Joni Mitchell, med solide norske røtter både i Modalen ved Bergen og på Helgelandskysten, er et ikon i mine øyne og ører. Nå foreligger samlinga av det hun ga ut på Asylum Records mellom 1972 og 1975 og du verden for en skatt det er.
Joni Mitchell – dronninga.
Joni Mitchell (79), født Roberta Joan Anderson, har fortalt verden at hun skal gjøre en konsert til sommeren. Det var det nok ikke mange som trodde var mulig etter at hun fikk slag for noen år siden. I løpet av sommeren vi har lagt bak oss har hun vist oss, på en spesiell hyllest-konsert under Newport-festivalen var det vel, at både stemma og gitarferdighetene var på plass igjen. For en fantastisk overraskelse! Da er det bare å krysse fingre og tær for at alt er i den skjønneste orden også når neste sommer melder sin ankomst.
Helt siden slutten av 60-tallet har Mitchell gitt oss unik musikk som har plassert henne helt øverst på tvers av en rekke sjangre. I utgangspunktet var hun vel en slags folk-rock-artist, men etter hvert blei hun i stadig større grad inspirert av jazz og jazzmusikere.
For å ta rotta på bootleggere og andre som har ønska å utnytte musikken og katalogen hennes, har hun sikra seg kontroll over det meste av det hun har spilt inn og i løpet av de seineste åra gitt det ut i fantastiske samlinger.
Nå har turen kommet til perioden 1972 til 1975 og det betyr innspillingene gjort på Asylum Records. CD-boksen består av fire skiver, mens vinylen rommer fem plater.
Det betyr “For the Roses”, “Court and Spark”, “The Hissing of Summer Lawns” og liveinnspillinga “Miles of Aisles”. Alt er sjølsagt strålende remastra når vi vet at mannen bak akkurat det er Bernie Grundman. Og så har Mitchells gode venn og landsmann Neil Young skrevet en hyggelig hilsen som følger boksen.
Disse innspillingene inneholder en rekke av Mitchells stooore hits slik de låt originalt og forteller oss også om utviklinga hennes med jazzmusikere.
Jeg digger alt herfra til månen, for en låtskriver, for ei stemme, for et uttrykk, for en signatur, men skal jeg trekke frem noe spesielt her så må det bli liveskiva med bandet LA Express med blant andre hennes daværende ektemann John Guerin på trommer, en purung Robben Ford på gitar og Tom Scott på saksofon. Du verden så tøft det låter og hun gjør sjølsagt alle de store låtene her også – men på et helt annet vis enn i studioversjonene.
Joni Mitchell har vært – og er – dronninga. Ferdig snakka.
Joni Mitchell «The Asylum Albums (1972 – 1975)» Rhino/Warner Music
Jens Christian Bugge Wesseltoft er intet mindre enn et kreativt oppkomme. Her bekrefter han det nok en gang sammen med den tyske computeristen Henrik Schwarz.
Jens Christian Bugge Wesseltoft og Henrik Schwarz skaper noe unikt. Foto: Ben Wolf
Jeg har hatt gleden av å oppleve Jens Christian Bugge Wesseltoft (58) – Jens Christian blant enkelte venner og mor – siden slutten av 80-tallet. Jeg har latt meg imponere og begeistre fra dag én og jeg ser absolutt ingen grunn til å slutte med det. Den kreative krafta er nemlig enorm, oppfinnsomheten likeså og så finnes det bortimot ingen grenser for Grenlands største sønn – mener noen – siden Henrik Ibsen.
En gjennomgang av diskografien hans forteller oss det meste og møter med han live bare bekrefter det. Noen møter er åpenbare og ikke så veldig overraskende, men da “Wesseltoft Schwarz Duo” dukka opp i 2011, kom det ut av det store intet for min del. Jeg hadde verken hørt om eller hørt den tyske computeristen Henrik Schwarz tidligere og visste ikke noe om samarbeidet før skiva forelå. Tre år seinere kom “Trialogue” der de to i tillegg hadde invitert med seg bassisten Dan Berglund.
Det er godt mulig Bugge og Schwarz har jobba mye sammen siden den tid også, men det har i tilfelle gått meg hus forbi. Det som er åpenbart er at pianist, synthesist og marimbaist Bugge og elektroniker par excellence Schwarz har beholdt og videreutvikla empatien fra for et tiår siden på et usedvanlig flott vis. Stort sett har de unnfanga musikken sammen og vi blir invitert inn i landskap der det akustiske møter det elektroniske og vice versa på et usedvanlig smakfullt, spennende og originalt vis.
