Oliver Hohlbrugger fra Stavanger. Ikke hørt om han før? Da er vi i alle fall to, men hvis du ikke har noe mot artister som Sivert Høyem og Tom Waits, så er det bare å sperre opp ørene.
Oliver Hohlbrugger har mye å melde og gjør det på sitt eget vis.
Oliver Hohlbrugger er født og tilbragte sine første fem år i Wien i Østerrike. Deretter gikk turen til Stavanger og smått om senn vokste behovet frem for å lage musikk sjøl. Musikk hadde vært en naturlig del av livet før det også – både i og utenfor heimen – men Hohlbrugger er altså ikke av typen som rider den dagen han saler. Nå har Hohlbrugger blitt 40 og endelig skal også flere enn de aller nærmeste få være med på det han har sysla med i mer eller mindre hemmelighet.
Hohlbrugger har alliert seg med trommeslager Børge Fjordheim – Cloroform og Sivert Høyem blant mange andre – som co-produsent og har i tillegg satt sammen et band med noen av Stavangers beste musikanter fra en rekke sjangre: Arthur Berning på gitar, Jens Borge på bass og Anders Brunvær Hauge på tangenter. På toppen av det kommer det mye, mangt og mange som krydder på enkelte spor. Hohlbrugger sjøl synger og spiller gitar.
Denne "hemmeligheten" som Hohlbrugger har båret på i alle disse åra består av sterke, ofte mørke og usedvanlig vakre melodier som alle er dynamiske i måten de er bygd opp på. Hohlbruggers mørke og sterke stemme bærer i alle leier fra det sarteste sarte til det aller heftigste.
Tekstene tar for seg sjølveste livet – intet mindre. Vi snakker om et levd liv her og tanker om kjærlighet, tro og lengsel er viktige ingredienser. Når så musikken henter elementer fra både rock, blues og soul – og sikkert mye annet – så blir denne debuten fra Oliver Hohlbrugger en herlig overraskelse som bærer bud om at det er mye mer på lur. Vi får bare håpe han ikke venter 40 år med oppfølgeren!
Bill Frisell legger ikke akkurat skjul på hvor han kommer fra – musikken hans har så amerikanske røtter som vel mulig. Når han så serverer den på et så personlig vis som tenkelig, så snakker vi verdensklasse.
Bill Frisell og Petra Halden hadde det hyggelig. Det var de ikke aleine om.
Det Bill Frisell, sammen med vokalist Petra Haden – ja hun er datter av salige Charlie Haden, bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston serverte oss av amerikansk musikk og kultur, var så langt unna det Amerika Donald Trump prøver å tilrane seg som vel mulig. Dette var nemlig varmt, originalt, spennende og inkluderende – med andre ord ingenting av det Trump står for. Jeg håper for vår alles skyld at de fire rekker hjem for å stemme – jeg er nemlig ikke i tvil om hvor disse fire stemmene vil gå.
Gitaristen, komponisten, bandlederen og ikke minst visjonæren Bill Frisell (65) har i stadig større grad siden vi møtte han først med Arild Andersen og seinere Jan Garbarek på 80-tallet, stått fram som en av de aller fremste ambassadørene for amerikansk musikk. Frisell kjenner absolutt ingen grenser for sin musikktilnærming – det være seg country, rock, soul, blues, klassisk og ikke minst jazz. Alt dette, ofte med humor som ekstra krydder, blir musikk som ingen andre på denne kloden enn Bill Frisell kan skape og formidle.
De som hadde hørt årets Bill Frisell-visittkort, "When You Wish upon a Star", visste så cirka hva de gikk til og de fikk alt og litt til i løpet av de knappe to timene på Victoria, som var fullsatt av et særdeles lyttende og mottakelig publikum. Bandet var det samme som på skiva bortsett fra at bratsjisten Eyvind Kang ikke var med denne gangen.
Petra Haden, en av trillingdøtrene til verdens mest uttrykksfulle bassist Charlie Haden, er en flott og varm vokalist sjøl om hun ikke er noen stor improvisator. Thomas Morgan, en av de mest brukte og ettertrakta bassistene på begge sider av Atlanterhavet de siste åra, har så mye av Charlie Hadens tone og innfallsvinkel til å spille bass at det må være spesielt for datter Haden å ha han bak seg. Rudy Royston er i mine ører, sammen med Brian Blade, to av klodens aller mest kreative og allsidige trommeslagere per dato – intet mindre.
