Knut Anders Sørum er en artist jeg har den aller største respekt for. Den har ikke blitt mindre etter «Dom vonde orda».

Mitt forhold til Sørum har gått fra å se på han som en relativt A4-artist i popgata til å bli en inderlig hedersmann med soul på totendialekt. Dette har vokst fram sakte, men sikkert og med «Dom vonde orda» sier han klart fra: han er den hippeste og ikke minst inderligste og ærligste soulartisten kongeriket kan by på anno 2019.

Den ujevne nordmann blei første oppmerksom på Sørum da han vant Stjernekamp på NRK i 2016. Der viste han en allsidighet, utadvendthet og sjarm som gjorde at han raskt blei folkeeie.

Den statusen har Sørum benytta til å vise oss hvem han er på de aller fleste vis. Det har gjort han større også på de fleste måter i folks bevissthet.

Her viser han oss hvilken enorm historieforteller han er. Han skriver tekster usedvanlig mange sjømil bortenfor den vanlige popteksten, han viser seg frem på et svært så ekte og inderlig vis og den som sitter igjen uberørt etter dette møtet med Sørum får søke hjelp hos de som har utdannelse i slikt.

Når han så forteller oss om sitt innerste på uforfalska totendialekt og med så tøffe og groooovete soullåter som vi sjelden eller aldri har hørt her til lands, eller i Thailand der jeg befinner når disse orda skrives – det funker nemlig strålende her også -, så bekrefter Knut Anders Sørum sin posisjon helt der oppe. Heftig, ekte, inderlig og noe så forbanna ærlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Da er bind tre i Jan Ove Ekebergs verk om «Den siste vikingkongen» unnagjort og Ekeberg bekrefter sin enorme historiekunnskap, sin dramatiske klo og sin veldig flotte fortellerevne.

Siden 2016 har Ekeberg bragt oss tilbake i tid sånn cirka 1000 år og for de av oss som er interessert i både historie, ei god fortelling, godt språk og spenning, så er Jan Ove Ekeberg og hans univers en sann svir.

Det er ei linje, en framdrift og en evne til å gjøre denne historia spennende som man må ha et helt spesielt gen for å skape. Jan Ove Ekeberg har det genet.

Denne gangen får vi bli med Harald Hardråde på utferd til både Konstantinopel, Sicilia og Jerusalem. At det er ei dramatisk reise med ditto opplevelser underveis er intet mindre enn en underdrivelse. Det som gjør dette ekstra spennende er at vi i stor grad ikke vet hva som er fakta og hva som kommer fra Ekebergs velutviklede fantasi.

For dem som har fulgt Ekebergs forfatterskap og journalistiske virke før den tid, så kommer det ikke som noen bombe at det er en forfatter som har gjort usedvanlig god research vi støter på. Det fører til at vi går ned og inn i detaljene på et av til nesten nerdete vis og mange digger helt sikkert det. For meg kan det nesten bli i meste laget av og til, men jeg setter voldsom pris på grundigheten og troverdigheten til Ekeberg.

Som en mer enn gjennomsnittlig historieinteressert leser, så har jeg har storkost meg med disse tre bindene om den siste vikingkongen. Det ligger i korta at det kommer minst et bind til også. Jeg gleder meg allerede.

Trombonisten, arrangøren og komponisten Joe Fiedler har jobba med en av verdens mest berømte TV-serier, Sesame Street, i 10 år.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri har vært i kjernegruppa til Sesame Street – kan kanskje ha noe med alder å gjøre? Jeg har uansett skjønt at dette har vært superpopulært og banebrytende barne-tv også langt utenfor Sambandsstatenes grenser. På 90-tallet var det også en populær norsk versjon, Sesam Stasjon, så mange generasjoner har garantert et tett forhold til stasjonen og musikken.

I USA er det produsert godt over 4000 episoder siden 1969 og Fiedler, som har tolka den tyske trombonegiganten Albert Mangelsdorffs arv med sin egen trio, vært og er inspirert av Ray Anderson og Carla Bley, har jobba med storheter som Andrew Hill, Eddie Palmieri og Charles Tolliver, har hatt en svært viktig finger med i spillet det seineste tiåret.

Har tar han for seg kjente låter som – man trenger på ingen måte å ha vært fast TV-seer for å ha et godt forhold til dem – «Sesame Street Theme», «Rubber Duckie» og «People in Your Neighborhood», og lager strålende jazzversjoner av dem og gjerne med et funky lite latinpreg.

