Den svenske saksofonisten Karl-Martin Almqvist har med sør-afrikansk og norsk hjelp skapt en herlig musikalsk gumbo.
Karl-Martin Almqvist sammen med sitt internasjonale band.
De fleste ting har gått meg hus forbi. Blant annet at Karl-Martin Almqvist, som noen kjenner fra Danmarks Radio Big Band og flere egne konstellasjoner, også har jobba en del med sør-afrikanske musikere opp gjennom åra. Nå har det blitt en orden på dette avsindige misfoholdet gjennom den ferske skiva Almqvist har gjort og det med vår egen Magne Thormodsæter på bass.
Almqvists fascinasjon og samarbeid med sør-afrikansk jazz og spesielt pianisten Nduduzo Makhathini går tilbake over ti år. I 2022 gikk drømmen om å få Makhathini til Sverige i oppfyllelse gjennom jobb på Ystad Jazz Festival. Trommeslageren Ayanda Sikade, også han fra den andre enden av kloden, blei også invitert sammen med Thormodsæter, som hadde vært en del av Sør-Afrika-prosjektet mange år tilbake.
Med et repertoar bestående av Almqvists musikk pluss en Thormodsæter-komposisjon, gikk de fire i studio. Det har ført til særdeles frisk og livsbejaende musikk med impulser fra både nord og sør og de to sør-afrikanerne står på ingen måte tilbake for “våre” to representanter.
“The Travelers” er nok et bevis på at musikk er det eneste grenseløse språket som finnes. Her snakkes det et felles språk som alle skjønner og kommunikasjonen mellom de fire befinner seg på et særdeles høyt nivå i dette høyst melodiske og rytmisk spennende landskapet der det blant annet finnes herlige gospelimpulser også.
Almqvist, som spiller både tenor og sopran, er en musikant vi kjenner alt for lite til her hjemme. Dette samarbeidet med de to framifrå sør-afrikanske musikantene og alltid like pålitelige og tilstedeværende Thormodsæter, kan kanskje bli en døråpner for både Almqvist og bandet også her på bjerget. Ingenting hadde vært hyggeligere enn det.
Karl-Martin Almqvist Ababhemu Quartet «The Travelers» Ropeadope/ropeadope.com
Den unge skotske pianisten Fergus Mc Creadie imponerer voldsomt sammen med sin trio.
Fergus McCreadie er en svært spennende pianist og komponist.
Det er nå snart seks år siden jeg møtte den nå 26 år unge Fergus McCreadie og musikken hans for første gang. Han fortalte meg med all ønskelig tydelighet allerede på debutskiva si, “Turas”, at vi hadde med ei høyst spesiell stemme med et svært stort potensial å gjøre. Bekreftelsene har kommet på rekke og rad, blant annet med “Forest Floor” for to år siden og nå er tredjerunden på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records unnagjort med “Stream” og McCreadie tar stadig nye, store steg i retning seg sjøl.
Helt siden starten er det bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson som er McCreadies medsammensvorne. De kan hverandre ut og inn og de stortrives sammen og med de musikalske utgangspunktene McCreadie legger på bordet.
Nok en gang er det liten tvil om hvor McCreadie kommer fra. Han har en skotsk åre i sitt DNA som er en viktig del av det vakre og melodiske budskapet hans. Hovedtemaet for “Stream” er vann og hva det betyr for oss – som Stephan Crump også løfta frem på sin ferske “Slow Water” – og det gjør Mc Creadie på et herlig og virtuost vis.
Virtuost og inderlig
Fire plater på seks år kan virke som i meste laget, men Fergus McCreadie har faktisk noe nytt og spennende på lager hver eneste gang – sjøl om han holder fast ved trioformatet også denne gangen.
McCreadie er en teknisk virtuos med masse temperament i spillet sitt. Heldigvis er det mye dynamikk og modenhet i uttrykket også – Fergus McCreadie, trioen og musikken hans fremstår som om de har levd veldig mange flere år på Tellus enn det de beviselig har.
