Trommeslager i ultraklassen Paal Nilssen-Love og saksofonist/klarinettist i samme kategori, Ken Vandermark, har utforska nye landskap sammen siden 2002. Her får vi ble med dem på en lang turné i Japan i 2019. For en opplevelse!

Jeg har hatt gleden av å følge Paal Nilssen-Love (49) sin karriere siden begynnelsen av 90-tallet. Mer ekspressiv og kompromissløs musikant vet jeg nesten ikke om og allerede på begynnelsen av 2000-tallet uttalte Pat Metheny at han mente “Paal for president” var rett betegnelse etter at de hadde spilt en triojobb sammen med Arild Andersen i Molde. Den amerikanske sjelsfrenden til Nilssen-Love, Ken Vandermark (59), har jeg ikke et like nært forhold til, men tilstrekkelig til at jeg kan mene det omtrent samme som om Nilssen-Love. Dessuten så viser samarbeidet mellom de to i vel 20 år at de mener det samme om hverandre.

Viktige Japan

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl om både Nilssen-Love og Vandermark har hatt og har store deler av Tellus som scene, så har nok Japan en spesiell plass for begge. Om de ikke er der hvert eneste år så er det ikke så veldig langt unna og grunnen er åpenbart at det finnes et svært dedikert publikum for den typen fritt improvisert musikk som duoen har stått for helt siden den så dagens lys.

Fra 4. til 22. desember 2019 spilte duoen nesten daglige konserter både som duo og sammen med de japanske musikerne Akira Sakata (stemme, altsaksofon og klarinett) og pianistene Masahiko Satoh og Yuji Takahashi. Veldig mye av dette får vi være med på i denne sju cders praktboksen som byr oss på kompromissløse samtaler på et svært høyt nivå.

Her lyttes det, her utfordres det og her er det et samspill mellom sal og scene som vi sjelden opplever. Vi blir utfordra i heimen, men du verden som de to pluss pluss også utfordrer hverandre. Det er lett å høre at dette er musikk og et uttrykk de lever for – enkelt og greit.

Reiseskildring

For å gjøre denne opplevelsen – det er så mange stemninger og så mye dynamikk involvert her – ekstra minneverdig, så har Vandermark skrevet en 13 siders “reiseskildring” som gjør det ekstra spennende å bli med på turen. Den dreier seg sjølsagt om musikken, men også om publikum, arrangørene, reisene, møtene, maten og mye, mye mer.

Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark har altså holdt sammen i vel 20 år. Det er til å fatte og begripe og vel så det. Måtte samarbeidet vare i minst 20 kreative år til også.

Den canadiske gitaristen og oudisten Gordon Grdina er en usedvanlig spennende og allsidig musikant med et enormt vidsyn. Her kommer det to prov på det.

Dette er ikke mitt første møte med Gordon Grdina (47) og hans musikk. Det er derimot nok en bekreftelse på hvilken enorm bredde han har i sin musikkanskuelse og at han åpenbart ikke nekter seg noe som helst i sin søken etter det unike uttrykket. Det har han funnet frem til på mange måter.

Mange kilder

Grdina har henta hemningsløst fra kilder som fri impro, avantgarde jazz og tradisjonell arabisk musikk. Og sikkert mye annet også. Det har han altså gjort i en rekke konstellasjoner og satt sammen til noe ganske så unikt og med disse to prosjektene åpner han nye dører inn til sine univers.

The Marrow er en kvartett der Grdina, i dette tilfellet i alle fall, spiller utelukkende oud. Ikke så merkelig siden musikken er inspirert av persisk tradisjonsmusikk i en fusjon med improvisasjonsmusikk. Bandet består av bassisten Mark Helias og cellisten Hank Roberts og den iransk-canadiske perkusjonisten Hamin Honari. Her har de invitert med seg Honaris mor, vokalisten Fathieh Honari og, uten at jeg skjønner et ord av hva hun synger på farsi, så uttrykker hun seg og synger på et vis som gjør at jeg tror på henne.

De fem snakker sammen på tvers av bakgrunn og musikalsk fundament på et vis som gir en tro på at musikk kan føre noe svært godt med seg.

Heftig duo

Den tyske trommeslageren Christian Lillinger hørte jeg for første gang live i Molde i fjor sommer sammen med bandet Post Koma. Det tok ikke mange sekunder for å forstå at vi både musikalsk og visuelt hadde med en høyst original herre å gjøre.

