Bugge kommer med fred

Jens Christian Bugge Wesseltoft kunne ikke ant i sin villeste fantasi hvordan verden ville se ut da hans nye musikk skulle slippes. Hans fredfulle budskap passer uansett bedre enn noen kunne ha tenkt seg.

Jens Christian Bugge Wesseltoft gir oss noe veldig viktig.

I flere tiår har Jens Christian Bugge Wesseltoft (58) skjemt oss bort med usedvanlig mye vakker, allsidig og alltid like personlig musikk. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans musikktilnærming og derfor er det alltid like spennende å se hvilken musikalsk dør som åpner seg når ei nye Bugge-plate ankommer postkassa. “Be am” har så avgjort ikke blitt noe unntak.

Som de fleste, ikke minst helse- og kulturarbeidere, har Bugge også hatt svært utfordrende tider de siste to åra. “Alt” avlyst og “ingen” møter med publikum. Det gjør noe med både oss som skulle ha vært i salen og de som skulle ha vært på scena. “Be am” har blitt et slags resultat av denne tida.

Mellom april og juni i fjor satte Bugge seg ned ved flygelet, pluss litt elpiano, kalimba og ymse effekter, og utstyrt med en rekke ideer og skisser, men ingen ferdige låter – hvis jeg har skjønt det riktig og det har hendt et par ganger tidligere – for å la musikken ta han dit den ville føre han.

Og som den har gjort det! Bugge har jo forført en “hel” nasjon med sine julesangtolkninger. Dette er, som Jan Garbarek en gang sa det om sin nye plate, akkurat det samme, men helt forskjellig. Bugges klangrikdom, melodiske univers og touch er noe helt for seg sjøl og du verden som det kommer frem denne gangen også. På to av låtene gjester også Håkon Kornstad med sin tenorsaksofon og det vil være direkte løgn å hevde at det gjør skam på noe som helst. Du verden som de to kler hverandre!

Musikken er ofte lys og optimistisk, men den er også mørk og ettertenksom – som livet altså. Den er hele tida ekte og inderlig – som alltid når Jens Christian Bugge Wesseltoft ønsker å formidle noe.

“Be am” er akkurat den musikken vi trenger nå og i lang tid fremover. Fantastisk flott og veldig viktig.

Bugge Wesseltoft
«Be am»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Gospel fra Radkas forbilde

Vi kommer aldri til å glemme Radka Toneff. Det er det mange grunner til, men tekstene til Nikki Giovanni er en av de viktige. Her får vi for første gang høre Giovanni synge med den strålende saksofonisten Javon Jackson.

Nikki Giovanni sammen med Javon Jackson – sterke saker.

Husker du og spiller ofte låter som “A Certain Peace”, “The World”, “The Wonder Woman”, “Winter Poem” og “The Butterfly” med Radka? Det håper og vet jeg egentlig at mange gjør. Det kanskje ikke så mange vet er at det er den meget anerkjente amerikanske poeten Nikki Giovanni (78) som har skrevet de fantastiske tekstene. Her møter jeg henne for første gang på plate og det er nok en gang en sterk opplevelse.

Bakgrunnen for dette prosjektet er at den tidligere Jazz Messengers-saksofonisten Javon Jackson (56) inviterte og møtte Giovanni på The Hartt School ved Hartford-universitet hvor han underviser. Giovanni var en del av ei rekke sterke afro-amerikanske stemmer som Jackson inviterte til møter med studentene sine.

I løpet av hennes besøk fikk hun tilfeldigvis høre Hank Jones og Charlie Hadens legendariske “gospelalbum” “Steal Away” og utbrøt at hun elska det albumet. Jackson tente umiddelbart og to dager seinere ringte han Giovanni og spurte om hun kunne lage ei liste med sine ti favoritthymner som igjen skulle bli hans neste plate. Noen dager seinere forelå lista og 24. juli i fjor blei skiva spilt inn.

Her er det kjente spirituals som “Wade in the Water”, der Christina Greer resiterer Giovanni-diktet “A Very Simple Wish”, “Sometimes I Feel Like a Motherless Child” og “Swing Low, Sweet Chariot” samt en rekke mer ukjente – for meg i alle fall.

Jackson forteller oss som mange ganger tidligere, men alt for lenge siden sist, at han er en sterk og sjelfull saksofonist fra hardbopskolen og med solide røtter i gospeluniverset. Med en utmerka trio bestående av McClenty Hunter på trommer, Jeremy Manasia på piano og den tidligere Eastern Rebellion-bassisten David Williams blir vi servert gospel i harbopland på et usedvanlig empatisk vis.

