Tor Hammerø

Den danske trommeslager og bandleder Jacob Roved er et nytt navn for meg, men det tar ikke mange takter å skjønne at det swinger kraftig av budskapet hans.

Når trommeforbildene heter Art Blakey, Elvin Jones, Max Roach og Jon Christensen, så trenger man ikke være så god i matte for å legge sammen at Jacob Roved har noe ekte og inderlig å fare med. Med kvintetten sin, som har eksistert siden 2008, forteller han oss det på et melodisk og hardtswingende vis.

Danske jazzmusikere og dansk jazz har helt siden 50-tallet vært sterkt influert av amerikansk jazz. Mange av de største amerikanerne bosatte seg i København i en årrekke og spora etter de er fortsatt lett å få øre på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Roved, som også har funnet sitt hjem på det svorske selskapet AMP, har skrevet musikk som hyller den vakre melodien. Røttene går tilbake til bebop/hardbop-skolen, men Roved har samtidig gitt det hele en 2022-touch – musikken er enkelt og greit tidløs.

Med seg har han de høykompetente landsmenn Jesper Bodilsen på bass, Thomas Fryland på trompet og flygelhorn og Rasmus Ehlers Nielsen på piano og den innflydde amerikaner John Ruocco på klarinett og tenorsaksofon. Til sammen utgjør de en usedvanlig empatisk kohort.

Det flyttes ikke en eneste musikalsk merkestein her, men det skapes mye usedvanlig vakker og melodisk musikk. Det holder ei godt stund det!

Aldri hørt om pianistene og komponistene Dan Cavanagh og James Miley? Da er vi minst to, men sammen med trommeslageren John Hollenbeck forteller de oss at de fortjener masse oppmerksomhet.

Rundt om på Tellus finnes en rekke agenter som hjelper artister med å nå ut med musikken sin og plateinnspillingene sine. Mange av disse har heldigvis funnet frem til meg og jeg er usedvanlig takknemlig for at jeg på det viset har blitt eksponert for musikk og musikere jeg kanskje ellers aldri ville fått møte.

De amerikanske pianistene, komponistene og professorene Dan Cavanagh og James Miley, bosatt i henholdsvis Texas og Oregon, hører avgjort hjemme i den kategorien. Det er erfarne herrer, men som aldri har markert seg veldig på verdensbasis, men som her forteller de oss at de har mye spennende å melde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De to har kjent hverandre i en årrekke og i 2019 bestemte de seg å gjøre noe ganske uvanlig, nemlig å spille inn musikk med to pianoer. Vi har sjølsagt noen andre eksempler på dette tidligere også, blant andre Chick Corea og Herbie Hancock og de seineste åra Vijay Iyer og Craig Taborn, men Cavanagh og Miley har funnet sin egen vei.

De to spilte først inn en rekke egne komposisjoner, en fri improvisasjon, en medley av “All the Things You Are” og Radioheads “Everything in its Right Place” og Lordes´ “Royals”. Det skjedde før pandemien gjorde sitt inntog. Da begynte de to å utveksle synthpålegg til det de hadde gjort akustisk.

De var ikke helt fornøyd med sluttresultatet og fant ut at de ville ha med seg trommeslager på innspillingene også. Begge digga John Hollenbeck kraftig og han var mer enn villig til å legge på sine betraktninger på det de to pianistene hadde gjort.

Cavanagh og Miley var så fornøyd med det de fikk i retur at de tok bort mot mye av synthpåleggene og det “trioen” har kokt sammen greier seg utmerket uten synthenes forlatelse.

Dette er melodisk, varmt og underfundig og ganske så annerledes enn alt som har kommet min vei av slik musikk. John Hollenbecks kvaliteter kjenner jeg til fra før, men Dan Cavanagh og James Miley er helt nye størrelser – det er nemlig akkurat størrelser de er.

Rubber Soul Quartet bekrefta allerede med sin første utgivelse at Beatles-katalogen egner seg for jazztolkninger. Her kommer det enda flere bekreftelser.

Musikeres – innen alle sjangre – sin fascinasjon for Beatles-katalogen, kjenner få om noen grenser. Jazzmusikere er heldigvis ikke noen unntak og da Rubber Soul Quartet ga oss “Blackbird” for to år siden så var det sånn sett ingen bombe – kun en hyggelig bekreftelse.

