Aretha Franklin var og er dronninga i soulmusikkens univers – og vel så det. Her kommer det et par nye bekreftelser på det. For ei utstråling, for en formidler, for ei stemme.

Jeg har det slik at noen få artister har vært med meg store deler av livet mitt. Aretha Franklin (1942-2018) er så definitivt en av dem. Musikken hennes plukkes frem med jevne mellomrom uten at det trengs noen spesiell anledning for det. Hun er enkelt og greit en av de store stemmene som alltid har vært der og som alltid kommer til å bli værende der.

Jovisst er det slik at stemmeprakta til Franklin er av det fantastiske slaget – det tar alltid kun et hundredel av et sekund å slå fast at det er Aretha, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med forresten, men for meg har det alltid vært uttrykket, personligheten og formidlingsevnen som har tiltalt meg mest.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Aretha er den typen artist som har evighetens stempel på seg – hun kommer aldri til å gå ut på dato. Nye generasjoner har oppdaga henne og slik vil det fortsette – lenge. Det har sjølsagt platebransjen fått med seg og her har de virkelig gjort seg flid.

“Aretha” er en fire cd-ers samling med godt og vel fem timer med musikk. “Alt” er med fra de første innspillingene i 1956 til noe av det siste hun gjorde på midten av 2010-tallet. Dessuten blir vi servert tidligere uutgitt materiale, som uten unntak holder skyhøy standard, samt sjeldne og historiske live-opptredener, blant annet den ikoniske versjonen av “(You Make Me Feel Like) A Natural Woman” som hun gjorde med låtskriver Carole King og herr og fru Obama gråtende tilstede i salen. Hennes tolkning av “Nessun Dorma” befinner seg også på samme nivå. Duetter med en rekke andre giganter, som sjølsagt følte seg beæra over å få synge sammen med dronninga, er også en del av denne perla.

Utgivelsen inneholder også sjeldent bildemateriale og en fin historisk gjennomgang av karriera hennes. Dette er intet mindre enn en må-ha utgivelse for millioner av Aretha-fans.

For dem som synes dette blir i meste laget eller for dyrt, så finnes det ei anna løsning. 15 av disse låtene er samla på en enkeltutgivelse og her får vi creme de la creme for å si det på godt norsk: “Respect”, “”Chain of Fools”, “I Say a Little Prayer” og “Think” er bare pynten på kaka som sjølsagt er strålende også i denne versjonen.

Aretha Franklin var dronninga og hun er det fortsatt.

Ole Morten Vågan imponerer uansett hvor han melder seg til tjeneste. Sammen med sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.

Det er ikke slik at vi blir så veldig overraska lenger – Ole Morten Vågan er nemlig en kontinuerlig kvalitetsgarantist. Om det er som særs viktig og tilstedeværende sidemann med alt og alle fra Thomas Dybdahl til Susanne Sundfør og østover i alle mulige slags jazzsammenhenger – fra relativt straighte til ganske så frie – så er Vågan usedvanlig merkbart på plass med sin oppfinnsomhet, sitt trøkk og energi og sin ustanselige jobbing med å få brillene på plass.

For noen år siden tok også Vågan over den kunstneriske ledelsen av verdens beste Trondheim Jazz Orchestra etter at Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal hadde styrt skuta siden 2000 – på et svært bra vis. Herrer det ikke er lett å hoppe etter, men du verden som Vågan har makta det og ført skuta videre blant annet gjennom hans første verk for TJO, “Happy Endings”, og nå med forlengelsen “Plastic Wave”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Deler av dette verket, som strekker seg over en dobbelt-cd og varer i godt og vel 83 minutter, er et bestillingsverk til Festspillene i Nord Norge – det skulle tatt seg ut om de ikke slo på tråden til Brønnøysunds store sønn med en slik forespørsel.

