Tøffere enn toget

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band – saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen

Tøffere enn toget

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band – saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen

Tøffere enn toget

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band – saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen

Willie Nelson synger Gershwin!

Willie Nelson er et ikon og det er ikke overraskende at han synger Gershwin-klassikere. Han gjør det sjølsagt på sitt herlige vis – og det skader ikke med hjelp av Cyndi Lauper og Sheryl Crow heller!

Willie Nelson – one of a kind!

Willie Nelson (83) er countrysanger. Det er det absolutt ingen tvil om. I bånn er han likevel en sjangerfri musikant som tydeligvis tiltrekkes av musikk – god musikk. Han viste blant annet gjennom samarbeidet med Wynton Marsalis på "Two Men with the Blues" i 2008 at han hadde et stort hjerte for både blues og jazz også og den skiva er nok mye av grunnen til at det ikke er noen bombe at denne Gershwin-hyllesten også ser dagens lys.

Her serverer Nelson, som både synger på sitt umiskjennelige vis og spiller Trigger – navnet på den herpa gitaren hans -, elleve udødelige George og Ira Gershwin-låter som "But Not for Me", "Someone to Watch over Me", "It ain´t Necessarily So", "I Got Rhythm", "They Can´t Take that Away from Me" og "Summertime" mens Cyndi Lauper synger duett med far på "Let´s Call The Thing Off" og Sheryl Crow gjør det samme på "Embraceable You". Alt er gjort på ekte Willie Nelson-vis uten noen dikkedarer – enkelt, greit og rett frem, men med stempelet som forteller oss at absolutt ingen andre kunne ha gjort det på dette viset.

Når han så har med seg et empatisk lag med egne musikanter som Mickey Raphael på munnspill, som samarbeider mye med vår egen Steinar Raknes om dagen, og strålende jazzmusikere som Jay Bellerose på trommer, Dean Parks på gitar og Matt Rollings på tangenter, så er tonefølget akkurat der det skal være.

"Summertime – Willie Nelson Sings Gershwin" føk rett til topps på jazzlistene til Billboard da den kom ut i USA i slutten av februar og kom også høyt på alle andre lister. Det forteller en hel del om at Willie Nelson er elska og akseptert i de fleste leire og det skulle også bare mangle. Det er bare én Willie Nelson – sånn er det med den saken.

PS I love you Willie, sier Cyndi Lauper midt i duetten deres. Hun er på langt nær aleine om det!

Willie Nelson

Summertime – Willie Nelson Sings Gershwin

Legacy/Sony Music

Ei ny ledestjerne?

Saksofonist, komponist og bandleder Martin Myhre Olsen har det meste i seg til å bli en sentral skikkelse i norsk jazzliv i mange tiår framover.

Martin Myhre Olsen har all grunn til å smile.

Leirsund ved Lillestrøm er nok ikke verdens jazzmetropol, men den 25 år unge Martin Myhre Olsen kommer derfra og noe forteller meg at han kommer til å sette både seg sjøl og hjemstedet sitt på kartet ganske så kjapt. Etter noen på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, og samarbeid med Trondheim Jazzorkester, Bjørn Alterhaug og det Spellemann-nominerte bandet Megalodon Collective, så debuterer endelig Myhre Olsen som bandleder og det er med et meget ambisiøst verk han møter oss.

Sammen med et håndplukka lag med erfarne og ferske musikanter der alle har ei fortid eller nåtid på jazzlinja, det vil si Simom Olderskog Albertsen på trommer, Oscar Grönberg på piano, Kari Eskild Havenstrøm på vokal, Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Bjørn Marius Hegge på bass, Viljar Dyvik Sellevold på gitar og effekter og Adrian Løseth Waade på fiolin samt Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, så har sjefen skapt et univers han er helt aleine om. Dette er så personlig, inderlig og gjennomført at det er en glede å fastslå at et helt spesielt talent, her spesielt som komponist og arrangør, har vist seg fram for et større publikum for første gang.