Det betyr at Bill Frisell, med verdens reneste, klareste og mest gjennomsiktige gitartone, omgir seg med et band som faktisk er nærmest perfekt for formålet. Det er å formidle unike versjoner av musikk som har betydd mye for Frisell gjennom oppveksten – ikke minst film- og tvseriemusikk. Vi fikk "When You Wish upon a Star", "Once upon a Time in the West", "Alfie", "Lush Life", "To Kill a Mockingbird", "Psycho", "I Love Lucy", Bond-klassikerne "You Only Live Twice" og "Goldfinger" pluss "Moon River" og temaet fra kultserien "Bonanza" som ekstranummer.
Frisell behersker hele spekteret fra det akk så skjøre til det heftige og støyete. Han er i mine øyne og ører et renessansemennske – USAs svar på Ketil Bjørnstad på mange vis. Hvor vi møter på han neste gang er ikke godt å si – dette stedet var uansett flott og vakkert. Hva med et møte mellom Bjørnstad og Frisell? Det er lov å drømme!!!!
Nok en gang har Fransesco Saggio fanga essensen av musikken.
Foto: Francesco Saggio
Her ser dere hva vi fikk høre – nesten i alle fall.
Hva er vel mer naturlig enn at en skotsk fiolinist og en finsk gitarist slår seg ned i Norge? Kanskje et par ting, men usedvanlig hyggelig er det i alle fall.
Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola byr på unike musikalske møter.
Både Srah-Jane Summers og Juhani Silvola er relativt nye bekjentskaper for meg. Jeg "traff" dem for første gang på vårparten da Silvolas soloalbum "Strange Flowers" inntok heimen og nysgjerrigheten var umiddelbart pirra. Der var Summers også med og de to, som er gift og det med hverandre, har tydeligvis funnet tonen på alle vis.
Jeg er ikke sikker på hvorfor Norge og Oslo blei et stoppested for de to, men har en sterk mistanke om at studier ved Norges Musikkhøgskole har vært en viktig ingrediens. Uansett så er det i alle fall slik at vi har med to usedvanlig dyktige instrumentalister å gjøre og du verden så flott de klinger sammen.
Her gir de oss elleve sanger som henter solid med inspirasjon fra både skotsk og finsk folkemusikk. Ikke nok med det: her blir det også improvisert en hel del og sjangre er absolutt ikke viktig for de to.
Her samles de i et heftig landskap der de viser temperament, følelser og innlevelse og når det hevdes at her møtes det vakre og lette og det tunge og mørke, så er det ikke vanskelig å slutte seg til det.
Innspillinga er gjort live og her er det ikke fiksa på noe som helst i ettertid og det har ikke vært nødvendig heller. Dette er nemlig så vakkert, tøft og ytterst personlig at musikkelskere uansett ståsted har mye å glede seg til.
Esbjörn Svensson var noe så sjeldent som en levende legende. Vi blei alle mye fattigere da han gikk bort i 2008 – bare 44 år gammel. Musikken hans lever heldigvis – og for alltid – og her kommer to fantastiske hyllester til en av de aller største.
Esbjörn Svernsson – for en musikant, for en komponist, for en visjonær.
Ingen som fikk gleden av å oppleve e.s.t., eller Esbjörn Svensson Trio, i levende live, gikk uberørt derfra. Vennegjengen som hadde kjent hverandre helt siden guttedagene, bestående av bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström i tillegg til Svensson på piano, hadde eksistert siden siden 1990 og oppnådd en popularitet som få om noen jazzband her i Europa i alle fall hadde vært i nærheten av. Midt i bandets stadig stigende popularitet ramma tragedien – Esbjörn Svensson omkom i ei dykkeulykke den 14. juni 2008, kun 44 år ung.
e.s.t. – intet mindre enn en unik trio.
Livet stoppa opp for mange og for de som stod Svensson nærmest musikalsk, Berglund og Öström, så virka det hele håpløst og meningsløst lenge. Heldigvis har de to sakte, men sikkert kommet tilbake i diverse sammenhenger, men kjernen i deres musikalske liv vil likevel for alltid være det de var med å skape med e.s.t. – nærmere 20 plater, hundrevis av konserter kloden rundt, på førstesida av det amerikanske jazzmagasinet DownBeat som eneste ikke-amerikanske band noensinne og en tilhengerskare på hundretusenvis også langt utenfor jazzmenigheta.
