Det er på ingen måte overraskende at Knut Reiersrud overrasker. Han gjør det nemlig så og si hver eneste gang. Sjelden eller aldri har jeg likevel opplevd at han gjør det så voldsomt som med “A New World”.

Det begynner å nærme seg ti år siden bluesgiganten, og mye mer, Knut Reiersrud tolka Brahms og Schubert sammen med TrondheimSolistene. Det kom nok den gang som en liten overraskelse, i alle fall på de aller fleste, og virtuosen og visjonæren Reiersrud gjorde det sjølsagt på sitt helt eget vis.

Det er godt mulig at frøet blei sådd allerede den gang til det som har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk nå, nemlig samarbeidet mellom Reiersruds eminente band og det som av svært mange blir kalt Norges beste band, nemlig KORK.

Denne gangen er det altså Antonin Dvoraks niende symfoni, andre sats, og Ludwig van Beethovens sjuende symfoni, andre sats, – to mesterverk – som er utgangspunktet for denne helt spesielle ekskursjonen som Reiersruds band, bestående av Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på elbass og gitar og David Wallumrød på ymse tangenter, samt sjefen på en rekke gitarer, Weissenborn, resonator, lap steel og piano og KORK under ledelse av Christian Eggen, tar til steder som vi ikke ante fantes.

KORK låter som alltid himmelsk og samarbeidet mellom de to universene, og de sømløse overgangene mellom de to, låter så organisk, dynamisk og så flott som vel tenkelig. Begge “to” er åpenbart særs inspirert av hverandre – de vil hverandre vel og de løfter hverandre til noe som altså er – og ikke bare likner mistenkelig – et mesterverk.

Dette er tøft, det er emosjonelt sterkt og det er nok et bevis på at Knut Reiersrud er kreativt kraftsentrum i norsk musikkliv.

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har i en årrekke fortalt oss at hun er en av de mest funky eksportartiklene Sverige har å skryte av. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Ida Sand (43) har jobba med alt og alle i svensk musikkliv de seineste tiåra. Carola, Lisa Nilsson og Orup er blant dem som har ringt Sand og garantert fått utmerka bistand til hva de enn ønska å formidle. Jeg har hatt gleden av å oppleve henne sammen med blant andre Nils Landgren og Georg Wadenius – strålende og funky møter hver gang.

Heldigvis har Sand i stadig større grad valgt å vise fram som sjef for egne band og til dels med egen musikk også. Årets melding fra Sveariket er Sands saker fra a til å og når hun går til verket sammen med Dan Berglund (bass), Ola Gustafsson (gitar), Per Lindvall (trommer og perkusjon) og Jesper Nordenström (tangenter), så skal det ikke vederstyggelig mye fantasi til for å skjønne at spesielt mye mer funky er det vanskelig å få det.

Denne gangen opplever jeg Sand mer i et popunivers enn tidligere og i ei låt som “Now Is Not the Time” er det faktisk lett å finne spor etter både Bee Gees og Earth Wind & Fire. Sand har det meste inne, det være seg soul, funk, pop og jazz og så synger hun jævli bra også. Ikke alle låtene er like spennende eller originale, men de er uten unntak godt selskap og når gjestelista består av Per “Ruskträsk” Johansson, Goran Kajfeš og Mats Öberg, så betyr det at store deler av svensk musikerelite er med og sørger for at dette visittkortet er akkurat så bra som man har grunn til å vente seg.

Noe av det blytunge med å drive med musikkskriverier er at veldig mye blir liggende – pågangen og tilflyten er ganske voldsom. Hyggelig er jo det, sjøl om kanskje ikke postmannen roper hurra hver gang han ser navnet mitt.

Det har blant annet ført til at Sands “Young at Heart” har blitt liggende til marinering svært lenge. Det jeg kan slå fast med en gang er at Sands Neil Young-hyllest har tålt marinaden på best mulig vis. Man kan faktisk ikke se bort fra at musikken bare har blitt bedre med åra.

