Harry Holes, og Jo Nesbøs, tilhengerskare venter alltid i spenning på neste gang Harry våkner. Vil han være i samme form som sist? La det være klart med en gang: både Harry og Jo er fortsatt i kampform.

I Jo Nesbøs fantasiverden er det alltid like spennende å oppholde seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg blir ikke overraska – jeg forventer nemlig at Nesbø og hans gode venn Harry leverer hver eneste gang. Likevel er jeg spent. Greier han å følge opp seg sjøl? Med "Tørst" er nummer elleve med Harry Hole i hovedrolla i boks og nivået er like høyt som alltid.

Jeg er blant dem som har latt meg imponere av finterepertoaret til Nesbø. Også denne gangen tar det bare noen få kapitler før jeg undres på om det er han eller hun som ligger dårlig an – Nesbø er en mester i å la leseren lure på hva som egentlig skjer. Det fører nok en gang til at det blir veeeeldig vanskelig å legge fra seg "Tørst".

Utgangspunktet for "Tørst" er datingmetoden Tinder der søkende sjeler leiter etter hverandre. Ikke alle har like hederlige motiv kan man trygt si. Dette utvikler og utbroderer Nesbø slik bare han kan og han bringer oss inn i djevelskapen fra første side – her blir ikke tida kasta bort på noen måte.

Vampyrisme er en viktig ingrediens i "Tørst" – det avslører vel egentlig allerede tittelen. Gjennom sitt gode språk som driver fortellinga framover på et framifrå vis, blir det likevel ikke mer blodig enn det må være – jeg opplever at Nesbø har roa ned grusomhetene en hel del fra da han var på sitt "verste".

Drapene kommer tett og Harry nærmer seg sakte, men sikkert på sitt uforlignelige vis. Der Nesbø alltid har vært best, er han det fortsatt: det er ikke mange sider igjen av den vel 500 sider lange romanen før vi skjønner hvordan det hele henger sammen. Det er opp til flere mulige drapsmenn igjen helt til slutt og jeg vet ikke om noen andre enn Nesbø som klarer å kamuflere løsninga på det viset, men med med Harry H på laget så løser det seg jo.

Og lurer du på hvordan det står til med Harry forresten? Han sliter må vite big time, men biter likevel godt fra seg og når han får restituert seg er han forhåpentligvis tilbake som tolvte mann. Han trengs fortsatt.

Jeg har tidligere hevda at Jo Nesbø er Nøisomhedsveiens klart beste forfatter. Nå strekker jeg meg faktisk til å mene at ingen i hele Molde øst kan måle seg med han. Såpass!

Jo Nesbø

Tørst

Aschehoug

Setter man sammen Ole Edvard Antonsen og Wolfgang Plagge er oddsen rimelig bra for at resultatet blir spenstig. Det har det da også blitt – på alle slags vis.

Wolfgang Plagge og Ole Edvard Antonsen i Sofienberg kirke. Englene hygga seg da.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg må innrømme at jeg beveger meg på relativt tynn is her. Edvard Griegs "Holberg-Suite", Kosaku Yamadas "Songs", Dmitry Shostakovich´ "Three Fantastic Dances", Geirr Tveitts "Hardingtonar" og Carl Nielsens "Humoreske-Bagateller" er nemlig ikke dagligdags kost for meg. Derfor lener jeg meg mer eller mindre elegant på Duke Ellingtons utsagn at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Denne reisa sammen med den virtuose pianisten Wolfgang Plagge og ditto trompeter Ole Edvard Antonsen tilhører så avgjort kategori nummer en.

Herrene har jobba sammen i en årrekke hvis jeg har skjønt det riktig – slik låter det i alle fall. En av de store utfordringene de har hatt er at det finnes en relativt liten katalog med musikk skrevet for denne spesielle besetninga. Det har ført til at gutta har tatt for seg deler av sin favorittmusikk og arrangert, transkribert og parafrasert den slik at den skulle egne seg for klaver og trompet. Det de ikke har "tøysa" med er toneartene – de har blitt beholdt slik komponistene har ment at de skulle være.

Når de så har fått assistanse av lydguru og produsent Morten Lindberg og hans selskap 2L, har innspillingene fra Sofienberg og Jar kirker i 2012 og 2013 blitt akkurat så virtuose, spennende, humoristiske og personlige som det er mulig å håpe, men ikke nødvendigvis forvente av slike enere.

