Tor Hammerø

Når Kim Myhr får anledning til å invitere med seg Jenny Hval og det alltid like tilpasningsdyktige Trondheim Jazz Orchestra, så ligger meste til rette for at det vil bli skapt unik musikk av usedvanlig høy kvalitet. Det har da også skjedd.

Jenny Hval og Kim Myhr – to usedvanlige stemmer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Andreas Ulvo

Til Ultimafestivalen i 2012 fikk den unike gitaristen og komponisten Kim Myhr muligheten til å framføre verket "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper". Anledninga førte til at han for andre gang inviterte med seg Trondheim Jazz Orchestra – første gang var til bestillingsverket "Stems and Cages" sammen med Sidsel Endresen under Moldejazz i 2009. Mange av musikantene i TJO er de samme som i 2009, men vokalisten er en annen – Jenny Hval. Det Endresen og Hval blant annet har til felles er at de er helt spesielle stemmer, men de har ganske så forskjellige uttrykk og det er sjølsagt mye av grunnen til at denne utgava blir helt forskjellig, men like spennende.

Jenny Hval er et ganske nytt bekjentskap for meg. Jeg har hørt bruddstykker av hva og hvem hun er tidligere, men dette møtet har nesten blitt en liten åpenbaring. Der Endresen ER improvisasjon, så er det et sted Hval har kommet til underveis fra et eksperimentelt rock-utgangspunkt som mange oppdaga gjennom "bandet" Rockettothesky. Her har hun laget tekster og melodier til Myhrs skisser og musikk. Visjonen var Myhrs, mens Hval opplevde det som en stor ære å få jobbe med og lære av så fantastiske medmusikanter. Noe forteller meg at den æren og respekten går begge veier.

Kim Myhr og Jenny Hval omkransa av Trondheim Jazz Orchestra – et strålende møte.

Foto: André Løyning

Hval har tatt med seg mye av pop/rock-estetikken inn i dette improviserte samtidslandskapet. Myhrs vidunderlige musikalske verden er noe så for seg sjøl at det heldigvis er nesten umulig å sammenlikne den med noe som helst annet. Når han så har med seg Rhodri Davies på harpe, Jim Denley på fløyter og saksofon, Michael Duch på bass, Klaus Holm på klarinett, Tor Haugerud på trommer, Eivind Lønning på trompet, Morten Olsen på perkusjon, Espen Reinertsen på saksofon, Kari Rønnekleiv på bratsj, Martin Taxt på tuba og Christian Wallumrød på piano og harmonium, samt seg sjøl på 12-strengers akustisk gitar og vokal på et spor, så sier det sjøl at dette musikalske kollektivet er noe helt unikt – og det har også innspillinga gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio på seinsommeren 2014 blitt.

Kim Myhr er en kompromissløs musikalsk søker som her har fått med seg en på mange måter likesinna utfordrer i Jenny Hval. De kommer fra hvert sitt ståsted, men har åpenbart veldig mye å snakke om og "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper" – som henspeiler på hvordan de to mener Bob Dylan høres ut nå i moden alder – har blitt så unike og spennende musikalske samtaler som vel tenkelig.

Trondheim Jazz Orchestra/Kim Myhr/Jenny Hval

In the End His Voice Will Be the Sound of Paper

Hubro/Musikkoperatørene

Den originale kvintetten Baker Hansen forsetter suksessen fra 2014 da de ga oss sine gjendiktninger av Chet Baker på norsk. Nå er det flere herlige standardlåter med utgangspunkt i Chet Bakers verden som blir servert på nynorsk og ikke ny norsk som til daglig.

