Det er bare et lite år siden Maria Norseth Garli debuterte med både diktsamling og flott vinyl. Nå er hun på plass i digital versjon – i en enda tøffere utgave.

Det å uttrykke noe personlig, handler i stor grad om å finne fram til sin egen stemme. Maria Norseth Garli (35) er så avgjort på vei dit – både som låtskriver, gitarist og vokalist. Fra debuten med “Golden” i fjor til “Silver Light” nå – neste skive må vel nødvendigvis handle om bronse på et aller annet vis vel? – er det ei klar utvikling i det Norseth Garli formidler. Hun er stadig på vei med andre ord og flott er det.

Gjennom de fem sangene, som varer i knappe 40 minutter, forteller hun oss historier – slik de som virkelig har noe å melde kan – som gjør at vi skjerper sansene og mottakerapparatet kraftig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken er mørkere og mer rocka enn ved det første møtet, men fortsatt med masse dynamikk – det er som om Norseth Garli har opplevd ting i livet som ber om akkurat det. Dystert er det likevel ikke, men det hviler uansett et alvor over det hun vil fortelle oss denne gangen.

Norseth Garli har gått på jazzlinja i Trondheim, men som så mange andre vokalister som har gjort det så er det mye mer rock i uttrykket hennes enn jazz, sjøl om det også har vært med å forme henne.

Med Kim Aksnes på synth og trompet og Vegard Lauvdal på trommer, som begge har vært med henne siden de alle tre studerte i Gøteborg, har Norseth Garli skapt et stort og heftig lydbilde som nok en gang fascinerer veldig.

Hun fremstår i stadig større grad som en artist vil noe og som definitivt er i stand til å komme dit. Maria Norseth Garli er både ei god og viktig stemme.

Den canadiske vokalisten, komponisten og poeten Lara Solnicki er et helt nytt navn for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at hun har noe helt eget på hjertet.

Lara Solnicki har i løpet av sine sånn cirka 38 år rukket veldig mye. Av mer eller mindre forklarlige årsaker har det gått meg hus forbi. Vi hører enkelt og greit lite til det som skjer på den canadiske scena her hjemme. Ved hjelp av agenter på den andre sida av dammen, så har det i alle fall i dette tilfellet blitt en orden på det og jeg har fått ørene opp for en artist jeg definitivt vil følge nært i åra som kommer.

Solnicki kommer fra et kunstnerhjem i Toronto der den franskfødte faren var filmskaper og mora engelsklærer og poet. Hun er sjøl utdanna klassisk sanger gjennom mange år, før jazz- og improuttrykket også begynte å tiltale henne. Med sin nydelige stemme, som spenner over fire oktaver, kombinerer hun alt dette på et originalt vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Solnicki har garantert henta mye inspirasjon fra jazzens smeltedigel nummer en, New York. De seineste åra har hun nemlig vært bosatt i Brooklyn, men når hun skulle spille inn “The One and the Other”, så dro hun hjem til Toronto for å samarbeide med glitrende musikanter – som jeg heller aldri har hørt.

Solnicki uttrykker seg i alt fra resitasjon via et klassisk tonespråk til impro – med og uten tekst og med krydder fra en rekke andre kilder også. Når hun så viser seg å være en poet av høy klasse, så er det veldig mye i dette “verket” som gjør det unikt.

Av og til er det tekstene som spiller opp til låtene og improvisasjonene og noen ganger det motsatt – at det er musikken som “skaper” tekstuniverset. Uansett er det slik at musikken og tekstene/poesien hører sammen her på et ganske så unikt vis. Lara Solnicki er nemlig en unik artist og formidler.

Sammen med Ingar Kristiansen i Sinatra Songbook er Richard Badendyck så vidt jeg vet den eneste som holder crooner-tradisjonen levende i kongeriket – på et høyt nivå i alle fall. Det gjør Badendyck på et utmerket vis.

Vokalisten og pianisten Richard Badendyck har rukket å bli 78 år ung. Han har rukket veldig mye mer også. Badendyck, som var en kjent størrelse i Club 7-miljøet, var også norgesmester i 10-kamp i 1966 og eiendomsutvikleren har siden 2005 gitt ut fire plater under eget navn.