På noen av spora har de to også invitert med seg Kid Be Kid på vokal, Sebastian Studnitzky på trompet og strykekvartetten Solistensemble Kaleidoskop. Alle passer utmerket akkurat der de er invitert med på utflukten.
Hva som er live og hva som er samplet er ikke godt å vite – viktig er det heller ikke. Det som er viktig er at det fungerer og at de to “universene” møtes – og du verden som de gjør det.
Herlig, tøft, spennende og annerledes.
Bugge Wesseltoft & Henrik Schwarz «Duo II» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Man skal ha fulgt rimelig godt med i timen for å ha kontroll på klarinettisten Darryl Harpers gjøren og laden. Her kommer det en fin mulighet til å gjøre noe med det.
Darryl Harper har ei original stemme.
Til tross for at Darryl Harper har jobba med storheter som Jason Moran, Regina Carter og Dee Dee Bridgewater, så er dette mitt første møte med han – trur eg. Det skulle vise seg å være på høy tid.
Harper er en strålende klarinettist som åpenbart har har både det klassiske- og jazzuniverset innabords. Det har han forsøkt, og lykkes med, å forene på et høyst personlig vis.
Tittelen “Chamber Made” mer enn antyder i hvilken retning visittkortet til Harper bærer. Med komposisjoner av venner og kolleger som Ryan Truesdell (Gil Evans Project), Xavier Davis (Christian McBride og Betty Carter) og Stevie Wonder (!), møter vi den sjangerfrie Harper i en rekke konstellasjoner.
Det betyr alt fra soloklarinett, via jazztrio med bass og trommer, strykekvartett og klarinettkvartett. Uansett så har det blitt et kammermusikalsk møte av sjelden karakter og Darryl Harper forteller oss umiddelbart at han hører hjemme i den moderne klarinett-toppen.
Darryl Harper «Chamber Made» Stricker Street Records/darrylharperjazz.com
Fra Snåsa, men med base i Malmö, har Anne Marte Eggen skapt et nydelig univers under navnet We Float.
We Float, med Anne Marte Eggen i sentrum, tar oss med til en rekke vakre grenseland.
Snåsa er kjent for menn, eller rettere sagt én mann, men at det er noen jazzmetropol er det vel ingen som i sin villeste fantasi vil kalle bygda nord i Trøndelag for. Der vokste uansett Anne Marte Eggen (33) opp og i stedet for å benytte seg av noen av de flotte norske utdanningsinstitusjonene for jazz, så valgte hun altså Malmö i stedet.
Elbassisten, som vi har hatt gleden av å møte i flere band de seineste åra, er nå tilbake med den tredje skiva med det som vel er hennes hovedprosjekt, nemlig We Float. Her skriver hun alt både av tekst og musikk og bandet, som har hatt ei stabil besetning mer eller mindre helt siden unnfangelsen i 2015 og som i 2018 vant Sveriges Radios høyeste utmerkelse, Jazzkatten, som årets band.
Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse bandet og Eggen nyter der borte og lite, det vil si ingenting, tyder på at oppmerksomheten vil dale med “Let Go” som ny løypemelding.
Jeg har bare fått med meg den andre skiva, “What´s Really Real?” fra 2018. Den førte til stor og umiddelbar begeistring og dermed stor forventning til oppfølgeren nå i høst. Komponisten Eggen befinner seg midt mellom sjangre nok en gang. Her er det impulser fra både rock og jazz, men først og fremst er det nå et usedvanlig smakfullt indie-pop landskap vi blir invitert inn i.
Nok en gang består We Float av Filip Bensefelt på trommer og perkusjon, Linda Bergström på vokal og synth og Fanny Gunnarsson på tangenter og kor, mens Eggen også trakterer synther og korer. I tillegg er gitaristen Samuel Hällkvist mer enn hjertelig tilstede som gjest på de fleste av de ti spora.
Kohorten We Float gir ossenkelt og greit usedvanlig vakker og stemningsfull musikk i mange av de grenselanda jeg liker å oppholde meg i. I Anne Marte Eggen har Snåsa, Malmö, Norge og Sverige fått frem ei svært spennende stemme det være seg som komponist, musikant eller bandleder. Måtte noen kjenne sin besøkelsestid og invitere henne og We Float over grensa. Inntil det skjer er “Let Go” ei svært god erstatning.
