¡BangBang Watergun! er et herlig, ungt og Oslo-basert band som henter inspirasjon fra kilder som hip-hop, jazz og rock.
¡BangBang Watergun! – en unik kohort.
Jeg slutter altså ikke å la meg imponere over tilveksten av nye band, nye musikere og nye uttrykk i det spennende landskapet der diverse stilarter setter hverandre stevne.
I alle slags nevnte grenseland, og sikkert noen andre også, møtes altså vokalist Ragnhild Moan, tangentist David Andreas Emhjellen Paulsen, gitarist Ask Vatn Strøm, bassist Erlend Tredal og trommeslager Sigmund Vestrheim.
Bortsett fra Vatn Strøm er alle nye navn og bekjentskaper for meg, men det tar svært få runder i spilleren å slå fast at vi har med svært langt framskredne unge musikere som trives veldig i hverandres selskap å gjøre og som skaper usedvanlig varm, vennlig og livsbejaende musikk.
Har jeg skjønt det rett så er all musikken unnfanga kollektivt mens Moan og Tredal har skrevet tekstene. Bandet fungerer strålende sammen – de vil den samme veien og her er det kohorten i større grad enn den enkelte som betyr mest.
¡BangBang Watergun! har noe helt eget – Moan er ei flott ny stemme som fronter det hele med sin varme og uttrykksfulle stemme. Det er helt sikkert et supertøft liveband også, men enn så lenge så fungerer det strålende i heimen også.
Gitaristen Jeff Parker, bassisten Eric Revis og trommeslageren Nasheet Waits er hver for seg spennende herrer på øverste hylle. Til sammen har de skapt en unik trio med ditto musikk.
Eric Revis, Jeff Parker og Nasheet Waits – en usedvanlig spennende trio.
Jeff Parker er en musikant jeg har hørt mye mer om enn jeg har hørt. Hans bidrag til det heftige postrock-bandet Tortoise har satt store og viktige spor, men han har også bidratt i en rekke mer jazzprega konstellasjoner. Eric Revis er en av de sentrale bassistene over there de seineste tiåra blant annet med Betty Carter og ikke minst sammen med Branford Marsalis og i bandet Tarbaby. Nasheet Waits, med 60-talls trommeslager Freddie Waits med en rekke Blue Note-innspillinger på samvittigheten som opphav, har i høy grad bidratt til at Jason Moran har etablert seg i det aller øverste sjiktet.
Likevel så jeg ikke denne trioen komme sammen. Kanskje skyldes det uvitenhet fra min side, men jeg ante faktisk ikke de tre befant seg under den samme “paraplyen”. Men du verden som de gjør det!
Innspillinga blei gjort allerede for seks år siden og har på alle måter tålt marineringa godt. Det de tre, jeg aner faktisk ikke om det er fast band eller om dette er resultat av av noe som likner på en musikalsk one night stand, gjør er veldig personlig og kjemien er det ingenting å si noe på.
Det hele begynner med Marion Brown-låta “Similar Limits” mens resten er originalmusikk unnfanga av alle tre enten hver for seg eller sammen. Noe er ganske så straight, noe er fritt, åpent og søkende og for noen lyttere vi har med å gjøre!
Parkers fintfølende effektbruk preger noe av musikken, men hans fine og personlige gitartone stjeler ikke noe av oppmerksomheten som Revis og Waits så absolutt også fortjener. “Eastside Romp” har blitt et vakkert, spennende og overraskende møte med tre moderne storheter som på ingen måte går i veien for hverandre, men som kun spiller hverandre enda bedre.
J. Parker – E. Revis – N. Waits «Eastside Romp» RogueArt/rougart.com
Buster Sledge er navnet på americana-trioen som har truffet hverandre over landegrensene – her til lands.
Buster Sledge møtes over grense – musikalske og geografiske.
Felespiller og hovedvokalist Michael Barrett Donovan fra California, banjoist og vokalist Mikael Jonassen fra Bodø og gitarist og vokalist Jakob Folke Ossum fra Stabekk er nok et eksempel på at musikk er en kraft som ikke kjenner noen grenser – uansett hvilke man tenker på.