Baker Hansen med nok ei herlig nynorsk tapning av standardlåter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er bare to år siden siden bassist Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslager Tore Flatjord, pianist Kjetil Jerve, trompeter Thomas Husmo Litleskare og ikke minst vokalist og oversetter Sigurd Rotvik Tunestveit, under det kollektive navnet Baker Hansen, ga oss den overraskende debuten "Chet på norsk – Ei som deg". Overraskende enkelt og greit fordi jeg i alle fall ikke så lyrikken til standardlåtene Chet Baker stort sett omga seg med skulle oversettes og synges på Ål-dialekt. Vi snakker Ål i Hallingdalen der Rotvik Tunestveit kommer fra og der dialekta ligger nært opptil nynorsk. Uansett var det en udelt hyggelig og vakker overraskelse.

Her har de fem tatt for seg åtte nye Baker-klassikere, blant andre "I´m Old Fashioned" som har blitt til. "Gamle daga", "You´d Be So Nice to Come Home to" som har blitt "Koma heim", "My. Funny Valentine" som har blitt "Min ven", "They All Laughed" heter på ålisk "Nansen og e" og til slutt heter "My Ideal" "Skapt for meg". Rotvik Tunestveit skal ha all mulig slags ære for både oversetter- og vokaljobben og det er veldig bra at han ikke prøver å etterlikne Baker på noe vis vokalt – bare når det gjelder stemningene han og resten av gjengen makter å skape. Det at både Rotvik Tunestveit og resten av bandet er tungt inspirert av legenden og hans univers ligger jo i sakens natur, men de har både ønska og evna å finne sin egen innfallsvinkel og godt er det.

Da debuten kom i 2014 var som sagt overraskelsen stor. Det er den ikke nå lenger. Likevel er det både hyggelig, varmt og empatisk å få besøk av Baker Hansen og Chet Bakers univers nok en gang.

Baker Hansen

Gamle daga

NORCD/Musikkoperatørene

Charles Lloyd er en av de siste store gjenlevende jazzpersonlighetene fra 60-talls generasjonen. Her møter vi han med et nytt toppband og med Norah Jones og Willie Nelson som gjester.

Charles Lloyd gir seg heldigvis ikke og han har fortsatt mye å melde.

Legenden Charles Lloyd har rukket å nå den meget anstendige alder av 78. Det hindrer ikke den unike tenorsaksofonisten og fløytisten fortsatt å skape ny og spennende musikk i stadig nye konstellasjoner. Jeg husker jeg skrev om "Mirror" som kom ut på ECM i 2010 at det kanskje var den aller beste utgivelsen til Lloyd og da sammenlikner jeg med skiver fra gjennombruddet i 1966 som "Dream Weaver" og "Forest Flower" der han sammen med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee oppnådde noe som likna på popstjernestatus.

Etterhvert blei denne statusen og tilnærma heltedyrkelsen for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake fra offentligheten og til sitt indre eksil i Big Sur i Calofornia. Der blei han værende i bortimot total ensomhet i flere år, mediterende og uten noe ønske om å komme tilbake til rampelyset og musikken. Så dukka den franske pianisten Michel Petrucciani opp på dørstokken i Big Sur i 1982 og etter at han hadde hørt den lille, store Petrucciani spille så visste han at han måtte fine fram hornet igjen. Siden har Lloyd reetablert seg som en av verdens ledende saksofonister nok en gang og med "I Long to See You" har han nesten overgått seg sjøl.

Med det nye bandet som han kaller The Marvels har han invitert med seg supergitarist Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steel-gitarist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers og soundet de fem skaper er altså så inderlig, så vakkert og så unikt at det ikke er lett å finne ord.

Når så Lloyd har fått tilsvarende inderlig besøk i studio av Willie Nelson til å tolke "Last Night I Had the Strangest Dream" – som vi her hjemme kjenner som " I natt jag drömde" med og av Cornelis Vreeswijk – og Norah Jones i "You Are So Beautful" som Joe Cocker gjorde en storhit av, så er det ikke så mye mer å ønske seg. Repertoaret ellers består av Bob Dylans "Masters Of War", fire Lloyd-låter, blant andre "Sombrero Sam" fra 1966 pluss fire folkemelodier, blant andre "Shenandoah" og "Abide with Me". Om det ikke blir søtsuppete? Aldri i nærheten en gang og det er nesten en fornærmelse å stille spørsmålet i et slikt selskap.