I denne duoen, der Grdina spiller gitar og MIDI-gitar, som sørger for at han kan låte som nesten hva som helst, møter vi den lille kohorten i en slags rocka impro-utgave. Det er relativt korte låter som de enten har unnfanga sammen eller som Grdina har bragt til bordet.

Her er det bøtter og spann med energi og lytting av den avanserte typen. De to utfordrer hverandre og oss på et herlig vis og sørger for påfyll av det unike slaget.

Gordon Grdina er ei viktig stemme i moderne musikk. Det er på høy tid at noen sørger for at han står på ei norsk scene snart.

Inger Marie, som også reagerer hvis noen sier Gundersen, har fascinert meg helt siden jeg “møtte” henne for første gang for rundt 20 år siden. Det gjør hun så avgjort fortsatt.

Det er mange veier til målet. Det er definitivt Inger Marie et godt eksempel på. Hun har aldri vært i nærheten av verken jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo – men i godt voksen alder gjorde hun det hun bare “måtte” gjøre – hun kasta seg ut på 70.000 favners djup uten svømmevest og ga seg musikken i vold. Det skal vi være veldig glade for.

Big in Korea

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Five Minutes” er mitt sjette platemøte med Inger Marie og jeg har full forståelse for at hun ganske raskt fikk et stort publikum – ikke minst i Sør-Korea og etter hvert også i andre land i Asia. Hun synger med en ekthet og inderlighet i foredraget som er sjelden. Dessuten har hun så god tid – eller gir seg sjøl og oss god tid – at det er herlig bare å dykke ned i hennes svært så melodiske og vakre univers og bli der værende. Slik har det vært siden hun inviterte oss inn til seg den første gangen og slik er det fortsatt.

Espen Lind

Så vidt jeg vet er dette første gang hun har invitert med seg popsjef Espen Lind som produsent. Det har i alle fall vært et smart trekk og hun/han/de har funnet fram til ni mer eller mindre kjente låter med “Sailing”, “Wild Horses”, “Thank You Lord” og “Why Worry” som de aller mest kjente.

Alle kler Inger Marie og hennes personlige og flotte stemme perfekt og med arrangementene Lind & Co har kokt det hele ned til, så har det blitt en nydelig musikalsk utflukt egna til å la den store ro senke seg.

Litt enstonig

Med et uhyre empatisk lag med Lind på gitar, tangenter og litt bakgrunnsvokal, svært så viktige og tilstedeværende Torjus Vierli på tangenter, Tom Frode Tveita på bass, Martin Windstad på trommer og perkusjon, Kristian Frostad på pedal steel, lap steel og gitar samt krydder fra Erlend Viken på fele og Tore Johansen på trompet, så har Inger Marie fått akkurat det musikalske reisefølget hun hadde ønska seg. Det låter krem fra ende til annen.

Min smule innvending er at det hele låter litt enstonig. Alt foregår nemlig der nede i et nedpå stemningsleie som er usedvanlig vakkert og til ettertanke. Jeg hadde ikke hatt det minste mot et lite oppsprekk eller to som ville ha løfta alt rundt seg – for meg. Men misforstå meg rett – Inger Marie fascinerer meg like mye nå som hun gjorde da hun meldte sin ankomst på begynnelsen av 2000-tallet.

Trompeteren Ambrose Akinmusire er absolutt i tetsjiktet blant den “nye” amerikanske generasjonen. Det at han skulle dukke opp med en trio med the Bill Frisell og Herlin Riley så jeg uansett ikke komme.

I snart 20 år har Ambrose Akinmusire (41) tatt stadig nye store steg i retning seg sjøl og den desidert trompet-toppen i jazz hierarkiet. Det har han vist oss i en rekke konstellasjoner både som leder og som sidemann. Det er ikke lenge siden han gjesta kjempers fødeland som solist/gjest med Scheen Jazzorkester – noe som vekte stor åtgaum. Sist jeg hørte han live dukka han opp som “uventa” gjest med Gard Nilssens Acoustic Unity på Moldejazz – storveies det også.

