Vi kjenner Jim Denley fra samarbeidet med Kim Myhr og Ingar Zach i trioen MURAL. Her møter vi den unike australieren mutters aleine – på fløyte.

Jim Denley kun på fløyte denne gangen – saksofonen har han gitt ei pause.

60 år unge Jim Denley fra Australia har spilt ei sentral rolle i et veldig lite miljø. I dette eksperimentelle, sjangerutslettende miljøet derimot er han ikke noen hvemsomhelst – han er en usedvanlig viktig og søkende musikant som åpner stadig nye dører og som virker som en stor inspirator. Dette miljøet finnes over hele verden og heldigvis har både norske musikanter som Myhr og Zach og det norske selskapet SOFA MUSIC sørga for at vi får oppleve Denleys unike verden også her.

Denley, som i all hovedsak spiller saksofon, har spilt fløyte siden han var 12 år – i 1969. Det skulle likevel ta nærmere 50 år før han skred til verket og laga sin første solo fløyte-utgivelse. Årsaken er sikkert at han har hatt et et ambivalent hat/kjærlighets-forhold til instrumentet.

Det han gir oss på "Cut Air" er to musikalske reiser på vel 19 minutter hver seg. Han har henta inspirasjon fra musikalske og instrumentelle-fløytetradisjoner fra store deler av verden, men mye fra sine "nærområder" Papua New Guinea og Salomonøyene. Denleys hovedfokus har på ingen måte vært å skape noe verdensmusikkpotpurri – han har ønska å skape unik musikk basert på magien i lydene som fløyta er i stand til å frembringe.

Med sin helt personlige innfallsvinkel til det å skape musikk – her er det ikke låter eller melodier i tradisjonell forstand, men stemninger – tar Denley oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Det er vakkert, det er skjørt, det er unikt, det er søkende og det er mye mer også. SOFA MUSIC skal ha all mulig slags ære for at denne musikken kommer ut her til lands og Jim Denley skal ha enda mer ære for å ha skapt den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jim Denley

Cut Air

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Helge Lien trives i alle typer settinger. Likevel har jeg en sterk mistanke om at trioformatet er der han kjenner seg aller mest hjemme. Slik høres det i alle fall ut nok en gang.

Per Oddvar Johansen, Helge Lien og Frode Berg – det er trioen sin det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: CF Wesenberg

Alle gode ting er som kjent ni og siden "Guzuguzu" er det niende triovisittkortet til Helge Lien Trio, er det ikke det minste overraskende at dette har blitt et høydepunkt i både Liens og trioens historie. Fra starten har Lien (42), opprinnelig fra Moelv ved Hamar, hatt med seg Frode Berg på bass. Trommekrakken var okkupert på forbilledlig vis av Knut Aalefjær på de sju første utgivelsene, mens Per Oddvar Johansen har overtatt stafettpinnen de seineste åra og sjølsagt sørga for at standarden med stikker og visper har holdt seg på minst det samme høye nivået.

Lien, som har skrevet all musikken også på "Guzuguzu", har alltid vært en musikalsk lyriker og romantiker i mine ører. Det er utelukkende positivt vurdert herfra og han har også utvikla et klangunivers som flytter han opp blant de mest spennende jazzpianistene alle fall i vår del av verden. Det er en ro, en oversikt, en refleksjon over det han ønsker å formidle som er av det svært sjeldne slaget og det å bli invitert inn i Liens sfære er en så behagelig og berikende opplevelse at alle med behov for sjelefred – og ikke minst alle andre – bør unne seg en tur dit.

Lien har turnert mye i Japan og spilt inn store deler av musikken sin på et japansk selskap, DIW, og titlene på låtene her er også henta fra det japanske språket. De er heldigvis oversatt til engelsk og "Moving Slowly", "Smiling", "Raining Quietly" og "Inside", sier mye om hvilke stemninger Lien har ønska å løfte fram.

