Diana Krall har vært et stort navn i jazzverdenen i flere år. Med sitt tilbakeblikk på sin popoppvekst bør nye millioner få ørene opp for henne.

Diana Krall slik vi kjenner henne som uttrykksfull jazzvokalist og pianist.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det begynner å bli noen år siden Diana Krall, som akkurat har runda 50, satt og spilte hyggepiano i baren på det gusjegrønne hotellet som ligger akkurat der man tar av Drammensveien til Hønefoss. Det hun viste alle de som ikke ville lytte, men helst prate sjøl den gangen, var at at hun kunne det som var av låter – det være seg jazz eller pop eller hva det nå enn var. Unge Krall fra Canada var enkelt og greit opptatt av musikk, det eneste kriteriet hun ikke kompromissa med var kvalitet.

Diana Krall trenger absolutt ikke lene seg på sin ektemann Elvis Costello.

De seineste 20 åra og vel så det har Krall fortalt jazzpublikum, som mer enn gjernne ville lytte, at hun er en pianist og vokalist i ultraklassen når det gjelder jazzens standardskatt. Stort sett i trio- eller kvartettformat har hun sunget sangene sine uten store fakter eller sceneshow som har tatt noe bort fra det hun gjerne ville si oss.

Her får vi møte henne i en annen setting. “Wallflower” er nemlig ei skive der hun synger noen av sine poplåt-favoritter og hun gjør det med den samme inderligheten og ektheten som hun har tolka jazzmaterialet. Kvalitet er kvalitet uansett!

Festen starter med Mamas and Papas´ “California Dreamin´” og fortsetter blant annet med Eagles´ storhit “Desperado”, Gilbert O´Sullivans “Alone Again (Naturally)” i duett med Michael Bublé, Dylans tittellåt, Elton Johns “Sorry Seams to Be the Hardest Word”, Jim Croces “Operator” og Randy Newmans “Feels Like Home” i duett med Bryan Adams. I tillegg har hun “fått” ei nydelig låt av Paul McCartney – “If I Take You Home Tonight”.

Alt er gjort med den største finfølelse og med en smakssans som bare de beste er i besittelse av. Mye er gjort i et veldig nedpå tempo og med “assistenter” som David Foster som arrangør og pianist og bassister som Nathan East og Christian McBride og trommeslagerne Jim Keltner og Karriem Riggins, er sjølsagt tonefølget i de beste hender.

Dette er så stilig og så bra og når det hele avsluttes med Neil Finns “Don´t Dream it´s Over” som Crowded House gjorde til en landeplage, så forlanger jeg ikke så mye mer.

Dette starta som en veldig rar dag for meg – Diana Krall har sørga for at sola ikke går ned likevel.

Diana Krall

Wallflower

Verve/Universal

Tre erfarne engelske frijazzere har møtt en ung, søkende nordmann. Du verden som det flyter på!

Fire frilynte herrer i eleverte samtaler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Laszlo Juhasz

Gitaristen John Russell, elektronikeren Steve Beresford, som også “spiller” på alt som kommer hans vei, og bassisten John Edwards, har tilhørt kjernen av engelsk og europeisk impro de seineste tiåra. De har spilt i utallige konstellasjoner og laga musikk ulikt alt annet.

Det fortsetter de så avgjort med på “Will it Float?”, men her er kollektivet utvida med trommeslageren og perkusjonisten Ståle Liavik Solberg. 35-åringen kommer opprinnelig fra Hamar og er reine skårungen i dette selskapet, men han snakker akkurat det samme språket som de tre andre.

Etter å ha spilt på duo med John Russell en del de siste åra, ønska Liavik Solberg å utvide konseptet og valget med Beresford og Edwards var nok neppe så vanskelig – her snakker vi utvilsomt om fire musikanter, som til tross for noe forskjellig utgangspunkt, vil den samme veien med musikken og uttrykket.

Etter at Liavik Solberg tok initiativet til en konsert i november 2013 i St. Mary´s Old Church i Stoke Newington i England, skjønte alle fire raskt at noe spesielt var på gang og bestemte seg for at konserten burde tas opp. Som sagt, så gjort og dermed får alle som vil være med på utflukten muligheten til å hoppe på.

De fire “låtene” er fritt improviserte og mye mer lydlandskap enn melodier. De krever mye og gir mye. Landskapene er elektroakustiske prega av de fires evne til å lytte til hverandre og til å benytte de dynamiske virkemidlene som trengs for at musikken skal utvikle seg. Her står ideene i kø og de får tid til å utvikle seg.

Om det er et retorisk spørsmål i skive-tittelen vet jeg ikke, men hvis det er det så er svaret klokkeklart: musikken flyter herlig, spennende og unikt av gårde og forteller oss at Ståle Liavik Solberg, som også er sjef for konsertserien Blow Out! i Oslo, så absolutt har noe å gjøre sammen med Europas improelite.

Russell/Beresford/Edwards/Liavik Solberg

Will it Float?

Va Fongool/Musikkoperatørene

Farvel er et ungt svensk band med som med norsk hjelp virkelig markerer seg.

