Fra tid til annen avlegger tangentbehandler Kjetil Husebø oss musikalske visitter. Hver gang er de spennende og annerledes enn den forrige. Slik er det også med "Piano Transformed", hans fjerde album med piano i sentrum for det hele.
Denne gangen møter vi Husebø (42) som pianist og komponist, men samtidig som live elektroniker og live sampler. Han makter hele veien, det vil si på ni spor, å kombinere de tre "instrumentene" slik at de spiller sammen på et forunderlig spennende vis.
De elektroniske hjelpemidlene bruker pianolyden både som lydkilde og som kontroller i sanntid, det betyr at samplingen skjer enten samtidig som han spiller på flygelet eller at enkelte fraser blir tatt opp og transformert videre. Høres det komplisert ut? Muligens på papiret eller på edben, men i høytalerne gir det fornuft og det er både givende og spennende å følge Husebøs unike måte å skape musikk på.
Det som skjer er at Husebø gjennom sine duppeditter prosesserer og transformerer pianolyden til nye lydlige og rytmiske landskap. Han mener sjøl at musikken befinner seg et sted mellom jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk. Det er godt mulig det – det aller viktigste er at musikken er unik og gir oss nye opplevelser. Det gjør den hele tida.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dagens Næringsliv-journalistene Eskil Engdal og Kjetil Sæter har skrevet en dokumentarroman som gjør at man nesten blir sittende med åpen munn fra første til siste side.
Kjetil Sæter og Eskil Engdal lar seg ikke stoppe – heldigvis.
Eskil Engdal og Kjetil Sæter har gjennom flere år vist oss at de tilhører landets elitedivisjon som journalister. De har gang på gang, som oftest i Dagens Næringslivs spalter, avslørt og fortalt oss den ene historia mer utrolig enn den andre. Veldig ofte har de fulgt penga – der ligger det ofte noe begravd som verken tåler dagens lys eller som synes om dette lyset. Der har disse to gjort en framifrå jobb, ofte i en verden vi nesten ikke ante fantes.
Høsten 2015 skrev de to en sak i DN som fikk stor oppmerksomhet og som blei en av avisens mest leste saker det året. Den dreide seg om Sea Shepherds jakt på piratfiskebåten Thunder og de to journalistenes jakt på skipets eier i den spanske regionen Galicia. Saken, og jakten, utvikla seg videre og heldigvis har de to på ingen måte sluppet taket og de de gir oss her er ei fortelling så dramatisk, så riktig – virker det som – og så utrolig at det nesten ikke er til å tro. Den er nok et eksempel på at virkeligheten overgår fantasien. Den er også nok et eksempel på at grådighet og jakten på penger og makt ikke kjenner noen grenser.
Thunder mens den fortsatt blei jakta på.
Saken handler om organisert og kriminell rovfiske etter såkalt tannfisk i Sørishavet. Dette er big business og det er ikke uten grunn dette kalles jakten på det hvite gullet. Fortjenestepotensialet er enormt – vi snakke om milliarder – og mange har tjent seg søkkrike på denne kriminelle virksomheten.
Miljøorganisasjonen med det tvilsomme ryktet, Sea Shepherd, hadde vært i hælene på flere av båtene i lengre tid. Spesielt den unge svenske skipperen Peter Hammarstedt ombord på Bob Barker hadde bestemt seg for at dette skulle lykkes og Thunder, bygd i Ulsteinvik på Sunnmøre, var etterhvert det store målet. Thunder blei funnet, Hammarstedt & Co la seg etter og "plaga" Thunder i flere måneder før det hele fikk en dramatisk slutt utenfor Afrikas vestkyst.
Jeg lar det stå slik, for jeg oppfordrer alle å lese "Jakten på Thunder". Det er en dramatisk dokumentar med mange av kriminalromanens kvaliteter ved seg også. Engdal og Sæter har reist mye og langt for å følge spora og eventuelt få de mest sentrale personene i tale. Det har de ofte lykkes med – de har nemlig ikke gitt seg slik det er med de beste journalistene. Så har de da også fått fram ei dramatisk, stygg og realistisk historie – ei historie som overgår det meste av det man kan forestille seg.
Pianisten Richie Beirach og fiolinisten Gregor Huebner har satt hverandre stevne på sjølvaste Birdland i New York. Det forplikter og de leverer.
Richie Beirach og Gregor Huebner feirer både det ene og det andre sammen.
