Tor Hammerø

Jeg har vært Elias Akselsen-beundrer helt siden jeg hørte hans unike stemme første gang tilbake i det forrige årtusenet. Jeg har ikke så mye mot verken Stian Carstensen eller Ola Kvernberg heller. Ikke overraskende har “Horta” derfor blitt intet mindre enn ei høytidsstund.

Noe mer ekte og mer inderlig enn Elias Marenius Akselsen (75) er det svært vanskelig å høre for seg. Det sies og skrives jo ofte om å synge, spille eller formidle et levd liv gjennom musikk, men å gjøre det på et mer ektefølt vis enn det Akselsen alltid har gjort, er vanskelig å forestille seg.

Nok en gang inviterer han oss inn til sitt unike univers der han henter kompromissløst fra sitt liv som tater, reisende eller hva man enn ønsker å benevne det. Han har lært, eller rettere sagt vært en del av, denne tradisjonen fra fødselen og han har tatt vare på den på et stolt vis til tross for all motstand fra alt og alle på veien, bokstavelig talt, gjennom mesteparten av livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her får vi ni sterke vitnesbyrd fra et liv og en kultur som til en viss grad har fått den anerkjennelse den fortjener. Anita Kleppe og Sara Wilhelmsen synger også på noen av spora og dermed får vi møte tre generasjoner tatere og de yngste vil forhåpentligvis sørge for at skatten blir tatt videre og gitt nytt liv.

Når så Stian Carstensen, for anledninga kun på trekkspill, også han med taterrøtter, og Ola Kvernberg på fele eller bratsj, sjølsagt går inn i disse landskapene med sine unike talenter og ikke minst enorme mengder empati, så har dette blitt akkurat så enestående, sterkt, vemodig og vakkert som man bare kunne ane.

Bassisten, komponisten og bandlederen Noah Garabedian er et nytt bekjentskap for meg. Da er det spesielt hyggelig å kunne melde at det har blitt et hyggelig møte.

Platespushere og agenter skal man ikke kimse av. Hadde det ikke vært for mange slike kloden rundt så hadde jeg garantert gått glipp av mye strålende musikk skapt av musikere som ofte befinner seg under den store radaren, men som svært ofte holder svært høy standard.

Noah Garabedian hører hjemme i den klassen. Som sidemann har den New York-bosatte californieren med armenske røtter spilt med størrelser som Ravi Coltrane og Ralph Alessi, som får ei felleslåt tilegna seg her, Kris Davis, Jeff “Tain” Watts og Andy Milne – det mer enn antyder på hvilken hylle Garabedian hører hjemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likevel har jeg altså unngått å møte Garabedian og hans musikk før denne skiva dukka opp i postkassa fra Sambandsstatene. Her hyller han sin nylig avdøde far, som han mener var hans største fan, men det har på ingen måte blitt en mørk, tung og sørgmodig utflukt av den grunn.

Sammen med utmerka tonefølge av trommeslageren Jimmy Macbride, pianisten Carmen Staaf og tenor- og sopransaksofonisten Dayna Stephens, samt effektmakeren og elektronikeren Samuel Adams som byr på spennende krydder til det i utgangspunktet akustiske uttrykket, blir vi tatt med på en moderne, livsbejaende, melodisk og rytmisk spennende utflukt.

Jeg tviler vel på om noen av låtene blir sittende fast så veldig lenge i mottakerapparatet mitt, men jeg trives veldig godt med dem i nuet. Garabedian er en utmerket instrumentalist både i kollektivet og som solist og “Consider the Stars Beneath Us” har blitt en fin introduksjon til hans kunstnerskap.

Hver for seg er Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen og Anneli Drecker en gave hver gang de stiller til start. Til sammen er de en presang av intet mindre enn voldsomt kaliber.

Det er bare å se på bildet. Vi vet umiddelbart at vi har med tre av kongerikets aller, aller beste historiefortellere å gjøre, men det betyr sjølsagt ikke at et møte mellom tre giganter trenger å bli summen av 1+1+1. Likevel så mer enn aner vi at dette ikke blir noen egokollisjon – ingen av de tre er skrudd slik sammen.

