På sett og vis symboliserer Thomas Torstrups to sønner på coveret musikken til farens debut: de virker nemlig både lekende og søkende.

Pianisten, organisten, komponisten og bandlederen Thomas Torstrup (35) er blant de etter hvert mange som kan skryte på seg noen år på den ettertraktede jazzlinja i Trondheim. Noen har etablert seg både nasjonalt og internasjonalt etter åra ved Nidelvens bredd, mens andre har forfulgt drømmen sin på andre vis. Etter å ha samarbeida med blant andre John Pål Inderberg og Heidi Skjerve på plateprosjekter, så har Torstrup satt kursen tilbake til hjembyen Stavanger der han underviser på universitetet. Heldigvis har han ikke lagt den utøvende delen av seg sjøl på hylla: debuten under eget navn forteller oss at han har mye å dele med oss.

Torstrup er en uttrykksfull og dyktig pianist som henter inspirasjon fra både den store amerikanske jazztradisjonen, via kirkemusikk og universet til komponister som Olivier Messiaen. Både komposisjonene og spillet hans bærer preg av alt dette og til sammen blir det et personlig og spennende uttrykk av det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med de mer eller mindre jevngamle og langt framskredne herrene Stian Andersen på bass, Ivar Asheim på trommer og Simen Kill Halvorsen på trompet, og munnharpe på ett spor, – alle opprinnelig fra det blomstrende Stavanger-miljøet, tar Torstrup oss med på en melodisk og vakker ekskursjon der det åpenbart er fire fremragende lyttere som stortrives i hverandres selskap som setter hverandre stevne.

Thomas Torstrup har “gjemt” seg litt for godt bort i Stavanger de seineste åra. Med “Two Brothers” forteller han oss at han har mer enn nok på lager til å ta steget ut på scener land og strand rundt. I mellomtida er det absolutt å anbefale å lytte til “Two Brothers” – ofte.

Wild Man Riddim er et band fra Oslo med solide røtter både i ska, jazz og andre herligheter. Her blir det ikke spart på noe som helst.

Ska og den nære slektningen reggae ligger definitivt i bånn for det Wild Man Riddim bekjenner seg til. Når så de sju herrene i bandet, Lius Baruch på perkusjon, Martin Brostigen på gitar, Martin Caspersen på orgel, Jørgen Gaardvik på trommer, Morten Midre på elbass, Brage Rognlien på trombone og Michael Strutt på saksofon, også har sterke og gode røtter i jazzens herbarium, så blir gumboen Wild Man Riddim koker sammen av det heftige slaget.

Alle låtene er egenkomponerte og trombonist Rognlien har hatt mer enn en finger med i spillet. Karibiske impulser ligger tjukt utenpå og møter og reiser i flere verdensdeler har også satt sine spor. Til tross for at dette er bandets tredje album, så er det mitt første møte med dem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De forteller oss om et lyst syn på livet med sin friske, optimistiske og sikkert ganske sikkert så dansfristende – for de med slike tilbøyligheter – musikk. Det meste foregår i relativt heftige tempi og når kollektivet sitter som ei kule og solistene har mye sprudlende å by på, så har Wild Man Riddim presentert seg på et eksemplarisk vis.

PS Se ikke bort fra at Wild Man Riddim dukker opp på “seine” klubber på jazzfestivaler i tida som kommer. Ganske mye forteller meg at de vil egne seg godt når mørket er i ferd med å senke seg.

Martin Taylor MBE og Ulf Wakenius er noen av de dyktigste, mest utadvendte og mest livsbejaende gitaristene på kloden. Sammen er de ofte magi og du verden så godt det gjorde å tilbringe tid sammen med dem igjen.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått høre denne utmerkede duoen ved flere anledninger – seinest i Bangkok like før verden stengte ned. Det var et herlig påfyll da og kanskje enda mer nå etter nedtstenginga vi alle har kjent på, inkludert Taylor og Wakenius som vanligvis turnerer verden rundt, men som nå har tilbragt tida med å gå tur med hunden og skrive gitarbøker. Noe forteller meg at de har øvd en hel del også – slik låt det i alle fall denne kvelden på det godt corona-besatte Cosmopolite i Oslo.