Denne trioen er på alle slags vis et kollektiv. Her føres det eleverte samtaler mellom tre likeverdige samtalepartnere der alle tre også får tilstrekkelig med rom til å uttrykke seg personlig. Musikken henter også inspirasjon fra norsk folkemusikk ved enkelte anledninger og hele tida er uttrykket melodisk spennende og rytmisk utfordrende. Dette er triojazz på høyde med det aller beste i utlandet – og vel så det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio

Guzuguzu

Ozella Music/MusikkLosen

Spørsmål: Hva får du hvis du setter Mads Vinding, Enrico Pieranunzi og Alex Riel på ei scene? Svar: Triojazz i verdensklasse.

Mads Vinding har tatt den danske bassarven videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For 20 år siden tok den danske bassisten Mads Vinding (68) initiativet til et musikalsk møte der to danske toppmusikanter skulle møte den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi (67). De gikk i studio og ga oss den utmerkede skiva "The Kingdom – Where Nobody Dies". Samtidig spilte de på Copenhagen Jazzhouse og der var heldigvis opptaksutstyret også på plass sammen med et entusiastisk publikum. Av årsaker som ligger et lite stykke bortenfor min fatteevne, har opptakene blitt liggende i et eller annet arkiv siden 1997, men nå er de endelig blant oss og siden dette er tidløs musikk så har den tålt marineringa usedvanlig godt.

Enrico Pieranunzi er enkelt og greit en pianist i det ypperste tetsjiktet.

Vinding visste sjølsagt hva han gjorde da han tok kontakt med Pieranunzi og Alex Riel (76). Han visste hva og hvem han fikk og med et repertoar bestående av standardlåter som "Yesterdays", "Jitterbug Waitz" – hvilken intro!!!!, "My Funny Valentine" og "My Foolish Heart", samt et par mer ukjente og Pieranunzis "A Nameless Date", blir vi invitert med på en hyggestund på ekte jazzklubb den 11. november 1997.

Her er det så mye musikalitet, intelligens, humor, varme og empati samla at det det bare kan gå én vei – og det gjør det da også!

Alex Riel har gitt oss trommespill fra aller øverste hylle siden tidlig på 60-tallet.

Spørsmålet stilles, og med rette fra tid til annen, om det er noe poeng å spille disse "utspilte" låtene nok en gang? Mitt svar er tja, men i dette tilfellet et ubetinga ja. Disse herrene er sjølsagt i stand til å gi dette materialet noe helt nytt – også denne gangen. Det at det har gått 20 år siden konserten gjør absolutt ingen verdens ting – dette er heller det ultimate beviset på at denne musikken traktert og dandert av slike musikanter overhodet ikke har noen best før dato.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Enrico Pieranunzi – Mads Vinding – Alex Riel

Yesterdays

Stunt Records/MusikkLosen

Ganske mye unik musikk ville aldri ha oppstått hadde det ikke vært for utfordringene og prisene som de store jazzfestivalene står bak sammen med tunge sponsorer. Det vi fikk oppleve med Trondheim Jazzorkester og duoen Skrap i Molde i fjor er så avgjort av det slaget.

Trondheim Jazzorkester og Skrap under uroppføringa i Molde i fjor sommer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var blant de utvalgte som fikk muligheten til å oppleve sjøsettinga av "Antropocen" under Moldejazz i fjor sommer. Fellesnevneren for alle bestillingsverkene som den utvalgte artisten får anledning til å skape sammen med Trondheim Jazzorkester hvert år, er at de alltid er forbundet med spenning. I løpet av det året som har gått har nemlig, som i dette tilfellet Skrap, fått muligheten til å realisere drømmer og ambisjoner og publikum får være med på den siste etappa av reisa. Jeg har vært så heldig at jeg har fått oppleve alle disse bestillingsverkene under Moldejazz, men må innrømme at jeg aldri hadde vært så spent som før denne premiera.

