Tor Hammerø

Canadiske Emily St. John Mandel har med "Fordi overlevelse ikke er nok" skrevet en roman som setter oss sjøl i et grusomt perspektiv. Det føles som om denne post-apokalyptiske tragedien kunne ha ramma hver og en av oss – kanskje i dag, kanskje i morra.

Emily St. John Mandel – skremmende perspektiver, flott skrevet.

Vi er vel noen millioner, og kanskje vel så det, som har tenkt negative tanker når vi hører og ser nyhetsoppslag om virusspredning og pandemi. Kan dette gå virkelig galt? Kan dette være så alvorlig at verdenssamfunnet ikke makter å stoppe det? Enn så lenge har det gått relativt bra, men ebola-viruset som angrep Vest-Afrika for ikke lenge siden gjorde mange fler enn meg mer usikker enn noen gang. Har det store vi nok å stå i mot med?

"Fordi overlevelse ikke er nok", som kom ut i Canada i 2014 og har blitt berømma med en rekke utmerkelser, går rett inn i denne problematikken på et skremmende og samtidig veldig realistisk vis. Et virus, som går under navnet Georgia-influensaen, sprer seg med lynets hastighet og angriper alle og verdenssamfunnet har ingenting å svare med. I løpet av relativt kort tid slutter alt, det vil si alt, å fungere: All kommunikasjon, fly, bil, tog, internett, radio, TV, slutter å fungere, all mat- og vannforsyning opphører, elektrisiteten finnes ikke lenger. Mennesker dør i milliontall. St. John Mandel beskriver dette på et vis som skremmer – hun får meg til å tro at dette virkelig kunne ha skjedd oss – nå!

St. John Mandel har med sin fjerde roman makta å sette dette skremmende perspektivet inn i ei fortelling som er både troverdig og spennende. Sivilisasjonen bryter sammen på et vis jeg tror på, men samtidig begynner også ei ny tidsregning – år 0 etter sammenbruddet. Noen enkeltindivider og enkelte små samfunn har på forunderlig vis overlevd og skaper seg sin egen fremtid – sine egne samfunn.

Emily St. John Mandel greier med ei stor forfatterstemme å skape et troverdig persongalleri, ei skremmende, og forhåpentligvis urealistisk, historie. Likevel tror jeg på den og den anbefales på det varmeste. Om det er lys i enden av tunnelen? Uten å røpe for mye så øynes det i alle fall glimt et sted der ei stund etter år 0.

Emily St. John Mandel

Fordi overlevelse ikke er nok

Font Forlag

Moskus er noe av det mest spennende som finnes av mindre band i Norge og kanskje langt utenfor våre grenser også. Det skader ikke at Nils Økland gjester heller.

Moskus og Nils Økland – både hver for seg og sammen er dette usedvanlig originalt og spennende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For skøyteløpere er tredjerunden ofte den vanskeligste og der man viser om man virkelig har noe å fare med. Dit har Moskus også kommet nå. Etter "Salmesykkel", innspilt i Atlantis studio i Stockholm, og "Mestertyven", unnfanga i Risør kirke, blei "Ulv Ulv" – for noen titler forresten – tatt vare på for evigheten i løpet av tre januardager i fjor i Haugesund Billedgalleri. La det være klart med en gang: Moskus har gjennomført tredjerunden på et strålende vis.

Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, munnharpespiller, sagoperatør, og mye annet, Hans Hulbækmo og pianist, harmoniumtraktør og synthist Anja Lauvdal har fortsatt på ei spennende og original reise som tar stadig nye retninger. I min relativt store referansebank finner jeg ikke noe som likner på lydlandskapene Moskus har skapt denne gangen heller. Noe av det har akustiske kammermusikalske overtoner, mens noe er små, forunderlige elektroniske melodier. Alt er kollektivt basert der ingen har noen slags form for tradisjonell komprolle – alle er like viktige og like avgjørende for at Moskus sitt uttrykk skal bli så unikt som det har blitt.

