Per Mathisen forteller oss heldigvis med jevne mellomrom hvor hinsides bra han er. Dessuten er han svært allsidig. Det får vi to solide prov på her med en funky elektrisk trio og ikke minst sammen med Olga Konkovas akustiske trio.

Bassist, komponist og bandleder Per Mathisen (51) er av en eller annen grunn en musiker vi har tatt for gitt her hjemme. På sett og vis er det litt leit fordi han av den grunn aldri har fått den anerkjennelsen han fortjener. Ofte har det vært slik at Mathisen har sverga til et uttrykk det ikke har vært like hipt å digge i de hippe kretsene, men heldigvis har Mathisen gitt blaffen i det. Han har stevna frem med det han har trodd på og han gjør det heldigvis fortsatt.

Det beste eksemplet på det får vi med trioen som blir fulltallig med tangentist Jan Gunnar Hoff og den amerikanske trommeslageren Gary Novak som fikk sitt store gjennombrudd med Chick Corea. Når sistnevnte, som ikke har spilt så mye her hjemme også kan skrive George Benson, Lee Ritenour, Natalie Cole, David Sanborn og Michael McDonald på cv-en sin, så er det ikke så vanskelig å skjønne på hvilket nivå han befinner seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med ei låtbunke Hoff og Mathisen i stor grad har delt på, inntok de tre Lydhagen Studio i Verdalen i oktober 2019 – før verden stengte ned med andre ord og i forbindelse med en turné, vil jeg tro. Slik låter det i alle fall: vi har nemlig med en samspilt og empatisk kohort å gjøre som åpenbart stortrives sammen.

Kall det jazzrock, kall det fusion, kall det hva du vil; jeg kaller det usedvanlig positiv og heftig musikk det grooover noe vederstyggelig av. Flinkispolitiet vil sikkert slipe knivene – dem om det. Jeg lar meg begeistre av usedvanlige dyktige musikanter som “tør” å vise oss det. Herlig!

Sammen med sin mangeårige partner på alle slags vis, pianisten, komponisten og bandleder Olga Konkova, forteller Mathisen oss om mye av sin allsidighet. Konkova, født og oppvokst i Russland, men bosatt i Norge etter studier på Berklee, er i mine ører en pianist i den internasjonal ultraklassen som heller ikke har fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Her bringer hun et dusin egenkomponerte låter til bordet – låter som forteller oss at hun har hele den moderne jazzhistoria innabords. Det melankolske draget kan kanskje tilskrives hennes bakgrunn i den klassiske russiske tradisjonen – uansett så borger det for et helt spesielt særpreg i uttrykket. Det er en fantastisk dynamikk i Konkovas uttrykk og temperamentet legger hun heller ikke skjul på i denne utsøkte klangverdenen.

I dette flotte akustisk landskapet, med litt elpiano-krydder underveis, viser Mathisen oss hvilken lyttende og eminent stor fele-bassist han også er. Når så nok en trommeslager i det ypperste internasjonale sjiktet – og tangentør, men ikke her – Gary Husband, kjent fra John McLaughlins univers, tar seg av den rytmiske fargelegginga på best mulig måte, så har “Open Secret” blitt akkurat den bekreftelsen vi har venta ei stund på fra Olga Konkova. Herlig – igjen!

Olga Konkova Trio

«Open Secret»

Losen Records/MusikkLosen

Eivind Aarset er en av mine favorittmusikere – uansett instrument og uttrykk. Her tar han nok en gang nye steg sammen med sin strålende musikalske kohort.

Uansett hvor han dukker opp, enten som bidragsyter og fargelegger i andres musikalske univers, eller som føringsoffiser for sine egne prosjekt, så det alltid like spennende å finne ut hva han vil gi oss av påfyll.

Helt siden “I.E.” så dagens lys i 2015 har Aarset jobba med trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte og elbassisten Audun Erlien. Det betyr at de kan og kjenner hverandre noe så vederstyggelig – de vet akkurat hva de skal gjøre og når de skal gjøre det for å bringe musikken opp og frem.

Bortsett fra avslutningslåta “Light on Sanzu River” (or) “Dreaming of a Boat”, som til en viss grad er inspirert av ei Anneli Drecker-låt, så er resten av musikken her kollektivt utvikla av de fire herrene pluss gjestene Arve Henriksen, Jan Bang og John Derek Bishop.

