Hver for seg er trompeteren Arve Henriksen og pianisten Harmen Fraanje fantastiske stemmer. Sammen skaper de til tider magi.

Det har seg slik at for min del så er det høytidsstund hver gang Stryns store sønn Arve Henriksen melder seg til tjeneste. Han har alltid noe så djupt personlig å melde og gjør det med ei stemme i trompeten som han er helt aleine om. Der er det så mye luft og inderlighet at man skal være svært kaldhjerta for ikke å bli berørt.

Henriksen er en totalt kompromissløs musikant – han går med andre ord ikke på akkord med verken seg sjøl eller noen andre i sin søken etter det ekte. Slik har det vært helt siden jeg møtte musikken hans på 90-tallet, slik er det nå og slik kommer det alltid til å være, tror jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nytt møte

Henriksen og Fraanje møttes første gang i 2019 i forbindelse med ECMs 50-års jubileum. Det førte til en fritt improvisert duokonsert og begge to visste umiddelbart at de hadde mye å “snakke” om. Seinere har de spilt en rekke konserter før ECM-sjef Manfred Eicher endelig inviterte dem i studio for vel et år siden.

Der stilte de med noen Fraanje-låter og ellers med et fritt sinn og med kaptein Eicher som inspirator og svært viktig lyttepost. Sju av de ti låtene er altså mer eller mindre fritt improviserte landskap, men for mitt sanseapparat oppleves de som like komponerte som Fraanjes låter.

Fra start til mål er det lyriske, ganske så melankolske, men alltid vakre og ettertenksomme stemninger vi blir invitert inn i. De to kan hverandre ut og inn og vet intuitivt hvordan de skal forlenge hverandres tankerekker.

Her har ECM vært med å unnfange en ny og unik duo med en musikk og et uttrykk Arve Henriksen og Harmen Fraanje er helt aleine om. Det er slikt ECM har bidratt til og med gjennom 55 år nå.

Italiensk fusion er ikke det jeg kan mest om. Bandet Town Street Reloaded sørger for en god og varm oppdatering.

Når jeg er på mitt mest ydmyke så kan det skje at jeg ymter frempå om at det er et hull eller to i min allmennkunnskap. Ikke ofte, men det skjer. Her kommer det altså et eksempel på det: italiensk fusionmusikk med røtter tilbake til 80-tallet er et felt der det finnes et hull eller tre. Det er der det svorske plateselskapet kommer ilende til og som så ofte ellers sørger for hjelp i nødens stund. Denne gangen med hjelp av kvintetten Town Street Reloaded.

Uforfalska fusion

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Inspirert av Miles Davis-skivene “Decoy” og “Tutu” og fra band som Steps Ahead, der Bendik Hofseth også gjorde en formidabel innsats, etablerte tangentisten Massimo Ruscitto (63) bandet Town Street i Roma på siste halvdel av 80-tallet. Noe forteller meg at de oppnådde stor popularitet rundt Colosseum og dalstrøka der om kring i en periode. Etter hvert var det andre trender som tok over og Town Street blei, hvis jeg har skjønt det riktig, nedlagt.

Nå har imidlertid Ruscitto funnet tilbake til gammel kjærlighet, satt sammen et nytt band og plussa på Reloaded i navnet for å understreke at det er ei ny utgave og skrevet ny musikk, men definitivt i samme fusiongata.

Dyktige medmusikanter

Med seg har Ruscitto saksofonisten Massimiliano Filosi, trommeslageren Cristiano Micalizzi, elbassisten Francesco Puglisi og gitaristen Massimiliano Rosati. Alle er totalt nye bekjentskaper for meg, men forteller meg raskt at uten unntak så er det svært dyktige herrer vi har med å gjøre – herrer som deler Ruscittos fascinasjon for dette uttrykket der det aldri er spesielt stor tvil om hvor eneren befinner seg.

Fusionmusikken har alltid vært mislikt av store deler av jazzpolitiet og blitt beskrevet som flinkismusikk. Her hjemme har Kåre Kolve det siste året fortalt oss hva dette varme og livsbejaende uttrykket kan være og Town Street Reloaded befinner seg bokstavelig talt i den samme gata.

Den danske bassisten og komponisten Mathias Højgaard Jensen har slått seg ned i New York på sin søken etter seg sjøl. Han er på god vei.

