For tre år siden forlot Carl Øyvind Apeland, Paul Hansen og Torbjørn Økland Vamp. Med blest er de tilbake med samme kvalitet som forgjengeren.

Torbjørn Økland, Paul Hansen og Carl Øyvind Apeland har gjenoppstått som blest. Det skal vi vær veldig glade for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I musikk-Norge slo det ned som ei lita bombe da herrene Apeland, Hansen og Økland forlot moderskipet, superpopulære Vamp. Hva ville det bety for Vamp? Hva ville det bety for de tre? Nå har vi fått relativt gode svar: begge har greid seg svært godt.

Jeg aner ikke hvorfor de tre brøt ut – egentlig så bryr det meg midt i ryggen også. De sier sjøl at de ville innta en livgivende utfordrerposisjon der rammer, gjentakelser og faste strukturer ikke eksisterte. Det holder lenge for meg det.

Det Apeland på basser, tangenter og kor, Hansen, på vokal, munnspill, gitar og trommer og Økland på gitarer og andre strengeinstrumenter, trompet og kor gir oss, er visepop av meget høy kvalitet som på sett og vis følger i mange av de samme spora som de var med å prege Vamp med. Hansen både hadde og har ei umiskjennelig stemme som løfter fram enhver tekst han formidler på et særpreget vis – på Haugalandsdialekt må vite!

Thom Hell har vært med å produsere debuten til blest og som den meget gode historiefortelleren han er, så egner han seg utmerket til det. De 13 låtene, med tekster av Ingvar Hovland, Gaute M. Sortland, Inger Hagerup og Paul Hansen, er alle historiefortellere verdig og du verden så flinke blest er til å formidle budskapet både verbalt og musikalsk. Når de så har fått utmerka assistanse av langt framskredne kolleger som Marie Klåpbakken, Torstein Lofthus – han kan alt – det vil si alt, Nils Økland, Geir Sundstøl, Martin Horntveth, Grethe Svensen og Erland Dahlen, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt både vakkert og flott.

-Vi håper og tror at lytterne vil finne mye å glede seg over her, sier de tre. Det er jeg ganske sikker på at vil stemme. Veldig sikker faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

blest

blest

PTC Records/Musikkoperatørene

Sebastian Haugen-Markussen spiller bass i det utmerkede tradjazzbandet Magnolia Jazzband. Her debuterer han under eget navn og det med et helt annet musikalsk uttrykk.

Sebastian Haugen-Markussen er klar med et moderne, vakkert og melodisk visittkort.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har møtt på bassisten Sebastian Haugen-Markussen med ujevne mellomrom de seineste åra og visste vel egentlig at det lå en modernist godt gjemt der inne. Likevel lurte jeg på om han hadde "konvertert" til tradjazzen da jeg hørte han med det utmerkete Magnolia Jazzband for ikke lenge siden. Det viste seg heldigvis at det ene ikke utelukket det andre. Debuten under eget navn forteller oss nemlig at vi også har med en strålende bassist, komponist og bandleder innen den moderne, melodiske gata å gjøre.

Haugen-Markussen (34) jobber med blant andre Guro von Germeten og Anja Skybakmoen i tillegg til Magnolia Jazzband. Det i seg sjøl vitner om en enorm bredde i hans musikalske tilnærming og med sin utdannelse fra Norges Musikkhøgskole under mesterbassist Bjørn Kjellemyr, har han åpenbart sugd til seg informasjon og musikalske impulser fra en rekke moderne kilder.

Med de åtte komposisjonene på "Skarvesteinen" – den Oslo fødte- og oppvokste Haugen-Markussen er sterkt knytta til familerøttene i Nord-Norge, nærmere bestemt på Andøya i Vesterålen og alle låttitlene er henta derfra – forteller han oss om en fascinasjon for og kunnskap om den moderne, melodiske og vakre nordiske jazztradisjonen og han legger på ingen måte skjul på at Jan Garbarek, Arve Henriksen og Mats Eilertsen har vært lytta mye til. Når så bassgiganten og trendsetteren Charlie Haden hører med blant kildene, så mer enn aner vi hvor det bærer hen både musikalsk og uttrykksmessig.