Aarset er i mine ører en av de store musikalske fargeleggerne i moderne musikk. Med sitt utrolige arsenal av lyder og stemninger tar han oss ustoppelig til ukjente steder og det skjer nok en gang ved denne meldeposten.

Denne gangen får vi også høre Gitaristen med stor G i større grad enn på lenge. Det er ikke slik at vi har vært i tvil om at han finnes der inne, det er bare det at Aarset har prioritert litt annerledes ei stund. Nå drar han til så griner i svingene og med grooveparet i ultraklassen, Dahlen og Holte, og grunnfjellet over de fleste grunnfjell i Erlien, så blir dette ofte så rocka og så heftig som man bare kan drømme om. Når så gjestene – bare jeg hører trompettonen til Henriksen så blir jeg varm innvendig – bidrar med det mest velsmakende krydder tenkelig, så har dette blitt noe av det beste som har kommet fra Aarset-laboratoriet noen gang.

Helt siden New Orleans blei unnfanga, har forbindelsen med Frankrike vært sterk og tydelig. New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Adonis Rose og med den strålende vokalisten Cyrille Aimée bekrefter det på et flott vis.

“The French Connection” var en film fra begynnelsen av 70-tallet som fikk tittelen “Brennpunkt New York” på norsk. Den engelske tittelen kunne så avgjort passa godt på de historiske, kulturelle og ikke minst musikalske forbindelsene mellom Frankrike og jazzens fødeby New Orleans også.

For noen år siden flytta Cyrille Aimée (37) fra New York til New Orleans. Den framifrå franske vokalisten er imidlertid født og oppvokst i en liten by der stringswing-musikken og Django Reinhardt-ånden var sterkt gjeldende og falt svært tidlig i jazzgryta etter at hun sneik seg ut om kvelden/natta for å henge med jazzfolka.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at at ferden gikk til NO i 2017, etter over ti år i New York, har Aimée tatt stadig nye steg sjøl om hun allerede var en etablert artist på den store scena over store deler av kloden. Jeg ser ikke bort fra at hun fant en rekke nye forbindelseslinjer etter at hun flytta på seg og dette samarbeidet med en av byens stoltheter tyder i alle fall på det.

Aimée tok kontakt med den trommespillende sjefen for NOJO, Adonis Rose, og ideen om å lage et album med musikk med røtter både i Frankrike og New Orleans blei raskt født.

Med et repertoar med alt fra Sidney Bechets tittellåt til Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life” og Django Reinhardst “Si Tu Savais” – alle med tekst på fransk -, Fats Dominos “I Don´t Hurt Anymore”, “Crazy He Calls Me”, Jelly Roll Mortons “Get the Bucket” og Aimées egen “Down”, blir vi tatt med på ei rundreise i New Orleans-musikken og mange av dens avskygninger.

Arrangementene er ikke av den spektakulære og nyskapende sorten – de står heller frem med en respekt for Melodien med stor M og kulturen og tradisjonen de kommer fra. Storbandet er veldig bra både kollektivt og solistisk uten at det er kjente navn for de fleste av oss som trer fram.

Når så Cyrille Aimée nok en gang forteller oss at hun er en av de beste tradisjonsformidlerne jazzen er besjela med nå til dags, så har “Petite Fleur” blitt akkurat den lykkepillen jeg er ganske sikker på at det er ment som.

Mathias Eick har funnet fram til dette helt unike – til det som er Mathias Eick. Og ingen andres.

Til tross for at Mathias Eick “bare” er 42 år, så har han vist seg frem i rundt 30 av dem. Med et usedvanlig musikalsk hjem som base der det fløt av instrumenter, fortalte Eick på nasjonalt fargefjernsyn før han blei tenåring at her lå det et helt spesielt jazztalent på lur.

Siden den gang har han på en rekke meldeposter informert oss om at talentet har vært under stadig utvikling og ikke minst via hans fem ECM-innspillinger, en sjølsagt milepæl i Eicks karriere, har bekreftelsene kommet med sterke og jevne mellomrom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var så heldig å få med meg releasekonserten til Eick og hans fem edsvorne menn: Stian Carstensen på pedal steel-gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Helge Andreas Norbakken på trommer og perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – det er det jeg kaller et superlag – for ei uke siden. Det mer enn fortalte meg at Eick har tatt nok et steg i retning seg sjøl.