Kvartetten bestod den gang, og nå, av Andreas Dreier på bass, Torstein Ellingsen på trommer og perkusjon, Håvard Fossum på tenor- og sopransaksofon, som nå har utvida med klarinett og fløyte, og Bård Helgerud på gitar og vokal. Fire langt framskredne jazzmusikanter, med røtter i det meste som swinger og der det er relativt lett å finne fram til eneren, hadde åpenbart funnet fram til et univers som hadde vært med dem i en årrekke og som de gjerne ville jazzifisere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Herrene har tatt seg friheter rytmisk og harmonisk, men like fullt behandla låter som “Eleanor Rigby”, “The Fool on the Hill”, “Help” og Michelle” på en særdeles respektfullt måte. Helgerud synger, på et fint vis, på tre av de elleve låtene og det groover og swinger fra start til mål.

Her skjer det ikke noe revolusjonerende. Her blir det kun servert herlige versjoner av udødelige melodier. Det holder lenge det!

Med si debutskive forteller gitaristen og elektronikeren Emil Storløkken Åse oss at han er på svært god vei til å finne fram til si egen stemme.

Emil Storløkken Åse (24) kan man vel trygt si falt i gryta fra før fødselen. Han er sønn av Ståle Storløkken og Tone Åse og et eller annet forteller meg at musikk har vært en viktig del av livet hans siden 1998. Nå har han fullført sin bachelor ved jazzlinja i Trondheim og her forteller han oss at han har staka ut en svært spennende kurs for det som skal skje i tiåra som kommer.

Det han gir oss her er et fritt improvisert maleri der han har splitta gitarsignalet ut i fire forsterkere og prosessert hvert signal ulikt. Det har ført til den enorme elektriske skogen av lyd, stemninger og høyst personlige strukturer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det sies at Storløkken Åse har henta impulser fra gitarister som Fred Frith, Hedvig Mollestad og Stian Wetterhus, så gir det mening. Han har avgjort lytta mye på impro, jazz, rock og støy og allerede nå altså satt det sammen til et eget språk – et eget uttrykk.

På ett av spora har invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og åpenbare sjelsfrender, nemlig saksofonisten Amalie Dahl, trommeslageren August Glännestrand og barytongitaristen Nicolas Leirtrø for å gi det hele variasjon og du verden for ei utblåsning de fire tar oss med på.

Emil Storløkken Åse ønskes noe voldsomt velkommen og at det skal bli spennende å følge han i tiåra som kommer er vel dagens underdrivelse.

Jørun Bøgeberg dukker opp over alt. Heldigvis gjør han det. Både fordi det groover noe så verderstyggelig av han og fordi han er bassist i superklasse.

Når man har spilt for et par hundre tusen med a-ha på Maracana i Rio de Janeiro samt bekledd scena sammen med Jannicke, Jahn Teigen, Anne Grete Preus og vært støttekontakten for mange titalls andre storheter innen norsk musikk – nesten uansett sjanger – så sier det seg sjøl at vi har med en bauta å gjøre. Navnet er Jørun Bøgeberg og sammen med sin 6-strengers bass, sin fretless, sin slide, sin gitar, sine stemmebånd, sin elDola (hva fan er det?), sin fiolin og sin banjolin (jeg tror jeg aner hva det er), så inviterer han oss for andre gang inn i sitt Henhouse-univers.

Det første møtet var med, tro det eller ei, “Vol. 1” i 2018 og jeg iler til med å fortelle at Trond Augland på trommer, perkusjon, banjo, fløyte og rytmefele (hva fan er det 2?) og Nils Einar Vinjor på gitarer, piano og vokal er høyst likeverdige medskyldige i dette universet – og det er det absolutt ingen grunn til å skamme seg over.

Nok en gang tar trioen oss med til landskap som har progblues, rockjazz og noe som av langt framskredne blir kalt psychosymfoprog i seg. Sikkert veldig mye mer også – dette er nemlig en så velsmakende musikalsk gumbo som vel tenkelig.

Gjesteopptredener av Carsten Loly på vokal, Bjørn “Krisa” Kristiansen og Jon Henrik Pettersen på gitar og Trond Bjerknæs på tangenter gjør også minimal skade.

