Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi hører hjemme i den ypperste verdenseliten når det gjelder moderne, melodisk og akustisk jazzmusikk. Her kommer det nok et triobevis på det.

Enrico Pieranunzi (72) har spilt med “alle” av én god grunn. Han har nemlig gjennom flere tiår vært en av de beste pianolyrikerne på kloden. Chet Baker, Paul Motian, Lee Konitz og Charlie Haden gikk aldri for det nest beste hvis de kunne velge, for å si det sånn.

I 2015 møttes Pieranunzi og den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk under Copenhagen Jazzfestival og det er en klar underdrivelse å hevde at søt musikk oppsto. Siden har de spilt mye sammen, både på duo og trio, og de har også gitt ut flere plater. Denne gangen er det trio som gjelder og det skader på ingen måte at det er den franske mestertrommeslageren André Ceccarelli som har inntatt krakken da det hele blei lydfesta i København i løpet av to dager i fjor høst.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

For de som ikke kjenner Ceccarelli så kan det nevnes at han har jobba med “alle” han også: Enrico Rava, Chick Corea, Sting, Aretha Franklin og Tina Turner er bare noen av dem. Vi snakker på ypperste toppnivå uansett sjanger.

Her møtes de i et repertoar der Pieranunzi har skrevet åtte av de ti låtene, mens Fonnesbæk har bidratt med en og så avsluttes det hele med Kurt Weills “This Is New”.

Pieranunzi er jeg ganske sikker på vil være den første til å innrømme at han har tilbragt en time eller to i Bill Evans´ univers. Det er langt fra det verste stedet å hente inspirasjon fra og Pieranunzi har blitt en strålende forlenger av denne typen lyrisk og usedvanlig melodisk triojazz.

Når så reisefølget består av den naturlige arvtakeren etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, Thomas Fonnesbæk og den særdeles smakfulle André Ceccarelli, om det er med stikker eller visper, så har Enrico Pieranunzi skapt ei trioinnspilling så tidløs og vakker at det bare er å dykke ned nå med en gang og når som helst i åra som kommer. “Something Tomorrow” kommer nemlig aldri til å gå ut på dato.

Bassisten Mattis Kleppen er en musikant som dukker opp i platesammenheng med altfor sjeldne mellomrom. Når han først gjør det, spares det ikke på godsakene.

Mattis Kleppen (54), frå Bø i Telemark, er en av mange som har blitt værende igjen i Trondheim etter sine år på jazzlinja i den fallerte fotballbyen. Der tilbringer han si tid mellom å være utøvende musiker og å være professor på Nord universitet i Levanger. Studentene er sikkert svært godt fornøyd med å ha Kleppen blant seg, men vi er mage som mer enn gjerne skulle hatt han mye mer blant oss som musikant.

Soloalbumet “Svartufsen” er et utmerka prov på akkurat det. Dette er hans andre solo-utgivelse. Den første gikk meg dessverre hus forbi – dessverre kan jeg trygt si etter å ha tilbragt mye tid sammen med “Svartufsen”. Dette er nemlig et usedvanlig flott visittkort fra ei sjelden stemme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her møter vi Kleppen mutters aleine enten med en elektrisk eller akustisk bassgitar og det låter drittøft uansett hvordan han velger å presentere seg og musikken. Med si bakgrunn frå Telemark har Kleppen henta fram fem slåtter fra hjemfylket og Setesdal. Tittelsporet er en springar etter Eivind Groven fra 1924, noe har Kleppen skrevet sjøl, noe er fritt improvisert og som ekstra krydder får vi også ei unik tolkning av Miles Davis´ “What I Say”.

Dette er funky, groovete musikk med solide røtter i alt fra norsk tradisjonsmusikk til blues, funk og jazz. Om noen lurer på om dette er unikt, så er det bare å slutte med å lure på det med en gang. Dette er det kun Mattis Kleppen og ingen andre som kunne ha unnfanga. Tøft!

Kornettisten Tobias Wiklund viser oss nok en gang hvor bra han er og på hvilken flott måte han har tatt med seg fortida inn i vår tid.

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg stifta bekjentskap med svenske Tobias Wiklunds og hans debutskive “Where the Spirits Eat”. Den da 33 år unge Wiklund hadde da bodd og stort sett studert og jobba i Danmark siden han var 20 og imponerte med sitt personlige uttrykk med den sjeldne brukte kornetten i et musikalsk landskap der han viste oss at han var en spennende modernist samtidig som han hadde med seg hele tradisjonen fra Louis Armstrong i fundamentet.