Antonsen og Plagge har reist verden rundt med dette repertoaret og det er ikke til å forundres over at de har begeistra publikum hvor de enn har kommet. Det gjør de nok en gang med denne innspillinga – dette er musikk spilt for alle med øre og andre sanser for god musikk uansett hvor man måtte høre hjemme i musikkverdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ole Edvard Antonsen – Wolfgang Plagge

Furatus

2L/Musikkoperatørene

Det blir lysere og lysere dag for dag nå. Med Hilde Heftes stille drømmer som følgesvenn kan mørket holde seg borte hele tida.

Inderlige Hilde Hefte er nesten aleine, men ikke ensom. Egil Kapstad er ikke langt unna.

For de fleste av oss kom vokalisten Hilde Hefte som et svært friskt og uventa pust da hun debuterte med "Round Chet´s Midnight" i 1999. Siden har det kommet fem nye skiver, blant annet med musikk av Bill Evans, der Hefte har fortalt oss på et svært så smakfullt vis at hun har et solid grep om jazzhistoria og samtidig har makta å sette sitt eget solide preg på musikken.

Hefte, som etter flere år i Oslo, for lengst har satt kursen tilbake til sin hjemby Kristiansand og tatt med seg sin ektemann, den framifrå pianisten Egil Kapstad, har med "Quiet Dreams" i mine ører gitt oss sitt aller mest personlige og inderlige visittkort noensinne. Det sier ikke så reint lite.

Bortsett fra en Abbey Lincoln-låt, "Throw It Away", og Kapstads "Liten stemning", en solopianofabulering som var en bursdagspresang til kona, har Hefte skrevet all musikk og alle tekster med et lite unntak for en familiekomposisjon, "Nu til hvile går" – en nydelig god natta-sang.

Kapstad bidrar også på to andre spor, mens sønnen Simen Hefte Endresen spiller perkusjon på ei låt. Ellers tar Hefte seg av alt annet – både når det gjelder det vokale og alle andre instrumenter. Det betyr både akustisk og elektrisk piano, mange typer perkusjon og en hel del annet. Fellesnevneren er hele tida at Hefte skaper unike og varierte stemninger som kler tekstene og budskapet hennes på et herlig vis.

Hefte benytter seg også av overdubbing på en smakfull og neddempa måte og gjennom denne forsiktige og inderlige ekskursjonen bekrefter hun at hun er en personlighet med en kapasitet som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hilde Hefte

Quiet Dreams

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Helt siden sin tid i kultbandet Henry Cow har gitaristen Fred Frith vært noe helt for seg sjøl. Det er han fortsatt – nå sammen med den sveitsiske saksofonisten og bassklarinettisten Hans Koch.

Hans Koch og Fred Frith under innspillinga i Sveits i fjor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er bare én ting som er sikkert når Fred Frith (68) melder seg til tjeneste – musikken blir garantert forskjellig fra sist han møtte opp. Siden han la lista med avantrockgruppene Henry Cow og Art Bears på 70-tallet, har Frith ufortrødent fortsatt sin vandring langs egne stier: han har aldri latt seg sette i bås og han har vært og er utstyrt med en ustoppelig nysgjerrighet som gjør det like spennende hver gang å åpne de musikalske pakkene han gir oss.

Frith har samarbeida med andre storheter som Robert Wyatt, Brian Eno, John Zorn og Bill Laswell og det eneste alle prosjektene har felles, slik jeg opplever det i alle fall, er at absolutt intet er avtalt på forhånd.

Frith, som vi har møtt både på Kongsberg- og Molde-festivalene, er professor ved Mills College i California, er stadig på reisefot og sjøl om han har gjort amerikaner av seg, er han mye i Europa på jobb. I april i fjor var han i Basel i Sveits og møtte sopran- og tenorsaksofonisten, bassklarinettiisten og spytteren (!) Hans Koch. Frith spilte, som vanlig, i tillegg til gitar på små ting (!) etter prinsippet man tager hva man haver eller finner.