Den amerikanske pianisten Richie Beirach og den tyske fiolinisten Gregor Huebner har mye til felles. De har blant spilt sammen i 20 år og den 23. mai fyller de også år – Beirach blir 70 mens den New York-bosatte tyskeren blir 50. Alt dette markerer de med å gi oss et livealbum fra den berømte jazzklubben Birdland midt på Manhattan – den fjerde de har gjort sammen siden 2000.
De tre første har vært hyllester av klassiske storheter: Bartók, Federico Mompou og Monteverdi. Det sier jo en hel del om hvilke fellesnevnere de to har: de henter begge solid med inspirasjon og kunnskap fra både den europeiske klassiske tradisjonen samt fra jazzens postbop-uttrykk.
Det bærer også dette møtet på Birdland klart uttrykk for. I løpet av de knapt 78 minuttene blir vi servert et repertoar med alt fra standardlåta "You Don´t Know What Love Is", til en felleskomposisjon som er en hyllest til Bartók, Bachs "Siciliana" og to originallåter til før festen blir avslutta med en heftig versjon av Coltranes "Transition".
Når bandet ellers består av Randy Brecker på trompet, Billy Hart på trommer og George Mraz på bass, så skal det ikke mye til for den oppvakte å skjønne at alle forutsetninger er tilstede for at dette har blitt et møte i ganske sjeldne musikalske grenseland som har det meste i seg for å lykkes.
Huebner er den minst kjente, men forteller meg raskt at han er en modernistisk jazzfiolinist av meget solid kaliber. Beirach, med fartstid både fra Stan Getz og Chet Baker og ikke minst med Dave Liebman i en årrekke, er en meget underkjent pianist i mine ører. Han er alt for lite hørt og brukt og han imponerer med sin allsidighet og unike tilnærmingsmåte hver gang han hilser på.
Denne innspillinga er gjort i løpet av to kvelder i slutten av august 2012. Den har altså ligget til marinering i nesten fem år. Den har den tålt på alle mulige slags vis – dette er nemlig totalt tidløs musikk.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Her til lands fyller én konge og to dronninger 80 i år. I dag er det Karin Krog som runder og denne fantastiske samlinga bekrefter hvilken gigant vi har hatt og fortsatt har blant oss.
Dronning Karin – en av de største gjennom alle tider.
I rundt 60 år har Karin Krog vært en usedvanlig sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz. Når hun nå i dag runder 80, noe som nesten er utrolig basert på hennes tilstedeværelse, kreativitet og voldsomme energi, så er det med ærefrykt vi gratulerer med dagen og kan fortelle at mer spektakulær og flott samling med hennes musikk ikke kunne være mulig å ønske seg.
Karin Krog har vært en svært så produktiv musikant helte siden hun platedebuterte under eget navn i 1964. Underveis har hun også vært klok og sikra seg rettighetene til sin egne innspillinger og hun starta sitt eget plateselskap, Meantime Records, for flere år siden der hun har fortsatt å gi ut både eldre produksjoner og nye innspillinger.
Med denne samlinga, som faktisk er den fjerde og i mine ører den beste og mest omfattende, får vi møte hele Krog. De seks CD-ene, som er satt sammen av Krog sjøl, hennes datter Tine Bergh og hennes partner på alle slags vis, John Surman, består tematisk og musikalsk av nesten alt Krog har bedrevet. Noe er utelatt av forskjellige grunner, blant annet musikk fra "Joy" sammen med blant andre Arild Andersen og Jan Garbarek, men det er mer enn nok å hygge seg med her uansett.
De seks platene her henter musikk fra hennes mange duosamarbeid, ei skive med blues, ei med storband – med mitt høydepunkt underveis, nemlig en tidligere uutgitt vokalduett med trompeteren Clark Terry der Krog får bortimot latterkrampe underveis, eksperimentelle saker, en med blanding av det meste og til slutt ei skive med standardlåter og nogo attåt.
Karin Krogs enorme diskografi og ditto bredde forteller oss hvilken fantastisk betydning hun har hatt og fortsatt har for alle som har kommet etter henne. Boksen er også utstyrt med masse flotte historiske bilder, en pedagogisk og innsiktsfull tekst av den engelske journalisten Duncan Heining og små kommentarer fra Krog sjøl til hvert enkelt kutt.
Jeg gratulerer med dagen og stiller meg i rekka av nesegruse beundrere.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dene helga hadde jeg gleden av å tilbringe en hyggelig time sammen med Tor E. Bekken, bedre kjent som Dr Bekken. Da hadde han utmerket selskap av den framifrå vokalisten Rohey Taalah. Sjøl om det var stappfullt på den intime puben Antikvariatet i Trondheim, så må det likevel innrømmes at de aller fleste ikke var der. De aller, aller fleste faktisk.