Når så Haugesunds store hardingfelesønn, Nils Økland, gjester på to spor, så gir det sjølsagt Moskus sitt uttrykk noe ekstra. Lyduniverset blir enda mer spennende og søkende og løfter Moskus opp til steder verken de eller noen andre har vært tidligere. Moskus har allerede fått mye oppmerksomhet langt utenfor våre grenser. Det er til å begripe og med "Ulv Ulv" i bagasjen bør nysgjerrigheten bli ytterligere pirra – dette er nemlig musikk så unik og annerledes som bare framifrå talenter kan skape.

Moskus

Ulv Ulv

HUBRO/Musikkoperatørene

Israelske Gilad Hekselman, bosatt i New York, har det meste i seg til å bli en ny stjernegitarist.

Gilad Hekselman – vakker tone og personlig uttrykk.

33 år unge Gilad Hekselman har fått ei stadig større stjerne siden han bosatte seg, først for studier og seinere som utøvende/arbeidende musikant, i New York i 2004. På CV-en sin har han jobberfaring med storheter som Chris Potter, Mark Turner, John Scofield og Esperanza Spalding og det mer enn antyder hvor Hekselman befinner seg på rangstigen.

Sjøl om "Homes" er hans femte cd under eget navn, så er det mitt første møte med han som bandleder. Det er svært lett å skjønne alle godordene som har blitt han til del for mer smakfullt gitarspill i grenselandet mellom moderne 60-talls inspirert hardbop og jazz anno 2016, er det ikke lett å finne.

Mesteparten av musikken har Hekselman skrvet sjøl. I tillegg gir han oss Bud Powells klassiker "Parisian Thoroughfare", Baden Powells "Samba em Prelúdio" og Pat Methenys signaturkomposisjon "Last Train Home" – alt i høyst personlig tapning. Hekselmans valg av "coverlåter" sier også en hel del om hvor hans musikalske hjerte hører hjemme og at han er en stor tilhenger av den sterke og vakre melodien.

Når han så omgir seg med både/og eller enten/eller Jeff Ballard og Marcus Gilmore på trommer – to av Sambandsstatenes aller beste i faget – og Joe Martin på bass, så blir "Homes" et gitartrio-visittkort som hører hjemme langt oppe på lista. Gilad Hekselman er en gitarist både for nåtid og fremtid.

Gilad Hekselman

Homes

Jazz Village/Naxos Norway

Marte Eberson utmerker seg i en rekke band og konstellasjoner – ikke minst i Highasakite som er plateaktuell igjen i disse dager. Når hun har et minutt eller to ledig fra suksessgruppa, så har hun mange andre jern i ilden – blant annet sitt soloprosjekt og trioen Cokko.

Cokko med Marte Eberson, Natalie Sandtorv og Ole Mofjell i fri flyt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Thomas Mordal

Cokko spiller moderne, alternativ musikk med fokus på improvisasjon og kollektiv komposisjon. Det er høyoktan jazzpop med tonnevis av energi og personlighet. Dette hevder de sjøl og etter å ha tilbragt noen dager sammen med dem, så finner jeg ingen grunn til å bestride påstanden. Det betyr igjen at dette uttrykket befinner seg et godt stykke unna både Marte Ebersons soloprosjekt "Mad Boy" og Norges kanskje hippeste pop-rock band i disse tider, Highasakite.

Eberson, som her spiller ymse synther, møtte vokalisten og elektronikeren Natalie Sandtorv på jazzlinja ved Griegakademiet i Bergen og de spilte sammen i en rekke band. Etter ei stund kom også trommeslageren og perkusjonisten Ole Mofjell, rett fra jazzlinja i Trondheim, inn i bildet og Cokko blei en realitet.

Alle tre, med jazzbakgrunn altså, tilhører en en svært så oppegående og søkende generasjon som ikke er nevneverdig opptatt av sjangre og båser – Ebersons tre utgivelser bare så langt i år forteller det meste om det. Hele spekteret fra pop til støy er på plass og musikken til Cokko inneholder det meste. Lekenhet og kompromissløshet hevder de også er sentrale elementer i unnfangelsen av denne unike musikken og jeg har full forståelse for de påstandene også.

Cokko har på alle slags vis klart å etablere et helt eget lydlandskap der sarte, inderlige låter blandes fryktløst med løse ekskursjoner skapt i det felles laboratoriet som Cokko er.

