Av en eller annen merksnodig årsak har Tysklands supertrommeslager Wolfgang Haffner aldri slått gjennom her hjemme. Her følger nok et prov på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.
Wolfgang Haffner er en strålende trommeslager med en visjon.
Wolfgang Haffner (57) har de seineste tiåra turnert ustoppelig verden rundt enten som leder for egne band eller som sidemann for Al Jarreau, Chaka Khan, Pat Metheny, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Brecker Brothers og saksofonisten Bill Evans og mange, mange andre. Det har blant annet ført til bidrag på rundt 400 album.
Turnévirksomheten til Haffner har vært voldsom og da pandemien slo til for fullt, visste han nesten ikke hva han skulle finne på. Nå har det seg slik at Haffner har flere bein enn trommebeinet å stå på – han er også en langt framskreden komponist.
Komponistkvalitetene skulle han få god nytte av i denne perioden. Han fikk god tid, noe han sjelden hadde hatt frem til da, til å skape et nytt repertoar som skulle fortelle noe om denne tida og som kunne egne seg for at den store ro kunne innfinne seg.
Haffner har prioritert den enkle melodien. Det er liksom ikke noen tvil om hvor eneren finnes, for å si det sånn. Det er lett å komme inn i Haffners vakre verden og det er lett å trives der. Med seg til å tilberede de musikalske rettene har han sitt faste band bestående av Simon Oslender på tangenter, Thomas Stieger på bass og Sebastian Studnitzky på trompet pluss Alma Naidu på ordløs vokal på noen av spora.
Når det heile så blir krydra av gjestesolistene Bill Evans, trompeteren Till Brönner, trombonisten Nils Landgren, gitaristen Dominic Miller og tangentørene Mitchel Forman og Eythor Gunnarsson, så betyr det at det blir invitert til et velsmakende musikalsk måltid som ikke flytter noen merkesteiner, men som byr på vakker musikk som egner til hygge og ettertanke.
Wolfgang Haffner «Silent World» ACT/Musikkoperatørene
Soloprosjektet til Kim Reenskaug, Wow Sailor, kommer ut av det store intet for min del. Det tar uansett ikke lang tid å bli fascinert av denne musikalske ekskursjonen.
Wow Sailor, eller Kim Reenskaug, har noe flott på hjertet. Foto: Synne Sanden
En av de aller morsomste og mest spennende opplevelsene når det gjelder å møte musikk, er når “nye” artister inntar høyttalerne. Kim Reenskaug er nemlig et totalt ubeskrevet blad for meg, men et blad som tiltaler meg veldig etter noen runder på spilleren.
Kim Reenskaug (32) har gjort det mest i forbindelse med denne produksjonen som både er spennende musikalsk og som en slags lydinstalasjon. Ved hjelp av feltopptak, samples og synthenes forlatelse, har Reenskaug komponert, spilt inn og miksa denne musikalske ofte litt melankolske utflukten der stemningene og følelsene kommer flott frem.
Som tittelen mer enn antyder så er tankegodset som ligger til grunn for dette visittkortet motsetningene mellom glede og frykt, hvordan de hører sammen og blir med oss gjennom livsløpet. Det har Reenskaug eller rettere sagt Wow Sailor greid å anskueliggjøre på et djupt personlig vis.
Når han så har alliert seg med trompeter i særklasse, Arve Henriksen, broder Stig Reenskaug på gitar og fiolin og vokalist Synne Sanden, så har “Happy Fear” blitt en flott musikalsk tilstandsrapport fra ei ny og veldig spennende stemme.
Wow Sailor «Happy Fear» Dugnad rec/Subversive Vibrations Distribution
Den svenske saksofonisten og bandlederen Torbjörn Righard er et nytt bekjentskap for meg. Et hyggelig og velsmakende sådant.
Torbjörn Righard sammen med Mats Ingvarsson – smakfullt. Foto: Christer Männikus
Det eneste jeg egentlig vet om Torbjörn Righard (55) er at han kommer fra Lund langt sør i Sverige og har leda bandet The Silent Room siden 2005. “Touch the Music” er bandets tredje cd og det er utelukkende Righards musikk som står på programmet.
Besetninga har vært ganske så stabil siden starten og det betyr Bo Håkanson på trommer og perkusjon, Mats Ingvarsson på bass og Johan Ohlsson på piano, trekkspill og clavinet. Også det helt nye navn for meg, men jeg skjønner godt at Righard vil ha de med seg på ekskursjonen. Alle holder absolutt bra kvalitet og har så definitivt kommet under huden på Righards intensjoner.
