Tor Hammerø

Jan Guillou er meget godt i gang med sitt aller største litterære prosjekt. Med “Blå stjerne” er bind fem i havn og bedre historieundervisning er det vanskelig å ønske seg.

Jan Guillou leverer fortsatt på øverste hylle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jan Guillou har skrevet mer enn 40 bøker siden han sjøsatte sitt etterhvert fantastiske forfatterskap i 1971. Det spørs om noe av det kan måle seg med hans nåværende prosjekt, nemlig å skrive og beskrive 1900-tallets historie. Jeg skal ta noen voldsomme forbehold, jeg har nemlig verken lest alt Guillou har skrevet tidligere og jeg har heller ikke lest de fire første i hans pågående maratonprosjekt. Uansett: basert på “Blå stjerne” så er dette en litterær maktdemonstrasjon.

I sin søken etter å beskrive det forrige århundre har Guillou nå kommet fram til andre verdenskrig – den aller styggeste og blodigste delen av dette århundret. Guillou har bedrevet usedvanlig god research, noe en forventer fra den kanten. I sin beskrivelse av motstandskampen på begge sider av den norsk-svenske grensa, gjør han det så livaktig at jeg innbiller meg at alt han skriver om, persongalleriet han gir liv til og spionorganisasjonene og fluktrutene vi blir tatt med på, må virkelig ha skjedd i de grusomme årene.

Jeg er så heldig å ha fått studere historie med selveste Edvard Bull som foreleser. Han kunne sin krigshistorie kan man trygt si – han var faktisk en del av den. Det har så avgjort satt sine spor. Det kommer også “Blå stjerne” til å gjøre. Jan Guillou har nemlig makta på en spennende og innsiktsfull måte å fortelle en viktig del av vår samtidshistorie – forhåpentligvis også til nye generasjoner. Den historia er faktisk viktigere enn noen gang nå med folk på flukt slik vi nordmenn var det for ikke altfor lenge siden. Det er en del av historia som ikke passer en del mennesker i dag.

PS Jeg skulle gjerne sett at noen hadde lest en ekstra runde med korrektur. Da hadde man lett unngått formuleringer som på etterhånd, enrom og hvilke mål han hadde skutt – i fotball. Undødvendig slurv kalles slikt, men er kun pirk i den store sammenhengen.

Jan Guillou

Blå stjerne

Vigmostad & Bjørke

Time Is a Mountain er en trio bestående av noen av Sveriges aller tøffeste og mest kreative musikanter. Slik låter det da også.

Time Is a Mountain – absolutt ingen grunn til å kjøre med lukkede øyne – eller ører.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Beskjedent i overliggerhylla fra i fjor høst har det ligget et pappcover med det spesielle navnet på bandet, Time Is a Mountain, og med tittelen “II”. Noe mer var det ikke å finne av opplysninger. Et raskt lite sjekk avslørte imidlertid at bak dette befant følgende tre herrer seg: bassisten Johan Berthling, tangentmannen Tomas Hallonsten og trommeslageren Andreas Werliin. Det var forsåvidt mer enn nok til å vekke interessen – her har vi nemlig med tre av de mest spennende musikantene Carl XVI Gustaf og Silvia har å by på – uansett sjanger. Dessuten er ingen av de tre plagsomt opptatt av sjangre heller – her forteller cven om alt fra Fire! Orchestra til Ane Brun og en hel masse mellom der.

For tre år siden ga trioen, som er Hallonstens baby opprinnelig, ut sin første cd. Den har gått meg hus forbi, så dette er mitt første møte med bandet – sjøl om jeg har hatt mye glede av de tre hver for seg tidligere.

Og la det være klart med en gang: denne popaktige instrumentalmusikken med masse jazzelementer har vært noe nær en åpenbaring. Den er altså så vakker, så unik og så djupt personlig som vel tenkelig og de skaper en lydverden jeg aldri har vært invitert inn i tidligere.