De tre, med bakgrunn i alt fra folk, country, bluegrass, jazz og tilliggende herligheter, møttes på et kommentarfelt i et bluegrassforum etter at Donovan hadde flytta til Norge for tre år siden. De skjønte åpenbart at de hadde mye å “snakke” om og her foreligger altså det foreløpige resultatet av disse samtalene.
Bortsett fra ei låt av Jonassen, så har Donovan skrevet alt av både tekst og musikk. De tre møtes på et svært så empatisk og musikalsk vis i alle disse amerikanske grenselandene og stemmene, både når det er trestemt vokal, og instrumentalt, klinger flott sammen.
Buster Sledge byr på et ganske så sjeldent musikalsk møte målt med norske ører. De inviterer oss til et treff det er en sann glede å takke ja til.
I New Orleans markeres en bortgang ofte med en musikalsk sørgemarsj og en musikalsk fest. Martin Küchens store småband Angles gjør mye av det samme på en herlig måte i vår del av verden også.
Angles – du verden for en trupp! Foto: Francesca Patella
Den svenske saksofonisten, komponisten og bandelederen Martin Küchen (55) har vist oss ved en rekke anledninger, gjerne sammen med norske musikanter også, at han har noe spesielt og heftig å fare med.
Ofte har det vært i en eller annen utgave av bandet Angles, som har variert i alt fra trio til nonett, at Küchen har gitt lyd fra seg og nok en gang er det i ei “ny” utgave av Angles han gir oss ny løypemelding.
Når bandet heter Angles 3 så er er det Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Kjell Nordeson som stiller opp. Når det er den store utgava, Angles 9, som melder seg så er det bassist Johan Berthling, trompeter Magnus Broo, vår egen Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Goran Kajfeš på trompet, Mattias Ståhl på vibrafon, Andreas Werliin på trommer, Alexander Zethson på piano og Mats Äleklint på trombone som ofte inntar plassene. Bare et kjapt blikk på lagoppstillinga forteller oss at vi har med et skikkelig a-lag å gjøre.
Denne gangen er nonetten redusert til en oktett – Hegdal kunne nemlig ikke krysse Kjølen på grunn av pandemien da innspillinga blei gjort i Stockholm i april i fjor. Ellers har Konrad Agnas erstatta Werliin på trommekrakken.
De tre Küchen-komposisjonene, som til sammen varer i vel 37 minutter, har “alt” i seg. Her er det mat til ettertanke, her det fritt frem og her er det full fest. Kollektivt er dette ei utblåsning av de sjeldne og med solister som Broo, Kajfeš, Küchen, som kun spiller altsaksofon her, og Äleklint – vi snakker på aller øverste internasjonale nivå, så blir “A Muted Reality” en livsbejaende opplevelse som jeg føler meg overbevist om at ville ha blitt en voldsom liveopplevelse. Inntil det skjer så er fonogrammet en svært god erstatning. Tøft – urtøft er det.
PS Og nå er grensa åpna for Eirik Hegdal igjen også. Hvor skal dette ende!!!!
«Fairytales» er høyst sannsynlig den plata jeg har hørt aller mest på. Den har betydd, den betyr og den kommer til å bety uendelig mye. I forbindelse med platas 40-års jubileum har den nå kommet ut i den endelige versjonen. Det låter flottere og sterkere enn noen gang.
Steve Dobrogosz og Radka Toneff – en tidløs duo.
Da Radka Toneff, Steve Dobrogosz, produsent Arild Andersen og tekniker Tom Sætre inntok Grieghallen i Bergen den 15., 16. og 17. februar 1982 for å gjøre en av de aller første digitale innspillingene her til lands, ante ingen av dem hvilken historisk hendelse de skulle være med på.
Radka Toneff (1952-1982) var allerede en storhet i norsk og nordisk musikk etter to fantastiske plater og masse turnering i inn- og utland. Det at Radka – hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med – og pianisten i hennes siste band, amerikanske, men Sverige-bosatte Steve Dobrogosz, hadde gjort noen duolåter live, så syntes Radka mer og mer om forslaget til Dobrogosz om å lage ei duoskive.
Resultatet blei vel 41 minutter med fantastisk, nær, inderlig, ærlig og ekte musikk som begge to hadde funnet fram til. Noe var standardlåter, noe var kjente poplåter av Jim Webb og Elton John og Berneit Taupin, noe var basert på dikt av Fran Landesman og Emily Dickinson og noe var musikk skrevet av Dobrogosz og Toneff – hver for seg.
Det at Radka forlot oss/valgte å forlate oss noen måneder etter innspillinga, har sjølsagt vært med å gjøre «Fairytales» til ei ikonisk plate. Hadde den fått noe i nærheten av samme statusen om ikke tragedien hadde ramma slik den gjorde? Det spørsmålet får vi sjølsagt aldri svar på, men jeg velger å tro at kvaliteten, inderligheten og det helt unike de to skapte ville ha ført til at «Fairytales» ville fått et fantastisk liv uansett.
Plata har gått i over 100.000 eksemplarer og er kongerikets mest solgte jazzplate gjennom tidende. Den har kommet ut i en rekke nye versjoner opp gjennom åra – 1986, 2007 og 2015. Det er opptil flere årsaker til det, men for å gjøre ei lang historie kort og sterkt forenkla, så har ikke den tekniske kvaliteten vært slik den burde være. Nå har mastermester Helge Sten og Arild Andersen gått grundig til verks og benytta det som er mulig å oppdrive av teknologi anno 2022. Nå låter det slik det låt den gangen i Grieghallen og jeg mener faktisk, også med mine godt brukte ører, at jeg denne gangen mener det låter bedre og «riktigere» enn noen gang før.
Terje Mosnes har skrevet en framifrå covertekst som forteller oss «hele» «Fairytales»-historia fra 1982 og fram til denne utgivelsen. Også det er med på å gjøre dette til nok et, og kanskje det endelige og optimale, «Fairytales»-møtet.
For de som lurer på hva tidløs musikk er, så trenger de ikke å leite videre.
Radka Toneff – Steve Dobrogosz «Fairytales» Odin Records/Musikkoperatørene
Sjøl om det bare er en liten tur med dans(k)ebåten mellom oss og det yndige land, så er det mye vi går glipp av når det gjelder dansk jazz. Jacob D´s Tukaan er et flott eksempel på det.
Jacob D´s Tukaan er en herlig dansk kohort.
Av mer eller mindre forståelige årsaker så er det det som foregår i København vi kjenner best til og hører mest om. Slik er det bare. Via det driftige og svært kvalitetsbevisste plateselskapet Jaeger Community Music i Århus har jeg heldigvis i løpet av de seineste åra fått ørene opp for at det skjer mye flott og spennende med høy kvalitet også i Danmarks nest største by, Århus. Sjølsagt er ikke det overhodet overraskende, men det trengs altså slike formidlere som Jaeger for at slike som jeg skal bli gjort oppmerksom på at musikken finnes.
Kvartetten Jacob D´s Tukaan – tukaan betyr umiddelbart på urdu – består av sjefen Jacob Danielsen (48) på tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett – her snakker vi om å gå i dybden – og som også er ansvarlig for alle låtene, Dan Hjorth Jensen på på piano og elpiano, Frederik Sakham Lomborg på både elektrisk og akustisk bass og John Riddell på trommer. I svært stor grad er dette mitt første måte med de fleste av de fire og de forteller meg at de både kollektivt og individuelt har noe personlig å melde.
Alle fire har sin base i Århus og har gått inn i Ds tankebaner og musikalske visjonener på et inderlig vis. Det er et moderne, melodisk univers som også stikker innom det lett rocka og fusionaktige samt at krydder fra improverdenen også finner sin naturlige plass av og til vi blir servert.
Dette er dønn ærlig musikk som det swinger og groover av og som åpenbart betyr mye for både sjefen og hans medsammensvorne – det er ekte vare.
Jeg trives godt i dette selskapet og håper på mer fra denne kanten i tida som kommer.
Jacob D´s Tukaan «Jacob D´s Tukaan» Jaeger Community Music/jaegercommunity.com
Eirik Hegdal har lenge vært, er og kommer til å bli værende en av våre aller mest spennende og innovative komponister og arrangører. Dette liveopptaket av bestillingsverket hans til Kongsberg-festivalen i 2019 er nok et prov på det.
Hagemoro for Eirik Hegdals Følk.
De siste par tiåra har Eirik Hegdal (48) vist oss i en rekke konstellasjoner at han har noe høyst spesielt å fare med både som saksofonist, klarinettist, komponist, arrangør og orkesterleder. Spesielt som leder av Trondheim Jazzorkester i samarbeid med blant andre Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman samt en rekke av våre egne giganter og med sitt eget Team Hegdal, som nylig ga oss sitt femte fremragende visittkort, har Hegdal fortalt alle med åpne ører at han hører hjemme helt der oppe – også målt med internasjonale måleapparater.
Denne gangen er det en helt annen versjon av Hegdals univers vi blir invitert inn i. I 2018 blei han tildelt musikerprisen av Kongsberg-festivalen og her får vi bli med på takk-for-prisen-konserten året etter.
Hegdal har skrevet alt av både musikk og tekster og at det er mye humor i den kroppen tar det ikke mange sekunder å avdekke. Jazzmusikeren- og komponisten Hegdal er på ingen måte satt på pause denne gangen heller, men Hegdal har fusjonert jazzdelen av seg sjøl med store deler folkemusikkinspirasjon tilsatt litt impro som perfekt krydder på toppen.
Sjøl spiller han både saksofoner og klarinett og når han så har invitert med seg Hans Hulbækmo på trommer, svenske Sofia Jernberg og Unni Løvlid på vokal – med to ganske så forskjellige innfallsvinkler kan man trygt si og Gjermund Larsen på fele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at «Samlede vandrehistorier» blir musikalske historier annerledes enn alle andre som har vederfaret både mitt og alle andres sanseapparat.
Eirik Hegdal bekrefter nok en gang hvilken visjonær han er.
Mye har vært sagt og skrevet om gitaristen Mary Halvorson det siste tiåret – og det med rette. Her kommer hun med to visittkort som forteller oss hvor unik hun er både som komponist og gitarist.
Mary Halvorson – ei unik stemme. Foto: Peter Gannushkin
Mary Halvorson (41) har på sitt unike vis markert seg kraftig med en tilnærming til både gitaren og musikken hun har skapt som ikke har likna på noe annet eller noen andres. Det er ikke hver dag det skjer og siden Pat Metheny, John Scofield og Bill Frisell fant sine egne stemmer og la lista skyhøyt for etterkommerne, så har de ikke akkurat stått i kø.
Det er sjølsagt ikke så veldig merkelig. Retningsgivere er ikke av slaget som dukker med jevne mellomrom, men når det gjaldt Halvorson så tok det ikke lang tid å skjønne at her var det noe helt spesielt i emning. Hun har jobba med viktige stemmer som Anthony Braxton, Jason Moran, Marc Ribot, John Zorn og vi har også opplevd henne på duo med Bill Frisell. Det mer enn antyder hvilken anerkjennelse hun nyter blant sine medmusikanter. Når hun også har vunnet DownBeats kritikeravstemning en rekke ganger og blitt tildelt MacArthurs «genistipend» så er det bare med på å understreke hennes heftige status.
Her møter vi henne både som gitarist og komponist og det i to ganske så forskjellige, men samtidig litt like settinger. På «Amaryllis» er det med en sekstett bestående av noen av New Yorks aller mest interessante undergroundere, Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet samt strykekvartetten The Mivos Quartet, pluss Halvorson sjøl på gitar må vite. De tolker seks av hennes nyskrevne komposisjoner. Melodisk, søkende, åpent, originalt, fritt og med solister i toppklasse – bare Halvorson-sounden på avslutningssporet «892 Teeth» er verdt inngangspengene.
«Belladonna» byr på fem andre Halvorson-komposisjoner og denne gangen er det sjefen «kun» sammen med strykekvartetten som stiller til start. Fiolinistene Maya Bennardo og Olivia De Prato, cellisten Tyler J. Borden og bratsjisten Victor Lowrie Tafoya har så avgjort skjønt Halvorsons intensjoner og kombinasjonen gitar, som sjølsagt er mye mer fremtredende her enn på «Amaryllis», og strykekvartett – ikke hverdagskost akkurat – klinger akkurat så unikt og spennende som det høres ut.
Mary Halvorson er en strålende gitarist og komponist med ei helt spesiell stemme. «Amaryllis» og «Belladonna» er kanskje de aller beste eksemplene på det til nå.