Farvel er et meget lovende band.

Farvel vant den prestisjetunge konkurransen Young Nordic Jazz Comets i 2010 og to år seinere “Jazzkatten – Årets Nykomling” i Sverige. Denne sekstetten under myndig ledelse av vokalisten Isabel Sörling er altså et kollektiv som allerede har lagt lista høyt og debuten på Jazzland bidrar ikke til riv akkurat.

Både musikken og tekstene er skrevet av bandets medlemmer – alle tekstene av Sörling og de er på svensk. En anmelder har tidligere skrevet at Farvels musikk er en avskjed med det sikre og forutsigbare og jeg har ingen problemer med å slutte meg til det. Her blir det tatt sjanser og utfordfringene står i kø, men de blir tatt på strak arm og spennende og unike løsninger dukker opp hele tida. Sjøl om det er melodiske låter som møter oss, så er det moderne, løse og åpne innfallsvinkler som omfavner tekstene og det spennende foredraget til Sörling. Improvisasjonselementet er sterkt hele veien, men vi finner også elementer av pop, kunstmusikk og filmmusikk.

Med seg har hun den norske trompeteren Kim Aksnes som, sammen med alle andre i bandet, har studert i Göteborg. Carl-Johan Groth på trommer, Alfred Lorinius på bass, Henrik Magnusson på piano og Otis Sandsjö på tenorsaksofon og klarinett utgjør resten av det “unge” bandet som bærer tydelig preg av at de har jobba tett sammen siden 2010.

“Rök” er Jazzlands første i en ny serie som presenterer ny, høykvalitativ og moderne nordisk jazzmusikk. Jens Christian Bugge Wesseltoft “oppdaga” Farvel på Umeå Jazzfestival i 2012 og vi kan bare takke for at han har ønska dem velkommen. Dette er et band med et unikt uttrykk det skal bli uhyre spennende å følge i åra som kommer.

Farvel

Rök

Jazzland Recordings/Universal

Marius Neset er en saksofonist i ypperste verdensklasse. Nå bør resten av verden snart skjønne det også.

Om det er energi og trøkk i Marius Neset? Bildet sier vel sitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Marius Neset, fra musikkmetropolen Os utenfor Bergen, har såvidt runda 30 år. I løpet av de vel 10 åra som har gått siden han forlot Fremskrittspartiets utstillingsvindu til fordel for København, har han tatt voldsomme steg og i mine ører er han i dag en av de mest spennende saksofonistene på kloden. Teknisk sett er Neset i klasse med salige Michael Brecker – det virker som om det ikke finnes grenser for hva han er i stand til å få ut av horna sine. Dette gjenspeiler seg også i låtene han skriver. Her blir det nemlig ikke tatt noen snarveier; Neset gir seg sjøl og sine medmusikanter utfordringer så det holder.

For et band Marius Neset omgir seg med! Fra venstre Ivo Neame, Petter Eldh, Anton Eger og Jim Hart. Sjefen har fått tildelt egen stol må vite.

Foto: JL Film og Media

Med et superband bestående av norsk-svenske Anton Eger på trommer, helsvenske Petter Eldh på bass og engelskmennene Jim Hart på vibrafon og marimba og Ivo Neame på piano, orgel og ymse keyboards, tar Neset, på enten tenor- eller sopransaksofon, oss med på ei rundreise som samtidig er så fascinerende og “lettfattelig” og usedvanlig komplisert og sammensatt. Både som musikant og som mottaker skal du holde tunga beint i munnen – her går det nemlig fra tid til annen unna i et tempo som er hinsides samtidig som låtene ikke akkurat er lette rytmisk for å si det forsiktig. Men slik er det absolutt ikke hele tida – Neset er så avgjort i stand til å ta´n ned og bli ettertenksom og gi både seg sjøl og oss andre tid, luft og rom.

På noen av spora har han også med seg cellisten Andreas Brantelid, søstera Ingrid Neset på fløyte, Rune Tonsgaard Sørensen på fiolin og August Wanngren på tamburin. Alle er med på å gi “Pinball” ekstra fint krydder og vi hører mer enn av søster Ingrid til å ønske oss mye mer ved ei seinere anledning.

Jo da, det ryker av spillet til Marius Neset!

Marius Neset, som vant Spellemannprisen i fjor med det fantastiske verket “Lion” som han spilte inn med Trondheim Jazz Orchestra etter urframføringa under Moldejazz i 2012, har etter hvert blitt sammenlikna med både den ene og den andre av de største saksofonistene. Det synes jeg vi bare skal slutte med. Marius Neset står nemlig så vanvittig på egne bein med sin unike musikk og ditto sound. Store deler av Europa har heldigvis fått ørene opp for Neset allerede. Nå skal det bli interessant å se når det amerikanske publikummet og media over there skjønner at fra Os kommer kanskje den som står klar til å ta over saksofontrona. Så bra er han nemlig.