Vi fikk møte to fremragende gitarister som var så glad for å møte sitt publikum igjen og dermed få muligheten til å øse av sine musikalske overflødighetshorn. I nærmere to timer trollbandt de gitar- og musikkfrelste sjeler som har vært sultefora på slike møter alt for lenge nå. Det lå tjukt utenpå de to strengeleikerne at gleden var gjensidig – vi fikk være med på intet mindre enn ei musikalsk høytidsstund.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi snakker om gitarister med fartstid fra Stéphane Grappelli og Oscar Peterson, med andre ord giganter som kunne velge på aller øverste hylle og som gjorde akkurat det. De to er utstyrt med usedvanlige musikalske og verbale kvaliteter og dessuten er de utstyrt med en type ego som gjør at de ikke har det minste behov for å søke rampelyset på bekostning av den andre. Musikalsk og personlig raushet derimot, har de mer enn nok av.

Med et repertoar bestående av blant annet et par Barney Kessel-låter, «Two for the Road», et par solonumre med hyllester av sine gamle sjefer og inspiratorer, «Isn´t She Lovely» og Ennio Morricones «Once Upon a Time in America» , og med sitater fra et utall låter underveis – disse gutta driver ikke med namedropping – de driver med tunedropping – ga de sitt publikum et påfyll det er mulig å leve ei god stund på. Herlig – keep swingin´boys!

Cosmopolite, Oslo, 16.9.21

Den svenske pianisten og komponisten Jan Johansson er enkelt og greit et ikon. Her blir han hylla av et fremragende dansk vokalensemble og noen av Danmarks aller mest lovende jazzmusikere og en vokalist fra Estland.

I dag ville Jan Johansson (1931-1968) har fylt 90 år. Ei bilulykke en mørk høstdag i 1968 frarøva oss en av de aller største som, til tross for at han bare blei 37 år, skapte utrolig mye vakker og original musikk ofte basert på folkemusikk fra en rekke land og kulturer.

“Jazz på svenska” er det visittkortet som har satt de aller største spora, men tolkningene hans av blant annet russisk og ungarsk tradisjonsmusikk fortalte oss også hvilken unik musiker og visjonær Johansson var. I tillegg til samarbeidet med de største svenske samtidsmusikantene som Georg Riedel, Arne Domnérus og Rune Gustafsson, og vår egen Egil Johansen, så rakk også Johansson å spille med noen av de store amerikanske solistene som Stan Getz.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken han skapte har i veldig stor grad evighetens stempel på seg. Stadig nye generasjoner har fått stifte bekjentskap med “Visa från Utanmyra”, “Emigrantvisa” og “Visa från Rättvik” og mange andre udødelige skatter. Johanssons lette anslag og ofte ganske så melankolske uttrykk, har skapt gjenklang mange steder – også langt utenfor Sveriges grenser.

På Johansson 90-års dag er det danske vokalensemblet Ensemble Edge, med base i Aarhus og som består av 18 stemmer, som tar for seg deler av Johanssons skattekiste. Flere av Johanssons solier er transkribert og skrevet ut for koret – en original og spennende måte gjøre det på.

Når så et band med flere av ung dansk jazz´ fremste stemmer, pluss klassiske strykere, og ei strålende blokkfløytestemme i Michala Petri er med på denne vakre og flotte reisa, som blir toppa av den estiske, men Danmark-bosatte vokalisten Karmen Rõivassepp, som vi har hatt gleden av å møte på en egen innspilling for ikke lenge siden, så har “Dimma” blitt en så flott, men samtidig nyskapende hyllest som jeg er trygg på at Jan Johansson ville ha satt pris på.

Jan Johansson sin musikk vil ha evig liv. Bedre bevis på det på hans 90-års dag enn “Dimma” er vanskelig å tenke seg.

Et finsk/dansk samarbeid på et norsk selskap utforsker landskap de færreste har besøkt tidligere.