Charles Lloyd har aldri lefia med ektheten og inderligheten og han ser heller ingen grunn til å begynne med det nå i godt moden alder. "I Long to See You" forteller oss at Charles Lloyd fortsatt er i toppslag og at "alle" står i kø for å jobbe med han. Vi kan bare takke og nyte.

Charles Lloyd & The Marvels

I Long to See You

Blue Note/Universal

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg har helt siden jeg hørte henne første gang vokst og vokst på alle vis. Med "Eastern Smiles" tar hun enda flere steg mot noe helt eget.

Sammen med Hans Hulbækmo, Trygve Waldemar Fiske og Oscar Grönberg har Hanna Paulsberg et konsept som er hennes – og kun hennes.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Johannes Selvaag

Med "Eastern Smiles" gir 28 år unge Hanna Paulsberg oss si tredje skive med bandet sitt, Concept. I utgangspunktet skulle det være et band hun skulle ta eksamen med på jazzlinja i Trondheim i 2010, men resultat blei altså så laudabelt at bandet er i gang den dag i dag og det låter bedre enn noen gang.

Når så det legendariske plateselskapet Odin, som levde og blomstra veldig mellom 1981 og 1993, skulle gjenoppstå så kan jeg nesten ikke se/høre for meg et bedre og mer passende band til gjenfødelsen. Hanna Paulsberg, med sin solide forankring i jazztradisjonen samtidig som hun har blikket retta godt opp og frem musikalsk, innehar nemlig alle de kvaliteter Odin bør forbindes med .

Rundt 100 jobber i inn- og utland har ført til tenorsaksofonist Paulsberg sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, har blitt en så samspilt, lekende, søkende og empatisk enhet at de skinner gjennom høytalerne.

De seks komposisjonene, innspilt i Athletic Sound i Halden i løpet av et par novemberdager i fjor er alle unnfanga av sjefen – en svært så demokratisk sjef. De viser at både som komponist og som solist er Paulsberg i rivende utvikling – musikken er samtidig både melodisk og varm og ikke minst fri, men likevel langt unna frijazz.

De fire musikantene som utgjør Hanna Paulsberg Concept er fire av kongerikets – ja da jeg vet at Grönberg egentlig er svensk – aller mest lovende jazzmusikanter. Det bekrefter de både kollektivt og som solister underveis her. Det har vært veldig spennende og interessant å følge både bandets og Hanna Paulsbergs utvikling siden 2010. Det aller meste sier meg at det fortsatt skal bli like interessant de neste tiåra.

Hanna Paulsberg Concept

Eastern Smiles

Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Highasakite er et av landets aller mest populære band og har lagt store deler av verden for sine føtter. Til tross for det har flere av bandmedlemmene, blant andre Marte Eberson, flere andre jern i ilden. Kristoffer Lo har heller ingen ambisjon om å ligge på latsida.

Kristoffer Lo har usedvanlig mange spennende bein å strå på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: André Løyning

Kristoffer Lo har ved en rekke anledninger vist oss at han er en usedvanlig allsidig og ustoppelig musikant med en tilnærmingsmåte til musikk som ikke kjenner noen grenser. Det er noe som heldigvis preger mange fra de oppvoksende generasjoner – de er sjangerfrie og utstyrt med åpne sinn. Det gjør at vi som lyttere/publikummere ikke vet hva som venter rundt neste sving – kanskje ikke de sjøl heller?

Inni mellom jobber kloden rundt med Highasakite, ny skive på gang, Spellemann-nominasjon for bestillingsverket "Savages" sammen med Trondheim Jazzorkester, så har Lo tatt med seg tubaen, flugabonen og alle effektmaskinene sine til Ryvingen fyr utenfor Mandal – Norges sørligste fyr.