Fergus McCreadie «Stream» Edition Records/Border Music
Jeg har hygga meg kraftig sammen med musikken til folkemusikkbandet Ljom tidligere og det gjør jeg så avgjort også med denne spudlende og herlige tredjerunden til det unge trønderbandet.
Ljom gir oss sprudlende folkemusikk med mykje attåt.
Til tross for at Ljom fra Snåsa har eksistert i mer enn ti år, så er det fortsatt unge musikere med åpne og allsidige sinn som befolker denne kohorten som på alle vis skaper noe som gjerne kan kalles samtidsfolkemusikk. Om du ikke umiddelbart skjønner hva det er for noe, så kan det forsøksvis forklares med at her er det elementer av både visesang, en slags bluegrass og flere andre herligheter som til sammen fører til et uttrykk som det er veldig lett å trives med. Mye humor er det også god plass til.
Med Nils Andersson på akustisk gitar, ukulele, perkusjon og kor, Anne Marte Eggen på elbass, bass, perkusjon og kor, Per Walfridsson Ohls på trekkspill, trøorgel og perkusjon og Sivert Skavlan på klarinett, cello, perkusjon og kor så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne at Ljom ikke er noe tradisjonelt spelemannslag. Når så Kjersti Kveli topper det hele med sin høyst personlige og livsbejaende vokal og perkusjon, så fører det nok en gang til at Ljom gir folkemusikken nok et solid dytt i retning vår egen tid. Kveli er enkelt og greit en flott og uttrykksfull formidler.
Låtene er stort sett unnfanga av bandets innbyggere og Kveli har skrevet mange av tekstene og min favoritt, “2500 feskvatn”, er en hyllest til hjembygda Snåsa som har det meste i seg til å bli bygdas nasjonalsang. “Moltdrolet” og “Rolls-Pols” – herlig humor – følger hakk i hæl og Kvelis formidling på uforfalska dialekt – eller på svensk og på bokmål – er direkte tiltalende og ikke minst smilfremkallende.
Gode ambassadører
Ljom er både veldig bra og unike og samtidig usedvanlig viktige ambassadører overfor nye generasjoner når det gjelder å åpne folkemusikkdøra og tilliggende herligheter. Mer makt til Ljom!
Ljom «Trollskjegg og trillbår» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Den nederlandske kvartetten The Leaning In Underground gir oss tidløs jazzmusikk som det både er mulig å hygge seg med og som man definitivt ikke tar skade av.
Nederlandske The Leaning In Underground vet hvor eneren er.
For et par år siden dukka det opp ei innspilling i posten med den tyske, men Amsterdam-bosatte gitaristen Linus Eppinger. Sammen med med seg hadde han pianisten Nicolai Daneck, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy og Al Foster-bassisten Doug Weiss. Det var debuten til Linus Eppinger (28) og var et lovende visittkort i Peter Bernstein-gata.
Et steg til side Eppinger, som åpenbart er en særdeles spillekåt ung mann, fant ut at han måtte sette sammen et litt annet band som han kunne turnere på mindre og dårligere betalte steder med enn det Rossy og Weiss var vant med. Kamerat Daneck var fortsatt mer enn klar, men inn kom noe “billigere” Peter Primus Frosch på trommer og Ties Laarakker på bass – totalt ukjente, unge nederlandske herrer som deler Eppinger og Danecks musikalske visjoner fullt ut.
Det betyr at vi få ei samling egne låter, “Love for Sale”, de to Jobim-klassikerne “The Girl from Ipanema” og “Wave” og sjølvaste “Sunny” – en av Chers store klassikere. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg – her skal det swinge på et enkelt og rett frem vis fra start til mål og det gjør det da også.
The Leaning In Underground er et band med en musikalsk beskjed som er lett å oppfatte. Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det blir servert mye musikalsk hygge. Det holder lenge det.
The Leaning In Underground «Taking Over» Amsterdam Records/[email protected]
Ragnar Bjerkreim har skrevet musikken og sammen med Ingvar Hovland skrevet tekstene til noe flott og viktig i stort sett et poplandskap som minner om en bekjennelse.
Bjørn Eidsvåg formidler Ragnar Bjerkreims tanker.
