Tor Hammerø

Helt siden han viste seg fram på den store scena første gang som 18-åring, har Chris Potter vært en av de store nålevende saksofonistene. Det er han definitivt fortsatt.

Tenor- og sopransaksofonist, klarinettist, fløytist, samplist og tangentist Chris Potter har rukket å bli 50 år. Han har rukket ganske mye annet også – han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han siden han blei oppdaga som tenåring i den lille hjembyen Columbia i South Carolina av bebop-legenden Red Rodney.

New York blei raskt Potters nye base og talentet var altså så åpenbart at forespørslene stod i kø. Her hjemme har vi hatt gleden av å oppleve han en rekke ganger – blant annet sammen med Dave Holland og Zakir Hussain og Mathias Eick hadde han også med som gjest under Moldejazz for en del år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 2019 møtte vi hans nye trio med det nye tangent-stjerneskuddet James Francies og trommeslageren Eric Harland – en av de definitivt hippeste i klassen. Da blei trioens første skive sjøsatt på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records og fortalte oss om nok en milepæl i Potters spennende karriere.

Etter at det aller meste blei lagt på is etter mars 2020, så hadde heller ikke Circuits Trio mulighet til verken å turnere eller møtes. I september 2020 dukka det endelig opp en mulighet i New York – ei lysning i coronamørket – og den benytta trioen til å spille inn denne skiva i løpet av én dag.

Potter hadde brukt lockdownen til å skrive ny musikk for dette bassløse kollektivet – Francies tar seg av bassansvaret på best mulig vis forresten – og du verden for en sulten og spillekåt trio vi møter. Her var det mye oppsamla energi og kreativitet som skulle ut og de tre virtuosene utfordrer både hverandre og oss på et heftig og tøft vis.

Her er det låter som varer i bortimot 25 minutter og det skjer mye underveis i dette spennende melodiske og rytmiske universet. Chris Potter har funnet det perfekte reisefølget for sine visjoner og han bekrefter at han er en av de viktigste saksofonistene anno 2021.

Bodø-bandet Elsk forteller ei sterk historie egna til ettertanke både for troende og alle oss andre.

Mye er merkelig med denne anmeldelsen. Den har er et utgangspunkt i ei tro jeg ikke deler. Den har et budskap der påska spiller ei sentral rolle – ei stund unna midten av juli kan man si. Den musikalske innpakninga har tydelige elementer av viseballader og tung rock – et stykke unna der jeg i stor grad befinner meg musikalsk. Nå har det seg likevel slik at jeg har stor respekt for det Kirkelig Kulturverksted bedriver og sjøl om denne utgivelsen har ligget til marinering noen måneder, så fortjener den oppmerksomhet.

Låtskriver og gitarist Chris Slettvoll har tatt tak i de store spørsmåla og har skrevet på uforfalska Bodø-dialekt som gjør at de er lett å få med seg og de er egna til ettertanke og til å ta en ny runde om hvem vi egentlig er. Det har vi godt av uansett hvilket trosted vi kommer fra.. Jo da, påskebudskapet er utgangspunktet i tekstene/tankene til Slettvoll, men de er like gode å hente fram når som helst året gjennom – så gode og allmenngyldige er de. Når så Aleksander Emilsen og Kim Lie, samt flere gjestevokalister, makter å løfte dem frem på et fint vis, så har dette blitt ei fin melding som kan plukkes fram mange ganger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Låtene er lettfattelige om enn ikke like minneverdige alle sammen, men egner seg sikkert ypperlig til sceneversjonen som hadde sin premiere i Bodø i 2019. Av årsaker vi alle kjenner så alt for godt, har den blitt liggende på is de seineste åra. Det er er å håpe at den kommer opp og står igjen til refleksjon for både troende og alle oss andre. Det trenger vi mer enn noen gang – å finne veien hjem.

Italiensk-svenske Alberto Pinton har markert seg i en rekke konstellasjoner etter at han gjorde svenske av seg. Her kommer han med en ny kvartett – spennende det også.

