Cæsar visste at det ikke var noen vei tilbake da han hadde kryssa elva Rubicon. Det var derfor han uttalte de bevingede ord: terningen er kasta. For Mats Eilertsen er det heldigvis heller ingen vei tilbake etter at han spilte sitt bestillingsverk til Vossajazz – "Rubicon".

Avgjørelser tatt – "Rubicon" skal spilles!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: André Løyning

Jeg var blant de utvalgte som ikke fikk anledning til å se og høre Mats Eilertsens tingingsverk til Vossajazz i 2014 som fikk navnet "Rubicon". Jeg er også blant de heldige som har fått høre CD-versjonen som kom ut på ECM tidligere i år. Det var derfor med store forventninger muligheten bød seg til å høre dette storverket til bassisten, komponisten og bandlederen fra Trondheim, men som nå er bosatt på Eidsvoll, for første gang live.

Med Thomas T. Dahl på gitar, Harmen Fraanje fra Nederland på piano, Eirik Hegdal på alt- og sopransaksofon, klarinett og bassklarinett, finske Olavi Louhivuori på trommer, Trygve Seim på sopran- og tenorsaksofon og Rob Waring på marimba og vibrafon, har Eilertsen håndplukka et lag som han visste både kollektivt og individuelt kunne gjøre hans intensjoner til virkelighet og kanskje vel så det.

Med lydmann Daniel Wold som en framifrå åttendemann i bandet – nydelige basslyd blant annet – blei konserten på Victoria en knappe to timers manifestasjon på hva vi hadde fått høre og oppleve på cd, men med masse nytt og ekstra krydder.

For undertegnede blei dette nesten som et musikalsk drama, ei fortelling med masse nyanser. Her var det mye humor, det meste var usedvanlig melodisk, men samtidig med mye frihet og det hele utvikla seg usedvanlig organisk. Eilertsen, som på ingen måte stjal rampelyset fra de seks andre strålende solistene, hadde "organisert" verket – for det er det på alle vis – på et spennende vis der diverse instrumenter "møtte" hverandre til samtaler: piano og gitar, to saksofoner, piano og vibrafon blant annet og dette skapte ustanselig herlige stemninger. Spesielt synes jeg Hegdal og Seim klinger nydelig sammen.

Mats Eilertsen har med "Rubicon" tatt steget opp blant våre aller største moderne jazzkomponister og med ECM som plateselskap er det å håpe at en rekke nye dører åpner seg også internasjonalt – det fortjener dette bandet, denne musikken og Mats Eilertsen på alle mulige vis.

Alea iacta est!!!!

Mats Eilertsen og hans håndplukke kremlag i aksjon på Victoria.

Foto: Tor Hammerø

Alle foto: Francesco Saggio

Mats Eilertsen Rubicon

Nasjonal Jazzscene Victoria, 14. oktober

Bjørn Anders Hermundstad, kjent fra humorduoen Trøste & Bære, gikk bort før sommeren. Hans siste store musikalske ønske var at hans soloprosjekt skulle bli fullført. Det har gode venner sørga for og det har blitt et nydelig, inderlig og sterkt farvel.

Bjørn Anders Hermundstad kunne ikke tatt et bedre musikalsk farvel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kommer nok som en overraskelse for mange at jeg skriver om musikk som ligger i Trøste & Bære-land. Det gjør det for så vidt for meg også, men så ligger nok dette avskjedsbrevet til Bjørn Andreas Hermundstad et godt stykke unna Trøste & Bære – uten at noen skal få meg til å si et eneste stygt ord om den duoen heller.

Det er et knapt halvår siden Hermundstad måtte gi tapt i kampen mot den aggressive kreftsjukdommen. Da det ugjenkallelige faktumet ikke var mulig å gjøre noe med, hadde Hermundstad et ønske til sine musikalske venner: "Hjelp meg å materialisere den siste plata". Han hadde sjøl kommet langt med det aller meste, men en hel del gjensto og tida var knapp.

Alle hans venner var velvilligheten sjøl og for mange har det også vært en viktig del av sorgprosessen: låtene og musikken hans har fått muligheten til å leve videre på dette viset.