Denne trioen er tydeligvis et empatiprosjekt der alle tre spiller ei like viktig rolle. Det er morsomt, annerledes, spennende og utfordrende og Natalie Sandtorv forteller oss også at hun er nok et nytt vokalnavn det skal bli svært interessant å følge. Og vil du vite hvem musikanten Marte Eberosn er, så må du minst sjekke ut "Mad Boy", Highasakite og Cokko.

Cokko

The Dance Upon My Grave

Playdate Records/Phonofile

Steinar Aadnekvam kommer fra Bergen, men har vært bosatt i Stockholm i en årrekke. Musikken hans er enda mer internasjonal.

Steinar Aadnekvam og hans Freedoms Trio – sola skinner gjennom musikken også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Odd Gjelsnes

Med cden "Freedoms Tree" i fjor viste endelig Steinar Aadnekvam seg fram for oss nordmenn. De fleste av sine til nå 32 år har han tilbragt i utlendighet – mange hevder jo også at Bergen er et eget land – og slik er det fortsatt, men via Losen Records og nå oppfølgeren "Freedoms Trio" har han fortalt oss hvilken hemmelig skatt som har ligget på lur.

Mye av sin tid de seineste åra har den akustiske gitaristen, med en teknikk i ultraklassen, tilbragt i Brasil. Det høres også tydelig i musikken han skriver og spiller. Etter at han returnerte til Sverige fra Brasil og hadde begynt å jobbe med trommeslageren Deodato Siquir, opprinnelig fra Mosambik, men bosatt i Sverige i en årrekke også han, møtte han også elbassisten Rubem Farias, fra São Paulo i Brasil, tilfeldigvis på besøk i Sverige. Gjennom felles venner møtte de tre hverandre og siden 2014 har de spilt sammen. Det er ingen overdrivelse å hevde at det har vært et lykketreff.

Farias har etterhvert tilbragt stadig mer tid i Sverige også og trioen har fått jobba sammen i stadig større grad og i november i fjor gikk turen til Spania for innspilling av "Freedoms Trio". Det er stort sett Farias og Aadnekvam som har skrevet den melodisk sterke og rytmisk spennende musikken og det er en varme og en groove i den som forteller oss at de tre utstråler musikalsk empati på høyt nivå. Vi har med tre utadvendte og livsbejaende herrer å gjøre som trives med musikken og hverandre på et vis som sprer seg til oss lyttere fra første gjennomspilling.

Det tok si tid før vi her hjemme fikk ørene opp for Steinar Aadnekvam. Nå er det bare å åpne dem på vidt gap – "Freedoms Trio" er nemlig mat for både ørene og resten av mottakerapparatet.

Steinar Aadnekvam

Freedoms Trio

Losen Records/MusikkLosen

Carla Bley runda 80 for noen dager siden. I rundt 55 av disse åra hun vært en av jazzens store originaler og forteller oss her at den skapende krafta fortsatt er til stede i fullt monn.

Andy Sheppard, Carla Bley og Steve Swallow har staka ut en ny kurs.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har seg slik at jeg har vært blodfan av Carla Bley siden midten av 70-tallet – fra tida jeg blei jazzmoden. Jeg var også heldig å få møte henne første gang hun kom til Molde og fikk til og med være hennes "reiseleder" de dagene hun og hennes strålende band var på besøk i Norges vakreste by. Siden har jeg fulgt musikken hennes tett og hun har aldri slutta å overraske meg, heller ikke denne gangen.

Sammen med den engelske sopran- og tenorsaksofonisten Andy Sheppard og sin følgesvenn, på alle vis, elbassist-guru Steve Swallow, har hun gjennom 20 år utvikla et triosamarbeid med seg sjøl utelukkende på piano, som ikke låter som noe annet band på Tellus. Bley har alltid sett på seg sjøl som 99% komponist og 1% pianist og noe rett har hun i det. Likevel er det slik at gjennom dette samarbeidet har hun tatt store steg som pianist – i storbandet sitt kunne hun i mye større grad "gjemme" seg.

