Stiller sulten

Med denne høyst originale innspillinga viser Maja S. K. Ratkje oss hvordan musikk også kan stille sulten.

Maja S. K. Ratkje både er og har ei stemme ulik alle andres.

For et par år siden fikk Maja S. K. Ratkje i oppdrag å skrive musikk for ballettforestillinga «Sult» som Jo Strømgren satte opp. Utgangspunktet var sjølsagt Knut Hamsuns legendariske roman med samme navn.

Her har Ratkje tatt musikken hun skrev et steg videre og vi møter henne på et musikalsk sted de færreste, om noen, av oss har møtt henne tidligere.

Sjøl om Ratkje spilte musikken live under forestillingene, så har hun med denne studioinnspillinga tilpassa den til et nytt format. Jeg fikk aldri oppleve verken balletten eller den tilhørende musikken, men du verden så glad jeg er for at den har kommet min vei endelig.

Ratkje gjør alt sjøl her. Hun spiller et høyst manipulert eller modifisert pumpeorgel – småsure er det også! Dessuten synger hun og plystrer – og improviserer.

Mange kjenner Ratkje som samtidsmusikant og komponist. Den delen av henne er også med her, men i minst like stor grad er det historiefortelleren og fargeleggeren Ratkje vi møter.

Hun makter på sitt helt unike vis å ta oss med inn i og videreføre Hamsuns univers inn i vår tid. Hun skaper helt nye rammer og samtidggjør «Sult» på et vis som aldri har blitt gjort tidligere.

Maja S. K. Ratkje bekrefter nok en gang at hun er en helt spesiell stemme med noe helt unik å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maja S. K. Ratkje
Sult
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Drømmeveveren

I 1966 ga Charles Lloyd ut det legendariske albumet «Dream Weaver». Lloyd er fortsatt i stand til å veve drømmer – store og vakre.

Charles Lloyd er en levende legende – intet mindre. Foto: Tore Sætre

Som alltid med lue, mørke briller og den venstre skuldra litt høyere enn den høyre, ga den 81 år unge Charles Lloyd oss nok et prov på hvilken retningsgiver, drømmeskaper, unik saksofonist/fløytist og bandleder han har vært og fortsatt er.

I løpet av denne søndagen spilte han to konserter på Victoria – visstnok med to helt forskjellige sett. Jeg fikk med meg den siste – ryktene sier at den første var like bra. 

Charles Lloyd og hans fantastiske ganske nye band Kindred Spirit. Alle foto: Tore Sætre

 

Charles Lloyd har vært en mester til så mangt, men det å finne nye, strålende og samtidig utfordrende unge medmusikanter har vært et av hans varemerker helt siden han oppdaga Keith Jarrett på 60-tallet.

Kindred Spirit består av pianisten Gerald Clayton, trommeslageren Eric Harland – som har vært med lenge med sine doble hi hat-er, bassisten Harish Raghavan og gitaristen Marvin Sewell. Lloyd har hatt mange toppband, men det spørs likevel om ikke denne utgava er hans aller beste. For et band!

Det kunne vært skrevet et eget kapittel om hver enkelt av de fire «unge» medmusikantene. Etter at Raghavan hadde ei ganske beskjeden start på konserten, så etablerte han seg også med ei egen stemme på samme nivå som de  tre andre. Vi snakker unike solister som samtidig er lagspillere på alle øverste hylle.

Og så Lloyd da. Med en tone så umiskjennelig hans og en ustoppelig evne til å skape nye landskap, nye drømmer i en alder av 81 så har jeg ingen problemer med å utrope han til en av de aller største nålevende saksofonistene på Tellus.

Med et repertoar bestående av låter stort sett fra noen av hans seineste innspillinger, blant andre «Defiant», «Nu Blues»  og ikke minst den fantastisk vakre avslutninga med «La Llorona», så sørga den ustoppelig kreative Charles Lloyd for at novemberkvelden langt i fra blei så mørk som den trua med. En fantastisk opplevelse med en empati og dynamikk i uttrykket alle – musikere og alle andre – har mye å lære fra.