Sand har tatt vare på melankolien i Youngs univers i tillegg til at hun har tilsatt låter som “Harvest Moon”, “Helpless”, som Bo “Kasper” Sundström synger duett med Sand på og “Ohio” sitt eget krydder og gjør Young-skatten til sine egen sammen med stort sett det samme hippe bandet som på “Do You Hear Me?” Den eneste låta Young ikke har laga er Joni Mitchells “Woodstock”. Det får gå, for å si det sånn!

Ida Sand er jævli bra – om hun tolker seg sjøl eller Neil Young. Så e det bara!

Singer/songwriteren Ingvild Homme er et nytt bekjentskap for meg. Hun har noe fint og personlig å fortelle.

Ingvild Homme befinner seg i første halvdel av 30-åra og har allerede ei plate på samvittigheten før “Kom nærmere” nå ser dagens lys. Hun kommer fra Telemark og har studert musikk i Kristiansand. Med disse ti låtene, der hun har skrevet alt av tekst og musikk bortsett fra ei Jonas Alaska-låt som hun har oversatt til norsk, forteller hun oss at hun er en historieforteller som vi absolutt bør låne øre og hjerte til.

Hun tar for seg de store spørsmåla om livet og kjærligheten, om forhold, om å tørre, om å sette seg mål – om meninga med både det ene og det andre. Det gjør hun på et personlig og inderlig vis – hun gjør det slik at jeg tror på henne. Med si flotte, usminka stemme, som heldigvis er produsert langt fremme i lydbildet, når hun oss med budskapet sitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Låtene befinner seg i en type visepop-landskap, men alle er ikke like minneverdige. Det hele blir litt enstonig – alt låter litt likt med andre ord. Likevel kler de tekstuniverset hennes på et fint vis.

Når så flotte stemmer som Marte Eberson, Thomas Gallatin, Pål Hausken, Bjørn Holm, Andreas Stensland Løwe og ikke minst Kjetil Steensnæs, som også står for den svært så smakfulle produksjonen, har bidratt til å løfte “Kom nærmere” til et vakkert og inderlig sted, så etablerer Ingvild Homme seg raskt som en artist, låtskriver og formidler av noe personlig som vi skal gi mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det fortjener hun nemlig.

Det er ikke hver dag det dumper ned musikk fra Ann Arbor i Michigan i postkassa mi. Når det først skjer, så er det jo hyggelig at den varmer.

Jeg bryter sammen og tilstår at min kjennskap til jazzmiljøet i Ann Arbor står noe tilbake å ønske. Veldig mye som tyda på at det skulle ta seg opp, var det vel heller ikke. Derfor var det kjekt at noen over there hadde oppdaga bloggen Tor de Jazz og ville hjelpe meg ut av uvitenheten. Ikke nok med det: presseskrivet var til og med skrevet på norsk! Noen hadde gjort seg virkelig flid og det har de definitivt gjort med musikken også.

Lunar Octet er, tror det eller ei, en oktett som har eksistert helt siden 1984. Noen utskiftninger har det sjølsagt vært og aktiviteten har ikke vært like stor hele tida., men for noen år siden tok trommeslager Jon Krosnick initiativ til å revitalisere gjengen.

Bandet, som består av to saksofonister og en trompeter, gitar, piano, bass, trommer samt to perkusjonister, har fortsatt base i Ann Arbor, men siden musikerne etter hvert har slått seg ned rundt om i det forjettede land, så må aktiviteten foregå i godt planlagte perioder.

Det sier seg sjøl at dette er musikanter som stortrives i hverandres selskap og det sier også musikken oss – den er det nesten 75 minutter av – klart og tydelig. Både kollektivt og solistisk holdes det bra klasse og musikken, som i stor grad befinner seg i et afro-latinsk landskap, lukter det smil og svette av lang vei.

Dette er musikk både Ann Arbor og resten av verden for den sakens skyld trenger mye av i dag og i tida som kommer. Dette er nemlig musikk som kan hjelpe til å gi livsgnisten tilbake.

Kristoffer Kompen har fortalt omverdenen at han snart skal gifte seg. Det musikalske ekteskapet med Celio de Carvalho blei derimot inngått for mange år siden og lever åpenbart i beste velgående.