Skrap, det vil si Anja Lauvdal på piano og synther og Heida K. J. Mobeck på tuba og elektronikk, hadde jeg møtt tidligere. De hadde fortalt meg at de var en duo som søkte på steder aldri noen hadde vært før. Det ga meg et hint om at "Antropocen" også ville bli noe helt for seg sjøl og da lagoppstillinga til Trondheim Jazzorkester dukka opp, blei ikke forventningene til det akkurat skrudd ned.

Med Marianna Sangita Angeletaki Røe og Rohey Taalah på vokal, Adrian Løseth Waade på fiolin, Mette Rasmussen på altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Peder Simonsen på tuba og elektronikk, Lasse Marhaug på platespiller og elektronikk, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Julie Rokseth på harpe, Lars Ove Fossheim og Christian Skår Winther på gitarer, Eivind Helgerød og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon og Kyrre Laastad på effekter og lyddesign – aldri har et band med ei liknende instrumentering kommet på banen – og med "innleide" stemmer på boks med Hege Schøyen, Emilie Nicolas, Jenny Hval, Susanna og Kjartan Fløgstad, så bare MÅTTE dette bli noe helt for seg sjøl.

Konserten, tekstene og musikken traff meg som et sleggeslag og har dukka opp igjen med ujevne mellomrom i året som har gått. Det hevdes ofte at musikk er sjangerutslettende eller sjangeroverskridende – når det gjelder "Antropocen" så er det ikke slik. Her snakker vi nemlig om en helt egen og ny sjanger. Jeg var spent på om musikken og budskapet ville virke like sterkt når det kom på besøk i heimen, men det har det altså gjort.

Sjølsagt har de to henta inspirasjon fra en rekke kilder for å skape sitt eget univers. Her finner man rap, hip hop, impro, pop, rock, jazz, samtidsmusikk og sikkert mye, mye annet i miksen også – til sammen altså noe helt, helt eget.

Mange av de flotteste, flinkeste og mest spennende unge norske musikantene er henta inn til denne festen. De har gitt et liv til ideene til Lauvdal og Mobeck, både musikalsk, vokalt og verbalt, som de to neppe i sin villeste fantasi hadde sett eller hørt for seg.

Musikken fra Molde har altså kommet ut i vinyl, men kun i 150 eksemplarer!!! Her er det bare å skynde seg for utsolgtlappen kommer opp. Ikke fordi dette sikkert kommer til å bli det samleobjekt, men fordi det er superoriginal musikk med et sterkt budskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Jazzorkester + Skrap

Antropocen

Forlaget Fanfare/Diger Distro

Sammen med de to svenske musikantene Martin Küchen og Raymond Strid har vår egen Per Zanussi skapt noe spesielt – nok en gang.

Raymond Strid, Per Zanussi og Martin Küchen i fri flukt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Band kommer og går. En del konstellasjoner er bare tilstede for en "sesong" eller for ei skive. Noen eksisterer heldigvis mye lenger enn som så – Trespass Trio er av det slaget. Martin Küchen på baryton-, alt- og sopraninosaksofon, Raymond Strid på trommer og perkusjon og Per Zanussi på bass ga ut den første av sine fire skiver som Trespass Trio allerede i 2007 og har med andre ord eksistert i mer enn ti år – nesten en begivenhet i seg sjøl.

Küchen og Strid er for veteraner å regne i det svenske jazzmiljøet – i alle fall den delen av det med dragning mot et moderne og ofte fritt uttrykk. Zanussi (40), opprinnelig fra Stavanger, men bosatt i Oslo, blei vi først oppmerksom på rundt midten av 90-tallet da bandet Wibutee oppstod som et resultat av møter på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi fått oppleve han i band som Zanussi 5, Zanussi 13, MZN3, Jazzmob, Crimetime Orchestra og med Wibutee-kamerat Håkon Kornstad. Zanussi er en grenseløs musikant og nylig har han også tatt doktorgrad i improvisasjon og komposisjon.