Med stormen piskende på utsida av den vel 20 meter høye stålkonstruksjonen – noe Lo garantert har tatt med seg iunnfangelsen av "The Black Meat" – har han skapt musikk på sett og vis så langt unna Highasakite som vel mulig. Dette musikalske "kjøttstykket" – som invaderer deg på en både besnærende og truende måte – består av tre deler som byr på stemninger og vekker assosiasjoner som ingen andre enn Kristoffer Lo kunne ha skapt.

Musikken er tung, seig, dvelende – den gir både seg sjøl og oss tid til å komme videre – og den forteller oss hvilket unikt musikalsk og personlig vesen unge Lo er. "The Black Meat" er nok en bekreftelse på at Kristoffer Lo har noe høyst personlig å melde og hva som kommer rundt neste sving er jeg enda mer spent på. Kanskje han også?

Kristoffer Lo

The Black Meat

Name Music & Publishing/Musikkoperatørene

Chick Corea er verdens kanskje mest lekne pianist. Béla Fleck er verdens kanskje mest lekne banjoist. Når de så møtes foran et begeistra publikum så blir det musikalsk lek ut av det jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til.

Så moro hadde Béla Fleck og Chick Corea det. Like moro er det å få oppleve dem i heimen også!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For rundt ti år siden fant Chick Corea og Béla Fleck ut at de ville gjøre noe sammen. Egentlig var det Corea som fant det ut – banjomester Fleck som stort sett bevegde seg i bluegrassens yttergrenser hadde vært en Corea-beundrer i en årrekke, men hadde ingen tro på at han hadde noe sammen med den store jazzmusikeren å gjøre. Han mente han ikke hadde tilstrekkelig harmoniske oversikt, men da svarte Corea at det skulle han ikke tenke på. Bare gjør det du pleier å gjøre, så skal jeg sørge for at det funker, mente Corea som feirer sin 75-års dag i Molde om noen måneder. Som sagt så gjort og i 2007 ga de ut "The Enchantment" som fortalte publikum verden rundt at Fleck ikke hadde noen grunn til å bekymre seg.

Etter 55 konserter verden rundt de seineste åra, der alle blei tatt opp, fant herrene nå ut at de ville gi ut en dobbelt live-cd med det beste av det beste. Etter at de hadde lytta gjennom absolutt alt de hadde gjort sammen, falt de ned på cirka 20 låter med det meste innabords.

Her får vi en blanding av musikalsk ekvilibrisme, et mesterskap på de to instrumentene som det vel ikke finnes maken til, et samspill av en annen verden og så mye musikalsk humor – også verbalt av og til – som det nesten ikke er mulig å ønske seg. Hvis idrettsuttrykket å spille hverandre gode skal brukes i musikkesammenheng noen gang, så er det akkurat i dette festlaget.

Musikken er delvis skrevet av Corea, delvis av Fleck – også en bluegrass-låt faktisk og Corea fikser sjølsagt det også – og vi får noen av hitlåtene til far, "Armando´s Rhumba" avslutter ballet, pluss en obskur klassisk låt også som det blir et herlig resultat av.

Chick Corea og Béla Fleck har skapt en duo som har laga fest verden rundt. Nå er de klar til å komme hjem til deg også – det er bare å åpne dørene og ørene. Dette er stas!

Chick Corea & Béla Fleck

Two

Stretch Records/Concord Jazz

Tone Hulbækmo har hatt si egen stemme både som vokalist og som harpist helt siden vi fikk stifte bekjentskap med henne på begynnelsen av 80-tallet. Nå viser hun oss det i større grad enn noensinne.

Tone Hulbækmo med den unike harpa si.

Det aller viktigste for en musikant er å finne sin egen vei med sin egen stemme. For Tone Hulbækmo har det vært like naturlig som å nyte naturen – og være en del av den. Helt siden hun viste seg fram for et større publikum for første gang med "Kåmmå no" i 1983 har hun vært en foregangskvinne når det gjelder å ta folkemusikken inn i vår tid samtidig som hun har hatt voldsom respekt for hvor den kommer fra.