Jeg er på ingen måte sikker på om begrepet bekjennelse er riktig, men teologen og komponisten Ragnar Bjerkreim benytter seg i alle fall av Josef-skikkelsen i Det Gamle Testamentet for å sette det hele inn i en kontekst som har noe veldig med vår tid å gjøre. Det Bjerkreim og Hovland har satt ord på er tanker om flukt, emigrasjon og folkevandring – temaer som har blitt en del av våre daglige nyhetsoppdateringer og vår mer eller mindre dårlige samvittighet og som garantert kommer til å forbli det i svært lang tid fremover.Ambisiøst og stort
Bjerkreim har gjennom flere årtier spesialisert seg som film og TV-musikk-komponist. Han er vant med å lage “stor” musikk og store produksjoner og “Stjernsti” er på ingen måte noe unntak. Her snakker vi 23 låter som strekker seg over knappe en og en halv time og Bjerkreim har invitert med seg gjester som Bjørn Eidsvåg, Espen Grjotheim, Jannike Kruse, Kristin Asbjørnsen, Pål Rake, Tom Roger Aadland og Hildegunn Gjedrem som tekstformidlere.
Når så et stort kor og et band bestående av Børge Petersen-Øverleir og Eivind Aarset (gitar), Frode Berg (bass), Rune Arnesen (trommer) og David Wallumrød (tangenter) tar seg av den resterende musikalske formidlinga, så er det lett å legge sammen på hvilket smakfulle og høye nivå den befinner seg.
Bjerkreim har også laga ei fin bok med alle tekster, fine bilder og en rekke betraktninger temaene “Stjernsti” gjør sitt beste for å løfte frem.
Dette er på mange vis et konseptalbum med en klar tråd fra start til mål. Mange fine låter og mange svært gode tekstformidlere – på nynorsk, må vite, men med 23 låter i banken så er det ikke alle som er like minneverdige.
Det sagt så har Ragnar Bjerkreim laga noe stort og viktig som svært mange vil ha godt av å tilbringe ettertenksomme stunder sammen med.
Den amerikanske bluesvokalisten og gitaristen Eric Bibb har gjort svenske av seg for mange år siden, men har så avgjort ikke glemt sine røtter.
Eric Bibb har noe vakkert, sterkt og polert på hjertet.
Eric Bibb (72) har ei karriere som strekker seg helt tilbake til 60-tallet. En kvinne, tror det eller ei, sørga for at turen først gikk til Finland og seinere til Sverige der han har bodd i rundt ti år. Karriera blei det absolutt ikke noen stopp på av den grunn og Bibb har fått et svært godt navn hos broderfolket i øst. Det å fylle legendariske Scala Teatern i Stockholm til denne liveinnspillinga sier det meste om det.
Med et repertoar bestående av mye eget stoff og en hel del tradde blueslåter, tar den ekte, men likevel noe polerte Bibb oss med på en liten time i et blueslandskap et godt stykke unna bomullsmarkene i Louisianna. På et vis blir dette blues for de kondisjonerte – her er det ingen som har noe å være redd for sjøl om Bibb absolutt har brodd i flere av tekstene sine.
Med seg til denne blueskvelden i Stockholm har han et stjernelag med allestedsnærværende Johan Lindström på ymse gitarer i spissen. Strykere er det også i miksen, så å kalle det rått og upolert overfor den pent kledde forsamlingen i de djupe stolene sine i teateret, vil faktisk være direkte feil.
Uansett er Eric Bibb en sjarmerende artist med noe på hjertet som forteller oss at blues kan være så mangt. Flott er det sjøl om det altså er et godt stykke unna den råe, upolerte og heftige som bluesen også kan være.
Eric Bibb «Live at The Scala Theater Stockholm» Repute Records/Stony Plain Records
Mye har fortalt meg at det var en hel del på gang med og rundt trombonisten og ikke minst komponisten Andreas Rotevatn. Her tar han det enda lenger enn det jeg hadde hørt for meg.
Andreas Rotevatn har mye spennende å melde i ymse landskap.