The Bad Plus har vært en av de mest spennende pianotriene siden årtusenskiftet. Nå er pianoet erstatta med gitar og saksofon og kvartetten låter usedvanlig forfriska og annerledes.
Nye The Bad Plus låter tøffere enn noen gang.
Etter tolv album med den opprinnelige besetninga med Reid Anderson på bass, Ethan Iverson på piano og Dave King på trommer mellom 2001 og 2016, bestmte Iverson seg for å forlate The Bad Plus. Trioen, med sitt utspring i Minneapolis, var dermed historie – trodde mange. Iverson hadde nemlig vært en svært sentral brikke når det gjaldt låtskriving og retning for den unike trioen.
Slik skulle det heldigvis ikke gå og pianisten Orrin Evans overtok klaviaturet både live og på de to neste skivene, “Never Stop II” (2018) og “Activate Infinity” året etter. Noe tyder på at kjemien ikke var der likevel i tilstrekkelig grad og Evans valgt å takke for seg. Da var sikkert enda flere overbevist om at det siste livstegnet hadde kommet fra The Bad Plus. Det mente åpenbart ikke Anderson og King og her dukker de altså opp i en radikalt ny tapning.
Pianoet er altså borte og blitt erstatta med Ben Monder på gitar og Chris Speed på tenorsaksofon og klarinett. Det skal ikke all verdens fantasi til for å skjønne at The Bad Plus låter totalt annerledes nå enn noe av det vi har hørt siden debuten “The Bad Plus” – også den sjøltitulert – så dagens lys i 2001.
Anderson Reid har skrevet halvparten av materialet hver og Monder og Speed, to av den moderne New York-jazzens aller mest spennende stemmer, har ganske så sikkert vært langt fremme i de to opprinnelige medlemmenes tanker da musikken blei unnfanga.
The Bad Plus låter mye mer rocka nå enn tidligere. Monders tøffe gitarspill bidrar sjølsagt mye til det og sammen med den fine stemma til Speed, så bidrar Monder til at hele The Bad Plus-soundet har tatt en kraftig venstresving.
The Bad Plus anno 2022 er både rocka, melodisk, fritt, åpent, melodisk – og mye mer. The Bad Plus har kanskje ikke vært tøffere enn nå. Det sier ikke så reint lite.
The Bad Plus «The Bad Plus» Edition Records/Border Music
Geirr Lystrup har dukka opp i min bevissthet med alt for lange mellomrom. Hans musikalske og poetiske hyllest til norske prestegårder passer heldigvis strålende akkurat i dag.
Geirr Lystrup er en formidler av de sjeldne. Foto: Marianne Lystrup
Trubaduren, visesangeren, låtskriveren og, ikke minst, den strålende historiefortelleren Geirr Lystrup (73) er prestesønn og oppvokst på Vinje prestegard i Telemark. Da 200 års-jubileet for Opplysningsvesenets Fond, fondet som har eid alle landets prestegårder inntil nylig, skulle markeres, var da ingen mer naturlig å kontakte enn Lystrup om han kunne lage en sang eller to i den forbindelse. Lystrup var i utgangspunktet litt skeptisk, men etter at han fikk tenkt seg om og minnene fra egen oppvekst strømma på, så blei heldigvis svaret ja og resultatet blei hele 16 sanger.
Med si særegne stemme, fine og lettfattelige melodier og ikke minst hans gode “fortellinger” fra og med livet på prestegård både som hjem da han vokste opp, rolla til prestefrua og hvordan det har utvikla seg til et sted der lesbiske kan bo sammen og han forfremmer også kaffe til det “tredje sakrament”. Her er det snakk om både skjærsild, avlat og sølibat og det med et solid glimt i øyet.
Når han så har alliert seg med et kremlag med Kjetil Bjerkestrand på tangenter, og han står sjølsagt for arrangementene også, Pål Hausken på trommer, Espen Leite på trekkspill og Gjermund Silset på basser, så er det en garanti for at det musikalske reisefølget er det aller beste og empatiske.
Geirr Lystrup forteller oss nok en gang at han er en formidler og en musikalsk og poetisk historieforteller som hører hjemme helt der oppe.
Den fine danske duoen Svaneborg Kardyb fortsetter å gi oss vakker musikk egna til ettertanke.