Vågan har tenkt både musikalske og andre djupe tanker i forbindelse med dette verket – noe tittelen mer enn antyder. Det makter han å anskueliggjøre gjennom på et ofte intrikat vis, av og til tilnærma fritt, men samtidig ofte på en melodisk og hele tida utfordrende, dynamisk og organisk måte å engasjere tanken og mottakerapparatet til oss på den andre sida.

Når så TJO denne gangen består av Sofia Jernberg på stemme, Ola Kvernberg på fele, Eivind Lønning på trompet, Øyvind Brække på trombone, Signe Emmeluth, Kjetil Møster, Espen Reinertsen og Eirik Hegdal på saksofoner og klarinetter, Marianne Baudouin Lie på cello, Oscar Grönberg på piano, Ståle Storløkken på tangenter, Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer pluss sjøl på bass, så bør det ikke komme som en bombe at det både kollektivt og solistisk låter urheftig. Som om ikke det var nok så resiterer også Frode Grytten diktet “Over til Oslo” – rett mann på rett sted til rett tid med sedvanlig inderlighet og ekthet.

Ole Morten Vågan hører hjemme helt der oppe – hvor som helst på Tellus i alle fall – både som bassist, komponist og orkesterleder.

Jo Berger Myhre har vært en viktig bidragsyter til en rekke band og solister – ikke minst Nils Petter Molvær de seineste åra. Her møter vi han i hans eget univers.

Alle som har fulgt bassist og komponist Jo Berger Myhre (37) si musikalske reise med blant annet bandet Splashgirl, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær, blir ikke et sekund overraska over at det finnes masse originalt på lager når han først tar steget og forteller oss sine innerste musikalske tanker.

Sjøl om pandemien og alt den har ført til av avlyste konserter og turneer for musikanter som Berger Myhre, sjølsagt har ført til mye fritid for å åpne nye musikalske dører, så har jobben med dette soloprosjektet vært i gang helt siden høsten 2019.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har han gått inn til kjernen når det gjelder bruks- og uttrykksområder både for den akustiske og den elektriske bassen. Dessuten har han benytta sitt arsenal av lyder som han har samla og utvikla og med hjelp av sitt hjemmestudio og ymse maskiner og tekniske dippedutter, har Berger Myhre skapt spennende og unike lydlandskap og melodier – ofte basert på fritt improviserte utflukter – som både fascinerer og utfordrer.

Berger Myhre har henta inspirasjon fra en rekke kilder; han har blant annet besøkt Iran og iransk musikk en rekke ganger. Bidrag fra den iranske tombakisten – tombak er ei tradisjonell iransk tromme – Kaveh Mahmudiyan, den islandske organisten Ólafur Björn Ólafsson, resitatøren Vivian Wang fra Singapore, den latviske pianisten Jana Anisimova og gitaristen Jo David Meyer Lysne og synthisten Morten Qvenild, gjør at dette blir et helt spesielt og unikt visittkort.

Disse musikalske manøvrene fra Jo Berger Myhre er totalt kompromissløse og forteller oss om en søker som går djupt og som ikke stopper før han finner. Han utfordrer både seg sjøl og oss på et inderlig vis.

Daniela Reyes avslutter “Usikker musiker” med “tro´kke verden trenger mer av meg”. Feil, veldig feil faktisk. Verden trenger veldig mye mer av Daniela Reyes.

Vi er alle unike, men noen er mer unike enn oss andre. Daniela Reyes (22) har jeg hatt gleden av å kjenne i mesteparten av hennes liv, så jeg mener jeg har et rimelig godt grunnlag for å mene det. Med debutalbumet hennes får alle andre muligheten til å kjenne på hvor spesiell og unik denne lille, men du verden så store artisten er.