Jeg har aldri verken hørt eller hørt om vokalisten Johanna Sulkunen eller bassisten Tapani Toivanen, som begge er komponister også, tidligere. Det finske paret har vært bosatt i København i en årrekke og samarbeider her med sin landsmann Olavi Louhivuori på trommer og den danske tangentisten og elektronikeren Simon Toldam. De to sistnevnte er langt framskredne skikkelser i den moderne nordiske jazzen og vekte dermed nysgjerrigheten min ytterligere.

Nok en gang skal det norske selskapet AMP, under ledelse av svenske Anders Thorén, ha all mulig ære for å løfte frem musikk som vi høyst sannsynlig ikke ville blitt eksponert for ellers. Det betyr i dette tilfellet at vi får stifte bekjentskap med alt fra frie og løse passasjer til melodiske og nesten popaktige låter til ambiente landskap.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ville ikke overraske meg veldig om det skulle vise seg at Sulkunen har hørt en hel del på Sidsel Endresen og latt seg inspirere av henne i flere epoker av Endresens mangslungne karriere. Sulkunen og Toivanen har jobba sammen i 14 år og garantert gått gjennom mange faser i sin musikalske og personlige utvikling.. Mye av dette får vi være med på her og det er en spennende ekskursjon.

Dette er lekent, det er originalt og det er musikk som ikke kjenner grenser, men som utfordrer de som måtte dukke opp. Om det er med eller uten ord – på engelsk når det er med – så viser Sulkunen seg som en vokalist med retning. Louhivuori og Toldam er perfekte lekekamerater og utfordrere både seg sjøl, de to sjefene og oss på et heftig vis.

Ikke alle ideene er like bærekraftige, men det er veldig mye spennende og jeg gleder meg allerede til nye møter med Aika.

Marcin Wasilewski Trio har spilt sammen siden 1993. Det har ført til at vi har med noe av det mest samspilte, lyriske, lyttende og empatiske i dagens jazz å gjøre. 

Etter at Tomasz Stanko oppdaga vennegjengen Marcin Wasilewski (piano), Slawomir Kurkiewicz (bass) og Michal Miskiewicz (trommer), som hadde spilt sammen siden de var tenåringer, har heldigvis et stort publikum verden rundt også fått ørene opp for det unike budskapet de gjerne vil dele med oss.

Sju plater har det blitt på ECM siden begynnelsen av 2000-tallet – før det hadde de gjort flere innspillinger på mindre polske selskap under navnet Simple Acoustic Trio. Mye av ECM-diskosgrafien er på trio, men de har også samarbeida mye med Stanko, Joe Lovano, Manu Katché og vår egen Jacob Young.

Her møter vi trioen der jeg mistenker den for å trives aller best. I et repertoar bestående av en tredelt, usedvanlig vakker kollektiv improvisasjon, som ved en anledning glir over i en tolkning av en av Bachs Goldberg-variasjoner, en vakker Wasilewski-ballade, Carla Bley-klassikeren “Vashkar” og den ikoniske Doors-låta “Riders on the Storm”, inviterer de oss med på en melodisk og emosjonell utflukt som bekrefter at Marcin Wasilewski Trio er noe av det mest uttrykksfulle og inderlige som finnes i denne sjangeren uansett hvor man leter på kloden nå.

Elly, som sikkert reagerer hvis noen sier Ellen Marie Løkslid også, er et nytt bekjentskap for meg til tross for at “The Company of You” er hennes tredje utgivelse. Hun forteller oss umiddelbart at hun har noe inderlig på hjertet.

Noe av det aller mest interessante med musikk er å treffe på nye stemmer, nye uttrykk, nye måter å møte verden på. Elly, opprinnelig Hjartdal i Telemark, men bosatt i Larvik, hører avgjort hjemme i den kategorien for min del.

Det skal som kjent en del til for å nå gjennom lydmuren både i etermedier og hos skrivende bladfyker. Det er enkelt og greit så mange om beinet at det er vanskelig å nå frem. Det betyr på ingen måte at kvaliteten på det vi ikke hører om trenger å være av det middelmådige slaget. Elly er et meget godt eksempel på det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har jeg skjønt det riktig så har hennes forrige visittkort, der blant andre Knut Reiersrud og Bjørn Klakegg har bidratt, hatt ingredienser som blues, jazz, folk og country i seg. Litt av alt dette finnes her også, men her er det i stor grad en historieforteller som befinner seg i et elevert popunivers vi får møte.