Haugen-Markussen har alliert seg med et ungt kremlag bestående av tenorsaksofonisten Anders Lønne Grønseth, vibrafonisten Anders Kregnes Hansen – et nytt og spennende navn for meg, pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Tore Sandbakken og gitaristen – også på pedal steel – David Aleksander Sjølie. Alle stortrives i sjefens vakre musikalske verden og bidrar både som kollektiv og som solister til at dette har blitt en herlig, vakker og overraskende debut.

Det er tøft og uvanlig med en slik enorm musikalsk bredde som Sebastian Haugen-Markussen viser oss. Velkommen skal det og han være.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sebastian Haugen-Markussen

Skarvesteinen

MJB/Musikkoperatørene

Det begynner å bli ei stund siden Diana Krall var hyggepianist på Thon Hotel Oslofjord i Sandvika utenfor Oslo. Noe forteller meg at hun låter nesten likedan nå – bare bedre.

Diana Krall har både blikket og soundet.

Jeg hang ikke på barkrakkene rundt pianoet i Sandvika, men siden den gang har jeg hatt gleden av å oppleve Diana Krall (52) ved en rekke anledninger. Første gang var under Moldejazz der hun spilte på en liten klubb tre kvelder til ende med trio. Siden har det blitt idrettshaller og i oktober inntar hun like godt Oslo Spektrum. Det som er det flotte med Krall og suksessen hennes, er at den er basert på de samme, ekte idealene som den gang hun slo gjennom på begynnelsen av 90-tallet.

Platedebuten kom i 1993 med "Steppin´ Out". Der var bassisten John Clayton, Jr. og trommeslageren Jeff Hamilton viktige medspillere. Det er de også på "Turn Up the Quiet" og slik har det vært gjennom store deler av Kralls cirka 16-CD-er lange platekarriere. Hun har basert musikken sin på de samme idealene og mange av musikerne har også vært med henne på store deler av reisa. Hun har altså ikke gått for fristelsen til å bli kommers – suksessen har kommet på grunn av kvalitet og standhaftighet og ingenting er hyggeligere enn det.

Nok en gang tar hun for seg deler av standardskatten i amerikansk musikk: "Like Someone in Love", "Isn´t it Romantic", "L-O-V-E", "Moonglow" og "I´ll See You in My Dreams" har alle evighetens stempel på seg og har vært tolka tusenvis av ganger. Likevel greier Krall å gi de noe helt eget. Høydepunktene for meg er likevel de sakte, seige og usannsynlig sensuelle versjonene av "Night and Day" og ikke minst "Sway". Jeg er faktisk helt overbevist om at hun synger til meg – og bare meg!!!!!

Når hun så har med seg nevnte Clayton og Hamilton, samt bassisten Christian McBride og gitaristene Russell Malone, Marc Ribot og Anthony Wilson og trommeslageren Karriem Riggins pluss elegant arrangerte og neddempa strykere på noen av spora, så har dette blitt nok et Krall-visittkort som ikke overrasker, men som gir oss mer av det gode, gamle og uendelig vakre. Vi og verden trenger det nå.

"Turn Up the Quiet" blei også det siste samarbeidet mellom Krall og den legendariske produsenten Tommy LiPuma. LiPuma (1936-2017) var med Krall på nesten hele reisa hennes og bedre måte å ta farvel på finnes vel knapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diana Krall

Turn Up the Quiet

Verve/Universal

Med ujevne mellomrom dukker han opp og imponerer like mye hver gang. Vi snakker om gitaristen, komponisten og bandlederen Øyvind Nypan.

Øyvind Nypan har mye vakkert å melde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blei først oppmerksom på Øyvind Nypan (45) i forbindelse med hans debutalbum "Elements" i 2010. Siden har han gitt oss "Republique" og "Directions" der både norske, franske og amerikanske musikanter, blant andre Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza, har bidratt. Trønderen Nypan er nå bosatt og virker som både utøvende musiker og pedagog i Kristiansand, men har tidligere vært hjemmeværende i Paris en lang periode. Det kan muligens grunnen til at Nypan har passert under radaren alt for lenge – musikalske grunner finnes definitivt ikke.