Hermundstad var en sterkt undervurdert låtskriver – av meg i alle fall. Her gir han oss ærlig, sterk, inderlig og vakker hjerdagslyrikk som bør snakke til de fleste av oss. Han forteller oss om sin oppvekst, sitt liv, sin kjærlighet til mennesker og røtter, til det nære og viktige og sin tro – om det som var viktig for han og helt sikkert for de som stod han nær også. Bjørn Anders Hermunstad snakker til meg og jeg tror på han – det er et herdersmerke det.

Musikalsk er det spor av pop, soul, gospel, viser, jazz og andre herligheter og Hermundstad rakk å synge alle låtene bortsett fra en som Lewi Bergrud har losa trygt i mål.

Så lenge sola skinner på Brandbukampen vil Bjørn Anders Hermundstad og hans musikk være blant oss og han stiller sjøl spørsmålet om vi har tatt farvel for siste gang. Jeg vet at jeg svarer for mange når jeg sier at det er jeg helt sikker på at vi ikke har. Vi skal nemlig høres i mange år.

Det var så avgjort flere sider av Bjørn Anders Hermundstad enn Trøste & Bære.

Bjørn Anders Hermundstad

Syng min sorg og gråt min glede

Kirkelig kulturverksted/Musikkoperatørene

Den finske trommeslageren Olavi Louhivuori kjenner vi her hjemme fra strålende bidrag til Mats Eilertsens band og musikk. Nå møter vi han som sjef og det er moderne og superhip musikk i en rekke grenseland vi blir servert.

Oddarrang med Olavi Louhivuori i midten gir oss usedvanlig original og spennende musikk.

Sjøl om Norge grenser til Finland, så er det altså slik at vi hører alt for lite til hva som skjer på de fleste fronter i de tusen sjøers land. Av en eller flere grunner, kanskje språklige, så har vi mye mindre kontakt med finsk musikk og kulturliv enn for eksempel dansk og svensk. Basert på det som dukker opp fra tid til annen, nå med kvintetten Oddarrang, så er det både synd og skam.

Louhivuori, som har vist seg som en meget oppfinnsom og spennende trommeslager i flere sammenhenger, har stort sett skrevet all musikken her, med litt bidrag fra cellisten Osmo Ikonen og bassisten Lasse Lindgren på et par av spora. Ellers består bandet av trombonisten og synthmannen Ilmari Pohjola og gitaristen Lasse Sakara – dessuten trakterer fire av de fem synther og alle bidrar med sine stemmer som landskapsmalere.

Som man sikkert da lett vil skjønne så byr Oddarrang på noe helt eget når det gjelder lydlandskap. Her serveres det heftige riff og herlige melodier som man er sikker på at man har hørt før – noe man ikke har. Band og uttrykk som Sigurd Rós, Supersilent, Mogwai og Boards of Canada er alle nevnt som referanser og det er absolutt godt mulig å skjønne det, men Oddarrang har så definitivt landa på noe som er deres helt eget. Her snakker vi en mann – Olavi Louhivuori – med store og klare visjoner og hans fire medsammensvorne er så voldsomt med på tankene og reisa.

Musikken er groovy og tøff, melankolsk og søkende, spennende og unik – den er mye. Den forteller oss at det skjer masse originalt også i finsk jazz/post rock eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Jeg nøyer meg med å kalle det god musikk – veldig god musikk.

Oddarrang

Agartha

Edition Records/Border Music Norway

Komponisten og pianisten Ragnar Bjerkreim har vært der hele tida, men likevel har han passert under manges radar. Med denne samlinga forteller han oss nok en gang – blant annet ved hjelp av en rekke strålende vokalister og utmerkede instrumentalister – at han er en komponist som skaper vakre og sjeldne stemninger.

Ragnar Bjerkreim i arbeid – det blir det ofte vakker musikk av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Komponisten Ragnar Bjerkreim har viet mye av sin store kapasitet til å skrive musikk for film og TV-produksjoner. Det betyr at oppmerksomheten sjelden står i stil med innsatsen og den viktigheten musikken har ført med seg. Slik er det dessverre, men den allsidige Bjerkreim har vist ved flere anledninger at han har mer å by på også og han er heldigvis av typen som ikke lar seg så lett stoppe.