Myhre Olsen mista sin bestefar, som han hadde et svært nært forhold til, mens han jobba med "Lonely Creatures". Det første til at verket blei mye mer enn et prosjekt – det blei også ei kjærlighetserklæring til et personlig og djupt vennskap og du verden som det skinner gjennom. Verket har blitt akkurat det – et verk som henger sammen fra ende til annen og ikke enkeltstående låter. Referanser som Wayne Shorter, kammerjazz, fri-improvisasjon og strengt arrangerte passasjer glir elegant over i hverandre og alle de involverte bidrar på svært så høyt nivå.

Martin Myhre Olsen – bare notér navnet med en eneste gang. Han har allerede mye å melde og i åra som kommer er jeg sikker på at det vil komme mye spennende fra Leirsunds store sønn både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Neste gang er jeg ganske trygg på at Myhre Olsen også sørger for at tittelen på skiva blir korrekt skrevet også:-)

MMO-Ensemble

Lonely Creatures

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Virkeligheten er skummel nok

Ninni Schulman er en 43 år gammel svensk journalist som med "Vår egen lille hemmelighet" forteller oss at søsterfolket har fått fram ei ny krimstemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Ninni Schulman forteller oss at virkeligheten er mer enn skremmende nok.

"Vår egen lille hemmelighet" er Ninni Schulmans fjerde bok i den såkalte Hagfors-serien etter at hun debuterte med "Jenta med snø i håret" i 2011. Journalisten, med bakgrunn fra blant annet Se & Hör og Expressen, fikk raskt en solid leserskare på hjemmebane, men dette er likevel mitt første møte med henne.

Hun henter garantert mye fra sin egen profesjonelle og personlige bakgrunn og journalisten Magdalena Hansson, som bor og jobber i Schulmans barndomstrakter i Värmland, spiller ei sentral rolle i hverdagsdramaet vi blir dratt inn i. Schulman skaper ei historie som kunne skjedd hvor som helst og når som helst – vi kunne alle blitt involvert i noe slikt. Det betyr at det er lett å assosiere seg med både historia og personene Schulman har skapt.

Hun greier på et troverdig vis å legge ut snubletråder samtidig som hennes "drap" ikke er unødvendig blodige eller overdrevne i voldsbruken – de er som de er i den mørke hverdagen. Hun skriver korte og greie setninger som er delt opp i ditto korte kapitler som gjør det hele svært lesevennlig.

"Vår egen lille hemmelighet" er en lettlest og spennende kriminalroman som ikke flytter noen grenser innen sjangeren, men som forteller oss at Ninni Schulman er ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet

Cappelen Damm

Et eget univers

Oppfølgeren til debutalbumet til trioen Building Instrument, der Moldejenta Mari Kvien Brunvoll spiller ei sentral rolle, har jeg venta på i to år – siden debuten kom. Forventningene har med andre ord vært store og det er en fryd å kunne melde at de blir innfridd.

Building Instrument – i med- og motlys.

Den Bergensbaserte trioen hadde skaffa seg en solid tilhengerskare lenge før den sjøltitulerte "Building Instrument" så dagens lys. Årsakene til det var sikkert mange, men bandets vilje og evne til å krysse grenser mellom improvisert musikk, elektronika, pop og dermed skape helt unike, ofte drømmeliknende lydlandskap var helt sikkert en viktig faktor.

Kurt Schwitters og Hjertøya

De som opplevde lykkelige og inderlige øyeblikk sammen med musikken til "Building Instrument" – for et bandnavn forresten! – vil garantert få påfyll med "Kem som kan å leve" også. Lytteren får det samme, men i enda større grad: lydlandskapet de tre har skapt her er enda større og mer innholdsrikt og var det mulig å drømme seg bort første gangen, så står drømmeinvitasjonene i kø nå.

Musikken har blitt til over en toårsperiode og blei skrevet som et bestillingsverk til Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Bakteppet var at senteret skulle åpne et permanent Kurt Schwitters-rom og verket blei framført som en del av Ultima-festivalen – nok et bevis på hvor grenseløst uttrykket til Building Instrument er.

Den tyske multikunstneren Schwitters rømte hjemlandet sitt da Hitler tok over styringa og bodde i en periode i eksil på Hjertøya i Moldefjorden og hans innflytelse er tildels direkte gjenkjennbar her. Kvien Brunvolls vokal uten tekst eller med et oppdikta språk – noen ganger er tekstene dog klare og tydelige for dem som vil lytte og da på umiskjennelig Moldedialekt! – er noe Schwitters "fant opp" med sine lyd-dikt. Hans evne til å skape et unikt uttrykk på tvers av en rekke kunstuttrykk er også noe Building Instrument har tatt med seg.