Med disse to utgivelsene får vi nok en gang høre hvorfor Esbjörn Svensson og e.s.t. oppnådde en slik popularitet og en slik status. I oktober i fjor samla ACT-sjef Siggi Loch noen av Nordens aller største jazzstemmer til to konserter i Berlin for at publikum der og nå alle vi andre skulle kunne få gjenoppleve noe av den fantastiske musikken gjennom nye tolkninger. I tillegg hadde musikantene plukka fra andre låter også som egna seg til en slik hyllest. Med Lars Danielsson på bass, Morten Lund på trommer, Iiro Rantala på piano, Viktoria Tolstoy på vokal og Ulf Wakenius på gitar – altså både Sverige, Danmark og Finland representert med sine beste menn og kvinne – i hvert sitt førersete får vi flotte og originale versjoner av e.s.t.-klassikere som "Seven Days of Falling", "Dodge the Dodo" og "From Gagarin´s Point of View". I tillegg åpnes konserten med Rantalas nydelige "Tears for Esbjörn" samt at vi blant annet får Svenssons – med Josh Hadens tekst – "Love Is Real" og John Lennons klassiker "Imagine" til slutt.
Publikum er fra seg av begeistring og det er faktisk mulig å forstå. Dette er nemlig så flott og inderlig som vel mulig både fra og til Esbjörn Svensson.
Noen av de som ga e.s.t. symphony liv – blant andre vår egen Marius Neset — nummer to fra høyre.
Sjølsagt så må Esbjörn Svensson hylles i hjemlandet også. For Dan Berglund og Magnus Öströms del måtte det av helt naturlige årsaker gå en del tid før de kom tilbake til e.s.t.s musikk og i sommer, nærmere bestemt 10. til 12. juni, møttes de to sammen med pedal steelgitaristen Johan Lindström, vår egen supersaksofonist Marius Neset og de to finnene Verneri Pohjola på trompet og nok en gang Iiro Rantala på piano og ikke minst Royal Stockholm Philharmonic Orchestra under ledelse av Hans Ek.
e.s.t.s musikk med fullt symfoniorkester – en mektig opplevelse.
Ti kjente e.s.t.-låter, som de mest kjente som også blei spilt på Berlin-konserten, pluss blant andre "Wonderland Suite", "Serenade for the Renegade" og "Viaticum Suite", alle arrangert av Ek bortsett fra "Dodge The Dodo" som Svensson sjøl hadde arrangert for symfoniorkester, står på programmet og med toppsolister og et symfoniorkester i toppform og usedvanlig dedikert, og ikke minst Berglund og Öström som kommer hjem igjen og gjør det med hjertet utenpå drakta, så har "e.s.t. symphony" blitt en bauta av en hyllest.
Magnus Öström og Dan Berglund var med og hyllet sin beste venn.
For alle involverte blei dette spesielle opplevelser – både i Berlin og i Stockholm. Aller sterkest blei det sjølsagt for Dan Berglund, som nå spiller fast i bandet til Ane Brun, og Magnus Öström som har mista sin beste venn. Jeg håper de er like glad som publikum og meg for at begge hyllestene blei noe av. Dette er nemlig en manifestasjon av hvilken gigant Esbjörn Svensson var – og er. Han er noe så voldsomt med oss fortsatt og her får vi to enorme vitnesbyrd om det.
Etter det fantastiske samarbeidet med Odd Børretzen blei Lars Martin Myhre bortimot folkeeie. Her bekrefter han nok en gang at han også på egen hånd har mye å melde – veldig mye.
Noen satt kanskje igjen med følelsen av at Lars Martin Myhre ville bli mye fattigere når nasjonalskalden Odd Børretzen forlot tida. Det blei han helt sikkert også, men Myhre fortalte oss både før og nå etter det vel 30 år lange samarbeidet med Børretzen at han var helt all right på egen hånd også – ikke bare av og til, men faktisk hele tida.
