Hvis heller ikke du har hørt om visegruppa Thomas & Tvilerne så er trøsten at vi er minst to. Anbefalinga er uansett å gjøre som jeg: å bli kjent med dem.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk, er at musikere i inn- og utland etter hvert oppdager at man gjør akkurat det og derfor forer postmannen med uante mengder musikk i håp om at den skal bli hørt og kanskje få en omtale også. Jeg rekker på ingen måte over alt som dumper ned i postkassa, men fra tid til annen dukker det opp ukjente ting som likevel pirrer nysgjerrigheten.

Visegruppa Thomas & Tvilerene med base i Åsgårdstrand og med Thomas Marthon Engevold som ideologisk fører, tekstforfatter, låtsnekrer, vokalist og gitarist i spissen, hører hjemme i den kategorien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Først blir jeg tiltrukket av det flotte dobbelte-LP-omslaget. Det forteller at vi har med artister å gjøre som tar sin jobb seriøst – her skal det være kvalitet i alle ledd.

Når så musikken og tekstene, med røtter i alt fra Taube, Vreeswijk, Lillebjørn Nilsen, Di derre og sikkert mye annet i inspirasjonsskapet, føyer seg elegant inn i det samme kvalitets-sjiktet, så har dette seks manns- og kvinnerslaget med ett flytta inn i heimen her for å bli.

Engevold har dette genet i seg som sørger for at han er en historieforteller av rang. Han kjenner og er glad i de som hører hjemme på livets skyggeside og når de treffes på Heaven Pub så er det savn, drømmer, håp, kjærlighet og tilliggende herligheter det handler om. Jeg tror på Engevold både som tekstforfatter og som sanger/formidler og med det empatiske bandet/medvokalistene og med Øystein Fosshagen som styrende hånd for mangt og mye, har det blitt et vakkert lydlandskap ut av det unnfanga live i et hjemmestudio i Åsgårdstrand

Ikke alle låtene er like minneverdige og til sammen blir det kanskje litt for mye av typen “kan jeg bli din?”, men dette er egentlig bare pirk. Det er trivelig og ikke minst troverdig å tilbringe tid på Heaven Pub sammen med Thomas & Tvilerne.

PS Dessuten håper jeg Trump snart blir avsatt.

Peter Asplund har et stort navn på hjemmebane. Nå er det på tide at vi får opp ørene skikkelig her på denne sida av Kjølen også.

Trompeteren, sangeren, komponisten og bandlederen Peter Asplund (51) har vunnet Gyllene skivan to ganger for årets beste jazzalbum hos broder- och systerfolket. I tillegg til ei flott karriere under eget navn har han også vært benytta som solist av artister som Lisa Ekdahl og Viktoria Tolstoy og han har også jobba mye sammen med Bo Kaspers Orkester. Til tross for alt dette og rundt ti skiver som sjef, så er han fortsatt alt for ukjent her hos oss.

Sammen med sin faste trio bestående av Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer samt gjestene Lars Jansson på piano, Isabella Lundgren på vokal, Joakim Milder på tenor- og sopransaksofon og et framifrå storband på ett spor, gir Asplund oss her nok et prov på at han både er en trompeter og komponist av meget høy byrd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Asplund innrømmer uten blygsel at han er en romantiker og det bærer da også hans låter og hans uttrykk preg av. I et relativt tradisjonelt, varmt, melodisk og – akkurat, romantisk – landskap, imponerer han med sin nydelige og varme trompettone. Til tider flesker han også til og forteller oss om sin Miles-fascinasjon og i mine ører er det aldri feil.

Når Asplund har en utmerket trio som sine svirebrødre samt toppgjester som Jansson, Lundgren og Milder, så er forutsetningen mer enn til stede for at “All My Septembers” skulle bli en flott bekreftelse på at Peter Asplund er en strålende artist på så mange vis. Både i september, november og alle andre måneder vil dette budskapet fungere.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig. Etter fire år med dette PS-et på mine anmeldelser er i dag virkelig sjansen der. Måtte det skje!

De to veldig spennende og originale norske gruppene Chrome Hill og Ballrogg forteller oss på hvert sitt vis at de har mye nytt og flott å fortelle oss.