For andre gang i sin karriere har Bley latt seg produsere og sjølsagt er det Manfred Eicher som har hatt en finger med i spillet. Første gang var med "Trios" i 2013 og det gikk tydeligvis så bra at de ville forsøke det samme med oppfølgeren. Hovedkomposisjonen, som er en tredelt sak, handler om en musikalsk beskrivelse av en venns kamp for å komme tilbake etter rusavhengighet. Musikken uttrykker både sørg, håp og glede og alt dette er "spilt" så ekte og høyst personlig at kun Carla Bley kunne ha unnfanga musikken. Avslutningssporet er et bestillingsverk til London Jazz Festival, og ved hjelp av Felix Mendelssohn, har Bley skrevet en bryllupspresang til Andy Sheppard og frue. Typisk Bley og veldig originalt.

Med denne instrumenteringa og disse toppmusikantene som reisefølge så er dette nok et kapittel i Bleys musikalske liv som vil bli huska lenge. Carla Bley har aldri lagt skjul på at hun har hatt Thelonious Monk, Erik Satie og Miles Davis som ledestjerner. Det er fortsatt mulig å høre, men Carla Bley har også vært inspirator og ledestjerne for mange – færre blir det ikke etter denne 80-års markeringa.

Carla Bley/Andy Sheppard/Steve Swallow

Andando el Tiempo

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Helt siden 1989 har Jagger og Rolling Stones hatt med seg den utrolige vokalisten Lisa Fischer på sine turneer. Duettene hun har gjort med Jagger har ofte vært et høydepunkt. Hun står også svært så solid på egne bein – det viste de to timene på Cosmopolite som blei intet mindre enn et fyrverkeri av en konsert.

Lisa Fischer – førr ei dame, for en utstråling, for en vokalist!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Tore Sætre – setre.net

Vi er nok noen titalls millioner mennesker på kloden som har hørt Lisa Fischer uten å vite om det. 27 år som fast backing vocal for verdens mest populære rockeband har sørga for det, men Fischer har altså aldri hatt det store behovet for å stå lengst fremme på scena sjøl. Gudene skal vite at hun har det som trengs for å stå der og det har vi jo også hørt når Jagger har henta henne fram for å gjøre et par duetter på bortimot alle konsertene Stones har gjort de siste 27 åra. Filmen "20 Feet from Stardom", som jeg ikke har sett, skal visstnok vise et fint bilde om hvem Lisa Fischer er.

Tror ikke det er noen overdrivelse å påstå at Lisa Fischer og Mick Jagger har hatt et nært samarbeid.

Sjelden eller aldri har jeg opplevd en artist som eide salen og publikum så voldsomt som Fischer gjorde fra hun gløtta inn forbi sceneteppet. Det var sikkert litt koketteri det da hun sa hun trodde det ville være fem publikummere i salen – den var fullsatt – men måten hun sa det på og måten hun gjorde alt derfra og ut var en klink vinner som de ville sagt på Bjerkebanen.

Lisa Fischer har en stemmeprakt som spenner over minst sju oktaver – kødda – for det er umulig, men det virka uansett sånn. Hun har fullstendig kontroll fra det høyeste til det laveste i registeret og bruker denne utrolige gaven til å skape sterk og vakker musikk – ikke til å imponere. Når hun så topper det med en utstråling og scenesjarm det er umulig å lære på noen skole og et band som er midt i blinken samtidig som det består av utmerkede instrumentalister, så var forutsetningene for full fest på alle vis tilstede.

Lisa Fischer storkoste seg blant publikum og publikum storkoste seg med henne.

Foto: Tore Sætre – setre.net

Lisa Fischer er en sjangerutslettende artist og vokalist som har alt fra blues, gospel, soul, rock, rhythm and blues og jazz innabords og som turnerer alt på et personlig vis. Hun ga oss eksempler på låter fra sitt eget repertoar fra begynnelsen av 90-tallet som "How Can I Ease the Pain", via en Amy Grant-låt, Led Zeppelins "Rock ´n Roll", Peggy Lee-klassikeren "Fever", Robert Palmers "Addicted to Love" og sjølsagt kom det ei Stones-låt også: en herlig og original versjon av "Jumpin´ Jack Flash" arrangert av hennes utmerkede musikalske leder JC Maillard med et slags midtøstensk preg over seg.