Med et svært kompetent band med følgende topp New York-musikanter, Sean Conly på elbass, Jeff Lederer på sopran- og tenorsaksofon, Michael Sarin på trommer og med Steven Bernstein på trompet og sleidetrompet som spesiell gjest på noen av spora, sørger den framifrå trombonisten Fiedler for at Sesame Street-universet blir tatt med inn i jazzverdenen på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Bjerkestrand og Mathilde Grooss Viddal er to musikanter med mye flott på hjertet. Med hver sin «Stabat Mater» har de gitt oss hvert sitt høydepunkt. Det sier ikke reint lite.

Jeg har ikke tall på i hvor mange musikalske settinger jeg har møtt og opplevd Kjetil Bjerkestrands unike klo de seineste tiåra. Fellestrekket er allsidigheten og kvaliteten i det han ustoppelig gir oss.

For ei stund siden hadde jeg gleden av å være til stede på slippkonserten til hans «Stabat Mater» i Jakobs kirke. Det blei nok en opplevelse som har tatt bolig i sjel og sinn og som garantert kommer til på bli værende der.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Stabat Mater betyr dødsmesse og det er det første verket den ettertrakta Freiværingen har skrevet som ikke har vært et bestillingsverk. Han har sjøl vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, men har vært åpen på at kampen mot kreften har kommet dit at de med makt over sånt nå har sagt at han er frisk.

Det har garantert prega komponisten Bjerkestrand mens han skrev de sju satsene. Live Maria Roggen framfører de gamle tekstene på engelsk og latin og medtangentist Øystein Moen, fiolinist i ultraklassen Arve Tellefsen sammen med TrondheimSolistene sørger for at vi møter Bjerkestrands unike univers som alltid henter inspirasjon fra «alle» hjørner og kanter i den musikalske floraen.

Det er alltid en styrke og kraft i det Kjetil Bjerkestrand gir oss som aldri slutter å forundre meg. Denne gangen mer enn noen sinne.

Det flotte bildet til Sverre Bjertnæs, som preger omslaget, har vært med Bjerkestrand gjennom hele skriveprosessen. Det gjør hele opplevelsen ekstra sterk.

Saksofonisten og klarinettisten Mathilde Grooss Viddal har vaka rundt vannskorpa i norsk jazzliv i mange år. Hun fortjener mye mer oppmerksomhet både som instrumentalist, komponist og bandleder og sammen med bandet Meditations & Prayers forteller hun oss hvorfor.

Bandets «Stabat Mater» i åtte satser der de har fått litt «hjelp» av både Sibelius, Haden og Monk til skrivejobben, og som blir avslutta med Grooss Viddals «Peace», viser oss at hun har en visjon, en retning med med sin musikk som hun er ganske så aleine om.

Med et utmerket og originalt band bestående av Harpreet Bansal på fiolin, Øyvind Brække på trombone, Børge-Are Halvorsen på tenorsaksofon og Per Willy Aaserud på trompet og elektronikk, skaper Grooss Viddal vakre og høyst personlige stemninger.

Mathilde Grooss Viddal skaper inderlig musikk som sørger for at den store ro kan senke seg. Det trengs ofte i vår tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helt siden 70-tallet har Arild Andersen funnet frem til noen stortalenter og løftet de frem. Han slutter heldigvis aldri med det og det låter stadig tøffere og mer livsbejaende.

Nå er det vel en aldri så liten overdrivelse å hevde at unge Andersen (74) – han må forøvrig være verdens yngste av det slaget – har funnet Håkon Mjåset Johansen (trommer), Helge Lien (tangenter) og Marius Neset (tenor- og sopransaksofon). De tre supertalentene har så avgjort makta å komme opp til overflata og vel så det ved egen hjelp, men det er uansett Andersen som har satt dem sammen til det som på alle slags vis fortjener betegnelsen supergruppe. Du verden så tøft dette låt for et fullsatt og overbegeistra Victoria. Som Andersen hadde sagt på telefonen til sin hjertens utkårede: Det var så dårlige stoler der at folk spratt opp og klappa med en gang vi var ferdige!

Det vi møtte var altså et så empatisk, samspilt, virilt, virtuost og livsbejaende band som vel tenkelig. Det kommer jo ikke som noen bombe lenger at disse fire er i stand til nær sagt hva som helst, men denne kvelden var av typen gå opp i en høyere enhet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med et repertoar bestående av Andersen-komposisjoner, gamle som nye, heftige som nedpå, så tok de oss med til smule farvann og til de høyeste topper. Det kan skrives bøker om soloprestasjonene underveis, klangbehandlinga til Lien, de vulkanliknende utfluktene til Mjåset Johansen, den hinsides kraften og kreativiteten til Neset og Andersens ustoppelige livsbejaenhet – det er et smil i spillet hans som ingen andre bassister har – men det tillater ikke tida og plassen akkurat nå. Det får holde med å slå fast dette låt noe så vederstyggelig fint og fett at resten av Tellus har fortjent et møte med denne kvartetten. Jeg er overbevist om at verden hadde blitt et mye bedre sted å være hvis det hadde skjedd.