Som i sportsterminologien så har de tre spilt hverandre enda bedre enn de er hver for seg. Barndomsvennene. Bjørnstad og Saabye Christensen, de blei konfirmert sammen i Frogner kirke, trenger ikke å si så mye til hverandre – de bare VET. Saabye Christensens fantastiske litterære univers viser seg denne gangen frem gjennom 17 dikt, på engelsk denne gangen, der han forteller oss om alt fra turneliv med opp- og nedturer til traurige hotell og følgesvennen kofferten til det såre og inderlige. Saabye Christensen er og har ei stemme som ingen andre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bjørnstad tar sjølsagt temperaturen og essensen i tekstene til Saabye Christensen på kornet og melodiene han har skapt rundt dem er akkurat så bjørnstadsk som vi har blitt vant til og glad i. Jan Garbarek sa en gang i forbindelse med sjøsettinga av ny musikk at det kom til å bli akkurat det samme som før – bare helt forskjellig. Slik er det også med Bjørnstads musikk: det tar akkurat et tusendel å skjønne at det er han som er komponisten og pianisten og du verden som lyrikken kler musikken og vice versa.

Og så er det Anneli Drecker da. For en formidler! Jeg har vært begeistra for hennes evne til å gå inn i tekster, løfte dem opp og invitere oss inn i dem i en årrekke. Likevel har hun denne gangen, i et empatisk og nesten telepatisk samarbeid med Bjørnstad, nådd et nytt nivå som vokalist og formidler. Intet mindre enn magisk.

De som aner at jeg synes “Between Hotels and Time” er et tidløst mesterverk, har faktisk helt rett. Tre av våre aller viktigste stemmer går her opp i noe som ikke vil bli huska lenge – veldig lenge.

Det er på ingen måte overraskende at den tyske bassisten Dieter Ilg tar for seg musikk unnfanga av klassiske komponister. Hans tolkninger av Maurice Ravels univers er bare nok et strålende eksempel på hans videreføring av klassiske mestre.

Den svært så dyktige og stadig søkende Dieter Ilg (61) har tidligere tolka både Verdi, Wagner, Beethoven og Bach. Det er jo ikke noe nytt at jazzmusikere har tatt for seg de store klassiske komponistene og gjort egne tolkninger ut av det. Den franske pianisten Jacques Loussier er en av dem som har skapt ei solid karriere på det viset, men Ilg har gjort mye annet også.

Ravel hygga seg i Harlem på 20-tallet sammen med George Gershwin der de oppsøkte Duke Ellington rundt om i jazzbydelen i jazzens hovedstad. Han var så absolutt opptatt av jazz, så det er på ingen måte overraskende at Ilg har funnet jazzikalske utfordringer i musikken hans.

Sammen med trioen sin, bestående av tyske Rainer Böhm på piano og den franske trommeslageren Patrice Héral, som vi kjenner godt her hjemme etter hans fruktbare samarbeid med Arild Andersen, skaper variasjoner på elleve av Ravels “låter”, blant annet av “hitlåta” “Bolero”, som viser at musikken er tidløs og at den egner seg utmerket for jazzutflukter i slike hender og hoder..

Dieter Ilg er en musikant med visjoner og evner til å sette dem ut i livet sammen med to medsammensvorne som har skjønt hvor sjefen vil med tankene sine.

I mine ører er altsaksofonisten Tim Berne og pianisten Matt Mitchell to av Sambandsstatenes mest interessante modernister. Denne duo liveinnspillinga er en bekreftelse på det.

Der slår han fast at den som gidder å grave djupt har alle muligheter for å finne noe som likner på unikt gull denne gangen. Her er det bare å stille seg på linje med Mr. Bates – dette er nemlig noe ganske for seg sjøl.

Berne og Mitchell, to sentrale skikkelser på New Yorks downtown-scene, har jobba sammen i mer enn ti år. Det har i stor grad skjedd i Bernes band Snakeoil og det har ført til at de to har utvikla en spesiell forståelse og et felles tonespråk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående av seks Berne-komposisjoner og en av Julius Hemphill, tar de to virtuosene oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før. De to er utstyrt med så personlige stemmer at jeg har vanskelig for å si at de har henta sine impulser herfra eller derfra.

De fører så eleverte samtaler basert på små melodiske skisser at det bare er å lene seg tilbake og gjøre som Bates foreslår; grave djupt. Dette er nemlig moderne samtidsjazz på aller øverste hylle.

Neon Ion, som også reagerer hvis hun blir tiltalt som Natalie Sandtorv, forteller oss nok en gang at hun har noe helt eget og jævlig tøft på hjertet.