Heldigvis er Trespass Trio en setting de tre stadig vender tilbake til. Denne innspillings er gjort på Biermanngården i Oslo i november 2015 og består av seks låter – en av dem i to versjoner. Dette er altså ikke noe tradisjonelt frijazzalbum, men bortsett fra ei låt er alt basert på komponert materiale.

Dette er varm, søkende og vakker musikk – alt ytterst personlig – der tre strålende musikanter som åpenbart synes veldig om hverandre, spiller om, ved, rundt og til hverandre på et vis bare empatiske musikanter kan. Da er det bare å håpe at Trespass Trio forsetter i minst ti år til!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig

Trespass Trio

The Spirit of Pitești

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Ambrose Akinmusire kan lett være den nye store amerikanske trompetstjerna. Denne liveinnspillinga fra legendariske Village Vanguard er nok en bekreftelse på det.

Ambrose Akimusire har mye originalt og sterkt på hjertet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ambrose Akinmusire (35) er født og oppvokst i Oakland i California. Der blei han tidlig oppdaga av Steve Coleman og tatt med i hans Five Elements band. Talentet var tydelig og enormt og etter studier både på hjemmebane og på Manhattan School of Music, blei stadig fler oppmerksom på Akinmusire. Han vant både The Thelonious Monk International Jazz Competition og Carmine Caruso International Jazz Trumpet Solo Competition i løpet av et år og flytta tilbake til New York og begynte å jobbe med unge storheter som Vijay Iyer, Aaron Parks, Esperanza Spalding og Jason Moran.

Gjennom samarbeidet med Moran fikk også den daværende Blue Note-sjefen Bruce Lundvall både ørene og øynene opp for Akinmusire. Han debuterte på det prestisjetunge selskapet i 2011 og allerede nå har han rukket å gi oss fire eksempler på sin unikhet på Blue Note. Akinmusire bidro også på et spor på Kendrick Lamars suksessalbum "To Pimp a Butterfly".

To av hans medmusikanter i bandet hans nå har vært med helt siden debuten. Det er trommeslageren Justin Brown og bassisten Harish Raghavan. Sam Harris har overtatt pianokrakken etter Gerald Clayton.

På denne dobbelt cd-en har Akinmusire skrevet all musikken og vi får servert 16 komposisjoner i noe som i alle fall oppleves som to sett – slik det ofte er på Village Vanguard. Da må man som publikummer gå ut etter det første settet eller kjøpe ny billett til det andre, men her slipper vi det!

Akinmusire har ei original stemme både som komponist og trompeter. Han har åpenbart henta mye fra sin "første" lærer Steve Coleman, men han har tatt det videre inn i et søkende, åpent, luftig, fritt, men samtidig melodisk landskap.

De fire, som alle får godt med plass til å fortelle hvem de er, stortrives tydeligvis i hverandres selskap og de fører interessante og meningsfulle samtaler basert på enormt med kunnskap, store ører og mye ydmykhet.

Ambrose Akinmusire veit når han skal "snakke" og han veit også når han skal tie. Han har så avgjort kommet til et spennende sted allerede og skal bli usedvanlig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ambrose Akinmusire

A Rift in Decorum – Live at The Village Vanguard

Blue Note/Universal

Aldri hørt om Marja Mortensson tidligere? Da er vi minst to, men jeg kan love alle at vi kommer til å høre mye til henne i åra som kommer.

Marja Mortensson har noe inderlig på hjertet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Marja Mortensson er 22 år ung og kommer fra Engerdal i Hedmark. Hun er stolt av sine sør-samiske røtter og hennes singer/songwriter egenskaper, som er av det formidable slaget, har sine klare røtter i den sør- og umesamiske joiketradisjonen. Her om dagen blei hun tildelt Engerdal kommunes kulturpris – vi snakker om ei ung kvinne som har kommet langt på kort tid og som har fått velfortjent anerkjennelse for sin musikk og sine evner til å løfte fram en viktig tradisjon.