Bjerkreim er også utdanna teolog og på denne omfattende samlinga makter han på et flott vis å kombinere de to "profesjonene". Utgangspunktet for prosjektet, der vi får møte musikk han har skapt gjennom en årrekke, var innviinga av den nye kirka på Ålgård i fjor. Biskopen i Stavanger oppfordra Bjerkreim til å spille inn de fire korverka som blei framført under åpninga og, som sagt så gjort: i tildels nye arrangement og med Ola Bremnes, Anne Riyah Roalkvam, Pål Rake og et barnekor som vokalister, har de fått ei vakker og inderlig drakt som strekker seg langt utenfor Ålgård kirke – eller kjerke. Oppglødd etter ei framføring i Bjerkreims hjemmekommune – som for sikkerhets skyld også heter Bjerkreim – også i fjor vinter/vår, reiste komponisten tilbake til Oslo for å lete etter annet materiale som kunne egne seg til ei slik samling.

Når Bjerkreim så har bunkevis med materiale skapt gjennom 25 år, så har han tydeligvis kunnet velge og vrake. Med tekstforfattere som Bremnes, Gunnar Roalkvam, Levi Henriksen, Jan Eggum og Erik Hillestad, samt flere bibeltekster, har Bjerkreim skapt musikk som egner seg både i kirka og langt utenfor.

Når så vokalister som de nevnte pluss Hanne Sørvaag, Espen Grjotheim og Jannike Kruse og kor og Uranienborg Vokalensemble og instrumentalister som Kjetil Bjerkestrand, Eivind Aarset, Sondre Meisfjord og Rune Arnesen har samla seg rundt Bjerkreims musikk, så ligger det nesten i korta at dette er kvalitet fra start til mål. Et orgelstykke på vel 10 minutter til slutt med sjølvaste Kåre Nordstaga på krakken, forteller enda mer om Bjerkreims allsidighet.

Jeg er et godt bevis på at man ikke trenger å ha et nært forhold til kjerka for å få et nært forhold til Bjerkreims musikk. Den er nemlig så varm, så inderlig og så ekte at det er en sann fryd å dukke ned i den og bli der værende – lenge.

Ragnar Bjerkreim

Fra kjerke og katedral

Trembling Records/tremblingrecords.no

Nils Petter Molvær slo gjennom med et brak som soloartist på midten av 90-tallet med "Khmer". Han har holdt seg helt der oppe siden den gang, sjøl om ikke alt han har gitt oss har vært like grensesprengende. Med "Buoyancy" kommer det et nytt høydepunkt.

Nils Petter Molvær, til høyre, tar oss med til helt nye steder sammen med Geir Sundstøl, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Nils Petter Molvær (56) har jeg hatt gleden av å følge fra hans spede begynnelse som musikant. Det har vært ei spennende reise for å si det forsiktig. Etter studietida i Trondheim, der han ikke kom inn på jazzlinja, gikk turen til Oslo for sunnmøringen og det tok ikke lang tid før han og hans medstudent fra trønderhovedstaden, saksofonisten Tore Brunborg, blei "oppdaga" av Arild Andersen og Jon Christensen og det smått legendariske bandet Masqualero var en realitet. Derfra har det bare gått én vei – straka spåret og siden 1997 har Molvær i stor grad styrt skuta sjøl.

Med sin såre, men varme og gjennomsiktige trompettone har Molvær skapt og utvikla sin egen musikalske verden siden "Khmer" så dagens lys. Han har vært null interessert i musikalske båser og har miksa jazz med samplere, breakbeats, ambient, house og sikkert mye annet også. Det har uten stans ført til original musikk og med "Buoyancy" mener jeg han har tatt sitt mest spennende steg siden "Khmer".

Nils Petter Molvær i spissen for sitt strålende band.

Molvær har nok helt sikkert visst hvor han ville med sine musikalske ideer, men medmusikantene har garantert vært viktige når det gjelder å utvikle dem – ta dem videre i studio Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre ei uke i februar. Erland Dahlen spiller trommer og et titalls andre instrumenter, Jo Berger Myhre trakterer basser og mye annet og har vært medprodusent sammen med Molvær og Norges mest ettertrakta musikant, Geir Sundstøl, spiller på alt som har strenger på seg. Molvær har også fått assistanse fra de andre i låtskriverprosessen – eller så er det slik at musikken har vokst fram i studio.

Hvor skal man så si at denne musikken hører hjemme? Jeg sliter der og det synes jeg er bare hyggelig. De ti låtene er luftige, til tider melankolske, åpne, melodiske og henter impulser far en rekke kilder – til sammen blir det altså så moldværsk, unik og vakker musikk som aldri før.