Slik fortsetter det også med den fine oppfølgeren “Silver Needle”. Kvartetten hans, som fortsatt består av landsmannen Daniel Fredriksson på trommer og hans “nye landsmenn” fra Danmark Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano, har åpenbart jobba mye sammen i tida som har gått og utvikla samforståelsen ytterligere.

De møtes i et repertoar der Wiklund har skrevet det meste, bortsett fra ei Toldam-låt og to forbundet med Armstrong, blant annet “Comes Love”. Nok en gang viser han sitt mesterskap med å forbinde tradisjonene på et ypperlig vis og der han tar med seg kornetten, som også Armstrong brukte, fra det relativt tradisjonelle til det melodisk moderne.

På noen av låtene har Wiklund også med seg et lite brassband som ytterligere knytter båndene til Armstrong-tradisjonen, men nok en gang med nye briller og med arrangement som hører hjemme i våre dager.

Tobias Wiklund er en svært viktig og usedvanlig uttrykksfull tradisjonsbærer. Han drikker mye te også!

Nok en dansk saksofonist har tatt turen over Skagerrak. Amalie Dahl er et glitrende eksempel på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten der sør – her i strålende samarbeid med noen av våre egne aller mest lovende.

Det er mye som gjør meg munter und froh – og noe som ikke gjør det. Det siste skal jeg la ligge her, men tilsiget av unge og spennende danske saksofonister til Harald og Sonjas rike hører så avgjort hjemme i den første kategorien.

Maria Dybbroe, Signe Emmeluth og Mette Rasmussen har i større eller mindre grad markert seg kraftig i det moderne norske jazzlandskapet og nå er Amalie Dahl (26), bosatt i Trondheim, på full fart inn i det flotte selskapet også.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Dahl har allerede fortalt oss via blant annet Skurkar og Trondheim Jazzorkester at talentet er tilstede i fullt monn, men som sjef trer hun frem med “Dafnie” på et vis som forteller oss at hun er klar for å slå ut i full blomst allerede nå.

På denne platedebuten med bandet, som kun finnes på vinyl, har hun med seg likesinnede med røtter fra jazzlinja i Trondheim. Jørgen Bjelkerud på trombone, Oscar Andreas Haug på trompet, Nicolas Leirtrø, denne gangen på bass, og Veslemøy Narvesen på trommer, pluss sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, bekrefter umiddelbart at etterveksten til moderne, søkende og akustisk jazz med røtter tilbake til 60-tallet, er i de aller beste hender.

Det er en melodisk lekenhet over låtene til Dahl og over tolkningene de fem bringer til torgs. Jovisst er det masse frijazzimpulser innbakt i Dafnie-universet, men den sterke melodien er aldri langt unna. Det er masse energi og mot både i det kollektive uttrykket og i de individuelle prestasjonene – Amalie Dahl har skapt en fundament for seg og de andre som åpenbart inspirerer veldig.

Amalie Dahl har staka ut ei retning som peker veldig fremover, men som hele tida har den moderne tradisjonen i ryggmargen. Dahl og hennes karriere skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

I skøytesporten blir tredjerunden på 1500 meter sett på som svært vanskelig og avgjørende. Tredjeskiva til den italienske pianisten Lorenzo De Finti på norske Losen Records mer enn antyder at dette vil gå veldig bra både nå og sikkert også i rundene som kommer.

Lorenzo De Finti (47) har fortalt oss gjennom sine to første Losen-utgivelser, “We Live Here” og “Love Unknown”, at Odd Gjelsnes har funnet eller oppdaga gull. Nå er jeg vel ganske så usikker på om det er Losen-sjefen som har oppdaga De Finti, men uansett så er det Gjelsnes og Losen som har sørga for at vi her oppe ved Nordpolen har fått gleden av å bli nærmere kjent med den flotte musikken til De Finti & Co.