Terje Søviknes satte nok Os på kartet etter at Erik Just Olsen tok fotball-laget helt opp til toppdivisjonen i 1975. Fra nå av og i mange tiår framover er det Marius Neset med sitt fyrrige, kraftfulle, vakre og intense saksofonspill som skal gi stedet et nytt løft. Nå er det ikke fotball, men “Pinball” det handler om! Og ikke minst Marius Neset.

Marius Neset

Pinball

ACT/Musikkoperatørene

Jeg hadde aldri sett eller hørt for meg at Bob Dylan skulle covre Frank Sinatra. Aldri. Selvsagt gjør han også det bare som Bob Dylan kan – styggvakkert og usedvanlig personlig.

To av de aller største, Frank Sinatra og Bob Dylan, hadde en voldsom respekt for hverandre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må først som sist bryte sammen og tilstå at det er noen millioner der ute som har et nærmere forhold til Robert Zimmerman – aka Bob Dylan – enn meg. Jeg kjenner mennesker som ofrer det aller meste for å overvære nok en Dylan-konsert sjøl om de har bortimot 100 på cven allerede. Jeg har en hel en på samvittigheten, riktignok en legendarisk en der Van Morrison kom på som uventa gjest, men synes likevel at Dylan er en unik og spennende artist. Sjøl om min bakgrunn er ganske så begrensa, så blei jeg like overraska som de mest ihuga Dylan-kjennerne da jeg skjønte at “Shadows in the Night” var en reinhekla Sinatra-hyllest med låter fra The American Songbook alle sterkt forbundet med Ol´ Blue Eyes.

La det være klart med en gang: dette er så flott og inderlig som bare Dylan kunne ha gjort det. Han gir oss sine versjoner av 10 av noen av Sinatras mest kjente sanger som “I´m a Fool to Want You”, “The Night We Called it a Day”, “Autumn Leaves”, “Why Try to Change Me Now” og “What I´ll Do”. Sjølsagt gjør han det langt i fra Sinatras måte å gjøre det på med hans fantastiske frasering og klokkeklare stemme og med storband og strykere i ryggen.

Sambandsstatenes svar på Ole Paus gjør det helt nedpå og med et enkelt fem mannns band med bass, pedal steel gitar, to gitarer og perkusjon. Sjøl om dette er låter ofte tolka av jazzfolk, så tar Dylan det mer i retning av country og americana. Det gjør han på et så ekte og inderlig vis at Frankie Boy garantert sitter oppe på skya si med en tynn en og smiler bredt.

Bob Dylan kommer aldri til å bli den sangeren som synger vakrest på denne kloden. Det han uansett gjør er å være så dønn ekte og så dønn Dylan som vel mulig sjøl om det er med et materiale som egentlig er langt unna han – eller kanskje det ikke er det likevel?

Jeg kommer nok fortsatt ikke til å fly kloden rundt for å høre Bob Dylan, men det jeg garantert kommer til å gjøre fra nå av er helt sikkert å spille min største Dylan-overraskelse, “Shadows in the Night”, mange ganger i åra som kommer.

Bob Dylan

Shadows in the Night

Columbia/Sony Music

Den nye “supergruppa” Mopti og djen Bendik Baksaas har tatt nye steg med dette samarbeidsprosjektet.

Mopti og Bendik Baksaas er klar for den store verden med sin unike miks.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Trompeteren Kristoffer Eikrem, saksofonisten Harald Lassen, gitaristen Aleksander Sjølie, bassisten Christian Meaas Svendsen og trommeslageren Andreas Wildhagen møttes for første gang da de begynte i samme klasse på Musikkhøgskolen. Noen dager seinere var Mopti et faktum og det har det heldigvis fortsatt med å være. I 2012 vant de den meget prestisjetunge JazzIntro-prisen – noe som fortalte alle at de var Norges mest beste unge jazzband – og i kjølvannet kom det spennende debutalbumet “Logic”.

DJ Bendik Baksaas remiksa “Logic” og derfra var ikke veien lang til et videre samarbeid som manifesterte seg i en flott konsert under fjorårets Moldejazz. Nå er Baksaas et integrert medlem av bandet og de seks har gitt seg i kast med lydlandskap ingen andre har forska i tidligere.

Hva er det så som gjør denne ekskursjonen så unik? Møtet mellom moderne jazz, til dels melodisk og vakker, til dels fri og søkende, og eksperimentell hip hop der Baksaas med sine synther, sin laptop og sine platespillere gir lydlandskapet stadig nye overraskelser, er intet mindre enn totalt originale i mine ører og for mitt sanseapparat. Jovisst er det avantgardistisk og kompromissløst, men samtidig er det tilgjengelig og alltid like spennende.

Både individuelt og kollektivt har alle innbyggerne i Mopti veldig mye å fare med. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og det er mye av grunnen til at de lander der de lander.

Mopti er klar for verden og for å åpne nye dører. De sier sjøl at musikken låter vill, fri, groovy og ofte ganske farlig. Mulig det – den låter i alle fall hele tida drittøff og heftig og ikke minst annerledes.

Mopti & Bendik Baksaas

Bits & Pieces

Jazzland Recordings/Universal