Her har vi med to band å gjøre som har gitt seg sjøl og oss god tid til å utvikle seg eller følge utviklinga til – for oss på den andre sida sin del da. Chrome Hill, med Roger Arntzen på bass, Asbjørn Lerheim på gitar og som komponist av musikken, Torstein Lofthus på trommer og Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, har eksistert i snart 20 år. Først levde bandet under navnet Damp og ga oss to skiver, men siden 2008 har de kun reagert på hvis de har blitt tiltalt som Chrome Hill. Fire skiver til har det blitt siden gang.

Besetninga har også vært svært stabil. Det eneste byttet er at Nymo erstatta Jørgen Munkeby i 2015. Sjøl om Lerheim som komponist har lagt mye av premissene her, så er Chrome Hill anno 2020 så definitivt en kollektiv affære.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken er tøff, heftig og mørk – det virker som Lerheim har vært solid inspirert av stemninger fra univers som Twin Peaks, Tom Waits og ikke minst Japan, som bandet har gjesta en rekke ganger, og der kontrastene er til dels voldsomme.

De fire herrene, alle i sin aller best alder og med kollektive og individuelle egenskaper et solid stykke foran gjennomsnittet, skaper nydelige, spennende, melodiske og varme stemninger som sikkert er prega av den høyst spesielle tida vi lever i, avslutter med “Light” – det finnes sjølsagt både lys og håp der fremme og Chrome Hill byr på svært god trøst på veien dit.

Trioen Ballrogg er på sett og vis i slekt med Chrome Hill. De gir platene sine på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records og ikke minst så spiller Roger Arntzen bass i begge gruppene. Ballrogg, som så dagens lys i 2006 som duo med Arntzen og klarinettist- og bassklarinettist – på denne skiva i alle fall – Klaus Ellerhusen Holm, serverte først to skiver som duo. Deretter kom gitarist Ivar Grydeland med på laget og bidro på to skiver.

Nå har “vikaren” for Grydeland, den svenske gitaristen David Stackenäs, som trakterer både akustisk og elektrisk gitar, overtatt på permanent basis og er så avgjort med på å sette sitt bumerke på Ballroggs femte utgivelse.

Americana i kammertapning er en betegnelse som har blitt benytta på Ballroggs uttrykk. For meg er det en ganske presis definisjon og sjøl om trioen låter ganske annerledes nå, så befinner den seg likevel i den typen landskap.

Tidligere har Ellerhusen Holm skrevet all musikken for Ballrogg, men nå har Stackenäs ansvaret for fem av de åtte låtene – Ellerhusen Holm for de tre siste. Instrumenteringa sier det aller meste om at lydbildet er noe helt for seg sjøl – i mine ører er det så vakkert og skjørt at jeg av og til nesten er redd for at vasen skal sprekke – skjønner du?

De tre fører elegante, meningsfulle og høyst personlige samtaler som det er en sann glede å bli invitert inn i som lytter. Ballrogg har alltid vært et eget lite fyrtårn på musikkens hav. Måtte de fortsette å være det i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ane Brun er tilbake med eget materiale for første gang siden 2015. De nye stegene både som låtskriver, lyriker og artist plasserer henne nå helt der oppe. Blant de aller største.

Jeg bryter med glede sammen og tilstår at jeg i stadig større grad har blitt en Ane Brun-beundrer. I  løpet av de to tiåra vi har hatt gleden av å bli med henne på ferden, så har vi sett ei utvikling av en artist med en integritet og ei særegen stemme på alle mulige måter som stadig har fått et større publikum over hele verden.

Rettferdighet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikkindustrien er en bransje der rettferdighet ikke er det begrepet som renner en først i hu. Når Ane Brun i stadig større grad får den oppmerksomheten hun fortjener, så forteller det oss en hel del om at hardt arbeid over tid, kompromissløshet og kvalitet betaler seg – av og til i alle fall.

Etter at faren gikk bort i 2016 fikk Ane Brun på sett og vis skrivesperre. Det er mye av årsaken til at det har tatt så lang tid før hun hadde noe nytt og eget å melde. En tre ukers hyttetur i fjor sommer førte til at slusene åpna seg og «After the Great Storm» er bare første etappe på den nye veien: allerede om en måned kommer det nok ei plate fra Brun. Kan vi snakke om en musikalsk ketchup-effekt så må det vel være her!