Reyes er født i Colombia, men oppvokst sammen med storebror Theo – også han fra Colombia – og mamma Maj Britt Andersen og pappa Geir Holmsen i Asker. Det kan man trygt si er et musikalsk hjem på alle måter. Hvor stor betydning det har hatt for datteras musikalske utvikling er sjølsagt vanskelig å si, men jeg tror neppe hun har hatt tatt skade av det for å si det sånn……

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med de ti låtene som varer i vel 31 minutter forteller Reyes oss at hun allerede er en historieforteller på svært høyt nivå. Hun skriver tekster og formidler dem på et vis som forteller om en modenhet som stort sett forbindes med mennesker som har levd ganske mye lenger enn Daniela. Hun synger med en skjørhet og gjennomsiktighet i uttrykket sitt som er helt spesiell; jeg blir sittende helt ytterst på stolkanten for å få meg alle de små detaljene og for å forsikre meg om at det bærer hele veien, noe det sjølsagt gjør.

Reyes har skapt et eget singer/songwriter-landskap som med et par unntak, hun har det virkelig i seg å trøkke til også, er veldig nedpå og luftig. Hun gir både seg sjøl og oss tid til å komme under huden på det hun har å melde og du verden så godt det gjør.

Når så vokalisten, trekkspilleren, gitaristen og harmoniumisten – og sikkert mye mer – Daniela Reyes har alliert seg med et jazzikalsk a-lag bestående av Eyolf Dale, Hans Hulbækmo, Nils Petter Molvær, Sander Eriksen Nordahl, Ole Morten Vågan og Håkon Aase – musikere som kan skape de nydeligste stemninger uten å kreve for mye rampelys av den grunn – så har dette blitt en debut av det svært sjeldne og veldig lovende slaget.

Verden trenger veldig mye mer av deg og din inderlighet og ekthet, Daniela Reyes. Det finnes ingen fler av deg.

Petter Eldh har invitert seks av sin trommefavoritter til fest – blant andre Gard Nilssen. Samtidig forteller Nate Smith oss at han er den aller mest funky her på Tellus.

Hvem er ikke fascinert av trommer på ett eller annet vis? Undertegnede har i alle fall vært det så lenge jeg kan huske og inn døra mer eller mindre samtidig kom to nye bekreftelser på denne fascinasjonen.

Utgivelsene er ganske så forskjellige, men bortimot like spennende uansett. Først ut er vinylutgivelsen til den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme som energibomba i Gard Nilssens Acoustic Unity. Her har han gått utradisjonelt til verks og skapt et unikt lite univers der han har innkalt seks trommeslagere – seks ganske så forskjellige perkusjonister.

Noen av dem kjenner jeg godt, andre er nye bekjentskaper for meg. Eric Harland, Nate Wood og Gard Nilssen har via en rekke konstellasjoner fortalt oss at de hører hjemme helt der oppe. Engelske James Maddren har mer enn antyda at han har noe spesielt å fare med, men jeg har aldri fått oppleve han live. Amerikanske Savannah Harris og engelske Richard Spaven er nye navn for meg, men det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor Eldh har invitert dem til bordet.

Alle bidrar på ett spor hver og det er også nye “band” på alle stoppestedene. Eldh har skrevet all musikken, likevel låter alt totalt forskjellig – veldig mye takket være de seks helt unike trommeslagerne.

Initiativet til Eldh er intet mindre enn strålende og resultatet likeså. Så forskjellig, men likevel like spennende, utfordrende og hipt fra start til mål blir det med slike omgivelser og slike trommeslagere ved det musikalske smorgasbordet.

Amerikanske Nate Smith hadde heller ikke på noen måte gjort skam på plassen i prosjekt Eldh. En av de meste ettertrakta trommeslagerne over there, som mange har hørt også over here med blant andre Dave Holland og Chris Potter, og sikkert også sjekka ut med det urfunky bandet The Fearless Flyers, er enkelt og greit en av de aller mest funky trommeslagerne uansett hvor man leter nuh til dags.