En time med trombone og perkusjon – kan det bli vel mye? Så langt i fra – og så er da disse 18 improvisasjonene så mye mer også. Trombonist Kompen har for anledninga også utstyrt seg med tuba, sag, schalmei (gudene vet sikkert hva det er for noe), perkusjon, djembe og ymse effekter, mens perkusjonist de Carvalho også har tatt med seg cajon, pandeiro, berimbau, alfaia, berimbau, repique, stemmebånd og diverse effekter til gards.

I utgangspunktet skulle man kanskje tro at det var et stykke vei fra Kompen (36) fra Oslo til de Carvalho (62) fra Brasil. Etter uendelig mange skolekonserter, mil og dager og netter sammen i musikkens tjeneste siden 2009, har det blitt tydelig at det er usedvanlig mye som forener de to og tydeligere og bedre formidla enn gjennom disse hyggelige møtene i løpet av coronatida, er det vanskelig å få det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken har vokst fram gjennom x antall jammer gjennom x antall år og coronatida har blitt benytta på best mulig vis til å dokumentere dette usedvanlig fruktbare samarbeidet som bare må være bygd på uendelig store doser empati – både menneskelig og musikalsk.

Vi blir servert 18 totalt forskjellige “låter”, men alle med én fellesnevner: dette er så livsbejaende, friskt, unikt og utfordrende som vel tenkelig.

Er du der at du trenger litt påfyll av en aller annen grunn, så har Celio de Carvalho og Kristoffer Kompen svaret på dine bønner. Er det slik at slik at du kun synes det vil være på sin plass med litt heftig, original og livsbejaende musikk, så er denne herlige timen løsninga der også.

Det ryktes til og med fra svært velinformert hold at også firbeinte, spesielt ved navn Thorvald, som til daglig er svært blid, om mulig har blitt enda blidere etter å ha hørt på musikken gjentatte ganger. Jeg tviler ikke.

Gratulerer med dagen alle sammen!

PS Denne musikken er kun å finne digitalt.

Du skal være ganske så godt bevandra i den amerikanske avantgardejazzen for å ha god oversikt over saksofonistene Larry Ochs og Aram Shelton. Her kommer det en flott mulighet til å gjøre noe med det.

Tenor- og sopraninosaksofonist Larry Ochs (72) og altsaksofonist Aram Shelton (44) kommer fra to generasjoner. Basert på hva vi får høre her, så er det absolutt ingen musikalske generasjonsmotsetninger ute og går her.

Mye av grunnen til at vi ikke kjenner veldig godt til disse herrene er nok at de har tilbragt mesteparten av sin karriere på den amerikanske vestkysten – nærmere bestemt i San Francisco. Det er jo ikke akkurat noen utkant, men oppmerksomheten rundt det som skjer der er ikke på New York.-nivå for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ochs kjenner de oppvakte fra Rova Saxophone Quartet, mens Shelton har jeg støtt på en gang tidligere i et frilynt duomøte med den København-bosatte norske trommeslageren Håkon Berre. Nå det kan meldes at de to også har samarbeida med folk som John Zorn, Mats Gustafsson, Nels Cline, Wadada Leo Smith og Peter Brötzmann, så mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet.

De åtte låtene, som de to sjefene har komponert halvparten av hver, er spilt inn med fem års mellomrom – i 2013 og 2018. Den svenske trommeslageren Kjell Nordeson, som huskes som vibrafonist i bandet School Days sammen med blant andre Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark og som har bosatt seg i California, spiller ved begge anledninger, mens bassansvaret er fordelt mellom Mark Dresser og Scott Whalton.

Vi snakker et frilynt, men samtidig til dels melodisk kollektiv med store lyttere her. Dette akkordfrie samfunnet har røtter både i Ornette Colemans verden og i Chicagos AACM-univers. De fire/fem musikantene får godt med plass til å fortelle oss hvem de er og svarene de gir oss er at de er personligheter som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har blitt begunstiga med. så langt. Tøft og kompromissløst er det.

Julie Rokseth spiller ymse harper og broren Andreas spiller den argentinske trekkspillvarianten bandoneon.  Sammen skaper de vakre og unike landskap.