Jazzfolket har så absolutt mye å glede seg til og med her, men det har også alle andre her på kloden som synes om god og personlig musikk. Nils Petter Molvær har nok en gang flytta lista opp på nye høyder og han og de tre medhjelperne hans går elegant over i første forsøk.

Nils Petter Molvær

Buoyancy

Sula Records/OKeh Records/Sony Music

Trio er jo en av jazzens aller vanligste formater. Her får vi møte tre helt forskjellige uttrykk – dansk, tysk/engelsk og sveitsisk. I tillegg blir vi servert en herlig etterrett også.

Carsten Dahl Trio – intenst og høyst personlig.

Vi begynner like godt i nabolandet. Den eminente danske pianisten Carsten Dahl kjenner vi blant annet her hjemme etter samarbeidet hans med Arild Andersen og Jon Christensen. Her møter vi han med hans egen trio som han har holdt i gang i mer enn 20 år med Lennart Ginman på bass og Frands Rifbjerg på trommer. De platedebuterte allerede i 1996 og det er en usedvanlig samspilt og empatisk trio vi har med å gjøre som sikkert har flere hundre jobber bak seg. Repertoaret er 16 låter Dahl "raska sammen" den februardagen i år de blei spilt inn – som første takes må vite. Det er ikke vanskelig å høre at Dahl har latt seg inspirere av både Bud Powell, Jan Johansson og Johann Sebastian Bach og til sammen blir det Carsten Dahls unike univers som Ginman og Rifbjerg passer utmerka inn i.

Steffan Aeby Trio setter Sveits på kartet.

Sveitserne Stefan Aeby (piano), André Pousaz (bass) og Michi Stulz (trommer) er inntil nå helt ukjente størrelser for meg. Det til tross for at "To the Light" er trioens tredje CD og at de har jobba sammen i en rekke andre konstellasjoner også. Det forteller nok en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren her nord hvis du ikke har drahjelp og kommer fra USA.

Når det er sagt så iler jeg til og forteller at det herrene serverer oss er triojazz av meget solid kaliber. Repertoaret er uten unntak basert på originalmateriale og Aeby har skrevet sju av de åtte låtene. Musikken er inderlig, varm og vakker og skal jeg tvinges til å finne et referansepunkt her hjemme, så må det nesten bli Tord Gustavsens uttrykk.

Schlipenbach Trio med sjefen i midta og Evan Parker til venstre og Paul Lovens til høyre.

Schlippenbach Trio består både som trio og som enkeltmusikanter av de heftigste veteranene innen europeisk frijazz. Tyskland er representert med sjefen – hvis vi kan snakke om det i en slik fri sammenheng som dette – Alexander von Schlippenbach på piano og Paul Lovens på trommer mens Theresa May har sendt Evan Parker på tenorsaksofon. Trioen har vært i aksjon i 40 år og, basert på det de foretok seg i Warzawa den 16. oktober i fjor, så er de like friske og søkende den dag i dag som de var for 40 år siden.

Her er ingenting avtalt på forhånd – her skjer absolutt alt spontant – og de tre har utvikla et "språk" som de er helt aleine om. Først får vi servert en utflukt som varer i knappe 52 minutter før vi får et "ekstranummer" på knappe fem minutter. Musikken med disse tre på plass er som alltid annerledes, spennende og totalt uforutsigbar – sjøl om vi kan høre spor etter et par Eric Dolphy-låter underveis.

Carsten Dahl Experience har vært i Oslo og skapt unik musikk.

Som om ikke dette er nok, så viser Carsten Dahl seg som den usedvanlig gavmilde danske han er. I tillegg til trioinnspillinga gir han oss også nok et visittkort med sin kvartett Experience. De tok turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio i slutten av mai i år, og når Dahl sier at denne gruppa, som stadig består av Nils Davidsen på bass, Stefan Pasborg på trommer og Jesper Zeuthen på altsaksofon – med en helt spesiell og personlig tone i hornet -, er den mest utfordrende og innovative han noensinne har spilt og jobba med, så er det verdt å lytte.

Dahl har skrevet tre av låtene her, mens de seks resterende er kollektivt unnfanga. Vi befinner oss i et musikalsk landskap som er både melodisk og vakkert og samtidig fritt og søkende. Dahl bekrefter nok en gang at han er en mesterpianist og hans tre medsammensvorne følger alle tanker og utspill på et fremragende vis.

