Quincy Jones har nese for talent. Det var han som "oppdaga" Michael Jackson og nå er det den cubanske pianisten Alfredo Rodriguez som er Qs neste storsatsing.

Alfredo Rodriguez er en pianist med et helt spesielt talent.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alfredo Rodriguez er en 31 år gammel pianist, komponist og bandleder som fikk en unik anledning til å vise seg fram da han som 20-åring blei plukka ut til å spille på jazzfestivalen i Montreux i Sveits. Der har Quincy Jones en helt spesiell posisjon og det tok ikke lang tid før The One and Only Q skjønte han hadde spotta gull igjen. I 2009 benytta Rodriguez anledninga til å hoppe av på turné i Mexico og siden har han og Jones samarbeida tett for å etablere han i verdenstoppen. Som oftest går det slik Q vil, men foreløpig er likevel Rodriguez bare på vei, men på en veldig god sådan.

Da Rodriguez gjesta Moldejazz for et par år siden tok det bare noen takter å fastslå at vi hadde med noe helt spesielt å gjøre. Som de fleste cubanere så var/er han i besittelse av et usedvanlig temperament i spillet sitt. Når det så er kobla med en teknikk i ultraklassen og en innlevelse som forteller mye om personligheten, så er det mer enn nok til å sette Rodriguez på veien til stjernehimmelen.

På "Tocororo" møter vi Rodriguez omgitt av trioen sin med Reinier Elizarde på bass og Michael Olivera på trommer og perkusjon. I tillegg dukker det opp en rekke gjester her som vokalistene Ibeyi, Ganavya Doraiswamy og Antonio Lizana – ukjente for meg, men spennende stemmer alle tre – og vokalisten og elbassisten Richard Bona og trompeteren Ibrahim Maalouf, to fantastiske solister.

Med hjelp av Q i produsentstolen har Rodriguez nok en gang fortalt oss at han har noe helt eget på lager om det er med sine egne låter eller med musikk fra den cubanske nasjonalskalden Silvio Rodriguez eller med Bachs "Jesu, Joy of Man´s Desiring" – i latinsk tapning må vite.

Neste helg står/sitter Alfredo Rodriguez på scena på Cosmopolite i Oslo. Vil du oppleve et originalt musikalsk fyrverkeri er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Her finnes musikken som egner seg ypperlig til oppvarming.

Alfredo Rodriguez

Tocororo

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg er på hvert sitt vis ordenes mestre. Likevel skulle man kanskje tro de var et umake par. Det er de så definitivt ikke og "Setliste" er ei samling som gir Diktet tilbake til folk som ikke ante de digga dikt.

Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg i fri utfoldelse. Ølglasset er kun til pynt – eller er det produktplassering?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lars Saabye Christensen er en av kongerikets aller største forfattere og trenger ingen nærmere presentasjon. Det gjør for så vidt ikke Tom Stalsberg heller, sjøl om hans skriverier, med all respekt, kanskje hører hjemme et litt annet sted. Jeg tror for eksempel ikke, og nok en gang med all respekt, at Stalsberg noen gang kommer til å være i nærheten av Nordisk Råds Litteraturpris for eksempel. Når det er sagt så er Stalsbergs unike penn og utrykk i Dagbladet en av de morsomste og mest personlige som finnes i det som en gang var et kulturorgan . Tom Stalsberg på sitt beste er så avgjort en ordkunstner av de sjeldne.

De to herrene har allerede begått to diktsamlinger, "Men Buicken står her fremdeles" (2010) og "Min Buick er lastet med" (2013), der Dagbladets eminente fotograf Lars Eivind Bones også har levert strålende bidrag fra herrenes ymse roadmovies. Dessuten har de gjort rundt 200 konserter/opplesninger med toppmusikanter som Stian Carstensen, Mathias Eick, Ola Kvernberg, Amund Maarud og Knut Reiersrud. Stort sett til stående applaus om jeg har skjønt det riktig og med ditto sittende takknemlighet.

Stalsberg, Saabye Christensen, Stian Carstensen og Knut Reiersrud over there hvor Buicken bor. Det at den ene poeten ser bort har kun med kunstnerisk frihet å gjøre.

Her gir de oss ei pocketbok med noen av dikta de har med på sine turneer som ender opp på de ymseste steder, det være seg i kulturhus, barer, prøverom, bibliotek eller andre tek som åpner sine dører eller sin favn.

