Tor Hammerø

Atle Nymo har lenge vært en av de mest spennende treblåserne vi har her hjemme – og vel så det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Først blei vi oppmerksom på det enorme talentet til storebror og altsaksofonist Frode Nymo (48) fra Valnesfjord i Nordland. Han var tidlig en gigant og de som var til stede under Moldejazz i 2003 og opplevde Urban Connection sammen med Michael Brecker kommer aldri til å glemme det. Vi snakker aldri! Av grunner bare Frode Nymo kjenner godt valgte han å legge saksofonen på hylla for en del år siden. For oss som digga spillet og uttrykket hans noe så vederstyggelig, så var det ikke noe annet enn veldig leit.

Det som er desto hyggeligere er at lillebror Atle Nymo (46), som her trakterer både tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett, holder familefana skyhøyt og stadig gir oss ny og spennende musikk i ymse konstellasjoner.

Andre med trioen

Etter at Nymo triodebuterte med “Solo for Trio” i 2019, og fortalte oss at han, den slovakiske, men Norge-bosatte trommeslageren Michaela Antalová og bassisten Mats Eilertsen fortalte oss at de hadde noe unikt å melde i dette akkordfrie samfunnet, så kom en pandemi inn i bildet og ødela for den videre utviklinga av dette universet også.

Nå har de endelig fått anledning til å plukke opp hansken igjen og rundt enten Nymos enkle melodiske “forslag”, pluss ei låt av Eilertsen og tre kollektivt unnfanga forløp, makter de tre både individuelt og kollektivt å utvikle ideene som blir lansert. Her er det lytting og musisering på høyt nivå – her føres det åpne og til dels løse samtaler som det er et stort privilegium å bli invitert med som tilhører til.

Sjette I.P.A.

Et samarbeid som går enda lenger tilbake i tid, er den norsk-svenske supergruppa I.P.A. “Med “Grimsta”, navnet på et berømt svensk skogsområde i nærheten av trompeter Magnus Broos hjem i Stockholm, gir bandet oss sitt sjette visittkort – det tredje på det amerikanske selskapet Cuneiform Records.

I tillegg til Broo og Nymo på tenorsaksofon og kontrabassklarinett, så tar fortsatt Ingebrigt Håker Flaten på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Mattias Ståhl på vibrafon seg av resten av instrumentparken på best mulig vis.

Broo, Nymo og Ståhl står for låtene og at det er en gjeng full av energi og vilje og evne til å skape igjen etter pandemioppholdet, tyter ut av høyttalerne. Dette er melodisk, åpen og usedvanlig søkende musikk skapt av en høykompetent gjeng som høres ut som om de møtes for første gang. De har i alle fall veldig mye å fortelle hverandre – og oss.

Atle Nymo leverer både her og der – om noen skulle være i tvil.

Den danske trioen bestående av Sven Dam Meinild, Jacob Anderskov og Kasper Tom tar oss med til steder verken vi eller de har besøkt tidligere.

Da altsaksofonist, klarinettist og fløytist Sven Dam Meinild, pianist Jacob Anderskov og trommeslager Kasper Tom møttes for første gang som trio i et galleri i København, ante de lite eller ingenting om i hvilken retning musikken ville ta dem.

Resultatet var en fri, elevert og spesiell opplevelse som de raskt fant ut at de ville forlenge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Totalt åpent

Som utgangspunktet for galleriopptredenen, så var også møtet i The Village-studioet, i det som snart er Kongens by, i april for knapt to år siden også basert på totalt frie tilnærminger. Bortsett fra en rekke spennende og originale innspillinger med Anderskov, så er dette møtet med de to andre noe av det aller første jeg har hørt fra den kanten.

Bassløst samfunn

Fraværet av bass gjør åpningene og mulighetene mye større for de tre. Når vi har med langt framskredne lyttere av dette kaliberet å gjøre, så betyr det at de fyller de romma som trengs å fylles og lar de andre stå åpne.

Her føres det nemlig eleverte samtaler – veldig ofte nedpå og uten bruk av voldsomme virkemidler. De trengs ikke for å få frem sterke og flotte budskap i disse fem “låtene” som varer akkurat så lenge de tre føler at de har noe å melde.

Play what you hear, har blant andre Chick Corea benytta som en leveregel. Det gjør denne trioen også – og de hører noe høyst personlig.

Strømmen av nye store jazztalent her til lands er åpenbart uendelig. Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn det. Peders Hode er foreløpig et av de siste skudda på stammen og her bys det på spennende saker fra start til mål.