For mange år siden hadde jeg store opplevelser med den inderlige danske trioen med Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Time Is a Mountain låter helt annerledes, men på et vis har de flytta de samme idealene inn i vår tid med sine forutsetninger og sine redskaper og ideer.

Time Is a Mountain har vært en stor overraskelse, men burde kanskje ikke ha vært det når jeg først oppdaga hvem som stod bak. Sitter det en festivalarrangør bak skjermen akkurat nå, så er det bare å kaste seg over mobilen. Vi snakker nemlig en sikker vinner!

Time Is a Mountain

II

Repeat Until Death/Playground

Partybandet Red Hot er etter 10 år sammen endelig klar med si første studioinnspilling. Om de har makta overgangen fra liveband til platestudio? Overraskende bra.

Fullt hus, fullt trøkk = Red Hot

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sjøl om Red Hot etter hvert har blitt et meget heftig 11-manns band, så er det ikke mye tvil om at The Voice-vinner Knut Marius Djupvik er frontfigur på alle slags vis. Og om det skulle være noen tvil om det. Djupvik har både stemme og uttrykk til å fronte både denne typen band og denne typen musikk.

Alle sjangre

Det Red Hot-soundet publikum, det være seg i Alexandra-parken under jazzfestivalen eller under fullsatte Bjørnsonhuset-julesamlinger, har blitt vant til er en herlig miks av soul, funk, rock, jazz og ikke minst rhythm and blues. Det er også der de befinner seg nå med egetskrevet materiale. Stort sett er det låter med fullt trøkk og varemerket til Red Hot i tillegg til Djupvik: den heftige blåserekka. Arrangementene er uten unntak fine og kler musikken og Red Hot perfekt. Og sjøl om det er heftigheten, svetten og testosteronen som preger Red Hot fortsatt, så er det også en del dynamikk i låtene her slik at det er mulig å puste ut mellom slagene.

Heftig vokal

Denne typen musikk og uttrykk er fullstendig avhengig av en vokalist med et solid trøkk i stemma og presentasjonen. Hele Norges – etter at han vant “The Voice” – Knut Marius Djupvik har så avgjort det som trengs i saken anledning. Jeg er fan av Djupvik og digger inderligheten hans – han er av typen du tror på når han formidler noe. Sjøl om tekstene ikke nødvendigvis kommer til å bli nominert til Nobels Litteraturpris, så greier Djupvik hele tida å fortelle ei historie og heldigvis er hans miksa langt fremme i lydbildet. Likevel ønsker jeg meg mer dynamikk i måten hans å tolke en tekst på: her blir det ofte litt for mye å gå ut i 120 og aldri trykke på bremsepedalen, hvis du skjønner. Live fungerer det bedre enn i en studiosetting – der må man og skal man ha med seg publikum fra første takt.

Sikker vinner

For de mange die hard-Red Hot tilhengerne der ute, vil helt sikkert “Social Medicine” bli en højdare med sikker plass både på vorspiel, nachspiel og i andre sammenhenger. De får akkurat det de har blitt så begeistra for i 10 år nå, men for meg er og blir Red Hot først og fremst et usedvanlig flott liveband. Når det er sagt så har jeg absolutt kost meg kraftig helt aleine også med “Social Medicine”. Det er bare å ønske lykke til med de neste 10 åra også – her kommer det ikke til å bli spart på noe.

Knut Marius Djupvik sparer seg ikke akkurat.

Red Hot

Social Medicine

Red Hot Records

Bandet Naked Truth, med “norske” Roy Powell på laget, leverer originale og knalltøffe saker.

Naked Truth med Roy Powell nummer tre fra venstre leverer godsaker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Naked Truth forteller oss med sin tredje cd at vi har med en usedvanlig hip kvartett å gjøre som fusjonerer jazzrock med røtter i Miles Davis´ “Bitches Brew”-periode og tøff progrock.