Ikke dobbelt-album

Brun vurderte lenge å gi det hele ut som et dobbelt-album, men fant ut at det hele tok så forskjellige retninger at hun heller ville dele det opp. Med fasit delvis i hånda er det bare å glede seg til del to også – del en er nemlig det beste Ane Brun noen gang har gjort og det sier etter hvert mye. Veldig mye.

Jeg nevnte innledningsvis at Ane Brun er en lyriker. Hun befinner seg i et sjikt blant dagens pop/rock-artister der det er svært få andre. Under årets Moldejazz tok jeg meg den frihet å nevne henne i samme åndedrag som Joni Mitchell og her kommer det nok en bekreftelse på at det er der Ane Brun hører hjemme som lyriker – stort ord, men jeg står for det også – anno 2020. Hun tar for seg temaer som savn, ensomhet, indre kamper, kjærlighet, forhold – de store spørsmåla.  

Svarer på de store spørsmåla

Ikke bare stiller Ane Brun spørsmåla – hun gir oss også en rekke tankevekkende svar. Hennes svar. Med sin særegne stemme og s-en som bare hun og Jo Nesbø er besjela med (må man komme fra Molde for å bli utstyrt med den???), formidler hun dette på et vis som bekrefter at hun hører hjemme helt der oppe blant de største.

Når så låtene også er av det slaget som smyger seg innpå deg for der å bli der værende, så har «After the Great Storm» blitt så flott som man bare kunne ønske seg. Assistanse fra noen av nabofolkets aller beste sjangerfrie musikanter og produsenter som Martin Hederos, Johan Lindström og Dan Berglund har vært med å sørge for et stort, men ikke overlessa lydbilde der vokalen og budskapet til Ane Brun får skinne slik det skal og slik det bør.

No ska i si ha det bra og takk for denne gang. Sier Ane Brun på et kassettopptak av seg sjøl som 18-åring på slutten av åpningslåta «Honey». Vi kan bare takke tilbake og glede oss hemningsløst til slutten av november når «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» kommer på besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Keith Jarrett et musikalsk geni. Nå er det mer givende å få livstegn fra mesteren enn noensinne.

For bare et par uker siden kom beskjeden som veldig mange hadde frykta.: sannsynligheten for at Keith Jarrett noen gang kommer til å spille igjen er forsvinnende liten. Han har vært utsatt for slag og er delvis lamma i venstresida. Forferdelig trist sjølsagt, men akkurat derfor er det jo en god trøst at det finnes så mye gigantisk musikk å hygge seg med fra mesterens hånd. Og i dag slippes nok en Jarrett-konsert som spaserer rett inn i tetsjiktet blant hans solokonserter.

Mange med meg har spilt sønder og sammen mer enn ett eksemplar av “The Köln Concert” som kom i 1975 – året etter at det legendariske samarbeidet med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek i Belonging-kvartetten så dagens lys. “The Köln Concert” har solgt i vanvittige 3,5 millioner eksemplarer og selger den dag i dag fortsatt tusener nye. Årsaken er åpenbar: den fantastiske nydelige og tidløse musikken som Jarrett spontant unnfanga i Köln.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med ujevne mellomrom har Jarrett vendt tilbake til soloformatet siden han først ga oss “Facing You” innspilt i Oslo i november 1971. Forventningene er alltid store når et nytt album er meldt – i utgangspunktet har alle konserter blitt tatt opp og så har herrene Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher gått gjennom dem og bestemt seg for å gi ut det og de beste.

Denne gangen får vi bli med til Budapest den 3. juli 2016 og i løpet av rundt 90 minutter blir vi tatt med på tolv fritt improviserte låter – som alle høres ferdig komponerte ut – inkludert en blues samt de to standardlåtene “It´s a Lonesome Old Town” og fire minutter og 55 sekunder med “Answer Me, My Love” – vakrere er det faktisk ikke mulig å avslutte en konsert, vil jeg mene.