Jeg har hatt gleden av å følge Neon Ion, og/eller Natalie Sandtorv, helt siden hun vant årets jazztalentpris under Moldejazz i 2016. Året etter begynte det virkelig å ta av da hun takka for prisen med bestillingsverket “Freedom Nation”. I år fulgte Sandtorv opp med et nytt bestillingsverk i Molde, nemlig “Glass”, til stor jubel.

Mer eller mindre samtidig som “Glass” så dagens lys, så jobba også Neon Ion med “Mood Cosmic”. Mange av de samme folka var også involvert, blant andre har Erlend Mokkelbost, Ivan Blomqvist og Martin Vinje bidratt på produsentsida.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Neon Ion, og henne samarbeidspartnere, har tatt nye, flotte steg i retning seg sjøl med oppfølgeren til “Heart Echoes” fra 2020. Det betyr at vi befinner oss i et landskap der elektropop møter soul og der jazzkrydderet aldri er langt unna.

Neon Ion er besjela med ei herlig, inderlig og personlig stemme som bærer dette materialet på et drittøft vis. Vi møter henne også i duett med Ola Village og overraskende for mange dukker også ei anna totalt unik stemme opp mot slutten, nemlig trompeteren Arve Henriksen.

Musikerlauget er sjølsagt av den håndplukka sorten: Lars Horntveth, Henrik Lødøen, Ivan Blomqvist og Martin Vinje hører alle hjemme på a-laget – de vet hvor Neon Ion vil og de hjelper henne dit på best mulig vis.

Neon Ion har sakte, men sikkert blitt en solid kredartist både her hjemme og utaskjærs. Det Store internasjonale gjennombruddet har likevel latt vente på seg. “Mood Cosmic” har det meste i seg til å bli den døråpneren.

Hedersbetegnelsen skogens konge har blitt noen få til del opp gjennom historia – ikke minst elgen. Med noe som likner mistenkelig på et mesterverk er Odd Nordstoga klar for å bli en verdig arvtaker.

Jeg har vært en skap-Öddar i alle år og jeg er stolt av det! Jeg synes nemlig Odd Nordstoga (49) gjennom hele si karriere har vist en unik evne til å “oversette” sine observasjoner og opplevelser til unik populærmusikk. Når han så har gjort det med ei unik stemme – både i overført betydning og helt konkret – så har det ført til noe ekte og inderlig som har ført til stor kommersiell suksess til tross for at han aldri har jakta på det. Nå følger han sin egen vei og tradisjon og han gjør det på et mesterlig vis.

Nordstoga har aldri vært i nærheten av trendy. Eller for å si det på en annen måte: han har vært sin helt egen trend. Jeg er ingen Nordstoga-ekspert som har fulgt hans gjøren og laden gjennom hele hans ferd, men hver gang – og det er ganske ofte – jeg har tilbragt kvalitetstid sammen med musikken hans, så har jeg latt meg begeistre noe vederstyggelig. Jeg mener nemlig Odd Nordstoga er en formidler av aller ypperste merke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med si uforfalska Vinje-dialekt, som han har gjort til mer eller mindre allemannseie, forteller han oss nok en gang at han er en historieforteller av et kaliber kongeriket knapt har sett maken til på svært lang tid. Det Nordstoga holder på med heter lyrikk – det er tekster med evighetens stempel på seg og når han i tillegg skriver fine låter som både har substans og som glir inn i øret for der å bli værende, så er veeeeldig mye på plass. Nevnte jeg forresten at Nordstoga synger fantastisk flott med si helt unike stemme også?

Når han så omgir seg seg med noen av Harald og Sonjas aller beste musikanter som Tor Egil Kreken, Torstein Lofthus, David Wallumrød og Håkon Aase, så har “Inn i skogen” blitt et musikalsk storverk som kommer til å bli henta frem mange, mange ganger.

Høydepunkter? Ett av dem er faktisk den eneste teksten Nordstoga ikke har skrevet, nemlig av en annen av skogens store diktere, Hans Børlis “Langt innpå skoga” som Nordstoga synger på Børlis “målføre”. Ellers tror jeg faktisk Nordstoga har skrevet to hitlåter igjen, nemlig “Ute på ski” og “Aleine på hytta”. Begge har ført til solo-allsang her i heimen umiddelbart: det er det som kan gjeva meg fred. Jeg istemmer gjerne med den nye skogens konge, Odd Nordstoga, i det.