De to første skivene kom i 2011 og året etter. Den første med Pat Metheny-trompeteren Cuong Vu og deretter med Graham Haynes på elektrisk kornett. En liten periode mellom de to var også Nils Petter Molvær innom.

Helt fra starten har Naked Truth bestått av den italienske elbassisten Lorenzo Feliciati, King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto og “vår egen” Roy Powell på allehånde tangenter. Manchester-fødte Powell har nå bodd så lenge og jobba så mye med norske musikanter at vi nesten kan kalle han norsk.

Graham Haynes, sønn av trommelegenden Roy Haynes forøvrig, har henta mye både fra Miles´unike tilnærming og fra en annen innovatør, Steve Coleman, som Haynes har samarbeida mye med.

Materialet til “Avian Thug”, unnfanga av bandet i felleskap, kom til etter en turné på høsten 2013. Bandet gikk rett i studio etter turneen og det høres at det er et samspilt ensemble vi har med å gjøre. Det at innavatøren Bill Laswell har bidratt som co-produsent har så absolutt vært med å bidra til det tøffe og røffe lydbildet.

Det er mye rock i musikken, det er mye jazz der og det er faktisk en del impro også, men på et Laswellsk vis. Vi har med et usedvanlig tight og empatisk band å gjøre og vi har også med fire meget uttrykksfulle solister å gjøre. Her hjemme tar vi kanskje Roy Powell for gitt etter hvert, men i mine ører har han ikke fått den anerkjennelsen han fortjener. Sammen med Naked Truth viser han oss nok en gang hvilken enorm kapasitet han er i besittelse av. Få bandet på ei norsk scene snarest mulig!

Naked Truth

Avian Thug

RareNoise Records/MusikkLosen

Saksofonisten Ole Mathisen har gjort New York til sin hjemby. Musikken hans er også jazzmetropolen verdig.

Ole Mathisen Outlier Ensemble er et nytt og svært spennende band.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenorsaksofonisten Ole Mathisen kommer opprinnelig fra Sandefjord og er storebror til gitaristen Hans og bassisten Per Mathisen. Det er altså ingen overdrivelse å påstå at disse brødrene tilhører en usedvanlig musikalsk klan.

Hans og Per har markert seg kraftig her hjemme med Spellemannpris og plateinnspillinger en masse – de er enkelt og greit svært ettertrakta musikanter.

Ole derimot staka ut en noe annerledes kurs på karriera si. Som bassbror Per så reiste også Ole til Berklee i Boston som så mange andre jazzmusikanter med ambisjoner. Per dro hjem igjen etter endt utdanning, mens Ole har blitt værende igjen over there. I dag underviser han på Columbia University i New York i tillegg til å jobbe mye som utøvende musiker. I stadig større grad har Ole Mathisen vist oss at han har noe helt eget på hjertet og med sin nye trio kanskje i større grad enn noensinne.

Mathisen er en utmerket jazzsolist med en langt framskreden teknikk i bagasjen – en teknikk han benytter til å skape et personlig uttrykk og ikke for å imponere. Dessuten er han en spennende komponist som i stadig større grad også har bevegd seg i retning samtidsmusikk. Med denne utgivelsen møter vi Mathisen og hans ganske ferske trio i et slags grensland der jazzuttrykket blir benytta til å tolke noen av hans klassiske komposisjoner. Trommeslageren Marko Djordjevic, opprinnelig fra Serbia, og pianisten og synthbassisten Julian Waterfall Pollack passer både Mathisen og dette originale uttrykket som hånd i hanske og de er åpenbart musikanter med en stor pallett å hente fra.

“7 Seconds to Sundown” er Mathisens bidrag til å vekke oss alle i forbindelse med miljøkrisa som vi alle må forholde oss til høyst sannsynlig jo før jo heller. Den er kun tilgjengelig på en USB Flash-pinne via Mathisens hjemmeside. Jeg kan love dere at det er verdt jobben med å skaffe seg denne originale musikken fra Ole utvandrer.

