men nå er de heldigvis tilbake med et kruttsterkt debutalbum som forteller oss at grenser er til for å brytes ned.

Med seg har de elbassist nummer én for de aller fleste her til lands, Audun Erlien, tromepter, vokalist, synthmann og elektroniker Gunnar Halle og bandkompisen til Mokkelbost fra Montée, trommeslageren Marius Simonsen.

På «Denh», som oppleves som mer eller mindre unnfanga der og da i studio, men med noen klare rammer, finner vi spor av jazzrock, funk, krautrock, afrobeat og psykedelia – og sikkert mye annen snadder – men til sammen har det blitt, ja akkurat Torsion Beat. Musikken er utgitt på LP og digitalt – der med et ekstra bonusspor – er så groovete, funky, svett, skitten og djupt personlig at tankene altså raskt går i retning «Bitches Brew» – intet mindre. Anno 2016 må vite.

PS En åpenbar Miles-referanse finnes i låta "In a Certain Way". Miles skapte mesterverket "In a Silent Way" sammen med Joe Zawinul på slutten av 60-tallet.

Torsion Beat

Denh

Your Favourite Music/MusikkLosen

Bak bandnavnet Ninjabeat skjuler en rekke unge norske musikanter seg, men ikke bare det. Man trenger faktisk ikke lang tid for å finne ut at Ninjabeat byr på heftig og groovy musikk med både jazz, fusion, pop, rock og soul i ryggmargen.

Ninjabeat – unge, friske herrer med blikket opp og frem og med heftig og rocka jazz i bagasjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

"The Waiting Game" er debutalbumet til det nimanns sterke bandet Ninjabeat. Det betyr på ingen måte at det er første gang disse relativt unge og usedvanlig velskolerte herrene inntar platestudio. Det siste året har jeg blant annet hatt gleden av å omtale skiver med både saksofonisten Magnus Bakken og gitaristen Svein Rikard Mathisen – to særdeles lovende musikanter fra dalstroka innafor og resten av Ninjabeat stiller i samme klasse.

Det er Bakken som har skrevet all musikken – to av låtene i samarbeid med elbassist Bo Berg. Dette er musikk som er ganske så sjelden her til lands – sikkert mye på grunn av at det som gikk under navnet fusion på slutten av det forrige årtusenet blei mer eller mindre forhatt i de hippe kretsene. Årsaken var nok at mange oppfatta fusion som glatt og som et forsøk på å tjene lette penger – den var ikke ekte nok og hadde ikke tilstrekkelig med substans.

Ofte var dette både rett og riktig, men i de rette hender og med de rette musikantene involvert var fusionmusikk så heftig og så personlig som vel tenkelig – i mine ører i alle fall. Miles Davis og The Brecker Brothers – uten sammenlikning forøvrig – er to eksempler på fusion av aller beste merke.

Det er litt i samme gata vi finner Ninjabeat også. Her er det ikke vanskelig å finne eneren får å si det på den måten. Med solide elementer av både jazz, pop, rock og soul blir dette ei herlig stuing med lettfattelig musikk, sjøl om den kan være ganske så kompleks, i alt fra salige ballader til heftige og svette uptemposaker. Sammen med de tre nevnte finne vi Pål Gunnar Fiksdal på trompet, Bjørn Einar Hanstveit på perkusjon, Ture Janson på gitar, Knut Løchsen og Kristian Wentzel på tangenter og Ole Morten Sommer på trommer – høykompetent tvers gjennom.

Det er vel ingen bombe å hevde at både som saksofonist og komponist så har Magnus Bakken henta mye fra salige Michael Brecker og bandet han hadde sammen med broren Randy. Det betyr at det både er trøkk og intensitet, gode solistprestasjoner og usedvanlig presist ensemblespill i bånn for det som har blitt Ninjabeats debut. Noe forteller meg at dette kan være urheftig live – også i heimen groover det kraftig fra start til slutt. Ninjabeat ser bakover og samtidig fremover med musikken sin og den er egna til å skape munterhet i sinnet. Holder lenge det!

Ninjabeat

The Waiting Game

AMP Music & Records/Musikkoperatørene