Når hun nå hilser oss med "Stifinner" så har hun funnet fram til en tittel som passer utmerket både på musikken og henne sjøl. På denne dobelt-cden så sier hun at hun ønsker å presentere oss for en personlig musikalsk verden som både er moderne og tidløs og med elementer fra folkemusikk, middelalder og blues – intet mindre. Dessuten inkluderer hun elementer av rap (!), "syngesnakking", spoken word og deklamasjon – musikken er delvis instrumental og delvis med vokal – og de som sitter igjen med en følelse av at hun nok en gang har makta å skape noe som er hennes helt eget uttrykk, har helt rett i det.

I sentrum står stemma hennes og ikke minst den norske harpa som hun mer eller mindre egenhendig har tatt vare på og løfta fram. Når hun så omgir seg med så utmerkede og allsidige musikanter som ektemann Hans Fredrik Jacobsen på gitar, fløyter og en masse annet, sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tangenter, munnspill, trommer, munnharpe og sag, Ellen Brekken på bass, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og Rob Waring på marimba, så er det ikke veldig vanskelig å legge sammen at "Stifinner" – med tekster av blant andre Alf Prøysen, Ove Røsbak, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli – har blitt et flott, ekte, allsidig og varmt visittkort nok en gang fra Tone Hulbækmo.

Tone Hulbækmo

Stifinner

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ryktene har gått høyt og lenge om vokalpop-trioen No. 4. Og jeg bryter sammen og bekrefter: de er så bra, morsomme og originale som ryktene vil ha det til.

No. 4 har mye å by på allerede fra første sekund. Sjefen for de morsomme historiene, Emilie Christensen til venstre, og så følger Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha møtt hverandre på Foss videregående i Oslo for maaaange år siden, har venninnene Emile Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek holdt sammen. De store ambisjonene har vel kanskje ikke vært tilstede og gruppa har forandra navn fire ganger underveis, men uansett så skjer det nå noe enkelt og greit fordi de er så bra.

På sett og vis har No. 4 vært et hobbyprosjekt, men via en reklamelåt for Widerøe for et års tid siden så kjente vel opp til flere at her var det potensiale til noe mye mer.

Christensen har skrevet dusinet fullt av strålende tekster med masse intelligent humor – mange sjømil unna platte poptekster vi blir bombardert med overalt. "Føkk lunsj" og "Jeg har aldri sett elg" er bare to eksempler på tekster – og låter – som har alt i seg til å bli klassikere. Såpass!

De tre gir oss harmonier som er sjelden i norsk – og kanskje også internasjonal – popmusikk. Det er så vakkert og deilig å høre på at det bare er å lene seg tilbake og nyte. Christensen og Mohn har også skrevet musikken mens Witek er med på å arre de ut.

På et av spora er også Mattis Herman Nyquist med på vokal og Harald Lassen bidrar med sin saksofon og ellers det instrumentale bakteppet akkurat så smakfullt og elegant det skal være med en så bra vokaltrio i front. Vokalen er heldigvis miksa akkurat så langt fremme som den bør med så mye vakker vellyd og innhold som det er verdt å få med seg.

Hos Emilies pappa, den verdensberømte trommeslageren Jon Christensen, er det ikke alltid like enkelt å finne eneren. Det skal jeg love dere det er hos hans og Ellen Horns meget talentfulle datter. Jeg er megafan allerede! Nå har No. 4 blitt husband hos Else Kåss Furuseth i "Det er lov å være blid" og enda flere vil bli oppmerksom hvor bra de er. Skal de bytte navn nok en gang bør det bli til No. 1!

No. 4

Henda i været

Arch Records/Tiger Safari AS

Den skotske forfatteren Ali Smith har skrevet en av de merkeligste romanene jeg har lest. Samtidig er "Begge deler" også en av de mest fascinerende.

Ali Smith makter på en unik og forunderlig måte å ta deg med til steder du ikke ante fantes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ali Smith (54) regnes for å være en av de viktigste forfatterne i Storbritannia i dag. Hun har vært finalist til Booker- og Orange-prisen og hun vant Whitbread-prisen for "The Accident" i 2005 – en roman som også er oversatt til norsk under tittelen "Levende bilder".