Mathias Højgaard Jensen, som vi gratulerer med 33-årsdagen i morra, kommer fra København, men har etter en litt omflakkende studenttilværelse nå slått seg ned i Brooklyn, New York. Mer inspirerende, men samtidig tøft sted for en ambisiøs jazzmusiker finnes ikke, men med sin debutskive under eget navn forteller Højgaard Jensen oss at han er på god vei til å finne inn til sin egen stemme.

Tøff vei

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I teksten i omslagsheftet forteller Højgaard Jensen oss at reisa frem til der han er i dag ikke har vært av de enkleste. Han har åpenbart hatt sine utfordringer, men sier at musikken har vært en viktig ventil når det gjelder å komme seg videre.

Her har han skrevet ni låter som definitivt byr både han sjøl, hans medmusikanter og oss på utfordringer. Ingenting er bedre enn det. Det skal ikke være lett alt som kommer vår vei – slik er ikke livet og slik skal heller ikke musikken være.

Jovisst kan det groove av musikken til Højgaard Jensen, men han er altså ikke redd for å ta den i mer åpne og løse omgivelser også. Sammen med trommeslager Steven Crammer, altsaksofonist David Mirarchi og pianist Jacob Sacks – sistnevnte er den eneste jeg kjenner fra før blant annet gjennom fruktbart samarbeid med den norske New York-bassisten Eivind Opsvik, føres det svært så fine samtaler hele veien.

Det er nemlig slik dette musikalske møtet oppleves: her det ikke snakk om noe solist/komp-oppsett; her det fire likeverdige musikanter som går inn og ut av hverandres ideer og tanker og som hele tida er med på å løfte hverandre.

Jeg vil ikke bli det minste overraska om Mathias Højgaard Jensen er aldri så lite inspirert av en type Lennie Tristano/Lee Konitz/Warne Marsh-tankegods. Ut fra det er han på god vei til å skape sitt eget lille univers med god hjelp av empatiske og dyktige, om enn foreløpig ganske ukjente medmusikanter.

Jeg har hatt gleden av å følge trioen I Like To Sleep gjennom mesteparten av de ti åra de har eksistert. Det har vært en sann fryd – og aldri mer enn nå.

For rundt 10 år siden fikk jeg en henvendelse fra tre unge herrer fra Trondheim: kunne jeg tenke meg å skrive liner notes til debutplata til en trio som het I Like To Sleep? Jeg ante ingenting om gutta, bandet og musikken og takka derfor sjølsagt ja. Pippi-metoden med andre ord. Etter at jeg hadde hørt på musikken skjønte jeg at det var en korrekt avgjørelse – dette var gutter som hadde noe eget på hjertet og de var åpenbart i starten av noe som kunne bli veldig spennende.

For sine føtter

Elbassist og barytongitarist Nicolas Leirtrø. trommeslager Øyvind Leite og vibrafonist og mellotronist Amund Storløkken Åse, tre ektefødte barn av jazzlinja i Trondheim, har brukt tida siden veldig godt. Ytterlige to skiver på Rune Grammofon har sett dagens lys og rundt 100 konserter på jazz- og rockeklubber både innen- og utenlands samt store festivaler, har vært med å føre trioen til stadig nye høyder. Det har blitt bekrefta gjennom blant annet å vinne Årets unge jazzmusikere-prisen i 2018 og i fjor toppa det hele seg med landets største pris i jazz-sammenheng – Sparebank1 SMN JazZtipendiat – med en totalverdi på rundt 1 million. Hva det har ført til får vi høre på Moldejazz i juli der I Like To Sleep vil få følge av sitt håndplukka Trondheim Jazzorkester. Noe, eller ganske mye faktisk, sier meg at der bør man faktisk være.

I mellomtida

Fram til uke 29 i Molde, og tida etter også for all del, er det all mulig grunn til å hygge seg med det powerjazztrioen – hvem skulle tro det med vibrafon som frontinstrument? – viser oss at de har kommet fram til med kapittel fire i bandets stadig mer spennende utvikling. De sju spora, kollektiv unnfanga, inviterer oss inn i et heftig og unikt univers som garantert har henta mye både fra rock- og jazzfolket, men som avgjort har et helt eget bumerke på seg.

Det er tungt, det er mektig, men samtidig så er det strålende eksempler på tre herrer som har utvikla noe sammen over tid og som åpenbart har en sjelden evne til å lytte til hverandre og til å gi hverandre rom.