Jeg må innrømme, som jeg også brøt sammen og tilsto da jeg leste og skrev om Saabye Christensens ferske diktsamling "Sanne gleder" – http://torhammero.blogg.no/1473433775_o_glede.html, at jeg faktisk ikke er noen stor diktleser. Jeg kommer neppe til å bli det heller, men alt som har kommet min vei fra Saabye Christensen – både med og uten Stalsberg – har snakka til meg og med sine korthugde observasjoner og humoristiske skråblikk, får de begge fram både smilet samtidig som de setter i gang de få grå som er igjen.

På hvert sitt vis – det er ganske lett å skjønne hvem som har skrevet hva her siden de begge er utstyrt med hver sitt høyst personlige uttrykk – forteller de oss om en verden rundt oss som de gjør oss mer bevisste på og forhåpentligvis ser på med andre øyne og ører i ettertid – kanskje……

Forfatterne skriver i en hilsen i diktsamlinga at det er litt jazz mellom linjene her. Sjøl om Stalsberg kokketerer med at han ikke skjønner noe av denna jazzen, så kan jeg bekrefte at det er mye jazz her – om Stalsberg vil det eller ikke. Saabye Christensen har jo skjønt det der med jazz også – og er stolt av det. Det er fyren sin det, Stalsberg!

Mange av diktene finnes i de tidligere bøkene, men mange er også nye – og de aller fleste skjønner jeg noe av!

Etter en solid gjennomgang av bokhylla i heimen, fant jeg faktisk ut at jeg hadde to eks av "Min Buick er lastet med". Jeg trenger strengt tatt bare ett og hvis noen har en god begrunnelse for at de skal bli den lykkelige eier av det andre, så send den i innboksen min så får den beste begrunneren en hyggelig overraskelse på et eller annet vis.

De 601 eksemplarene av "Buicken: Setliste" selges ikke i bokhandel, men kun på konserter. Jeg har også en mistanke om at hvis du sender en mail til [email protected], så vil det bli en orden på det.

Tom Stalsberg & Lars Saabye Christensen

Buicken: Setliste

Stalsberg 6 Saabye Forlag

Powertrioen Bushman´s Revenge har siden unnfangelsen i 2003 framstått som noe av det heftigste som finnes uansett sjanger. Her møter vi dem i to ganske så forskjellige utgaver – begge to like tøffe.

Rune Nergaard, Even Helte Hermansen og Gard Nilssen har søkt freden og roen. Det er ikke alltid de gjør det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden 2007 har gitaristen Even Helte Hermansen, elbassisten Rune Nergaard og trommeslageren Gard Nilssen gitt ut seks skiver fram til 2013. Både via skivene og ikke minst på de mange konsertene herrene har gitt folket både hjemme og langt utenfor de norske grensene, har de fortalt oss at med sin kompromissløse innfallsvinkel til å skape musikk i grenseland som har henta like mye fra rock som fra jazz, så befinner de seg blant det heftigste og hippeste som er å finne uansett hvor på kloden man leiter.

Nå har trioen like godt begunstiga oss med to skiver og studioskiva, innspilt i mai i år, tar faktisk gruppa i ei mer jazzjazz-retning enn noensinne tidligere. De spiller høyst overraskende låter av McCoy Tyner og Albert Ayler samt originallåter, men alt gjøres fortsatt slik kun BR kan gjøre det, men med ei klarere jazztenking bak uttrykket enn tidligere.

David Wallumrød og Kjetil Møster på hver sin ving. De gjør ikke revansjen mindre heftig.

Under Oslo Jazzfestival i 2014 møtte Bushman´s Revenge kraftsaksofonist par excellence Kjetil Møster og tangentsjef David Wallumrød. På "Bushman´s Fire", bandets andre live-utgivelse, får vi være med på konserten og her blir det ikke spart på noe for å si det slik. Helte Hermansen er en rå gitarist i superklassen, Nergaard skaper et fundament alle vil digge å spille over og Nilssen han kan faktisk alt – verken meir eller mindre. Med solid inspirasjon fra gjestene Møster og Wallumrød blir det laga urheftige landskap med progjazz fra de ytre galakser som utskytingsrampe. Tøft er bare forbokstaven.

Bushman´s Revenge har vært blant mine favorittband i mange år. De er det fortsatt – kanskje med ei ny retning på gang eller kanskje den blir helt annerledes ved neste møte igjen? Hvem vet? Tøft blir det uansett – garantert.