Det er ikke akkurat hverdagskost å bli servert musikk for, av og med denne høyst spesielle besetninga: harpe og bandoneon. Det trigger umiddelbart min nysgjerrighet; jeg mer enn ante at denne musikken ville ha noe unikt ved seg. Slik er det da også.

Storesøster Julie er 34 og broder Andreas fem år yngre. Noe forteller meg at de har hatt en usedvanlig musikalsk oppvekst sammen – den spesielle empatien de frembringer på den første av tre innspillinger mer enn antyder det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De to har altså valgt to ganske så spesielle, sjeldne i alle fall, instrumenter. Når de har valgt å samarbeide så tett som dette, så er det jo en stor fordel at de to “horna” klinger så flott sammen.

“Favn” og “Nærvær” kommer seinere i år og hele ENE-serien er en hyllest til de som bodde eller bor ved og levde eller lever av havet – Rokseth-søskenene har sine røtter på øya Sula på Trøndelagskysten.

De to har makta å frembringe både det dramatiske, det vakre og det sterke som finnes i denne kystkulturen og i kystfolket. De to har komponert musikken sammen og det er åpenbart at de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

De to snakker intuitivt det samme språket og med hjelp av dynamiske virkemidler så får de løfta fram budskapet sitt på et inderlig vis. Sterk, inderlig og flott musikk.

På Jazzfest i Trondheim i forrige uke fikk jeg nok en bekreftelse på hvilken enorm musikalsk stemme Helge Andreas Norbakken er og har. Ikke nok med det: han hadde med seg et ekstra visittkort også.

Sammen med et stjernelag satt sammen av Daniel Herskedal og komplettert med Emile Nicolas og Eivind Aarset, fortalte Norbakken oss hvilken unik perkusjonist og musikalsk fargelegger han er. Jeg vet det egentlig veldig godt, men du verden så godt det gjør å få det bekrefta fra tid til annen likevel.

Som om ikke det var nok så la for sikkerhets skyld Norbakken igjen et eks av ei plate han nylig han hadde vært med på og det med et band med ganske så ukjente musikere for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Norbakken er sjølsagt en ettertrakta musikant rundt om i hele Europa og denne gangen får vi møte han sammen med den nederlandsk/belgiske pianisten og tangentisten Diederik Wissels, den portugisisk/belgiske vokalisten Ana Rocha og den greske trompeteren, flygelhornisten og elektronikeren Andreas Polyzogopoulos. Alle tre forteller oss umiddelbart at de befinner seg på det samme høye nivået som Norbakken og du verden så vakkert visittkortet “Secrecy” låter.

Wissels har skrevet all musikken og Rocha har skrevet alle tekstene., som hun med sin klokkeklare og inderlige stemme stort sett synger på engelsk. Vi snakker så lyttende musikalsk lyrikk som vel tenkelig og at det er fire strålende musikanter som vil hverandre og musikken vel, er det ikke mye tvil om.

“Secrecy” er så nedpå, ettertenksom og vakker musikk som det er mulig å ønske seg. Dessuten er det totalt overraskende fra fullstendig nye bekjentskaper. Ikke mye er hyggeligere enn akkurat det.

Bare det at bandet heter kÖök, og skrives akkurat slik, mer enn antyder at det ikke er noen a4-ekskursjon vi blir invitert med på. Det er det da heller ikke.

kÖök, det si gitaristene og elektronikerne Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen, har vært i gang som akkurat kÖök i minst en tiårsperiode. I forbindelse med den nye skiva har jeg også benytta anledninga til å dykke ned i det andre duoen har produsert siden de første skivene kom i 2012. Dette er den tredje studioskiva – i tillegg har de også ei liveskiva spilt inn i Leipzig.

Hele produksjonen forteller oss om to herrer med ei tydelig og klar retning i det de holder på med, både musikalsk og filosofisk. De to har ikke kompromissa en millimeter på veien fram til der de er i dag – det er en egenskap jeg setter svært stor pris på.