Svaneborg Kardyb gir oss vakker og unik musikk.
Til tross for at elpianist, synthesist og pianist Nikolaj Svaneborg og trommeslager og perkusjonist Jonas Kardyb ikke er mer enn cirka 30 år, så har de jobba sammen i snart 10 år med denne spesielle og intime duoen. Dette er deres tredje plate og prisene, blant annet to danske Grammies, og skryten har stått i kø.
Den Aarhus-baserte duoen har utvikla et tonespråk de er ganske så aleine om. Jeg har bare fått med meg herrenes andre skive, “Haven”, men utviklinga og retninga i det de gir oss, er av typen unik.
På noen av spora har de henta inn “forsterkninger” med Sune Pors på gitar og Jakob Sørensen og Jonas Scheffler på trompet, men både med og uten hjelp så låter Svaneborg Kardyb som helt lite orkester.
Musikken er usedvanlig vakker og melodisk – nesten minimalistisk kan den virke. La deg ikke lure; sjøl om den kan virke “enkel”, så er det mange lag i samtalene mellom de gode vennene og det er liten tvil om at kjemien mellom de to er langt framskreden.
Det er sjølsagt mye jazz i disse samtalene, men jeg får også en herlig indie-pop feeling underveis. Til sammen har Svaneborg Kardyb satt det hele sammen til et unikt, ofte sfærisk musikalsk univers som det er usedvanlig hyggelig å oppholde seg i.
Gurls har vært en spennende og unik organisme i norsk jazzliv fra fødselen. Samarbeidet med Trondheim Jazz Orchestra gjør det på ingen måte mindre heftig.
I snart ti år har tenorsaksofonist og komponist Hanna Paulsberg kalt den herlige trioen Gurls for sitt musikalske friminutt. Det har hun sikkert noe rett i, men etter hvert som trioen med Ellen Andrea Wang på bass og vokal og først Emilie Nicolas, så Rohey Taalah og nå Marianna Sangita Angeletaki Røe på vokal har fått stadig større popularitet både her hjemme og utaskjærs, vunnet Spellemannspris for “Run Boy, Run” i 2018 og stadig mer ettertrakta tilbud og jobber har stått i kø, så har det blitt mye mer enn et frikvarter.
Og når henvendelsen fra diverse festivaler og ikke minst Trondheim Jazz Orchestra kom med muligheten for et bestillingsverk med Gurls i sentrum, så takka sjølsagt Paulsberg ja, men med stor grad av ærefrykt. Årsaken var sikkert at hun hadde hørt hva dette kollektivet hadde servert allmuen opp gjennom åra og at hun sjøl hadde hatt æren av å være en del av TJO sammen med giganter som Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman.
Hun bestemte seg kjapt for at det hun skulle skrive måtte bli gøy, En ting er å bestemme seg for det, noe helt annet er det at det blir det. Om det har blitt det? Noe så vederstyggelig! Disse liveopptakene fra henholdsvis Jazzfest i Trondheim og Mandaljazz i fjor vår/sommer, med et overstadig begeistra publikum hørbart til stede, tok musikken til Paulsberg og Gurls til nok et nytt nivå.
De sju låtene, som varer fra vel seks til knappe 15 minutter i liveversjon, er ei blanding av helt nytt stoff og noen gamle hits – alle ikledd TJO-drakt for første gang. Det er melodisk, vakkert, spennende og tøft – bare den übergroovete overgangen midt i tittellåta “Oui” er verdt inngangspengene aleine.
Med et håndplukka TJO bestående av Håvard Aufles på synth, Eirik Hegdal på bassklarinett og barytonsaksofon, Erik Johannessen på trombone, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Trine Knutsen på fløyte, Heida Mobeck på tuba, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon, Ola Øverby på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon samt lydsjefen fra nord, David Solheim, som sjef for at det låter så gull som det gjør, så har dette blitt Gurls så bra og så hipt det kan være på sitt beste. Tøøøøøft!
Trondheim Jazz Orchestra & Gurls «Oui» Grappa/Musikkoperatørene
Som alltid kommer det masse musikk inspirert av jula i mange sjangre. Jazz, pop, country og viser er noen av dem og her følger noen av mine favoritter for denne jula.
Årets favoritter: Trygve Seim og Andreas Utnem.