Bushman´s Revenge

Jazz, fritt etter hukommelsen

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Bushman´s Revenge

Bushman´s Fire

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Da Karl Ove Knausgård skjønte at han skulle bli far igjen tidlig i år, bestemte han seg for å gi sin fjerdefødte en helt spesiell fødesels/oppvekstgave. Han ville at det som skulle vise seg å bli nok ei datter skulle få møte verden med en beskrivelse om hvordan året før, under og etter fødselen var – i hele fire bøker.

Karl Ove Knausgård er en observatør, beskriver og litterær filosof på ei egen hylle.

Jeg er blant de få som ikke har lest Knausgård tidligere. Dermed lå det i korta at det var en spent leser som ga seg i kast med denne firebinds velkomsten. Var Knausgård en så unik og spennende forfatter som hypen ville ha det til? Mitt svar er i stor grad ja.

Bare ideen med å skrive disse fire bindene er høyst original. Det betyr på ingen måte at sluttresultatet trengte å bli bra, men etter å ha tilbragt de siste ukene sammen med velkomsten, så har jeg ingen problemer med å slå fast at det har det blitt. Tildels strålende faktisk.

Vi får følge Knausgård og familien hans bortimot dag for dag fra i fjor høst – like etter at alle fikk beskjed om at en ny verdensborger var på vei. Noen ganger blir han ytterst privat, noe jeg ikke er veldig sikker på om jeg synes så veldig om, men det er hans valg. I stor grad er det observatøren og beskriveren Knausgård som tar oss med inn i sitt univers og på disse områdene er Knausgård en mester – intet mindre. Han ser det store i det lille og vice versa og om det er veps, munn, lyn, piss eller tyggegummi det dreier seg om, så greier han å beskrive "alt" rundt seg på et høyst unikt vis. Av og til blir det veldig ordrikt – Knausgård er i besittelse av en slags bevissthetsstrøm som saksofonlegenden John Coltrane – og det betyr at alt sjølsagt ikke er like relevant, men jeg har ingen problemer med å ta det med på kjøpet.

I tillegg gir Knausgård oss også ei dagbok over mye av denne perioden og det er bare å la seg fascinere av hva han har fått med seg – helt siden i fjor høst og til langt ut i august i år.

De fire bøkene er utstyrt med flotte og fargerike illustrasjoner – svært så forskjellige – av Vanessa Baird, Lars Lerin, Anna Bjerger og Anselm Kiefer.

Karl Ove Knausgård er utstyrt med ei helt spesiell stemme – på sett og vis er det en form for skriftlig verbaljazz han bedriver – og han improviserer på et vis som kun de beste og mest unike instrumentalistene gjør det.

PS Knausgård bruker gjennomført ordet likesom – med e mellom lik og som. Det finnes såvidt jeg vet ikke i noen norsk ordbok, men det tror jeg bryr Knausgård midt i ryggen. Det også.

Karl Ove Knausgård

Om høsten

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om vinteren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om våren

Forlaget Oktober

Karl Ove Knausgård

Om sommeren

Forlaget Oktober

Det er aldri overraskende at det som kommer fra Rune Klakegg er bra, men dette "verket" med Scheen Jazzorkester overgår likevel alle forventninger.

Scheen Jazzorkester med Rune Klakegg som nummer fem fra venstre, imponerer voldsomt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva er det med Skien eller Scheen som det het fram til 1814? Sikkert mye, veldig mye, men det kommer i alle fall uhorvelig mye talent fra byen – spesielt når det gjelder jazzmusikk og jazzmusikere. Slik har det vært lenge og slik er det fortsatt. Pianisten, komponisten og arrangøren Rune Klakegg har stått svært høyt oppe på favorittlista mi helt siden jeg hørte han for første gang langt tilbake i det forrige årtusenet i band som Cutting Edge, Eim, Søyr og Out to Lunch. Jeg var ganske enkelt overbevist om at han ville nå veldig langt – langt utenfor Harald og. Sonjas grenser også, men av årsaker et godt stykke utenfor min fatteevne så skjedde ikke det. Som leder for dette lille storbandet anno 2016 bekrefter han nok en gang at han fortsatt befinner seg der oppe.

