Engelske Laura Marshall debuterer med en strålende krimroman der hun gjør den høyaktuell med spennende bruk av sosiale medier.

«Venneforespørsel» er et flott eksempel på at man skal leve ut drømmen sin. Etter å ha studert engelsk og gått på skrivekurs, så blei det å skrive bok fortsatt en drøm for Laura Marshall. Etter å ha holdt på med andre jobbrelaterte saker i bortimot 20 år, tok hun likevel mot til seg og i 2016 kom hennes debut, «Friend Request» på engelsk.

Det skulle vise seg å bli en umiddelbar suksess og det er nok flere grunner til det. Utgangspunktet er at bokens hovedperson, Louise Williams, får en venneforespørsel fra en tidligere skolevenninne – Maria Weston. Ikke noe underlig i seg sjøl, men når det har seg slik at Maria har vært død i 25 år, så stiller det seg noe annerledes. Eller kanskje hun ikke døde likevel…..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfra begynner snøballen å rulle og Marshall, med sitt lette og elegante språk – flott oversatt av Marianne Fjellingsdal, tar oss med tilbake til skoledagene i 1989 samtidig som hun knytter historia sammen med det som skjer i 2016.

Sosiale medier byr jo på nye og nesten uante muligheter både med positive og negative fortegn. Marshall makter gjennom sin «bruk» av facebook å skape en blanding av frykt og spenning som fører til at et stadig større edderkoppnett av personer fra 1989 blir involvert i 2016.

Vi er vel flere som har blitt konfrontert med 25 år gamle bekjentskaper gjennom facebook, men forhåpentligvis få på den måten Louise Williams gjør det.

De 400 sidene Marshall har fylt med spenning fyker unna på noen kvelder/timer og tror det eller ei, så ender det med en uventa slutt og spenninga holder seg helt til siste side.

«Venneforespørsel» slo gjennom et brak borte på fotballøya og har blitt solgt til en rekke land. Det er all mulig grunn til at den kan bli en hit her hjemme også – både for facebookfolket og alle andre.

Laura Marshall

Venneforespørsel

Vigmostad & Bjørke

Det er ingen bombe at geniet Thelonius Monks musikk blir oppdaga og videreforedla kloden rundt. Den canadiske pianisten Andrés Vial føyer seg elegant inn i rekka.

Vial (40) har jobba med Thelonious Sphere Monks (1917-82)  musikk siden 2005. Med dette visittkortet forteller han oss at han virkelig har kommet under huden på denne evig fascinerende og tidløse skatten.

Andrés Vial fra Montreal er et fullstendig nytt navn for meg, men han og musikken hans er et godt eksempel på hva og hvordan sosiale medier funker. Vial har tydeligvis på et eller annet vis oppdaga Tor de Jazz-bloggen og lurte på om han kunne få sende meg et eksemplar av sin ferskeste cd. Det var sjølsagt ikke nei i min munn og ved hjelp av postmenn/kvinner på begge sider av Atlanteren så fant den altså veien til postkassa mi og etterhvert cd-.spilleren.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har vært en sann fornøyelse. Etter at Vial hadde fullført sine jazzstudier i New York på begynnelsen av 2000-tallet, returnerte han til Montreal og satte raskt i gang med en Monk-festival som varte flere år. Han satte også i gang med å transkribere stort sett alle Monk-låter som finnes og det har ført til at på denne samlinga får vi en rekke Monk-låter de færreste kjenner til.

Sammen med et New York-komp med Dezron Douglas på bass og Rodney Green på trommer eller Montreal-vennene Martin Heslop (bass) og André White (trommer) – alle av det utmerkede slaget – og ikke minst en av verdens ledende gitarister i den melodiske, groovy sjangeren, Peter Bernstein, med en stor og varm tone og med en total oversikt, viser Vial oss hvilken strålende Monk-tolker og pianist han er.

En av de mer kjente Monk-låtene, «Ask Me Now», blir servert på duo med Vial og Bernstein og ellers er det morsomt og spennende å høre ukjente og sjeldent spilte låter som «Bluehawk», «Light Blue» og «Functional».

