Danske A Plane To Catch tar oss med til heftige musikalske steder og mer eller mindre avansert dansemoro kan absolutt ikke utelukkes.

Trommeslageren David Besiakov, elbassisten Anton Langebæk, gitaristen Mads Nørgaard, trompeteren Rolf Thofte og saksofonisten Andreas Toftemark gjorde som veldig mange av oss andre under pandemien – de kjeda seg. Hva gjorde de med det? Jo, de kom sammen i et slitent øvingsrom i et gammelt industriområde av København for å skape musikk som forhåpentligvis kunne være med å løfte både de sjøl og alle andre som etter hvert kunne få høre musikken når verden igjen blei gjenkjennelig.

Med en felles interesse for James Brown, Motown, soul, afrobeat og jazz gikk de til verket og Toftemark skreiv mye nytt materiale etter hvert, samt ei låt av Besiakov, og det har ført til en musikalsk gumbo som snakker både til kropp, sjel og sinn.

Her er det mulig å finne spor etter impulser både fra Etiopia, Marokko, Karibia og andre dalstrøk: de som mener de kan finne noe som likner på “No Woman No Cry” underveis, har faktisk helt rett.

Kompet groover så det holder og solistene Thofte og Toftemark gir det hele en jazzete overbygning og Langebæk er også en solist det koker av.

De fem har så avgjort lykkes med sitt forehavende. Dette har nemlig blitt musikk som i minst like stor grad snakker til kroppen som til resten av sanseapparatet. Her er det bare å kaste seg ut i tøylesløs dansemoro – for de som liker slikt. For alle andre er det så avgjort mulig å hygge seg med “Moko Jumbie” også.

Den tysk-norske trommeslageren Frederik Villmow har jeg oppfatta som en ganske beboptro musikant. Det vil jeg tror han fortsatt er, men på dette veiskillet møter vi likevel en mer frihetssøkende Villmow.

Tyske Frederik Villmow (30) har, heldigvis, gjort mer eller mindre nordmann av seg. Han har studert på den så mye omtalte jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo og bosatt seg i kongeriket etter at studiene er unnagjort. Det skal vi være svært så glade for.

Villmow, som etter hvert også snakker et propert norsk, har vist en flott evne til å få ting til å skje rundt seg. Han er liksom ikke typen som sitter og venter på at telefonen skal ringe – han tar en rekke initiativ sjøl og det ender svært ofte med spennende resultat.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Her har han invitert til to sessioner på Musikkloftet i Asker. Den ene er med skrevet materiale, den andre er fritt improvisert. De medskyldige er bassisten Julian Haugland, saksofonistene Gisle Johansen – som også lufter stemmebånda på en Per Jørgensensk måte på to spor – og Erlend Vangen Kongtorp og pianisten Olga Konkova. En annerledes og spennende kohort fra ende til annen.

Den ene sessionen blei altså spilt inn med skrevet materiale av Villmow, Johansen og Konkova, mens den andre er fritt improvisert. Spesielt den siste er med på å gi meg et utvida bilde av Villmows kunstnerskap.

Om det er relativt straight eller helt fritt så stortrives Willmow & Co med de utfordringene som blir kasta deres vei. Her snakkes og kommuniseres det på et høyt nivå og det forteller meg at Frederik Villmow har både vilje og evne til å åpne nye dører.

Nok en gang er det hyggelig å få Gisle Johansen på banen igjen og i unge Vangen Kongtorp har vi nok ei saksofonstemme vi åpenbart skal få mye glede av i åra som kommer. Olga Konkova er som alltid ei spennende og utfordrende stemme og Julian Haugland binder det hele fint sammen.

Nå gleder jeg meg til å finne ut hvor Frederik Villmow dukker opp neste gang.

For mange i jazzmiljøet er Bjørn Willadsen en administrator og byråkrat. Han er også en fin pianist og det bekrefter han nok en gang med denne solo-innspillinga.

Bjørn Willadsen (60) er daglig leder i Midtnorsk Jazzsenter og har blant annet mer enn en finger med i spillet når for eksempel Trondheim Jazzorkester stiller til start. Dessuten er han en habil skøyteløper som utelukkende går venstresvinger – en av de beste fra Harstad siden Nils Aanes faktisk.

Men skrur vi klokka cirka 25 år tilbake så husker de med spesielt god hukommelse at Bjørn Willadsen Band ga ut plate og viste seg fordelaktig frem på ymse scener rundt om. Nå synes Willadsen at det var på tide å fortelle både seg sjøl og oss at pianofingrene på ingen måte hadde rusta. Det synes jeg var en klok beslutning.