Ole Mathisen Outlier Ensemble

7 Seconds to Sundown

USB Flash – olemathisen.com

Aly Keïta fra Elfenbenskysten er en virtuos på balafon og sammen med sveitserne Jan Galega Brönnimann og Lucas Niggli tar han oss med til helt ukjente steder.

Lucas Niggli, Jan Galega Brönnimann og Aly Keïta – en helt spesiell trio.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Stefan Postius

En av de mange gledene og privilegiene med å skrive om musikk er at postmannen relativt hyppig bringer meg musikk jeg ikke ante fantes og som dermed gir meg uante opplevelser. “Kalo-Yele”, som betyr måneskinn på bambara – språket til Keïta fra Elfenbenskysten, kommer så avgjort inn under den kategorien.

Keïta, som er et helt nytt bekjentskap for meg, er åpenbart en meget anerkjent instrumentalist over store deler av kloden – og det er lett å skjønne hvorfor. På det flotte instrumentet balafon, som er opprinnelsen til både xylofon og vibrafon, men som er laga av tre tvers gjennom viser han oss at han er en musikant med musikk fra sine hjemtrakter som sitt fundament, men som også er i stand til å improvisere.

Med seg i denne unike trioen har han nok et nytt bekjentskap for meg, Jan Galega Brönnimann, som har valgt instrumenter i utkanten av treblåserfamilien: bassklarinett, kontrabassklarinett og sopransaksofon og Lucas Niggli på trommer og perkusjon. Begge to er faktisk født i Kamerun og har vært venner siden de var 1 år!!!! Så begge er vokst opp med musikk og rytmer fra Vest-Afrika og treffer så absolutt Keïta hjemme her.

Etter at de vendte tilbake til Sveits har de begge jobba i diverse jazzsammenhenger og spesielt Niggli, med 24 utgivelser på det meget oppegående selskapet Intakt Records, har etablert seg som ei viktig stemme innen moderne europeisk jazz. Likevel er det slik at “Kalo-Yele” faktisk er den første plata Galega Brönnimann og Niggli gjør sammen og det måtte altså en balafon-virtuos fra Elebenskysten til for at det skulle skje.

Alle har bidratt som komponister og den intime, varme atmosfæren de skaper henter like mye fra afrikansk tradisjonsmusikk som fra moderne jazz. De tre snakker glitrende sammen og skaper sjølsagt lydbilder vi sjelden eller aldri har vært i nærheten av tidligere. “Kalo-Yele” tar oss med på en flott ekskursjon som fører oss til vakre og spennede steder.

Aly Keïta – Jan Galega Brönnimann – Lucas Niggli

Kalo-Yele

Intakt Records/MusikkLosen

Med Dina Billington har vi fått en ny vokalist – og veldig mye mer – som det skal bli veldig morsomt å følge i åra som kommer.

Dina Billington imponerer med debuten sin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

30 år tok det før Dina Billington, født og oppvokst på Ski og i Fredrikstad og nå bosatt i Halden, skulle vise seg fram som vokalist, tekstforfatter, komponist og illustratør-tegner for et større publikum i alle fall. La det være klart med en gang: Dina Billington har brukt tida svært godt.

Billington, med ei sterk, klar og følsom stemme, falt i jazzgryta allerede som tenåring. I mange år dreide det seg stort sett om standardlåter, men etterhvert gikk hun litt lei. Da beslutta hun å lage sitt eget stoff og basert på “Hun som drømmer” så har det vært en svært så korrekt avgjørelse. Her møter hun oss med 11 låter der hun har skrevet all tekst og musikk – og alt på norsk – tekstene altså!

Hun sier til slutt i mi favorittlåt “Tilbake” at “jeg er tilbake i mitt liv” og slik virker det gjennom hele dette visittkortet. Billington er en utmerket historieforteller og hun har fått tips og råd underveis fra forfatteren Håvard Rem når det gjelder tekstene. Mange av tekstene er som små noveller og ligger et godt stykke over gjennomsnittet når det gjelder populærmusikktekster for å si det slik.

