Samarbeidet mellom musikantene og pedagogene Roberto Bonati og Tor Yttredal har ført til mye fint. Nå møtes de for første gang som duo og samtalene går ikke i stå nå heller.
Roberto Bonati og Tor Yttredal har noe flott på hjertet.
Møtene mellom tenor- og sopransaksofonist, bassklarinettist og fløytist Tor Yttredal og bassist Roberto Bonati strekker seg helt tilbake til 2013. De har spilt en rekke konserter sammen, spilt inn flere plater og det har ført til utvekslinger mellom jazzutdanningene i Parma og Stavanger som de to leder – hver for seg!
For de av oss som har fulgt dette samarbeidet relativt tett, så kommer det ikke akkurat som noen bombe at det er en spesiell kjemi og et unikt musikalsk språk de to nok en gang har skapt. Bonati har skrevet mesteparten av musikken, mens Yttredal har bidratt med ei låt og så er noe kollektivt unnfanga – der og da.
Det er to lyttere med begrensa behov for å tilrane seg rampelyset for noe annet enn det musikalske budskapet vi har med å gjøre. Inspirasjon fra en rekke kilder som impro, ymse jazz-uttrykk, ikke-europeisk tradisjonsmusikk, samtidsmusikk og klassisk musikk er mulig å avlese. Alt dette, og sikkert mere til, har de to fusjonert til et høyst personlig, nedpå, søkende og fascinerende uttrykk.
På to av spora er også elektronikeren fra Stavanger, John Derek Bishop, med og gir musikken andre retninger og farger. “Some Red Some Yellow” har blitt noe helt for seg sjøl – noe spennende, noe vakkert.
Tor Yttredal – Roberto Bonati Some Red Some Yellow ParmaFrontiere/parmafrontiere.it
Møter med pianisten Kjetil Mulelid, både solo og som en viktig ingrediens i kvartetten Wako, er to solide bekreftelser på at her har vi med noe høyst personlig og veldig spennende å gjøre.
Wako – bandet sitt det!
Wako er ute med sitt femte album – det første i liveformat. Helt siden unnfangelsen og debuten har trommeslager Simon Olderskog Albertsen, tangentist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen – født og oppvokst på Færøyene, fortalt meg at både individuelt og kollektivt så har vi her med helt spesielle talenter å gjøre. De fire møttes på jazzlinja i Trondheim og, til tross for at de er noe spredd geografisk etter hvert, låter de nå modnere og mer sammensveisa enn noen gang.
Vi får møte Wako enten i straight kvartettformat fra Oslo Jazzfestival i fjor eller i forbindelse med slippkonserten for bandets fjerde plate på Victoria i november for et lite år siden sammen med de heftige gjestene Tore Brunborg (tenorsaksofon), Lars Horntveth (bassklarinett og steelgitar), Kyrre Laastad (perkusjon og elektronikk) og Adrian Løseth Waade (fiolin).
Fem av de ni låtene er skrevet av Myhre Olsen, mens Mulelid står for resten. Bandets umiskjennelige kollektive sound er tydeligere enn noen gang og solistisk holder de fire og de framifrå gjestene sjølsagt svært høyt nivå. Jovisst er det melodiske ekskursjoner vi blir invitert med på. og med fire par schwære ører bruker de alle de dynamiske triksene i boka, og noen til, for å skape vakre, unike og til dels luftige og frie stemninger. Tøft, flott og nok et steg for og med Wako.
Kjetil Mulelid – klar til å føre arven videre.
Pianist Kjetil Mulelid (30), fra Hurdal som en annen pianogigant – Tord Gustavsen, har vist seg fram i andre settinger enn Wako også – blant annet med sin egen trio. Med “Piano” debuterer han som solopianist og du verden som han presenterer seg i dette universet også.
All musikken er egenkomponert og innspilt på et over hundre år gammelt Bösendorfer i Athletic Sound i Halden. Klangen i flygelet og i uttrykket til Mulelid er av den vidunderlig vakre og personlige sorten og Mulelid har absolutt ingen grunn til å bli fornærmet hvis jeg hevder at han slekter på både Keith Jarrett og Tord Gustavsen. Når han så allerede er på svært god vei til å etablere si egen stemme og stake ut sin egen kurs, så skulle det være mulig å begripe hvor solopianisten Kjetil Mulelid befinner seg anno 2021.