Elly, som for sikkerhets skyld er utdanna psykolog, skriver alt av tekst og musikk sjøl. Hun er noe så sjeldent som en langt framskreden historieforteller i poplandskap som ikke er bortskjemt med slikt. Mye dreier seg om forhold som både er på prøve, som lykkes og som ikke når målstreken. Om møter som vi alle er avhengige av. Dette greier Elly å formidle med sin fine og luftige stemme.

Når hun så skriver fine og lettfattelige låter som hun har fått strålende assistanse fra produsentene og medmusikantene David Aleksander Sjølie og Jule Falkevik Tungevåg til å ta med til flotte steder, så har Elly fortalt også meg at hun er og har ei stemme som bør løftes opp og frem. Elly har nemlig noe som både er personlig, ekte og flott.

Rundt om i New York har det helt siden Charlie Parker døde i 1955 stått Bird Lives på murvegger. Nå forteller den unge saksofonisten Kevin Sun at ånda til Parker så avgjort er til stede den dag i dag.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk er at det tyter inn x antall fonogram fra store deler av verden enten to eller tre ganger i uka – avhengig av postmannens rutiner. Ganske ofte er det totalt ukjente musikanter involvert også. Det gjør det bare enda mer interessant.

Den 29 år gamle/unge amerikanske tenorsaksofonisten og klarinettisten Kevin Sun tilhører definitivt den siste kategorien. Jeg har verken hørt eller hørt om den New York-bosatte Sun før denne, hans fjerde plate under eget navn, dukka opp. Det skjerper som alltid nysgjerrigheten og det tok kun kort tid å skjønne at Sun hadde gått inn i Charlie Parkers univers på et helt spesielt vis og tatt det videre slik utvilsomt Bird ville satt pris på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sun har brukt pandemien til et særdeles grundig dykk ned i de cirka 72 timene som finnes med innspilt Charlie Parker-materiale. Han har funnet frem til essensen i mesterens budskap og unike innovasjon. Som en av vår tids største altsaksofonister, Miguel Zenón, sier: Sun anerkjenner fortida, lever i nåtida og skuer inn i fremtida. En rimelig bra attest å ta med seg.

All musikk her har en klar link til Parker. Enten har Sun skapt nye låter basert på Parker-utgangspunkt eller så spiller han Parker-låter i sine helt egne arrangement og versjoner. Uansett så låter det friskt og originalt og jeg føler meg rimelig trygg på at Parker ville ha digga at musikken hans hadde blitt tatt videre på dette viset.

Bortsett fra den glitrende trompeteren Adam O´Farrill, er det bare nye, men meget spennende, navn for meg i reisefølget til Sun. Sjefen er i tillegg til å være mannen bak ideene også en spennende saksofonist. Hyggelig er det også at vår egen New York-bosatte bassist, Eivind Opsvik, står for masteringa av albumet.

Kevin Sun er med sin 30 år bare så vidt i gang med sin karriere. Veldig mye tyder på at den blir både original og spennende.

For meg har Pat Metheny vært blant de største helt siden jeg møtte han som 19-åring i Molde i 1974. Nå er han den aller største nålevende jazzmusikeren – på Tellus i alle fall.

Pat Metheny har rukket i bli 67 år. Han har hele tida leda med ett år på meg . Hele tida siden 1974 har han vært en solid del av lydsporet til livet mitt. Det er ekstra hyggelig å kunne slå fast at helt siden den totalt ukjente 19-åringen dukka opp sammen med Gary Burton for mer enn et halvt liv siden, så har det vært like stas å møte den norskættede Metheny – med Gusland og Hansen i nær slekt både fra Brunlanes i Vestfold og Mandalstraktene – hver gang siden. Og musikken hans har uten unntak vært stadig like fascinerende og spennende. Han vil ikke stoppe og du verden så flott det er.