Det store høydepunktet er uansett Nikki Giovanni som vokalist på “Night Song”. Hun er absolutt ikke verdens største vokalist, men du verden for en styrke, ekthet og inderlighet det er i formidlinga til Giovanni. Sterkt!

Javon Jackson har laga et flott og sikkert overraskende visittkort for mange og som Giovanni sier i coverteksten: Spirituals ga oss trøst gjennom slaveriet og i løpet av Trump-perioden så trengte vi dem til å trøste oss igjen.

Så er det å håpe at det behovet ikke dukker opp igjen – aldri igjen.

Javon Jackson
«The Gospel According to Nikki Giovanni»
Solid Jackson Records/javonjackson.com

Alle gode ting er tre – minst!

Hegge fikk like godt Spellemannpris for si første plate “Vi er lädsna men du får inte längre vara barn” –  med 10-tallets heftigste platetittel. Nå viser han og bandet at de er bedre en noensinne.

Hegge rör på seg igjen – heldigvis!

Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge (34) overraska vel de fleste, inkludert seg sjøl, da han blei ropt opp som vinner Spellemannprisvinner i 2017. “Ingen” visste hvem han var, men det som har skjedd siden har fortalt alle med åpne ører og andre sanser i behold at det overhodet ikke var noen tilfeldighet at han stakk av med den gjeve prisen på første forsøk.

Helt siden debutskiva så har bandet Hegge bestått av Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler (!), svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano. Vi snakker førstevalg rund baut og du verden som de fem låter sammen og sjølsagt som solister.

Andreskiva “Vaddå “ingen feeling”?..det finns väl olika slags feeling…” – hvor tar han tirlene fra??? – fra 2020 fulgte opp der debuten slapp og bekrefta at med Hegge hadde vi fått et band i postbop-universet som vi kanskje aldri har hørt maken til her til lands – og et godt stykke utenfor 200 mils fiskerigrensa også.

Nok en gang er det sjefens musikk som er utgangspunktet for de livsbejaende ekskursjonene vi blir invitert med på.. Her swinger og groover det fra takt én til det hele er over og når de involverte gjerne assosierer musikken med souljazz også, så er det absolutt ingen grunn til å bestride det.

På mange vis er dette ganske så unorsk musikk i jazzsammenheng og akkurat derfor er det ekstra hyggelig at Hegge fortsetter på veien de har har lagt ut på og blomstrer i stadig større grad. Herlig og forfriskende!

Hegge
«Beyond Your Wildest Streams»
Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

En ny verden

Den japanske trompeteren Natsuki Tamura tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere.

Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet.

Natsuki Tamura (70) er en veteran i japansk jazz og tilliggende herligheter. Til tross for det så har han stort sett passert under radaren min. Det tar meg ikke lang tid å skjønne at jeg sikkert har gått glipp av mye spennende musikk.

Tamura har en svært så solid diskografi å vise til. Blant annet har han fire solo trompetskiver på cv-en før “Summer Tree” utvider den delen av universet hans også.

Gjennom pandemien, nærmere bestemt i august i fjor, fant han ut at at han hadde mer enn nok ideer til å innta hjemmestudioet for å dokumentere hvor han var anno 2021.

To av de fire låtene er komponerte saker – de to andre er fritt improviserte. I tillegg til trompet spiller han også litt piano og bruker ei wokpanne som perkusjonsinstrument – studiet er for lite til et tradisjonelt trommesett! Tamuras kone, den meget anerkjente pianisten Satoko Fujii bidrar også på et spor – ikke som pianist, men som vokalist eller stemmekunstner!

Tamura benytter seg også av overdubbing til en viss grad, men det aller mest fascinerende med musikken og uttrykket hans er den totalt unike tonen og det like unike universet han skaper. Jeg vet ikke om noe som overhodet likner på Tamuras verden eller på Fujiis vokale ekskursjoner. Jovisst er det et tilnærma fritt uttrykk, men det er samtidig en klar retning i det han holder på med.

Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet og “Summer Tree” er en flott start på noe det skal forskes videre i.

Natsuki Tamura
«Summer Tree»
Libra Records/librarecords.com

Ambisiøst og vellykka

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Bendik Hofseth legger lista høyt. Med det særdeles ambisiøse fire cders-prosjektet “Forest” er den lagt høyere enn noen gang og heller ikke denne gangen river han. Han går derimot over med god margin.