Nå har Myhre i forbindelse med at hun runder den verdige alderen 60 gitt oss nok et bevis på hvor bra han er på alle slags vis, som komponist, tekstforfatter i meget nært samarbeid med Ingvar Hovland – eller motsatt, arrangør, vokalist og gitarist. Myhre er en melodiker av rang som han har vist oss gjennom alle sine 40 år som artist og den kraften har på ingen måte avtatt. For meg er Myhre er en visesnekker og historieforteller, som jeg tror på, med klare jazzimpulser i kroppen og uttrykket.
Et av de store møtene i norsk musikk: Odd Børretzen og Lars Martin Myhre.
Her gir Myhre oss et dusin nye sanger – nye fortellinger – ofte om vennskap. Både Odd Børretzen og noe mer overraskende Yoko Ono får også hver sin hyllest og tekstene til Hovland/Myhre er utstyrt med mange lag – man blir ikke ferdig med de etter første gjennomlesing/lytting for å si det sånn. Når så Myhre som alltid omgir seg med strålende musikanter som kler sjefens visjoner på ypperlig vis, blant andre pianisten Helge Lien, bassisten Olaf "Knerten" Kamfjord, trompeteren Terje Johannesen og trekkspiller Alfred Janson samt medvokalistene Anita Skorgan og Linda Kvam, så blir dette nok et varmt og inderlig møte med en av de viktigste stemmene i norsk musikkliv.
Som Lars Martin Myhre sjøl sier: "Skål, kamerat!". Lars Martin Myhre er så absolutt verdt minst en skål for "Hans Majestet".
Bjørn Solli har i en årrekke nå fortalt oss at han er en gitarist som befinner seg helt der oppe. Denne gangen har han invitert fremmedlandske venner av samme klasse til sitt paradis og bedehuset i Lyngør på Sørlandet. Det har det blitt nydelig og vakker musikk av.
Bjørn Solli (37), som fra tid til annen også heter Vidar midt inni der, har mer eller mindre siden årtusenskiftet i en rekke konstellasjoner fortalt oss hvilken eminent gitarist han er. Hvor jeg enn har støtt på Solli, så har ordet smakfull dukka opp – jeg synes alltid det er en god beskrivelse og opplevelse av spillet og musikken hans om det er sammen med Hot Club de Norvège, med amerikanske stjernemusikanter som Seamus Blake og Aaron Parks eller med hans egen trio Solid!
For to år siden fikk vi Volume 1 av The Lyngør Project. Bakgrunnen for dette spesielle prosjektet er at grenledingen Solli, som har bodd store deler av sitt voksne liv i Oslo og New York, også har forelska seg i sørlandsperla Lyngør og årlig tilbringer en hel del kvalitetstid der både for å feriere, vil jeg tro, samt å øve og komponere i svært så inspirerende omgivelser. På den forrige utgivelsen førte det til at han tok med seg låter skrevet der til New York og spilte de inn med venner og storheter som Seamus Blake, Matt Clohesy, Ingrid Jensen, Aaron Parks og Bill Stewart.
Denne gangen har han snudd på flisa og invitert vibrafonisten Tim Collins, bassisten Phil Donkin og trommeslagerne Adam Pache og Jon Wikan til Lyngør og bedehuset der for å spille inn udødelige låter fra den amerikanske sangskatten skrevet mellom 1911 og slutten av 50-tallet. Det skinner gjennom at herrene hadde det storveis disse augustdagene for tre år siden og i tildels Sollis og tildels alles arrangement av låter som "I´ve Got You Under My Skin", "Ask Me Now", "Misterioso", "My Melancholy Baby" og "Wihout a Song", så blir vi servert vakker, varm og tidløs jazzmusikk.
Bjørn Solli har vært, er og kommer til å bli værende en framifrå gitarist med en usedvanlig varm og personlig tone i instrumentet sitt. Hans musikalske bønner blei utvilsomt hørt på bedehuset i Lyngør.
Det tok cirka et brøkdel av et sekund fra verdens tøffeste mannlige jazzvokalist Gregory Porter inntok scena på Cosmopolite i Oslo til han hadde publikum i sin hule hånd. Han kom noe så voldsomt til sine egne og de tok svært vel i mot han.
Gregory Porter har mye mer enn den karakteristiske lua å fare med.