Det er vi som skal takke!

 

Charles Lloyd Kindred Spirit

Victoria Nasjonal Jazzscene, 3.11.19

Ca. 200

Nok en ny verden

Duoen BirdWorld, med base i Oslo og London, er enda en konstellasjon som tar oss med til steder de færreste – om noen – av oss har vært på før.

Adam Teixeira og Gregor Riddell – BirdWorld – er ikke som andre duoer.

Den engelske, men delvis Oslo-bosatte cellisten og elektronikeren Gregor Riddell og den canadiske, men London-bosatte trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, møttes for første gang i Banff i Teixeiras hjemland. På en workshop der begynte de å forske i landskap der både det frie og det strukturerte blei miksa med field recordings de begge hadde samla.

Etter at Teixeira flytta til fotballøya for fem år siden, har forutsetningene for samarbeidet blitt bedre og mer stabile og BirdWorld har vokst fram som et resultat av det.

Tidligere i år kom det en digital smakebit bestående av fire låter som duoen kalte «Ting tar tid». Alle disse låtene har også blitt med over til den egentlige debuten, «Unda».

Samtalene mellom de to forsetter i en blanding av et fritt og et melodisk landskap der de akustiske instrumentene, blant annet kalimba, går sammen med den elektroniske manipuleringa av opptakene gjort rundt om på kloden.

De som aner at dette låter annerledes enn det meste, har faktisk helt rett. Musikken er tøff, spennende, utfordrende, hip, vanskelig, men overraskende tilgjengelig. Den er åpenbart skapt av to musikanter som kjenner hverandre godt og som vil til de samme stedene. Det har de i svært stor grad makta.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

BirdWorld
Unda
Focused Silence/birdworldmusic.com
BirdWorld
Ting tar tid
birdworldmusic.com

 

Verdens beste Di derre

Verdens beste Di derre med verdens beste KORK i ryggen.

Fortellinga om Di derre er ei uendelig suksesshistorie. Noe forteller meg likevel at seinsommerdagene for noen måneder siden sammen med Kringkastingsorkesteret på Oslos tak, kommer til å gå inn på det folkekjære bandets seierspall – og bli der værende.

 

Det skulle jo bare være hygge. Di derre altså. Og det er det sikkert også. I tillegg har det blitt så mye, mye mer. Vennegjengen fra Molde med en gudebenåda historieforteller i sin midte har blitt folkeeie og de er blant de ytterst få artistene her til lands som kan reise rundt år etter år og spille de samme sangene til minst like stor applaus.

Toppe Moldejazz 2018

Di derre lurte sikkert sjøl også på hva som kunne toppe den legendariske Moldejazz-konserten på Romsdalsmuseet fra i fjor. Lykken står som kjent den kjekke bi og Norges «beste band», Kringkastingsorkestret, ønska å følge opp suksessen med store utekonserter sammen med kjente artister. Bjørn Eidsvåg og deLillos var de to første som hadde fått den ære og Di derre var ikke vanskelig å be da forespørselen kom de heller.

Tre konserter til ende 

Det som helst skulle være tre konserter bada i solskinn på Frognerseteren like ved Holmenkollen, blei en tildels regnfull affære. Været var faktisk så dårlig at en eller flere stod i fare for å bli avlyst. Heldigvis gikk det ikke så ille og sjøl om regnet plaska ned, så storkoste publikum seg tydeligvis i tre konserter til ende.

Høydepunkter 

Bortimot 750.000 mennesker har sett konsertopptaket på tv. Det sier en hel del om hvilken status Di derre har i nordmenns bevissthet og når får alle de – og alle andre – muligheten til å oppleve deler av disse helt spesielle konsertene på nytt.

KORK & Co

KORK, som orkesteret kalles både internt og på folkemunne, er intet mindre enn et fantastisk og usedvanlig allsidig «band». Med superarrangører som Lars Erik Gudim og Petter Winroth, som begge har «skjønt» Di deres univers på alle slags vis, så har Di derre fått et reisefølge denne gangen som de bare kunne drømme om.