Det som har skjedd på, ved og rundt jazzlinja i Trondheim er intet mindre enn magisk. Det har vært så enorme ringvirkninger at sjøl ikke den største optimisten ville ha trodd på noe slikt. Og heldigvis så virker det som om snøballen bare fortsetter å rulle videre

Førskolen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En av ringvirkningene fra jazzlinja har vært “førskolen” ved Sund Folkehøgskole på Inderøy litt lenger nord og vest i Trøndelag enn der den tidligere fotballbyen Trondheim befinner seg. Hvor mange som har gått et “modningsår” på Sund før de kom innpå jazzlinja aner jeg ikke, men det er i alle fall svært mange.

Sjefen i Peders Hode, gitaristen og komponisten Peder Overvik Stuberg (27), både kommer kommer fra Inderøy og underviser nå på Sund etter å ha gått på jazzlinja fra 2017 til i fjor. Han har med andre ord fått med seg mangt og mye av det som skjer på jazzlinja og dalstrøka rundt og du verden som han har sugd til seg inspirasjon og videreforedla den til noe som er på god vei til å bli noe ganske unikt.

Sharrock og Parker

Overvik Stuberg er absolutt i ferd med å utvikle si egen stemme både som gitarist og komponist. Han legger dog ikke skjul på at han har henta inspirasjon fra retningsgivere som Sonny Sharrock, Jeff Parker og Mary Halvorson – noen av de betydeligste blant de gitaristiske modernistene over there.

Når han så har implementert ingredienser fra brasiliansk musikk, electronica og prog-rock i gumboen, så er det ikke vanskelig å skjønne at Peders Hode har noe eget og spennende ved seg.

Mye av æren for det må Overvik Stuberg dele med de medsammensvorne vennene fra jazzlinja, Alf Svendsen Høines på bass, Ask Morris Rasmussen på tenorsaksofon og Elias Tafjord på trommer. Her er det absolutt mye rom og tilbud for alle fire til å ta ting i sine retninger og det gjør de da også – sjøl om det kollektive uttrykket hele tida står sentralt.

Eksamen

Fem av de 14 spora serveres av en oktett og er henta fra repertoaret til Overvik Stuberg i forbindelse med hans eksamenksonsert på jazzlinja. Der har Amelia Gòmez Snerte på vokal, Håvard Aufles og Anna Ueland på tangenter og Martin Heggli Mellem på trommer kommet til og sørger sjølsagt for flere ekstra dimensjoner.

Om det er som kvartett eller oktett, så er Peders Hode et usedvanlig spennende sted å befinne seg i.

Eyolf Dale er en av mine favorittpianister – i en rekke utgaver. Nå møter han oss i nok en ny setting og du verden som han imponerer både som “klassisk” pianist og som kammer-komponist.

Om det er som solopianist, sjef for egen trio, med sitt store ensemble Wolf Valley, i Daniel Herskedals ypperlige trio, i duoen Albatrosh sammen med André Roligheten eller sammen med Hayden Powell eller Scheen Jazzorkester, så setter Eyolf Dale (38) sitt umiskjennelige stempel på musikken i løpet et anslag eller to.

Nytt landskap

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl om dette er ei ny utgave av Dale – for meg i alle fall – så overasker den for så vidt ikke. Årsaken er enkelt og greit Dale alltid har vært og er ei søkende sjel med en enorm palett å hente fra. Denne gangen har det altså ført til at Dale ut i fra ideer han lasta ned på mobilen sin sommeren 2019, har skrevet en pianokonsert med “hjembygdas” Telemark Chamber Orchestra som medspillere og med seg sjøl som improviserende solist. Her viser Dale oss at også i dette universet er og har han ei totalt unik stemme.

Lagspill

Hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at Dale var en erfaren klassisk komponist på skyhøyt nivå, men dette er altså noe av det første han har gjort i sjangeren – om ikke det aller første. Kammerorkesteret, under ledelse av Per Kristian Skalstad, har åpenbart skjønt Dales intensjoner ned til minste detalj og måten orkesteret, bestående av fire fiolinister, to bratsjister, to cellister og en bassist, “snakker” med Dale er intet mindre enn vakkert – en opplevelse, rett og slett.

Improvisert?

Det høres nesten ut som om pianostemma er skrevet ut også, men det er den sjølsagt ikke. Dale er jo en improvisator av svært sjeldent kaliber og du verden som han bekrefter det i dette universet også.

Med denne pianokonserten har Eyolf Dale tatt nok et steg i retning – akkurat, Eyolf Dale.

Gitaristen Marius Noss Gundersen har gleda og imponert meg med sin innsikt i og fascinasjon for brasiliansk musikk. Det har han åpenbart tenkt å fortsette med.