Det finnes botemiddel mot slikt også og Dr Bekken gir oss ikke mindre enn to i samme slangen. Den første er er av typen solopiano og er gjort live på en annen bar i Trondheim, nemlig Bar Moskus den 4. oktober i fjor. Med et mer enn entusiastisk publikum benka rundt pianoet, ga Bekken publikum tilstede, og nå oss, ei herlig rundreise i den opprinnelige jazzens verden. 53-åringen med røtter både i Drammen og på Finnskogen og i Trondheim, henter hemningsløst fra både blues, jazz, boogiewoogie, stride og hva det måtte være av og sørger for et herlig rytmisk driv i låter enten henta fra det tradisjonelle repertoaret eller skrevet av han sjøl.
Doktoren har forska i dette materialet og denne tradisjonen i flere tiår nå og har et solid og autentisk grep om det hele. Det er likevel ikke bare piano som er hans instrument. På "Field Recordings" gir han oss seks låter spilt på en liten gitar som kalles guitalele. Stemninga er sjølsagt en annen enn på Bar Moskus, men inderligheten og ektheten i Dr Bekkens beskjed er akkurat den samme.
Dr Bekken er en sjelden og viktig blomst i den norske musikalske floraen. Han må dyrkes og tas vare på.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Jazzfest i Trondheim går mot slutten og lørdagen blei en vokalhyllest med mange farger. Det blei også nok en bekreftelse på at Rohey Taalah er klar for hva som helst – hvor som helst.
Rohey Taalah er et vokaltalent av de helt sjeldne.
Jeg har truffet på Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo i en rekke sammenhenger i det siste. Med bandet Rohey, sammen med Trondheim Jazzorkester og Skrap og nå på Jazzfest med pianisten Dr Bekken i en intim klubbsetting. Taalah er fortsatt bare 23 år, men med jazzlinjeutdannelsen fra Trondheim i boks, så ser framtida lys ut for henne. Svært lyst faktisk. Vi snakker om å være etablert i superklassen uansett hvilken målbånd vi bruker og den lille timen på svette Antikvariatet blei nok en stadfestelse av det.
Taalah er utstyrt med en stemmeprakt jeg ikke har opplevd her til lands i alle fall tidligere. Det er en dynamikk og et trøkk i uttrykket hennes som er sjelden og når hun da også besitter en diksjon, en perfekt engelskuttale og en scenesjarm som ikke kan læres noe sted, så ligger veien på mange vis åpen for henne.
Med et repertoar bestående av standardmateriale som "At Last", "But Not for Me" – der vi også fikk møte scatteren (sjølsagt så fikser hun det også) Rohey, gospellåta "Just a Closer Walk with Thee" og "Hit the Road Jack" -med allsang, må vite – hadde Rohey og Dr Bekken, en ypperlig og stilsikker pianist i dette landskapet, stålgrep om det begeistra publikummet.
Rohey Taalah er klar for den store verden – intet mindre.
Dr Bekken er en stilsikker og livsbejaende pianist.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Stor stemning og vel så det hos Dr Bekken og Rohey Taalah.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
En flott hyllest av Tre små kineseres musikk.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Jazzfest har heldigvis valgt å følge opp tradisjonen med å hylle og tolke noen av trøndermusikkens største sett gjennom jazzøyer. Tidligere har både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Knutsen og Ludvigsen blitt den ære til del – i år var det klart for noe av musikkskatten til Tre små kinesere.
Musikerekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve var tildelt det ærefulle vervet med å plukke ut låter, skrive arrangement og sette sammen NTNU Jazzensemble denne gangen og de fire saksofonistene, fire vokalistene, to trommeslagerne, bassist, gitarist, pianist/fløytist, trompeter og munnspiller – alle iført hatt, må vite – løste oppgaven på et framifrå vis.
Her var det skjemt og alvor i et fint samspill og den tidløse tematikken i mange av tekstene blei fint løfta fram i både tango og latinsk, cubansk innpakning – og mye annet. Noen ganger, spesielt til å begynne med, var musikken litt for "arrangert", men det løste seg opp etterhvert og de "vordende" jazzmusikantene viste oss nok en gang at det finnes masse talent rett rundt hjørnet.