Bandet er tydelig inspirert – de er seg bevisst at de kanskje aldri får oppleve dette igjen. Jo Nesbø er sjølsagt midtpunktet og både i sangene sine og i praten mellom låtene forteller han oss nok en gang hvilken eminent historieforteller han er. Sjøl om både mange av de tilstedeværende og jeg har hørt det meste før, så gjør det liksom ingenting. Nesbø gjør det med en sjarm og ekthet som får det til å låte som om det er første gang. Da er du i besittelse av et helt spesielt fortellertalent da.

Allsang

Repertoaret til Di derre – her får vi både de aller mest kjente, noe ganske sjeldent spilt og noe ganske nytt – er av slaget folket KAN. Da snakker vi fra a til å. Når Nesbø spør publikum om de kan verset på «Jenter», og ikke bare refrenget, så får han klart svar tilbake. Større blandakor har vel neppe Di derre hatt før. Sløyt, som «Faren til Ivar» sa det.

NRK

Hele konserten ligger godt bevart hos nrk.no. Det betyr at alle kan finne den fram når de enn måtte ønske. Nå slippes den altså digitalt og om ei uke også fysisk på plate. De som ikke får nok med det, må nesten søke hjelp andre steder. 

Når det er sagt så er altså dette Di derre på sitt aller beste. Verdens beste Di derre.

Di derre med KORK
Live i Marka
Vitamin/Universal Music

Tøft fra Junaiten

Bandet Kneebody har liksom ligget i vannskorpa både hos jazz- og rockefolket helt siden oppstarten. Kanskje er det på tide å ta det store steget nå?

Kneebody har gått fra fem til fire medlemmer, men kvaliteten er like bra for det.

Kneebody begynner å nærme seg 20 års jubileum som band nå. Store deler av vennegjengen møttes som studenter ved Eastman School of Music og siden bandet ikke hadde noen utprega leder, kom en kjæreste av en av gutta opp med navneforslaget Kneebody – et tulleord egentlig. Når det gjelder bandet Kneebody er det ikke mye tull.

«Chapters» er Kneebodys niende studioalbum og tittelen på skiva forteller oss om akkurat det – et nytt kapittel. Helt fra starten har bandet vært en kvintett, men nå har det krympa til en kvartett. Bassist Kaveh Rastegar har forlatt skuta og trommeslager Nate Wood har tatt over den jobben også. Hvordan det foregår live lurer jeg fælt på, men i denne studioproduksjonen fungerer det i alle fall utmerket.

De tre andre som fortsatt er hjertelig til stede er tangentist Adam Benjamin, trompeter og effektist Shane Endsley og saksofonist og effektist Ben Wendel.

Mesteparten av materialet har de skrevet sjøl, men de har også utmerka hjelp av vokalgjestene Josh Dion, Michael Mayo, Gretchen Parlato og Becca Stevens. Vi snakker om veldig bra, men helt forskjellige sangere med røtter i alt fra pop, soul, funk, hip hop og jazz.

I tillegg til at vi får høre den nye kvartetten Kneebody, så er fortsatt Rastegar også med på seks av de ti spora og den framifrå pianisten Gerald Clayton gjester også på ei låt.

Det betyr at vi nok en gang får stifte bekjentskap med et hipt og sjangerutslettende band som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser. Her får vi servert jazz som rockefolket kan kjenne slektskap til og vi blir også invitert inn i rocka landskap som jazzfolket ikke vil ha noe spesielt mot.

Kneebody har aldri fått noe skikkelig fotfeste her hjemme. Kanskje er det for flinkt for hipsterne? Noe forteller meg at den festival- eller klubbarrangøren som setter de på plakaten vil kunne innkassere en solid suksess. «Chapters» er et tøft bevis på at Kneebody er minst like bra som de alltid har vært.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kneebody
Chapters
Edition Records/Border Music