De to sjelsfrendene har laga sju "låter" langt bortenfor all melodikk og rytmikk. Her er det bare å glemme alle konvensjoner og åpne alle sanser og sluser og la seg rive med. Dette er uroriginal musikk skapt av musikanter som ikke nekter seg noenting – de vil søke, finne og utfordre både seg sjøl og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Fred Frith – Hans Koch

You Are Here

Intakt Records/MusikkLosen

Det kommer mye god musikk fra Finland – nå også på norsk plateselskap.

Gutta i OK:KO kan gjerne være ryggraden i fremtiden til finsk jazz.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kvartetten OK:KO har ikke eksistert lenger enn siden 2015. Når vi kan fortelle at bandleder, trommeslager og komponist Okko Saastamoinen fortsatt kun er 22 år, så er ikke det merkelig. På den korte tida han har tilbrakt på Tellus, har han likevel makta en hel del og mitt første møte med Saastamoinen bekrefter umiddelbart at vi har med et spesielt talent å gjøre.

Saastamoinen har sine røtter i den finske folkemusikken, men etter at han begynte å studere ved det meget vel ansette Sibelius-akademiet, blei jazz en stadig viktigere del av uttrykket til Saastamoinen. For å finne fram til et fundament for å "fortelle" hvem han er, inviterte Saastamoinen med seg tre andre unge, særdeles lovende musikanter: pianisten Toomas Keski-Säntti, bassisten Mikael Saastamoinen og saksofonisten Jarno Tikka.

De som rekker opp handa rundt om i kongeriket og påstår at de kjenner godt til disse fire, har jeg faktisk mistenkt for å lyve. Om de ikke er debutanter, er det ikke langt unna, men de har allerede rukket å vinne Young Nordic Jazz Comets-konkurransen der de også sikra seg publikumsprisen. I fjor høst blei de også nominert til We Jazz Rising Star-utmerkelsen i Helsingfors.

Årsaken til oppmerksomheten er at OK:KO bringer til torgs frisk og original jazzmusikk anno 2016/17 med solide røtter tilbake til det "akustiske 60- og 70-tallet". Dette er på alle vis et band som tar for seg Saastamoinens fem låter med en gnist og virtuositet som forteller oss at finsk jazz´ sin framtid er i de tryggeste hender. Det er moderne, det er melodisk, det er livsbejaende, det er kompromissløst – det er enkelt og greit tøff og heftig jazzmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

OK:KO

Land E.

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

I Kristiansand finnes det en gitarist som heter Christer Fredriksen. Han skaper vakker musikk – veldig vakker musikk.

Livet blir lysere av å lytte til Christer Fredriksen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man er bosatt litt utenfor de "store" byene, er det ofte vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Det er vanskelig å bli hørt, enkelt og greit, i den store hauen av musikk som strømmer (sic) mot oss fra nesten hvor som helst. Det er dumt både for Christer Fredriksen (44) og ikke minst for dem av oss som synes om vakker, spennende og original musikk. Her kommer i alle fall ei utilslørt anbefaling av Fredriksens tredje CD-utgivelse og den første med gitaristen mutters aleine.

De som har fulgt godt med de seineste åra, har fått med seg Fredriksens åpenbare talent gjennom utgivelsene "Urban Country" og "Trademark". Det er bandinnspillinger med henholdsvis Bendik Hofseth og den spanske stjernesaksofonisten Perico Sambeat som gjester. Når Fredriksen nå har strippa det musikalske uttrykket helt ned til sin egen gitar, med aldri så lite perkusjon samples og litt tangentassistanse fra Kenneth Silden på et par spor, så betyr det at vi har kommet svært nær den musikalske sjela til Fredriksen.

I løpet av tre junidager i fjor tok Fredriksen med seg et knippe vakre låter, og ikke minst stemninger, i studio i hjembyen. Han visste tydeligvis eksakt hvor han ville og skulle: alt blei spilt inn på første take og uten noen form form for overdubbing etterpå.

Ved hjelp av ei loopmaskin og tre forskjellige forsterkere, og ikke minst sin gitar, har Fredriksen skapt en hel rekke forskjellige herlige, melodiske og rytmiske landskap. Det er masse rom og luft i Fredriksens uttrykk og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre som jazz, rock, country og gudene vet hva.

Fredriksen sier sjøl at han uttrykker mye bedre med toner enn med ord hva han vil si, og til meg forteller han i alle fall en rekke spennende historier gjennom "Vit".