Jørun Bøgeberg har gleda musikere og musikktilhengere i mange tiår nå. Du verden som han og noen av hans beste musikalske venner heldigvis fortsetter med akkurat det.

Musikk oppstår ofte av møter og reiser – alltid faktisk. Nå har det alltid søkende franske ensemblet Eclectik Percussion Orchestra – EPO – møtt den indiske fløytisten Rishab Prasanna. Det har det blitt et nytt unikt møte – og musikk – av.

For vel seks år siden dukka det opp en cd i postkassa fra Nancy i Frankrike med et band som het Eclectik Percussions Orchestra. Bortsett fra gjesten på laget, World Saxophone Quartets Oliver Lake, var alt totalt ukjent for meg. De fortalte meg kjapt at her var det bare å sperre opp ørene.

Siden har det vært stille i postkassa mi fra kollektivet i Nancy under ledelse av perkusjonisten Guy Constant. Helt til nå. Og nok en gang er det et spennende møte som åpenbarer seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

EPO har tidligere vært inspirert i stor grad av afrikansk musikk og jazz, må vite. Nå har de snudd fokus østover til India og bygd om bandet ganske betraktelig.

Det som ved forrige møte var et bortimot 10-manns band, består nå av sjefen Guy Constant på perkusjon og som hovedkomponist, Nicolas Gegout på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, Yragaël Unfer på vibrafon og trommer samt Rishab Prasanna på bansurifløyte. All fire bidrar på komponistsida også.

De fire har skapt et univers der indisk tradisjonsmusikk møter jazz og frijazz/impro på et vis som får tankene til å gå tilbake til Shakti, men på et helt annet vis.

Dette er nok et prov på hva møter mellom frisinnede, dyktige musikere og mellom kulturer kan føre til. Tøff, spennende og annerledes musikk egna til å åpne ører og alle andre sanser. Music is the healing force of the universe!

Det er ikke akkurat hver dag den flotte vokalisten Helle Brunvoll gir lyd fra seg. Nå gjør hun det heldigvis og nok en gang snakker vi vellyd.

Frem til 2009 var det få i jazz-Norge som hadde hørt om Helle Brunvoll. Da platedebuterte hun med sin ektemann Halvard Kausland (1945-2017) og seinere ga de ut to plater til sammen med originalmateriale. De tre platene etablerte Brunvoll som ei flott, ny stemme på den norske jazzvokalscena.

Av forståelige årsaker har det tatt si tid før Brunvoll tok nye steg etter at den eminente gitaristen og hennes sjelevenn gikk bort, men nå følte hun seg heldigvis klar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen har hun valgt å dedikere plate til Kausland. Det gjør hun med et knippe låter hun har henta fra sin favorittvokalist, Shirley Horn. Det betyr en rekke mer eller mindre kjente standardlåter som “Day by Day”, “Wild Is the Wind” og “You Won´t Forget Me”. Alt befinner seg i ballade- eller maks medium-tempo og der passer Brunvolls uttrykk perfekt.

Det er en tålmodighet, luft og modenhet i uttrykket og den varme og inderlige stemma til Brunvoll som forteller oss om et levd liv. Vi snakker ekte vare her.

Når hun så har invitert med seg Magne Arnesen på piano – faktisk Brunvolls eget piano som har vært med henne i store deler av hennes liv – Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Jens Fossum på bass – noen av de aller beste som er å oppdrive i den prisklassen og Hans Mathisen på gitar som esktra krydder på Nick Drakes “River Man”, så har hun fått med seg et så empatisk og lyttende lag som vel tenkelig.

Det flyttes ikke en eneste merkestein på dette inderlige møtet med Helle Brunvoll. Det serveres derimot nesten en time med nydelig og personlig musikk. Det holder veldig lenge det!

Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Doug Wamble har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom. “Blues in the Present Tense” er et strålende bevis på det.

Jeg blei veldig begeistra da Doug Wambles “Bluestate” ankom heimen i 2005. Siden har det garantert ikke vært stille fra Wamble, men jeg har ikke fått med meg det han har servert allmuen. Nå har både Doug Wamble (50) og jeg tenkt å gjøre noe med det.