Etter studier i USA, valgte Pinton (59) Sverige som sitt neste stoppested. Det skal vi her nord i verden være veldig glade for. Det har garantert ført til at vi har fått høre mer av og med Pinton enn om han hadde reist tilbake til Italia. De seineste par tiåra har vi nemlig fått gleden av Pintons stemme i en rekke band og konstellasjoner og uten unntak så har han fortalt oss at han er i besittelse av ei unik og sterk stemme.

Denne gangen møter vi Pinton, som i tillegg til sin “vanlige” baytonsaksofon, også trakterer tenor- og sopransaksofon denne gangen, sammen med gitaristen Johan Berke, bassisten Vilhelm Bromander og trommeslageren Fredrik Rundqvist. Med et repertoar bestående av åtte Pinton-låter, inviterer kvartetten oss med på en ekskursjon basert på jobbing sammen gjennom et par år og det høres også at dette er et gjeng som kan hverandre godt og som vil den samme veien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pinton er en usedvanlig uttrykksfull saksofonist som jeg foretrekker på baryton – jeg føler han er mest hjemme der – og sammen med den andre fremtredende solisten, Johan Berke – som er et nytt og særdeles spennende bekjentskap for meg, skaper de et fint delvis melodisk, delvis fritt uttrykk på topp. Når så Bromander og Rundqvist er det perfekt lyttende og supplerende fundamentet, så har dette blitt en flott debut for denne fine kvartetten.

Alberto Pinton trenger ikke å bekrefte noe som helst, men gjør det likevel: han forteller oss at han er en musikant, komponist og bandleder på svært høy hylle.

Felespilleren Erlend Apneseth er en fantastisk og sjangersprengende musikant. Her kommer det to flotte prov på det; både med trioen hans og sammen med folkesangeren Margit Myhr.

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (30) har blant annet brukt det siste tiåret til å etablere seg helt der oppe som en musikant som har tatt med seg tradisjonsmusikken og løfta den inn i vår egen tid. Det er ingen tvil om at han har folkemusikken i sitt DNA, men få om noen har makta å fusjonere den med improvisasjonsmusikk og elektronikk slik at stadig nye ører har blitt oppmerksom på disse landskapene og skattene.

“Lokk” er det fjerde visittkortet fra trioen til Apneseth – noen med gjester og andre uten. Her er det kjernetroppene med Øyvind Hegg-Lunde på trommer, perkusjon og elektroniske trommer og Stephan Meidell på akustisk barytongitar, sampler og elektronikk som ledsager, utfyller og utfordrere Apneseth, som i tillegg til hardingfele også spiller moraharpe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kroppens rytmer når den er i bevegelse har vært inspirasjonen og tar trioen og oss med til helt nye steder i et elektroakustisk univers ingen av oss har vært i før. Det er tøft, det er innovativt, det er annerledes og det forteller oss at Apneseth, Hegg-Lunde og Meidell har noe høyst personlig å melde – nok en gang.

Apneseth, opprinnelig fra Jølster, men nå bosatt i Hallingdalen, har flere prosjekt og utgivelser på gang. Sammen med kvederen Margit Myhr har han tatt for seg den solistiske utøvertradisjonen i et tradisjonsmateriale med røtter i Hallingdalen.

Hver for seg dykker de to ned i tradisjonen og med all mulig respekt for sine forgjengere, setter de sitt stempel anno 2021 på musikken – Apneseth har også skrevet en del nytt materiale til denne slåttesamlinga.

Apneseth har en nydelig klang i hardingfela si og det samme kan en så avgjort si om stemma til Margit Myhr også. På et inderlig og flott vis tar de vare på en herlig og tydeligvis livsfrisk tradisjon.

Aldri hørt om den tyske vokalisten Laura? Da er vi minst to, men det er bare å åpne opp ørene og alle andre sanser så raskt som mulig. Laura kommer nemlig til å gjøre seg gjeldende i åra som kommer.

Da mannen med kanskje den største nesen for talent innen populærmusikk, Quincy Jones, hørte den nå 25 år unge Laura Kipp for fire år siden, så uttalte han at “she is amazing and I´m sure we will be heraring more from her in the future”. Også i dette tilfellet hadde Q helt rett og med debutalbumet hennes i hendene og ørene, så nøler jeg ikke med å si at her vi har med en fremtidig verdensstjerne å gjøre.