Gregory Porter (44) har tatt den lange og ekte veien til jazzhimmelen. Porter, som hadde ei lovende fotballkarriere bak seg – amerikanske fotball må vite – jobba rundt på små klubber i New York etter at han hadde flytta dit fra California. Han kombinerte sangjobbinga med å være kokk på klubber han også sang på, men fra skivedebuten i 2010 så har pila pekt noe voldsomt rette veien og Porter har inntatt alle de store scenene verden rundt og i 2014 vant han like godt Grammy for beste mannlige jazzvokalist-album med "Liquid Spirit". Sjøl om han fortsatt holder beinhardt og kompromissløst på hvem han er og hvor han kommer fra, så har han også blitt booka på en av de største rockefestivalene på kloden, engelske Glastonbury.
Porter holder fast med bandet han jobba med før han blei kjent.
Foto: Tor Hammerø
Sjøl om Porter nå kan velge og vrake blant de aller hippeste jazzmusikantene hvor som helst, så har han valgt å stå støtt med det bandet han slo gjennom med og som han møtte på de små klubbene i New York. Det betyr et usedvanlig lojalt og tett band som har vært med i åresvis og der alle får plass til å vise seg frem. Det betyr Chip Crawford på piano, Emanuel Harrold på trommer, Aaron James på bass og Yosuke Sato på altsaksofon og fløyte. Bortsett fra surt fløytespill og litt masete saksofonspill ved enkelte anledninger, så leverte de alle på meget solid nivå.
Likevel er det Gregory Porter en konsert med Gregory Porter i stor grad handler om. Med en scenetilstedeværelse og en stemmeprakt av de sjeldne – fra det høyeste til det laveste på et elegant og aldri show offete vis – så framstår han som en historieforteller jazzen ikke har opplevd på svært lenge. I løpet av de knappe to timene, publikum hadde garantert tålt det dobbelte, ga han oss låter fra de fleste skivene sine, blant andre "No Love Dying", "Water Under Bridges", "Hey Laura" – et av mange høydepunkt -, "Free", "On My Way to Harlem" og "Take Me to the Alley". Det betyr hele spekteret fra de vareste ballader til heftige up tempo-saker og Porter er like hjemme overalt.
Gregory Porter er av typen artist jeg tror på – her er det ikke noe spill for galleriet (sjøl om jeg satt der). Publikum elska alt han hadde å melde og her var det både allsang og allklapp på det minste vink og med strålende lyd og en vakkert lyssatt scene, så ser ikke jeg noen grunn til å klage på noe som helst. Gregory Porter har benytta tida etter at han slo gjennom på verdensbasis på et ypperlig vis – det aller meste tilsier at han kommer til å værende på toppen i mange tiår framover.
Eric Johnson er en av de store gitarheltene. Av en eller annen merkelig årsak har han aldri slått skikkelig gjennom her hjemme, men med sin første akustiske utgivelse noensinne får han en ny sjanse.
Eric Johnson med kassegitar, piano og sangstemme bekrefter nok en gang hvorfor alle musikanter digger han noe verderstyggelig.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har et langvarig forhold til Eric Johnson (62) til tross for at han vært i aksjon på den internasjonale arena og gitt ut skiver i vel 30 år. Jeg har hørt om han mye lenger enn jeg har hørt han, men musikervenner har snakka mer enn pent om han – lenge. Når så gitargiganter som Carlos Santana, B.B. King og Stevie Ray Vaughan alle har hylla Johnson, så er det mer enn god nok attest for meg. Da Johnson og Mike Stern ga ut fellesalbumet "Eclectic" for to år siden blei det den endelige døråpneren for min del.
Johnson har besøkt de fleste stilarter, men instrumental rock er det som oftest går igjen når han blir beskrevet. Både sammen med Stern og i andre sammenhenger har han også bevist at han er en meget interessant improvisator udi jazzgata, men stort sett har det vært den elektriske seksstrengeren som har vært hans beste venn.
Det skulle altså ta rundt 30 år før han fant ut at han ville gi oss sitt første akustiske visittkort og etter å ha tilbrakt kvalitetstid med "EJ" så er det greit å slå fast at det var på høy tid.
Johnson spiller stort sett gitar, men han benytter også piano og synger mer enn duganes på flere av spora. Repertoaret består av både originalstoff, "Mrs. Robinson" og "Scarborough Fair", Jimi Hendrix´ "One Rainy Wish" og en hyllest til en av hans aller største gitarhelter, Les Paul, med hans "The World Is Waiting for the Sunrise".