Her får vi møte Smith i et slags tverrsnitt av hvor han kommer fra og hvor han er musikalsk. Det betyr jazz, funk, soul, pop, hip hop og alt mulig annet midt mellom der. Grunnpakka er et veldig bra jazzkomp med blant andre tangenstisten Jon Cowherd og saksofonisten Jaleel Shaw og så har Smith invitert en rekke vokalister og rappere.

Dette er musikk som bare kunne ha blitt unnfanga der borte på den andre sida av dammen. Det er tøft, det er hipt og det er nok en bekreftelse på at Nate Smith er den mest funky trommeslageren jeg vet om i alle fall.

Velkommen til trommehimmelen – det er bare å stige på.

Geir Sundstøl er en musikant ingen kan ha unngått å stifte bekjentskap med – om de vil eller ikke. Nå møter han oss med et nytt visittkort og du verden for ei flott stemme han er og har.

Årsaken til at “alle” har hørt Geir Sundstøl er at han er og har vært kongerikets aller mest ettertrakta sidemann gjennom mange år. Artister og produsenter har stått i kø for å få assistanse fra den enorme musikalske paletten Tistedalens store sønn har å bringe til torgs.

I mange år førte det til at Sundstøl var med å prege andres musikk i veldig stor grad. Faktisk i så stor grad at han nedprioriterte sitt eget musikalske univers. Heldigvis har han gjort noe med det de seineste åra og han har gitt oss flere prov på hvor og hvem han er gjennom de framifrå utgivelsene “Furulund”, “Langen Ro” og “Brødløs”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er det tre år siden forrige løypemelding og basert på hvem han er og hva han gjort tidligere, så er det sjølsagt store forventninger til hva som skal komme ut av skattekista til lydmagikeren som spiller tjuefem – 25!!! – instrumenter på “St. Hanshaugen Steel”. Det spesielle navnet på plata henspeiler forresten på et stålverk som var plassert på St. Hanshaugen i Oslo der Sundstøl bor.

Sundstøl står for alle de åtte låtene, men har fått assistanse fra bassist Mats Eilertsen og trompeter Arve Henriksen på noen. Uansett så er Sundstøls genuine bumerke solid til stede fra første til siste takt.

Og hvor befinner så “St. Hanshaugen Steel” seg i sjangeruniverset? Jeg har faktisk ikke noe bedre svar enn at dette er sjanger Sundstøl – det er ikke noe som over hodet likner på det Geir Sundstøl serverer oss. Lydmessig befinner dette seg på en egen planet og når han så benytter impulser fra det meste han har hatt fingrene borti fra verdensmusikk, country og jazz til mye annet, til å skape landskapene som er så bildefremkallende som bare dårlig fantasi kan sette en stopper for, så har dette blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

Når Sundstøl i tillegg til sine 25 egne pensler har fått med seg noen av de beste fargeleggerne det er mulig å hyre inn til denne prisen i Erland Dahlen, Jo Berger Myhre og David Wallumrød samt tidligere nevnte Eilertsen og Henriksen og ikke minst gullstrupene fra Sølvguttene, så skal det ikke mye dårlig fantasi til for å begripe at her skapes det stemninger av høyst unik kvalitet.

Geir Sundstøl er en musiker og kunstner som befinner seg på et usedvanlig sted – aldri har Geir Sundstøl vært mer Geir Sundstøl enn nå.

Overskrifta er egentlig en sannhet med en hel del modifikasjoner. Christian Winther er nemlig på ingen måte noen ukjent størrelse, men som popmusiker har vi ikke fått hilse på han tidligere sånn som her. Også på det området kommer han med noe helt spesielt.

Det har seg slik at jeg har latt meg fascinere av Christian Winther gjennom mange år og via mange konstellasjoner. De eksperimentelle trioene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo, kollektivet Torg under ledelse av Johan Lindvall og den høyst alternative popduoen Listen to Girl har vært de viktigste meldepostene for gitaristen og vokalisten fra Ålesund. Nå tar han et nytt steg i retning seg sjøl.