Laura, som nå er bosatt i Paris, skriver tekstene og bassisten og arrangøren Jens Loh, som blant annet har samarbeida med en Nils Petter Molvær, har skrevet låtene. De to forener sine kreative evner i et veldig mangefasettert univers der jazz spiller ei veldig rolle, men der også pop, soul og chanson-tradisjonen er viktige ingredienser.

Med sin flotte stemme, perfekte engelskuttale, klare særpreg og unike uttrykk, tar det Laura bare en runde eller to i musikkmaskina for å fortelle oss at hun er i besittelse av noe helt spesielt som gjør at hun vil kunne få ei viktig rolle å spille på den store scena i åra som kommer.

Det er sjølsagt bøttevis av tilfeldigheter som avgjør hva og hvem som breaker der ute, men hvis kvalitet og særpreg er avgjørende så bør Laura absolutt ha muligheten. “Quiet Land” er nemlig en sjeldent bra debut.

Laget er nesten så nordisk som mulig, mens Norge spiller en viktig bakrolle.

Sverige er representert med altsaksofonisten Hannes Bennich og bassisten Arvid Jullander, Danmark stiller med trommeslageren Emil Norman mens Island har sendt pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir. Debutalbumet til kvartetten er for sikkerhets skyld spilt inn i FinlandStudio i Århus. Da er det vel bare rett og rimelig at det norske selskapet AMP tar seg av utgivelsen.

Til tross for at de fire er bosatt rundt om i Skandinavia, så har de av fullt hørbare årsaker funnet fram til hverandre og har jeg skjønt det riktig befinner alle fire seg i slutten av 20-åra og har dermed ei veldig spennende karriere foran seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med et par av disse musikantene tidligere og talentet har vært åpenbart, men her tas det nye steg både individuelt og kollektivt. Alle fire har bidratt på låtskriversida til et melodisk vakkert univers der Belonging-kvartetten sin estetikk ganske så sikkert har vært til stor inspirasjon.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men det viktigste her er stemmene som er under utvikling og evnen og viljen til interaksjon – til å skape noe sammen. Vi har med fire lyttere med langt framskredne egenskaper på det området – også når det gjelder å drive musikken fremover – sammen.

Kanskje kommer Shrine til å bli stedet de fire kommer til å markere seg de nærmeste åra. Kanskje blir det helt andre steder. Uansett føler jeg meg sikker på at disse fire stemmene kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Sjøl om det bare er en liten båttur for å komme seg til Danmark, så er det mangt og mye vi likevel har gått glipp av når det gjelder musikk og kultur derfra.

Trommeslageren, perkusjonisten og bandlederen Emil de Waal (54) hører dessverre med i gruppa som har gått meg hus forbi – helt til nå. Da vet jeg sjølsagt ikke hva jeg har gått glipp av, men basert på “Vente” så kan det ha vært mye musikalsk hygge.

Sammen med en flott kvartett bestående av organisten Dan Hemmer, den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren på blant annet gitar og klarinett og veteranen Elith “Nulle” Nykjær, som har passert 84 med glans, på klarinett, så tar de Waal oss med inn i varme og inderlige landskap med røtter i alt fra swingjazz, via americana og country til noe som viser seg å bli de fires helt unike uttrykk.

I tillegg til originalmusikk fra de involverte blir vi også servert flotte versjoner av urlåta “Peg o´My Heart” fra 1913, Charlie Hadens “First Song” og Ellington/Strayhorn-komposisjonen “Such Sweet Thunder” – sistnevnte henta fra kvartettens debutkonsert på Copenhagen Jazz Festival i 2018. Dette er på ingen måte hverdagskost, i alle fall ikke her hjemme, og når det så er gjort så store doser empati og inderlighet som de fire framviser, så blir det musikalsk hygge på høyt nivå ut av det.

Emil de Waal og hans medsammensvorne mener virkelig det de spiller her og de gjør det på et vis som sprer smil og glede ved tastaturet. Det er jeg helt sikker på at “Vente” gjør ute blant allmuen også. Det er absolutt ikke noe å vente med lenger – sjekk ut Emil de Waal.

Jeg stopper aldri å la meg begeistre over tilveksten av unge norske jazzmusikere og deres evne til å skape ny, original og spennende musikk. Trioen Damata føyer seg elegant inn i den stolte rekka.