Helt fra det første møtet i 2016 så har bandet til De Finti bestått av trommeslageren Marco Castiglioni og bassisten Stefano Dall´Ora. Til denne utgava har trompeteren og flygelhornisten Alberto Mandarini erstatta cubanske Gendrikson Mena – begge to gjør strålende innsatser.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Musikken har De Finti og Della´Ora skrevet sammen og den er unnfanga i den usedvanlige perioden vi har vært gjennom. De Finti, som var i Sveits med familien sin da pandemien brøt ut, kunne ikke returnere til Italia på fire måneder – han har virkelig kjent på hva covid-19 kunne føre til.

Målsettinga har vært å skape lys og levende musikk i en periode der det ikke var så lett se lyset. De to komponistene tok med seg impulser fra mye og mangt: stillhet, rock, elektronikk, frihet og til sammen har det blitt et nydelig jazzikalsk tidsbilde – et svært livsbejaende sådant.

Hvis noen hevder at de kan høre spor av og etter Chick Corea i De Fintis uttrykk og innfallsvinkel til det å skape musikk, så skal jeg ikke protestere høylytt på det. Samtidig er det slik vår italienske venn så avgjort har noe helt eget og djupt personlig på hjertet også.

Bandet er av det fremragende slaget – samspilt og med meget bra solister rund baut. Dette er et musikalsk, vakkert og melodisk månemysterium som egner seg utmerket til å spre lys og glede når det enn måtte være og hvis noen er ute etter en ny favorittballade, så anbefales “Whispers From the End of the World” veldig.

Låtskriveren og vokalisten Birgitte Damberg er ikke blant dem som renner ned høyttalerne mine i tide og utide. Når hun først gjør det så har hun noe ekte på hjertet.

I 2003 og i 2016 kom de to første visittkortene fra Birgitte Damberg og hennes trio. Jeg minnes at det slo meg at vi hadde med en flott historieforteller i et grenseland mellom et viseunivers og jazz å gjøre. Slik er det også denne gangen, men nå har hun et enda mer levd liv å formidle fra.

Birgitte Damberg (50) oppsummerer på sett og vis sitt liv med gode så vel som tunge erfaringer her og samtidig skuer hun fremover. Hun har ikke lagt skjul på at hun har gjennomlevd en tøff kreftperiode, som hun vant kampen mot. I den andre enden fulgte det seinskader som fatigue og Damberg har sjølsagt gjort seg sine refleksjoner i forlengelsen av alt dette.

Denne gangen har det falt Damberg, med sin mørke og høyst personlige stemme, naturlig å meddele seg og å skrive på norsk. Det gjør hennes historier, som ofte fremstår som små noveller, enda mer troverdige og personlige.

Nok en gang er reisefølget Åsmund Reistad på basser og Per Einar Watle på gitar – som det har vært i 20 år. Det høres og merkes, kan man trygt si. Perkusjon og tangenter er også involvert og dessuten korer herrene på fortreffelig vis. Flotte kryddergjester er Gunnar Halle på trompet og Lars Lien på saksofon.

Birgitte Damberg tar seg god tid mellom løypemeldingene. Det viser seg nok en gang å være veldig smart.

Den tyske gitaristen og bandlederen Robert Keßler er et nytt bekjentskap og et svært smakfullt sådan.

Jeg er privilegert og jeg vet det. Blant annet fordi det dukker opp stadig nye og spennende forundringspakker i postkassa mi med musikk og litteratur. Det betyr igjen at jeg gis muligheten til å sjekke ut musikk, litteratur, forfattere og musikere jeg ellers aldri ville blitt kjent med. Den tyske gitaristen, komponisten, bandlederen og professoren Robert Keßler (38) hører hjemme i den kategorien.

Når følgeskrivet forteller at Keßler henter mye inspirasjon fra giganter som Jim Hall, Kenny Burrell, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, som han har studert med, men også Eric Clapton og Sting, så forteller det at Keßler har store deler av den moderne gitarhistoria innabords.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Med en nydelig og varm tone i sin Gibson ES-175 tar han oss med på en vakker, melodisk og tidløs ekskursjon i et landskap det er bare godt å dukke ned i – og bli værende i.

Fem av de sju låtene er hans egne og de blir supplert med standardlåtene “Nobody Else But Me” og “My Ideal”. Alt befinner seg i pluss minus medium tempo med klare balladetakter i miksen og med trommeslageren Tobias Backhaus og bassisten Andreas Henze, som begge har spilt mye og lenge med Keßler, så blir det bånn ærlig og inderlig triojazz av meget solid merke.