Ved flere anledninger de seineste åra har Marius Noss Gundersen (50) fra Horten vist oss hvilken eminent gitarist og komponist han er. Han har også vært svært trofast overfor sine musikalske idealer og heldigvis ser han ingen grunn til å lefle med det nå heller. Her gir han oss sin tredje plate med musikk basert på komponisten Marco Pereiras univers.

Vi har alle vårt

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De fleste musikere har inspirasjonskilder som har betydd mye for dem og som de absolutt ikke prøver å skjule. Når det gleder brasiliansk musikk, som ikke minst gitaristen Tom S. Lund har gjort mye for å løfte frem her hjemme, har Noss Gundersen valgt en noe annen vei. Med sin klassiske bakgrunn har han siden han møtte Marco Pereira i 2007, og raskt utvikla et nært mentor/vennskapsforhold til, gått virkelig djupt inn i den anerkjente komponistens musikalske landskap.

Arbeidsstipend

For rundt fem år siden fikk nemlig Noss Gundersen et treårig arbeidsstipend som satte han i stand til å dokumentere Pereiras univers sett med “norske” øyne. Dette har blitt det tredje av tre album som et resultat av stipendet. Først kom originalkomposisjoner for sologitar, så arrangementer for gitar av hovedsakelig brasiliansk musikk og så denne som inneholder ti av Pereiras komposisjoner for ulike kammermusikalske besetninger.

Strålende reisefølge

Noss Gundersen bekrefter nok en gang hvilken eminent gitarist han er. Når han så har fått med seg blant andre Tora Augestad, cellisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Oslo Strings og en rekke andre framifrå musikanter som har skjønt både Pereira og Noss Gundersens intensjoner, så har dette blitt nok en inderlig utflukt i en varm, spennende og sjangersprengende verden der alt fra kammermusikk, samba og jazz – og veldig mye mer – er involvert.

Med dette har Marius Noss Gundersen fullført sitt store Marco Pereira-prosjekt og det med glans. Da er det bare å glede seg hvor neste stoppested vil bli – Brasil kommer ganske så sikkert til å være involvert.

Her hjemme er vi av forståelige årsaker begeistra over det lille storbandet Sharp 9 som Staffan William-Olsson har losa fram til stadig nye høyder. Svenskene har sitt eget meget dugelige motsvar i Klas Lindquist Nonet.

Som kjent så har William-Olsson svensk stempel i sitt pass. Om det er slik at det ligger i svenske jazzgener å bli tiltrukket av slike mellomstore format vet jeg ikke, men både det Sharp 9 og Klas Lindquist Nonet byr oss tyder nesten på det. Og oppskrifta har veldig mange av de samme ingrediensene i seg: det er hardstwingende, melodisk jazz med røtter solid tilbake i jazzhistoria og samtidig med et tidløst preg over seg.

Ingen nykommer

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klas Lindqvist (48) er nok ikke den mest kjente svenske jazzmusikeren her hjemme, men han er på ingen måte noen novise. Bare med dette ensemblet har han nå tre skiver å slå i bordet med, “Lift Off” fra 2008 og “You Need It” fra 2010. Sjøl om skiveproduksjonen har hatt ei solid pause siden den gang, så er besetninga eksakt den samme som i forna dar og det betyr ei klassesamling av svenske musikanter i denne tradisjonen.

Det betyr i tillegg til sjefen sjøl på altsaksofon og klarinett, Daniel Fredriksson på trommer, Nils Janson på trompet, Fredrik Lindborg på barytonsaksofon og bassklarinett, Robert Nordmark på tenorsaksofon og fløyte, Karl Olandersson på trompet og flygelhorn, Kenji Rabson på bass, Petter Carlson Welden på piano og Magnus Wiklund på trombone.

Skrevet for de involverte

Siden Lindquist kjenner alle de involverte så godt så har han tatt med seg den kunnskapen inn i låtskrivinga. Hver av låtene er skrevet med solisten for øre/øye – inkludert han sjøl. En gjest er også invitert inn på et spor, nemlig organisten Leo Lindberg, i hyllesten av Joey DeFrancesco.

Og så er det ei låt Lindqvist, nemlig “Nilsie”, ikke har ført i pennen. Den er nemlig skrevet av en av bandets store tilhengere, legenden Alice Babs. Lindquist arrangerte den for bandet og komponisten fikk høre den før hun gikk bort.

Ikke noe nytt

Dette visittkortet fra Klas Lindquist flytter ingen merkesteiner. Den byr kun på drivende god og herlig jazzmusikk servert av et svært godt kollektiv og med dyktige solister. Det holder mer enn lenge det!