Andrés Vial og den tidløse skatten til Thelonious Sphere Monk har det som sagt vært en sann fornøyelse å få møte. Han må gjerne komme og hilse på i levende live også.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Pianisten Norvald Dahl har samla en høykompetent trio og gitt den – og oss – solide utfordringer.

Pianisten, komponisten og bandlederen Norvald Dahl (40), fra jazzmetropolen Fosnavåg på Sunnmøre, har studert jazz både i Stavanger, på jazzlinja i Trondheim og er nå i ferd med å ta sin master på Musikkhøgskolen i Oslo. Til tross for det har han altså makta å passere under min radar, men med sin platedebut, «Organic Chamber», så har det blitt en orden på det.

Sammen med bassist i ultraklassen, Mats Eilertsen, og den amerikanske saksofonisten Jon Irabagon, blant annet kjent fra bandet Mostly Other People Do the Killing og samarbeid med storheter som Mary Halvorson og Dave Douglas, møter Dahl oss med en trio med en helt unik besetning. Her er altså trommene fraværende og Irabagon spiller for sikkerhets skyld mezzo sopransaksofon som befinner seg et sted mellom alt og sopran, og som jeg tror jeg aldri har hørt før.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dahl har jobba med Irabagon til og fra helt siden 2012 og bedre tredjemann i dette kammermusikalske universet enn Eilertsen er vanskelig å tenke seg.

Dahl står for de fleste låtene, noen i samarbeid med Irabagon, og her finner vi impulser fra både folkemusikk, pianoikoner som Bill Evans og Herbie Hancock, klassisk musikk og frijazz.

De tre har en fundamental forståelse for både musikkens intensjoner og for hverandre. Det fører til kammermusikalske samtaler på høyt nivå der ideer blir født, videreført og avslutta. Besetninga, eller rettere sagt instrumenteringa, fører til lydlandskap et godt stykke bortenfor det vi vanligvis hører og det gjør det hele ekstra spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

André Roligheten og Tollef Østvang er sentrale herrer på begge disse utmerkede skivene. Vi snakker norsk/svensk samarbeid på øverste hylle.

Dobbel Roligheten, dobbel Østvang, dobbel Clean Feed og dobbelt opp med strålende og original musikk. Det må man vel si er et bra utgangspunkt for det aller meste.

Møtet med kvintetten Friends & Neighbors er på ingen måte overraskende av det framifrå slaget. Helt siden jeg hørte bandets første skive i 2011 så har pianisten Oscar Grönberg, trompeteren Thomas Johansson, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Tollef Østvang tatt stadig nye steg med samme besetning og med de samme idealene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er bandets fjerde skive og Roligheten, Strøm og Grönberg står for komposisjonene. Tankegodset som Ornette Coleman, Don Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell/Billy Higgins etablerte på slutten av 50-tallet over there, har vært en tydelig inspirasjonskilde for Friends & Neighbors hele veien og den melodiske frijazzen har de fem gjennom både kollektive og individuelle kvaliteter løfta opp til et nytt nivå anno 2018/19.

Det Friends & Neighbors har levert har vært tøft og spennende fra dag 1 – det er det så avgjort fortsatt.

Der Friends & Neighbors har lang fartstid bak seg, så er The Way Ahead en relativt ny konstellasjon. Initiativtakere er Roligheten og Østvang og de har invitert med seg flere av de ledende stemmene på begge sider av Kjølen. Carl XVI Gustaf och Silvia har sendt trompeteren Niklas Barnö, vibrafonisten Mattias Ståhl og trombonisten Mats Äleklint mens Harald og Sonja i tillegg bidrar med alt- og barytonsaksofonist Kristoffer Alberts og bassist Ola Høyer. Til sammen blir det et stjernelag i det moderne gata.

Tittelen mer enn antyder hva som er utgangspunktet for disse musikalske ekskursjonene. Ikonet Albert Ayler (1936-70) ga oss musikk med røtter i frijazz og gospel, og sikkert mye annet, som hadde titler som man vil nikke anerkjennende til når man ser tittelen på The Way Aheads debutalbum.

