Nydelige stemninger

Et dypdykk i cd-hylla førte til at jeg fant cden “Strings and Pottery” med duoen Green Isac fra 1990. Siden har det vært dårlig med kontakt mellom oss. Det var med andre ord på høy tid at vi møttes igjen.

Green Isac Orchestra byr på vakker musikalsk sjelefred. Foto: Erling Sand

Det betyr igjen at duoen jeg møtte for over 30 år siden, bestående av trommeslager pluss pluss Andreas Eriksen og gitarist pluss pluss Morten Lund, virkelig har vist seg å være standhaftige og fulgt sin musikalske og estetiske idé på et inderlig vis. De to er så definitivt fortsatt hjertelig til stede, men nå har duoen både fått Orchestra etter navnet sitt og blitt utvida med Frode Larsen på perkusjon, Tov Ramstad på cello og Jo Wang på allehånde tangenter.

Hvordan jeg har greid å unngå å bli eksponert for musikken og universet til Green Isac kan jeg jo lure på, men noe av grunnen kan kanskje være at de på sett og vis har falt mellom flere stoler. Ikke er det jazz, ikke er det prog, ikke er det ambient, ikke er det new wave, ikke er det….Slik er det, men samtidig er svaret også ja på alle spørsmåla som blei svart nei på. Green Isac Orchestra inviterer oss enkelt og greit inn i et univers som de er helt aleine om og som er veldig fascinerende.

Utstyrt med et arsenal av instrumenter, både elektriske og akustiske, tar de utgangspunkt i groover, små melodiske snutter, akkordprogresjoner, nye instrumentkominasjoner og lokker oss inn i vare og vakre stemninger som er perfekt egna til kontemplasjon. Ideene får anledning til å utvikle seg saaakte – som et motsvar til alt det andre som skjer rundt oss i et rasende tempo.

Jeg skulle ønske meg at det skjedde litt mer underveis – at det blei gitt klarere beskjeder. Av og til tar jeg meg i å falle ut – jeg mister enkelt og greit konsentrasjonen. Det tar likevel kun kort tid å hekte seg på igjen og bli innlemma i dette sakteflytende universet.

Det tok altså cirka 30 år mellom de to møtene med Green Isac. Det bør på ingen måte ta nye 30 år før det skjer igjen.

Green Isac Orchestra
b a r
Spotted Peccary/info@greenisac.no

From Paris with Love!

Petter Wettre er en saksofonist og en personlighet som heldigvis aldri har pakka inn synspunktene sine i bomull. Han har alltid vært tydelig og klar. Også på at dette er han siste plateutgivelse. For en gangs skyld håper jeg han tar feil.

Petter Wettre skuer mot noe veldig vakkert.

Petter Wettre (53) har alltid gått sin egen vei. Der de aller fleste i den oppvoksende norske jazzslekt siden de fire store, Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, i større eller mindre grad har vært opptatt av å følge i deres fotspor, så har Wettre i stedet fulgt i spora som førte han til Berklee og USA for noen tiår siden. Wettre har aldri lagt skjul på at Michael Brecker har vært hans musikalske ledestjerne og kursen som har blitt staka ut har definitivt blitt prega av det.

Valga Wettre har tatt har uten unntak vært tydelige og kompromissløse. For vel et år siden bestemte han seg for eksempel for å flytte til Paris – uten at han kjente noen eller kunne fransk i noen særlig grad. Han ville utfordre seg sjøl – enkelt og greit. Det at pandemien slo ned med et brak omtrent samtidig som Wettre landa i Paris, fikk han på ingen måte til å skifte mening. Petter Wettre har det med å følge den kursen han har staka ut.

Tida i en av verdens aller største kulturelle smeltedigler har han åpenbart brukt svært godt. Han har avgjort ikke fått spilt så mye som han hadde ønska, men han har der i mot fått øvd mye og ikke minst fått skrevet masse flott musikk. Denne gangen har kraftsaksofonisten konsentrert seg i stor grad om balladeuniverset og jeg trodde faktisk jeg hørt standardlåta “My Foolish Heart” til å begynne med, men alle låtene er sugd av eget bryst.

Noe annet jeg mener å høre i større grad enn tidligere er også Coltranes sterke innflytelse på Wettres uttrykk. Sjøl om to giganter har blitt nevnt her, så er det likevel slik at Petter Wettre på alle mulige slags vis har tilegna seg si egen stemme: det tar kun noen få takter for å slå fast at det er Petter Wettre vi har med å gjøre. Han setter sitt eget bumerke på musikken og uttrykket; det alle jazzmusikere med ambisjoner alltid er på leit etter.