Som det siste ordinære nummeret spilte bandet den urvakre balladen «The Day». Den dedikerte Andersen til Jan Erik Kongshaug og Paolo Vinaccia. Kanskje satt de to vennene der oppe et sted, så på hverandre og var skjønt enige om at det var hyggelig og at det hadde vært en fantstisk konsert.

Arild Andersen Group

Victoria Nasjonal Jazzscene, 9.11.19

Fullt, ca 300

Hvis du aldri har hørt om konstellasjonen Arthurs – Khroustaliov – Sartorius så er vi altså minst to. De tar oss uansett med ut til de ytterste sfærer.

Bak de tre navnene skjuler den engelske trompeteren Tom Arthurs, landsmannen Isambard Khroustaliov (aka Sam Britton) på elektronikk og sveitsiske Julian Sartorius på trommer og perkusjon seg. Skjuler seg er vel å ta hardt i – de viser seg faktisk frem uten å dekke seg bak noe som helst egentlig.

Det hevdes at det eneste man kan forvente seg fra disse tre herrene er det uforventede. Det skal være sikkert og visst. Det svært oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records er kjent for å åpne portene for de som ønsker å gå egne veier og denne trioen passer utmerket inn i den porteføljen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De tre frilynte musikantene gir oss en knapp time med fem «komposisjoner» som varer fra knappe seks til vel 20 minutter. Vi snakker totalt frie ekskursjoner der alt dreier seg om kommunikasjon.

Vi har med tre personligheter å gjøre som har gått djupt inn i materien og som åpenbart trives i åpne landskap der alt kan skje – og det gjør det da også. Er det jazz? Er det impro? Er det samtidsmusikk? Jeg vet ikke og viktig er det heller ikke. Det viktige er at de skaper unik musikk og et personlig utrykk og det gjør de på alle slags vis i et landskap ingen av oss visste fantes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Store deler av den oppvoksende slekt norske jazzmusikere er kanskje mer sjangerutslettende enn noen gang. Lite er hyggeligere enn det og eksemplene står i kø: Broen, Finity, The Switch og Arthur Kay er veldig gode eksempler i alle fall.

I perioder har det her hjemme vært vanntette skott mellom musikere som har hørt hjemme i den ene eller andre sjangeren. Ikke bare vanntette skott: man har også skula på og til dels sett ned på hverandre. Slik det oppleves nå er det heldigvis en saga blott og dyktige musikanter går inn og ut av hverandres sjangre og ofte viskes stadig fler grenser ut.

Broen er ute med sitt tredje visittkort og Marianna Sangita Angeletaki Røe, Heida Karine Johannesdottir Mobeck, Anja Lauvdal, Lars Ove Stene Fossheim og Hans Hulbækmo forteller nok en gang at Duke Ellingtons påstand om at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig – fortsatt holder. Her befinner vi i oss i kategorien svært god faktisk.

Broen henter hemningsløst fra R&B, rap, jazz, improvisasjon, psykedelia, dub, elektronikk og støy og setter det sammen til popmusikk a la Broen – og ingenting annet. Jeg har hatt gleden av å oppleve bandet live og med Marianna S. A. Røe som strålende frontfigur så befinner Broen seg nå på et svært høyt internasjonalt nivå med sitt unike uttrykk.

Tre av de samme musikantene, Hulbækmo (trommer), Johannesdottir (tuba og effekter) og Lauvdal (tangenter), er også med i sekstetten Finity. De tre andre er Torstein Lavik Larsen (trompet og synth), Kyrre Laastad (elektronikk og perkusjon) og Hanna Paulsberg (tenorsaksofon). Mange av røttene her er å finne på jazzlinja i Trondheim og låtene til Johannesdottir og Lauvdal – tidligere duoen Skrap – henter nok en gang blygselfritt fra nær sagt hva som helst.

Finity er likevel mye mer et «jazzband» enn Broen. I løpet av de knappe 27 minuttene denne debuten varer blir vi utfordra fra alle kanter og de seks utfordres så definitivt sjøl i landskapet der det programmerte møter det som skjer der og da.

Finity tar oss med til et nytt univers der åpne og nysgjerrige sinn skaper noe de er helt aleine om i nye grenseland – nok en gang.

