Mange kjenner nok Bill Laurance fra et av klodens mest populære jazzaktige band, Snarky Puppy. Her møter vi han i en helt annen og minst like heftig setting.

Få band, i typen jazzunivers, har vel lagt verden for sine føtter slik jazz-pop-funk-rock-bandet Snarky Puppy har gjort. Med på ferden har engelskmannen Bill Laurance (43) og hans store tangentarsenal vært. Jeg har også hatt gleden av å høre Laurance i kvartett-sammenheng på “Aftersun” og han har også gjort ei duoinnspilling med Snarky Puppy-sjefen Michael League, “Where You Wish You Were”. Nå tar han han et betydelig steg i retning ei annen side av seg sjøl.

Oppvekst

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Den svært talentfulle og ditto allsidige Laurance er vokst opp med klassisk musikk – en impuls som aldri har forlatt han. Med det i bakhodet fant han ut at han ville skape et nytt univers der den klassiske delen av han sjøl fikk utfolde seg sammen med improvisatoren. Som tenkt. så gjort.

Laurance har skrevet ni komposisjoner og arrangert dem sammen med Joshua Poole. Det har de gjort for det Manchester-baserte The Untold Orchestra – et framifrå strykeorkester bestående av 18 fiolinister, bratsjister, cellister og bassister under ledelse av Rory Storm.

Laurance spiller i hovedsak piano, men trakterer også elpiano og synther. Her forteller han oss hvilken stor komponist han er og at han er en tangentbehandler med “alt” innabords.

Om dette er klassisk musikk eller jazz, eller begge deler, er for så vidt ganske så uvesentlig. Det er definitivt veldig god og svært personlig musikk som viser oss nok ei side av Bill Laurance. Alle sidene jeg har blitt presentert for til nå har vært av det fremragende slaget.

Jeg har ofte lurt på om noen, og i tilfelle hvem, som kunne fornye og forlenge tradisjonen etter Bugge Wesseltofts New Conceptions of Jazz´ estetikk. Nå er svaret her: Why Kai.

Kai von der Lippe (27) har allerede rukket å vise seg frem i flere spennende musikalske grenseland. Tangentisten, komponisten og bandlederen er en del av det blomstrende miljøet rundt Musikkhøgskolen i Oslo – et miljø som er befriende lite opptatt av sjangre. For å si det på en annen måte: von der Lippe og miljøet han er en viktig del av er mye mer opptatt av å skape sine egne sjangre.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Debut

Sjøl om ikke von der Lippe har tilbragt så mange år på Tellus, så har han likevel siden 2020 forberedt denne debuten for sitt alias Why Kai. Det betyr blant annet at han benytter produksjon som komposisjonsform. Den akustiske tilnærminga er for nå et tilbakelagt stadium; her dreier det seg i stor grad om klubba electronica som Why Kai – eller von der Lippe – har unnfanga etter et ukjent antall timer i studio med sine synther og sitt piano. Når så Elias Tafjord med sitt akustiske trommesett på alle slags vis har skjønt hvor sjefen har tenkt seg med sine visjoner, så har “Tourist”, som også blir krydra med ymse feltopptak og gjestevisitter fra Joel Ring, Daniela Reyes Holmsen, Thomas Debelian, Sunniva Lindgaard og Jørgen Olsrud, blitt et heftig, groovete og insisterende visittkort fra Why Kai.

New Concepction

Da Jens Christian Bugge Wesseltoft dro i gang sine utgaver av New Conceptions in Jazz på 90-tallet, så var det sammen med Nils Petter Molværs Khmer-univers noe helt nytt. De danna skole og det har sjølsagt ikke vært lett å ta disse visjonene videre. Det opplever jeg på mange vis at Why Kai har makta med “Tourist”. Sjøl om det ikke er like banebrytende så er avgjort Why Kai på svært god vei til å åpne nye dører.

Det finske kvalitetsselskapet We Jazz Records serverer skikkelige saker både når det gjelder musikk og på trykk.

Tangentisten Olli Ahvenlahti, som her trakterer både et årgangs elektrisk Fender og en Oberheim synth, og komponisten og bandlederen er intet mindre enn en legende i finsk musikkliv. I løpet av sine 74 år på Tellus har han vist seg frem som en ypperlig jazzmusiker, men i stor grad har han vært orkesterleder i store produksjoner på scene og i TV-sammenheng – et slags finsk svar på Egil Monn-Iversen med andre ord. Da han ga ut si debut-skive på We Jazz i 2017 var det over 30 år siden han hadde gitt ut plate under eget navn.