Unik

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Årsaken til at Akinmusire har etablert seg helt der oppe har med hans unike personlighet i både spillet, tonen og måten han skriver musikk på. Alt dette skinner tydelig gjennom på “Owl Song” også der Akinmusire, som har nigerianske røtter på farssida, har skrevet åtte nye låter – to av dem direkte til sine nye medspillere.

Seks av låtene er på bassløs trio med Bill Frisell, som vil prege Moldejazz til de grader i sommer som Artist in Residence, og New Orleans-trommeslageren Herlin Riley, som har gjort seg bemerka ikke minst sammen med barndomskameraten Wynton Marsalis og Lincoln Center Jazz Orchestra. De to øvrige er på duo med enten Frisell eller Riley.

Nedpå og vakkert

Hele dette overraskende møtet med veteranene Frisell og Riley er en reflekterende og vakker ekskursjon der det lyttes og samtales på et sjeldent nivå. Frisell spiller både akustisk og strømgitar og fargelegger slik bare han kan. Riley tar med seg New Orleans og alt annet han har tilegna seg gjennom ei lang karriere til dette musikalske smorgasbordet og når Akinmusire nok en gang legger alen til sin musikalske vekst så har “Owl Song” blitt nok en manifestasjon av hva og hvem han er.

PS Noe gjenstår av Frisells program til Moldejazz i sommer. Her kommer et tips og ønske fra meg. Hadde vært noe!

Den unge og innovative norske trioen Damata er ute med sitt andre visittkort og den har tålt den solide marineringstida på et strålende vis.

Det er snart tre år siden jeg hilste på Damata første gang med debuten “What´s Damata”. Der var det totalt umulig å lese hva som stod på coveret, men musikken lot seg definitivt høre. Den var annerledes og unik og det var lett å skjønne at Karl Erik Horndalsveen på bass og synther, Torstein Slåen på gitar, synther, vokal og vibrafon og Ola Øverby på trommer, synther og ymse tangenter, var på god vei mot noe høyst spesielt.

Opp til overflata

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De tre gutta fra jazzmetropolene Nøtterøy, Otta og Hedal har, så vidt jeg har skjønt, møtt hverandre rundt miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo og forteller oss med all ønskelig tydelighet at jazztalentene kommer fra stort sett alle knatter og knøs etter hvert. Ingenting er hyggeligere enn det.

Pågangen på postkassa mi er fra tid til annen ganske enorm. Det fører til at mange skiver aldri når opp til overflata, mens andre må vente både lenge og vel før det skjer. Siden det i all hovedsak ikke dreier seg om døgnfluemusikk så gjør det ikke så veldig mye om det tar litt tid og “Vannsklie” befinner seg avgjort i den kategorien.

Stor spredning

Vi har med tre sultne og frisinna unge herrer å gjøre som som blant annet nevner Jon Balke, Maria Kannegaard, My Bloody Valentine og Aphex Twin som referanser og da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert inn i et særdeles mangefasettert landskap.

Slåen er hovedkomponisten, men de to andre har også bidratt i større eller mindre grad også på den fronten og at det er tre edsvorne unge menn som vil den samme veien og som tydeligvis har store ører og trives i hverandres selskap er lett å begripe.

Dette er altså musikk som spenner opp et schwært lerret fra rocka saker til frimpro og Damata gir oss i enda større grad enn på debuten klare prov på hvor unikt dette kollektivet er. Tøft er det!

Og så er det mulig å lese hva som står skrevet på coveret. Fremgang på alle områder!

Multiinstrumentalisten Steven Lugerner er et totalt nytt bekjentskap. Han trenger ikke lang tid på å fortelle at han har noe spennende og høyst personlig å melde.

Det bør jo ikke komme som noen stor overraskelse at det finnes mye og spennende jazzmusikk i en storby som San Francisco. Likevel er det slik at den befinner seg et stykke utenfor jazzens episenter – i alle fall for oss her til lands. Nå er det slik at sånne som meg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner fra agenter som har det som jobb å spre det gode budskap. Hadde det ikke vært slik så hadde neppe Steven Lugerner og hans SLUGish Ensemble funnet veien til mi postkasse og mine høyttalere.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Steven Lugerner (35) er en bassklarinettist, barytonsaksofonist og fløytist som skriver musikk for og leder SLUGish Ensemble. Dette er bandets tredje utgivelse og at Lugerner både har funnet fram til et eget uttrykk og en gjeng som har skjønt hva og hvor han vil, hersker det liten tvil om.