Gigant er han vel kanskje ikke per dags dato, men Kjetil Mulelid er så definitivt kapabel og klar for å føre arven etter de store solopianistene videre med sitt vakre, ofte romantiske og lyriske, men samtidig temperamentsfulle uttrykk.
Wako Live in Oslo Øra Fonogram/MusikkoperatøreneKjetil Mulelid Piano Rune Grammofon/Musikkoperatørene
Karriera til Daniel Herskedal går fra tinde til tinde. Konserten med Emilie Nicolas, Helge Norbakken og Eivind Aarset under årets Moldejazz vil trolig bli nok et høydepunkt, men før den tid er det bare å glede seg med «Harbour» – nok et strålende visittkort fra hans eminente trio.
Helge Andreas Norbakken, Daniel Herskedal og Eyolf Dale – trioen sin det.
Det skjer mye, veldig mye, med og rundt Daniel Herskedal om dagen. Det å bli tildelt Spellemannprisen i komponistklassen samt å bli plukka ut som låtskriver for reklamekampanje for et av verdens mest kjente varemerker, Coca Cola, mer enn antyder hvor Herskedal befinner seg i musikkverdenen akkurat nå. Langt der fremme.
Likevel har jeg en klar mistanke om at Herskedal setter aller mest pris på det pågående samarbeidet han har med et av verdens ledende plateselskap på jazzfronten, engelske Edition Records, og trioen han har hatt i noen år nå, bestående av pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken.
«Harbour» er trioens fjerde album og der de tidligere tilstandsrapportene har tatt for seg utflukter og inspirasjon fra mer eller mindre fjernere strøk, så mener Herskedal at «Harbour» handler mer om å finne hjem samtidig som blikket rettes i stor grad mot nye håp og nye drømmer. Alt dette har nok i stor grad sitt bakteppe i den tida vi alle har opplevd nå.
Der trioen tidligere har samarbeida med blant andre BBC Concert Orchestra og TrondheimSolistene, så er det inn til beinet denne gangen. Trioen med den unike besetninga kan og utfordrer hverandre på et helt spesielt vis etter hundrevis av konserter verden rundt. Det låter enkelt og greit som en helt unik organisme av den.
Daniel Herskedal er en melodiker på særs høyt nivå. Jovisst finnes det spor av både klassisk musikk, folkemusikk og musikk inspirert av de utallige reisene han har vært på – ikke minst på Balkan og i Midt-Østen – men aller mest er den vakre musikken prega av Herskedals klo og bumerke: det tar bare sekunder for å skjønne at vi nok en gang har blitt invitert inn i hans unike univers.
De tre fantastiske musikerne i bandet til Daniel Herskedal inviterer oss med på ei indre reise som er både spennende, original, søkende og ikke minst usigelig vakker. Denne musikalske havna er det veldig givende å tilbringe tid i.
Daniel Herskedal Harbour Edition Records/Border Music
Joni Mitchell er i mine øyne og ører en av de største største låtskriverne og formidlerne i moderne musikkhistorie. Her følger nok en bekreftelse på det.
Joni Mitchell – en av de aller største – uansett!
Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med solide norske røtter både i Modalen utenfor Bergen på morssida og på Helgelandskysten på farssida, har rukket å bli 77 år – og veldig mye annet. Sjøl er Mitchell født og vokste opp i Canada, men har stort sett hatt base i USA de godt og vel 50 seineste åra. Hvilken betydning hun har hatt for sine samtidige og for stadig nye generasjoner er ikke mulig å sette ord på. En annen diskusjon som støtt og stadig dukker opp når det gjelder slike veivisere og retningsgivere, er hva som er deres beste låter, plater, produksjoner og perioder. Jeg er ikke i tvil om hva jeg mener og med denne vidunderlige samlinga i ørene og i hendene er konklusjonen enda enklere.
Det har vært sagt og skrevet mye om “Blue”, som feirer 50 års-jubileum i år, i det siste. Mitchell, som har vært plaget av sjukdom og ikke vært i stand til å spille på mange år, har også vært ute og sagt at hun synes det er stas at “Blue” endelig har blitt forstått. Nå synes jeg det er å ta ganske hardt i: veldig mange har jo ment at “Blue” er noe av det største som har vederfaret populærmusikken de seinest 50 åra og jeg er så avgjort blant dem.