The New Yorker har brukt betegnelsen a one-man compendium of avant Americana om Wamble. Det har de avgjort dekning for og det er intet mindre enn en overlegen beskrivelse av hva og hvem han er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med Charley Drayton (Paul Simon, Bob Dylan, Fiona Apple og Ivan Neville) i produsentstolen, har Wamble skapt et herlig univers med masse blues i seg. Ikke nok med det: Wamble henter uhemma fra de fleste amerikanske musikk-kilder og setter det sammen til noe flott og ytterst personlig.

Dessuten synger han fint og skriver tekster som betyr noe – det er ekte, det er inderlig og det egner til solid ettertanke. Wamble er svært opptatt av hva som skjer i hjemlandet sitt, The Us of A, det være seg hat, hykleri, ekstremisme og Trump. Som far til et LGBTQ-barn, er det ikke mye tvil om at han vet hva han snakker/skriver/synger om.

Med den for meg ukjente saksofonisten Prometheus (for et navn) Jenkins, og stjernekompet Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer, tar den framifrå gitaristen og nesten like bra vokalisten Wamble oss med på ei jazz-blues-americana-reise som virkelig setter spor.

Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø fortsetter å utforske hva som finnes bak neste dør. Slik har det vært og slik er det heldigvis fortsatt.

Henrik Munkeby Nørstebø (36) har gjennom hele si karriere og ikke minst sine to tidligere solo-utgivelser, “SOLO” fra 2011 og “Melting Into Foreground” fra 2015, fortalt oss at han har tenkt å stake ut sin helt egen kurs.

Og du verden som han fortsetter med det på denne høyst spesielle, personlige og eksperimentelle utflukten der Munkeby Nørstebø trakterer trombone, halv-klarinett, monotron (hva nå enn det er), feedback (!) og ting – hva nå enn det er!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De første 19 minuttene og 37 sekundene skaper han med hjelp av langt framskreden lungekapasitet og spesiell utnyttelse av mikrofonteknikk et lydlandskap langt bortenfor noe noen av oss har opplevd tidligere.

“Andre sats” er en original type remiks hvor nye lydkilder har blitt spilt inn på toppen av del en, slik at nye tolkningsmuligheter har oppstått.. Alt har blitt skapt i perioden 2019 til og med 2021.

Alt ligger milevis unna det vi forbinder med tradisjonell melodikk og rytmikk og utfordrer vårt mottaksapparat på et heftig vis. Det har vi usedvanlig godt av.

Utgivelsen kommer med en flott 20-sideres bok der Munkeby Nørstebøs bilder er med å forsterke opplevelsen. Musikken er å finne digitalt og med en kode i boka.

Henrik Munkeby Nørstebø, fra Trondheim, men bosatt i stor grad i Berlin, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller oss. Det er intet mindre enn herlig.

Immanuel Wilkins tilhører den nye generasjonen amerikanske musikere som har som ambisjon å være ledestjerner i åra som kommer. Det kan han godt bli.

Gjetordene har gått lenge om altsaksofonisten og komponisten Immanuel Wilkins til tross for at han fortsatt er kun 24 år. Årsaken er åpenbar: Wilkins er usedvanlig talentfull.

Sin unge alder til tross, har Wilkins allerede rukket å spille med storheter som Jason Moran, Wynton Marsalis og Bob Dylan (!). Siden slutten av 10-tallet har han også i stadig større grad jobba med egne band og det er i en slik setting vi møter han her på denne Blue Note-utgivelsen som kom ut tidlig på året, men som absolutt fortjener å bli gitt oppmerksomhet fortsatt – og i mange år fremover.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Wilkins kommer fra Philadelphia. Der vokste også John Coltrane opp og at Wilkins har gått sin Coltrane-skole og kjent godt på ånda etter mesteren, er det ingen tvil om.

Med en kvartett bestående av bassisten Daryl Johns, trommeslageren Kweku Sumbry og pianisten Micah Thomas – unge, ukjente og spennende størrelser for meg – pluss fløytisten Elena Pinderhughes på et par spor og Farafina Kan Percussion Ensemble på ei låt, tar Wilkins oss gjennom sju egne låter som forteller oss om en langt framskreden modenhet.

Her får vi alt fra de vakreste ballader til mer løsslupne, frie ekskursjoner – alt med gospel og en djup religiøs overbevisning i bånn.

Immanuel Wilkins har utvikla en varm, sterk og personlig tone allerede i hornet sitt og er avgjort godt i gang med ei karriere som vil ta han langt – svært langt.