Overraskelsene står ikke akkurat i kø her, men mye god og inderlig jazzmusikk med godt americana-krydder holder mer enn lenge det.

Når man ser at lagoppstillinga består av Erlend Viken, Jo Berger Myhre og Thomas Pohlitz Strønen, så mer enn aner jeg at “Djupet” har noe helt spesielt å by på.

I 2020 fikk hardingfelespilleren Erlend Viken og bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Ultimafestivalen og Riksscenen. Sammen med tre dansere utforska de spenningsfeltet mellom folkemusikk, impro og elektronisk dansemusikk.

Thomas Pohlitz Strønen var produsent for det hele og da duoen gikk i studio skjønte de at en av denne verdensdelens mest innovative trommeslagere og perkusjonister burde være med på leiken som musiker også.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Noe av musikken er skrevet av Berger Myhre, noe av Viken mens det meste er unnfanga av de tre sammen.

Her har vi med tre usedvanlig lyttende musikanter å gjøre som er der for å spille hverandre gode for å bruke en annen terminologi som jeg benytter fra tid til annen. Ingen av de tre har behov for rampelys for egen del – her er det det kollektive uttrykket med hjelp av individuelle bidrag som betyr noe.

Alle bidragene er av det høyst personlige slaget og når vi som nevnt vet at musikken beveger seg over en rekke grenser, så betyr det igjen at vi befinner oss i stadig nye og fascinerende spenningsfelt.

“Djupet” er som navnet mer enn antyder både djup og inderlig musikk skapt av tre fremragende musikanter. Unikt og spennende.

Den 22. april var det 100 år siden ikonet Charles Mingus så dagens lys på en militærbase i Nogales i Arizona. I forbindelse med jubileet har det dukka opp mye tidligere ukjent og i alle fall tidligere uutgitt materiale med mesteren. Vi snakker skyhøy standard og historiske utgivelser.

Det finnes en hel del legendariske personligheter i jazzen. Det er både umulig og ikke minst uviktig å rangere dem, men at Charles Mingus, som gikk ut av tida den 5. januar 1979 kun 56 år gammel, var en av de aller største hersker det ingen tvil om i min verden.

Mye har vært sagt, fortalt og skrevet om den store mannen og at han var en unik personlighet på godt og ondt hersker det svært liten tvil om. Han var på ingen som helst måte en musiker, et menneske og en kunstner man stilte seg likegyldig til.

Det fremragende amerikanske plateselskapet Resonance Records, som har spesialisert seg på å bedrive arkeologiarbeid for å finne frem til tidligere uutgitt konsertmateriale, sette det i så bra lydmessig stand som mulig og i tillegg utstyre utgivelsene sine med framifrå “bøker” med unikt bildemateriell, har nok en gang gravd frem gull.

En to ukers periode på kanskje Europas mest berømte jazzklubb, Ronnie Scott´s, i august 1972, blei avslutta den 14. og 15. august og begge kveldene blei tatt opp – og om ikke glemt, så i alle fall aldri gitt ut.

Et samarbeid mellom Mingus´ enke, Sue Mingus og Resonance-folka, førte til at jobben med å klargjøre dette materialet for utgivelse blei satt i gang og på tre cder får vi her være med på det aller meste.

Med en sekstett som spiller sammen for mer eller mindre siste gang blant annet på grunn av indre stridigheter, som Mingus-professor Brian Priestley beskriver i “boka”, blir vi uansett tatt med på en fest av noen konserter. Bandet bestod av trommeslageren og sagisten Roy Brooks, den den gang 19 år gamle trompeteren Jon Faddis, pianisten og vokalisten John Foster som døde noen få år seinere, tenorsaksofonist og klarinettist Bobby Jones – den eneste hvite i bandet og litt av grunnen til stridighetene og altsaksofonisten Charles McPherson,

Det er ikke mulig å høre noe som kan føres tilbake til stridigheter i de lange og utleverende versjonene av låter som “Orange Was the Color of Her Dress, Then Silk Blues” – en noe omskrevet tittel, “Fables of Faubus”, “Pops” – “aka When the Saints Go Marching In”, “Mind-Readers Convention in Milano”, “The Man Who Never Sleeps” for så å avslutte med “Air Mail Special”!

Lyden er strålende, Mingus er veldig ofte mulig å forstå muntlig også og “boka” med en rekke nye intervjuer med sentrale personer er av vanlig Resonance-standard.