Tre trioer og en kvartett her altså som det er all mulig grunn til å møte høsten med – vakkert, tøft, spennende og ofte annerledes.

Carsten Dahl Trio

Simplicity

Storyville Records/MusikkLosen

Stefan Aeby Trio

To the Light

Intakt Records/MusikkLosen

Schlippenbach Trio

Warsaw Concert

Intakt Records/MusikkLosen

Carsten Dahl Experience

Caleidoscopia

Storyville Records/MusikkLosen

Tangentsjef Haakon Graf har bosatt seg i USA for a long time ago. Heldigvis tar han tur innom steinrøysa fra tid til annen og da står Per Mathisen og Erik Smith klar. Det blir det funky saker av – veldig funky!

Per Mathisen, Erik Smith og Haakon Graf – blir ikke så mye mer funky enn det.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Helt siden Haakon Graf inntok den nasjonale scena sammen med Jon Arild Eberson i bandet Moose Loose på 70-tallet, så har det vært liten tvil om at Graf har vært utstyrt med et funkgen av de sjeldne. Det har kommet til overflata ved en rekke anledninger – ikke minst sammen med trommefantomet Dennis Chambers, den meget groovy bassisten Gary Grainger og den svenske supergitaristen Ulf Wakenius.

Etter hvert så lokka altså Los Angeles og den amerikanske vestkysten såpass kraftig at Graf kjøpte seg enveisbillett. Musikalsk er det mulig å forstå det – det er mer eller mindre der musikken som Graf sverger til hører hjemme. Det betyr at han har skapt seg ei karriere og et liv over there, men mer eller mindre årlig setter han seg på et jetfly retning Norge og besjelet oss med sitt ganske så unorske uttrykk.

Denne trioen med Per Mathisen på både elbass og stor fele, samt et utall effektbokser, og Erik Smith på trommer – Norges svar på Steve Gadd – har eksistert siden 2011. Dette er trioens debut – både på CD og DVD og alt er spilt inn live uten noen form for reparering eller overdubbing på Olsen Bar i Oslo og Buddy Scene i Drammen i august i fjor.

Cd-en er på knappe 70 minutter mens DVD-en er på nesten 100 minutter. Alt er altså skrevet av Graf og de meget imponerende solistene Graf, Mathisen og Smith har også utvikla en gruppesound som fører trioen opp på ei meget høy internasjonal hylle. Fra start til mål er dette så funky og groovy og så tøft at det bare er å holde seg fast – eller la seg rive med i kroppslige utskeielser. Sitte stille er i alle fall vanskelig.

Haakon Graf skal være hjertelig velkommen hjem både titt og ofte med sin unorske og heftige musikk. Både Per Mathisen, Erik Smith og funkfolket er klare som blekk.

Haakon Graf – Erik Smith – Per Mathisen

Sunrain

Losen Records/MusikkLosen

Her følger et godt tips hvis du føler deg litt nede en dag: gå på konsert med Arild Andersen! Mer leken, livsbejaende og utadvendt musiker finnes knapt og med sin "nye" trio med unggutta Helge Lien og Gard Nilssen kom nok et herlig bevis på det.

Verden yngste og hippeste 70-åring – Arild Andersen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Francesco Saggio

En tilfeldighet mer eller mindre førte til at denne trioen så dagens lys. Bassmaestro Andersen blei nemlig invitert til en spesiell konsert i Tyskland med tilhørende liveinnspilling i april. Hans faste trio var ikke tilgjengelig og rådyr var gode. Nå har det seg slik at Andersens kontaktbok er ganske tjukk og få, om overhodet noen, takker nei når sjefen ringer. Slik var det også med de unge gigantene pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Turen gikk til Tyskland, konserten gikk strålende må vite og skiva kom ut nesten like raskt som Andersen spiller på en god dag. Her kan du lese anmeldelsen fra juni http://torhammero.blogg.no/1465920743_legenden_arild_anders.html.

Vi har med tre av kongerikets aller travleste musikanter å gjøre – jeg tipper at Gard Nilssen er den i Norge med flest reisedøgn uansett musikksjanger. Derfor var det intet mindre enn en begivenhet å få de tre samla igjen og heldigvis kjente et fullsatt og begeistra Victoria i Oslo sin besøkelsestid.