Her om året fikk han en telefon fra sin gode venn, den langt framskredne trommeslageren Eric Harland. Han fikk beskjed om å sjekke ut en av den nye gutta i New York-byen, en tangentist ved navn James Francies. Nysgjerrige og alltid søkende Metheny tente kjapt og lurte på om Harland hadde en bassist på lur også. Svaret var at når Francies var involvert så var det ikke behov for bassist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Metheny og Francies møttes, gnisten blei tent umiddelbart – Harland sitt tips hadde vært av det gode slaget. Trommeslager trengtes det og Metheny ville benytte anledninga til å spille med mange av de “nye” trommeheltene. Harland, Anwar Marshall, Nate Smith og Joe Dyson har vært med en rekke ganger og vil sikkert være det i tida som kommer også.

På denne liveinnspillinga fra Sony Hall i NY i september 2019 er det barnebarnet til Methenys store helt Roy Haynes, som han blant annet gjorde “Question and Answer” sammen med i 1990, Marcus Gilmore, som har trommeansvaret.

Med Methenys umiskjennelige sound uansett gitar og med et repertoar bestående av hits som “Better Days Ahead” og “Bright Size Life”, Ornette Colemans “Turnaround” og den nye hiten “Lodger” – tilegna hans gode venn og gitarkollega Adam Rogers – der vi møter Metheny mer rocka enn kanskje noen gang, får vi en livehappening av de sjeldne.

Stjerneskuddet James Francies innfrir både Methenys og mine forventninger på alle mulige slags vis – du verden for ei allsidig og virtuos stemme på et arsenal av tangentinstrumenter. Og Gilmore? Bestefar Roy har all grunn til å være så stolt som vel mulig – det groover noe så vederstyggelig av barnebarnet.

Pat Metheny har vært, er og kommer til å bli værende retningsgiveren fremfor noen. Du verden så tøft det låter – nok en gang!

Ole André Farstad? Tror det kanskje er noen flere enn meg som rister på hodet og bryter sammen og innrømmer at det er et nytt navn. Med to ganske så forskjellige visittkort i høyttalerne forteller han oss at han fortjener en solid dose oppmerksomhet.

Ole André Farstad er en 48 år ung og svært så allsidig strengeleiker fra Steinshamn ute ved kysten ikke så langt fra Molde. Han har reist, studert og spilt rundt om i den vide verden de seineste tiåra, men har hatt og har Bergen som base. Med disse to visittkortene forteller han oss litt om hva han har bedrevet og det er både virtuost og spennende.

I rundt 20 år har Farstad stadig vendt tilbake til Spania. Han har åpenbart vært svært fascinert av flamenco-uttrykket og her kommer det et nydelig bevis på det. Sammen med Oscar Lago på flamencogitar og Farstad på elektrisk og akustisk gitar pluss bass og perkusjon fra herrer fra traktene i grenseområdet Frankrike og Spania, samt en hørbar flamencodanser på et spor, blir vi tatt med inn i et univers med originallåter av Farstad og Lago i tillegg til blant annet ei Paco de Lucia-låt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen hemmelighet at ikoner som de Lucia og Chick Corea har vært lytta en hel del til og bedre inspirasjon til å utforske et slikt flamencojazz-univers finnes vel knapt. Tøft, temperamentsfullt og inderlig.

Farstad er tydeligvis opptatt av verdensmusikk fra andre himmelstrøk også. Med sin store interesse for strengeinstrumenter fra nesten hvor som helst og møtet med den iranske, men også Bergenbosatte vokalisten Medi Farmani, har de skapt bandet Meelodi med blant andre Snorre Bjerck, Anders Bitustøyl, Jan Kåre Hystad og Jonas Hamre. Har jeg skjønt det rett så har sjølvaste Per Jørgensen kommet til etter hvert også, men han er ikke med på denne innspillinga.

Farstad og Farmani har skrevet all musikken sammen, mens tekstene er henta fra kjente iranske poeter og fra Rumi-universet. Sammen har Meelodi skapt noe ganske så unikt og gitt oss nok et prov på at musikk er et grenseløst og usedvanlig viktig språk og kommunikasjonsmiddel.

Ole André Farstad er en usedvanlig dyktig strengeleiker på mange slags instrument. I tillegg har han mye viktig og flott å melde.