Neste stopp er bandet The Switch som er ute med sitt femte visittkort. Også her har musikanter som Tore Flatjord (trommer) og Arthur Kay Piene (tangenter) solide jazzrøtter, men de bryr seg heldigvis heller ikke nevneverdig om sjangre.

Bandet, med Spellemannpriser i skapet, er et usedvanlig sofistikert popband som leverer på et svært høyt nivå med tekstene til Peter Vollset og vokalen til Thomas Sagbråten som svært sentrale ingredienser. Nydelige vokalharmonier, varme og veldig fine låter i et fjernt slektskap med Beach Boys og 10CC og et band som har jobba med detaljene på et vis som ligger sjømil bortenfor den daglige middle of the road-popen vi blir overfora med.

«Birds of Paradise» er mitt første møte med bandet og smakene frister absolutt til en ny porsjon ved en seinere anledning.

Siste stopp på denne kjappe gjennomgangen av fire fine utgivelser er Arthur Kay, her uten etternavn, fra The Switch mutters aleine. Jeg har hatt et avstandsforhold til mange av de prosjektene Arthur Kay har bidratt til de seineste åra og har så definitivt skjønt at han har mye spennende og originalt på hjertet.

Med denne soloutgivelsen på vel 26 minutter så tar han nok et steg som forteller at han både som låtskriver, vokalist og tangentist har ei stemme som i landskap som funk, pop, psychedelia, jazz og gudene vet hva, som er så tøff, personlig og hip at det bare er å åpne opp ørene uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Arthur Kay låter som et schwært band!

Her har vi med fire band/artister å gjøre som gruser sjangre og som skaper musikk som kun har kvalitet og originalitet som målestokk. Hippe saker på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den cubansk/amerikanske pianisten, komponisten og bandlederen Fabian Almazan har vist seg fram i en rekke sammenhenger allerede, men med denne trioskiva tar han steget helt opp.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Fabian Almazan (35) én gang i levende live. Det var i bandet til trommeslageren Mark Guiliana under Copenhagen Jazz Festival for et par år siden. Det tok kun noen få takter å slå fast at vi hadde med et helt spesielt pianotalent å gjøre.

Likevel skulle det ta enda et par år før jeg fikk møte han som leder med «This Land Abounds with Life» – hans fjerde visittkort under eget navn. Som sidemann har Alamazan vært svært ettertrakta blant annet av Terence Blanchard, Ambrose Akinmusire og Dave Douglas – tre av de aller hippeste trompeterne over there.

Nå er det kun hans egne komposisjoner, med to unntak, som gjelder. Utgangspunktet for musikken er i stor grad at Almazan besøkte Cuba for første gang på 23 år – hans foreldre og hans søster flytta/flykta til Miami, USA da han var liten gutt.

Røttene og kulturen har på ingen måte forlatt Almazan til tross for at han ikke har bodd på Cuba og har skinner inspirasjonen gjennom i alle slags farger og temperament. De to låtene han ikke har skrevet sjøl er en av den cubanske rockeren Carlos Varela og en av den store stridepianisten Willie «The Lion» Smith fra Harlem hvor Almazan bor nå.

Vi får møte virtuosen Almazan i alt fra solo, via duo til trio samt ei låt med strykekvartett. Uansett viser han oss at han er i besittelse av noe uhyre personlig og veldig spennende.

Når trioen har eksistert helt siden 2011 og består av trommeslageren Henry Cole og bassisten Linda May Han Oh, to av ung amerikansk jazz´ største kapasiteter på sine instrumenter, så har dette ført til en empatisk og samspilt trio som hører hjemme helt der oppe.

Utgivelsen er å finne på Almazans eget svært så miljøvennlige selskap Biophilia Records. Det tøffe, mangekanta og inneholdsrike coveret er produsert på resirkulerbart papir og inneholder en kode som man kan laste ned musikken fra. Hipt, langsiktig og miljøvennlig – akkurat som musikken. Fabian Almazan har allerede inntatt en plass i favorittsjiktet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det store bandet Ensemble Denada, vokalisten Torun Eriksen og arrangør Erlend Skomsvoll skulle vise seg å være en konstellasjon så perfekt som vel tenkelig. Her får vi være med dem på konsert i Bremen, Tyskland.

Hvor initiativet kom fra vet jeg ikke, men samarbeidet mellom Ensemble Denada, Torun Eriksen og Erlend Skomsvoll så i alle fall dagens lys under Kongsbergfestivalen for to år siden. Det viste seg å være et møte som løfta frem alle «tre».