Mathias Landæus er en svensk pianist, komponist og bandleder som jeg har hatt gleden av å «møte» med ujevne mellomrom i noen tiår. Med sin trio forteller han at han har mye friskt å by på.

Landæus Trio har eksistert siden 2016 og har Malmö som base. Med seg har Mathias Landæus (53), som har skrevet all musikken, trommeslageren Cornelia Nilsson og bassisten Johnny Åman. Til sammen har det blitt en usedvanlig samspilt og empatisk kohort som vil den samme veien og som med tre par store ører følger hverandre tett fra start til mål.

Landæus, som også spiller synth på ett spor, har et åpenbart melodisk gen som slekter blant annet på Bill Evans og Keith Jarrett, men som har et eget tydelig bumerke på seg også, er en spennende og uttrykksfull pianist.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nilsson og Åman, som jeg også har hørt i flere andre konstellasjoner, trives tydeligvis i Landæus sitt univers og bidrar veldig til at «A Crisis of Perception» har blitt nok en bekreftelse – en alt for sjelden en – på at Mathias Landæus er og har ei flott stemme det gjør godt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Den unge bassisten, komponisten og bandlederen Henrik Sandstad Dalen forteller oss at det er stadig nytt og godt påfyll i den oppvoksende jazzfaunaen.

For ei stund siden dukka det opp en kassett, visstnok noe av det hippeste som finnes nå til dags, i postkassa. Det mer enn antyda at det var den yngre delen av jazzslekta som var på ferde – og det skulle så avgjort medføre riktighet.

Henrik Sandstad Dalen (29), opprinnelig fra jazzmetropolen Volda, er mannen bak både visjonen, musikken og bandet. Når han kan melde at han har latt seg inspirere av moder jord, frijazz og kjenningsmelodier fra barndommens tv-serier, så fortalte det meg allerede før første gjennomlytting at her var kom det til å bli snakk om originale toneganger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med en empatisk og originalt bestående besetning med to saksofoner, Sigrid Aftret og Ingrid Skåland Lia, Lyder Øvreås Røed på trompet og flygelhorn og Torstein Slåen på gitar, samt sjefen på bass, uten trommer med andre ord, har Passe Planta skapt et lydlandskap ganske så forskjellig fra alt annet.

Kollektivt nyter Passe Planta glede av Sandstad Dalen sine fine arr og når så bandet er befolka av svært så lovende solister, så har dette blitt en melodisk både åpen og løs, men samtidig ganske så straight ekskursjon.

De fem innbyggerne i Passe Planta – hvilket navn forresten – fører eleverte samtaler som mer enn indikerer at det skal bli særdeles spennende å følge dem både som band og som enkeltindivider i åra som kommer. Disse plantene har svært gode vekstvilkår.

Pianisten, komponisten, bandlederen og professoren Matthew Fries har vært med lenge. Likevel er dette mitt aller første møte med han – trur eg.

Til tross for at Matthew Fries (54) har tilbragt 25 år av sitt kunstnerliv i New York og spilt med velkjente størrelser som Dee Dee Bridgewater, Vincent Herring, Steve Wilson, Dave Samuels og ikke minst vært Curtis Stigers´ faste pianomann i en årrekke, så har jeg altså makta å unngå Fries´pianistiske utflukter – helt til nå.

Nå har Fries forlatt The Big Apple og blitt professor i piano og jazzstudier ved Western Michigan University i Kalamazoo i Michigan, men han har åpenbart ikke forlatt den utøvende delen av seg sjøl av den grunn. Det gir han oss et strålende prov på med “Lost Time”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fries har hatt pianistene Donald Brown, James Williams og Mulgrew Miller som mentorer og med det som bakteppe er det ikke så vanskelig å legge sammen hvor Fries befinner seg i det musikalske landskapet. Det er melodisk, det er vakkert, det er i tradisjonen og samtidig er det musikk anno 2022.

Fries har skrevet all musikken sjøl. Han sier han er begeistra for kolleger som Geoffrey Keezer og Renee Rosnes og ikke minst Chick Corea som han hyller med låta “Heroes”.

Alt dette gjør han i et utsøkt trioformat sammen med trommeslageren Keith Hall og bassisten John Hébert – begge kolleger ved Western Michigan. Den eneste jeg kjenner av de tre er Hébert som har gjort strålende innsatser flere ganger i Molde blant annet.

Trioen låter svært så samspilt og trives i alle slags tempi og Matthew Fries framstår som et usedvanlig hyggelig musikalsk bekjentskap.