Med røtter på Nøtterøy, bassist Karl Erik Horndalsveen, Otta – gitarist Torstein Slåen og Hedal i Valdres – trommeslager Ola Øverby, forteller de tre oss at de har evner og visjoner til å strekke seg mot stadig nye mål.

Årsaken til at jeg nevner hvor de tre kommer fra, er at det er et hyggelig faktum at talentene i stadig større grad kommer fra over alt. Møter oppstår, ofte på utdanningsinstitusjonene, og det skapes konstellasjoner og musikk som stadig flytter grenser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Damata er av den sorten og når de sjøl hevder at de henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som Maria Kannegaard, Brian Eno, Supersilent, Aphex Twin og Olivier Messiaen, så skal det ikke mye fantasi til for å begripe at Damata tar oss med til tidligere uoppdagede steder.

De tre har allerede tilegna seg noe som i stor grad begynner å utkrystallisere seg som egne stemmer og musikken er åpenbart basert på lekenhet. Noe oppleves som ganske så fritt, mens andre deler er ganske så groovete og mer låtbasert.

Dette er tøft, annerledes og hipt. Det er skapt av et spennende kollektiv med flotte individuelle stemmer på god vei til noe som skal bli svært spennende å følge.

Fjoråret fortalte meg hvor djupt savnet av København som start på festivalsommeren har vært. I år var muligheten til stede igjen og du verden så godt det gjorde med en blanding av ferie, storby og jazzfestival i den danske hovedstaden.

Sjøl om Copenhagen Jazz Festival er en mastodont av en festival med rundt 1300 konserter i løpet av tre uker, så er den totalt forskjellig fra det vi forbinder med jazzfestival her i Norge.

Det aller meste er gratiskonserter som er å finne nesten over alt i den enorme byen. På gater og streder, i kjellerrom på sikkert på loft også, i hager, klubber restauranter, kirker og i konsertsaler – det er musikk nesten over alt. Likevel er det mulig å oppholde seg i København uten å bli utsatt for jazzmusikk – denne byen rommer alt og den har plass til alt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Danskene er som alltid blide og medgjørlige og de som er avhengige av slikt, satte åpenbart stor pris på fjellapene fra nord – altså vi nordmenn – var tilbake og la igjen ei krone eller ti.

Etter en forsiktig start der vi i solidaritet fulgte de danske drenge sin kamp om å nå EM-finalen, skulle den svensk-danske tenoristen Tomas Franck være vårt første møte med festivalen. Slik blei det tikke.

Franck hadde dessverre dratt på seg en forkjølelse og måtte kaste inn håndkleet. På kort varsel steppa en annen tenorist i toppklasse, Fredrik Lundin, inn og sammen med Ben Besiakov på piano, Francks bror Daniel Franck på bass og Jeppe Gram på trommer, tok han oss med på kvartettens første «øvelse».

Med et repertoar i et hardboplandskap alle fire kjenner seg svært godt hjemme i, ga de oss to sett der låter, tempi og toneart blei avtalt fra låt til låt. Det swingte som om de fire ikke hadde gjort noe annet enn å spille sammen og fortalte oss hvor tilpasningsdyktige jazzmusikere på dette nivået er.

Valget om nok en gang å avlegge denne flotte byen med den store festivalen et besøk, førte blant annet til at jeg gikk glipp av Arild Andersens Kongsberg-konsert. Synd må vite, men Andersens danske våpendrager gjennom flere år, pianisten Carsten Dahl, gjorde sitt ytterste for å dempe savnet. Det greide han definitivt på sitt unike vis.

Dahl, som også er en fremragende kunstmaler, malte musikalske landskap ut i fra der og da og med Dahls unike fantasiverden og med en teknikk som kan ta han, oss og musikken til fantastiske steder, så ga han oss to sett med unike opplevelser.

Alt var ikke totalt fritt komponert/improvisert og to av Dahls store inspirasjonskilder, Keith Jarrett – med «In Your Quiet Place» og Grieg, fikk sine flotte tolkninger.

Carsten Dahl er en solopianist som hører hjemme helt der oppe – uansett hvilke måleenheter som blir tatt i bruk.