Lisa Fischer med et for anledninga perfekt band.

Foto: Tore Sætre – setre.net

Bandet, bestående av JC Maillard på gitarer, keyboards og hans egenkonstruerte SazBass – et instrument med tydelige røtter i tyrkisk musikk -, bassisten Aidan Carroll på både akustisk og elektrisk bass og trommeslageren Thierry Arpino, var intet mindre enn perfekt for Fischer og henne uttrykk. Her har vi også med tre sjangerutslettende musikanter å gjøre og de hadde det enkelt og greit grådig gøy på scena og fikk også tid og rom til å vise oss hvem de var på egen hånd. Framifrå!

Noen artister tror du på fra første sekund. Lisa Fischer er en slik type artist. Hun inkluderer deg og hun inkluderer seg. Du verden for en opplevelse – enkelt og greit. Og som sagt: det er mulig å skjønne hvorfor Mick Jagger ikke drar på tur uten Lisa Fischer!

Lisa Fischer & Grand Baton

Cosmopolite, Oslo – 12. mai

Du skal ha fulgt ekstra godt med i timen for å ha oppdaga den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Postmannen har bragt henne fra New York til postkassa mi og det er et udelt positivt møte.

Megumi Yonezawa har noe personlig å melde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har seg altså slik at i New York så bor og jobber det jazzmusikere fra hele verden – inkludert Namsos. Derfra kommer nemlig gitaristen Jostein Gulbrandsen og han jobber med mange på den mest spennende jazzscena i verden, blant andre den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Gulbrandsen sendte meg ei melding med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli mottaker av Yonezawas debutalbum og siden jeg kommer fra et pent møblert hjem, så takka jeg sjølsagt ja til det. Her om dagen dukka skiva opp inkludert flott presseskriv og håndskrevet kort i rosa konvolutt fra Yonezawa. Det førte raskt til at "The Result of the Colors" raskt tok turen mot toppen av bunka.

Etter oppvekst i Hokkaido hvor hun hun begynte å studere klassisk piano fra hun var 6 år, tok Yonezawa etterhvert turen over dammen og til studier ved Berklee i Boston. Etter fullførte studier både som utøvende musiker og som komponist, gikk turen videre til New York der hun etter anbefaling av Jason Moran blei fast pianist for saksofonisten Greg Osby og er med på hans cd "Public" på Blue Note fra 2004. Slik det er med de fleste frilansmusikanter i The Big Apple så har Yonezawa spilt med "alle", men nå var tida heldigvis inne for hennes debut under eget navn.

"A Result of the Colors" blei spilt inne allerede i 2012 og trioen består av to av metropolens aller mest ettertrakta bass/trommer-kombinasjoner, bassisten John Hébert og trommeslageren Eric McPherson. Med et repertoar bestående av kun Yonezawa-komposisjoner, bortsett fra standardlåta "For Heaven´s Sake", forteller Yonezawa og trioen oss at hun har henta mye fra sin klassiske bakgrunn samtidig som ledestjerner som Bill Evans og Keith Jarrett aldri er langt borte.

I stort sett ballade- og medium tempo utøver de tre klassisk triojazz på høyt nivå der de forteller oss at de trives i hverandres selskap og aldri går i veien for hverandre – tvert i mot spiller de hverandre gode som fotballtrener og jazzelsker Nils Arne Eggen ville ha sagt.

"A Result of the Colors" har vært et herlig møte med Megumi Yonezawa Trio. Det store problemet når det gjelder å nå gjennom til et stort publikum er at det finnes så forbanna mange bra pianotrioer på kloden. Når det er sagt så hører så absolutt Megumi Yonezawa Trio hjemme langt oppe på tabellen til Nils Arne Eggen.

Megumi Yonezawa Trio

A Result of the Colors

Fresh Sound New Talent/MusikkLosen

Blant de mange ting i livet jeg har gått glipp av er et møte med det sjangerfrie norske bandet Karokh. Nå er jeg glad for at jeg slipper å leve i uvisshet lenger.