Righard, utstyrt med en varm, litt tørr, men inviterende tone i tenorsaksofonen sin, har skrevet musikken gjennom hele 25 år. Her finner vi spor av svensk folkemusikk, av cooljazz, og av Neil Youngs univers – og mye mer. Dette har Righard og hans gode venner satt sammen til et eget lite univers som det er svært hyggelig å ta turen inn i.
Her brytes det ingen grenser – her dreier det seg kun om å skape gode og varme stemninger og det har Torbjörn Righard og vennene hans makta.
Torbjörn Righard and The Silent Storm «Touch The Music» Deliberate Music/deliberatemusic.se
Det å måle hvem som er best eller mest lovende når det gjelder musikere, er heldigvis en gren som aldri kommer på det olympiske kartet. Uansett så hører Joakim Rainer Trio hjemme helt der oppe.
Joakim Rainer Trio sørger for at både nåtida og fremtida er i de beste hender.
Joakim Rainer Petersen på piano og ansvarlig for alle komposisjonene, med Bodø som utgangspunkt, Alexander Riris på bass, opprinnelig fra Stavanger, og Rino Sivathas på trommer, fra Kleive i Molde, utgjør trioen som vant årets unge jazzmusikere-tittelen i fjor. Det er en utmerkelse som henger svært høyt og som har vist seg å være en døråpner for en rekke andre tidligere vinnere. Noe, eller veldig mye faktisk, forteller meg at det kan det blir for Joakim Rainer Trio også.
Følgende spørsmål kan sikkert stilles: er ikke verden mett på jazzpianotrioer nå? Svaret er et klart og utvetydig nei. I alle fall når “nye” og unike trioer som denne melder seg til tjeneste.
Alle tre befinner seg et sted mellom 25 og 30 og møttes på jazzlinja i Trondheim. Den er nå et tilbakelagt stadium for de tre og at de har fått med seg mye ballast derfra er det ikke mye tvil om.
Nå har sjefen og Sivathas gjort Berlin til sin foreløpige hjemby, mens Riris fortsatt oppholder i den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd. Det betyr forhåpentligvis ikke at trioen har sett sine siste dager – her er nemlig potensialet voldsomt.
I et univers der komponist Petersen har henta mye inspirasjon fra pianostorheter som Paul Bley, Kris Davis og Andrew Hill og der de tre viser en modenhet og lytteevne og individuelle ferdigheter og et kollektivt uttrykk som forteller oss om store og modne personligheter.
Disse sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er noe av det mest spennende og tidløse som har blitt skapt i dette formatet her til lands på svært lang tid. Det er ofte åpent og løst, men hele tida melodisk og med en klar retning og strøm i seg. Her er det åpenbart mulighet for å nå svært langt – de har absolutt kommet godt på vei i retning seg sjøl – med enda mer samhandling. Dette er nemlig en debut som vil sette spor og som vil bli huska – lenge.
Kjenner du på at savnet etter en steppdans-trio har blitt tungt å bære? Nå har alle dine bønner blitt hørt. One Small Step har tatt ansvar!
One More Step har noe annerledes å by på.
Jeg tror jeg bortimot kan garantere at du aldri har hørt eller opplevd noe i nærheten av dette: Bassist Roger Antzen, steppdanser Janne Eraker og fiolinist og vokalist Vegar Vårdal har nemlig skapt et univers så unikt at jeg føler meg ganske sikker på at det kommer til å gå ei uke eller to før noe liknende ser eller hører dagens lys.
Arntzen, som vi kjenner godt fra band som Ballrogg, Chrome Hill og In the Country, og Eraker har jobba sammen som duo helt siden 2011. Fem år seinere kom Vårdal inn i bildet – det blei ikke noe mindre unikt av den grunn, vil jeg tro.
Med bakgrunn i folkemusikk, minimalistisk musikk og jazz/impro har One Small Step skapt sine egne musikalske landskap. Under pandemien, nærmere bestemt den 2. juni 2021, inntok de tre og lydtekniker Audun Strype Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo der treveggene og ikke minst tregulvet viste seg å være en perfekt setting for stepping med tonefølge fra fele og bass.
Fire totalt improviserte “låter” på fra to minutter til vel 16 minutter skaper stemninger, spenninger og musikk som fjetrer og som utfordrer – sikkert for de tre involverte også og definitivt for meg som lytter.
Det ligger i sakens natur at disse variasjonene er noe helt for seg sjøl både musikalsk og uttrykksmessig. One Small Step har forsøkt å skape noe unikt og har så avgjort lykkes med det.
One More Step «Gol Variations» Clean Feed Records/Musikkoperatørene
Gitaristen Eirik Berg Svela viser seg frem for andre gang med nytt visittkort og det låter bedre for hver gang.
Eirik Berg Svela er en musikant det swinger kraftig av.