Andersen har helt siden han satte i gang med egne band på 70-tallet vært veldig oppmerksom på unge talenter og han har alltid tatt de med nesten så fort som mulig. Når det gjelder Lien og Nilssen så er de henholdsvis 41 og 33 år unge, men begge er svært så langt framskredne og erfarne – og de kan og fikser ALT.

Det å stå, eller rettere sagt sitte, på scena sammen med Andersen må være intet mindre enn en lykkepille. Mesteren utstråler en spilleglede, en sult som skulle tilsi at det var hans første spillejobb noensinne og et ønske om å skape noe sammen med de to andre og for oss som hadde tatt turen som er helt spesiell. Slik har det for så vidt alltid vært, men det er enda morsommere å oppleve det av en som får honnørbillett på trikken og som kunne ha sittet hjemme i sin lune stue og nytt sitt otium, men det ligger liksom ikke for mester Arild og det skal vi være jævlig glade for.

Repertoaret var Andersens fra start til mål og han forteller oss nok en gang at han er en av den moderne jazzens største melodikere. Her fikk vi servert alt fra de sarteste ballader til klassikeren "Outhouse" fra 1972 – det var godt UP ikke var i salen!

Samspillet mellom de tre – dette var kun den tredje konserten de har spilt sammen – var av en annen verden og smilene, både de musikalske og de kroppslige, fortalte alt om hvor stor pris de tre også satte på møtet.

Arild Andersen har utvikla loopteknikken sin til bortimot en egen kunstform. Der uttrykker han seg med seg sjøl og sammen med de to andre på et helt unikt vis. Og den syngende og varme basstonen da – den er herfra til evigheten vakker og når så Lien og Nilssen følger sjefen hele veien og fargelegger slik kun de kan, så blei denne fredagskvelden av typen minneverdig – veldig minneverdig.

PS Her kommer en beskjed til Andersen: denne trioen oppstod ved en tilfeldighet. Den får ikke lov å bli værende en tilfeldighet – den må leve videre. OK? Takk!

Alle de strålende bildene er tatt av Francesco Saggio.

Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo

7. oktober 2016

Eli Storbekken kommer fra Østerdalen og Diom de Kossa har sine røtter i Elfenbenskysten. De har begge tatt vare på sine musikalske tradisjoner, men likevel finnes det forbindelseslinjer.

Sigurd Hole og Eli Storbekken har funnet hverandre på tvers av musikalske utgangspunkt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sangeren Eli Storbekken kommer fra en svært sterk folkemusikktradisjon. Hun er datter av legenden Egil Storbekken, som både var musiker, instrumentmaker og komponist. Her kan man trygt snakke om at eplet ikke falt langt fra stammen. Tilbake til det forrige århundre var Eli en viktig del av et miljø i Oslo, med utspring i legendariske Club7, som både tok vare på den eldgamle norske folkemusikkskatten samtidig som de var åpne for å flytte den inn i vår egen tid, også med å samarbeide med musikere som kom fra andre ståsteder – ikke minst jazz.

Med "Fabel" har Storbekken forlenga den tankegangen og med nok en østerdal, bassisten, komponisten og arrangøren Sigurd Hole, har hun tatt for seg ti sanger som stammer fra middelalderballader, skillingsviser, skjemteviser, kjærlighetsviser og ridderviser og gitt dem ny drakt samtidig som de to har total respekt for hvor de kommer fra.

Med et framifrå band bestående av Hole på bass, Karl Seglem på saksofon og bukkehorn, Olav Torget på gitar, dobro og konting, Jarle Vespestad på trommer og dhol og Nils Økland på fele og hardingfele, blir Storbekkens vokal løfta fram og gitt rammer som både tradisjonstro og mer frilynte og åpensinnede musikkelskere med ymse sjangerprefernser vil finne både spennende og fristende. Dette er tøft, annerledes og nytt og om du synes folkemusikk eller jazz er tingen, så vil alle finne mye å glede seg over her.

Olav Torget, Tiago Mendez, Diom de Kassa og Kenneth Ekornes har skapt unike landskap.