Vi har alle på et aller annet vis snart lagt bak oss et turbulent år. Vi trenger og fortjener at roen kan senke seg og alle har sikkert sine egne, personlige måter å sørge for det på. Hvis musikk er en av dem, så kan jeg nesten ikke tenke meg noe vakrere og mer inderlig enn det saksofonist Trygve Seim og pianist og harmoniumist Andreas Utnem byr oss.
De 11 melodiene, både svært kjente og noen mindre kjente julesanger fra hele kloden, er innspilt på Utnems arbeidsplass, Tøyenkirka, og at det er to svært langt framskredne herrer som har spilt sammen i 25 år, strømmer ut av høyttalerne. Det er så empatisk, så vakkert, så inderlig som vel tenkelig. En klassiker er født.
Jeg har hatt gleden av å høre vokalisten Eva Bjørga Haugen fra Stavanger ved en rekke anledning og i diverse settinger. Hun fikser alt like bra – hun er enkelt og greit en formidler på aller øverste hylle med ei fantastisk flott og uttrykksfull stemme. Det kommer med andre ord ikke som noen bombe at hun tolker store deler av juleskatten, det være seg på norsk, svensk eller engelsk, på et herlig og inderlig vis.
I flere år har hun spilt julekonserter i Stavanger, men nå får vi alle muligheten til å få besøk av den nydelige stemma fra vest, som her sammen med gitarist Morten Askildsen, bassist Thomas Bang og trompeter Simen Kiil Halvorsen, sørger for høyst personlig og nydelig julestemning.
Hannah Svensson (36) er et nytt bekjentskap for meg, men på den svenske jazzhimmelen har hun åpenbart – og fullt forståelig – vist seg frem og virkelig fortalt at hun er ei jazzstemme både for nåtid og fremtid. Hun er vokst opp i et jazzhjem og når hun samtidig har hatt og har et nært forhold til jul – et forhold som likevel har endra seg for Svensson som for de fleste av oss – så vokste ønsket om å lage et julealbum frem.
Sammen med et kremlag bestående av Klas Lindqvist på saksofon og klarinett, Sven-Erik Lundeqvist på piano, Paul Svanberg på trommer og Mattias Svensson på bass, tar navnesøster Svensson, med sin milde og varme stemme full av jazztradisjon, oss gjennom “alle” de kjente amerikanske jazzjulesangene, pluss hennes egen tittellåt og Joni Mitchell-klassikeren “River”. Et godt og varmt møte har dette blitt.
For de aller fleste vil nok vokalisten Maria Mohn fra Fredrikstad være mest kjent gjennom deltakelse i Melodi Grand Prix. Hun har åpenbart mye mer å by på også. Sammen med evighetsmennesket Erik Hillestad har hun delvis på egen hånd og delvis sammen med Hillestad skrevet flere nye julesanger som forteller oss at det er både lys og håp til tross for det mørke bakteppet vi opplever rundt oss. Tradisjonelle julehits, som “Mitt hjerte alltid vanker”, er det også funnet plass til på dette vakre visittkortet.
Med si lyse, luftige og vakre stemme inviterer hun oss inn i et pop/vise-univers med små jazzovertoner – Trygve Seims nydelige saksofontone gjester på noen av låtene og er nesten verdt inngangspengene aleine – og Lars-Erik Dahle (bass og kor), Dagfinn Klausen (arrangør, piano, synth og orgel) og Hermund Nygård (trommer, perkusjon og gitar) er så avgjort med på å løfte dette til et musikalsk julekort som har det meste i seg til å leve i mange år.
Sjøl om jeg bare har tilbragt to år av mitt liv nord for Polarsirkelen, så har jeg en usedvanlig godfølelse for både landsdelen og folket i nord. De er svært gode og varme stemningsskapere, ikke minst musikalsk, og Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet er to strålende representanter for alt dette.
Her har de funnet hverandre, på klingende nordnorsk sjølsagt, i et repertoar der Bremnes har skrevet mye – og han er en glimrende historieforteller – pluss bidrag fra katalogene til de nordnorske bautaene Terje Nilsen og Jan Arvid Johansen samt en oversatt versjon av Alison Krauss´ “Get Me Through December” som har blitt til “Hjelp mæ med desember”.
Med strålende reisefølge Stein Austrud og Bernt Rune Stray, har dette blitt et personlig og herlig julekort fra de to flotte stemmene Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet.