Det er en styrke og kraft i uttrykket til Wettre som han er ganske så aleine om. Når han så har funnet nye sjelsfrender i Paris i den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio, den franske pianisten Fred Nardin og den svenske bassisten Viktor Nyberg – jeg lurer faktisk på om Wettre noen gang har hatt bedre reisefølge – så har “The Last Album” kanskje blitt Petter Wettres aller flotteste og mest personlige visittkort.

Det er en liten, men viktig nyanse i det norske språket når det gjelder de to ordene seineste og siste. Det første av de to betyr at vi har mer i vente, mens det andre betyr at det er slutt. Jeg håper at Petter Wettre har gått seg litt vill i den engelske ordbruken her etter å ha prøvd å lære seg fransk i vel et år. Hvis ikke så er dette et farvel med dette mediumet han skal være stolt av. Veldig stolt!

Petter Wettre
The Last Album
Odin Records/Musikkoperatørene

Spennende trio fra begge sider

To svensker bosatt i Danmark og en amerikaner bosatt i USA – det har det blitt unik musikk av.

Thommy Andersson, Kirk Knuffke og Josefine Cronholm – usedvanlig spennende trio.

Svenskene Josefine Cronholm (vokal og perkusjon) og Thommy Andersson (bass) har gjort dansker av seg for ganske mange år siden. Cronholm kjenner vi godt her hjemme etter et godt og fruktbart samarbeid med Marilyn Mazur blant andre gjennom mange år. Andersson har jeg støtt på i Pierre Dørges New Jungle Orchestra. Begge har både sammen med de nevnte og på egen hånd, Andersson har også bidratt på et par av Cronholms soloskiver, vist oss at de hører hjemme på ei høy og spennende hylle.

Andersson har også jobba mye med kornettist og vokalist Knuffke i flere sammenhenger. Knuffke har både under eget navn og sammen med med andre langt framskredne modernister fra den amerikanske scena som Matt Wilson, Allison Miller, Uri Caine og Michael Formanek, vist oss at han er ei stemme for både nåtid og tida som kommer. Han er enkelt og greit en av de “nyere” stemmene over there det virkelig er verdt å følge nøye.

Sammen har de tre gått sammen og skapt et unikt univers der alle har skrevet musikk og der tekster fra amerikanske Carl Sandburg, også han med svenske røtter, fra Cronholm og fra en en 9-åring i New York, blir formidla på et flott, vakkert og ikke minst inderlig vis der jazz møter folkemusikkimpulser fra både Sverige og USA, det være seg blues eller indiansk musikk.

I tillegg til de tre gjør også Kenny Wollesen, både Bill Frisell – og Tom Waits´ foretrukne trommeslager, en meget lyttende innsats på trommer, perkusjon og vibrafon og Andersson har skrevet strykearrangement for den uvanlige besetninga to bratsjer og en cello på noen av spora..

“Near the Pond” har blitt et vakkert og spennende møte med en for meg uventa trio. Her snakker vi musikalsk empati, lytteegenskaper og vilje og evne til å løfte hverandre og musikken til nye steder.

Josefine Cronholm – Kirk Knuffke – Thommy Andersson
Near the Pond
Stunt Records/MusikkLosen

Flott musikalsk familiekrønike

Møtene jeg har hatt med vokalisten og komponisten Karoline Wallace tidligere har fortalt meg om ei unik stemme. Her tar hun ytterligere steg i retning seg sjøl.

Karoline Wallace sammen med sitt flotte Stiklinger-band.

Når det gjelder improviserende musikere og improviserte uttrykk, så er en særdeles viktig ingrediens å utvikle og etablere si egen stemme – på alle mulige måter. Karoline Wallace (30) fra Bærum, som har studert og bodd rundt om i Norge og i en rekke andre land, har benytta tida godt og sugd til seg inspirasjon fra usedvanlig mange kilder. Hennes tidligere soloutflukter og bidrag til band som Molecules og Silent Fires har mer enn antyda ei rivende utvikling og med “Stiklinger” finner vi henne på et usedvanlig spennende trinn på utviklingsstigen.

Wallace har helt fra første møte vist seg som en totalt kompromissløs artist med ei veldig tydelig retning. Mer personlig enn det hun er her, er det nesten vanskelig å høre for seg. Med utgangspunkt i lydopptak med sine foreldre og ikke minst med bestemor, som forteller Karoline om sin fascinasjon for og kunnskap om planter og stiklinger, så skaper Wallace landskap som kler disse “samtalene” på et herlig vis.

Wallace synger sine tekster på norsk og benytter seg i skapelsen og utviklinga av musikken av impulser fra både folkemusikk, impro, samtidsmusikk og sikkert mye annet – til sammen har det blitt noe ganske så unikt og altså totalt personlig.

Wallace tok sin master ved Rytmisk Konservatorium i København for et par år siden og “Stiklinger” var en del av masteroppgava hvis jeg har skjønt det riktig. Plata er spilt inn i den forbindelse og med seg har hun musikere hun møtte i Dronningens by – både danske, norske og franske: Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Engel på altsaksofon og klarinett, Thibault Gomez på preparert piano, Erik Kimestad på trompet, Ida Nørby på cello, Szymon Pimpon på trommer og Kristian Tangvik på kassetter. Dette elektro/akustiske ensemblet kler Wallace sine intensjoner og tanker på et inderlig og flott vis.

-Nei, nå Karoline nå kommer sola, sier bestemor mot slutten. Vi føyer gjerne til at nå kommer musikken og nå kommer Karoline Wallace tydeligere og mer Karoline Wallace enn noen gang.

Karoline Wallace
Stiklinger
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Herlige New Orleans-groover

New Orleans er en av de viktigste musikk-arnestedene på kloden spør du meg. The Soul Rebels har med seg store deler av historia fra de siste 100 åra i musikken sin.

The Soul Rebels sørger for at det er vanskelig å sitte stille.

De som har opplevd åttemanns bandet The Soul Rebels i partyteltet under Moldejazz ved et par tilfeller det seineste tiåret, vet hva det snakkes. om. Fullt trøkk og med et forhold til hele jazzhistoria og vel så det, som gjør at a good time was had by all gjerne er et uttrykk som følger en session med disse herrene, som både har baseballcapser og joggesko i et ukjent antall hvor de enn er å se.

På denne sida av Atlanterhavet var det hippe brassband som Dirty Dozen og Rebirth som først fortalte oss om hva som skjedde på den fronten i New Orleans. De kom fra second line-tradisjonen i jazzbyen med street parader både til fest og begravelse. Mot slutten av det forrige årtusenet inntok de klubbscener her hos oss også og det var ikke mye begravelse over det vi fikk servert.

The Soul Rebels blei etablert på begynnelsen av 90-tallet og har altså ei 30-årig historie bak seg. Sjøl om de har med seg jazzhistoria fra hjembyen i DNA-et sitt, så er det like store doser soul, funk, hip-hop, rock og pop i gumboen fra New Orleans.

The Soul Rebels har jobba med storheter som Katy Perry, Nas, Metallica og Green Day – lista kan egentlig gjøres så lang som man bare ønsker. Det er fullt forståelig.

Årsaken er nemlig den at dette blåse/perk-kollektivet, med både egne og “innleide” vokalister, viser en form for utadvendt allsidighet og livsbejaenhet innenfor et ubegrensa antall sjangre som er intet mindre enn sjelden.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er ekte og sjøl om denne innspillinga har blitt liggende i marinade i heimen ei god stund så holder den fortsatt som ei kule.

The Soul Rebels
Poetry in Motion
Artistry Music/Mack Avenue/MusikkLosen

HelMaXx!

Et av årets store jazzhøydepunkt er sjøsettinga av JazZtipendiat-konserten under Moldejazz. Sommeren 2018 var det trioen The MaXx som var omkransa av sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra. Det var urheftig og nå kan alle andre få “være med” på festen også.

The MaXx og Trondheim Jazz Orchestra i fri flyt under Moldejazz 2018. Foto: Juliane Schütz

Jazzlinja i Trondheim har tiltrukket seg mye rart – også en rekke usedvanlige talentfulle svensker. Det som er ekstra hyggelig er at mange av dem har blitt værende ved Nidelvens bredd og definitivt sørga for at at bredden og kvaliteten på musikken som har blitt unnfanga der oppe ved Olav Trygvasson-statua har nådd stadig nye høyder.

Trioen The MaXx er et glitrende eksempel på dette. Tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og tenorsaksofonist, gitarist og vokalist Petter Kraft, alle svenske gode som noen, fikk det ærefulle oppdraget i 2017 og brukte både tida og de tildelte ressursene svært godt fram til julidagen året etter.

Med et åttemanns/kvinners band, i tillegg til seg sjøl må vite, bestående av to tidligere studievenner fra Sverige, trombonisten Petter Hängsel, som også trakterer recorder, og gitaristen Anton Toorell, samt “trønderne” Mia Marlen Berg på vokal, Thomas Johansson på trompet, Mattis Kleppen på elbass, Anja Lauvdal på tangenter, Kjetil Møster på tenorsaksofon og Mette Rasmussen på altsaksofon og ikke minst Tor Breivik på lyd, så blei det skapt et lydunivers så hipt, tungt, funky, rocka, utfordrende og høyst personlig som vel tenkelig.

Jovisst er det jazzmusikk vi har med å gjøre, men hva er nå det da? I min verden anno 2021 er det en gumbo av hva det enn skulle være og det er akkurat slik de tre komponørene har gått frem får jeg en følelse av. Time etter time med jamming og øvelser i en bunkers i Trondheim har sakte, men sikkert skapt grunnlaget for det som blei sjøsatt i Molde og som på et strålende vis blir videreformidla med hjelp av Breiviks magiske lydkvaliteter. Dette er nesten som som å være tilstede på Plassen i Molde den heftige og varme julikvelden.

Dette er intet mindre enn tøft – drittøft faktisk!

Trondheim Jazz Orchestra & The MaXx
Live
MNJ Records/MusikkLosen

Veldig flotte røtter

Pianistene Lara Driscoll og Chris White har etablert noen solide røtter sammen. De er både gift og skaper nydelig musikk – på mange vis.

Chris White og Lara Driscoll gir oss nydelig pianomusikk.

Jeg skal villig innrømme at det ikke er hver dag heimen blir eksponert for musikk som er dandert av to pianister utstyrt med hvert sitt gedigne Bösendorfer-flygel. Det Chicago-baserte paret Lara Dricoll og Chris White har heldigvis bestemt seg for å gjøre noe med det og de gjør det på et herlig og usedvanlig personlig vis også.

Vi snakker om et ektepar som åpenbart har felles interesser og ambisjoner og åpnings- og tittelsporet er faktisk det samme som ønska gjestene velkommen til bryllupet deres: Cedar Waltons nydelige “Firm Roots”. Der og da har de lagt lista for hva som kommer de neste tre kvarterene: nydelige tolkninger av egne låter samt noen klassikere.

Det finnes jo noen slike konstellasjoner, blant andre Chick Corea og Herbie Hancock og Vijay Iyer og Craig Taborn. Vi snakker med andre ord om kolleger på ei ganske høy hylle. Siden jeg verken har hørt om Driscoll og White eller hørt hva de står for musikalsk, så ante jeg absolutt ingenting om hva som skulle komme min vei – jeg hadde absolutt ingen forutinntatte oppfatninger.

Med et repertoar bestående fem låter de har skrevet sammen, samt den nevnte Walton-klassikeren, samt tre andre låter i samme kategori: Burt Bacharach og Carole Bayer Sagers “That´s What Friends Are For”, Horace Silvers “Song for My Father” og standardlåta “Willow Weep for Me”, tar de oss gjennom en musikalsk samtale som holder skyhøy klasse.

Med hvert sitt stjerneflygel forteller de oss at de lytter til og på hverandre med en empati og respekt som hører hjemme i et godt ekteskap. Hvem som spiller hva er det mulig for de som er opptatt av slikt å finne ut av da de holder til i hver sin kanal, men jeg anbefaler bare at man lener seg tilbake og ikke bryr seg nevneverdig om det: lukk øynene, åpne ørene og flyt med i de vakre og inderlige strømmene som de meget langt framskredne pianistene Lara Driscoll og Chris White deler med oss.

“Firm Roots” forteller oss om solide røtter – både mellommenneskelige og musikalske. Dette har vært og er en flott musikalsk overraskelse som vil bli henta fram mange ganger.

Firm Roots Duo
Firm Roots
Firm Roots Music/laradriscoll.com – chriswhitepiano.com

Veldig mye tøffere enn toget

Hedvig Mollestad Trio har eksistert i tolv år og forteller oss med sitt sjuende visittkort at de låter minst like tøft, livsbejaende og heftig som da de la ut på ferden som forhåpentligvis ikke har noe endepunkt – på lang, lang tid i alle fall.Hedvig Mollestad Trio har eksistert i tolv år og forteller oss med sitt sjuende visittkort at de låter minst like tøft, livsbejaende og heftig som da de la ut på ferden som forhåpentligvis ikke har noe endepunkt – på lang, lang tid i alle fall.

Hedvig Mollestad Trio – særs stilig på alle slags vis.

Sjøl om historia er kjent for mange, så er det både morsomt og interessant å skue tilbake til Moldejazz i 2009 der Mollestad blei tildelt årets unge talent-pris som innbefatta at hun fikk komme tilbake året etter med eget band og ny musikk. Talentnesen til Rune Kristoffersen i det mer enn oppegående plateselskapet Rune Grammofon begynte umiddelbart å vibrere og trioen fikk raskt kontrakt og i 2011 debuterte trioen med «Shoot!». Resten er, som man sier, historie.

Rock vs jazz

Helt fra første konsert i Molde så har uttrykket til trioen befunnet seg i sitt eget grenseland der impulser fra rock og jazz blir fusjonert på et vis som gjør at bandet blir ønska velkommen over store deler av kloden både av et åpent jazzpublikum og av et kompromissløst rockepublikum.

Det å hevde at trioen er relativt bra samspilt er vel noe i nærheten av årets underdrivelse: HM3, som de ofte kalles, låter nå som en sammenskrudd enhet av voldsomme dimensjoner. Vi har enkelt og greit med et band å gjøre som befinner seg i ypperste verdensklasse og de befinner seg der i et helt eget univers.

Riff vs låter

De supertheftige og grisetunge riffene, med Mollestad Thomassen som den åpenbare føringsoffiseren, har vært bandets kjennetegn gjennom hele karriera. De er der for all del fortsatt i et repertoar der Mollestad Thomassen har skrevet fem av de sju låtene med Brekken som ansvarlig for de to siste, men melodiene eller låtene spiller i mine ører ei stadig større rolle. Dynamikken i uttrykket, fra de vareste ballader til de voldsomme utblåsningene, gjør også «Ding Dong. You´re Dead» til bandets beste og viktigste tilstandsrapport så langt.

Sjølsagt handler mye om Mollestad Thomassen i denne sammenhengen, men hennes medsammensvorne siden tida på Norges Musikkhøgskole da bandet blei unnfanga og til den dag i dag, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal og Ellen Brekken fra Tynset, skal så definitivt ha sin del av æra. Du verden for et trøkk det er i de to og for et kollektiv de er med på å skape sammen med Hedvig Mollestad Thomassen – en av Ålesunds aller største døtre. Du verden så tøft Hedvig Mollestad Trio låter anno 2021!

PS Sjøl om det ikke er mulig å få med seg via denne cden: de høye hælene og de heftige kjolene er fortsatt med på veien.

Hedvig Mollestad Trio
Ding Dong. You´re Dead.
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Tidløst og hipt

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk fra Ålesund gjorde danske av seg som 13-åring.  Det skal danskene være veldig glad for.

Snorre Kirk – stilig på alle slags vis.

Med sitt sjette album med eget band og egen musikk siden 2012 forteller og bekrefter Snorre Kirk (39) at han er kapasitet av internasjonalt kaliber både som bandleder, trommeslager og komponist. Flere av hans tidligere plater har blitt kåra til årets plate i Danmark og han har ved flere anledninger vært nominert til Danish Music Awards – danskenes svar på Grammy. Det vil ikke komme som noen overraskelse om han både blir nominert og vinner for “Going Up” også.

Kirk overrasker ikke på noen måte med med “Going Up”. Han følger nemlig den estetikken og den løypa han har staka ut for seg sjøl: han har et sterkt og inderlig forhold til musikken som kom ut av 30- og 40- tallet i USA og de som mener det finnes spor av både Duke Ellington og Count Basie og de musikalske slektningene deres i både låtene og spillet til bandet, har så avgjort et godt poeng.

Min kjære, som er en mer enn gjennomsnittlig oppegående jazzkjenner, spurte flere ganger om hva den og den låta het. Hun mente definitivt hun dro kjensel på både den ene og den andre standardlåta, men slik er det altså ikke.. Kirk har skrevet all musikken sjøl, men at inspirasjonen fra The Great American Songbook er klar og tydelig er det ingen tvil om. Det Kirk har gjort er å legge til høyst personlige farger og tatt denne tidløse musikken med seg inn i vår tid på et elegant og stilsikkert vis.