Det er likevel slik at Roligheten og Østvang har skrevet all musikken her – det hadde vært overraskende om Ayler hadde kommet opp med låter som het «Lakenskrekk» og «Tåkefyrste» – og den trigger åpenbart denne septetten til å skape landskap vi ikke har hørt mye til de seineste tiåra.

Dette er tøff, åpen, moderne musikk med solide røtter tilbake til noe viktig og originalt servert av noen av de aller beste på begge sider av Kjølen. Masse kred til alle involverte, men spesiell heder til André Roligheten og Tollef Østvang som bidrar heftig på begge utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og komponisten Kjetil Jerve (30) fra Ålesund har i løpet av de seineste åra vist at han tilhører det aller øverste sjiktet blant de unge improviserende her til lands – nesten uansett sjanger.

Jerve har dukket opp i en rekke settinger, blant annet i Chet Baker-hyllest bandet Baker Hansen og i en New York-setting sammen med kremen av musikere fra jazzens hovedstad. Under Moldejazz for et par år siden møtte vi han sammen med den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin i et cool-landskap der hans store Lennie Tristano-lidenskap var åpenbar.

Nå har han altså tatt turen til Tokyo og serverer oss uhyre personlig solopiano-musikk. Jerve framstår med en modenhet, ro og sjølinnsikt som er ganske så  unik for en musiker som har tilbragt såpass få år på Tellus.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På dette visittkortet – hans første helt aleine – får vi bli med på en helt spesiell ekskursjon der han faktisk bare spiller to låter, men begge i to versjoner. Skjønner????

Jerve presenterer en rekke små ideer som han gir seg sjøl tid til å utvikle sakte, men sikkert. Det er en sann fryd å få bli med på denne saaaakte reisa som er egna til både kontemplasjon og sjelefred. Jerve gir både seg sjøl og oss tid til å finne inn til kjernen i budskapet og du verden så fint det er å få den muligheten i en verden som ellers er så oppjaga.

De to låtene blir servert både i 45 og 33 1/3-versjoner. Lyden blir enda djupere, roligere og mer «ettertenksom» i den andre utgava og byr oss nye muligheter. Jeg har aldri opplevd noe liknende tidligere og det er uhyre fascinerende å få servert de to versjonene.

Kjetil Jerve framstår som en stadig mer spennende og original pianist og musikant.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske pianisten og musikkfilosofen Jakob Davidsen har skjønt at det er fornuftig å invitere med seg norske venner. Denne gangen er det den helt spesielle stemmekunstneren Sissel Vera Pettersen.

Komponisten, pianisten og konseptualisten Jakob Davidsen (49) har i flere tiår jobba i skjæringspunktet mellom komposisjon og og improvisasjon. Et av hans prosjekter har han kalt Silence Trio Series. På den første utgivelsen bidro saksofonisten Torben Snekkestad, her  er det altså Sissel Vera Pettersen og på den neste kommer trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen til å bidra. Nordmenn på alle utgivelser altså – det skal vi være glade for og stolte av.

Sjøl om jeg ikke har hatt fått hørt den første med Snekkestad og gitaristen Hasse Poulsen og den tredje som kommer seinere i år med Strønen og bassisten Jesper Egelund, så stoler jeg på det som har kommet ut fra møtet mellom Davidsen, Pettersen og Pontoppidan når det hevdes at ro, stringens, sjangerfrihet og stillhet er fellesnevnere for alle disse møtene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Davidsen har en også en klar filosofi bak disse tre innspillingene. 1: vent – la lyden få bestemme 2: aksepter lyden som vokser frem 3: la totaliteten ha hovedfokus 4: alt er mulig – ingenting er galt.

Med dette i bakhodet er det en nytelse å følge de ni musikalske forløpene som vokser fram her. Her er det tre lyttere i ultraklassen som ikke føler noe som helst behov for å dominere – her er det det kollektive uttrykket som gjelder, presentert gjennom tre unike stemmer. Pettersen og Pontoppidan, som forøvrig hjar jobbet sammen i 15 år i duoen Lift, bidrar også med live elektronikk.