Mitt første møte med Berg Svela var debuten hans “Bits & Pieces” fra 2018. Der fortalte han oss, både gjennom låtene sine og gitarspillet sitt, at han hadde solid kontroll på den moderne jazzhistoria og ikke minst gitarismen. Sammen med den engelsk/norske tenoristen Dave Edge, trommeslageren Tore Thorvaldsen Sandbakken og den amerikanske organisten Sam Yahel, ga Berg Svela oss et godt prov på at her var det mye i vente.
For et par år siden kom det nok en bekreftelse på det gjennom en kollektivt unnfanga standard-repertoar ekskursjon sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo og den allestedsnærværende og alltid hardtswingende Hermund Nygård på trommer.
Nå har Berg Svela (37) nok en gang invitert med seg Edge, mens trommeslager Roger Johansen og den engelske organisten Ross Stanley er nye stemmer.
Alt materialet er skrevet av sjefen og her møter vi de fire i et univers der det swinger hele tida, men der det er impulser fra både straight jazz, blues, gospel, singer-songwriter-tradisjonen, et nikk mot ECM-verdenen og funk. Om det blir for mye Møllers tran? På ingen måte. Berg Svela har nemlig makta å kombinere dette på et svært elegant vis sammen med sine utmerkede medsammensvorne.
I tillegg til dette har Svela også benytta seg av feltopptak og samples til både åpning og avslutning av ballet og til mellomspill underveis.
Eirik Berg Svela, som har studert og bodd i England i en årrekke, har etablert seg i Oslos jazzverden med stort engasjement og ditto gjennomføringsevne. Han er på veldig god vei til dit han ønsker å være og der er det særdeles hyggelig å tilbringe tid sammen med han.
Det herlige Stavanger-baserte Fint Fransk Orkester kommer med sitt andre visittkort og det er enda bedre enn det første. Det sier en hel del.
En usedvanlig flott trupp – Fint Fransk Orkester. Foto: Helle Navratil
Det er ikke å ta for hardt i å påstå at jeg var mildt sagt begeistra for debuten til Fint Fransk Orkester, “Grand Cru”, for rundt tre år siden. Jeg har også benytta enhver anledning jeg har hørt vokalisten Eva Bjerga Haugen til å la meg bergta. Hun har et fantastisk flott uttrykk uansett hvilken setting hun møter opp i og, sjøl om det ikke trengs, så kommer det en ny bekreftelse her.
Sammen med Bjerga Haugen, som også plystrer og trakterer tangenter, består Fint Fransk Orkester av belgiske, men også Stavanger-bosatte Dominique Brackeva på vokal, trombone og trompet, Johan Egdetveit på trekkspill, Andreas Barsnes Onarheim på vokal, gitar, banjo, mandolin og cajon og bror Theodor Barsnes Onarheim på bass. Til sammen har de blitt en svært bra kohort som tar oss med så nært Frankrike det bare går uten å være der.
Tradisjonell fransk bal-musette og chanson, blues, bossa – Bjerga Haugen har også sunget med Trio de Janeiro, er noen av de viktigste ingrediensene i den musikalske miksen som preger låtene som stort sett Brackeva, Egdetveit og Bjerga Haugen har skrevet, med litt ekstra påfyll fra Morten Abel – også fra Stavanger – og ikonet Serge Gainsbourg.
Bjerga Haugen synger på et like bra fransk som Brackeva, så vidt jeg kan skjønne, og det swinger ustoppelig av bandet. Cden, layouten og tekstinnlegget holder samme høye klasse.
“Tournée Générale” betyr noe i nærheten av fri bar – i alle fall én runde. Det er absolutt all grunn til å feire!
Fint Fransk Orkester «Tournée Générale» Balder/Musikkoperatørene
Jim Snidero er en amerikansk altsaksofonist som dukker opp i min bevissthet med alt for sjeldne mellomrom. Han leverer nemlig hver eneste gang og denne gangen sammen med den fremragende gitaristen Kurt Rosenwinkel.
Jim Snidero er en meget langt fremskreden altsaksofonist.
Til tross for at Jim Snidero (64) har vært aktiv på den internasjonale scena i rundt 40 år og gitt ut mange skiver til stor jubel – topp score og 5 stjerner i DownBeat for den seineste “Live at The Deer Head Inn” – så har han aldri fått det store gjennombruddet. Spør meg ikke hvorfor – kvaliteten står det i alle fall ikke på.
I en tradisjon som henter mye fra en legende som Phil Woods, er Snidero absolutt en tradisjonsbærer med blikket retta fremover som med sin nydelige og varme tone og kompromissløshet fortjener å bli lytta til av mange flere.
Her har han tatt med seg panzertrioen fra liveskiva. Det vil si Orrin Evans på piano, Joe Farnsworth på trommer og Peter Washington på bass. I denne tradisjonen er det ikke mulig å be om så mye mer faktisk.