Dette er verken rock, pop eller jazz – eller det er det også. Det er uansett nok et bevis på at Eric Johnson er en usedvanlig dyktig og smakfull musikant som bryr seg usedvanlig lite om båser. Herlig!
Cory Henry er en av de hippeste og mest hypa musikantene i funk-jazz-blues gata på Tellus om dagen det være seg med eller uten Snarky Puppy. De store forventningene til hans solodebut med eget band her til lands blei likevel bare delvis innfridd.
Cory Henry kom til sine egne og de tok vel i mot han.
Med sitt sju manns- og kvinners Funk Apostles tok det ikke mange sekunder før tangentmaestro hadde et mer enn fullsatt Victoriai Oslo i sine hule hånd. Det var ikke mye tvil om at det var menigheta som hadde vært raskt ute med å sikre seg billetter og de lystra Henrys minste vink når det gjaldt de vanlige spørsmåla om we are feeling fine og allsang fra omtrent første låt må vite. For meg blei det vel publikumsfriersk og når Henry kunne fortelle at dette var den andre jobben på en fire måneders turné, så synes jeg det var lett å merke. For meg blei dette enkelt og greit for lettvint og jeg opplevde mye konserten nesten som en øvelse og jeg er ganske sikker på at det kommer til å låte helt annerledes og mye tightere når turneen begynner å nærme seg slutten.
Alltid fullsatt og god stemning når Cory Henry står på scena.
Foto: Tor Hammerø
Det er absolutt ingen tvil om at Henry er en urfunky organist og tangentmann og vokalist, men denne gangen blei det for mye han og de andre – den store bandfølelsen uteblei. Sjøl versjonen av "Proud Mary", der de kvinnelige koredamene også fikk vist seg litt frem, har jeg hørt et par versjoner av som stiller seg foran i køa.
Også avskjedshilsenen om at det er en gal verden der ute, men jeg tror alt vil bli allright, blei av det forutsigbare slaget – det var noe han følte han måtte si liksom.
Jeg fikk oppleve Cory Henry på duo i Molde i sommer – det var noe helt annet. Noe forteller meg at det vil det bli denne gangen også – når han og bandet får litt tid på seg.
Med det velklingende Sandefjordsnavnet Lukas Zabulionis har det dukka opp ei ny saksofonstjerne her til lands. Beviset foreligger med hans debutskive "Changing Tides".
Lukas Zabulionis på releasekonserten på Herr Nilseni Oslo.
Det ser heldigvis ikke ut som det skal ha noen ende dette – at det dukker opp nye jazzstemmer her til lands med enormt potensial. Det foreløpig siste skuddet på stammen er den 24 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen Lukas Zabulionis fra Sandefjord fra han var sju år, men med solide røtter i Litauen. Som mange av de største talentene så kom også Zabulionis, fra byen som har fostra saksofonister i det ypperste sjiktet som Ole Mathisen og Petter Wettre, gjennom det ultratrange nåløyet som finnes i Trondheim når det gjelder å få anledning til å studere på jazzlinja. Det gjorde han altså i svært ung alder og han har fullført sin bachelor tidligere i år.
Jeg vet ikke om Zabulionis ser på "Changing Tides" som en slags eksamen etter å ha fullført det fire års lange studiet i Trondheim. Om han gjør det så slår jeg i alle fall fast at han har bestått – med laud. Tankene går ganske kjapt i retning en annen norsk saksofonist med røtter i Øst-Europa, nemlig Jan Garbarek. Zabulionis har nemlig kommet langt allerede når det gjelder å etablere ei egen stemme både som instrumentalist og som komponist – kanskje enda lenger enn Garbarek hadde kommet som 24-åring.
Zabulionis sverger også til en type ECM-estetikk med melodiske, lyriske utgangspunkt for ekskursjoner som utbroderer disse på et elegant og personlig vis. Til det får han utmerka assistanse fra andre unge, meget lovende musikanter: Ivan Blomqvist på piano, Kristian B. Jacobsen på bass, Per Kamfjord på trommer og Arne Martin Nybo på gitar – alle totalt ubeskrevne blad for meg, men med masse talent både individuelt og kollektivt.
Lukas Zabulionis har med musikken her ønska å forlate alt som er kjent og kjært for å søke etter nye muligheter. Jeg slår fast at han har funnet mye allerede på første forsøk.