Med en av de viktigste og mest sentrale musikantene i grenselandene mellom samisk tradisjonsmusikk, jazz og kall det gjerne pop, Frode Fjellheim, i produsentstolen og på tangenter, har Mortensson fått akkurat den retningshjelpa hun sikkert har trengt i forbindelse med sitt debutalbum.

Med sin særegne og litt "naive" stemmeprakt, forteller formidleren Marja Mortensson oss med en eneste gang at hun har dette helt spesielle som gjør at hun skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer. Når hun og Fjellheim har invitert med seg et stjernelag bestående av blant andre Snorre Bjerck på trommer og perkusjon og Daniel Herskedal på tuba og basstrompet, så har reisefølget blitt akkurat så empatisk og "riktig" som mulig.

Mari Boine har på mange måter lagt lista for samiske artister. Den er lagt høyt, men Marja Mortensson forteller oss ved aller første anledning at hun har både evner og ambisjoner til å nå helt dit opp. Vi har enkelt og greit fått ei ny stemme som vil være med å prege dette uttrykket og dette musikalske landskapet i mange, mange år fremover.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Aerehgïjre – Early Spring

Vuelie/Musikkoperatørene

Det er noen mennesker man bare vet er i rommet fra det sekundet de inntar det. John Pål Inderberg er av det slaget.

Håkon Mjåset Johansen, John Pål Inderberg og Trygve Waldemar Fiske – det er trioen sin det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Saksofonist, verbaljazzer og mye mer, John Pål Inderberg (66), har en naturlig autoritet uten på noen måte å være autoritær. Han er bare av typen som setter sitt preg på både omgivelsene og ikke minst musikken han til en hver tid ønsker å formidle. Slik har det vært i flere tiår, slik er det fortsatt og slik kommer det til å være helt til han legger ned horna – om mange tiår forhåpentligvis.

Det heter seg at man bør være forsiktig med for nær kontakt mellom lærer og elever. Det er helt sikkert en god leveregel, men heldigvis finnes det unntak og denne trioen er et fantastisk eksempel på det. Det hadde seg nemlig slik at Inderberg, som her kun spiller barytonsaksofon – hans desidert foretrukne instrument de seineste åra, hadde både bassist Trygve Waldemar Fiske, fra Frei utenfor Kristiansund, og trommeslager Håkon Mjåset Johansen, fra Trondheim, som elever ved jazzlinja i Trondheim. Der så og hørte han garantert talentet til begge de to, men det tok likevel mange år før lærer og elever slo sine putler sammen til denne utmerkede trioen.

Her møter vi de tre endelig i herlig og livgivende utforskning av et repertoar bestående av musikalske utgangspunkt både med røtter i norsk tradisjonsmusikk, Lars Gullins unike toneverden, standardlåter og ikke minst fra en av Inderbergs "føringsoffiserer", Lee Konitz.

Dette er tidløs, flott, personlig og stemningsfull Jazz med stor J med mange og stilsikre forbindelseslinjer til cooljazzen. Inderberg er en musikant av verdensklasse innen denne sjangeren og med perfekt reisefølge i Fiske og Mjåset Johansen, tar han oss med på ei reise som gjerne må vare lenge og lenger enn lengst for min del.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Pål Inderberg Trio

Linjedalsleiken

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Saksofonisten Donny McCaslin fikk æren og gleden av å være med på David Bowies siste runde. Her følger McCaslins hyllest av Bowie.

Donny McCaslin og David Bowie under innspillinga av Blackstar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha hørt Donny McCaslin (50) og bandet hans på den bitte lille jazzklubben 55 Bar i Greenwich Village, inviterte David Bowie McCaslin til å være med på singelen "Sue (Or in a Season of Crime)" i 2014. Bowie likte tydeligvis veldig godt det han hørte og i forbindelse med "Blackstar", var McCaslin og hele bandet med fra start til mål. Det blei jo både et fantastisk vitnesbyrd om at Bowie var på høyden helt til slutt, samtidig som det blei et både sterkt og trist farvel med ikonet Bowie.