En egen verden

Building Instrument, som i tillegg til Kvien Brunvoll på vokal, live sampling og effekter, perkusjon, kazoo og zither, består av Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien på synther og elektronikk, forsetter med å utvide sitt egenskapte univers. Jeg vet ikke om noe band eller noen artist – på denne kloden i alle fall – som låter noe i nærheten av Building Instrument. Alle de tre skal ha æren for det, men for mitt sanseapparat er det Mari Kvien Brunvoll som er den viktigste premissleverandøren.

Det er mulig å høre at hun har ei søster som heter Ane, akkurat som det er mulig med Ane å høre at hun har ei søster som heter Mari og jeg gir ikke slipp på min ikke fullt så hemmelige drøm: en dag vil jeg oppleve de to sammen på ei scene. Høre dåkker søstrene sisters!

Building Instrument

Kem som kan å leve

HUBRO/Musikkoperatørene

Miles til slutt og for alltid

Etter et 30 år langt "ekteskap" med Columbia Records, overraska Miles Davis den musikkinteresserte verden nok en gang da han signerte for Warner Bros. i 1986 – fem år før før han gikk ut av tida. I denne boksen får vi alt han rakk før det var slutt og det vil si åtte tildels fantastiske album.

Miles Davis på coveret av sin Warner Bros.-debut "Tutu". Blir ikke mye hippere enn dette!

Nå har det seg slik at de fleste av oss har våre musikalske helter – noen som har betydd og fortsatt betyr noe helt spesielt. For min del har Miles Davis (1926-91) alltid spilt ei helt spesiell rolle og de to gangene jeg fikk anledning til å oppleve han i levende live, på den legendariske midnattsmessa i Molde i 1984 og samme sted året etter, sitter som spikra. Vi snakker om ikonet som forandra musikkhistoria fem ganger og som hadde en helt spesiell standing fra slutten av 40-tallet fram til han la ned hornet for godt i september 1991, en standing han for så vidt har den dag i dag.

I denne utmerkede boksen finner vi "Tutu", "Music from Siesta" – filmmusikk, "Amandla", "Dingo" – mer filmmusikk der Miles – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – også spilte ei rolle, "Doo-Bop", "Miles and Quincy Live at Montreux", "Live Around The World" og "Live at Nice Festival" der "Doo-Bop" var den siste han var involvert i mens han levde, men ikke rakk å fullføre. De etterfølgende er liveinnspillinger som har kommet ut etter hans død.

Her finnes det ikke nye, tidligere uutgitte opptak – bare det vi har fått tidligere for første gang samla på dette viset. Det holder mer enn lenge det for her er det så mye gull at det bare er å å lene seg tilbake å nyte – i timesvis!!!!!

Vi snakker her om den siste elektriske perioden til Miles som var alt fra urfunky til så nedpå og sart som vel tenkelig med blant annet "Time After Time", men vi får også være med på hans historiske siste møte med Quincy Jones i Montreux noen måneder før det var over og der han spilte akustisk musikk fra tidlig i sin karriere – noe veldig få trodde de ville få oppleve igjen.

Jazzhistorikeren og Miles-eksperten Ashley Kahn har skrevet en forbilledlig coverheftetekst med en ypperlig omtale av hver plate og alle cdene kommer med originalcover.

Alle Miles´ epoker er store for meg – den siste en av de aller viktigste fordi jeg fikk være med på litt av den. De som er ute etter å komme inn i avslutninga på en av de største moderne musikk-karrierene har her fått ei gavepakke av de helt sjeldne.

Som det står på murveggene rundt omkring i New York: Miles Lives!!!!

Miles Davis

The Last Word – The Warner Bros. Years

Warner Bros./Warner Music

Ingen over ingen ved siden

Maja S.K. Ratkje er en artist som har et helt unikt uttrykk. Her gir hun oss flere eksempler på det – både som komponist og sammen med gruppa Poing.

Maja S.K. Ratkje har noe helt spesielt å fare med.