Bendik Hofseth bekrefter sin enorme allsidighet og sitt skyhøye nivå. Foto: Tore Sætre

Bendik Hofseth (59) har hatt og har ei karriere som går i bølger. Talentet og kvaliteten på det han har gitt oss har det aldri vært noen tvil om, men plutselig så har det blitt stille fra han. Når han så melder seg til tjeneste igjen, så tar det sjølsagt bare noen få omdreininger for å slå fast at han befinner seg på det nivået han har skjemt oss bort med. Slik er det også denne gangen – med ikke mindre enn to bevis på det.

Nå har han for sikkerhets skyld satt seg fore å lage en kvadrologi – hvis det er noe som heter det. I alle fall er det fire skiver på kort tid med fellesbetegnelsen “Forest”. Det hele begynte med “Trunks” som så dagens lys på seinsommeren 2020. Nå blir den fulgt opp av “Branches” og “Roots” og siste kapittel blir skrevet med “Leaves” som utgis til høsten.

“Branches” er kanskje Hofseths flotteste popalbum til dato. Det sier ikke reint lite. Han skriver altså så vakre og inderlige låter og tekster at det hjertet som ikke er i stand til å åpne seg for dem, må være ganske så kaldt. Denne gangen har Hofseth alliert seg med den engelske vokalisten Simon Daltrow, som blant annet har skrevet Grace Jones´ storschlager “Slave to the Rhythm”, og som har ei flott stemme som kler Hofseths univers perfekt.

Dette er ikke noe pophit-album – det er et gjennomført stykke herlig musikk bestående av åtte låter som utgjør en helhet der også vokalist Hofseth “gjester” på to spor og ellers bidrar med sin unike saksofontone, litt piano og programmering. Når så Sidiki Camara (perkusjon), Mats Eilertsen (bass), Helge Iberg (piano), Per Oddvar Johansen (trommer) og Eivind Aarset (gitar) tar seg av det de kan best på et empatisk vis, så kan dette faktisk vise seg seg å bli musikk som vil bli spilt i årevis i denne heimen i alle fall. Sett på “Moonshine”, avslutningssporet, så skjønner du hva jeg mener. Eller du vil aldri skjønne det.

“Roots” er ei annen side av komponisten og musikeren Hofseth, men som Jan Garbarek ordla seg en gang han blei spurt om å beskrive ei ny plate: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.

Her hyller Hofseth mange av sine avdøde venner og helter som Paolo Vinaccia, Jon Christensen og Nana Vasconcelos samt Fela Kuti, Franz Schubert, John Coltrane, Lyle Mays, John Lennon og Johann Sebastian Bach

Hofseth har fått litt skrivehjelp av Aarset, men det er så avgjort bumerket til Hofseth som preger dette kapitlet også. Her synger kun Hofseth og gjør eller det samme som på “Branches” og med seg har han, i tillegg til Johansen og Aarset, den langt framskredne Engegårdkvartetten – vi snakker strykere som hører hjemme helt der oppe og som har skjønt Hofseths intensjoner til fulle.

Er det pop eller er det jazz eller det klassisk musikk? Jeg har faktisk ikke noe godt svar på det og dessuten så er jeg ikke så veldig opptatt av det heller. “Roots” faller, som alt Hofseth skaper, inn under kategorien god musikk og det holder lenge for meg.

Bendik Hofseth er og har ei unik stemme både som komponist og utøver. Her kan vi bare bukke og takke for to nye fantastiske prov på det.

Bendik Hofseth
«Branches»
C+C records/Musikkoperatørene
Bendik Hofseth
«Roots»
C+C Records/Musikkoperatørene

Spennende nytt bekjentskap

Vokalisten, låtsnekreren og psykologen Tobias Gustum Lindstad er ei ny stemme for meg. Sammen med ypperlige reisevenner forteller han meg kjapt at han har noe unikt å melde.

Tobias Gustum Lindstad i sentrum for sin strålende kohort.

Tobias Gustum Lindstad har rukket å komme opp mot slutten av 40-åra før han gi lyd fra seg for et større publikum. Han har med andre ord ikke forhasta seg, men der i mot brukt tida svært godt. Etter at trombonisten Lindstad gikk på den jazzmusikalske førskolen, også kjent som Sund Folkehøgskole, og seinere tok timer hos Øyvind Brække og studerte musikk et par år på universitetet i Oslo, så tok “fornuften” over og Gustum Lindstad utdanna seg til psykolog.

Heldigvis blei ikke ufornuften glemt på noe vis og Gustum Lindstads fascinasjon for alle typer musikk, strålende beskrevet i et informativt teksthefte – slikt finnes ikke på Spotify og tilliggende herligheter – har blitt holdt vedlike hele tida og endelig, via en del omveier, har musikken kommet opp til overflata.