Med sin fyldige og distinkte baryton, går Badendyck inn i en tidløs musikalsk tradisjon som definitivt har sine røtter over there. Tony Bennett, Frank Sinatra og Mel Tormé er åpenbare ledestjerner og The American Songbook er nok en gang den utømmelige kilden som Badendyck stortrives med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De seineste åra har veteranen også jobba med en operapedagog for å utvikle stemma si og det er en trygg vokalist med stor autoritet i uttrykket vi møter. Han har åpenbart levd med dette materialet store deler av livet, han kan det og han vet hvordan han skal sette sitt eget bumerke på låter som “Everything I Have Is Yours”, “I´ll Remember April”, “It´s Wonderful” og “When Lights Are Low”.

Når så Badendyck, som også er en fin pianist, omgir seg empatiske sjelsfrender som tenorsaksofonist Håvard Fossum – som kan sin Dexter bedre enn de fleste, bassist Stig Hvalryg og trommeslager Marcus Lewin – tre herrer som musikalsk kler Badendyck strålende, så har det fjerde kapitlet i Badendycks plateproduksjon blitt akkurat så bra som de tre første bar bud om.

Det spirer og gror noe voldsomt også i jazzens hjemland. Her møter vi en kvartett med unge herrer som både skuer bakover for å se fremover.

Man skal være mer enn gjennomsnittlig oppdatert for å nikke gjenkjennende til trommeslageren Steven Crammer, altsaksofonisten Gideon Forbes, trompeteren Thomas Killackey og bassisten Stephen Pale – alle under 30 og til stede med sin debututgivelse som bærer samme navn som bandet: Nortonk. Årsaken til bandnavnet kommer fra deres mentor ved William Paterson University i New Jersey, trommeslageren og pedagogen Kevin Norton.

Det var altså som studenter de fire fant sammen i 2017 og raskt skjønte at de hadde mange av de samme ideene og musikalske målene. Det har de fortsatt å videreutvikle etter at de nå har flytta til New York – smeltedigelen over alle smeltedigler i jazzens verden. Årsaken til at de nå debuterer på det “grønne” plateselskapet Biophilia Records, unnfanga av den fremragende pianisten Fabian Almazan, var at han hadde spillejobb på universitet til gutta med trommeslageren Mark Guilianas band og oppvarmere var, akkurat: Nortonk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Almazan skjønte at noe spesielt var på gang: han digga bandets råhet som han mener er vanskelig å definere med ord, men som man kan kjenne på kroppen. Han mener det er bånn ærlig musikk som kommer fra kjærligheten til kunstformen.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i Almazans vurderinger. Med sin akkordløse besetning henter låtene til de fire – alle skriver – og uttrykket til Nortonk fra retningsgivere som Ornette Coleman, Gerry Mulligan og Chet Baker og nåtidens videreførere som Mark Turner og Chris Speed.

Sjøl om det er et åpent og løst uttrykk, så er det samtidig melodisk og groovete. Alle fire var samla i et rom uten separerende vegger eller andre skiller og det høres veldig tydelig at kommunikasjonen er nær, ekte og god. Her er det fire lyttere med stor respekt for hverandre og som stortrives i hverandres selskap vi har med å gjøre.

De fire er svært godt på vei til å finne sine egne stemmer og Nortonk har tatt med seg masse flott inspirasjon og samtidig staka ut en kurs som kan bli spennende å følge. Noe forteller meg at både Nortonk og de fire involverte kan bli markante skikkelser i moderne amerikansk jazz i åra som kommer.

Trioen Post-Sun-Vision fra Malmö er noe av det mest interessante som har kommet over grensa fra Svinesund det siste året. Det skader heller ikke at Atomic-sjef Magnus Broo er gjest.

Møter med ny musikk, nye musikanter og nye landskap, er noe av det som gjør en anmelder”jobb” ekstra givende. Sun-Post-Vison har alt dette og sjøl om dette er trioens andre skive og at de vant Nordic Jazz Comets-konkurransen i fjor, så er dette altså mitt første møte med dem. Det svorske plateselskapet AMP skal ha sin del av æra for at møtet har blitt noe av.