Når han så nok en gang omgir seg med sin usedvanlig empatiske kvartett bestående av bassisten Anders Fjeldsted, tenorsaksofonisten Jan Harbeck og pianisten Magnus Hjorth og igjen får gjestebesøk av den amerikanske tenoristen Stephen Riley (45), som debuterte både med Ray Charles- og Harry Connick sine band som 17-åring, og alle vil med sin svært så personlige stemmer akkurat den samme veien som Kirk, så har “Going Up” blitt akkurat så bra og tidløs som man kunne ane på forhånd.

Snorre Kirk har ikke det minste behov for å brøyte seg vei fram til rampelyset. Med sin milde autoritet og usedvanlige stilsikkerhet setter han musikken og uttrykket i fokus og det gjør han altså nok en gang på forbilledlig vis. Hipt og stilfullt.

Snorre Kirk Quartet with Stephen Riley
Going Up
Stunt Records/MusikkLosen

Ambisiøst storverk

I mer eller mindre 20 år har Ragnar Bjerkreim jobba med unnfangelsen og framveksten av materialet til musikalen “Himmel under hav”. Han har all grunn til å puste ut og nyte sitt storverk nå.

Eivind Aarset, Gjermund Silset, Kari Bremnes, Martin Abrahamsen, Ragnar Bjerkreim og Bengt Egil Hanssen – vi snakker a-lag. Foto: Alf Christian Hvidsteen

Ragnar Bjerkreim (62) har vært en viktig komponist og bakspiller i en rekke store film- og tv-produksjoner de seineste tiåra. Musikken til “Kamilla og tyven” er nok den som har fått størst oppmerksomhet. Bjerkreim har alltid vist at han aldri velger minste motstands vei – han gir seg sjøl store utfordringer og gir seg ikke før han har nådd de målene han har satt seg.

Noe forteller meg at rogalendingen med base i Oslo, men med solide og uslitelige røtter til der han er født og oppvokst, likevel aldri har gitt seg i kast med ei heftigere utfordring enn akkurat denne musikalen.

Ideen blei unnfanga allerede i 2001. Bjerkreim har som sagt et nært forhold til det som har skjedd og det som skjer utenfor fjøresteinene der han kommer fra. Det betyr livsgrunnlaget gjennom generasjoner for veldig mange der vest og samtidig kan det også være et svært ugjestmildt område som har krevd mange liv – om det er fiske, olje eller krig det handler om.

Bjerkreim har skapt et univers med dette og mer til som bakteppe. Tekstene har han og Ingvar Hovland samarbeida om og musikken har han eneansvaret for. Det er for så vidt en sannhet med flere modifikasjoner: han har fått med seg en rekke av kongerikets aller beste musikanter til å dandere utgangspunktene hans.

Handlinga er lagt til Underwater Bar – på bunnen av Nordsjøen. Man sier liksom ikke nei når Bjerkreim ringer og det betyr at blant andre Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg, Odd Einar Nordheim, Pål Rake, Tom Roger Aadland, Helene Bøksle og Anders Baasmo låner sine høyst personlige stemmer til en eller flere sanger. De er det forresten 31 av og dobbelt cden varer i en time og vel 40 minutter.

Når så toppmusikere som Rune Arnesen på trommer, Gjermund Silset på bass og Eivind Aarset på gitar er mer enn hjertelig tilstede ved flere anledninger, så forteller det det meste om hvor lista ligger også på det området.

Universet er stort og tematikken har med seg alt fra det onde og gode via krig, fattigdom og rettferdighet – eller mangel på sådan. Men alt er langt fra mørkt: varme, håp og kjærlighet er også viktige ingredienser. Musikken henter fra både pop, rock, jazz og sikkert mange andre kilder også. Dette er stort og altomfattende.

Målet er at dette en gang skal være mulig å få satt opp som musikal på ei stor scene eller i en konsertversjon. Ragnar Bjerkreim har det med å få til det han setter seg som mål og det vil helt sikkert bli en stor opplevelse. I mellomtida anbefales dobbelt cden med et flott teksthefte – bildene kan vi gjerne lage sjøl i godstolen.

Ragnar Bjerkreim
Himmel under hav
Trembling Records/platekompaniet.no