Forskjellen

Sammenlikninga med Monn-Iversen stopper når det gjelder det jazzpianistiske. Vår mann var så avgjort jazzinteressert, men Ahvenlahti er i tillegg en svært dyktig tangentbehandler.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Til tross for at han har har blitt en godt voksen herre og man kanskje skulle tro at det var jazzens standardspråk som tiltalte han, så er det faktisk et veldig funky uttrykk med røtter tilbake til 70-tallet som sprer varme gjennom høyttalerne.

Eneren

Det finnes absolutt ingen tvil om hvor eneren befinner seg i Ahvenlahtis musikk. Låtene glir lett inn under huden og det groover ustanselig fra både bandlederen og hans unge følgesvenner som er noen av Finlands aller mest lovende jazzister: trompeteren og flygelhornisten Jukka Eskola, elbassisten Ville Herrala, trommeslageren og perkusjonisten Jaska Lukkarinen og tenorsaksofonisten Joonatan Rautio. Det er stort sett navn jeg aldri har hørt om før, men alle forteller klart og tydelig at de befinner seg på høyt nivå og når de så åpenbart digger Ahvenlahtis musikk, så blir det stor hygge av det.

Her gjøres det absolutt ikke noe forsøk på å sprenge noen musikalske grenser, men rein, ærlig og uforfalska jazzfunk trenger ikke det.

We Jazz er mer

We Jazz, med Matti Nives som ideologisk fører, har fra dag én satsa på kvalitet. Gard Nilssen og hans ustoppelige Supersonic Orchestra befinner seg også på selskapet, men Nives & Co stopper ikke der.

Fire ganger i året gir de ut ei «bok» som denne gangen også var med i forundringspakka fra de tusen sjøers land. Oni Puladi, oppkalt etter ei Carla Bley-låt, er utgave nummer elleve av magasinet og jeg blir enkelt og greit superimponert over det som åpenbarer seg.

På de 130 sidene, som er nydelig layouta, kommer det lange og strålende artikler skrevet av noen av de beste i faget rundt om på kloden om Carla Bley, Mette Henriette, Azar Lawrence, Abdul Wadud og flere pluss blant annet en herlig sak fra Mats Gustafsson om hans usedvanlig nære forhold til vinyl. En rekke plate- og liveanmeldelser og et foto-essay fra We Jazz-festivalen i fjor er det også funnet plass til i magasinet som jeg skal hygge meg med utover sommeren – dette er nemlig ikke gjort unna på noen timer.

We Jazz viser oss nok en gang hvor de legger kvalitetslista, nemlig svært høyt.

Morgonrode ei gruppe som henter inspirasjon fra både folkemusikk og jazz på et vis som ingen andre.

Kvintetten Morgonrode begynner å nærme seg tiårs-jubileum. De begynte som trio med de tre felespillerne Selma French Bolstad, Rasmus Kjorstad og Helga Myhr. De hadde møtt hverandre på Norges musikkhøgskole. Etter et år inviterte de med seg Fredrik Luhr Dietrichson på bass og trommeslageren Andreas Skår Winther – begge med solid jazzbakgrunn fra den noe omtalte jazzlinja i Trondheim. De som umiddelbart aner et møte mellom folkemusikk og jazz her, har sjølsagt et soleklart poeng.

Herlig møte

Allerede for debutalbumet “Morgonrode” i 2019 fikk de Spellemannprisen i folkemusikk-klassen. Det blei fulgt opp med “Du milde verden” årete etter og nå er altså den vanskelige tredjerunden unnagjort – og det med bravur.

De åtte låtene er, med ett unntak, unnfanga enten kollektivt eller av enkeltmedlemmer i bandet. Det betyr at alle både som komponister og som særdeles personlige og uttrykksfulle individualister får vist seg dugelig frem.

Det skinner veldig tydelig gjennom at de fem, med like mange par store ører, har funnet sammen til et felles språk der de henter hemningsløst fra de nevnte kildene – og sikkert mange flere også. Alle synger også i større eller mindre grad og sørger for Morgonrode har et høyst individuelt bumerke på musikken sin.