Trioen, som er befolka av musikere på pluss-minus 30, består av Alice Hernqvist på piano og synth, Aaron Mandelmann på bass, som vi kjenner her hjemme fra Megalodon Collective, og Mario Ochoa på trommer. Sistnevnte har også skrevet all musikken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi befinner oss i en moderne tradisjon som, til tross for at det er rom for frie ekskursjoner underveis, inviterer oss inn i et varmt, melodisk univers som det er både utfordrende og spennende å oppholde seg i. Det blir hevda at musikken, og titlene også, handler om alle former for relasjoner. Det betyr at noe glir lett og pent av gårde, mens det andre steder oppstår konfrontasjoner. Disse tre unge musikantene kjenner hverandre så godt at de kan “samtale” om alt og de har også evnen til å løse opp i flokene.

Det at overdommer Magnus Broo, en av de hippeste trompeterne nord for Middelhavet i alle fall, stikker innom på tre av de sju låtene, sørger sjølsagt for en ekstra dimensjon. Broo setter som alltid sitt helt spesielle stempel på musikken.

Post-Sun-Vision forteller oss med all ønskelig tydelighet og varme hvorfor de har blitt kåra til nordiske jazzkometer. De kommer til å bli værende lenge blant oss.

Johan Lindström er i mine ører den største svenske musikkskatten som finnes. Det finnes etter hvert svært mange prov på det, men “On the Asylum” er kanskje det aller beste.

Gitaristen, pedal steel-gitaristen og tangentisten Johan Lindström (48) har på et forsiktig vis, men med en voldsom personlighet og autoritet vist seg fram på begge sider av Kjølen de seineste åra. De med ører og andre sanser på plass har så definitivt skjønt hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre. For å si det sånn så er det ikke tilfeldig at Tonruket, Rebecka Törnqvist, Freddie Wadling, Pugh Rogefeldt og Totta Näslund og på vår side av grensa Susanne Sundfør, Nils Petter Molvær og Ane Brun har benytta seg av Lindströms unike kvaliteter. Brun på begge sider av grensa for å være rettferdig overfor alle!

Lindström har altså brukt mye tid som særdeles viktig sidemann, men i 2018 kom “Music for Empty Halls” med hans eget band – akkurat det samme som er med han på “On the Asylum”.. Strålende musikk med følgende stjerneband: Konrad Agnas på trommer, Per “Texas” Johansson på saksofoner og klarinetter, Jonas Kullhammar på saksofoner, Jesper Nordenström på tangenter, Torbjörn Zetterberg på bass og Mats Äleklint på trombone. Mer på øverste hylle blant svenske jazzmusikanter er det ikke mulig å befinne seg!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når så festen begynner med en Elvis Costello som resiterer sin egen tekst “What What” og i tillegg gjestelista består av harpisten Margareta Bengtsson og vokalisten Sofie Livebrant, så er det ikke mannskapet det skal stå på.

Musikken holder også akkurat samme kvalitet som mannskapet og Lindströms låter befinner seg i et landskap der ingredienser fra jazz, impro, rock, verdensmusikk, klassisk musikk, samt krydder fra en rekke andre kilder også, blir elta sammen til noe som ikke likner på noe annet.

Solistisk er det unikt hele veien, ikke akkurat overraskende med disse relativt unge storhetene, men det er likevel det helt spesielle kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Er det noe jeg savner fra dette spennende og interessante asylet så er det mer av Lindströms helt spesielle pedal steel-sound.

Uansett så er Johan Lindström, hans uttrykk, hans band og hans musikk noe helt for seg sjøl.

Karl Seglem er en musikant og lyriker som ustanselig gir oss nytt påfyll på så mange nivå. Det er kanskje viktigere enn noen gang.

Tenorsaksofonisten, bukkehornisten, komponisten, lyrikeren og plateselskapsdirektøren Karl Seglem fyller 60 om kun kort tid. Veldig mange av disse åra har han benytta til å skape noe unikt – det er ei solid arv som lever i beste velgående der ute allerede. Heldigvis er det slik at han ikke hviler på noe som helst av den grunn og med “Oljelenkjer” gir han oss noe til ettertanke – igjen.