Christer Fredriksen forteller meg tydeligere enn noen gang at han er i besittelse av ei spennende og original stemme – ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christer Fredriksen

Vit

Losen Records/MusikkLosen

Riktigere komponist enn greske Vangelis til å ta oss med på en musikalsk romferd finnes vel neppe.

Vangelis i sitt musikalske laboratorium.

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at min kunnskap om Evangelos Odysseas Papathanassiou (74), som av relativt forståelige årsaker har benytta seg av kunstnernavnet Vangelis, er relativt begrensa. Jeg har jo skjønt at han, sammen med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, har vært blant ledestjernene innen elektronisk musikk og at han har vært og vel også er blant klodens viktigste filmmusikk-skapere. Soundtracket til blant andre Oscar-vinneren "Chariots of Fire", "1492: Conquest of Paradise" og "Blade Runner" er blant høydepunktene. Dessuten skrev han hymnen til fotball-VM i 2002. Siden 1972 har han også gitt ut flere titalls skiver med sine voldsomme arrangementer der synther, kor og orkester ofte har spilt viktige roller.

Nå avlegger han oss en ny visitt og det er ikke mindre storslått enn tidligere! Bakgrunnen for "Rosetta", som Vangelis har komponert, arrangert, produsert og spilt, var et møte med den nederlandske astronauten André Kuiipers i 2012. Før det hadde allerede Vangelis skrevet musikk til ære for NASA: "Mythodea – Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey". Det burde altså ikke komme som noen som helst overraskelse at Vangelis var godt over gjennomsnittet fascinert av det som finnes et stykke der ute.

Møtet med Kuipers førte til at den europeiske romfartsorganisasjonen ESA blei interessert i et samarbeid og for å gjøre ei lang historie kort, blei Vangelis spurt om han ville lage musikk til "ekspedisjonen" Rosetta som kom i mål i september i fjor.

Vangelis er av typen komponist som har evnen til å bergta en. Her tar han oss med ut til steder bokstavelig talt de aller færreste av har vært og neppe kommer til å komme heller. Han tar oss med på ei enorm drømmereise der han benytter alle virkemidlene i boka. Det er sfærisk, det er melodisk, det er voluminøst – det er Vangelis´ sin fantastiske musikalske visjon av hvordan verden der ute kan oppleves.

Vangelis tar oss enkelt og greit med på ei meditasjonsreise vi alle kan ha godt av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Vangelis

Rosetta

Decca/Universal Music

Trioen 1982 har noe minst like personlig som bandnavnet å formidle.

1982 i fri utfoldelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trommeslager Øyvind Skarbø er en sunnmøring bosatt i Bergen med mer tiltakslyst og gjennomføringskraft enn de fleste. For ti år siden drev han en konsertserie for fritt improvisert musikk i Bergen som gikk under navnet Øyvind Jazzforum. I forlengelsen av en time eller to med den unike fele- og hardingfelespilleren Nils Økland, spurte Skarbø om han kunne tenke seg å gjøre en konsert sammen. Svaret var ja, men Økland ønska også ha med Sigbjørn Apeland, en trøorgel-spiller som han hadde jobba med i 20 år. Skarbø hadde ingenting mot det og det var starten på 1982s unike reise som altså fortsatt er i gang.

"Chromola" er 1982s femte CD siden 2009. To har vært som rein trio, mens to har vært med gjester: først BJ Cole og seinere med komponist Stian Omenås og en blåsekvintett.

Nå er de tilbake der det starta – som trio. I løpet av to maidager i fjor, skapte 1982- det var da Skarbø blei født – nok en gang unik musikk, Denne gangen var Sandvikens kirke i Bergen "studio" og dermed benytta Apeland anledninga til å spille kirkeorgel – på alle spora unntatt ett.

Musikken er hele tida spontant unnfanga, men likevel er det ganske så langt unna det tradisjonelle frijazzuttrykket som vel tenkelig. Musikken er nemlig ofte både melodisk og rytmisk ganske straight, men samtidig løs og søkende. Det er tydelig at de tre har jobba masse sammen siden 2007 – de har til sammen en helt egen signatur, både på grunn av det helt spesielle instrumenteringa, men også fordi alle tre besitter helt unike stemmer.

1982 har vært, er og kommer til å bli værende noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten mener jeg at Trump må avsettes snarest mulig.