Karokh – med blikket opp og frem mot noe eget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Karokh ga ut sin debutskive med den oppfinnsomme tittelen "Karokh" på det amerikanske selskapet Loyal Label for to år siden. Den gikk meg altså elegant hus forbi og med oppfølgeren på heavy rotasjon og deltakerlista i bandet foran meg, skjønte jeg raskt at det var både synd og skam. Med Jonas Cambien på synther, Jan Martin Gismervik på trommer, Jan K. Hovland på synther, Thomas Husmo Litleskare på trompet, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på vokal og Christian Winther på gitar, så møter vi noen av musikk-Norges aller meste spennende musikanter uansett sjanger og sammen har de altså skapt noe som låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei.

Medlemmene i Karokh er del av en generasjon – rundt 30 – som ikke er særlig opptatt av sjangere eller musikalske båser. De fleste er improvisatorer på høyt nivå, Gismervik, Skavhaug Nergaard og Winther er blant annet Monkey Plot som vant den høythengende Jazzintro-prisen i 2014, og alle tar med seg til bordet det de har tilegna seg av kunnskap, erfaring og impulser fra nesten alle slags musikalske himmelretninger.

Det betyr at Karokh med den særegne stemma til Ina Sagstuen i front skaper et landskap så langt unna trad pop/rock som vel tenkelig, men jeg vil kalle det innovativ rock med klare jazzimpulser på toppen. Tekstene, som er skrevet av Sagstuen og Winther, er brå og bråkete – en moderne type beatpoesi kan man kanskje kalle det og med tildels fengende låter som både utfordrer og går rett i ryggmargen, tar Karokh oss med til hittil ukjente steder.

Karokh oppleves absolutt ikke som noe sideprosjekt, men som noe ektement og søkende for å finne et musikalsk ståsted de er helt aleine om. De har de klart på herlig og spennende vis. Jeg lover å følge bedre med i timen neste gang – Karokh fortjener det noe så voldsomt.

Karokh

Needlepoint, Thread and Nail Polish

No Forevers/Musikkoperatørene

Trioen Cloroform er en sjelden blomst i musikkfloraen – på tvers av alle sjangere og grenser. Etter mange års sjølpålagt pause er de endelig tilbake og godt er det.

Cloroform – heftige og tøffere enn noensinne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cloroform har vært et av mine favorittband helt siden vi møttes for første gang i 1998. Siden har trioen gitt oss sju tildels glitrende visittkort fram til 2007. Etter det gikk trommeslager Børge Fjordheim, tangentsjef John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund – alle synger også – inn i et slags indre eksil Og det var nok mange som frykta at de aldri kom til å nå overflata igjen. Heldigvis har de tatt til vettet og gitt oss nok en dose av sitt alltid like originale brygg.

"Grrr", som finnes på vinyl og digitalt, er mer av det samme, men samtidig helt forskjellig. De tre som har vært med helt siden Cloroform blei født i i 1997, har musikalske referanser så breie og gode at det sier det meste om hvilke kvaliteter de er i besittelse av. Kaada har jobba med kraftvokalist Mike Patton, Storesund har spilt i Kaizers Orchestra og Fjordheim har spilt med både Kylie Minogue og Sivert Høyem – Stavangers frijazzguru Frode Gjerstad har også vært en viktig inspirasjonskilde og arbeidsgiver. Når de så tar med seg litt både herfra og derfra til dette musikalske smorgasbordet, så antyder det hvor vi skal også denne gangen. Jazz, rock og elektronika er blanda på et vis kun Cloroform i sine oransje kjeledresser er i stand til å skape og de gjør det på sedvanlig heftig og groovy vis. Syrejazzrock blei det kalt før i verden og det er en like grei betegnelse denne gangen også. Musikken er så livsbejaende og tøff at folk sjøl i godt voksen alder har problemer med å sitte stille.

Under Maijazz i hjembyen Stavanger i forrige uke blei Cloroform tildelt den høythengende Mølsterprisen. Det betyr i tillegg til heder og ære blant annet at Cloroform skal spille under neste års Maijazz og det betyr igjen at herrene ikke får anledning til ei ny ni års pause. Det er svært gode nyheter.

Cloroform

Grrr

Minimum Recordings/Tiger Safari AS/Rillbar