"Stereotomic" er resultatet av én dags øvelse med én påfølgende dag i studio med en live session uten overdubbing av noe slag. What you hear is what you get!

Sammen med den svenske bassisten Egil Kalman, pianisten Bernt Moen og trommeslageren Ole Mofjell, samla Nypan seg rundt åtte originalkomposisjoner av sjefen. Det har ført til ei herlig og spontan musikalsk reise der de fire lytter og hygger seg big time og skaper groovy Jazzmusikk med stor J. Nypan er tydeligvis i stand til å skrive låter som fører til stemninger og spenninger alle de involverte stortrives med å utforske.

De knappe 45 minuttene består av mange høydepunkt, men for meg er de tre balladene der jeg finner aller mest substans – "Paris", som er Nypans tidligere hjemby, får en herlig hyllest.

De fire utmerkede herrene låter som om de har spilt dette stoffet lenge. Slik er det med lyttende og dyktige jazzmusikanter. Siden det blei spilt kun én dag før innspilling, er det jo å håpe at vil bli spilt mange ganger etter utgivelsen – land og strand rundt. Det fortjener både musikken og folket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nypan

Stereotomic

Losen Records/MusikkLosen

Komponisten Ståle Kleiberg og plateselskapet 2L har invitert meg inn i et nytt univers. Det er jeg svært takknemlig for.

Ståle Kleiberg har skrevet vakker og meningsfull musikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For de av dere som kjenner til mine musikalske vandringer og preferanser, kommer nok denne omtalen noe overraskende. Grunnen til at den har fatta min interesse er at jeg vet at plateselskapet 2L alltid står for kvalitet – både musikalsk og ikke minst lydmessig. Antallet ganger de har vært Grammy-nominert har jeg mista tallet på – det forteller mye om hvilket nivå de befinner seg på (ikke at jeg har mista tallet, men det store antallet nominasjoner, må vite).

Nok en gang er det en lydproduksjon av en annen verden vi får gleden av. Morten Lindberg har igjen sittet ved spakene, denne gangen i Olavshallen i Trondheim og det er en klarhet og dybde i lyden som man sjelden får oppleve.

Og så er det musikken da! Ståle Kleiberg (58) har til nå bare vært et navn jeg har lest om, men ikke hørt. Det til tross for at dette er hans åttende album. Synd for meg sjølsagt – spesielt basert på hva jeg blir servert med "Mass for Modern Man".

Kleiberg har en omfattende produksjon bak seg som komponist og verk i oratorie- og operasjangeren har en fremtredende plass. "Mass for Modern Man" føyer seg inn i den rekka og det er opprinnelig et bestillingsverk fra Münchner Dommusik. De ville ha ei konsertmesse for kor, orkester og to solister. Det har de fått og Kleiberg bestemte seg raskt for at det måtte bli et verk med blikket på vår egen tid, men med klare bånd til tradisjonen.

Kleiberg ba den engelske forfatteren Jessica Gordon skrive tre tekster – tekster som alle skulle ha tap som tematikk på et eller annet vis. De handler om mennesker som har mista meningen med livet. De tre solistsatsene handler altså både om konkrete tap og tap av eksistensiell mening – i tillegg gir Kleiberg oss fem satser basert på tekstene i de faste messeleddene: ""Kyrie eleison", "Gloria", "Credo", "Sanctus" og "Agnus Dei"

Med Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Vokalensemble under ledelse av dirigenten Eivind Gullberg Jensen og solistene Mari Eriksmoen (sopran) og Johannes Weisser (baryton), blir vi servert musikk som spenner fra det tette og intime til det voldsomme og der de dynamiske virkemidlene blir brukt på et fantastisk flott vis.

Kleiberg er åpenbart en musikalsk historieforteller av rang. Han får frem dramaet, lidelsene, håpet og alle aspekter som er forbundet med tap – sjølsagt med strålende hjelp av ypperlige medhjelpere fra meget proffe trønderske kor og orkester. En annerledes, flott og sterk opplevelse for meg dette, men som Duke Ellington sa så finnes det bare to typer musikk: god og dårlig. "Mass for Modern Man" hører så avgjort med i den første kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ståle Kleiberg

Mass for Modern Man

2L/Musikkoperatørene

Jeg så fram til å stifte bekjentskap med ei helt ny stemme – Malia. Så viste det seg at vi faktisk går tilbake helt til 2002.