I Like To Sleep – bare bandnavnet borger for originalitet – fortsetter på et herlig vis på sin ferd der det skapes rockete musikk for jazzfolket og jazza musikk for rockefolket og veldig mye annet for alle andre som digger tøff musikk.

Musikk for nåtid og fremtid er i de beste hender med I Like To Sleep.

Anna Gréta, som også reagerer hvis noen sier Sigurðardóttir til henne, er intet mindre enn en strålende singer/songwriter og pianist med masse jazz i ballasten.

Anna Gréta (29) er islandsk god som noen, men har bodd, studert og stort sett virka fra Stockholm de siste ti åra. Hun har på ingen måte glemt sitt opphav, noe som også skinner tydelig gjennom i tankegodset til tekstene hennes. Tittellåta er blant annet inspirert av en blomst som kalles vårstjerna og som forteller islendingene at vinteren er over – at våren er på vei.

Bred bakgrunn

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anna Gréta studerte først klassisk musikk, men gikk etter hvert over til jazz. Ikke veldig overraskende siden hennes far er den strålende saksofonisten og klarinettisten Sigurður Flosason, som også bidrar på bassklarinett på noen av spora her.

De seineste åra vokste det også frem et ønske, og sikkert også et behov, for å skrive egne tekster som kunne egne seg for hennes egen stemme. Hun fikk enkelt og greit et behov for å uttrykke seg med ord også – noe hun gjorde allerede på sin ACT-debut i 2021, “Nightjar in the Northern Sky”, som dessverre gikk meg hus forbi.

Flott stemme

Anna Gréta skriver og synger på engelsk og hun har hele tida noe vakkert å melde med sin varme, om enn ikke store stemme. Både Björk og Norah Jones har vært nevnt som referanser og jeg synes ikke er det dummeste jeg har hørt. Samtidig har Anna Gréta allerede sørga for at hun har noe helt eget å tilføre både som låtskriver og som sanger.

Når hun så har alliert seg med en gjeng utmerkede musikanter fra sagaøya, blant andre elbassisten Skúli Sverrisson, så har hun og de skapt nydelige musikalske landskap rundt det flotte fundamentet hennes som kan ta Anna Gréta langt – også utenfor jazzens grenser.

Det norske selskapet AMP har det med å åpne nye dører for oss. Denne gangen er det den engelske saksofonisten Tom Thorp og den personlige musikken hans som hilser på for første gang.

Det aller meste og de aller fleste kan jeg lite eller ingenting om. Derfor er det svært hyggelig at det er noen som passer på meg slik at jeg får utvida horisonten fra tid til annen. Det norske plateselskapet AMP med svenske Anders Thorén i spissen tar absolutt ikke lett på jobben og sørger med jevne mellomrom for påfyll fra artister jeg aldri har hørt om.

Saksofonisten og klarinettisten Tom Thorpe fra Manchester, som av alle ting på jord også viser seg å være instruktør på nedoverski, har vært meget tilstedeværende på den engelske scena, og vel så det, siden 10-tallet, men jeg har altså greid å unngå både han og musikken hans til nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Myter og legender

Thorp er en svært uttrykksfull musiker med en stor og varm tone i horna sine. De ni låtene han har skrevet for dette prosjektet har han henta inspirasjon til fra myter og legender rundt om på kloden – det være seg alt fra keltiske dragelegender til skapningene fra 1001 natt, gresk mytologi og den mongolske steppe-kulturen. På ett av spora har han også fått med seg professor George Walkden på resitasjon på et språk som ligger et stykke bortenfor min begrepsverden – gælisk kanskje? – som er med på å understreke det mytiske.

Flott band

Thorp har skrevet vakker, melodiøs musikk som både kan være meditativ og nedpå og groovete og intens. Med seg har han John Arnesen på trommer, ikke i slekt med Rune Arnesen så vidt jeg vet, Grant Russell på bass, Andy Stamatakis-Brown på piano og Neil Yates på trompet og flygelhorn – sistnevnte den eneste jeg kjenner fra før fra ei fin Edition-plate under eget navn.

Thorp har så absolutt store deler av den moderne jazzhistoria inne, men henter også inspirasjon fra klassiske komponister og europeisk folkemusikk. Til sammen har det blitt et personlig og fint visittkort og en svært hyggelig introduksjon til musikanten og skilæreren fra Manchester!

Herbie Nichols er en bortimot glemt pianist og komponist. Heldigvis blir han fra tid til annen løfta fram igjen – som her av den originale vokalisten Fay Victor.