Det swinger

Om det kan swinge av folkemusikk? Så definitivt og med jazzimpulsene som ekstra tilførsel, så blir det enda mer groove i “Det som blir” – også i de vakre balladene. Kall det gjerne jazz for folkemusikkfolket eller folkemusikk for jazzfolket eller en gumbo av alt mulig. Godt smaker det i alle fall – veldig godt.

Om belgisk-fødte Jonas Cambien har blitt så norsk at han har gått i 17. mai-tog, vet jeg ikke. Det jeg er helt sikker på er at han med sitt nye band har tatt nye store og kompromissløse steg i retning seg sjøl.

Pianisten, og her litt organisten og sopransaksofonisten også, komponisten og bandlederen Jonas Cambien flytta til Norge i 2008 og jeg synes vi med god grunn kan begynne å kalle Cambien, som nærmer seg 40 med stormskritt, for semi-norsk i alle fall. Han er nemlig så bra og så original at det synes jeg vi skal prøve oss på.

Motvind

I 2021 fikk Cambien i oppdrag å skrive musikk til Motvind-festivalen og det er resultatet av dette prosjektet vi får stifte bekjentskap med nå.

Hans nye band Maca Conu består av den danske, og etter hvert litt norske, alt- og tenorsaksofonisten Signe Emmeluth, bassist i særklasse Ingebrigt Håker Flaten og Cambiens sjelsfrende gjennom lang tid i hans trio, trommeslageren Andreas Wildhagen. Flott gjest på to spor er den mer enn lovende trombonisten Guro Kvåle. La det være sagt med en gang: Jonas Cambien´s Maca Conu er en særdeles heftig og spennende kohort med solister som har noe uhyre personlig å melde fra start til mål.

Uttrykket

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Cambiens utvikling siden han bosatte seg i kjempers fødeland. Uten stans har han vist oss et veldig søkende sinn med solide røtter i både klassisk musikk, samtidsmusikk, frijazz og mer straighte toneganger.

Aldri har det forløst som med musikken til Maca Conu. Den er fascinerende, totalt original og hele tida med ei retning i seg som er så cambiensk som vel tenkelig. Alle fire har frie tøyler innenfor de åpne rammene Cambien har streka opp og de er åpenbart så inspirert som vel tenkelig.

Jonas Cambien har fortalt meg en rekke ganger at han har noe helt eget på hjertet, men likevel aldri slik som med denne truppen og denne musikken.

Alle er vi unike, men noen er nok likevel litt mer unike enn oss andre. Eirik Hegdal hører hjemme i den kategorien.

Jeg skrev her om dagen at jeg kom til å leve lenge det jeg fikk oppleve med urfremføringa av Eirik Hegdal Eklektisk Samband under Jazzfest for noen dager siden. Slik kjennes det avgjort fortsatt, men nå er opplevelsen akkompagnert av den herlige røde vinylen også og det bare forsterker det hele.

Hva er det unike?

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Svaret på det spørsmålet er sjølsagt vanskelig å være presis på. Det er i alle fall slik at hver gang komponist, arrangør og/eller multiinstrumentalist Hegdal melder seg til tjeneste så er det noe helt spesielt som serveres. Om det er hans egen musikk eller andres som får hans magiske tilsyn, så blir det alltid noe helt spesielt når Hegdal har fått satt sitt bumerke på den. Han er i besittelse av en melodisk, harmonisk og rytmisk sans som ikke kan sammenliknes med noen andres og det er like spennende og uforutsigbart hver gang hvor Hegdal og hans musikk dukker opp.

Mål og meining

Hegdal skriver i det flotte «omslagsarket» at målet med bandet blant annet har vært å bringe sammen musikere, komponister og produsenter med åpne sinn. De skulle ha forutsetninger for å jobbe sammen og lære av hverandre og til sammen skulle de finne fram til et felles ståsted og et felles lydunivers gjennom komposisjoner av frisinnede sjeler – både Josefin Runsteen og Ole Morten Vågan har også bidratt på det om rådet og Thea Grant har skrevet de fleste tekstene.

Herlig lag

Hegdal, som spiller sopranino-, C-melodi- og barytonsaksofon, klarinett og synth, har med seg et kremlag bestående av Thea Grant på vokal, elektronikk og effekter, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og munnharpe, Per «Texas» Johansson på fløyte, tenorsaksofon, klarinett, bassklarinett og sjølvaste kontrabassklarinett, Anja Lauvdal på piano, synther og pumpeorgel, Josefin Runsteen på fiolin, mandola og vokal og Ole Morten Vågan på stor fele og strømbass. Ikke noe A4-oppsett og så låter det ikke mye A4 av kohorten heller.

Annerledes

Musikken til det Eklektiske Sambandet er veldig sammensatt, allsidig og uforutsigbar. Når du tror du vet hvor dette bærer hen, så tar Hegdal og bandet oss i ei helt ny retning. De lar oss aldri bli komfortable – de sørger for å holde oss skjerpa fra start til mål slik Eirik Hegdal har skjemt oss bort gjennom hele si karriere.

Tøft, spennende og unikt er det!

Langt der bak ante det meg at jeg hadde hørt navnet Jeremy Rose tidligere. Det viste seg at jeg måtte helt tilbake til 2010.

Det er nemlig 14 år siden den australske saksofonisten, klarinettisten, komponisten og storbandlederen Jeremy Rose (39) ga ut «Chiba» med norske Kim Johannesen på gitar og Adrian Myhr på bass. Årsaken var at Rose tilbrakte et halvt år som utvekslingsstudent i Oslo og hadde sjølvaste Geir Lysne som mentor. Lysne har nå i en årrekke vært leder av det tyske storbandet til kringkastingsselskapet NDR – et av de ledende storband på Tellus og det sier det meste om hvilken posisjon Lysne har.

Lært mye

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Rose har i løpet av de 15 åra som har gått siden han var Lysnes student, etablert seg kraftig på hjemmebane i en rekke konstellasjoner og med mange plateutgivelser. «Discordia» med The Earshift Orchestra er den første som har kommet min vei og forteller med all ønskelig tydelighet at Rose plukka opp mye fra Lysne når det gjaldt både komponering og arrangering for storband.

Toppklasse

Australia er jo omtrent så langt unna som det går an å komme for oss her oppe ved Nordpolen. Det er sikkert også mye av grunnen til at vi vet lite om hva som foregår der down under på jazzfronten. Jeremy Rose har vunnet det som er av lokale Grammy-priser og har med seg kremen av australske jazzister i bandet sitt uten at jeg nikker gjenkjennende til et eneste av navna. Trommeslager Chloe Kim og Rose sjøl på sopransaksofon og bassklarinett er bare to eksempler på hvilket skyhøyt nivå bandet befinner seg på.

Rose skriver moderne og utfordrende storbandmusikk – både for musikerne og for oss på den andre sida av høyttalerne. Det vil ikke overraske meg et sekund om han innrømmer å ha henta mye inspirasjon fra storbandinnovatøren Lysne. I mine ører forteller nemlig Jeremy Rose meg at han er en storbandkomponist- og arrangør som ønsker å kommentere verden rundt seg med sin musikk og som lykkes med det.

Tøft, heftig og djupt personlig er dette visittkortet fra Jeremy Rose.

Dette er nesten mitt første møte med Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. Det frister allerede til mye mer.

Sørlendingen Flottorp har gitt ut to soloprosjekt tidligere mens nordmøringen Blomstrøm har vist oss sine strålende gitaristiske kvaliteter både i trioen Orions Belte, i El Cuero og, i størst grad for min del, i Ola Kvernbergs unike Steamdome-univers. Til sammen har de to her skrevet og skapt vakker musikk i flere grenseland.

Flott stemme

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Med si lyse og vakre stemme bærer Flottorp de ni låtene på et personlig vis. Vi befinner oss i et folk-americana-country landskap med psykedeliske over- eller undertoner og Blomstrøm, som trakterer allehånde gitarer og en hel del annet også vil jeg tro sjøl om det ikke er spesifisert på coveret, på et vis som kler Flottorps røst på aller beste vis. I tillegg er det flere gjester som dukker opp på enkelte spor og sørger for korrekt krydder hele veien.

Flyttes ikke merkesteiner

«In This For A Lifetime» er enkelt og greit en vakker tilstandsrapport fra den fine duoen Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. De sprenger ikke noen grenser her, men det er absolutt ikke noe krav for at en utgivelse skal kunne leve lenge i landet. Det tror jeg faktisk denne kan gjøre – den har alt i seg til å kunne det. Vakkert og flott er det – musikalsk historiefortelling på høyt nivå.