Malia har mye å si på sin særegne måte.

Malia har jeg aldri hørt om før fortalte jeg meg sjøl da postmannen nok en gang hadde gjort jobben sin. Etter en djupdykk i listene og hyllene måtte jeg innrømme for meg sjøl at husken på ingen måte er slik den aldri har vært: der fant jeg nemlig Malias debutalbum fra 2002, "Yellow Daffodils". Da var det faktisk mulig å erindre at jeg syntes veldig om det jeg hørte den gangen og at jeg så fram til å følge henne videre.

Slik har det altså ikke blitt. Malia, født og delvis oppvokst i Malawi i Afrika, men etterhvert bosatt i England, har rukket å bli knappe 40 år og har gitt ut seks skiver – alle har altså gått meg hus forbi. Trist for meg sjølsagt, men nå er vi på sporet igjen og hun forteller oss med en gang at hun har utvikla seg i ei spennende og ekte retning.

Som tittelen mer enn antyder, har Malia tatt med seg sine røtter fra Malawi både melodisk og vokalt eller tekstmessig. Hun synger likevel mest på engelsk og at hennes inspirasjonskilder blant annet er Billie Holiday, Nina Simone og Sarah Vaughan er heller ikke vanskelig å skjønne, noe som spesielt er hørbart på den eneste standardlåta, "Moon River" .

Malia, som skriver mye av både tekst og melodi sjøl, har også henta mye fra sin egen samtid både når det gjelder jazz, soul, blues og pop. Sammen med utmerkede, men ukjente musikanter for meg – engelske såvidt jeg kan skjønne – skaper Malia sitt eget lille og ytterst smakfulle univers som det har vært en sann glede å få hilse på igjen. Det bør definitivt ikke gå 15 år til neste gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malia

Malawi Blues/Njira

MPS/Naxos Norway

Billuca Ensemble fra Trondheim tar kammermusikk fra mange hundre år tilbake inn i vår tid på et herlig vis.

Billuca Ensemble låter like tøft som det ser ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Billuca Ensemble fra Trondheim har eksistert siden 2003 og kommet ut med to album før "Wildflower Tales". Likevel har de passert under radaren min, men det får jeg heldigvis mulighet til å gjøre noe med nå.

Her tar det sjumanns/kvinners sterke bandet oss med på ei musikalsk rundreise som spenner over flere hundre år, men samtidig bringer de oss helt opp til vår tid.

Utgangspunktet de meget skolerte og dyktige musikantene og sangerne har, er kammermusikk med utgangspunkt i komposisjoner av blant andre Purcell, Monteverdi, Händel, Bach, Grieg og Brahms pluss engelske folketoner samt en originalkomposisjon av gruppas gitarist, mandolinist og bassgitarist Frode Dyrli Angelsen fra Kristiansund – sjølsagt heter den "Seagull".

Gruppa består av to sangere, en fløytist, en bratsjist, en cellist og en trommeslager/perkusjonist pluss nevnte Dyrli Angelsen. De gir oss herlige og egne arrangement der de "fusjonerer" dert tradisjonelle utgangspunktet med norske vuggesanger, balkanske rytmer, bossa nova og andre herligheter.

Tilsammen har det ført til et helt eget uttrykk og det skader på ingen måte at Henning Sommerro dukker opp med si umiskjennelige surnadalsdialekt på en morsom duett om kvinnfolk heller!!!

Dette er både morsomt og sjangersprengende – inviter mer enn gjerne Billuca Ensemble inn i varmen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Billuca Ensemble

Wildflower Tales

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Jeg har hatt gleden av å følge Pat Metheny siden han var 19 år. Da var han på vei allerede – siden har han vært og er fortsatt den aller største gitaristen i mine øyne og ører.