Krysser grenser

Lugerner unnfanga denne musikken i stor grad i løpet av sin daglige spaserturer rundt om i San Francisco under pandemien. Alle jobber og all undervisning forsvant og, som så mange andre, så kjente Lugerner på en ensomhetsfølelse i denne perioden. Uansett så førte det i alle fall til mye flott musikk inspirert av det han opplevde mens sugde inntrykk fra storbyen til seg.

Lugerner er inspirert av alt fra Steve Reichs store ensembleverk fra 70-tallet til det han kaller for heavy West Coast-sounding hardcore-mathy-alt-rock og veldig mye mer. Uten at jeg skjønner hva det eksakt betyr, så mer enn aner jeg det etter å ha hygga meg med “In Solitude” en rekke ganger.

Noen som definitivt har skjønt det er hans medsammensvorne Steve Blum på synther, Giulio Havier Cetto på bass, Michael Mitchell på trommer, Justin Rock på gitar og Javier Santiago på piano. De er alle med på ideene og visjonene til Lugerner og både kollektivt og solistisk skapes det spennende og annerledes landskap hele veien.

Steven Lugerner og SLUGish Ensemble er så avgjort verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Duoen We Met In June gir oss vakker popmusikk med masse følelser. Musikk det er lett å trives med.

Det kommer mye fint fra bygdene nå til dags. Duoen We Met In June, med Sara Rose Zadig fra Dale i Sunnfjord og Gjest Ingeson Kvåle fra Sogndal – begge i begynnelsen av 20-åra – er et nytt, strålende eksempel på det.

Det skal innrømmes at dette ikke er musikk jeg oppsøker ukentlig, men gode platepushere sørger fra tid til annen for at nysgjerrigheten blir tilstrekkelig vekka og denne gangen var det så absolutt verdt det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De to unge vestlendingene, som i hovedsak synger og spiller gitar, har funnet musikken sammen. Ikke nok med det: de har også funnet hverandre og noe forteller meg at det var denne rekkefølgen: kjærester først og så vokste musikken frem.

Flott klang

Sara Rose Zadig har en vakker klang i stemma si og løfter frem tekstene om kjærlighet og nærliggende herligheter på et fint vis. Når hun så sammen med kjæresten har skrevet ti fine låter i et visepop/americana-landskap, så har duoen absolutt det i seg som skal til for å snakke til et stort publikum.

De to har alliert seg med en rekke strålende musikanter, blant andre Bjørn Holm og Thomas Gallatin, og gir oss et kjærlighetsprov på at disse to bør vi vente oss mye av i åra som kommer. Dette er nemlig lovende og vel så det.

Den finske trompeteren Verneri Pohjola har vokst seg til å bli ei helt unik stemme. I mine ører er han muligens den fremste eksponenten for jazz fra Finland og her kommer nok en bekreftelse på det.

Verneri Pohjola (46) kommer fra ei særdeles musikalsk slekt og det lå nok i korta at det skulle bli musiker av han. Vi som har levd ei stund husker spesielt hans far, den ikoniske multiinstrumentalisten og ikke minst bassisten Pekka Pohjola (1952-2008), som mange forbinder med rockebandet Wigwam.

Sin egen vei

Sjøl om det var mye musikk i genene og oppveksten til Pohjola, eller kanskje akkurat derfor, så har Verneri hele tida staka ut sin egen kurs. Jeg har på ingen måte full oversikt over alt han har foretatt seg, men Edition-utgivelsene hans “Pekka”, “Animal Image” sammen med trommeslageren Mika Kallio, og “The Dead Don´t Dream”, forteller oss om ei klar og tydelig retning et godt stykke bortenfor den nordiske- og ECM-estetikken.

Flott tone

Med sin flotte, varme og svært så uttrykksfulle tone så inviterer Pohjola oss inn i et melodisk univers som henter elementer fra en rekke kilder. Av og til er musikken melankolsk og ettertenksom, av og til er den rocka og utadvendt – hele tida er Pohjola og trompeten hans retningsgiveren.

Denne gangen har han invitert med seg et solid a-lag bestående av Kit Downes på piano, Jasper Høiby på bass, Olavi Louhivuori på trommer og Tuomo Prättälä på programmering og synther pluss gjesteopptredener av blant andre gitaristen Raoul Björkenheim og saksofonisten Linda Fredriksson.