Mary Halvorson «Amaryllis» Nonesuch Records/Warner MusicMary Halvorson «Belladonna» Nonesuch Records/Warner Music
Etterveksten i norsk jazz har det ikke vært mye å si noe på de seineste tiåra. Bandet Soft City forteller oss at også på bluesområdet er mye i den skjønneste orden også på det feltet.
Soft City – tøft!
Ryktet om Oslo-bandet Soft City har svirra i lufta ei god stund – jeg har blitt “advart” for å si det sånn. Når det har skjedd av folk jeg gjerne lytter til så var det med ganske så store forventninger bandets debutplate blei satt i omdreining. Det skjedde både til trening og til avslapning og “”Settle for the Moon” passa utmerka til begge deler.
Sjøl om det er relativt unge musikanter som befolker Soft City så har bandet eksitert siden 2018 og du verden som det høres at de har spilt mye sammen. Som kollektiv låter det som ei kule og at bandet, som i fjor blei utnevnt til Norsk Bluesunions Unionsband på Notodden Bluesfestival, stortrives i dette blueslandskapet med heftige soulovertoner og med en viss jazzinspirasjon også, skinner tydelig gjennom fra første takt.
Stemma til Thea Sørli Paulsrud bærer budskapet på et herlig vis. Den er tøff, passe rå og hun formidler budskapet som gjør at jeg tror på henne – hun melder noe ekte og troverdig. Hun har da også skrevet alle tekstene, mens musikken er unnfanga av hele bandet.
Trommeslager Bård Jønland Berg, tangentør Håvard Ersland – ofte på groooovete orgel, heftig gitarspillende Ask Vatn Strøm og elbassist Kim André Tønnesen, skaper til sammen et tøft og moderne univers som det er vanskelig å sitte stille til. Det skader heller på ingen måte måte at røysta Carsten Loly og mestergitarist Knut Reiersrud bidrar på hver sin låt.
Soft City bekrefter med “Settle for the Moon” at bluesarva, med tilliggende herligheter, er tatt vare på på aller beste måte.
Soft City «Seattle for the Moon» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Over hele jazzuniverset blir Charles Mingus hylla i 2022 i forbindelse med at det er 100 år siden han blei født. Her er det bassisten Ethan Philion fra Chicago sin tur.
Ethan Philion kan sin Mingus.
Lenge før Charles Mingus gikk ut av tida i 1979 på grunn av ALS, kun 56 år gammel, var legendestatusen på plass. Heldigvis, og sjølsagt, har verken Mingus eller musikken hans blitt glemt på noe som helst slags vis og den har dukka opp i nye og spennende tapninger med jevne mellomrom i mange år – og spsielt i 2022, må vite.
Ethan Philion (30), som er en langt framskreden bassist med mye Mingus både i tonen, attacket og og uttrykket sitt, har arrangert åtte Mingus-låter for et ti manns/kvinners ensemble. Han har avgjort funnet sin egen vei, men hele “festen” er definitivt i mesterens ånd fra start til mål.
Versjonene, som varer i vel et kvarter på det lengste, av låter som “Haitian Fight Song”, “Prayer for Passive Resistance”, “Meditation for a Pair of Wirecutters”, “Remember Rockefeller at Arrica” og “Better Git It In Your Soul”, som avslutter ballet, er strålende arrangert og så får alle godt med plass til å vise seg frem.
Som Philion så er de andre i bandet også fra Chicago og det bør jo ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten er skyhøy også i den storbyen. Likevel er det slik at vi, i alle fall jeg, kjenner mye dårligere til miljøet der enn for eksempel i New York. Max Bessesen (tenor- og altsaksofon og fløyte), Geof Bradfield (tenorsaksfon, bassklarinett og fløyte), Victor Garcia (trompet), Rajiv Halim (altsaksofon), Dana Hall (trommer), Russ Johnson (trompet), Alexis Lombre (piano), Norman Palm (trombone) og Brendan Whalen (trombone) befolker dette framifrå kollektivet og solistisk er altså nivået helt der oppe.
Ethan Philion er et helt nytt navn for meg. Han etablerer seg umiddelbart som en Mingus-tolker på alle øverste hylle.
Ethan Philion «Meditations on Mingus» Sunnyside Records/ethanphilion.com