For mange er Tre små kinesere lyden av 90-tallet, "Hjertemedisin" var låta som bragte ekteparet Buner Formo og Skjerve sammen faktisk, men slik den framstod i denne tapninga har den så absolutt mye å gi oss i 2017 også.
Ekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve hadde arrangert deler av kinesernes sangskatt.
Fotos: Arne Hauge/Jazzfest
Lill Lindfors har fortsatt og for alltid it-faktoren.
Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest
Jazzfest 2017 blei for vår del avslutta i selskap med Lill Lindfors. Jeg står gjerne frem og forteller om avstandsforelskelse siden jeg var i tenårene omtrent – sånn, så var det gjort. Lindfors hadde dette helt spesielle ekstra når det gjaldt utstråling den gang – og hun har det fortsatt.
Lindfors (77) bærer alderen på aller beste vis. Stemma, formidlingsevnen, musikaliteten og utstrålingen er noe så voldsomt på plass om det var i jazzlåter som "Don´t Get Around Much Anymore" – på svensk om hvordan jazzen tok bolig i henne, og "Teach Me Tonight" – også på svensk, eller udødelige sanger av Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphson eller Evert Taube. Hun eide rommet fra hun inntok scena til hun vinka farvel med "Musik ska byggas utav glädje" och "Du är den ende".
Sjølsagt hadde Lindfors med seg et utmerka band også: Hans Backenroth på bass, Claes Crona på piano, Jesper Kviberg på trommer og Mats Norrefalk på vokal og gitar holder hvor som helst og når som helst og passa Lindforskan som hånd i hanske.
Med Lill Lindfors som punktum måtte vi dessverre forlate Trondheim før avslutningsdagen, men det hyggelige er jo et det bare er et år til neste gang. Det gledes allerede!
Lindfors hadde sjølsagt med seg et glitrende band.
I 2014 satte den litauiske saksofonisten og klarinettisten Liudas Mockūnas sammen en ny trio. Den bestod av landsmannen Arnas Mikalkėnas på piano og norske, men Danmark-bosatte, Håkon Berre på trommer. Vår mann har samarbeida med Mockūnas i flere konstellasjoner tidligere, blant annet i en frijazztrio med den danske bassisten Peter Friis Nielsen.
Her møter vi en trio som turnerte sammen et par uker i diverse land høsten 2014 og som også spilte på Vilnius Jazz Festival i Litauen. Den konserten blei tatt opp av litauisk radio og det er den vi får være med på her.
Den godt vel 52 minutter lange seansen består av materiale skrevet av de to som spilte på hjemmebane og kan gjerne karakteriseres som moderne kammerjazz som har henta inspirasjon fra både samtidsmusikk og frijazz. Den har relativt åpne og løse rammer som fører til musikalske samtaler med tre likeverdige partnere.
De tre, med et lite unntak for trønderen Berre som har bodd i Danmark i 15 år, er ukjente størrelser for meg. De forteller meg raskt at de både har mye på hjertet og mye originalt å fare med i grenseland som er dere egne. Dette har ført til et nytt, originalt og spennende møte.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Etter onsdagens konsert i Stavanger lurte jeg på om Jacob Collier var et geni. Etter Trondheimskonserten er all tvil feid til side: Jacob Collier er et musikalsk geni. Punktum.
Jacob Collier kom, så, sang, spilte og vant.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Det sitter langt inne. Veldig langt inne. Det i fullt alvor å kalle noen for et geni. Jeg tror faktisk ikke jeg har gjort det tidligere om en levende person i alle fall. Jeg ser vel ikke helt bort fra at det blir siste gang heller, men nå er det altså gjort – Jacob Collier, multiinstrumentalist, komponist, konseptutvikler, tolker av andres materiale på et helt unikt vis, entertainer og vokalist – og mye, mye mer – beveger seg på et helt eget nivå og framstår som en skapende kunstner langt bortenfor etablerte grenser.
Jeg hadde gleden av å høre Collier for første gang på MaiJazz i Stavanger for tre dager siden. Som så mange andre millioner kloden rundt hadde YouTube vært kilden så langt. Spørsmålet jeg stilte meg var om dette var mulig å gjøre live. Svaret var så voldsomt ja og etter å ha intervjua 22-åringen tidligere på dagen, skjønte jeg en hel del om hvordan han gjorde det han gjør også.
Han behandler og spiller på tangentinstrumenter, basser, gitarer, trommer og perkusjonsinstrumenter som han aldri skulle gjort noe annet – det har han vel nesten ikke gjort heller – og han synger som en gud, med liten g, med en stemmeprakt som strekker seg over flere oktaver. Han tolker Stevie Wonder, Burt Bacharach og Beach Boys på et helt spesielt vis. Hans egne låter holder også høy standard og hans avslutning med Beatles-klassikeren "Blackbird" var egna til å få tårene frem.