Og hvor går så tråden fra disse tolkningene av norsk folkemusikk og musikk med solide røtter i vestafrikansk musikk? Vokalisten og perkusjonisten Diom de Kossa fra Elfenbenskysten har bodd i Norge i flere tiår etter at han hadde ei lang karriere bak seg som leder for perkusjonistene i nasjonalballetten i hjemlandet. Med "Wasso" får vi hans andre CD med fullt band og i rundt 15 år har han jobba sammen med trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Kenneth Ekornes, med masse erfaring spesielt fra brasiliansk musikk, og gitaristen, n´gonisten og vokalisten Olav Torget, med solid erfaring fra vestafrikansk musikk. I tillegg har bandet blitt supplert med elbassisten og vokalisten Tiago Mendez fra Brasil. Og her finner vi også fellesnevneren: Olav Torget. Han er en strengekunstner og musikant med vidåpne ører som bidrar til å åpne musikalske dører uansett hvor han dukker opp og jeg skjønner veldig godt godt hvorfor han blir invitert med både hit og dit – og mange andre steder.

Musikken til de Kossa, som synger med ei varm og sterk stemme, har solide afrikanske røtter med tydelige spor av highlife, men her finner vi åpenbare spor av funk, soul, rhythmn and blues, rock og jazz også. Det er tøff og groovy musikk fra start til mål og det er ganske vanskelig faktisk å sitte stille når herrene byr opp. Diom de Kossa & Co inviterer oss inn i en grenseløs og fargerik verden og det er bare å takke for invitasjonen.

Eli Storbekken, Sigurd Hole og Diom de Kossa har med sine folkemusikalske røtter og åpne sinn tatt oss med til nye landskap. Det skal vi være veldig takknemlig for!

Eli Storbekken – Sigurd Hole

Fabel

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Diom de Kossa

Wasso

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Robert Glasper Experiment blir av mange, spesielt på den andre sida av dammen, sett på som den eller det nye store og nyskapende. Jeg føler meg ikke fullstendig overbevist.

Robert Glasper Experiment med sjefen helt til høyre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Den 38 år gamle keyboardisten, singer-songwriteren, produsenten, arrangøren og komponisten Robert Glasper har en fot innenfor de fleste sjangre og miljøer over there. Han er en glitrende straight jazzpianist og når hiphop/rap-størrelser som Bilal, Mos Def, Q-Tip, Kanye West og J Dilla har søkt Glaspers ekspertise, så er det åpenbart at han nyter stor tillit også i den verdenen.

Glasper platedebuterte under eget navn i 2004 etter å ha jobba med storheter innen jazzen som Terence Blanchard, Roy Hargrove og Christian McBride. Allerede den gang var Bilal involvert og i stadig større grad har Glasper miksa sjangre. Høydepunktet så langt var nok i 2012 da han vant Grammy for beste r´n´b´-album med "Black Radio".

Tidligere i år møtte vi også Glasper da han var sjef for "Miles Ahead", filmmusikken om Miles Davis´ liv og levned. Her er han tilbake med sitt band Experiment som består av Casey Benjamin på saksofoner, tangenter, vokal, vocoder og sikkert mye annet, Mark Colenburg på trommer og vokal og Derrick Hodge på bass. I tillegg har Glasper invitert med seg ymse gjester som dukker opp på enkelte spor.

Nok en gang er det en miks mellom jazz og hiphop som er hovedingrediensene i brygget til Glasper. Som ved flere tidligere anledninger tolker han også denne gangen en Herbie Hancock-låt, nemlig "Tell Me a Bedtime Story" og noen vil nok nikke gjenkjennende til Human Leagues "Human" fra 1986 også. Stort sett er det originallåter som står på menyen, også når det gjelder tekster, men det må innrømmes at de ikke er av den tunge typen…..

Jovisst er det hipt og tøft mye av det vi blir servert i løpet av de vel 70 minuttene. Og sjølsagt er det glitrende musikanter vi har med å gjøre. Likevel savner jeg den store originaliteten og nyskapninga i musikken til Robert Glasper – jeg synes for eksempel det Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft holder på med er mye mer døråpnende. Det skal likevel sies at Robert Glasper Experiment kommer fra USA og de henter sin inspirasjon fra de miljøene de kjenner og stammer fra og noe forteller meg at "ArtScience" kommer til å gå hjem i mange miljøer – ikke minst over there.

Robert Glasper kan være i ferd med å åpne nye dører.

Robert Glasper Experiment

ArtScience

Blue Note/Universal