Med disse to utgivelsene forteller Maja Solveig Kjelstrup Ratkje at hun er i besittelse av en allsidighet og et musikalsk vidsyn som knapt noen andre her til lands. Hun er liksom mer eller mindre alt i ett – et musikalsk kinderegg som ikke kan sammenliknes med noe annet egg. Først treffer vi på den kompromissløse og unike komponisten Ratkje. Hun har etterhvert et stort navn verden rundt som samtidskomponist og hennes bortimot sjangerutslettende musikkanskuelse vokser flott og tydelig fram på "Crepuscular Hour". Verket fikk sin premiere på Ultimafestivalen i Oslo i 2010 og blei seinere satt opp i Huddersfield i England to år seinere.

Det er den siste oppsettinga vi får være med på både som cd og som dvd der engelske Kathy Hinde har gjort en framifrå produsentjobb når det gjelder det filmatiske. Hun har makta å skape den samme sterke, mørke og tildels melankolske stemninga som komposisjonen til Ratkje ber om.

Sammen med lokale kor, som synger mange hundre år gamle tekster fra The Nag Hammadi Library og som blei funnet først i 1945, dirigert av James Weeks og en rekke – bortimot like sjangerfrie som Ratkje – musikanter som Lasse Marhaug, Hild Sofie Tafjord, Stian Westerhus og Nils Henrik Asheim, skaper unik, sterk og vakker musikk i skumringstimen – og slik er også hele "bandet" og scena lyssatt i Town Hall i Huddersfield.

Det er all grunn til å lytte når Ratkje og Poing setter hverandre stevne.

Maja S. K. Ratkje er også så mye mer enn en strålende samtidskomponist. Samarbeidet med den aldri stillestående samtidsmusikktrioen POING og Ratkje har vært i gang helt siden 1999 da hun skrev trioens første bestillingsverk. POING, som hele tida har bestått av akkordeonisten Frode Haltli, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og bassisten Håkon Thelin, er utstyrt med like store og åpne ører som Ratkje og at de har mye å "snakke" sammen om, hersker det ikke mye tvil om.

Her får vi være med de fire på noe som både er ustyrtelig morsomt og egna til ettertanke. Det har seg nemlig slik at "kvartetten" i vel ti år har spilt natt til 1. mai-konserter i inn- og utland og her får vi den strålende vokalisten Ratkje synge alt fra Lennons "Working Class Hero" via Åge Aleksandersens "Fremmed fugl" via Lillebjørn og Rudolf Nilsen-viser til Tom Waits via 14 sekunder med "Føkk døkk" og flere Brecht og Weill-sanger.

Det anbefales på det varmeste å dykke ned i Maja S.K. Ratkjes vidunderlige, unike og mangefasetterte verden. Kjenner du ikke til den fra før, så er disse to stasjonene veldig flotte steder å starte.

Maja S.K. Ratkje

Crepuscular Hour

Rune Grammfon/Musikkoperatørene

POING & Maja S.K. Ratkje

Kapital & Moral

Grappa/Musikkoperatørene

Vakre stemninger

Piano- og vokalduoen Kjemilie tar oss med til vakre og inderlige steder med sin visejazz med trønderske tekster.

Kjemilie – det vil si Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas – tar oss med på en personlig utflukt.

Duoen Kjemilie gir oss med "Hverdagene" noe helt spesielt. Kjetil André Mulelid har skrevet all musikken og Emilie Vasseljen Storaas, som er datter av den glitrende pianisten Vigleik Storaas og som sikkert har fått en god musikalsk oppvekst, har skrevet tekstene og framfører dem på et uforfalska trøndersk.

Storaas forteller oss at hun har gode evner som historieforteller både gjennom tekstene sine og måten hun tolker materialet på. Når så Mulelid følger henne på et vakkert vis og hjelper til med å løfte frem historiene gjennom sitt visejazz-språk i en herlig klangverden, så blir dette møtet av det gode slaget.

"Hverdagene" og Kjemilie er en skjør organisme. Musikken og uttrykket er usedvanlig gjennomsiktig, men med tryggheten i seg sjøl og til hverandre så lander de to trygt gjennom hele reisa.

Kjemilie

Hverdagene

Øra Fonogram/Musikkoperatørene