Hver gang det kommer et livstegn fra Geirr Lystrup så er det en bekreftelse på hvilken bauta han er i den norske visefloraen.

Nesten 40 solo-album har Geirr Lystrup på skrytelista si i ei platekarriere som har vart siden 1972. Det har vært både barne- og viseplater og det tar bare et sekund eller to å fastslå at det er Geirr Lystrup som er i aksjon. Han både har og er nemlig ei unik stemme.

Jubileum

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Nå runder Lystrup 75 års-bøya og det markeres på et herlig vis. Telemarkingen Lystrup har vært bosatt i Brumunddal i årevis og her har sinfoniettaen Orkester Innlandet under ledelse av Atle Sponberg, slått sine kvaliteter sammen med Lystrup og spilt inn 14 av Lystrups mest kjente viser. Arrangementene er skrevet av en rekke storheter udi faget, Henning Sommerro og Staffan William-Olsson blant andre, og orkesteret er forsterka med Ole Gjøstøl på piano og Mats Lillehaug på trommer.

Bursdagspresang fra jubilanten

Vanligvis er det jo jubilantene som får presanger, men Lystrup har vært raus nok til å snu på flisa. De som kan sin Lystrup vil nikke gjenkjennende til blant andre “Vals skal bli”, “Sommar i september” og “Egg og champagne” og det er en Lystrup i kjempeslag som stortrives sammen med det utmerkede orkesteret.

Vi iler til og gratulerer med jubileet og plata og ønsker lykke til med de neste 75.

Den unge engelske gitaristen Rob Luft har blitt en ny stor favoritt. Her kommer det to nye prov på hvorfor.

Helt siden Rob Luft (30) mer enn antyda hvem han var sammen med Ellen Andrea Wang sin utmerkede trio for noen år siden, så har jeg vært stadig mer sikker på at her har vi med ei fremtidig stjerne på verdensbasis å gjøre. Etter hvert har det kommet stadig flere prov på det, både med egne utgivelser og sammen med vokalisten Elina Duni og “vår egen” John Surman.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Luft, med en høyst personlig, vakker og – beklager, men det måtte nesten komme – luftig tone i gitaren sin, etter hvert har blitt en særdeles ettertrakta sidemann. Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer ville gjerne skape musikk sammen med maestro Arild Andersen og han var ikke sein om å foreslå Luft som tredje hjul på vogna.

Slike tilnærma pick up-band kan jo erfaringsmessig ende opp på alle slags vis. I dette tilfellet har det endt med et usedvanlig flott møte der alle tre har tatt med seg låter til sammenkomsten og at de tre traff hverandre på første forsøk er det ikke mye tvil om.

Her snakker vi melodisk, men samtidig åpen musikk med masse plass for de tre til å fortelle oss hva og hvem de er og den relativt ukjent Sommer passer utmerka inn i denne settingen ved varmt og lyttende trommespill. Det er på alle vis å håpe at dette er en trio som får muligheten til å vise seg frem i tida som kommer – gjerne også her hjemme.

Rob Luft ligger på ingen måte på latsida og det er det da heller ikke noen grunn til. Han er ute med sin tredje soloskive på det strålende engelske selskapet Edition Records og hans unike og varme sound kommer enda mer til sin rett her med kun hans egne komposisjoner og sammen med gode venner han har jobba mye sammen med.

“Riser” fra 2017 og “Life Is The Dancer” to år seinere fortalte oss hvilken flott ekskursjon Luft hadde lagt ut på. Nå forlenger han den med mer frisk og ikke minst lyrisk musikk. Han spiller både akustisk og strømgitar samt kalimba og har med seg en kjernetropp med Corrie Dick på trommer og perkusjon, Tom McCredie på bassgitar, Joe Webb på piano og orgel og Joe Wright på tenorsaksofon – alle unge, høykompetente herrer i sin beste alder. I tillegg dukker det opp flere gjester her og der, inkludert en strykekvartett, og til sammen har det ført til et høyst personlig og vakkert visittkort fra Luft – et visittkort som forsterker inntrykket av at her er det en gitarist og musiker med et voldsomt potensial og ei fremtidig i sikte som ser svært lovende ut.

Gi oss mer Luft, takk!