Ensemble Denada er noe av det hippeste som finnes av større ensembler nord for Sahara i alle fall. Det har de vist ved en rekke anledninger – ikke minst i møtet med Maria Schneider.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Erlend Skomsvoll er en arrangør i mesterklassen. Det finnes det også mange eksempler på. De som har opplevd hans mesterverk med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea og Pat Metheny kommer neppe til å glemme det. Vi snakker magi – intet mindre.

Her har han tatt for seg Torun Eriksens nydelige låter og tekster fra albumet «Grand White Silk». Han har satt sitt bumerke på arrangementene slik at vi kan si, som når Gil Evans var i aksjon, at dette er Erlend Skomsvoll. Herlig, spennende, annerledes og djupt personlig.

Og så er det Torun Eriksen da. Hun er en historieforteller av rang både gjennom tekstene sine og evnen til å formidle budskapet. Vi har møtt den flotte vokalisten, med både både pop, soul, gospel og jazz i røysta, i en rekke mindre sammenhenger tidligere. Der stortrives hun åpenbart, men det gjør hun også her med heftige Denada i ryggen. Du verden så tøft det låter og det er ikke vanskelig å skjønne Bremenfolkets begeistring.

Denada, med solister som Shannon Mowday, Per Mathisen, Børge-Are S. Halvorsen, Even Kruse Skatrud, Jens Thoresen, Atle og Frode Nymo, imponerer på alle vis – vi snakker superklasse.

Og da vil jeg benytte anledninga nok en gang: Frode Nymo har lagt altsaksofonen på hylla. Her får vi flere eksempler på hvor hinsidig bra han er og la oss like godt starte folkeaksjonen for å få han til å ombestemme seg. Frode Nymo er besjela med et talent som ikke har noe som helst på ei hylle å gjøre. Hører du Frode!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michel Petrucciani blei bare 36 år gammel. På de få åra ga han oss veldig mye både som menneske og musiker.

Fra dagen han var født visste omgivelsene at livet kom til å bli både kort og utfordrende for Michel Petrucciani (1962-99). Han var multi-funksjonshemma og blant annet led han av såkalt glassbones – beinstruktruren hans var så skjør at han risikerte å bryte bein i hele kroppen for den minste berøring. Likevel var han utstyrt med et pågangsmot, en viljestyrke og en livsbejaenhet som lærte oss som møtte han eller hans musikk på et eller annet vis noe vesentlig om det å leve og om kunsten.

I 1984 hadde jeg gleden og æren av å være et slags vertskap for Petrucciani under Moldejazz. Han spilte med, som Gard Nilssen ville sagt, et ganske guffent band bestående av Billy Hart, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Buster Williams. Litt ut på kvelden ville den livsfriske 21-åringen gjerne ta seg et glass eller to og gjerne sjarmere lokale representanter av det motsatte kjønn. Når fludium skulle inntas var han ekstra redd for at han skulle komme borti noe og at bein kunne knekke. Dermed fikk jeg forespørselen om jeg 1: var edru 2: om jeg kunne tenke meg å bære han resten av kvelden. Jeg svarte ja på begge deler gitt. Det førte til en helt spesiell kveld som aldri kommer til å gå i glemmeboka.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er altså 20 år siden den lille kroppen ikke tålte mer. Han døde av en lungeinfeksjon og han hadde alltid visst at han måtte leve som den neste dagen var den siste. Og du verden hva han fikk ut av sine tilmålte år blant oss.

Hans franske selskap Dreyfus Jazz fant ut de ville minnes den lille store nok en gang i forbindelse med de to tiåra som har gått siden han forlot tida. Det har de gjort på et herlig vis med en dobbeltcd der vi får møte Petrucciani i en rekke settinger både live og i studio. Det er kun originalmateriale som blir spilt her og ei låt, sammen med organisten Eddy Louiss, har aldri vært gitt ut tidligere.

Vi får møte fyrverkeriet Petrucciani i alt fra solo, duo med Louiss og Stéphane Grappelli, trio med Steve Gadd og Anthony Jackson og med Dave Holland og Tony Williams, med strykere og i sekstett-format med blant andre trombonelegenden Bob Brookmeyer, og i løpet av disse to timene forteller han oss nok en gang hvilken fantastisk og livsbejaende virtuos han var – mot alle odds. Han var også en fantastisk komponist – hans «Looking Up» i solotapning her – er kanskje det aller beste eksemplet på det.

Michel Petrucciani er en musiker og et menneske man ikke passerer uberørt. Han vil være med oss for all fremtid og her minnes noen av hans beste musikervenner, blant andre Marcus Miller, Steve Gadd og Charles Lloyd, han med flotte minneord. Jeg kommer aldri til å glemme verken han, musikken hans eller tilliten han viste meg en julikveld i 1984. Merci Maestro!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.