Til sammen har de skapt herlige, tøffe og personlige landskap der Verneri Pohjola igjen forteller oss hvilken eminent trompeter, komponist og retningsgiver han er.

Pianisten, komponisten og bandlederen Espen Eriksen har på sett og vis skapt sin egen nisje. Den er det svært behagelig å oppholde seg i.

Espen Eriksen (50) har ikke fulgt den tradisjonelle veien via enten jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo fram til “verdensherredømme”. Jovisst har han studert musikk på universitetet i Oslo, men han har i stor grad fulgt sin egen plan fram til der han er i dag. Og det er et vakkert sted å være.

Marinering

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“As Good As It Gets” er vel den sjuende trioskiva siden debuten i 2010 og den tredje med den strålende engelske tenorsaksofonisten Andy Sheppard, som mange vil kjenne igjen fra trioen til salige Carla Bley. Den har blitt liggende til marinering noen måneder her i heimen på grunn av enorm pågang, men den har så avgjort tålt ventetida på aller beste vis. Det Eriksen & Co gir oss gjennom hans sju komposisjoner er nemlig så tidløs musikk som vel tenkelig og kan plukkes frem igjen om tre måneder eller om tre år og ha det samme friskhetstempelet på seg.

Egen sjanger

Espen Eriksen er en melodiker og lyriker av rang. Uttrykket i låtene og trioen hans er ganske så unorsk – kanskje fordi han ikke har gått den vanlige løypa som de fleste andre norske toppjazzister?

Dessuten har det empatiske reisefølget vært det samme fra tidenes morgen i trioen: Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass. De vil den samme veien og de snakker det samme språket. Når så møtet med toppsaksofonist Andy Sheppard skulle vise seg å være mye mer enn et engangsmøte på en klubbjobb, så har dette blitt en kvartett som av fullt forståelige årsaker har fått et solid fotfeste rundt om på kloden.

Espen Eriksen har hatt og har ei flott retning på karriera og musikken sin. Her kommer det nok en bekreftelse på.

Den danske pianisten Jacob Anderskov har fascinert meg med originale løypemeldinger ved en rekke anledninger. Det fortsetter han med med sin tolkning av den stolte danske høyskolesangboka.

Jacob Anderskov (48) har med sine vel 25 plater under eget navn fortalt oss at han er ei uhyre spennende og original stemme. Både som pianist, komponist og bandleder er han en av de viktigste retningsgiverne i dansk jazz. Det fortsetter han definitivt med å være etter “I Sang” også. Denne gangen tar han nok en u-sving – absolutt overraskende for meg i alle fall og ganske sikkert for mange i eget hjemland også.

Folkemusikk

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Både i Norge og Sverige har vi en sterk folkemusikktradisjon. En tradisjon jazzmusikere på begge sider av Kjølen har vært flinke til å gå inn i og til å videreforedle. Den typen tradisjon har de ikke i Danmark. Det de derimot har, som vi ikke har, er den flotte og sterke tradisjonen som kommer fra slutten av 1800-tallet og som de kaller Højskolesangbogen. Der finnes det sanger som “alle” dansker har et sterkt forhold til og som de fleste også kan være med å synge til. Det er deler av denne tradisjonen Anderskov har tatt for seg her og som han gir helt ny drakt sjøl om han gjør det med den største respekt.

Åpne nye dører

Anderskov har tatt for seg ti låter som altså er til dels svært kjente for hans landsmenn. Som covertekst-forfatter Kresten Osggod sier: her strekkes formene, forventningene splintres og flere steder foregår det mer enn én musikalsk virkelighet samtidig. Det er godt oppsummert og Anderskov har på et uhyre personlig vis makta å ta med seg dette tradisjonsstoffet inn i sin samtidsmusikalske improvisasjonsverden.

Med seg til å skape disse nye universene har han invitert med seg trompeteren Kasper Tranberg, trommeslageren Jakob Høyer, effektmakeren Soffie Viemose som sammen med Jakob Munch også sørger for to helt helt forskjellige vokale innfallsvinkler. På ett av spora sørger Hospitalskoret Cartilago også for et helt spesielt krydder.

Jacob Anderskov forteller oss her både som pianist og visjonær at han er en ustanselig søkende og finnende musiker som nok en gang åpner nye, spennende dører.