Andreas Rotevatn (34) fra Nordfjordeid har fortalt oss om sin allsidighet og store skaperevne og ditto vidsyn i så forskjellige konstellasjoner som Ytre Suløens Jass-ensemble og storbandet OJKOS. Men som det står i presseskrivet i forbindelse med hans debut under eget navn: fest eller flinkis, klubb eller kykje (hva i alle verdens dage er det?), håvamål eller autotune, alternativ pop eller tilgjengelig jazz – alt dette og mye mer inneholder denne flotte gumboen fra bygdegutten som har gjort storbygutt av seg og som tar med seg inspirasjon fra mer eller mindre alt han har vært borti gjennom sitt mer eller mindre voksne liv.
Noen vil kanskje få en følelse av at alt dette til sammen blir ei salig suppe der det er tilsatt alt for mange ingredienser. Jeg opplever det ikke slik. Jeg synes Rotevatn, om det er som komponist og teksforfatter eller som trombonist og sanger har makta å skape en helhet ut av alle ideene sine.
Det groover og svetter uten stans og jeg tror han har muligheten til å snakke til et ganske så stort publikum med dette brygget. Det er absolutt mulighet for at avanserte danseføtter også vil bli frista til eksesser underveis her.
Det skader på ingen måte at han har hanka inn sjelsfrender med mer eller mindre samme idealer. Sofie “Fieh” Tollefsbøl på vokal og synth, Sander Nordahl på gitar og banjo, Nikolai Hængsle på elbass og Elias Tafjord på trommer utgjør kjernetroppene og de har så avgjort skjønt hvor Rotevatn har tenkt seg med musikken og uttrykket sitt.
Rotevatn har kasta seg ut på djupt vatn, men du verden som han holder seg flytende og vel så det – helt uten svømmevest. Tøft er det!
Andreas Rotevatn «Av daude gror» Grappa/Musikkoperatørene
Bassisten Stephan Crump kjenner jeg ikke minst fra den utmerkede trioen til Vijay Iyer. Her viser han oss ei helt annen og spennende side.
Stephan Crump i sentrum for sin spennende trupp.
Stephan Crump (52) har helt siden Vijay Iyer virkelig slo gjennom på den aller største jazzscena vist oss hvilken strålende bassist og ikke minst lytter han er. I mine ører har han aldri hatt behov for å dominere det musikalske landskapet han har vært en del av – han har uten stans hatt ønske om å bidra som fargelegger: det store musikalske uttrykket har alltid stått i sentrum. Slik er det så avgjort fortsatt sjøl om det er Crumps navn som står i sentrum for denne utgivelsen.
Det avgjørende vannet Crump har vært og er en meget ettertrakta sidemann hos storheter som Mary Halvorson, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock og i Borderlands Trio med Kris Davis og Eric McPherson. Det bekrefter hvilken enorm anerkjennelse han nyter blant medmusikanter, men hans måte å uttrykke seg på vil aldri føre til superstjerne-status for Crump. Det føler jeg meg overbevist om at han lever veldig godt med.
Gjennom hele livet, fra oppveksten ved Mississippi til 30 år i Brooklyn ved Gowanus Canal, har Crump vært opptatt av vann. Dette verket, “Slow Water”, vokste nesten frem som en dyd av nødvendighet og blei ytterligere inspirert av boka “Water Always Wins” av Erica Gies. Vannet er en livsnødvendighet – det er også musikken.
En spesiell fusjon Mye av musikken er utskrevet, mens noe flyter frem spontant. Vi befinner oss i et skjæringspunkt mellom jazz og samtidsmusikk og det håndplukka laget, mange førstegangsbekjentskaper også for Crump, har så definitivt skjønt kapteinens intensjoner. Her er det en blanding av kammermusikere og improvisatører og vibrafonisten Patricia Brennan, trombonisten Jacob Garchik, fiolinisten yuniya edi kwon, bratsjisten Joanna Mattrey og trompeteren Kenny Warren gjør en flott jobb med å få musikken og vannet til å flyte.
Stephan Crump bekrefter at han er ei spesiell og spennende stemme.
Stephan Crump «Slow Water» Papillon Sounds/stephancrump.com
Bedre måte å hylle sin tippoldefar på enn det pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord gjør med dette verket er faktisk vanskelig å tenke seg.