Klangmesteren over alle klangmestere tar oss gjennom hele spekteret av hvem han er i løpet av denne ekskursjonen. Den klassisk inspirerte, den frie improvisatoren, gospelspora er lett gjenkjennelige, jazzmesteren med en unik innsikt i standardrepertoaret som ingen andre, lyrikeren med et dynamisk tonespråk og et anslag han er helt aleine om. Alt dette og mer til er en flott trøst for alle millioner av Jarrett-tilhengere kloden rundt som aldri vil få høre han live igjen. Geniet leverer nok en gang – denne gangen fra Budapest.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den unge svenske bassisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Viktor Lundin gir oss mange grunner til ikke å sovne.

27 år unge Viktor Lundin er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis tar det norske plateselskapet AMP nok en gang ansvar og sørger for at vi blir introdusert for musikk og musikere fra andre land og andre kulturer enn vår egen. Det er viktigere enn noen gang.

Lundin har studert ved Högskolan för scen och musik i Göteborg med sjølvaste Anders Jormin som mentor. Det betyr at stort bedre retningsgiver kunne han faktisk ikke ønske seg. Det nordiske tonespråket preger også musikken til Lundin, men hans jazzuttrykk henter også inspirasjon fra både folkemusikk og singer/songwriter-tradisjonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lundin har skrevet tekster på svensk som handler om det å vokse opp og om alle mulighetene for å gå seg vill. I tillegg har han også satt musikk til Edith Södergrans dikt “Nordisk vår”. Alt blir sunget av Tora Runevad Kjellmer – nok et nytt flott vokaltalent.

Sammen med seg har Lundin et fint og empatisk gjeng med jevnaldrende: Karl Magnus Andersson (piano), Henrik Büller (barytonsaksofon) og Ossian Ward på trommer samt Friden Tolke på tenorsaksofon på noen spor. Spesielt Andersson og Büller gis godt med plass og tar godt vare på mulighetene.

Viktor Lundin har noe vakkert, melodisk og ofte aldri så lite melankolsk å melde. Samtidig forteller han og hans medmusikanter oss at det spirer og gror kraftig i det unge Göteborg-miljøet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne og bassbautaen Mats Eilertsen forteller oss nok en gang at de har mye å snakke om.

Da duoens debut, “Meander”, så dagens lys i 2017, var møtet mellom gitaristen fra Bergen og bassisten fra Trondheim, en overraskelse for meg i alle fall. Meyer Lysne (26) og Eilertsen (45) fortalte oss umiddelbart at de hadde funnet hverandre i musikalske landskap de hadde unnfanga og som var noe helt for seg sjøl.

Heldigvis fant de to ut at dette var en vei å gå videre på og med “Kroksjø” har de åpna enda flere dører. Dette er, som “Meander”, langt i fra noen tradisjonell gitar-bass-ekskursjon. Meyer Lysne trakterer, i tillegg til akustiske gitarer, også platespillere, synther og pedal steel-gitar, mens Eilertsen også bidrar med en rekke effekter i tillegg til den store fela.

De åtte meditative, vakre, annerledes, søkende og åpne Meyer Lysne-komposisjonene gir alle assosiasjoner til naturen og titler som “Strandsjø”, “Snoensøya”, “Ålykkja” og “Furumokjela” mer enn antyder hvor inspirasjonen er henta.

Herrene er utstyrt med to par svært åpne ører noe som fører til givende, sakteflytende samtaler på et sjeldent nivå. Av og til forsvinner den tradisjonelle melodikken og vi blir omgitt av stemninger som tar oss med til steder med dybde og substans bestående av noe unikt.

Impro, samtidsmusikk, lydskulpturer, scratching og mye, mye mer – alt blir satt sammen til gode, personlige samtaler som kun Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen kunne ha ført. Vi kan bare takke og bukke for at vi har blitt invitert med til å bli medlyttere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En polakk, en franskmann og en nederlender har funnet sammen og skapt musikk de er helt aleine om.

Den polske fiolinisten Adam Bałdych kjenner vi ganske godt her hjemme etter et lengre og usedvanlig smakfullt samarbeid med Helge Lien Trio. Den franske cellisten Vincent Courtois og den nederlandske pianisten Rogier Telderman derimot, har ikke rent ned dørstokkene her til lands i noen særlig grad. Trioen, som har eksistert siden vinteren 2018, er uansett et nytt bekjentskap for meg.