Samtidig som det er utvikling i Eicks uttrykk, så er det samtidig noe forutsigbart over musikken og låtene hans. Det er fortsatt vakkert, melodisk, søkende, melankolsk og utfordrende på et vis Eick har skjemt oss bort med i mange av sine 42 år – ikke minst siden ECM-debuten med “The Door” i 2008.

Mathias Eick er og har ei stemme som snakker til mange hvor det enn er på kloden. Han gjør det i enda større gard nå etter sjøsettinga av “When We Leave”.

PS på den digitale utgivelsen får vi også ei ekstralåt der Eick resiterer et Lars Saabye Christensen-dikt. Annerledes og fint.

Med sitt andre album gir bandet Dark Roast oss et solid og svett bevis på at det finnes gode arvtakere til Chipahua også her til lands.

Med bakgrunn fra Norge Musikkhøgskole og tilliggende herligheter har de de seks herrene Adrian Barstad Andresen (trompet og flygelhorn), Bård Jønland Berg (trommer), Daniel Deltchev (saksofoner og gitar), Markus H. Gundersen (bass), Johan Helland (vokal) og Audun Haave Reknes (tangenter), funnet sammen i et musikalsk landskap med røtter i alt fra soul, rhythmn and blues, funk, pop ispedd aldri så lite jazz også.

Har jeg skjønt det rett befinner alle de seks seg i slutten av 20-åra. Til tross for relativt få år her på planeten, så har de åpenbart et nært forhold til artister som James Brown, Curtis Mayfield og Bill Withers – artister som alle hadde sin storhetstid ei god stund før Dark Roast-gutta var påtenkt.

Det sier oss, til tross for at alt materialet er egenkomponert både når det gjelder tekst og melodi, så lener de seg godt på den tidløse tradisjonen som blei unnfanga på 70- og 80-tallet med blant andre Tower of Power, Chaka Khan og Chipahua her hjemme.

Jeg møtte bandet i forbindelse med debuten “First Brew” for knappe tre år siden. Bandet består fortsatt av de samme seks og har utvikla seg godt siden den gang – sikkert gjennom masse liveerfaring.

Det låter tøft og groovy av Dark Roast, men jeg hadde ønska at de hadde tatt av håndbrekket i enda større grad. Jeg digger denne typen musikk, men digger den enda mer når den er skitnere og enda svettere. Neste gang hører jeg for meg at de tar enda større sjanser og lar det stå til så skjorteknappene ryker. Det har Dark Roast potensial til.

Dr Lonnie Smith er en av de mest groovy organistene i dagens jazzunivers. Det viser han oss til fulle på denne liveinnspillinga. Iggy Pop gjester i tillegg på to spor. Om det tilfører noe? Tja….

Rhythm and blues, funk, soul, gospel og impulser fra bebop og tilliggende herligheter har alltid ligget i bånn for Smiths budskap og uttrykk. Slik er det fortsatt i denne herlige gumboen som egner seg ypperlig for livesettingen på The Jazz Standard i New York. Når han så har med seg sine faste våpendragere gjennom mange år, Johnathan Blake på trommer og Jonathan Kreisberg på gitar, så er det nok en groovegaranti av beste slag.

På noen av spora blir det også tilsatt ekstra krydder gjennom heftig blås med blant andre Robin Eubanks på trombone, John Ellis, som vi møtte seinest sammen med Bjørn Vidar Solli, på tenorsaksofon og ikke minst Sean Jones på trompet som fyrer av et kor på “Too Damn Hot” som det virkelig lukter svidd av. Dessuten får vi også hilse på den mer enn lovende vokalisten Alicia Olatuja på ett spor – henne vil jeg høre mye mer av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På åpnings- og avslutningssporet, som er de to eneste som ikke er gjort live – med publikum i alle fall, dukker rockeikonet Iggy Pop opp på blant annet Donovans “Sunshine Superman”. Jeg er usikker på bakgrunnen for dette “treffet” og jeg er enda mer usikker på hvor vellykka det er. Pop er på ingen måte noen stor sanger i tradisjonell forstand og ikke swinger det av han heller. Jeg velger å skrive det på kontoen for en morsom, men ikke alt for god idé.

Uansett så forteller den godt voksne Dr Lonnie Smith at det fortsatt swinger og groover noe vederstyggelig av han.