Når hun så har med seg et meget empatisk lag til å tolke de vakre melodiene som har både jazz, viser og kabaretmusikk i seg, så er veldig mye på plass. Det betyr hennes foretrukne Ove A. Billington på tangenter, Jens Fossum på bass og Hermund Nygård på trommer og ikke minst banjo. Når så den canadiske topptrompeteren Kevin Dean også krydrer det hele på nydelig vis pluss litt ekstra krydder på noen av låtene også, så har dette blitt en pangstart på karriera for Dina Billington.

I tillegg til å være en veldig lovende musikant, så er Billington også bildekunstner og hun har både tegna coveret og illustrert hver enkelt låt.

Det hele er unnfanga i det meget ettertrakta Athletic Studio i Halden med sjef Kai Andersen ved spakene og i produsentstolen – dermed er også lyden slik den skal være og Billington er heldigvis miksa langt frem i lydbildet.

Dina Billington ønskes herved velkommen og 2016 har fått nok en flott start på året.

Dina Billington

Hun som drømmer

Naken records/barejazz.no

Stemmekunstneren Andreas Backer og perkusjonisten Raymond Strid tar oss med over alle grenser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Andreas Backer og Raymond Strid her hver for seg, men musikken er de definitivt sammen om.

Til tross for at Andreas Backer, født og oppvokst i Oslo, men med et lengre opphold i Sverige bak seg, bare har kommet til begynnelsen av 30-åra, så har han likevel rukket å markere seg kraftig – på et sjeldent vis.

Backer begynte sin løpebane som trompeter, men i begynnelsen av 20-åra bestemte han seg for å skifte til stemma som sitt hovedinstrument.

Jeg har utelukkende truffet på Backer som stemmeskulptør. I en rekke konstellasjoner – helt fra solo – har han utforska en rekke tenkelige og utenkelige steder stemma kan gå. Nå har han truffet en ny lekekamerat og da blir det automatisk nye stoppesteder både for stemma og musikken.

Et par septemberdager i 2014 gikk Backer og den ustoppelige – i de åpnere luftlag – svenske perkusjonisten Raymond Strid i studio i Heby i Sverige. Jeg er relativt overbevist om at rammene var vide og mulighetene uendelige. Slik jeg opplever musikken var ingenting planlagt – her er det absolutt ikke snakk om låter, melodikk eller rytmikk i tradisjonell forstand.

Vi har med to unike musikanter å gjøre som lytter ustanselig til og på hverandre og benytter sine instrumenter på de utroligste vis til å skape lydlandskap ingen av oss har vært i nærheten av tidligere.

Det trengs vel ingen ytterligere bekreftelse på at dette er spesiell, unik og annerledes musikk. Jeg synes det er veldig stas at slike herrer som Backer og Strid finnes – og at de tør å kaste seg ut på 70000 favners djup.

Andreas Backer & Raymond Strid

Voice & Percussion

Creative Sources Recordings/subradar.no

Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty – det blir faktisk ikke mye heftigere enn det når 14 strenger samles.

Biréli Lagrène, Stanley Clarke og Jean-Luc Ponty – absolutt ingen grunn til surmuling nei.

Hvis musikkelskere kloden rundt skulle sette sammen et drømmeband bestående av bassist, gitarist og fiolinist, så skal man ikke se bort fra at Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville komme svært høyt opp på den lista – kanskje toppe den også. Etter at Ponty kom på ideen om å matche de tre gigantene i forbindelse med en konsert i Paris i 2012, foreligger beviset her med “D-Stringz” og la det være sagt med en gang: det er bare å bøye støvet i hatten.