Dette er spontant unnfanga, sakteflytrende, dvelende, vakker og unik musikk i en rekke skjæringspunkt. Davidsen har på et filosofisk vis vært premissleverandør, men sjølsagt helt avhengig av de to andre for at det skulle bli akkurat det det blei. Ei reise til ukjente og spennende musikalske landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi har hørt om engelskmenn i New York, men Jostein Gulbrandsen er vel den første fra Namsos som har gjort seg bemerka i The Big Apple. Her møter vi den fine gitaristen med sin «lokale» kvartett.

Jostein Gulbrandsen (42) har bodd i New York helt siden 2001 og forteller oss med det at det er mulig å leve drømmen: å være jazzmusikker i jazzmusikkens hovedstad. Enkelt har det sikkert ikke vært, men basert på det vi får høre med hans NY-kvartett på «Looking Ahead» så skjønner vi godt at Gulbrandsen greier seg også der markedet er aller tøffest.

Etter at Gulbrandsen hadde gjort unna studier både i Kristiansand og i Texas, så blei New York neste stopp. Der har han tydeligvis funnet det han så etter og musikalsk befinner han seg midt i en stolt amerikansk tradisjon med røtter tilbake til både 50- og 60-tallet, men der han samtidig er en del av nåtida også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er mitt tredje møte med Gulbrandsen på skive. De to første er med henholdsvis trio og kvartett med amerikanske musikanter, bortsett fra nok en nordmann bosatt i New York – bassisten Eivind Opsvik – på en av dem.

Her treffer vi Gulbrandsen på norsk selskap for første gang, men med musikanter han omgås og spiller mye med i metropolen.  Mark Ferber på trommer, Mike McGuirk på bass og den japanske pianisten Megumi Yonezawa som også har gjort som Gulbrandsen, nemlig slått seg ned i NY.

All musikken er skrevet av Gulbrandsen og her får vi hele spekteret fra fine ballader til heftige opptempo-saker. Alt hører hjemme innafor den melodiske gata der det er relativt lett å finne ut hvor eneren hører hjemme, men det betyr ikke at musikken er uten utfordringer.

Gulbrandsen viser seg fram med sin varme og runde tone som en gitarist som har hele den moderne jazzhistoria inne, men gjennom ei låt som «Cold Times» ikke ligger skjul på at han føler et klart slektskap til John Scofield. Det er det jo på ingen måte noen grunn til å skamme seg over.

Sammen med meget dyktige medmusikanter som ikke hører til blant de aller mest navngjetne over there, har Jostein Gulbrandsen nok en gang fortalt oss hvilken god Namsos- og Norge-ambassadør han er.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Er du blant dem som aldri får nok av Coldplay, så er kanonpakka med dokumentar og livekonsert – på dvd – og og en dobbeltcd med nok en livekonsert både julekvelden og vel så det.

Jeg er på ingen måte noen Coldplay-spesialist, men har fulgt bandet med ujevne mellomrom de rundt 20 åra de har befolka Tellus. Basert på denne dokumentasjonen fra høsten 2017 – med konserter i Buenos Aires og  São Paulo – så er de kanskje bedre enn noen gang.

Vi har med kameratgjengen å gjøre som møttes i London på siste halvdel av 90-tallet og som hadde en klar ambisjon: de skulle bli rockestjerner. Det er det mange som gjerne vil, men Coldplay-gutta har så definitivt nådd målet sitt. Vi snakker enkelt og greit om et av de aller største rockebanda på kloden nå til dags.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne strålende dokumentasjonen av hvem Coldplay er og veien de har gått, får vi i løpet av denne godteposen. Første del er en utmerka dokumentarfilm på en time og 45 minutter der vi får være med fra den spede begynnelse og frem til i dag. Masse interessant stoff og det forteller oss mye om den unike empatien mellom de fire som har holdt sammen hele veien.