Arve Henriksen er og har ei unik stemme. Nå tar han den og seg med til sine urrøtter – de kvenske. Det fører til en ekskursjon ingen har vært med på før.

Det tar altså knapt et hundredel av et sekund fra musikken strømmer ut av høyttalerne til man kan slå fast at det er Arve Henriksen sin tone som møter en. Alle musikere er på leit etter dette unike – Arve Henriksen (53) har funnet det og fortsetter heldigvis også å utvikle det.

Henriksen er en fargelegger som ofte blir spurt om å bidra til en rekke prosjekter. Det gjør han gjerne hvis han synes han har noe å bidra med i den settingen han blir invitert med inn i. I stor grad er det likevel slik at Henriksen helst vil skape og møte sitt publikum i landskap han har unnfanga sjøl. Slik er det så avgjort denne gangen også, men altså med en helt spesiell bakgrunn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For fem år siden var Henriksen på besøk i Halti kvenkultursenter på Storslett i Troms. Hans besteforeldre kom fra Storvik i Nordreisa kommune og Henriksen, en kunstner som alltid har vært på leit, kom der over diktsamlinga “Merimies muistelee”, en sjømann minnes på norsk, i lydbokformat lest av forfatteren Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014).

Henriksen skjønte ikke et ord av det kvenske språket besteforeldrene snakka, men forfatterens stemme og klangen av språket, fascinerte Henriksen til å begi seg ut på ei musikalsk fantasireise. Den får vi være med på her, sammen med Nilsen-Børsskogs flotte stemme og ei nydelig bok der diktene er gjengitt både på kvensk, norsk og engelsk.

Henriksen har jobba med dette prosjektet i flere år og det har blitt et praktverk. Vi møter sjefen på en rekke instrumenter i tillegg til trompeten. I tillegg har han invitert med seg en rekke gjester på noen av spora, blant andre bass-maestro Anders Jormin, fargeleggermester Eivind Aarset på gitar og fruen Anna Maria Friman på hardingfele.

Dette er musikk så vakker, så inderlig, så ekte og så personlig som vel tenkelig. Stemma til Arve Henriksen løfter fram Nilsen-Børsskogs lyrikk på best mulig vis. Ikke minst viktig er det at det kvenske språket og den kvenske kulturen gjennom dette praktverket får et nytt lys på seg.

Arve Henriksen skal ha all ære for dette initiativet og det som har blitt et minneverdig og totalt unikt prosjekt.

Fessor er intet mindre enn et dansk jazzikon. Han reagerer sikkert hvis han blir tiltalt som Ole Lindgreen også. Kjært barn har som kjent mange navn.

Ole Lindgreen, i Danmark og i store deler av jazzverdenen bare kjent som Fessor, har rukket å bli 83 år. Han har rukket svært mye mer også i løpet av de godt og vel 60 årene han har vært en aktiv og svært ettertrakta trombonist og bandleder.

Det er ekstra hyggelig å slå fast at Fessor til tross for at han har blitt godt voksen ikke har lagt verken bindersen eller musikken på hylla. Etter en del sjukdom er han heldigvis tilbake for fullt – noe hans låt og tittelsporet “Glad to Be Here” er med på å understreke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rundt 40 plater har det blitt fra Fessors trombone og diverse band som Big City Band, Nulle og Verdensorkesteret. Jeg skal ikke skryte på meg voldsomt inngående kjennskap til herrens gjøren og laden, men at trad- og mainstream-uttrykket har ligget solid innplanta i hans DNA store deler av tida, føler jeg meg ganske så overbevist om.

Uansett så er hans ferske visittkort, innspilt i hans hjem for anledninga omdøpt til Little Yellow House Studio delvis i 2019 og delvis i fjor, en solid manifestasjon av hva det mange kaller “ekte jazz” er. Sammen med et fremragende og stilsikkert band med “ungkalvene” Jakob Dinesen på på tenorsaksofon, Peter Marott på trompet og flygelhorn, Marko Martinovic på piano, Jens Sølund på bass, Chris Tanner på klarinett og Morten Ærø på trommer, så byr på Fessor på et hardtswingende, ekte og uforfalska møte med blant annet klassiske Ellington-, Roy Eldridge- og James P. Johnson-komposisjoner, samt noe egetskrevet materiale.