Er det mulig for en langelsker av musikk som meg å bli begeistra i løpet av knappe 24 minutter? Det er nemlig så lenge denne spesielle tilstandsrapporten fra Winther varer og svaret er et entydig og tydelig ja.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med de åtte låtene, som Winther synger i all hovedsak på engelsk – bortsett fra “Urfuglen” på norsk, tar komponisten og tekstforfatteren oss med inn i et høyst personlig popunivers milevis unna A4 varianten. Det gjør så forbanna godt å kjenne på at popmusikk kan være både god, original og utfordrende – det er nemlig “The Clearing”.

Winther er en strålende gitarist med et høyst unikt uttrykk, men han har ikke behov for å fortelle verden til enhver tid hvor flink han er. Han gjør det musikken ber han om og fargelegger stemningene på et flott vis.

Når han så har invitert med seg et a-lag fra jazzens verden, som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre, med Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Anja Lauvdal på synther og samples og Magnus Skavhaug Nergaard på basser, så har Winther fått med seg akkurat det reisefølget som løfter stemningene til minneverdige steder.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å plage hitlistene på noe vis. Det er derimot popmusikk som kan vise seg å vare og være med å definere hva og hvem Christian Winther både er og kommer til å bli i åra som kommer. Spennende er det og spennende blir det også å følge Winthers utvikling – ei utvikling som kan gå i mange retninger.

Freedoms Trio har skifta navn til Freedom Tree. Bortsett fra det så låter dette internasjonale bandet med Steinar Aadnekvam fra Bergen i spissen like heftig som tidligere.

Mellom 2015 og 2018 ga gitaristen Steinar Aadnekvam, elbassisten Rubem Farias fra Brasil og trommeslageren Deodato Siquir fra Mosambik – alle bosatt i Stockholm – ut tre skiver på Losen Records. Der fortalte de tre, som også synger, at de har skapt et eget lite univers med impulser fra en rekke kilder.

Trioen, som har eksistert siden 2015, har spilt flere hundre konserter i 17 land både i Europa, Asia, Afrika og USA siden unnfangelsen. Det har ført til at vi har med et usedvanlig samspilt og virilt band å gjøre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne innspillinga var ment som en livestreamseanse i studio for fansen kloden rundt under coronaperioden – nærmere bestemt i november i fjor. I ettertid fant de tre virtuosene ut at dette faktisk var så bra at mange flere også burde få oppleve det.

Det vi får høre av denne spillesugne og livsbejaende gjengen, som sjølsagt mista alle spillejobbene sine som alle andre kolleger, er et slags “greatest hits” fra de tre Losen-innspillingene. All musikken er skrevet av de tre herrene og vi snakker heftig jazzrock med med klare impulser både fra afrikansk og brasiliansk musikk.

Teknisk sett er det tre svært så langt framskredne musikanter vi har med å gjøre. Bandet låter veldig bra kollektivt også og empatien ligger tjukt utenpå de tre og musikken. Sjøl om det ikke dukker opp “ny” musikk her, så er denne tilstandsrapporten en fin påminnelse om Freedom Trees tilstedeværelse. Måtte de komme seg ut på veien igjen snart!

Silje Nergaard har valgt på øverste hylle når hun skulle skape omgivelsene til sitt nye visittkort. Det er det all grunn til også.

Silje Nergaard har aldri lagt lista lavt når det gjelder ønskeliste med hensyn til gjesteartister på innspillingene sine. “Tell Me Where You´re Going” med Pat Metheny er vel kroneksemplet på det. I jazzverdenen er det vel vanskelig å sikte så mye høyere og de som var til stede i Molde Kino for en hel del år siden og fikk oppleve dem live, skjønte at empatien fortsatt var på plass.