Denne gangen har de frilynte musikantene latt seg inspirere av den japanske poeten Matsuo Bashō – haikumesteren. Haiku-filosofien og diktformen har absolutt mye til felles med impro og det er i dette landskapet kÖök stadig befinner seg.

De to benytter seg av et minimalistisk uttrykk og med minimalistiske virkemidler. Det betyr ikke at det skjer lite – heller tvert i mot. Her er det viktig å være konsentrert for å få med seg alle de små detaljene og det er det som gjør musikken til kÖök så spennende og original.

Side A på plata er duoens eget uttrykk. Side B er derimot remixer av de samme låtene gjort av MoE, Machinefabriek og Marius Gjersø. Det fører sjølsagt til andre farger og andre uttrykk. Uten unntak interessante tolkninger.

kÖök er definitivt en interessant og kompromissløs organisme. Neste gang vil jeg gjerne ha min norske haikufavoritt Tom Stalsberg som gjest. Jeg aner ikke hvor det vil ende, men spennende blir det garantert.

Aretha Franklin og Chaka Khan – større, viktigere og bedre soulstemmer finnes ikke i min verden. Nå har Rhino gitt ut to kremplater på vinyl i serien “Rhino Black – Conserving the Classics”.  Vi snakker magi.

Uansett hvor mange flinke, dyktige og uttrykksfulle vokalister som har befolka eller befolker soulsjangeren, så er det ingen som er i nærheten av Aretha Franklin (1942-2018). Hun var en gigant i store deler av sin levetid, også som jazzvokalist imponerte hun, og henne status har ikke akkurat blitt noe lavere etter at hun forlot oss.

Her får vi møte henne på gul vinyl med ei legendarisk innspilling fra 1972 – en 30 år ung Aretha med andre ord. Stemmeprakta, uttrykket og evnen til å formidle noe viktig på et vis som nådde hjertene til folk over hele verden, i et soul-gospel univers, var på denne tida allerede på et fantastisk nivå. Kanskje var hun på sitt aller beste her.

Hun spiller også litt piano sjøl og omgir seg ellers med storheter som Donny Hathaway, Cornell Dupree, Chuck Rainey og Bernard Purdie – bedre blir det faktisk ikke i dette universet. “Rock Steady”. Nina Simones tittellåt, Beatles-klassikeren “The Long and Winding Road” og Elton Johns “Border Song (Holy Moses)” er blant de tolv låtene som fikk plass på vinylen og de knappe 45 minuttene er så hinsides bra som vel tenkelig. Aretha Franklin var utstyrt med ei tidløs og evig stemme. Jeg vet faktisk ikke om noen som kunne uttrykke følelser på et slik måte. Magisk da – magisk nå.

Chaka Khan (68), eller Yvette Marie Stevens som den nærmeste familie kjenner henne som, har definitivt fulgt i fotspora til dronning Aretha 1. Født elleve år etter dronninga er det liten tvil om hvem som har vært det store forbildet og inspirasjon fra hennes karriere tok av rundt 1973 med Rufus og etter hvert som soloartist.

Soul og gospel ligger også i DNA-et til Khan, men ikke minst funk, disco, r&b og jazz er viktige ingredienser i gryta hennes. Den rå stemmeprakta hennes, som det finnes bare noen ytterst få av her på Tellus i alle fall, var åpenbar helt fra starten med Rufus og her på denne burgunder vinylen, utgitt i et begrensa opplag, får vi det beste fra perioden 1978 til 1988.

Det betyr blant annet livespor fra Rufus-tida som “Tell Me Something Good” og “Ain´t Nobody” pluss seinere urhippe og funky saker som Prince-låta “I Feel for You” med drittøff rapping og “I´m Every Woman” og “I Know You, I Live You”. Jazzimpulsene til Khan kommer tydeligst frem i hennes hyllest av Ella Fitzgerald, “The End of a Love Affair” og i “And the Melody Still Lingers On (Night in Tunisia)”. Heftig! Som det groover og swinger av Chaka – herre min caps!

Aretha Franklin og Chaka Khan – to tidløse og fantastiske vokalister. Dette er en herlig påminnelse – hvis det overhodet skulle være nødvendig.