Ingrid Bjørnov runda den anstendige 60-års bøya med solgangsbris og veldig fin fart i skuta. Det har hun hatt i mesteparten av si karriere og jubileumsvisttkortet sammen med Norges beste band, KORK, er akkurat så flott og så staselig som det sømmer seg en av kongerikets flotteste artister.

Ingrid Bjørnov har, helt siden vi møtte henne første gang sammen med barnehagevenninna Benedicte Adrian fra Oppsal på Oslos østkant, vist oss en enorm bredde i sitt kunstnerskap. Om det har vært komponisten, vokalisten, pianisten, ordkunstneren eller humoristen – og mye mer, så har hun skjemt oss bort noe så vederstyggelig. Det som likevel har imponert meg aller mest med Bjørnov er kvalitetskravet hennes – hun har konsekvent lagt lista skyhøyt og hun har alltid gått over.

Det å jobbe med KORK

“Alle” norske musikere med respekt for seg sjøl må ha minst et samarbeid med KORK på cv-en før de de kan si at jo, vi har vært med på det meste i norsk musikkliv – i alle fall det som “betyr” noe. Hvem sin idé det var i dette tilfellet vet jeg ikke, men usedvanlig god var den i alle fall.

Med arrangører som Sverre Indris Joner, Lars Erik Gudim, Lars Andreas Aspesæter og Helge Sunde samt at det hele blir produsert av Javed Kurd, blir noen av Bjørnovs musikalske perler fra hele hennes karriere løfta fram på et framifrå og glitrende vis – et vis som kler både musikken og stemma til Bjørnov på best mulig vis.

Historieforteller

Bjørnov sier sjøl at hun har ønska å tone ned humoristen ved dette veiskillet. Mulig det, men hun har bare delvis lykkes. Her er det nemlig masse underfundig og intelligent humor fra start til mål og når det så er kobla sammen med en observasjonsevne et godt stykke over gjennomsnittet, så har dette blitt en fantastisk dokumentasjon på hva og hvem Ingrid Bjørnov – 60-something – er. Det er mye og det er veldig bra.

Når hun så hyller sin gode venn Marius Müller med å avslutte ballet med en herlig versjon av “Den du veit” – inderlig arrangert av Helge Sunde og like flott spilt av KORK under ledelse av Ingar Bergby, så kunne dette nesten ikke gjøres bedre innen sjangeren Ingrid Bjørnov.

Jeg gleder meg til de neste 60!

Tenorsaksofonisten og bandlederen Alex Hitchcock er en av de mest lovende stemmene i engelsk jazz. Dette trippel-albumet er nok en bekreftelse på det.

Jeg har hatt fornøyelsen av å høre Alex Hitchcock (32) i et par sammenhenger. Først var det med et band som kalte seg seg AuB og for to år siden kom Hitchcock med “Dream Band” under eget navn. Det var en litt misvisende tittel siden sjefen faktisk hadde invitert med seg tre forskjellige band i studio. Nå har han videreført ideen og invitert med seg tre band til klubben Vortex i London. Alle bandene får hver sin kveld og alle er av kvaliteten framifrå.

Ingen gjengangere

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den eneste som har sluppet gjennom nåløyet til tenorsaksofonist og komponist Hitchcock og fått bli med alle kveldene er – akkurat, Hitchcock. Ellers er alle nye også fra studiosessionen. Ikke nok med det: alle låtene er også nye og ingen blir gjentatt med de to andre bandene heller! Det sier en hel del om Hitchcock som komponist og som aldri stillestående kreativ sjel.

Ikke egotripp

Hvis noen tror at dette derfor har blitt et stort utstillingsvindu for Hitchcock og kun det, så er ikke det riktig. Jovisst får han vist frem langt framskredne kvaliteter i et landskap der den sterke melodien dyrkes og der han sier at han både har store deler av den moderne jazzhistoria innabords, men samtidig har blikket retta solid fremover.

Når han har invitert med seg andre storheter fra fotballøya som gitaristene Ant Law og Rob Luft, trompeterne James Copus, Mark Kavuma og Alexandra Ridout, pianisten Kit Downes, bassistene Conor Chaplin og Orlando le Fleming, vokalisten Liselotte Österblom og trommeslagerne Marc Michel, Jamie Murray og James Maddren – vi snakker et ungt a-lag av typen Premier League, så har det blitt akkurat så bra som lagoppstillingene antyder .

Tre fulle hus

Fra 9. til 11. august 2022 stod jubelen i taket på tre fullsatte Vortex-hus og publikum var åpenbart begeistra. Det skjønner jeg veldig godt. Dette er nemlig tøff, moderne, åpen og melodisk jazz med røtter både til det som skjedde i Junaiten for noen tiår siden og det som har skjedd i vår del av verden fra ECMs unnfangelse fram til vår tid.