Lars Jakob Rydjord hyller sin tippoldefar på et flott vis. Foto: Manneraak
Lars Jakob Rudjord (40) fra jazzmetropolen Farsund har med ujevne mellomrom fortalt oss at han har noe høyst personlig på hjertet. Likevel tror jeg aldri han har gått så inn til kjernen av hva og hvem han er musikalsk som her. Kanskje ikke så merkelig siden det er sine egne røtter han hyller med “Kjempe-Jo”. Tippeoldefarens døpenavn var Jon Olsen (1816-1883) og han var en gigant som gikk like mye på hendene som på føttene, sier sagnet. Det sies også at han var en stor danser og at han aldri gikk av veien for en slåsskamp.
På dette verket, som opprinnelig var skrevet for Riksscenen i Oslo og Farsund Folk Festival, tar Rudjord oss med til steder som Kjempe-Jo ville kjent seg igjen i og samtidig løfter han uttrykket inn i vår tid. Her er det tydelige spor av moderne klassisk musikk, jazz og improvisasjon og ikke minst folkemusikken som garantert var en del av tippoldefarens hverdag og fest. Jeg tror neppe Rudjord vil protestere høylytt om jeg antyder at han har latt seg inspirere av både Jan Garbarek og Arild Andersen og hans Arv- og Sagn-univers.
Nydelig reisefølge
Med seg til å skape dette vakre og høyst personlige universet har han invitert med seg Johanne Flottorp på hardingfele og vokal på ett spor, Jakop Janssønn på trommer og Katrine Schiøtt på cello. Strålende fargeleggere alle sammen og de som ser/hører for seg at dette ender opp som et svært personlig musikalsk landskap, har faktisk helt rett.
Lars Jakob Rudjord hyller sin tippoldefar på aller beste vis.
Lars Jakob Rydjord «Kjempe-Jo» Fyrlyd Records/fyrlydrecords.com
Audun Ellingsens musikalske laboratorium, Audun Automat, møtte jeg for første gang i 2011 med bandets andre visittkort. Nå er ventetida over – tredjerunden er unnagjort og det med glans.
Audun Automat er et herlig og livsbejaende kollektiv.
Bassist, komponist og bandleder Audun Ellingsen fra jazzmetropolen Ørsta, var blant dem som stakk over til området rundt Elland Road, Leeds med andre ord, for å studere jazz. Ut av det oppstod blant annet det flotte kollektivet Sphinx med andre nordmenn som også valgte Leeds som sitt studiested. Etter hjemkomsten etablerte han også Audun Automat og to av de opprinnelige medlemmene i kvintetten, saksofonist Jørgen Mathisen og elpianist og medsunnmøring Erlend Slettevoll fra nabobygda Volda, er fortsatt hjertelig tilstede.
Skuer både bakover og fremover
Jeg stortrives med komponisten Ellingsen. Allerede på åpningssporet “Triumphus” setter han meg i godt humør og bandet tolker hans hans gode og varme låter på et vis som virkelig hjelper på sinnets helse. Dette er enkelt og greit livgivende og inspirerende musikk. Ellingsen har definitivt tatt med seg viktige elementer fra både 70- og 80-tallet og fusjonert det med elementer anno nå slik at dette har blitt et ganske så tidløst uttrykk. Det skal så avgjort de to andre “nykommerne”, Torstein Lavik Larsen på trompet og Ole Mofjell på trommer, ha sin solide del av æren for.
Masqualero
Om et par måneder møtes et av mine favorittband fra 80- og 90-tallet på scena til ei gjenforening under Oslo Jazzfestival. Jeg vil ikke bli et sekund forundra om Audun Ellingsen & Co har lånt både ett og to ører til supergruppa fra den gangen – Audun Automat har med seg mange av de samme idealene og det samme trøkket Masqualero hadde den gangen og sikkert i begynnelsen av august også.
Audun Automat er både en tradisjonsbærer og forlenger av et tidløst og livsbejaende musikkuttrykk. Når det så er formidla av svært dyktige herrer i sin beste alder så forlanger ikke jeg så mye mer.
Audun Automat «Uflaks» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