"Begge deler" er mitt første møte med Smith. Det tok meg kort tid å skjønne at jeg hadde med ei helt spesiell forfatterstemme å gjøre. Først blei jeg forvirra, så blei jeg pirra og ganske så raskt fascinert over en måte å fortelle en historie – eller to – på som jeg aldri har vært utsatt for tidligere.

Det høyst spesielle grepet Smith bruker her er at hun forteller to historier. Den ene omhandler veggmaleren Francesco del Cossa i Italia foregår og blir fortalt fra det århundret han/hun levde -på 1400-tallet. Den er spennende og annerledes i seg sjøl og hvordan Smith har funnet fram til historia er fascinerende nok som en enkeltstående fortelling.

Når Smith så på et usedvanlig elegant vis kobler veggmalerhistoria sammen med en engelsk familie på 2000-tallet, så blir dette til en type dobbeltroman som jeg aldri har opplevd tidligere. Smith makter å skape fobindelseslinjer som er så nøye og smart uttenkt at det bare er å stille seg i beundrerskaren.

Merete Alfsen har gjort en formidabel oversetterjobb og Ali Smith har kjapt tatt plass som en framtidig favorittforfatter. "Begge deler" likner nemlig ikke på noe annet som har vederfaret mitt sinn.

Ali Smith

Begge deler

Forlaget Oktober

Kari Harneshaug kommer fra Harøya utenfor Molde, men har ikke rukket å bli 30 år ennå. Til tross for det gir hun oss sitt tredje visittkort og at det er en låtsnekrer og vokalist av sjeldent kaliber vi har med å gjøre, tar det ikke mange runder å fastslå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kari Harneshaug – nok ei strålende stemme fra havgapet.

Harøya altså. Der har også søstrene Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll deler av sine røtter. Litt nærmere Molde, nærmere bestemt på Otrøya, har Eldbjørg og Steinar Raknes, Beate og Therese Lech og Åse Karin Hjelen vokst opp i større eller mindre grad. Hva er det med lufta der ute mot havgapet er jeg nesten frista til å spørre om. Uansett er det slik at alle disse har gitt og gir oss kvalitetsmusikk både på nasjonalt og tildels internasjonalt nivå. For min del er dette det første møtet med Kari Harneshaug og du verden som hun imponerer – nesten hele veien.

Personlig stil

Harneshaug, som har bodd i Trondheim siden 2007, har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. Med seg har hun Karl Gøsta Klaseie på på gitarer og som produsent og Kyrre Laastad på trommer og masse annet og sjøl spiller hun piano, synth og fløyte i tillegg til å synge med ei personlig litt nasal stemme. Det at hun har vært og er bosatt i Trondheim betyr at hun, som de fleste oppegående i musikermiljøet i bartebyen, ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Pop-, rock- og jazzfolk henter ofte uhemma fra hverandre i miljøet i eller rundt jazzlinja og jeg har Harneshaug mistenkt for å ha god kontakt med det miljøet.

Rocka

Musikken er ofte litt mørk og det ligger absolutt en rocka grunntone i det hun har å melde. Heldigvis er hun miksa langt fram i lydbildet og når man har noe å melde så gjør jo ikke det det aller minste. Det hele begynner uhyre lovende med låter som "The Signs Have Been Telling Me" og "When The Days Creep Up on Us", men etterhvert holder ikke låtmaterialet samme høye klasse.

Uansett har dette møtet med Kari Harneshaug slått fast at Harald og Sonja disponerer nok en artist ute fra øyan som holder voldsomt høyt nivå. Hun er bare såvidt i gang med karriera si til tross for at dette er den viktige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Kanskje kommer det store gjennombruddet nå, kanskje må hun vente litt til. Det som er helt sikkert er at hun har noe helt spesielt i seg.

Kari Harneshaug

We Were Closer to The End

No Forevers/Musikkoperatørene