Clarke og Ponty går tilbake til 70-tallet og jazzrockens fødsel med sine viktige bidrag til supergruppene Return to Forever og Mahavishnu Orchestra, mens Lagrène tilhører en noe yngre generasjon med utgangspunkt i Django Reinhardts stringswing-tradisjon.

Alle tre er intet mindre enn fantastiske instrumentalister – teknisk sett er det vel nesten ingenting de ikke kan formidle på horna sine. Derfra til at det skal bli stor musikk av det når de kommer sammen, er det likevel et godt stykke vei. Clarke vet mye om dette med sterke egoer som kommer sammen. Da Return to Forever prøvde å ta opp tråden igjen for noen år siden, tok det kun kort tid før det skar seg mellom gitarist Al DiMeola og resten. Det var enkelt og greit ikke nok plass til alle under den samme paraplyen. Det problemet er ikke tilstedeværende her.

Innspillinga som er gjort i Brüssel i august 2014 er bortimot egofri for å si det på den måten. Alle er der for å lage best mulig musikk sammen – ikke for å spille fortest mulig!

Alle bidrar med egne låter og i tillegg gir de oss den vakre standardlåta “Too Young to Go Steady”, Reinhardts klassiker “Nuages”, John Coltranes “Blue Train” og Joe Zawinuls nydelige “Mercy, Mercy, Mercy”.

Herrene har ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida med vanvittig samspill og musikkforståelse og du verden som det swinger i alle slags tempi.

Noe forteller meg at et livemøte med Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville vært noe som ville blitt husket ei stund. I mellomtida er det veldig mye å glede seg over på denne studioinnspillinga også.

PS Om noen lurte så blir alt spilt akustisk – noe annet skulle tatt seg ut!

Stanley Clarke – Biréli Lagrène – Jean-Luc Ponty

D-Stringz

Impulse!/Universal

Vokalisten, gitaristen og låtskriveren Bjørn Klakegg er en underlig skrue. Det fører nok en gang til at han lager strålende musikk.

Bjørn Klakegg med Needlepoint – et meget hårete band.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snart 58 år unge Bjørn Klakegg er en Petter Smart som lager sine egne forunderlige instrument. Han har gjennom hele sin karriere også laga unik og vakker musikk – med bandet Needlepoint kanskje i større grad enn noensinne.

Når han helt siden cd-debuten i 2010 med “The Woods Are Not What They Seem” og med oppfølgeren “Outside the Screen” to år seinere, har omgitt seg med kremlaget Nikolai Hængsle Eilertsen, hovedsakelig på elbass, Olaf Olsen på trommer – begge med bakgrunn fra Bigbang og tangentmaestro David Wallumrød, kanskje kongerikets mest ettertrakta uansett sjanger på sine horn, så er det lett å begripe at Klakegg har alle forutsetninger til å gå nesten hvor han vil musikalsk. Og det gjør han da også.

I mine ører er “Aimless Mary” ei strålende rockeplate der Klakegg både som gitarist og vokalist forteller oss at han er en historieforteller det er vel verdt å bruke mye tid sammen med.

I tillegg legger sjølsagt ikke jazzmusikeren Klakegg skjul på hvor han kommer fra og imrovisasjonselementet spiller også her ei viktig rolle – noe de tre andre også er mer enn komfortable med.

På sitt herlige og personlige vis swinger og groover det kraftig av Needlepoint hele veien. Det er åpenbart å høre at her har vi med fire herrer å gjøre som stortrives i hverandres selskap.

Bjørn Klakegg er ikke verdens største vokalist, men han formidler budskapet sitt på et vis som gjør at vi blir dratt med på ferden fra første runde og mer enn gjerne blir med på mange flere runder. Needlepoint er et band med en musikalsk beskjed som fortjener å bli hørt og opplevd av mange!

PS Bjørns storebror, den eminente pianisten Rune Klakegg, skal forresten ha all mulig slags ære for de morsomme og hippe illustrasjonene på coveret.

Needlepoint

Aimless Mary

bjk music/Musikkoperatørene