Fay Victor (58) er en vokalist, tekstforfatter og pedagog som, etter å ha bodd og virka store deler av 90-tallet i Amsterdam, flytta tilbake til New York og har markert seg i down town-miljøet – det vil si på den litt alternative scena.

Allerede mens hun bodde i Nederland blei hun opptatt og fascinert av en annen ganske så alternativ personlighet – Herbie Nichols (1919-63). Pianisten og komponisten Nichols blei både av si samtid, og også seinere, sett på som en spesiell musikant – en avlegger av Thelonious Monk i manges øyne og ører.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kult

Sjøl om det ikke har vært mange som har falt i Nichols-gryta, det som finnes igjen etter han er fem trio-sessions fra 1955- og 56 for Blue Note og ei innspilling for Bethlehem året etter, og ei svært viktig låt som Billie Holiday gjorde en schläger av – “Lady Sings the Blues”, så satt han kraftige spor i engere kretser. Blant hans store tilhengere i samtida finner vi blant andre Mary Lou Williams og Charles Mingus og seinere bassisten Buell Neidlinger og trombonisten Roswell Rudd. Og ikke minst vokalisten Fay Victor.

Skrevet tekster

Victor hadde en del kontakt med en annen Nichols-tilhenger mens hun bodde i Nederland, den unike pianisten Misha Mengelberg. Han “kvalitetssikra” hennes forsøk på å ta Nichols´musikk videre – hun hadde nemlig begynt å skrive tekster til hans låter – både innspilte og uinnspilte.

Etter at turen gikk tilbake til New York etablerte hun også bandet Herbie Nichols SUNG med alt- og barytonsaksofonisten Michaël Attias, pianisten Anthony Coleman, bassisten Ratzo Harris og trommeslageren Tom Rainey – alle dedikerte Nichols-fans.

Victor med sin unike vokale innfallsvinkel et sted mellom straight og ganske så fritt og med en personlig måtte å scatte på – noe forteller meg at hun har hørt et kvarter eller to på Betty Carter og Abbey Lincoln – og bandet, dette er nemlig en skikkelig kollektiv utflukt, har satt et flott lys på en skatt som nesten er glemt – eller som nesten aldri var huska.

Fay Victor – og Herbie Nichols – fortjener absolutt en ny runde med oppmerksomhet.

Grensa mellom folkemusikk og improvisasjon har ikke alltid vært like lett å oppdage – og hyggelig er det. Med sin elgitar tar Frederic Bech dette “samarbeidet” nok et skritt videre.

Finnes det ingen grenser for hva som kan gjøres med musikk? Svaret er heldigvis nei og Frederic Bech har vist med sin elgitar at folkemusikk så avgjort kan løftes frem og tolkes på strømgitar. Det er mulig noen tradisjonalister i folkemusikkmiljøet vil riste oppgitt på hodet – dem om det – men jeg føler meg rimelig sikker på at Bech, som en slags forlenger eller lillebror til Knut Reiersrud, kan være med å invitere nye generasjoner inn i dette landskapet med sine flotte tolkninger.

Rauland

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bech, som befinner seg midt i 30-åra, fikk fot for folkemusikk mens han studerte midt i folkemusikk-smørøyet, nemlig Rauland, for nesten ti år siden. Han valgte sang som hovedinstrument, men etter hvert fant han frem igjen strømgitaren og oppdaga raskt at det ikke var noe motsetningsforhold mellom folkemusikken han hadde blitt så fascinert av og elgitaren – snarere tvert i mot.

Herlig utflukt

Bech, som sjølsagt bor på Klokkarstua – mer folkemusikk blir det vel ikke over et stedsnavn – tar oss med på en utflukt som varer i en knapp halvtime og der repertoaret spenner over ti låter som i all hovedsak inneholder norsk folkemusikk, men med små avstikkere til både svensk og fransk tradisjonsmusikk samt en egen komposisjon også.

Bech har stor respekt for utgangspunktet i materialet han tar for seg. Samtidig tar han seg friheter og makter å legge mye av seg sjøl inn i tolkningene. Det har ført til at “Folk og rør” har blitt en original og spennende måte å tolke dette tidløse materialet på.

Den svorske kvintetten Friends & Neighbors har eksistert siden 2008. De låter tøffere og mer overbevisende enn noen gang.