Nå har han mutters aleine og enten med flygelet i Dokkhuset i Trondheim eller i kulturkirka i Levanger fortalt oss hvem og hvor han er som musiker i det han runder 60 års milepælen. Med et dusin egne låter og to folketoner sier han oss at han er på et vakkert og inderlig sted i livet.

Willadsen inviterer oss inn i en vakker klangverden og skulle noen få assosiasjoner til Ketil Bjørnstads lyriske univers, så tror jeg neppe Willadsen vil protestere høylytt og langvarig.

Bjørn Willadsen er en musikalsk lyriker og melodiker og mange vil ha godt av å tilbringe noen timer i hans musikalske selskap. PS La det ikke gå 25 år til neste statusrapport.

Den amerikanske produsenten Zev Feldman og hans to spanske medsammensvorne Jordi Soley og Carlos Agustin Calembert har gjort det til sin livsoppgave å finne frem til og restaurere opptak med noen av jazzens giganter. Vi snakker om opptak som aldri har vært utgitt tidligere. Her har de nok en gang funnet gull.

Jeg har hatt den utsøkte glede av å få høre flere av produksjonene til Feldman & Co og uten unntak snakker vi om det upperste av det upperste, som Knut C. Borge kunne ha kommet på å formulere det, når det gjelder musikalsk kvalitet, restaurering, innpakning, teksthefter og bilder.

Bill Evans (1929-80) har utvilsomt en helt spesiell plass i jazz-detektiv Feldmans hjerte. Dette er nemlig den fjerde samlinga Feldman har gravd frem, satt i stand og gitt ut – den fjerde som har kommet min vei i alle fall.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Denne gangen er det arkivene i Danmark som har blitt gått etter i sømmene og der gull har blitt avdekka. Innspillingene er gjort mellom 1965 og 1969 og er en blanding av live-opptak og innspillinger gjort i studio i Danmarks Radio. Til sammen blir vi tilgodesett med godt og vel to timer med musikk fra mesterens hender og sjelden har jeg hørt Evans i bedre slag.

Ekspertene vil sikkert fortsette å diskutere hva som var Evans´ beste periode. Jeg fikk hørt han live bare én gang – i Molde bare noen uker før han la ned pianolokket for godt. Sjøl om han åpenbart var en prega mann så var det likevel en fantastisk konsert han leverte i Molde Kino augustkvelden i 1980.

Likevel er det vel et stort flertall som mener at siste halvdel av 60-tallet var høydepunktet i Evans´ karriere. Med disse opptakene fra Danmark på øret er det ikke vanskelig å være enig i det.

Her får vi møte Evans både solo, på trio og med symfoniorkester og storband. Bassansvaret har enten Niels-Henning Ørsted Pedersen eller Eddie Gomez mens trommene blir traktert av enten Alan Dawson, Alex Riel eller Marty Morell. Palle Mikkelborg er både arrangør, dirigent og solist med storbandet.

Alt er strålende og tekstheftet der Feldman, Evans-kjenner Marc Myers, bidragsyterne Eddie Gomez, Marty Morell, Alex Riel, Palle Mikkelborg, innsiktsfulle historier om NHØP og Dawson, som begge har gått bort, Danmarks Radios Evans-produsent Peter Larsen samt Evans-betraktninger fra pianistene Matthew Shipp og Ran Blake, er av det særdeles forbilledlige slaget.

Hvis noen lurer på hvordan en slik utgivelse bør gjøres, så er det bare å gå til anskaffelse av “Treasures”. Verken musikken eller produksjonen kan gjøres bedre.

Musikere i det øverste sjiktet, der Magnus Öström hører hjemme, er blant de som reiser aller mest. De beste gjør seg også tanker om hva det fører til og fører med seg.

Trommeslager, komponist, bandleder, perkusjonist, stemmeskulptør og tidvis tangentør Magnus Öström (58) har jeg hatt gleden av å møte i en rekke konstellasjoner de seineste tiåra. Jeg tror faktisk det første møtet, både på plate og live var med legendariske Esbjörn Svensson Trio der han var tett på sin barndomsvenn fra Västerås, Esbjörn Svensson, helt til han gikk bort i 2008. Etter det gikk det flere år før Öström var tilbake for fullt og spesielt trioformatet var vanskelig å vende tilbake til.

Smått om senn var tida likevel inne til å stake ut en ny triokurs og sammen med Dan Berglund, også han en sentral brikke i est, og en Jens Christian Bugge Wesseltoft så Rymden dagens lys i 2018. Trioen har oppnådd en formidabel suksess fra første dag og fortsetter å legge hele Europa for sine føtter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Öström har jeg mistenkt for å konkurrere med de to hjemlige trommeslagerne Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love om å være blant verdensdelens travleste musikanter. I tillegg til Rymden, dukker Öström ofte opp sammen med Lars Danielsson også og, mellom klesskiftene og koffertbyttene hjemme i Stockholm, så holder han definitivt sitt eget band i gang også.

“A Room for Travellers” er bandets fjerde utgivelse og nok en gang er det utelukkende Öströms musikk som er utgangspunktet til ekskursjonene til elbassist og synthbassist Thobias Gabrielson, elektrisk- og akustisk gitarist Andreas Hourdakis og tangentist Daniel Karlsson.

Musikanter og komponister av Öströms klasse har alltid sin egen signatur og slik er det sjølsagt med sjefen her også. Om det er med Rymden eller her så tar det liksom et hundredel av et sekund å slå fast at det er Öström som er i aksjon.

Det er et melodisk og rytmisk driv i uttrykket til Öström som er hans og ingen andres. Det er et lys og en livsbejaenhet i det han formidler som gjør at man veldig gjerne vil være med på ferden og de tre sjelsfrendene har på alle vis skjønt hvor sjefen vil og alle bidrar på usedvanlig personlige vis.

Öströms visjon med denne utgivelsen har vært å anskueliggjøre reiser i den urolige verden vi lever i samtidig som han håper den benyttes til reiser innover for å forstå seg sjøl og sine omgivelser på et djupere plan. Ambisiøst, ja vel, men musikanter av Öströms kaliber både kan og skal legge lista høyt. Han og bandet hans er aldri nærheten av å rive.

Dette er melodisk, varm og empatisk musikk med impulser både fra jazz og rock som det er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Bill Frisell har bydd på nydelig musikk i godt vel 40 år. Jeg tror aldri den har vært vakrere enn på “Four”.

Helt siden jeg og mange med meg blei oppmerksom på Bill Frisells usedvanlige talent i forbindelse med Arild Andersens “A Molde Concert” i 1981, har Frisell (72) gitt oss utallige prov på sitt mesterskap og sin ustoppelige evne til å åpne nye dører. Om det har vært sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charles Lloyd eller mange andre som har stått i kø for å benytte seg av den unike stemma, men i aller størst grad med sitt eget materiale og med sine kohorter, så har det alltid vært intet mindre enn en begivenhet når Frisell har gitt lyd fra seg.

Jeg innrømmer glatt at jeg tilhører fanskaren. Det skal veldig mye til for at Frisell trår feil i mine ører med andre ord og jeg gleder meg djupt og inderlig til hver nye statusrapport. Det forrige møtet var live på Victoria i Oslo og da sammen med bassisten Thomas Morgan.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå stiller Frisell med en helt ny, og bassløs, konstellasjon for min del. Trommeslageren Johnathan Blake, pianisten Gerald Clayton og tenorsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten Gregory Tardy utgjør det usedvanlig empatiske reisefølget og når Frisell sjøl veksler mellom elektrisk-, akustisk- og barytongitar så fører det til et lydbilde annerledes alt annet som har vederfaret eders sinn.

All musikken er skrevet av Frisell. Det mest er unnfanga under pandemien, men vi får også nydelige versjoner av kjente låter som “Lookout for Hope” og “Good Dog, Happy Man”. Låta “Always” er en soloekskursjon fra Clayton og for en pianist han er!

Her mikses americana og jazz på et vis kun Bill Frisell kan frembringe og du verden så vakkert og nedpå det er. De tre medskyldige har så definitivt skjønt hvor Frisell vil med budskapet sitt og til sammen skaper de fire velvære som gjør godt å ta med seg inn i en hverdag som kan være krevende.

Per Mathisen er en urheftig bassist som, til tross for at han har flytta sørover i Europa, heldigvis fortsatt gir oss mye å glede oss over. Her får vi to strålende prov på det.

Det har seg sånn at jeg er så heldig å bli invitert til Sandefjord på Fjordjazz – tri heile dagar til ende. Hva passer vel da bedre enn en omtale av hva tre av byens store jazzsønner har funnet på den siste tida? Vi snakker om gitarist Hans Mathisen – en av gutta bak Fjordjazz også -, tenorsaksofonist Petter Wettre og ikke minst bassist Per Mathisen som er sentral på begge skivene.

Sistnevnte er så avgjort sjef for trioinnspillinga “Sounds of 3 Edition 3”. Med seg har han trommeslager i ultraklassen Audun Kleive og den fransk-vietnamesiske gitarvirtuosen Nguyên Lê. Årsaken til at dette fonogrammet har fått undertittelen Edition 3, er at Mathisen har gitt ut to tidligere med henholdsvis Frode Alnæs og Giraldo Piloto og Gary Husband og Ulf Wakenius som medsammensvorne. Per Mathisen omgir seg ikke med hvem som helster med andre ord.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Her møter vi Mathisen på både akustisk og elektrisk bass – han stortrives åpenbart på begge språk – i et funky repertoar han har skrevet sjøl bortsett fra avslutningslåta som er en fri improvisasjon de tre har spilt inn hver for seg, men miksa sammen slik at man skulle tro de var i studio samtidig.

Her møtes tre virtuoser som tydeligvis har det storveis hyggelig i studio i Gjøvik, Kleives hjemsted, og som forteller oss at Per Mathisen er ei søkende sjel som stadig kommer opp med noe nytt og friskt. Herlig, forfriskende og direkte livsbejaende!

For bare noen måneder så også “More Secrets” med brødrene Hans og Per – med Hans som hovedkomponist denne gangen – dagens lys. Den har så avgjort tålt marineringstida på best mulig vis. Skiva og musikken er tilegna kvartettens trommeslager og tangentist Gary Husband – kanskje best kjent for sitt mangeårige samvirke med John McLaughlin.

Sammen med de tre sandefjordingene skaper Husband nok et herlig og friskt jazzrockete landskap der den sterke melodien nok en gang spiller hovedrolla. Husband er definitivt et virtuost unikum, men de tre andre står på ingen måte med lua i hånda heller og det har de absolutt ingen grunn til.

I tillegg til fem Hans- og to Per Mathisen-låter, får vi også Gordon Sumner – kanskje bedre kjent som Sting – sin “Wrapped Around Your Finger” og Rod Tempertons “Off the Wall” og til sammen har det blitt en heidundrenes manifestasjon av hvor bra The Mathisens og Petter Wettre (jo da, han har hørt et kvarter eller to på Michael Brecker) er – også sammen med Gary Husband.

Per og Hans Mathisen er to strålende musikanter nesten uansett sjanger. Det er bare å bruke kvalitetstid sammen med disse to innspillingene hvis du er i tvil om det.

Den danske nasjonaldikteren Piet Hein har inspirert alt og alle i mange tiår. Ikke minst jazzmusikere. Nå skjer det igjen på et strålende vis sammen med Johannes Gammelgaards Orkester fra Aarhus.

Piet Hein (1905-96) og hans gruk har fått legendarisk status langt utenfor Margrethes grenser. Han presise observasjoner der alvor, humor og spissfindigheter eksisterer side om side har betydd mye for mange opp gjennom årene og denne utgivelsen forteller oss om grukenes tidløshet og genialitet.

Her har altså en ny generasjon tatt tak i dette universet. Plateselskapet Jaeger Community Music, med base i Aarhus, har gjennom en rekke kvalitetsproduksjoner, både når det gjelder musikk, design og innpakning, vist oss at også i Danmarks nest største by finnes et spennende og oppegående jazzmiljø og Johannes Gammelgaards Orkester er med og bekrefter det på alle slags vis.

Tenorsaksofonist, komponist og bandleder Johannes Gammelgaard (31), som nå er bosatt og virkende i Stockholm, har satt sammen et ensemble bestående av sju sjelsfrender som har skjønt Gammelgaards intensjoner til fulle. Musikken har vokst frem over tid og alle åtte har bidratt kraftig til at den har fått den formen vi møter på “Ting Tar Tid”.

De sju er Jonas Andreasen på barytonsaksofon, Johannes Berg på trommer, Frederik Hagner på bass, Jeppe Hjøllund på trompet, Jonathan Bruun Meyer på trombone, Rikke Nybo på vokal og Daniel Robinson på piano. Alle nye navn for meg så vidt jeg kan huske, men uten unntak fine stemmer både som kollektiv og som solister.

Nybo løfter frem Heins gruks på et herlig vis og det er en sann fornøyelse å møte på dette universet igjen etter flere års pause. Temaer som tid, skjebne og evigheten finnes gjerne i Heins poesi og alle tekstene er å finne i omslagsheftet og her kommer titteldiktet:

T.T.T.

Husk de tre

T.T.T.