Med sin utrolige loopingteknikk – hans styrer alt sjøl Arild Andersen – og et audiovisuelt show som også er av typen hinsidig, tok Jacob Collier meg nok en gang med til nye steder. Den svært så sympatiske energibunten på 22 år fra London kan og vil garantert ta oss med til helt nye steder neste gang også – genier gjør som oftest det.
Jacob Collier eget musikalsk overflødighetshorn. Jeg fikk også gleden av å intervjue den meget reflekterte unge mannen. Stas var det!
Alle fotos: Arne Hauge/Jazzfest
Den canadiske topptrompeteren Ingrid Jensen, med sterke danske røtter, har i løpet av de par siste tiåra lagt verden for sine føtter med sitt sterke og personlige trompetspill. Fra tid til annen takker hun ja til å spille med lokale storband rundt om på kloden og Trondheim og Kjellerbandet var heldigvis ikke noe unntak.
Det "unge" bandet med musikanter som var maks i første halvdel av 20-åra hadde øvd på Jensens materiale i lang tid før hun sjøl dukka opp noen dager før konserten og virkelig viste vei. Materialet var enten skrevet av henne sjøl, søstera Christine Jensen eller landsmanninnen Joni Mitchell og bød på tildels store utfordringer som bandet leda av Sturla Hauge Nilsen takla på et imponerende vis.
Jensen er en solist i den aller ypperste trompetklassen og når hun i tillegg viser med all ønskelig tydelighet at hun digger å spille med de unge amatørene/studentene, blei dette en storbandkonsert både publikum og de unge og håpefulle på scena vil huske lenge.
Den canadiske stjernetrompeteren Ingrid Jensen stortrivdes sammen med Kjellerbandet.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Fredag på Jazzfest blei sunget og spilt i gang av Live & The Jazz Cats. Det vil si Live Foyn Friis på vokal, Trygve Waldemar Fiske på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Tore Sandbakken på trommer og Thomas Torstrup på tangenter. Det vil igjen si musikanter på rundt 30 som har det meste av både livet og karriera igjen.
Derfor er det kanskje overraskende, men ikke mindre gledelig å kunne melde at de tar seg av arva og standardskatten på et herlig og usminka vis. Her fikk vi både "Our Love Is Here to Stay", "We´ll Be Together Again", "The Way You Look Tonight", "Honeysuckle Rose", "The Lady Is a Tramp" og Foyn Friis´egen "Mermaid" – en sjarmerende beretning om en illusjon som forsvant, på duo sammen med Fiske.
Alle fem synes åpenbart at det var trivelig å befinne seg i dette standardlandskapet – det gjorde vi som kunne lene oss tilbake og nyte også.
Den unge vokalisten Live Foyn Friis har gått tilbake og hylla jazzhistoria på et sjarmerende vis.
For veldig mange er det nok ganske overraskende at gigantene Yo-Yo Ma på cello, Chris Thile på mandolin og Edgar Meyer på bass har funnet sammen. Overraskende også at akkurat disse instrumentene klinger sammen. I disse seks hendene kan jeg love at det gjør de noe så voldsomt.
Ma har tidligere fortalt oss blant annet gjennom samarbeid med Chick Corea at han har et usedvanlig åpent musikalsk sinn. Når det er sagt er det fortsatt ingen tvil om at han først og fremst er en uvanlig dyktig klassisk utøver.
Både Thile, sist påtruffet i duo med pianistesset Brad Mehldau, og Meyer, blant annet sammen med Alison Krauss, har ved gjentatte tilfeller fortalt oss om sin vanvittige allsidighet. Mange vil kanskje først og fremst forbinde dem med bluegrass, men de kan altså alt – absolutt alt.
De tre har truffet hverandre ved flere anledninger, også som flere forskjellige duoer, og alltid har de havna ned på sin store felles favoritt: Johann Sebastian Bach.
Som sagt, så gjort og her foreligger resultatet. 17 "låter" fra mesterens hånd traktert på et helt nytt, men sjølsagt gjennomført respektfullt vis. Den uvanlige konstellasjonen klinger nydelig sammen – sjølsagt har det relativt mye å gjøre med hvem som trakterer dem.