Nå har Nergaard brukt coronaperioden til å skrive ny musikk, nok en gang sammen med tekstforfatter Mike McGurk – engelsk hoffleverandør, bosatt på Bømlo, til flere norske toppartister. Ikke bare det: hun har også satt seg ned og tydeligvis fundert lenge og vel på hvem som kunne passe til å fargelegge de mangefasetterte stemningene som hun så/hørte for seg i forlengelsen av unnfangelsen av de 14 låtene som befolker “Houses”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gjestelista består av den polske fiolinisten Adam Baldych, den amerikanske vokalisten Kurt Elling, den brasilianske gitaristen Toninho Horta, samt ei perlerad av norske storheter som Johannes Eick, Trygve Seim, Håkon Kornstad, Arve Henriksen og Sinikka Langeland. Lista kan egentlig gjøres så lang man bare vil, men vi nøyer oss med Georg Wadenius og arrangørene Vince Mendoza og Gaute Storaas. Skjønner?

Nergaard overrasker for så vidt ikke denne gangen heller. Det hun gir oss er varm og empatisk kvalitetsmusikk som vanlig i grenseland mellom pop og jazz – som vi har blitt vant til. Det serverer hun oss med sitt uttrykk som har blitt hennes varemerke: det tar aldri mer enn et hundredels sekund å skjønne at det er akkurat i Silje Nergaards univers vi blir invitert inn i.

“Houses” er nok et vakkert, stort sett nedpå og ettertenksomt visittkort fra Silje Nergaard. Ufarlig? Jo da, men jeg tilhører altså ikke den greina som har behov for at alt må være så nyskapende og til dels provoserende hele tida. Silje Nergaard må gjerne være akkurat Silje Nergaard for meg. Det holder lenge det.

Både som historieforteller, formidler og sanger er Sigvart Dagsland en gigant – intet mindre. Her kommer det et nytt prov på det.

Det har seg slik at jeg “alltid” har vært en Sigvart Dagsland-tilhenger. Det til tross for at han befinner seg et godt stykke utenfor det musikalske universet jeg stort sett oppholder meg i. Årsak? Jeg synes bare at han er så forbanna bra, så ekte, så inderlig, smakfull og så troverdig som vel mulig.

Nå er det ei stund siden våre veier krysset hverandre. Likevel følte jeg meg ganske så trygg på at han ville gi meg – og oss – bare mer av det vi har blitt så begeistra for gjennom flere tiår. Det vil si popmusikk av typen kvalitet på alle områder og slik har det sjølsagt blitt.

Nok en gang har han samarbeida med bømlingen Mike McGurk om tekstene. Det betyr sjølsagt at det er ekthet over historiene som fortelles og formidles – historier som får alle med empati innabords til å tenke seg om en gang eller to til. Det er historier som er så allmenngyldige at vi alle kan kjenne oss igjen. Historier, tanker og betraktninger som er så langt fra popens forflata null-visjoner som vel tenkelig.

Når så Dagsland på sin uforfalska Stavanger-dialekt, med en stemmeprakt som han har skjemt oss bort med fra starten, perfekt diksjon og ikke minst med sin unike personlighet, forvalter tekstmaterialet med et knippe sedvanlig fengende låter med spor av gospel og soul i seg, så har “Elefanten i rommet” blitt årgangs-Dagsland av beste merke.

Det skader sjølsagt heller ikke at Dagslands høyre hånd Torjus Vierli, i spissen for et usedvanlig smakfullt lag instrumentalister, en nydelig duett med Marthe Wang, samt flotte korbidrag, er med på å løfte denne musikalske meldeposten til Dagsland til en av hans aller beste. Sigvart Dagsland er den beste Dagsland som finnes. Ferdig snakka.

PS Så ka gjørr eg nå, synger Dagsland i låta Dinosaur. Jeg kan ikke noe for det, men da går tankene umiddelbart til You Tube-klassikeren til Jon Almaas og Hans Morten Hansen fra Side om side. Akkurat den replikken førte til latterkrampe og minst ti takes. Hysterisk morsomt – Dagsland greide seg sikkert med ett take – trur eg…..Kanskje ikke….