Overraskende er det kanskje at en av de store gitaristmodernistene Kurt Rosenwinkel er henta inn som gjest. Rosenwinkel har ved en rekke anledninger vist at han er i besittelse av en enorm allsidighet og Snidero satte seg ned i pandemi-perioden og skrev ny musikk spesielt med Rosenwinkel i bakhodet.
Det har vist seg å funke helt strålende. I tillegg til seks nyskrevne låter fra Snideros penn, så får vi også flotte tolkninger av balladene “It Might As Well Be Spring” og McCoy Tyners “Search for Peace” – alt gjort med empati og unik formidlingsevne.
Jim Snidero må gjerne inviteres til ei scene eller en festival her hjemme – inn til det skjer er “Far Far Away” mulig å hygge seg med både ofte og lenge.
Jim Snidero «Far Far Away» Svant Records/jazzdepot.com
Det er ikke lenge siden legenden David Crosby forlot tida. Heldigvis har ikke arva hans forlatt oss og sammen med The Lighthouse Band får vi bli med på en flott konsert i Port Chester i New York for litt over fire år siden.
David Crosby & The Lighthouse Band på en eksklusiv livegig.
Den 18. januar stilna en av de største stemmene i populærmusikken – David Van Cortland Crosby blei 81 år. “Alle” kjenner til historia hans fra Byrds og Crosby, Stills, Nash og til dels Young – David Crosby var enkelt og greit en retningsgiver i populærmusikken.
Kall det singer/songwriter, kall det pop, kall det rock, kall det folk – Crosby var en del av alt dette. Dessuten var han en stor jazzfan og likte å dele tida med jazzmusikere.
I forbindelse med en Snarky Puppy-festival for noen år siden møttes Snarky Puppy-sjefen Michael League – vokalist, gitarist og bassist -, vokalisten og gitaristen Becca Stevens og vokalisten og tangentisten Michelle Willis og Crosby skjønte raskt og foreslo at de fire hadde noe å snakke om. Vi som hadde gleden av å oppleve de to damene i Molde for noen år siden, har stor forståelse for Crosbys ønske.
Det endte med at de turnerte en hel del og heldige er vi som får være med på denne konserten innspilt den 8. desember 2018. Den er utgitt før Crosby gikk bort og er sånn sett ikke noe forsøk på å tjene letttjente penger på hans bortgang.
De fire stemmene klinger nydelig sammen på de 16 spora og de fire får alle anledning til å skinne – Crosby var liksom ikke typen på å stjele rampelyset fra andre.
Det aller meste er nyskrevet materiale der alle fire har bidratt på skrivesida pluss at konserten blir avslutta med Joni Mitchells klassiker “Woodstock”. For de som sikrer seg den fysiske utgava så er også en dvd-utgave av konserten inkludert pluss små personlige historier fra alle fire om hvordan samarbeidet oppstod og utvikla seg.
Dette er vakkert, ekte og nedpå med nydelige harmonier – slik jeg gjerne vil huske David Crosby. For en kunstner – for en artist!
David Crosby & The Lighthouse Band «Live at The Capital Theatre» BMG/Warner Music
De fire herrene i bandet Wizrd kjenner nok de fleste reglene, men bryr seg ikke nevneverdig om dem. Her strøymer det nemlig på med heftig musikk i grenseland som rock, indie, jazz og prog – i en herlig musikalsk gumbo.
Wizrd byr på heftige saker og volumet skal skrus opp!
Elbassist og hovedvokalist Hallvard Gaardløs, tangentør og korist Vegard Lien Bjerkan, gitarist og korist Karl Bjorå og trommeslager Axel Skalstad, traff hverandre på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Det betyr som kjent ikke at det blir reinhekla jazzmusikanter av dem – det finnes etter hvert utallige eksempler på det.
Til tross for at de fleste i denne kohorten har markert seg kraftig i en rekke langt fremskredne jazzband og på diverse festivaler og klubber i inn- og utland, så er de åpenbart utstyrt med et sinn som har plass til mye, mye mer.
Med fundament i tekstene som Gaardløs har skrevet og musikken de har unnfanga i fellesskap og jobbamed siden 2020, og ikke minst med den allestedsnærværende Martin Horntveth i produsentstolen – et kvalitetsstempel i seg sjøl, blir vi tatt med på en heftig utflukt der det meste blir kasta opp i potten, foredla på best mulig måte og kommer ut på tøft vis.
På ett av spora gjester også vokalisten James Petralli fra bandet White Denim. Det sier ikke meg noe som helst, men sier garantert mye mer om meg og min uvitenhet enn om Petralli – fint synger han i alle fall.
Dette er tøft, annerledes og grenseløst – her er det bare å skru opp til minst 11.