1982

Chromola

HUBRO/Musikkoperatørene

Musikk handler om møter. Det er samarbeidet mellom det franske kollektivet Eclectik Percussions Orchestra og den amerikanske saksofonisten Oliver Lake et strålende eksempel på.

Eclectik Percussions Orchestra og Oliver Lake tar i mot fortjent applaus.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Arnaud Martin

Et av de store privilegiene ved å skive om musikk et at det fra tid til annen dukker opp saker og ting man ikke ante noe om. Her om dagen sørga postverket i Frankrike og Norge for at en CD med det åtte manns sterke kollektivet Eclectik Percussions Orchestra – EPO – si debutskive fant veien til først postkassa, så stereoanlegget mitt. Jeg hadde aldri hørt om verken EPO eller bandets leder, perkusjonisten Guy Constant. Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at de hadde noe helt spesielt å by på, men det ante meg for så vidt bare ved å se på CD-omslaget.

Der stod det nemlig at Oliver Lake var en spesiell gjest i forbindelse med denne produksjonen og innspillinga, som er gjort live i Metz i Frankrike i juni i fjor. Lake (74) er en viktig og særegen alt- og sopransaksofonist som verden først blei oppmerksom på som en av grunnleggerne av World Saxophone Quartet. Lake er også lyriker og vi treffer han også her som resitatør av egne tekster.

EPO er et spesielt band bestående av fem perkusjonister, to treblåsere og en trombonist. I tillegg synger mange – også arrangøren Nicolas Arnoult. Den livsbejaende musikken er skrevet av enten Constant, Lake eller perkusjonisten Bakary Doumbia – i tillegg blir det hele krydra med fire improvisasjoner der Lake "møter" en av musikantene i EPO.

Spor av liv er altså tittelen på prosjektet og slik låter det også. Her møter et moderne jazzuttrykk en så varm rytmisk eksplosjon at alle mulige grenser raskt viskes ut. EPO låter sjølsagt, med si helt spesielle instrumentering, helt unikt og Lake har på ingen måte mista noe av sin egenart og stortrives tydeligvis med sine nye venner. "Traces de Vies/Traces of Life" har på alle vis vært en veldig hyggelig og varm musikalsk overraskelse.

PS Skule Oslo World Music Festival for eksempel ha behov for et tips, er det herved overbragt – vederlagsfritt.

PS 2 Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes snarest mulig.

EclectikPercussions Orchestra Invite Oliver Lake

Traces de Vies/Traces of Life

Passin´ Thru Records/[email protected]

Pianisten Andreas Utnem tar oss med til vidunderlig vakre og inderlige kveldsstemninger.

Andreas Utnem tar oss dit roen finnes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pianisten og komponisten Andreas Utnem (43) har liksom alltid vært der – i en eller annen nærhet av spennende musikalske uttrykk. Med sitt solobudskap "Night Hymns", innspilt i Tøyenkirka i Oslo der han også har sitt daglige virke som pianist, bekrefter han på et intenst, men stille og ettertenksomt vis hvilken formidler og historieforteller han er.

Utnem tar for seg 17 melodier som han enten har skrevet sjøl eller har henta fra salmeskatter i blant annet Norge, Sverige og Tyskland samt tatt tak i folkemelodier og komposisjoner av Bach, Grieg og Händel. Alt har han behandla på et intenst, nesten intimt vis og hele tida satt sitt eget, umiskjennelige bumerke på det hele.

Hva han enn møter oss med, så gjør Utnem det med respekt, følsomhet, luft, rom og ikke minst ettertenksomhet. Utnem er av typen musikant som er utstyrt med eller har tilegna seg masse teknikk, men som absolutt ikke har behov for å flagre med den i tide og utide. Han vil gi oss noe som er ekte og uforfalska og han gjør det uten opphold. Han er med andre ord en musikant som verken har noe ønske om eller behov for å imponere, men som gjør det likevel – kanskje akkurat derfor.

"Night Hymns" blei utgitt den dagen USA fikk ny president. Det var sjølsagt helt tilfeldig, men større kontrast til alt det umusikalske som har kommet derfra siden den dagen, finnes knapt. Andreas Utnem har gitt herlig, tidløst og evig påfyll. Vi trenger det mer enn noen gang nå.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Andreas Utnem

Night Hymns

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene