Gaute Storsve er en spennende og interessant musiker med mange jern i ilden. Her tar han oss med på et møte mellom Maya-kulturen, latinsk musikk og impulser fra nordisk jazz. Ikke hverdagskost akkurat.

Komponist, gitarist og igangsetter Gaute Storsve har bevegd seg i ytterkanten av norsk jazzliv og tilliggende herligheter i en årrekke både med sin egen trio og bandet Weserbergland. Han har fascinert meg med å gå sine egne veier, åpne nye dører og dermed skue videre. Det fortsetter han absolutt med denne gangen også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Maya-kulturen

Utgangspunktet for denne musikalske og kulturelle utflukten er Storsves store fascinasjon for Maya-kulturen og arkeologi i rundt 25 år. Det er en stor, viktig og fantastisk kultur som går mange tusen år tilbake og som for svært mange har gått i glemmeboka – eller kanskje aldri har vært på plass i minneboksen.

Fusjonen

Med Maya-kulturen og kunnskapen om den som fundament, har Storsve skrevet musikk med sterke latinske bindinger, men samtidig har han ikke glemt hvor han kommer fra. Med et unikt lag bestående av Petter Barg på elbass, den cubanske perkusjonisten Angel Terry Domech, med fartstid fra legendariske Buena Vista Social Club, Vetle Adrian Larsen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner, Ingrid Berg Mehus på fiolin samt Patricia Morales på vokal på ett spor, og han sjøl på ymse gitarer, har det blitt en vakker og annerledes utflukt i grenseland vi sjelden blir invitert til.

Gaute Storsve forteller oss nok en gang at han har noe originalt og spennende å fare med.

John Surman har i flere tiår vært blant mine store favoritter. Også i godt voksen alder bekrefter han sitt mesterskap med et flott nytt band.

Sjøl om den engelske sopran- og barytonsaksofonisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen John Surman (79) sitt favorittlag Stabæk rykka ned i fjor, så beholder han sjøl så absolutt sin posisjon i jazzens Premier League med svært god margin. Noen synes kanskje det er en smule merkelig at en verdenskjent engelsk musiker er Stabæk-supporter, men den enkle forklaringa er altså at Surman er bosatt kun et langt frispark fra Nadderud stadion, Stabæks hjemmebane.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tonen

Tre sopransaksofonister tar det meg et hundredel av et sekund å kjenne igjen. Det er Jan Garbarek, Wayne Shorter og John Surman. Det sier en hel del om på hvilket nivå sistnevnte befinner seg for meg: helt der oppe. Slik har det vært leeeenge og slik er det fortsatt.

Surman har møtt oss i en rekke settinger opp gjennom åra – alt fra solo til store ensembler. Uansett så har Surmans unike personlighet, tone og varme satt sitt preg på musikken og det fortsetter den med.

Nytt band

Sjøl om Surman kan benytte kollektivtrafikk med honnørbillett, og har gjort det i mange år, så har han på ingen måte slutta med sitt kreative og spennende musikalske korstog. Til sitt relativt nye band med den strålende unge engelske gitaristen Rob Luft, våre egne Thomas Strønen på trommer og Rob Waring (han er opprinnelig amerikansk, men vi synes avgjort han er norsk etter mange tiår her) på vibrafon – like personlige og uttrykksfulle som Luft begge to, så tok Surman med seg ti nye låter/skisser til legendariske Rainbow Studio i Oslo.

Der lot han de tre andre få kle musikken slik de synes det passa best uten strenge kjøreregler og du verden som de har funnet frem til nydelige og unike innfallsvinkler.

Musikken er melodisk, luftig, søkende, vakker, ofte nedpå og hele tida veldig surmansk, noe som er et voldsomt kvalitetstegn i mi bok. Og så den fantastiske tonen til Surman da – og ikke bare i sopranen. I alle horna! John Surman rykker aldri ned!

PS Up Argyle og De blaa! (Jeg vet den er intern, må det får gå!)

Pågangen av musikk fra de fleste verdenshjørner gjør at ganske mange blir liggende til marinering både lenge og vel. Noen tåler marineringa bedre enn andre og Martin Miguel Almagro Tonnes debutskive hører hjemme i den kategorien.

Gitaristen Martin Miguel Almagro Tonne (32) er en musikant jeg har hørt mer om enn jeg har hørt. Med fasit i ørene var det så avgjort på tide å få gjort noe med dette misforholdet. Almagro Tonne er definitivt en musikant med ei egen stemme og som tydeligvis går sine egne, spennende veier.

Eget univers

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har jeg skjønt det rett – det hender – så er Almagro Tonne fra Oslo, men som så mange andre har han avtjent sin jazzikalske verneplikt på jazzlinja i Trondheim. Der blir de ustanselig oppfordra til å følge drømmen – oppsøke kicket – og det virker det som vår mann har lykkes kraftig med på sitt aller første visittkort.

Jovisst er Almagro Tonne en jazzmann – han gir oss faktisk en usedvanlig personlig versjon av Cole Porters legendariske “Love for Sale” – men han henter så avgjort inspirasjon fra en rekke andre kilder også. Presseskrivet hevder blant annet at her finnes det spor både av gritty lo-fi og krystallinske hi-fi-toner. Jeg ser absolutt ikke bort fra at det stemmer, men må i min uvitenhet innrømme at jeg ikke aner hva det er. Det jeg derimot aner er at her finnes det spennende elementer fra om ikke det meste av moderne, kompromissløs musikk, så i alle fall mye.

Mye eget

I tillegg til å ha skrevet det meste av musikken og produsert herligheten, så spiller også Almagro Tonne en rekke andre instrumenter enn gitar: tangenter, trommemaskiner, elbass, vokal og sampling står også på menyen. Når han i tillegg har fått framifrå assistanse fra saksofonist Karl Hjalmar Nyberg, trommeslagerne Hans Hulbækmo, Axel Skalstad og Henrik Lødøen, bassist Martin Morland og trompeter Lyder Røed, så har han fått tilsatt akkurat det krydderet han hørte for seg mellom 2020 og 2022, da musikken blei unnfanga.

Tøft og personlig

Alle musikanter med jazzikalske ambisjoner er ustanselig på leiting etter si egen stemme, sitt eget personlige uttrykk. Martin Miguel Almagro Tonne har kommet svært langt i sin søken. “Perita” har faktisk blitt som ei lita åpenbaring som forteller oss at kongeriket er besjela en gitarist – og mye mer – som allerede med debuten forteller oss at her har vi med ei stemme å gjøre som bør følges med argusører i åra som kommer.

Ikke hørt om gitaristen Will Bernard eller klarinettisten og vokalisten Beth Custer? Da er vi nesten to. Uansett så anbefales det å bruke hyggetid sammen med den unike duoen.

Når jeg sier/skriver nesten to så er det fordi jeg hørt Bernard for flere år siden på skiva hans “Medicine Hat” – den gang med en ganske så straight kvartett. Det er ganske langt fra den utgava vi får møte her av gitaristen som blant andre har samarbeida med Charlie Hunter, John Medeski, Bill Laswell, Dr. John og Tom Waits – en meget allsidig gitarist der med andre ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Unikt samarbeid

Beth Custer, som spiller både bassklarinett og straight klarinett i tillegg til å synge, kommer fra en noe annen musikalsk verden. hun har jobba mye med tradisjonsmusikk og skrevet mye for film og dans, men er absolutt ikke ukjent med et jazzuttrykk heller.

Her møtes de to i et landskap der de har skrevet nesten all musikken sjøl – hver for seg, bortsett fra tradlåta “John Brrown´s Body”.

Det har ført til fine og spennende samtaler i et neddempa leie der det er minst like mye amerikansk folkemusikk som i jazz i det.

“SKY” har blitt et fint lite pusterom i et univers kanskje ikke så mange av oss kjenner fra før.

Endelig er Erlend Skomsvoll tilbake og nå med høyst personlig triomusikk.

Erlend Skomsvoll (54) har gleda oss siden 90-tallet med sin allsidighet og ustoppelige kreativitet. Stabæk-supporteren har hatt fingra og hjernen sin borti mangt og mye – ikke minst arrangering og ledelse av Trondheim Jazzorkester for og med giganter som Chick Corea og Pat Metheny og åresvis i og med den flotte kvartetten Come Shine. Skomsvoll har på ingen måte begrensa seg til jazz – han har faktisk vunnet Spellemannpris innen klassisk musikk også. Likevel er det slik at jeg har tatt meg i å savne pianisten Skomsvoll fra tid til annen. Kanskje er det slik at Skomsvoll også har savna pianisten aldri så lite?

Endelig trio

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det hevdes blant mange jazzhoder at den ultimate utfordringa for pianister er trioen. Den oppfordringa fikk unge Skomsvoll allerede på begynnelsen av 90-tallet av ikonet Svein Finnerud. Jeg skal ikke antyde at Skomsvoll har tungt for det, men det skulle altså ta vel 30 år før han fulgte “beskjeden” fra Findus, som han sjelsfrende Bjørnar Andresen kalte han. Når han først gjorde det, så forteller han oss at det i løpet av disse tiåra så har det vokst fram et helt unikt triouttrykk.

Artig skrue

Erlend Skomsvoll har alltid vært en morsom og original skrue som på sitt barbeinte vis, om det er på en liten jazzklubb i Norge eller på Blue Note i New York, gjennom sitt musikksyn har løfta fram et helt personlig univers med masse humor i. Det gjør han har med sin ferske trio også.

Her gir han oss et dusin flotte låter i mange slags stemninger, men hele tida med det veldig skomvollske som han er helt aleine om. I cd-heftet skriver han også noen skomvollske ord om hver låt med det samme skråblikket som også skinner gjennom i musikken.

Ny trio

Bassist Roger Morland og trommeslager Knut Aalefjær – den første et svært positivt og nytt bekjentskap for meg, den andre en meget allsidig og særdeles lyttende fargelegger, kler Skomsvolls musikk og visjoner på et perfekt vis.

Det har med andre ord ført til Svein Finnerud til slutt fikk det som han ville. Han fikk dessverre aldri høre det – det skal vi andre være veldig glade for at vi har fått muligheten til.

Den unge danske trioen Little North er strålende. Det er også den norske trompeteren Oscar Andreas Haug. Til sammen er de ofte fantastiske.

Det er bare et knapt år siden jeg hørte trioen Little North for første gang med det fine visittkortet “Wide Open”. Bandet hadde møtt hverandre i løpet av studietida og slapp sitt første album i 2020. Både pianist Benjamin Nørholm Jacobsen, trommeslager Lasse Jacobsen og bassist Martin Brunbjerg Rasmussen befinner seg i begynnelsen av 30-åra og har skaffa seg et godt, ungt publikum også et bra stykke utenfor jazzmenigheta. Den sterke melodien som preger Little Norths musikk, den sangliknende karakteren og de vakre stemningene kan godt være mye av grunnen til dette.

Ny venn

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den unge danske trioen Little North er strålende. Det er også den norske trompeteren Oscar Andreas Haug. Til sammen er de ofte fantastiske.

Den mer enn lovende trompeteren Oscar Andreas Haug (24) har vist seg frem i en rekke sammenhenger de seineste åra, blant annet i Bliss Quintet, Dafnie og Tuva Halse Quintet. Der har han fortalt alle med åpne ører og andre tilgjengelige sanser at han er en uttrykksfull musikant med ei uhyre personlig stemme allerede. Jovisst har han henta inspirasjon fra våre føringsoffiserer på hornet som Nils Petter Molvær, Per Jørgensen, Arve Henriksen og Mathias Eick, men til tross for sine relativt få år på Tellus fremviser han en modenhet som langt overgår hans alder.

Etter å ha fullført sin førstegangstjeneste på jazzlinja i Trondheim, satte Haug kursen for København og videre studier ved Rytmisk Musikkonservatorium. Der møtte han blant andre trommeslager Lasse Jacobsen og de to spilte inn en tape på øvingsrommet med Little Norths materiale for den nye skiva. Det var Jacobsen så begeistra for at han tok den med til de to andre – de var åpenbart like begeistra.

Tre til fire

Little North-gutta blei raskt enige om å invitere med seg Haug på debutskiva si på det tyske storselskapet ACT. Det skulle vise seg å være en svært klok avgjørelse. Little Norths åtte kollektivt skapte låter, der tittellåta minner meg om Burt Bacharachs udødelige “Alfie”, har garantert fått et ekstra løft med Haugs nydelige, luftige og stadig søkende trompettone og de tre bolde dansker har tydeligvis latt seg inspirere til å strekke seg ytterligere i retning sitt melodiske og stemningsskapende ideal.

Fremtida?

Både Little North og Oscar Andreas Haug vil helt sikkert fortsette sine karrierer hver for seg i åra som kommer. Til tross for det bør de absolutt videreføre dette samarbeidet – det har nemlig ført til usedvanlig vakker og stemningsfull musikk.

Det begynner å bli noen år siden jeg møtte Emilie Storaas første gang i duoen Kjemilie med pianisten Kjetil Mulelid. Nå har hun tatt flotte, nye steg.

Når du heter Storaas og har en far som heter Vigleik, så måtte det kanskje gå denne veien – det måtte bli musikk. Og med en slik oppvekst så kunne det ikke ende med at kvalitetslista blei lagt lavt heller. Forrige runde hørte vi henne på kav trøndersk – nå er det engelsk som står på kjøreplana.

Sakte

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her gir Emilie Storaas (32) oss åtte låter som har fått lov å vokse sakte frem. De har tatt form etter som Storaas har fått stadig større tro på seg sjøl både som låtskriver og som artist og med fasit i ørene så har hun all grunn til det.

Storaas forteller oss at hun er en historieforteller som både krever og fortjener å bli lytta til – hun har noe å melde og det skinner så tydelig gjennom når det er sårbarhet, håp og om det å være god nok som er viktige og gjennomgående temaer. Dette og mer til får hun formidla på et flott og inderlig vis – jeg tror på henne.

Flott reisefølge

Om det er i landskap med visejazz, scifi-pop, indie eller som her med et personlig pop-uttrykk, så viser hele tida Storaas oss et særpreg. Denne gangen har hun fått svært god hjelp av produsent og multiinstrumentalist Kyrre Laastad til å lage et univers som er hennes eget. En annen multiinstrumentalist, Håkon Brunborg, sørger for enda mer krydder. Andre fra det svært så oppegående miljøet rundt jazzlinja i Trondheim er også hjertelig tilstede på noen av spora – akkurat der det passer.

Emilie Storaas skal lyttes til.

Det danske plateselskapet April Records er et kvalitetsselskap med stor bredde. Det viser de nok en gang med bandet Kalaha der den musikalske gumboen består av en rekke spennende ingredienser.

Det danske bandet Kalaha har eksistert siden 2013, men er likevel et nytt bekjentskap for meg. Mange priser har kommet bandets vei og jeg har ikke problem med å skjønne at de kan snakke til et ganske stort og sammensatt publikum.

Musikken, som nesten uten unntak er kollektivt unnfanga, henter inspirasjon fra samba, anatolisk rock, afrikansk highlife, ørkenblues og vestlig elektronisk samtidsmusikk – og garantert mye, mye mer. Skulle man få en idé om at dette låter annerledes enn det aller meste som har kommet ens vei tidligere, så stemmer det på en prikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjente navn

Sjøl om bandet er nytt for meg, så kjenner jeg godt til trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Emil de Waal og ikke minst gitaristen Niclas Knudsen – godt kjent her hjemme fra den heftige trioen Ibrahim Electric. Ellers består kvartetten av Jens “Rumpistol” Berents Christiansen på allehånde tangenter og synther og Anders Stig Møller på basser og synther. Til sammen skaper de lydlandlandskap og stemninger de er ganske så aleine om.

Sjangefritt

Dette er garantert et band som kan snakke både til et rocka publikum og til jazzpublikum med åpne ører og andre åpne sanser. Det er melodisk og rytmisk spennende musikk der det sjelden er vanskelig å finne frem til eneren. Alt er ikke like spennende for mitt mottaksapparat, men du verden som det er mulig å hygge seg med Kalaha og “Nord Havn” – inspirert og innspilt i Københavns Nordhavn der mange av titlene på sporene er henta fra.

Noe forteller meg at Kalaha er et heftig liveband, men også i heimen egner de seg ypperlig.

Med sjeldne mellomrom dukker de opp. De som har dette helt spesielle. Det udefinerbare. Låtskriveren og vokalisten Sara Fjeldvær hører hjemme i den kategorien.

“Are We All Like This” heter åpningssporet på “Stars” – Sara Fjeldværs andre album. På det retoriske spørsmålet kan det svares et klokkeklart nei: det finnes svært få i samme kvalitetskategori som 24 år unge Fjeldvær fra øya Hitra på Trøndelagskysten. I noen år har hun vært bosatt i Trondheim og sugd til seg masse kunnskap vil jeg tro fra den sagnomsuste jazzlinja i den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd. Her snakker vi nemlig om et helt spesielt talent.

Cosmic Swing

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Debutskiva til Fjeldvær, som skal ha vokst opp i et svært musikalsk hjem, gikk meg dessverre hus forbi. Mitt eneste møte med henne før “Stars” inntok heimen var som en del av Cosmic Swing Orchestra, det heftige store bandet leda av Petter Dalane og som også har sitt utspring i det herlige miljøet rundt jazzlinja. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at her lå det en skatt skjult, men etter å ha tilbragt kvalitetstid med “Stars” er jeg altså ikke i tvil lenger – Sara Fjeldvær er og har ei helt spesiell stemme.

Ikke den eneste

Sara Fjeldvær er langt i fra den eneste som har lagt ut på ei suksessfull popkarriere med jazzlinja som bagasje. Det er vel nok å nevne Ingrid Helene Håvik i Highasakite og Emilie Nicolas – vi snakker altså noen av kongerikets aller mest unike popstemmer. Kommer Sara Fjeldvær dit også? Jeg er blant verdens dårligste på å forutse hva og hvem som blir en hit, men finnes det noen form for rettferdighet så bør Fjeldvær ta betydelige steg opp til de nevnte.

Historieforteller

Fjeldvær er en historieforteller av rang – jeg tror på hvert eneste ord hun synger. Når hun så har ei personlig stemme med stor bredde og dybde i seg som gjør at hun kan uttrykke akkurat det hun vil, så blir hun også en sjelden formidler.

Når hun så forteller oss i løpet av disse elleve låtene at hun er en svært langt framskreden låtskriver med en modenhet som, om jeg ikke visste bedre, skulle tilsi at hun hadde levd mye lenger enn de 24 åra som passet hennes tilsier, så begynner det å bli veldig mye som faller på plass. Her står faktisk perlene i kø.

Når hun så har alliert seg med med gode venner fra jazzlinja som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre, men om god musikk, som Amund Storløkken Åse, Alexander Riris, Øyvind Leite, Vegard Bjerkan og Tuva Halse, så har reisefølget og innpakninga blitt akkurat så bra som talentet og musikken til Sara Fjeldvær fortjener.

Sara Fjeldvær leverer på et skyhøyt som vokalist, låtskriver, formidler – hva det enn måtte være. Hun er allerede ei stjerne i mi bok.

Det trenger absolutt ikke bli hjemmeseier og tre poeng når to framifrå kollektiv setter hverandre stevne. Det har det likevel blitt når Scheen Jazzorkester møter Cortex og når Thomas Johansson har skrevet musikken.

I kjølvannet av Trondheim Jazzorkester har det vokst frem flere store ensembler rundt om i landet. Det er sjølsagt særdeles hyggelig – ikke minst når de ofte byr på veldig spennende og original musikk. Scheen Jazzorkester er et ypperlig eksempel på akkurat dette og ved flere anledninger har de samarbeida med både nasjonale og internasjonale storheter – noe som har ført til flere høydepunkt.

Heldigvis har de ikke glemt at også i egne rekke finnes det usedvanlig mye kvalitet å spille på. Det viste seg blant annet med utgivelsen “As We See It…” som kom i 2019 og som var basert på komposisjoner gjort av Skiens, unnskyld Scheens, og Jazzorkesterets egen framifrå trompeter Thomas Johansson.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nok et steg

Med årets utgivelse, nok en gang på det portugisiske kvalitetsselskapet Clean Feed Records, har de bolde grenlendere tatt det hele et steg videre. Nå er det bandet Cortex, som Johansson har vært et svært sentralt medlem av siden starten, som møter SJO i et nytt bestillingsverk.

Johansson, som også spiller fast i SJO, kjenner sjølsagt begge bandene ut og inn og vet eksakt hvilke knapper som skal trykkes på for at det skal skje spennende ting. Det har han til de grader gjort og i løpet av de fem ganske så lange låtene, som vi blir servert fra en konsert på Hamar Teater, så oppstår det ofte magi i disse møtene.

Møter

Der man kanskje kunne være redd for kollisjoner, har det heller blitt flotte utfordringer som bringer de “to” videre. Her er det bøttevis av respekt for hverandre og en gjeng med langt framskredne lytteegenskaper som bringer Johanssons melodiske, rytmiske og dynamiske ideer videre. Spesielt morsomt er det å oppleve trommeslagerne Audun Kleive og Dag Erik Knedal Andersen som aldri går i veien for hverandre, men som derimot driver det hele fremover på et unikt vis.

Thomas Johansson lager veldig fin og samtidig utfordrende musikk. Han skriver, som Duke Ellington, for musikanter han kjenner og han får dermed det beste ut solister som saksofonistene André Kassen og Kristoffer Alberts, trombonisten Guro Kvåle, organisten Rune Klakegg og ikke minst – seg sjøl!

Sjølsagt hadde det aller beste vært å oppleve Scheen Jazzorkester og Cortex i levende live. Det nest beste er å få de på besøk i stua – så mange ganger man måtte ønske det. Tøft er det!