I Svenska Kyrkan hadde den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi og bassisten Thomas Fonnesbæk satt hverandre stevne. Det har de gjort en rekke ganger tidligere både live og på plate. Dette var første gang jeg fikk muligheten til å oppleve dem live og du verden for et møte det blei.

Pieranunzi er ikledd ei fantastisk stemme og er intet mindre enn en musikalsk samtalepartner i ultraklassen. Jeg tror neppe han vil protestere hvis jeg antyder at Bill Evans og Chick Corea har vært viktige ledestjerner på hans vei mot seg sjøl og til seg sjøl har han så definitivt kommet.

Når så Fonnesbæk er den perfekte arvtaker etter geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen med en musikalitet, lytteevne og teknikk verdig til å bli nevnt sammen med NHØP, så blei disse duosamtalene basert på musikk de to hadde skrevet, et virkelig høydepunkt under København-oppholdet.

Mangfoldet er stort også innen dansk jazz og pianisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Kathrine Windfeld (37), har på flere skiver mer enn antyda at hun har noe spesielt på fare med.

For første gang fikk jeg muligheten til å oppleve henne og musikken hennes live og det i gamle Copenhagen Jazzhouse. Windfeld er utstyrt med en utstråling og publikumstekke både verbalt og musikalsk som er ganske sjelden i jazzsammenheng og når hun så har skrevet spennende, moderne og tøff storbandmusikk og satt sammen et band som holder høy klasse både kollektivt og solistisk, så blei dette et storbandmøte som fortalte meg at Kathrine Windfeld blir ei viktig stemme å følge i åra som kommer.

Mitt København-opphold blei avslutta sammen med en av mine store danske favoritter, vokalisten Cæcilie Norby. I vakre Haveselskabets Have tok hun i mot oss med en meget bra trio, herlig strykekvartett og med den usedvanlig langt framskredne cellisten Andreas Brantelid som spesiell gjest.

Hun begynte det Helge med en skål til livet – «Here´s to Life», før hun blant annet ga oss herlige versjoner av «My Man´s Got Soul», «Summertime», Dylans «»How Does it Feel», et par helt nye originallåter og Bowies «Life on Mars».

Norby hadde publikum i sin hule hånd fra første takt og viste oss også at hun slekter godt på sin operasyngende mor. Norby hadde lengta veldig etter å komme ut til sitt publikum igjen og gjensynsgleden var åpenbart gjensidig.

Cæcilie Norby ga oss en perfekt avslutning for vår del på Copenhagen Jazz Festival 2021. Noe – ganske mye faktisk – sier meg at det blir ny Københavntur i juli neste år også.

Warren Wolf er en av dem som står klar til å ta over vibrafontrona etter Gary Burton som har gitt seg. “Reincarnation” er likevel i beste fall et kunstnerisk sidespor.

Fembarnsfar Warren Wolf (41) fra Baltimore i Maryland har i en rekke konstellasjoner, også som som trommeslager, fortalt oss hvilken voldsom kapasitet han er i besittelse av. Han har spilt og spiller med alt og alle og etter at vibrafonsjef Gary Burton meldte at han la køllene på hylla, så har sjefsposisjonen til instrumentet med den varme sounden stått ledig. Wolf har vist at han har den kreative kapasiteten og alt som trengs som instrumentalist til å overta.

Det er altså med solide forventninger alle møter med Wolf blir imøtesett, men “Reincarnation” oppleves dessverre som noe midt mellom et hvileskjær eller et forsøk på å tjene (sikkert velfortjente) penger i et mjukjazz-landskap som ikke har så mye veldig spennende å melde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det Wolf gir oss her er radiovennlig, i USA i alle fall, musikk som inneholder funk, soul and sexual ballads (!) med tekster framført av vokalistene Imani-Grace Cooper og Marcellus “Bassman” Shepard og som kan få enkelte til å rødme.

Sammen med et funky band fra hjembyen sin viser likevel Wolf hvilket enormt potensial han har som vibrafonist. Det vil være å håpe at han benytter det til noe annet enn det “Reincarnation” byr på. Det kan kanskje være et fromt ønske at han tjener nok på denne utgivelsen til at han går tilbake til det virkelig spennende han definitivt er i stand til å skape.