Tøffe saker – Alex Hitchcock tar stadig nye steg og bør settes høyt opp på lista over navn som bør følges med argusører i åra som kommer.

Mange, veldig mange bør få ørene og resten av sanseapparatet opp for singer-songwriteren Anette Askvik. Her har vi nemlig med ei høyst personlig og unik stemme å gjøre.

I 2016 stifta jeg bekjentskap med Anette Askvik (40) for første gang i forbindelse med skiva “Multiverse”. Da hadde jeg gått glipp av debuten “Liberty” i 2011. Hun fortalte meg umiddelbart at hun var og hadde ei stemme med noe høyst personlig på hjertet. Siden den gang har det vært stille fra Askvik – jeg hadde nesten “glemt” henne faktisk.

Dobbelt opp

Når hun først melder seg på igjen, så gjør hun det noe så voldsomt. I løpet av seinhøsten serverte hun oss like godt to album – et på engelsk og et på norsk, retter sagt på velklingende stavangersk. Med begge to – forskjellige som de er – kommer det en fantastisk bekreftelse på at i Anette Askvik har kongeriket en skjult skatt som fortjener mye oppmerksomhet.

Engelsk først

Først ga hun oss “With Every Cell”, ei samling på ti til dels strålende pop/rocke-låter, som tar oss med inn i et stort og underfundig univers både melodisk og tekstmessig. Lydbildet er omfattende og distinkt der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det er veldig produsert – av Askvik – men på den fine måten. Alt bygger opp om og rundt Askviks nydelige stemme, som kan minne om Björk fra tid til annen, men som mest av alt minner om, akkurat, Anette Askvik. Et smykke av en tilstandsrapport, intet mindre.

Hjem igjen

Like før jul kom for sikkerhets skyld “Lyden av snø”, et nydelig, ettertenksomt og nedpå visittkort der Askvik på et helt annet vis opplyser oss om hvilket uomtvistelig “talent” hun er. Hun forteller inderlige historier på sin uforfalska dialekt og et par av låtene kan i fremtida sikkert gå inn i julesangrepertoaret til alle som er ute eller ei flott, ny låt med substans.

Når så Øystein Sevåg har skrevet strykearr, Jørn Erik Ahlsen Alkanger spiller gitar og ikke minst Mathias Eick sprer sine fantastiske gulltanker- og toner utover noen av låtene, så har “Lyden av snø” blitt nok en bekreftelse på hvilken stor stemme Anette Askvik er og har.

PS Jeg lover at jeg ikke kommer til å “glemme” henne en gang til!

Emil Ingmar er på ingen måte leder for et svensk danseband. Pianisten Ingmar skriver derimot vakker musikk som det er lett å forsvinne inn i. Men mye av den er lett å glemme også.

33 år unge/gamle Emil Ingmar har hatt musikk i ryggmargen bortimot så lenge han kan huske. Svensk pop fra 90-tallet var starten før pianoet blei den naturlige forlengeren. Studier ved Musikhögskolan i Stockholm blei nok et naturlig stoppested, men så skulle livet ta en slags u-sving og Ingmar utdanna seg til psykolog. Det kombinerte han med å frilanse som musiker og han opplevde at han levde to parallelle liv og det førte til at han skrev sin master om musikk-psykologi.

De to livene møttes

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I forbindelse med masteroppgava møttes de to livene for første gang. Samtidig møtte han også bassisten Fredrik Jonsson og trommeslageren Calle Rasmusson og det førte til en inspirasjon som har leda fram til flere fruktbare innspillinger og de to er også med på “Pleiades”. Tittelen henspeiler på ei bok om stjernekikking fra 1902 som Ingmar har vært fascinert av i mange år.

Kontemplativt

Med sin usedvanlig vakre melodiske åre skaper Ingmar musikk som jeg er ganske så sikker på vil egne seg perfekt til akkurat stjernekikking. Mesteparten er veldig nedpå, nesten meditativt, men i mine ører blir det altså litt blodfattig og kjedelig i lengden. Men av og til, med stort band, til å ta budskapet videre, tar musikken skikkelig grep og løfter seg kraftig. Da viser Emil Ingmar ei annen side av seg sjøl og det blir mye mer musikalsk kjøtt på beinet.

Jeg finner altså en del å glede meg over her, mens noe er fort glemt. Det som uansett står igjen er at Emil Ingmar er og har ei musikalsk stemme det skal bli hyggelig å følge i tida som kommer.