Dette er musikk som har en soleklar leveregel: den skal swinge. Og jeg lover at her swinger det fra første til siste takt. Fessor er det beste jeg har smakt av godt lagret dansk på svært lang tid.

Opp med hånda hvis du har hørt om Hanna Nydal eller Hanna Venia som hun kaller seg som artist. Ikke plagsomt mange hender seg gikk i været vil jeg tro, men nå er det på tide at hun får oppmerksomhet – mye oppmerksomhet.

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med Hanna Nydal (29) tidligere. Da som en del av det spennende vokalensemblet Oslo 14. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg skjønte der og da at Nydal hadde noe høyst personlig på lager, men etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hennes debutalbum “Speil”, så tar det ikke lang tid å skjønne at vi har med ei ny og uhyre personlig stemme å gjøre.

Hanna Venia kommer fra Kristiansand og synger på uforfalska dialekt – det gjør det hele både ekstra inderlig, personlig og ærlig. Hun skriver alle tekster og all musikk og hun har brukt de siste ti åra til å jobbe fram dette budskapet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og budskap er er rett ord i denne sammenhengen. Sammen med cden har Hanna Venia laga ei nydelig lita bok med tegninger, bilder og forklaringer til tekstuniverset som småbarnsmora med ei sterk kristen tro og et nært forhold til både natur og mennesker rundt seg, inviterer oss inn i. Hun tør å se seg sjøl i speilet og hun tør å kle seg naken. Vi kommer tett på henne og med sin fine og uttrykksfulle stemme formidler hun historier det er lett å tro på.

Musikalsk befinner Hanna Venia seg i et ganske så snilt, men transparent jazz/pop/vise-landskap der medmusikantene Martin Sandvik Gjerde på piano, Andreas Rødland Haga på bass og Steinar Mossige på trommer er med å løfte fram både Hanna Venia og budskapet. Dette er lovende og vel så det. Dette er summen av mine år, synger Hanna Venia. Slik kjennes det også.

De fleste musikanter er på leiting etter si egen stemme. Noen er det hele sitt liv – uten å finne den. Mathias Eick har definitivt funnet den.

Sjøl om denne Victoria-konserten var slippseansen for Mathias Eicks nye plate «When We Leave» – ei plate med nyskrevet musikk – så mer enn ante jeg hvordan det ville låte. Som Jan Garbarek beskrev en ny utgivelse for mange år siden: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.

Slik er det i stor grad med Mathias Eick også. Både som trompeter og komponist har Eick funnet sin egen tone, sitt eget uttrykk og i stor grad er det variasjoner over dette vi blir servert også denne gangen. For meg er det helt ok og vel så det. Jeg stortrives nemlig i Eicks selskap og univers.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med det samme superlaget som han har med seg på skiva, det vil si Stian Carstensen på pedal steel gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken på trommer/perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – vi snakker a-lag på alle mulige slags vis – så tok Eick, som også bidro med litt ordløs vokal, litt tangenter samt resitasjon av et Lars Saabye Christensen-dikt, oss med på en ekskursjon der det var mye åpne landskap med et enslig munkekloster i syningom.

Hva det vil si? Det betyr på sett og vis flotte, melodiske og kontemplative låter i samme gata som tidligere, men med noe helt nytt samtidig – noe ikke minst hans medsammensvorne bidro til.

Her snakker vi eleverte samtaler mellom sju musikanter som åpenbart digger hverandre og det universet Eick har skapt grunnlaget for. Solistisk er det sjølsagt glitrende hele veien og ofte er det slik at soloene glir sømløst over i hverandre i disse organiske og duvende landskapene.

Høydepunkter? Veldig mange, Aases stemme med et folkemusikk/klassisk/jazz- uttrykk, Ulvos klangrikdom, geniet Carstensens høyst personlige bidrag, Erliens usedvanlige fundament, Eicks nydelige tone og ikke minst perkeduellen mellom Lofthus og Norbakken – du verden!!!! Hippere hi hat-spill har jeg ikke opplevd siden Roy Haynes satte seg lengst fremme på scenekanten i Molde Kino for noen tiår siden – kun Haynes og et stykk hi hat!

Mathias Eick er åpenbart på et fint sted i livet sitt både personlig og musikalsk – det skinner så tydelig gjennom.

Victoria Nasjonal Jazzscene – 18.9.21

Coronafullt – ca 100