For mange er nok Chris Martin Coldplay, men han er den første til å understreke at de er et kollektiv og slik framstår de da også. Vi ser det også på scena under den to timers lange konserten fra São Paulo i Brasil – på hjemmebanen til Pele vil jeg tro – der den fantastiske filmproduksjonen fører til at vi i heimen får «nesten» den samme opplevelsen som de mange, mange titusener som var til stede denne novemberkvelden for vel et år siden.

I tillegg får vi den «samme» konserten fra Buenos Aires på samme turneen på en dobbelt cd. 23 låter med «alle» hitene levert med et trøkk og en inderlighet bare Coldplay kan servere. Dette er rockemusikk levert av et rockeband på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Coldplay
Live in  São Paulo + Live in Buenos Aires + A Head Full of Dreams (Film)
Parlophone/Warner Music

St. Johann i de østerrikske alpene er nok mest kjent for aktiviteter der nedoverski er involvert. Nå melder denne frijazzduoen med Mars Williams og Tollef Østvang seg på med en konsert fra skimetropolen.

Saksofonisten Mars Williams (63) tilhører noe som likner på legendesjiktet i amerikansk frijazz og altrock. Han har spilt med «alt og alle», men er åpenbart fortsatt like sulten. Nå har han slått sine putler sammen med trommeslageren Tollef Østvang (34) fra Os i Hedmark, som så mange andre av de mest lovende improviserende musikanter her til lands med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim.

Våren 2017 møttes de to til konserter på begge sider av Atlanterhavet og vi får altså være med på de knappe 40 minuttene i St. Johann. Om de to hadde spilt sammen tidligere vet jeg ikke, men samtalene flyter i alle fall så fritt og så meningsfullt at man skulle tro det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tre «låtene» – dette er nemlig fullstendig fritt improvisert – tar utgangspunkt i ideer som har oppstått der og da og som blir tatt videre og avslutta når de to ikke har mer å legge til. Frilynte samtaler med to svært åpne sinn involvert med andre ord og det som lett kan ende i tomprat, er i dette tilfellet svært meningsfullt.

To lyttende musikanter fra to forskjellige generasjoner og fra to forskjellige verdensdeler har altså satt hverandre stevne og det har ført til utfordrende musikk både for de to og for alle oss som får gleden av å oppleve den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Åpen sjø» er mitt første møte med den svenske krimforfatteren Arne Dahl og hans helter Sam Berger og Molly Blom. Det blir garantert ikke det siste.

Arne Dahl, eller Jan Arnald som han egentlig heter, har siden debuten i 1998 skrevet nærmere 20 krimromaner. «Åpen sjø» er den tredje i rekka med Berger og Blom som gjennomgangsfigurer og helter, men man trenger på ingen måte å ha lest verken «Utmarker» eller «Innland» for å ha glede av «Åpen sjø».

Det Dahl – jeg skjønner forresten ikke dette med pseudonymer når det egentlige navnet er kjent – makter gjennom sitt usedvanlige grundig planlagte og svært detaljerte plot, er å ta oss med inn i ei realistisk historie med som kunne ha foregått i dagens Sverige, eller Norge, med et bakteppe henta fra vår tids politiske hverdag der blant annet IS mer enn lurer i bakgrunnen.

Dahl bruker litt for lang tid og «planter» litt for mange detaljer innledningsvis til at det blir helt greit å danne seg det store bildet, men med hjelp av sitt meget gode språk så retter han opp i det ganske raskt.

Det er et driv i fortellinga og språket hans som gjør at det er svært vanskelig å legge den fra seg. Når så persongalleriet hører hjemme i samme klasse, så blir det slik at jeg i alle fall assosierer meg lett med de involverte – de er alle sammen svært troverdige.

Stockholm, skjærgården og dalstrøka innafor og utafor er lokasjonene Dahl benytter og han beskriver stedene slik at vi «er» der underveis. Dahl har bedrevet en research i mesterklassen og går inn i detaljene slik at alt blir troverdig og ikke minst spennende. Han har enkelt og greit sørga for at jeg har fått meg en ny favorittforfatter i krimsjangeren.