Klakegg var sentral i hovedstadens jazzmiljø helt fram til 2006. Da pakka han flyttelasset og bosatte seg i sin opprinnelige hjemby Skien igjen. Der blei han sjølsagt sentral på mange slags vis og tre år etter hjemkomsten var han en av inititativtakerne til Scheen Jazzorkester som har blitt et profesjonelt, regionalt stort band – ikke et storband – i regi av Sørnorsk Jazzsenter. Klakegg er bandets kunstneriske leder og da han runda 60 i fjor, markerte Scheen Jazzorkester det med en konsert basert på Klakeggs komposisjoner og arrangement. Låtene er henta fra store deler av Klakeggs karriere og det er blant annet en rekke låter opprinnelig skapt for trio, men som Klakegg har arrangert for Scheen Jazzorkester på et vis som forteller oss at han har en solid base både i den klassiske verden og i jazz med tydelige forbilder som Gil Evans og hans arvtaker Maria Schneider. I tillegg til hans egne strålende låter og ditto arrangement, får vi også en høyst original versjon av "Moon River" med Nina Gromstad på vokal.

Med et 13-manns- og kvinnersband med usedvanlig dyktige ensemblemusikanter og solister som "far" i Skiensjazzen, altsaksofonisten og fløytisten Guttorm Guttormsen,, trompeteren Thomas Johansson og trommeslager i superklassen Audun Kleive, pluss en rekke ""nye", meget dyktige instrumentalister og Rob Waring som gjest på vibrafon,har Klakegg & Co skapt et melodisk og dynamisk univers som umiddelbart etablerer Scheen Jazzorkester helt i den nasjonale toppen blant større ensembler. Det er så avgjort noen spesielt med Skien – eller Scheen.

Rune Klakegg & Scheen Jazzorkester

Fjon

Losen Records/MusikkLosen

Elisabeth Melander er en godt voksen svensk vokalist som har passert under min radar. Det har det nå heldigvis blitt en slutt på.

Det er smil og varme i sangen til Elisabeth Melander.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Elisabeth Melander nærmer seg de fantastiske 60-åra om ikke så lenge. Det betyr at hun har vært med ei god stund – hun var faktisk den aller første vokalisten som fikk jazzutdannelse i Sverige. Hun har jobba og undervist i flere tiår, men altså ikke fått noen spesiell oppmerksomhet her hjemme. Leit – for oss i alle fall.

Melander framstår som en vokalist med solid forståelse for og innsikt i den amerikanske sangskatt-tradisjonen. Hun har utvikla ei varm, lys, dynamisk og swingende stemme, både på engelsk og svensk og som scatter, som kler denne tradisjonen veldig bra. Hun behersker både ballader og mer opptempo saker like bra også. Det får vi gode eksempler med "Blue in Green", som hun har skrevet egent tekst til, "Like Someone in Love" og "Someone to Watch over Me". I tillegg får vi ganske ukjente låter samt flere originallåter ført i pennen av Melander.

Når hun så får utmerket assistanse av trompeteren Anders Bergcrantz, bassist Lars Danielsson, gitarist Göran Klinghagen, saksofonist Inge Petersson, den norsk-svenske trommeslageren Terje Sundby, en strykekvartett og ikke minst pianisten Håkan Rydin – nydelige duomøter blant annet – så får vi møte flere sider av Elisabeth Melander.

Det tok si tid før jeg skulle få møte Elisabeth Melander altså. Det kan ikke fortsette på denne måten – det har hun sørga for.

Elisabeth Melander

Reflections of a Voice

Prophone Records/Naxos Norway

Torun Eriksen avslutta lanseringsturneen sin på aller beste vis på flotte Stallen i Horten. Du verden for en formidler!

Torun Eriksen med sin høyre hånd, den eminente bassisten Kjetil Dalland.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Tor Hammerø

Da Torun Eriksen ga oss sitt ferske visittkort "Grand White Silk" konkluderte jeg med at hun hadde skapt et nydelig univers. http://torhammero.blogg.no/1472149400_nydelig_univers.html. Etter å ha turnert land og strand etter plateslippet, landa hun på Stallen i Horten i går og du verden så herlig det var å bli tatt med inn i dette universet. Jeg har helt siden Jens Christian Bugge Wesseltoft oppdaga Eriksen og ga ut debuten "Glittercard" i 2003, ment at Eriksen både som tekstforfatter, komponist, bandleder og vokalist – som formidler med andre ord – har hørt hjemme langt der oppe i de øverste internasjonale sjikt. Måten hun fremstår på nå gir oss all den bekreftelse som er nødvendig til en slik påstand – nå i større grad enn noensinne.

Tangentmagiker Jørn Øien i laboratoriet sitt.