Det å kalle Friends & Neighbors svorsk er nok en mild overdrivelse. Det eneste svenske bidraget er pianisten Oscar Grönberg, men han har nå bodd så lenge i Trondheim og Norge at jeg tipper han kan anlegge bart hvilken dag som helst – uansett så regner vi han for god trønder/nordmann nå. Så vanvittig bra og original er han nemlig som musiker.

De andre, det vil si Thomas Johansson på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer, hører hjemme på det samme nivået og at de har holdt sammen i godt over 15 år, uten en eneste forandring i lagoppstillinga, sier det meste om empatien og viljen og evnen til å utvikle uttrykket.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klar retning

Til tross for at bandet har vært gjennom ei solid utvikling gjennom de seks platene som har sett dagens lys siden 2011 med “No Beat Policy”, så har kohorten vært svært tro mot idealet som hele tida har befunnet seg rundt universene John Coltrane, Pharoah Sanders og Archie Shepp skapte på 60-tallet.

Denne gangen har alle fem bidratt på skrivefronten med Østvang som den flittigste med tre låter. Titler som “Cecil” og “Charles” – det deles ikke ut ananasbrus om man tipper korrekt etternavn – mer enn antyder andre store forbilder også og uttrykket til dette uhyre sammensveisete kollektivet tar oss med fra helt frie ekskursjoner til ganske så boppa landskap.

Høydepunkt

Hver gang postmannen har stukket innom med et nytt visittkort fra Friends & Neighbors så har det vist seg å være et nytt høydepunkt i bandets utvikling. Slik er det også med dette kapitlet som er innspilt i gymsalen i Halden, Athletic Sound – et kvalitetsstempel i seg sjøl når det gjelder strålende lyd.

Både kollektivt og individuelt er dette et band som hører hjemme svært høyt oppe på den internasjonale hylla. Dette er flotte og kompromissløse saker – det er bare å håpe at bandet holder sammen i 16 nye år.

Vokalisten Anne-Marie Giørtz er ikke blant dem som springer ned dørstokkene i platestudio i tide og utide. Nå er det åtte år siden sist og her er det på sin plass å melde at alle gode ting er tre.

Der de fleste har møtt Anne-Marie Giørtz de seineste åra er i den livsbejaende kohorten Trio de Janeiro. Sammen med troppsfører Tom S. Lund har hun vært med å spre uante mengder musikalsk glede over det det ganske land. Vi som har levd ei stund glemmer heller ikke på noen måte hennes gjennombrudd med “supergruppa” Ab und Zu som fortsatt står lengst fremme i platesamlinga mi. Det skal dog innrømmes at den er alfabetisk satt opp!

Solo

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel er det som solo-artist vi kanskje har kommet nærmest kjernen av hvem Giørtz er som uttrykksfull kunstner. Først ga hun oss “På egne vegne” i 2009 og fulgte så opp med “Capital Punishment for Cars” i 2016. Som på det forrige albumet så er det, med ett unntak, den amerikanske lyrikeren Fran Landesman som var bosatt i England mot slutten av sitt liv, som er premissleverandøren.

Landesman har vært en svært populær lyriker for sangere som Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan, Rickie Lee Jones og våre egen Radka Toneff. Årsaken er åpenbar: Landesman har noe høyst allmenngyldig og tankevekkende på hjertet som hun med få ord greier å løfte frem. Hva hadde skjedd hvis vi hadde gjort andre valg, er vel noe noen og enhver har tenkt på fra tid til annen.

Herlig samarbeid

Når Giørtz er så “heldig” at hun deler det meste med en av de største musikalske landskapsmalerne jeg vet om, Eivind Aarset, så har det ført til at de to har skapt nydelige neddempa stemninger rundt de seks diktene som Giørtz synger, eller ofte nesten resiterer, og som gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å være sikker på at man ikke mister en eneste detalj. Når så trommeslager, perkusjonist og diverse annet Anders Engen på sitt uhyre fintfølende vis tilfører akkurat de riktige detaljene, så har denne tredjerunden fra Anne-Marie Giørtz blitt akkurat så bra og så personlig som vi hadde forventa.

“You will be rewarded in heaven” synger Giørtz på “Rules for the Cleaning Lady”. Det vil absolutt være å håpe at hun får sin lønn her og nå – det fortjener hun.

PS Kunne Anne-Marie Giørtz være brydd med ikke å vente til 2032 med neste kapittel, så hadde det blitt satt stor pris på.

PS 2 Coverillustrasjonen til Iben Sandemose er så avgjort med på å gi plata en ekstra dimensjon.