Seglem har brukt deler av pandemitida til å skrive dikt om ting som opptar han og som bør være viktig for oss alle. Sammen med illustratøren og forfatteren Inger Lise Belsvik har han begått fem komposisjoner, sju dikt og åtte illustrasjoner der cden som følger boka – og vice versa – tar for seg ymse miljøspørsmål som setter i gang tankene til oss på mottakersida.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Seglem har samarbeida mye med sjølvaste nasjonalskalden Jon Fosse opp gjennom og sjøl om ikke Seglems litterære kvaliteter er på samme nivå, så har både lyrikeren og resitatøren Seglem mye å si oss på si uforfalska årdalsdialekt. Musikken befinner seg som alltid i et landskap der både folkemusikk og jazz trives sammen.

Lyrikken blir nydelig omfavna av både musikken som blir skapt av et veldig bra og empatisk lag med blant andre Andreas Ulvo, Erlend Viken, Sigurd Hole, Jonas Howden Sjøvaag og Kåre Opheim og illustrasjonene til Belsvik er definitivt med på å gjøre “Oljelenkjer” til noe helt for seg sjøl.

Seglem har meldt om helt “vanvittige” salgstall så langt for “Oljelenkjer”. Det er likevel ikke for seint å sikre seg et eksemplar vil jeg tro. Benytt anledninga – det er det all grunn til.

Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn at Tor de Jazz blir oppdaga rundt omkring i de forskjelligste verdenshjørner. Den argentinske gitaristen Martín Iaies er blant dem som har gjort det og dermed har jeg oppdaga musikken hans også. Kinderegg der altså!

Martín Iaies (30) er født og oppvokst i Buenos Aires og falt, som sønn av en profesjonell jazzpianist, tidlig i jazzgryta. Der har åpenbart blitt værende og basert på hans debutskive under eget navn så er det å håpe at han blir værende der i lang, lang tid.

På hjemmebane har han vært svært aktiv både som sidemann og som bandleder, men Iaies ville ut å oppleve mer av andre kulturer og inspirasjonskilder også. Etter et mellomstopp i New York, så har Graz i Østerrike vært hans base siden 2019 hvor han nå holder på å avslutte sin master. Noe forteller meg at det kommer til å gå helt fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Før han satte kursen for Europa så spilte han inn denne debuten i Buenos Aires. Han har sjøl skrevet all musikken og med seg har han en usedvanlig empatisk trio bestående av trommeslageren Mauricio Cardona, bassisten Andrés Chirulnicoff og sopran- og altsaksofonisten Andrés Tarditti. Fullstendig nye navn for undertegnede, men svært gode eksempler på at også i Argentina finnes det en ung generasjon jazzmusikere av meget høy kvalitet – og hvorfor skulle det ikke det?

Iaies prøver på ingen måte å skjule at han har henta mye musikalsk tankegods fra fremtredende gitarmodernister som Peter Bernstein, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel. Ut i fra den typen tradisjon har han skapt et herlig og friskt landskap med melodisk og rytmisk spennende musikk med røtter i både jazz og argentinsk musikk.

Iaies har tilegna seg en varm og personlig tone i gitaren – en tone som kler både balladene og låtene med mer temperament i seg. De fire unge herrene kler hverandre og musikken forteller at Martín Iaies er en musikant med ei spennende karriere foran seg i mange tiår.

Harald Lassen beskriver musikken sin som fargerik og lidenskapelig. Det er det veldig lett å være enig i.

Helt siden saksofonisten, komponisten, bandlederen, og mye mer, Harald Lassen (34) dukka opp for vel ti år siden, så har det vært åpenbart at vi hadde med en musikant og meningsbærer å gjøre som både ville og kunne stake ut sin egen kurs. Om det har vært i band som Pixel, Mopti, Duplex eller No. 4, eller med egne band, så har Lassen hele tida vist oss at han har vært i gang med å finne og utvikle si egen stemme. Aller tydeligst har det kanskje manifestert seg med gjennom det Spellemannsnominerte albumet “Human samling”.