Det var fotoforbud under konserten, men stemninga var strålende både under og etterpå. Her "vestfoldingen/sørlendingen" Pat Metheny, Arild Andersen og undertegnede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Audun Braastad

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått oppleve Pat Metheny (62). Fellesnevneren er uansett at det har vært høydepunkt på høydepunkt helt siden 1974 i Molde kino da den beskjedne og totalt ukjente Patrick Bruce Metheny, fra den lille byen Lee´s Summit i Midtvesten, men med sterke røtter til både Vestfold og Mandalsområdet, stod i bakgrunnen i Gary Burton Quintet med sin 12-strenger. Konserten i den fullsatte storsalen i Oslo konserthus i går kveld var på ingen måte noe unntak.

Etter at han under lydprøva fikk hilse på både Arild Andersen, Eirik Hegdal i Trondheim Jazzorkester og hele Jaga Jazzist – Metheny skal spille med alle sammen i Molde i sommer!!!!! – inntok han på sitt usedvanlig sjarmerende og ungdommelige vis scena aleine med sin 42-strengers pikassogitar som han får til å låte som et helt orkester. Magien var etablert umiddelbart.

Sammen med sin utmerkede kvartett, Metheny kan sjølsagt velge og vrake i medmusikanter, bestående av Linda May Han Oh fra Malaysia på basser, Antonio Sanches fra Mexico på trommer – han hadde vel neppe kommet inn i USA nå….. og Gwilym Simcock fra Wales på tangenter, så tok Metheny oss med på ei rundreise i si karriere som varte i godt og vel to timer. Det var ikke et sekund for langt!

Her er sjefens egen setliste som han lurte på om han kunne få klargjøre for meg…….Denne finnes i ett eksemplar – tror jeg tar vare på det jeg!

Om det var med sin signaturgitar, den seks strengers Ibanezen, med sin Roland synth-gitar eller med sin ymse akustiske gitarer, som hans trofaste gitartekniker gjennom mange tiår, Carolyn Chrzan, leverer akkurat når de skal leveres og de er ferdig stemt kan jeg love, så blei dette faktisk en av de heftigste Metheny-opplevelsene gjennom alle tider.

Som det fremgår av "setlista" – han plukker fra rundt 50 låter hele tida og det ganske så spontant – så blei vi servert alt fra det nyeste til klassikere som "James", "Better Days Ahead", "Farmers Trust", "Phase Dance", "Question and Answer", "This Is Not America" – fra Methenys samarbeid med David Bowie – og "Bilbao". Herregud for en komponist han er – også!

Her fra en tidligere konsert med det samme bandet. Bortsett fra skogen så det meste likt ut!!

Vi fikk møte sjefen i alt fra solo via duetter med alle de tre andre til fullt band sjølsagt. Med en energi, kreativitet, livsbejaenhet og en personlig sound mange har prøvd å kopiere, men som ingen har lykkes med, hadde Metheny med sitt dynamiske, melodiske, sterke, og vakre uttrykk publikum i sin hule hånd hele veien.

Det var så ekte, det var så flott, det var så Pat Metheny at jeg nesten mista stemma….men intervju blei det likevel. Om jeg skal være tilstede i Molde i sommer? Jeg kan faktisk ikke skjønne hva som skal være i stand til å stoppe meg!

Pat Metheny

Oslo konserthus, 20. mai

Nok en gang viser den New York-bosatte bassisten, komponisten og bandlederen Eivind Opsvik at han holder skyhøy standard på alle områder.

Fornøyd stjernelag etter innspillinga i Sear Sound i New York

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eivind Opsvik (43) stakk over fjorden fra Oslo til New York for rundt 20 år siden og har blitt værende over there. Han har blitt en sentral brikke i det spennende musikalske miljøet som har mye av sitt utspring i Brooklyn. Vi møter han ofte som sidemann med flere trendsettere, men aller best tror jeg Opsvik trives som leder for eget band og med sin egen musikk.

I 2003 begynte han med sine Overseas-ekskursjoner. Navnet kan jo tyde på at Opsvik skuer til begge sider av fjorden musikalsk og slik låter det da også.