Foto: Tor Hammerø

Med å starte ballet – konserten bestod av to sett – med "Compromise" – noe hun på ingen måte gjør eller gjorde, så etablerer hun umiddelbart en tilstedeværelse, unik personlighet og ekthet med sin perfekte diksjon og ditto engelskuttale. Torun Eriksen er noe så voldsomt i nuet og måten hun tar med seg sitt publikum inn i sangene sine med korte, poengterte introer, er av typen lærebok. Hun vil sitt publikum godt og responsen blir deretter.

Repertoaret var i stor grad henta fra "Grand White Silk" og etter godt og vel et titalls konserter etter plateslippet, har låtene fått utvikle seg og tatt stadig nye retninger og fått enda mer personlighet. Litt "historisk" stoff blei det heldigvis også plass til – spesielt fra "Prayers & Observations" fra 2006 og sjølsagt "Glittercard" som ekstranummer – og det forteller alt om hvilken spennende og personlig utvikling Eriksen har vært gjennom.

Hortens store sønn, Andreas Bye, på hjemmebane på Stallen.

Foto: Tor Hammerø

Når så Eriksen omgir seg med et perfekt band med Andreas Bye på trommer, Kjetil Dalland på basser – en som låter som gitar også og Jørn Øien på på tangenter, så er faktisk det meste på plass. I denne settingen får sjølsagt de tre anledning til å strekke ut på et helt annet vis enn på skiva og du verden for noen solister vi har med å gjøre. Dalland er en inderlig og varm instrumentalist som kler Eriksens univers perfekt og "møtene" mellom Bye og Øien var ofte av typen magiske – intet mindre.

Konserten på det nydelige lokalet Stallen i Horten, med et flott og lyttende publikum, var altså slutten på turneen. Torun Eriksen, som fortsatt heldigvis befinner seg i alle sine musikalske grenseland det være seg jazz, gospel, soul, rock og andre herligheter, er i mine ører bedre enn noensinne. Nå venter Tyskland – resten av verden bør også kjenne sin besøkelsestid. Torun Eriksen er egentlig bare ved reisens start.

Torun Eriksen

Horten Jazzclub, Stallen – 1. oktober

Sandra Borøy er bare 23 år ung. Til tross for det har hun mange historier og mye musikk i seg.

Sandra Borøy på scena under Moldejazz.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De fleste med aldri så lite jazzinteresse har hørt om jazzutdanninga i Oslo og Trondheim. I tillegg finnes det også meget oppegående "jazzlinjer" også i Tromsø, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Det er ved den sistnevnte kyststribe vokalisten, tekstforfatteren, komponisten og bandlederen Sandra Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, har befunnet seg de seineste åra og utvikla sitt åpenbare talent. Det har hun gjort sammen med trommeslageren Jonatan Schanke Eikum, fra Oslo, bassisten Guttorm Strand Syrrist, fra Hønefoss, og gitaristen Jonas Dyrstad Valberg fra Svelgen i Sogn og Fjordane. Et aldri så lite Norge Rundt der altså.

Sandra Borøy med sine empatiske medmusikanter.

Borøy har skrevet all musikk og alle tekster – på norsk – på debutskiva. Hun er en flink observatør og mer enn lovende hverdagspoet. Låtene blir litt for like for meg – ikke alle er like minneverdige, men det er absolutt potensial der også. Dessuten krydrer Borøy de "skrevne" låtene med flere ordløse ekskursjoner også.

Borøy har ei lys, varm stemme og er en flink formidler, men det slår meg nok en gang at norsk ikke nødvendigvis er det språket som egner seg best i jazzliknende landskap. Jeg ønsker meg mer temperatur og temperament og mer dynamikk i uttrykket og låtene til Borøy – alt dette har en tendens til å komme med alder, trygghet og livserfaring.

I Schanke Eikum, Strande Syrrist og Dyrstad Valberg har Borøy fått med seg svært dyktige og ikke minst empatiske medmusikanter som kler Borøys musikk og musikalske visjoner på et ypperlig vis. Ingen får spesielle rom til å utfolde seg som solister, men som fargeleggere gjør de så absolutt en flott jobb.

Musikken og Borøy henter mye fra jazz og fra visepop/jazz-landskap. Sandra Borøy er så absolutt på vei mot noe spennende og originalt. Hun er bare såvidt ute av startblokkene i karriera si og jeg gleder meg til å møte henne på nye og enda modnere stoppesteder i åra som kommer.

Sandra Borøy

Sus

Losen Records/MusikkLosen