På mange vis er denne utgivelsen en forlengelse av “Eventyrer” som så dagens lys i 2018. Bandet er i stor grad det samme også: Stian A. E. Andersen på basser, belgiske Bram De Looze på tangenter og Tore Flatjord på trommer og perkusjon. Den flotte tilveksten ved dette veikrysset er gitaristen Sander Eriksen Nordahl.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi befinner oss i et spennende elektro-akustisk univers der fascinerende og originale rytmiske og melodiske landskap utfolder seg og som forteller oss at Lassen og hans medsammensvorne har henta inspirasjon fra usedvanlig mange kilder og himmelstrøk. De fem forteller oss at her er det mye av både menneskelig og musikalsk empati: de vet hvor de er. de hvor de vil og de t vet hvordan de kommer dit – sammen.

Lassen har skrevet det meste av musikken – bortsett fra det som er kollektivt unnfanga og det i stor grad online i disse covidtider. En interessant detalj er at de har henta inn et lydspor av den engelske improlegenden John Stevens der han sier at publikum må gi i like stor grad som musikerne for at man skal få glede av musikken. Kloke ord til ettertanke som bare er med på å understreke at Harald Lassen & Co har gravd djupt for å komme fram til der de er anno nå.

Og det er på et usedvanlig vakkert, spennende og og høyst personlig sted der sjangre betyr svært lite og som bare bekrefter at Harald Lassen er på veldig god vei mot seg sjøl.

Diana Krall er en av jazzens virkelige verdensstjerner. Her får vi møte henne både som 27-åring og slik hun fremstår i dag.

Diana Krall (56) har rukket mye siden oppveksten i den lille canadiske byen Nanaimo. Hun platedebuterte som 28-åring, hun har solgt over 15 millioner og hun har spilt i alt fra baren på Thon Hotel Oslofjord i Sandvika utenfor Oslo til de største konsertsaler verden rundt. Årsakene til denne enorme suksessen er åpenbar og her blir den eksemplifisert på best mulig vis.

Krall har vært tro mot sin musikalske barnetro helt siden hun begynte sin profesjonelle karriere som 15-åring. Det har vært den store og fantastiske amerikanske sangskatten som hele tida har stått hennes hjerte nærmest og siden hun tok kontakt med bassguru, og Ella Fitzgeralds ektemann på et tidspunkt, Ray Brown, så har stadig nye dører åpna seg for dette spesielle talentet både som pianist og vokalist.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Brown foreslo at hun skulle ta timer med den usedvanlig smakfulle pianisten Jimmy Rowles og som foreslått så gjort. Talentet blei raskt finslipt og karriera tok raskt av – verdensherredømme var ikke langt unna.

Hvilket nummer i rekka “This Dream of You” er, er jeg ikke helt sikker på, men knapt 20 album har det blitt under eget navn samt duoplater med Tony Bennett blant annet. Alt har holdt skyhøy kvalitet – Krall har aldri lefla med det hun har trodd på. Slik er det også nå og sammen med John Clayton, Jr. på bass, Jeff Hamilton på trommer og Anthony Wilson på gitar, samt noen innhopp fra blant andre Russell Malone (gitar) og Christian McBride (bass) og Marc Ribot på gitar på tittellåta av Bob Dylan, så tar Krall oss med på nok en ekskursjon i standarduniverset med blant andre “But Beautiful”, “More Than You Know” og “How Deep Is the Ocean” som utgangspunkt. Ikke en eneste overraskelse, bortsett fra Dylan-låta, men nok en herlig dose Krall-jazz fra øverste hylle.

Som 27-åring gikk altså Krall i studio for første gang og “Stepping Out” blei gitt ut etter at hun hadde runda 28. Nå har heldigvis noen funnet ut at det var på tide å remastre og gjenutgi denne bortimot glemte perla. Bare for å understreke hvor tro Krall har vært mot både den musikalske retninga si og mannskapet hun har bedt om å være reisefølge, så er det interessant å fortelle at repertoaret her består av låter som “Straighten Up and Fly Right”, “Frim Fram Sauce” og “On the Sunny Side of the Street” pluss bonussporet” Summertime” som aldri har vært utgitt før. Allerede som 27-åring er det en modenhet som møter oss som nesten ikke er til å tro, men når det allerede den gangen var Clayton og Hamilton som var med i studio så kunne hun sjølsagt ikke be om riktigere, mer stilsikkert og mer empatisk reisefølge.

Diana Krall var stor fra platestarten i 1993 og hun er enda større nå i 2021. Hun var og er en vokalist og pianist på aller øverste hylle i dette universet.