Bach har jeg alltid hatt et avstandsforhold til, men denne reisa har definitvt bragt meg og gamle Bach enda nærmere sammen. Strålende musikk – strålende musisering!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Løpet er nesten halvgått, men for min del starta det i går: Jazzfest i Trondheim er tydeligvis i minst like god form som byens andre stolthet, Rosenberg eller hva de heter.
Sarah McKenzie – i et tidløst landskap.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Festivaler dreier seg ofte om valg: hva rekker man og hva må man velge bort. Et luksusproblem definitivt – et "problem" det er mulig å leve med for å si det sånn.
For undertegnedes del endte det opp med en australsk/finsk åpning av festivalen og det er det absolutt ingen grunn til å angre på.
Sarah McKenzie, som runder 30 i år, kommer opprinnelig fra Australia, men er bosatt London. Hun er på god vei til å etablere seg høyt oppe på jazzhimmelen i mer eller mindre den samme gata som Diana Krall.
Etter å ha blitt oppdaga på den italienske Umbriafestivalen, gikk turen til USA og studier ved Berklee. Det har allerede blitt fire album fra McKenzies hånd – den seineste, "Paris in the Rain", på det ikoniske selskapet Impulse! der blant andre John Coltrane leverte mange mesterverk.
McKenzie, med en utmerket og empatisk trio bestående av gitaristen Jo Caleb – på sjustrenger -, bassisten Geoff Gascoyne og trommeslageren Sebastiaan de Krom, med lang fartstid sammen med Jamie Cullum blant annet, tok oss gjennom et repertoar bestående av en blanding av standardlåter og egne komposisjoner.
Det er etterhvert mange som befinner seg i dette musikalske landskapet – et landskap som Diana Krall mer eller mindre reetablerte for noen år siden. Med både et sobert pianospill og ei flott stemme, passer McKenzie ypperlig inn her hun også. Når hun synger "I´m Old Fashioned" så er det på sett og vis noe sjølbeskrivende i det – hun er en ung kvinne i et "gammelt", men samtidig tidløst jazzspråk.
Her fikk vi "Moon River", "Just the Way You Look Tonight" og Betty Carters "Tight" samt flere originallåter og McKenzie viste oss en rekke prov på sitt langt framskredne talent, men uten å ta store sjanser på noe som helst slags vis. Den som imponerte aller mest var Sebastiaan de Krom – et dynamisk og musikalsk trommespill av aller høyeste klasse.
Sarah McKenzie er så avgjort på vei, men ikke helt der oppe ennå. Dronninga i dette uttrykket heter så avgjort fortsatt Diana Krall, men prinsessetittelen kler Sarah McKenzie fint den.
Publikum storkoste seg sammen med Sarah McKenzie og hennes utmerkede trio.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Verneri Pohjola har mye å slekte på og gjør det med glans.
Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest
Trompeteren, komponisten og bandlederen Verneri Pohjola (39) har lenge vært sett på som Finlands kanskje aller største jazzhåp. Møtet i Trondheim var mitt første livetreff med Pohjola og bekrefta på alle vis hvorfor forventningene er så store til han. Han har gitt ut skiver som leder både på tyske ACT og på det engelske Edition Records – kvalitetsselskap begge to.
Det var vel egentlig ikke så mye tvil om hvilken vei det skulle går med Verneri Pohjola. Han kommer fra en særdeles musikalsk familie og faren Pekka Pohjola (1952-2008) er en legende i finsk musikkliv.
Sønnen har likevel stått solid på egne bein, men nå har han endelig tatt mot til seg og tolka noe av farens musikk som snart kommer ut på plate. Med en trompettone som er helt særegen og utstyrt med noe som må likne på stållepper, fikk vi eksempler på både farens musikk og ikke minst Verneris eget repertoar. Jeg opplevde musikken som unik, men med en særegen finsk, litt mørk undertone i seg. Tankene gikk tilbake til Edward Vesala og hans univers, men Pohjola og hans utmerkede medsammensvorne Mika Kallio på trommer, Antti Lötjönen på bass og Aki Rissanen på piano har tatt det langt videre og bragt det inn i 2017 på et besnærende vis.
Dette var intet mindre enn et flott og originalt møte med en trompeter og en kvartett som både har tradisjonen med seg samtidig som de er veldig i vår tid og med blikket klart festa på framtida.
Sarah McKenzie og Verneri Pohjola Quartet ga oss en kontrastfylt og herlig start på Jazzfest 2017.
Trommeslager Mika Kallio, bassist Antti Lötjönen og pianist Aki Rissanen – meget oppegående støttespillere for Pohjola.