Slid men vid:

Ting Tar Tid

Musikalsk har Gammelgaard henta inspirasjon fra store deler av jazzhistoria og fra verdensmusikk. Det meste er usedvanlig melodisk og lett å bli venn med, men Gammelgaards inspirasjon fra band som Fire! Orchestra og Yun Kan 10 gir oss også åpnere og friere passasjer.

“Ting Tar Tid” har blitt en strålende påminnelse om hva Piet Heins poesi er og betyr. Johannes Gammelgaard og hans edsvorne menn og kvinne har behandla Hein på et inderlig og originalt vis.

Hvis du tror du vet hvem Tor Einar Bekken er som musiker, så må du tro om igjen. Med sin sekstrengers gitar viser han oss nok ei ny side.

Tor Einar Bekken (58) har vært og er en sentral skikkelse i det norske blues-miljøet. Hans pianospill har fascinert mange i inn- og utland med sitt livsbejaende uttrykk med spor fra boogie woogie, stride, jazz, blues, cajun og sikkert mye mer også. Folkemusikk har også vært en stadig viktigere ingrediens i Bekkens uttrykk og univers. I 2019 blei han også tildelt den høythengende bluesprisen på Notodden Bluesfestival.

Pianoet har vært instrumentet Bekken, også kjent som Dr Bekken, har gjort til sitt varemerke. Det har i mange år i alle fall vært ukjent for den gemene hop at Bekken også har vært en mer enn habil gitarist, men utstyrt med sin finske Landola C-25 med nylonstrenger, kjøpt på auksjon på nettet for nesten ikke no´, så forteller han oss at han langt i fra er noen novise med gitar heller.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Bekken er en usedvanlig produktiv herre. Han spyr ut cder, kassetter og digitale innspillinger omtrent som vi normale spiser brødskiver. Nå er det en digital/kassett-utgivelse det dreier seg om og det er altså gitaristen Bekken som stiller til start.

Det han serverer oss er to frie improvisasjoner på til sammen vel 27 minutter. Jovisst er det impro, men melodikeren Bekken fornekter seg ikke uansett og sjøl om han hevder at det er et Derek Bailey-filter på musikken, så står Bekken også her svært så godt på egne bein.

Det er jo langt i fra første gang han møter opp med gitar, men likevel er dette ei ganske så ny side av Bekken for min del. Her er det ikke noe miksing, mastering eller redigering involvert – what you hear is what you get. Det er en fin lyd i den finske vennen til Bekken og han fascinerer nok en gang med sin ustoppelige skapertrang- og evne.

En kuriositet, sier han sjøl om denne utgivelsen. Ja vel, men det er definitivt en spennende og morsom sådan.

Kjetil Husebø er en tangentør og komponist jeg har fulgt med stor glede noen år nå. Her møter vi han i et ganske så nytt landskap – like spennende det også.

Kjetil Husebø (48 – i dag), møter oss med sitt femte visittkort siden 2014. Det er mulig det har vært flere også, men for min del så er det i alle fall det femte møtet. Når det er slik at jeg ser frem i spenning til hva som skal komme, så sier det meg at det som har skjedd har pirret min nysgjerrighet – slik har det vært med Kjetil Husebøs løypemeldinger helt siden 2014.

Årets tilstandsrapport inneholder åtte låter, eller kanskje rettere stemninger, i et ambient, drone og impro/jazz-landskap. Utstyrt med ex antall synther, samplere, live sampling, FX og elektronikk, som Husebø har spilt inn, programmert og redigert mellom april 2021 og februar 2022, samt fått utmerka landskapsmaler-assistanse fra Eivind Aarset og Arve Henriksen – gitarist og trompeter pluss pluss i ultraklassen når det gjelder å skape stemninger som tar bolig og som sørger for å bli værende, har “Years of Ambiguity” blitt Husebøs viktigste og sterkeste vitnebyrd til nå.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Dette er sakte voksende musikk som trenger og fortjener mange runder. Her avdekkes nemlig stadig nye lag og stadig nye bilder dukker opp på den indre netthinna underveis. Stemningene er både åpne og lyse og mørke og tette – som et tverrsnitt av livet på mange måter.

Lydskulpturene Husebø & Co har unnfanga er annerledes enn det meste annet som har kommet i alle fall min vei. De er luftige, fascinerende, spennende og høyst personlige.

Mitt råd er å ta seg god tid og gjerne mange ganger sammen med “Years of Ambiguity”. Da kan kanskje den store ro senke seg og nytt påfyll av tankegods kan få plass. Det skader sjelden det.