Utgangspunktet for unnfangelsen var en nederlandsk festival som ga Telderman frie hender til å sette sammen det bandet han ønska seg. Allerede fra det første møtet var alle tre skjønt enige om at dette måtte videreføres og nå, etter en rekke konserter sammen, var det åpenbart at den felles respekten og empatien og ønsket og viljen til å eksperimentere stadig var til stede og vel så det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De tre langt framskredne instrumentalistene kommer altså fra tre forskjellige land og fra tre forskjellige kulturer. Dette har de tatt med seg til det varme koldtbordet der alle tre bidrar med komposisjoner som forteller om særpreget de har i sitt musikalske DNA.

Instrumenteringa mer enn antyder at her blir vi invitert inn i en type kammermusikalsk landskap. Alle tre har tydelige røtter i både improvisert og klassisk musikk. Samtidig henter de inspirasjon fra sine hjemlands musikkrøtter.

Til sammen setter de så sammen det hele til elleve musikalske samtaler som likevel kan oppleves litt enstonige og melankolske, men for all del usedvanlige vakre og egna til ettertanke. Dette er musikk å dykke ned i, bli værende ei stund i og kanskje bli litt klokere av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den suverene frontfiguren Tuva Livsdatter Syvertsen i Valkyrien Allstars har sammen med sine tre gode venner begått noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med «Slutte og byne» gir Valkyrien Allstars oss sitt sjette album siden 2007. Utgangspunktet var møtet mellom ei gruppe studenter på Norges Musikkhøgskole som hadde folkemusikk som fundamentet for sine musikalske ekskursjoner Samtidig var de utstyrt med åpne sinn og etter hvert brydde de seg ikke nevneverdig om sjangerbegrensninger.

Stjernekamp og Hver gang vi møtes

Felespilleren, vokalisten og det naturlige midtpunktet Tuva Livsdatter Syvertsen, blei for alvor kjent for et stort publikum gjennom sin strålende innsats i NRKs Stjernekamp og Hver gang vi møtes på TV 2 for noen år siden. Der viste hun oss flere sider av sitt enorme talent og mye av det har hun også tatt med seg inn i Valkyrien Allstars.

Historieforteller

Bortsett fra åpningssporet har Livsdatter Syvertsen skrevet alle tekstene og mesteparten av musikken. Hun framstår som en historieforteller av rang – vi snakker faktisk stor poesi når hun er på sitt aller beste. Hun er ikke akkurat den som pakker inn verken seg sjøl, meningene eller følelsene sine i bomull. Det har blant annet ført til at hun har laga en av de fineste kjærlighetsvisene på lang, lang tid og det er vel ingen andre enn Livsdatter Syvertsen som har kunnet unnfanga en tekst med tittelen «Dritings i en bil» – og det som en kjærlighetserklæring! Heldigvis er alle tekstene samla i tekstheftet som følger cd-en og for en sjelden gangs skyld kan jeg faktisk anbefale allmuen å sette seg ned å lese tekstene/diktene uten musikkfølge – tekstene står noe veldig på egne bein. Her tas det oppgjør med seg sjøl, her er det mye sjølironi og kjærlighet som absolutt ikke bare er rosenrød. Fyll, fanteri og bannskap blir det heller ikke spart på.

På tvers av det meste

Folkemusikken er fortsatt en viktig del av fundamentet til Valkyrien Allstars. Likevel er det slik her at i større grad enn noensinne så er pop/rock-elementet veldig tilstedeværende. Ingen kunne ha skapt denne unike miksen bedre enn det usedvanlig samspilte kollektivet Valkyrien Allstars der Magnus Larsen nok en gang sørger for at grunnmuren er beinsolid.

Dette er tøft, upolert, inderlig, ekte og ujålete – dette er Valkyrien Allstars på sitt aller beste. Ingen av låtene er dårlige, sier Tuva Livsdatter Syvertsen. Hun har på alle måter sine ord i behold.

Tuva Livsdatter Syvertsen – vokal, synth, fele

Martin Langlie – trommer, vokal, banjo, synth

Magnus Larsen – bass

Erik Sollid – tenorgitar, vokal, fele, mandolin