Det at en musiker, komponist og vokalist åpner sitt debutalbum med en hyllest av/til den ikoniske canadiske/engelske trompeteren Kenny Wheeler, som gikk bort i 2014, mer enn pirrer min nysgjerrighet. Gustum Lindstad har skrevet vakre, melodiske og intrikate låter som byr det framifrå laget bestående av nevnte Brække – Gustum Lindstad har overlatt alt trombone-ansvar til sin læremester -, Adrian Myhr på bass, Mathilde Groos Viddal på ymse klarinetter og sopransaksofon, Andreas Wildhagen på trommer og Jacob Young på gitar pluss enkelte bidrag fra Håvard Enge på piano, Gunnar Halle på trompet og Børge-Are Halvorsen på fløyter, på flotte utfordringer og fine åpninger til solistiske bidrag.

Vokalisten Gustum Lindstad får vi møte på tre av låtene og med sin mørke og inderlige stemme formidler han to egne tekster og en av den walisiske poeten R.S. Thomas. Flott og ekte og noe jeg gjerne vil høre mye mer av i tida som kommer. Tematisk handler det grovt sett om å få muligheten til å leve livet på egne premisser – at alle skal få muligheten til å realisere sitt potensial og om relasjoner, inkludert med seg sjøl.

“Kismet”, navnet på en katt som døde fra Gustum Lindstad for mange år siden, er en mer enn lovende debut fra Tobias Gustum Lindstad og hans univers. Han bør definitivt ikke vente nesten 50 år til neste møte.

Tobias Lindstad Collective
«Kimset»
Losen Records/MusikkLosen

Nydelig om vår egen sangbok

Etter duoen Espen Eriksen og Gunnar Halle sine to første plater, kommer det avgjort ikke som noen overraskelse at den tredje også holder svært høy klasse.

Espen Eriksen og Gunnar Halle må gjerne smile litt – det har de all grunn til.

Samarbeidet mellom pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle strekker seg 14 år tilbake og har ført til utgivelsene “Meditations on Christmas” og “Psalm” samt en rekke konserter i inn- og utland. Der har de to fortalt alle med åpne ører og andre sanser intakt at vi har med en duo å gjøre som har noe helt eget på hjertet og samtidig er full av empati.

Denne gangen har de tatt motsatt vei av de fleste jazzmusikere som vil hylle en sangskatt. De har altså ikke gått til The Great American Songbook for inspirasjon, men der i mot til Mads Bergs sangbok fra 1914. Der er det, for oss som har levd ei stund i alle fall, mye både å minnes og å ta fatt i.

For noen generasjoner siden kunne “alle” disse sangene. Ikke nok med det: de var faktisk med å bygge nasjonene etter 1905. Vi snakker om “Mellom bakkar og berg”, “Uit vår hage”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Ola Glomstulen”, “Bind deg ein blomekrans” og “Blant alle lande” og i tillegg er også svenske “Byssan lull” og danske “Jeg er havren” en del av denne sangboka som Eriksen og Halle har valgt å løfte frem nok en gang. Det skal de ha all mulig slags takk for.

Eriksen, med sin unike touch og rytmiske utadvendthet, og Halle med sin nydelige og luftige tone, har skapt et flott og nytt univers for disse fantastiske melodiene. Med usedvanlig smakfull bruk av elektronikk gir de det hele et ekstra sett med nye farger også.

“Sangboka” er et utmerket eksempel på hvordan en nasjonalskatt skal tas vare på og videreføres. Espen Eriksen og Gunnar Halle forteller oss at de er i stand til det på et svært flott vis.

Espen Eriksen – Gunnar Halle
«Sangboka»
Unit records/unitrecords.com

Unikt og fritt

Septetten Crush String Collective består av sju kvinner fra blant annet Norge som gir oss noe helt utenom det vanlige.

Crush String Collective er noe helt for seg sjøl.

Stadig nye konstellasjoner skaper nye lydunivers og fører til at sansene blir skjerpa gang etter gang. Etter noen år i bransjen har jeg hørt mangt og mye, men en eksperimentell strykeseptett bestående av to fioliner, to bratsjer og tre celli er nok definitivt første gang mitt sanseapparat har blitt utsatt for.

Hva som er skrevet og hva som er improvisert er jeg overhodet ikke klar over – og dessuten er det også ganske så likegyldig. Hele truppen er oppgitt som komponister på de tolv “låtene” innspilt i Koncertkirken i København.

Det viktige er kommunikasjonen og uttrykket de sju skaper. Her snakker vi om særdeles velutdanna musikanter, flere av dem fra Norges Musikkhøgskole, og Harald og Sonja har sendt cellisten Oda Dyrnes fra Sortland som sin representant. De seks andre kommer fra Danmark og Sverige og gruppa har sin base i København og Malmö.