“The Lost Album from Ronnie Scott´s” er av typen må ha for alle Mingus-tilhengere verden rundt.

Mingus-festen er på ingen måte over med det. Den 9. juli 1957, altså 15 år før Ronnie Scott-konsertene, gikk Mingus i studio i New York med pianisten Hampton Hawes og hans kanskje viktigste medsammensvorne gjennom hele karrieren, trommeslageren Dannie Richmond.

Mingus kjente Hawes fra Los Angeles, men da de møttes tilfeldig på gata på Manhattan, så visste Mingus godt om dopproblemene til Hawes også. Historien skal ha det til at Mingus ga beskjed til Hawes om at hvis han fikk orden på seg sjøl til plateinnspilling noen dager seinere, så var jobben hans.

Slik endte det, men ryktet skal ha det til at pianisten Sonny Clark var på plass som “reserve” og at han visstnok la ned noen akkorder på ei av låtene mens Hawes måtte trekke seg tilbake for et visst påfyll.

Repertoaret består av standardlåter som “Yesterdays”, “I Can´t Get Started”, “Summertime” og “Laura” pluss noen originaler – mye blues. Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien – dette var musikk som satt i ryggmargen på disse tre.

Musikken har vært utgitt før, men det vi får servert her som er nyoppdaga og aldri har vært ute før er en helt egen cd med åtte såkalte outtakes av de samme låtene pluss en blues i to versjoner som ikke var med på den originale utgivelsen.

Også denne utgivelsen blir kompa av et flott hefte der blant andre Mingus´ gamle venn og kollega Sy Johnson kommer med interessante betraktninger.

Alt her er vel ikke like bra, men at det er av stor historisk interesse er det absolutt ingen tvil om.

Charles Miingus var, er og kommer til å forbli unik. Dette er to flotte bekreftelser på det.

Kvartetten Master Oogway imponerte kraftig med sine to første skiver. Det gjør de i enda større grad med oppfølgeren sammen med gjesten Henriette Eilertsen på fløyte.

Med et mannskap bestående av gitaristen Håvard Nordberg Funderud, bassisten Karl Erik Horndalsveen, trommeslageren Martin Heggli Mellem og saksofonisten Lauritz Heitmann Skeidsvoll, har Master Oogway raskt etablert seg et av de aller meste spennende unge kollektivene her hos Harald og Sonja. Både individuelt og kollektivt har det fra starten blitt levert på et skyhøyt nivå og det fortsetter de sjølsagt med også.

I forlengelsen av de to første skivene fikk Master Oogway en unik mulighet av Kafé Hærverk i Oslo. Dørene blei åpna for at bandet kunne spille en månedlig konsert fra august til september 2020 under forutsetning av at de inviterte med seg en ny gjest hver gang. På grunn av pandemien måtte to av konsertene flyttes til 2021, men de tre første blei tatt opp med en samleutgivelse som mål for øyet. Herrene slo raskt fast at konserten med den oppsiktsvekkende fløytisten Henriette Eilertsen ikke kunne deles opp på noen som helst måte. Det er ikke vanskelig å være enig med dem om akkurat det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

På den forrige skiva var det Nordberg Funderud som hadde skrevet musikken. Nå har bassist Horndalsveen i all hovedsak tatt seg av den jobben og begge viser seg å være mer enn lovende komponister også.

Det vi blir servert på denne liveinnspillinga er utadvendt, frisk, og melodisk jazzmusikk med masse energi i bånn. Her er det impulser fra impro, kollektive ekskursjoner, lyriske samtaler og tøffe, groovete passasjer. Til sammen blir det noe helt eget som viser at de er på god vei til noe ganske unikt som kollektiv.

Og hvorfor de har invitert med seg akkurat Henriette Eilertsen, er ikke det minste vanskelig å skjønne. I Eilertsen har nemlig kongeriket for første gang siden Guttorm Guttormsen og Knut Riisnæs fått en jazzfløytist med et potensial til å nå nesten hvor som helst. Med en tone, et uttrykk og en personlighet i det hun melder som forteller oss om noe helt spesielt, så etablerer Henriette Eilertsen seg med dette som et høyst sjeldent talent.

Det skal være en sann fornøyelse å følge både Master Oogway og Henriette Eilertsen i åra som kommer.