Sir Cliff Richard har runda 82 og med denne julehilsenen gir det engelske popikonet oss sin albumutgivelse nummer 46! Første gang han gikk i studio var i 1958, men heldigvis er det ikke så mye som tyder på at han tenkt å gi seg.
De 13 sangene er pop/rocka versjoner av mange av de mest kjente juleklassikerne og tre helt nye låter og, sjøl om ikke stemma til Cliffern ikke er det den en gang var, så er dette et hyggelig gjenhør med en av de store popartistene de siste 60 (!) åra.
Når det er Dolly Parton som står på startstreken så vet man hva man får. Den lille, store countrydronninga er ekte vare og denne samlinga, som er hennes nummer 47 i rekka av soloalbum, er nok et bevis på det.
Dette er den tredje juleplata fra Parton og kom ut for første gang i 2020. Som de solide kremmerne de er i plateindustrien, så har de dukka ned i arkivene og funnet frem åtte bonusspor som gjør det hele salgbart nok en gang – kanskje til akkurat det samme publikummet.
Her er de alle de kjente, og noen ukjente, amerikanske julehitsa. Som på originalutgava er det duetter med Miley Cyrus, Michael Bublé, Jimmy Fallon, Billy Ray Cyrus, Willie Nelson og broder Randy Parton.
Blant de åtte bonusspora er det nok en duett, nemlig “Baby, It´s Cold Outside” med Rod Stewart. Skjønner?
Australske Kylie Minogue er intet mindre enn ei av popens virkelige superstjerner. I 2015 ga hun ut dette julealbumet som garantert solgte i både bøtter og spann.
Nå har smarte markedsfolk funnet ut at de vil relansere skiva – på vinyl. For meg, som ikke har hørt den før, høres dette ut som ferskvare, og her skapes det popmusikk ut av juleklassikere så det griner.
Sjølsagt er det duetter her også: Frank Sinatra, med gyldig forfall, er henta fram på tape for å gjøre “Santa Claus Is Coming to Town”, Iggy Pop (!) gjør “Christmas Wrapping” og James Corden synger “Only You”. Høydepunktet er kanskje Minogues versjon av Eartha Kitts “Santa Baby” i en slags sløy jazzversjon. Er popjulemusikk noe for deg, så er definitivt Kylie Minogue på tilbudssida.
Det var en liten gjennomgang og et tverrsnitt av det som har kommet på markedet de siste månedene og de som tror jeg vil høre mest på det som ligger på toppen her, de har faktisk helt rett. Riktig god jul!
Bruce Springsteen er et unikum. Det bekrefter han nok en gang gjennom denne cover-versjonen av seg sjøl.
Bruce Springsteen i super coverform.
Jeg er på ingen måte noen ekspert udi rockeverdenens irrganger, men jeg har likevel vært en stor Bruce Springsteen-fan i mange tiår. Jeg har digga ektheten, engasjementet, trøkket og energien hans – og hans evne til å trylle frem låter som bare setter seg fast for all fremtid.
På sitt studio-album nummer 21 er det ikke låtene til The Boss som blir løfta frem, men 15 låter – på tre vinyl-sider – fra ganske så kjente, til veldig kjente soul- og rhythm and blues-låter som blir tolka. Årsaken er enkelt og greit at dette er musikk som har betydd mye for Springsteen og du verden som det høres.
Sammen med multiinstrumentalist Ron Aniello, som spiller trommer, bass, gitar, perkusjon, piano, orgel, vibrafon pluss pluss og som også har vært medprodusent sammen med sjefen, E Street Horns, flotte strykere og bakgrunnsvokalister samt to duetter med Sam Moore, får vi oppleve den vanlige energien og inderligheten som han har skjemt oss bort med siden langt tilbake i det forrige årtusenet.
Her blir vi servert låter forbundet med artister som Jerry Butler, Commodores, Frankie Valli – “The Sun Ain´t Gonna Shine Anymore”, Four Tops – “When She Was My Girl”, Ben E. King – “Don´t Play That Song” og ikke minst Jimmy Ruffins “What Becomes of the Brokenhearted” og Diana Ross & The Supremes´ “Someday We´ll Be Together”.
Det swinger kraftig av alle tolkningene og det er en Boss som virkelig mener det han gjør – slik er det vel alltid forresten. Den heftige blåsen skader heller ikke.
Bruce Springsteen fortjener så avgjort The Boss-navnet fortsatt.
Bruce Springsteen «Only the Strong Survive» Columbia Records/Sony Music