For de mange millioner Bowie-tilhengere rundt om på kloden kom bortgangen som et sjokk – for McCaslin kom det sikkert ikke like overraksnde, sjøl om Bowie var svært privat og holdt sin helsetilstand skjult for de aller fleste.

Jeg hadde gleden av å møte McCaslin ved et par anledninger i fjor sommer da han spilte med Steps både på Kongsberg og i Molde. Han var tydelig stolt over å ha fått muligheten til å være med mesteren på oppløpssida og fått anledning til å prege musikken hans i så stor grad som han fikk. Likevel var han sjølsagt mest opptatt av sin egen musikk og her får vi altså anledning til å stifte enda nærmere bekjentskap med den.

Sammen med trommeslager Mark Guiliana, elbassist Tim Lefebvre og tangentist Jason Lindner, samt ei gjesteliste bestående av David Binney på synther og vokal – han har også produsert -, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på gitar, vist McCaslin oss hvorfor både Bowie og så mange andre har blitt så begeistra for han og uttrykket hans.

Med et repertoar bestående av blant annet to Bowie-låter, "A Small Plot of Land" og "Warszawa", men aller mest eget materiale, tar McCaslin & Co oss med på ei elektroakustisk reise med spor av rock og ikke minst moderne, melodisk og rytmisk spennende jazz som han er helt aleine om. Donny McCaslin er også utstyrt med en teknikk og en unik saksofontone som gjør at han inntar en posisjon høyt der oppe.

McCaslin sier at "Beyond Now" er dedikert David Bowie og alle som elsket han. Det er lett å høre og Donny McCaslin etablerer seg også på egen hånd i det internasjonale tetsjiktet med dette visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donny McCaslin er en saksofonist i verdensklasse.

Donny McCaslin

Beyond Now

Motéma Music/Naxos Norway

Mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Jan Gunnar Hoff byr på et sjeldent og ikke minst herlig møte.

Jan Gunnar Hoff og Marianne Beate Kielland – en vakker og sjelden kombinasjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikk består i stor grad av møter – noen åpenbare og forutsigbare, andre mer overraskende og spennende. Etter at den anerkjente mezzosopranen Marianne Beate Kielland (41) og den ettertrakta jazzpianisten Jan Gunnar Hoff (58) hadde jobba sammen ved et par anledninger i 2014 og året etter, vokste ideen fram om å lage et program sammen – der musikk fra begges verdener kunne finne en møteplass.

Som sagt, så gjort og de to gikk til verket med å finne stoff som kunne passe, samt skrive nytt stoff også. Forfattere som Blake og Hamsun blei "kontakta" og Hoff skreiv ny musikk til disse gigantenes tekster og i tillegg plussa de på klassikere som Halvdan Sivertsens "Nordaførr Vårvisa" og Elias Blix´ "Barndomsminne". Med noen av Hoffs egne "klassikere", som han også har skrevet tekster til, var programmet fullstendig – og veldig bra og variert.

Etter en turné på våren fjor, gikk de to i "studio" i Stamsund kirke i Lofoten et par julidager og det er det vi får nyte fruktene av her. Vi får vi møte to sterke, uttrykksfulle og klare stemmer som åpenbart har truffet hverandre på tvers av sjangre og hva det skulle være og tar oss med på herlige, originale og spennende ekskursjoner.

Om det er jazz eller klassisk eller litt av hvert vi får oppleve på "Terra Nova" er jeg ikke sikker på – jeg er heller ikke så veldig opptatt av det. Det jeg er veldig glad for er at jeg får oppleve god og annerledes musikk servert av to fremragende musikanter – det holder lenge det.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Beate Kielland – Jan Gunnar Hoff

Terra Nova

LAWO Classics/Musikkoperatørene