"Overseas V" forteller oss at dette er den femte utgava av Overseas-prosjektet. Nok en gang har han med seg kremen av Brooklyn-gjengen med saksofonisten Tony Malaby, tangentisten Jacob Sacks, gitaristen Brandon Seabrook og trommeslageren Kenny Wollesen. Dette er uten unntak meget ettertrakta herrer og Wollesen har for eksempel stått på lønningslista til både Tom Waits, Bill Frisell, Norah Jones og John Zorn. Likevel er det altså slik at de prioriterer det å spille med Opsvik høyt og med musikken til "Overseas V" i høytalerne, skjønner jeg det veldig godt.

Eivind Opsvik er også en framifrå buefører.

Musikken til Opsvik er original på alle slags vis, men han henter inspirasjon fra både Terje Rypdal og annen ECM-jazz, Duke Ellington, post-punk med referanser til både Joy Division, New Order, B-52s og Talking Heads samt den moderne søkende, moderne jazzgenerasjonen med røtter i Brooklyn og New York. Han mikser rock og jazz til et eget uttrykk og dessuten har han også henta inspirasjon fra sin lille datter – både musikalsk og til låttitler!

Opsvik har hatt disse musikantene i tankene når han har skrevet musikken og de stortrives åpenbart i dette musikalske terrenget. Alle får absolutt plass til å melde, men Opsvik har ønska det hele stramt og ingen låter er over seks minutter. I tillegg til live i studio-innspilt musikk, har Opsvik også gått inn i sitt eget "laboratorium" i ettertid og blant annet lagt på litt synth bass – ytterst forsiktig, men virkningsfullt.

Fra tid til annen har Eivind Opsvik tatt med seg Overseas-prosjektet til Europa og Norge. Det burde være en obligatorisk øvelse hver gang et nytt visittkort foreligger – definitivt denne gangen, for "Overseas V" er kanskje den aller tøffeste utflukten så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eivind Opsvik

Overseas V

Loyal Label/MusikkLosen

Chris Potter har vært der helt siden han var tenåring. Han er her fortsatt, bedre og mer uttrykksfull enn noensinne.

For et trøkk det er i Chris Potter!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke alltid flaksen er på min side. I forrige uke var jeg på festivaler i både Stavanger og Trondheim og det var også Chris Potter, men våre reiseruter klaffa så dårlig at jeg ikke fikk hørt han verken det ene eller andre stedet. Da er det en grei trøst å kunne dykke ned i hans ferske album på ECM og skryten som blei han til del på Norgesturen skjønner jeg til fulle.

Chris Potter (46) blei sett på som et enormt talent allerede som tenåring. Han blei oppdaga av beboplegenden Red Rodney i sin lille hjemby Columbia i South Carolina og turen gikk raskt til New York. Der blei han "plukka opp" av storheter som Paul Motian, Jim Hall, Joe Lovano, Dave Holland og Pat Metheny – "alle" ville ha med seg Potter av forståelige årsaker.

Samtidig har han også stått veldig på egne bein og, i tillegg til bidrag på over 150 CD-er, har han gitt oss vel 15 under eget navn også. Fra 2013 har han vært på ECM og "The Dreamer Is the Dream" er hans tredje på storselskapet.

Sammen med sin faste, ganske ferske kvartett med Marcus Gilmore på trommer – barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten, Joe Martin på bass og cubanske David Virelles på piano og celeste, møter vi Potter på saksofoner, klarinetter, fløyte, ilimba og som sampler.

Jeg har vært superfan helt siden jeg hørte Potter for første gang. I mine ører er han på sett og vis forlengeren til Michael Brecker uten at han på noe som helst slags vis er noen kopist. Potter som tenorsaksofonist, først og fremst, har noe helt eget på hjertet og med en teknikk, personlighet og følsomhet av de sjeldne, gir han oss her kanskje sin beste skive noensinne.

Noe av grunnen kan sikkert være at Potter og ECM-sjef Manfred Eicher har funnet hverandre. Eicher ser åpninger i skogen som Potter ikke ser, i følge sjefen, komponisten, bandlederen og multiinstrumentalisten, og sluttresultatet bærer i alle fall preg av at de har kommet veldig nær noe helt spesielt.

"The Dreamer Is the Dream", en herlig tittel forresten, er en rytmisk og melodisk fest med noen av New Yorks aller beste musikanter anno 2017. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chris Potter

The Dreamer Is the Dream

ECM/Grappa/Musikkoperatørene