Er det Crush String Collective vil gi oss impro eller samtidsmusikk? Eller noe helt annet? Sannelig om jeg vet og heller ikke det er viktig. Det som er viktig er at de er i stand til å fortelle og formidle unike historier rundt blant annet temaer om vekst og det motsatte – kollaps.

De er framifrå instrumentalister og lyttere som benytter seg av dynamiske virkemidler på et vidunderlig vis. De har funnet fram til et landskap og et uttrykk de er ganske så aleine om og de vil garantert egne seg på en rekke forskjellige scener i åra som kommer.

Crush String Collective
«Aeriform»
Barkhausen Recordings/barkhausenrecordings.bandcamp.com

Kirka er et hipt hus

Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.

JOHN PÅL INDERBERG, THOMAs Torstrup og Martin Högberg har noe get på hjertet.

Pianisten og organisten Thomas Torstrup fra Stavanger og den svenske gitaristen Martin Högberg møttes på jazzlinja i Trondheim og de fant hverandre ganske så kjapt. Det har ført til at de har jobba som duo siden 2010. For fem år siden platedebuterte de med “Selbu Sessions” – innspilt i den lokale kirka. Da blei duoen også utvida til trio og hvem kunne være mer naturlig å spørre enn deres lærer på den berømte linja, saksofonist i superklassen John Pål Inderberg?

Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.

“Selbu Sessions” var et kjempefint visittkort med komposisjoner av de to “elevene” og heldigvis frista utvidelsen av duoen til en fortsettelse. Denne gangen har turen gått til Sakshaug kirke i Inderøy kommune og måten de inkorporerer kirkerommet nesten som et fjerde medlem av bandet er veldig smakfullt.

Nok en gang er låtene skrevet av Torstrup og Högberg og med Inderberg utelukkende på sopransaksofon, sjelden vare fra han, så blir dette et uvant, spennende og veldig tiltalende lydbilde.

Musikken blei spilt inn i desember 2020, midt i pandemien, og det er tydelig at det er mye oppmagasinert energi som skal ut. Musikken er vakker, intim, søkende og høyst personlig. Torstrup, Högberg og Inderberg fører eleverte samtaler på svært høyt nivå.

Thomas Torstrup – Martin Högberg – John Pål Inderberg
«Patos»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Herlig kammerjazz

Danske Per Møllehøj, amerikanske Kirk Knuffke og svenske Thommy Andersson gir oss empatisk musikk med solide røtter i tradisjonen.

Thommy Andersson, Per Møllehøj og Kirk Knuffke – en herlig trio. Foto: Annett Ahrends

Copenhagen Jazz Festival er en smeltedigel av de sjeldne. Det arrangeres rundt 1300 konserter årlig i løpet av festivalen og en rekke nye konstellasjoner dukker opp. Dessuten er det slik at bandene som ofte er en slags ad hoc-grupper får muligheten til å spille flere jobber rundt om i den jazzglade storbyen.

Den amerikanske kornettisten og vokalisten Kirk Knuffke og den svenske, men Danmark-bosatte bassisten Thommy Andersson hadde jobba sammen en rekke ganger tidligere. Et klokt hode både så og/eller hørte for seg at et møte mellom de to og gitaristen Per Møllehøj kunne være en god idé. Det skulle vise seg å være helt rett.

Trioen gjorde flere jobber under festivalen i fjor sommer og avslutta det med denne innspillinga. Knuffke, som jeg kjenner som en spennende modernist, viser oss at han har solide røtter helt tilbake til jazzens opprinnelse også og med sine to dansk/svenske sjelsfrender skaper han et kammerjazzaktig univers det er svært lett å hygge seg i.

Repertoaret går helt tilbake til WC Handys klassikere som “Beale Street Blues” og “St. Louis Blues” samt “I Cover the Waterfront”, som Knuffke hadde sett Louis Armstrong gjøre på en video med en rørt Handy til stede, “Just Squeeze Me” og tittelsporet “S´Wonderful” pluss flere låter av Knuffke og Møllehøj.

I denne trommeløse og usedvanlig empatiske kohorten er det en åpenbar kjærlighet til denne tidlige epoken og musikken og vi møter tre solister som sier det de skal i løpet av få kor og som hele tida spiller de “riktige” tonene og ikke nødvendigvis så mange.

Et svært hyggelig møte med herlig og uvanlig trio.

Per Møllehøj/Kirk Knuffke/Thommy Andersson
«S´Wonderful»
Stunt Records/MusikkLosen