“Blue” kom altså ut i 1971, men i den svært produktive perioden fra 1968 og før “Blue”, kom også “Song to a Seagull”, “”Clouds” og “Ladies of the Canyon”. Alt dette blei gitt ut på selskapet Reprise og er nå samla, fått nye mix og er delvis remastra og alt er oversett og godkjent av sjefen sjøl.
De tre første er for all del veldig bra, men for meg leda de opp til mesterverket “Blue” – med blant andre “Carey”, “River” og “A Case of You” – tre legendariske låter på ei plate!!! Når så de sju andre også er veldig bra, så førte/fører det til at dette er et evig høydepunkt i den moderne musikkhistoria.
Singer/songwriteren Brandi Carlile har skrevet en strålende tekst som setter Joni Mitchells og hennes univers inn i ei flott ramme. Dette er nemlig musikk og en boks som ethvert møblert hjem bør være utstyrt med.
Joni Mitchell «The Reprise Albums (1968-1971)» Reprise/Rhino/Warner Music
Under tre måneder før sjefen over alle sjefer, Miles Dewey Davis III, la ned hornet for godt den 28. september 1991, turnerte han i Europa. Den 1. juli stod han på amfiscena til en av sine favorittfestivaler, i Vienne i Frankrike, og nå får vi alle bli med på avskjedskonserten hans der.
Miles under konserten i Vienne 1. juli 1991.
Som de aller fleste musikkinteresserte så er jeg også blant dem som har mange helter og inspirasjonskilder. Og så har det seg slik at det er en da som rager over alle andre – Miles. Sånn har det vært, sånn er det og sånn kommer det for alltid til å bli værende. Jeg fikk oppleve Miles tre ganger live – i 1984 og året etter i Molde, og jeg tror jeg kan gjenfortelle det meste av det som skjedde før, under og etter den magiske midnattskonserten i 84. Og så fikk jeg oppleve han i København med DR Big Band da Palle Mikkelborgs hyllest, “Aura”, blei urframført og muligens blei spilt live for første og siste gang. Noen har denne utstrålinga, denne tilstedeværelsen, denne magien som man bare må være født med – Miles var definitivt en av de få som var besjela med alt dette.
For oss som er ihuga fans, katten min het sjølsagt også Miles, så er alt som har Miles sitt stempel på seg, av enorm verdi og av stor betydning. Ofte i silke tilfeller blir plateselskapene mistenkt for å prøve og melke kilden ukritisk. At de ikke bryr seg nevneverdig om verken den musikalske eller tekniske kvaliteten på produktet. Ofte kan det nok være et poeng der, men heldigvis ikke i dette tilfellet. Miles, som rakk å bli 65 år og veldig mye annet også, var i så bra slag som han ofte var mot slutten av livet og det skinner veldig tydelig gjennom i løpet av disse 80 minuttene konserten varte at han trivdes i Vienne og i Frankrike – et land og et folk som hadde tatt varmt i mot han helt siden 1949.
Repertoaret på det som skulle hans siste tur til Europa var blant annet hitlåter som Marcus Millers “Hannibal” og “Amandla”, samt Cyndi Laupers “Time after Time”, Michael Jacksons “Human Nature” og de to Prince-låtene “Jailbait” og “Penetration”. Vi får lange og gode versjoner med strålende lydkvalitet der spesielt altsaksofonisten Kenny Garrett imponerer noe voldsomt.
Bandet var mindre på denne turen enn tidligere og besto av Foley på lead bass, Deron Johnson på tangenter, Richard Patterson på bass og Ricky Wellman på trommer. Funky så det holder, men uten de store personlige stemmene – bortsett fra Garrett.
Tekstheftet som følger denne dobbeltvinylen med masse flotte bilder fra konserten, har en framifrå tekst, med intervjuer av de involverte, ført i pennen av Milesolog Ashley Kahn. Her kommer det en rekke interessante betraktninger og et delvis nytt innsyn i Miles sin sfære og personlighet – interessant for både nerder og andre.
Denne konserten fra Vienne er et flott farvel med Miles – han har vi lov å være på fornavn med – sin Europa-epoke. Det var en svært viktig del av hans personlige og musikalske liv. Miles lever på så mange vis fortsatt!
Miles Davis Merci Miles! Live at Vienne Warner Records/Rhino/Warner Music
En av den moderne jazzens mest spennende trommeslagere, Ches Smith, tar oss med til steder de færreste av oss har opplevd tidligere.
Ches Smith i sentrum for sitt haitianske univers.
Ches Smith har de par siste tiåra vist seg fram som en særs innovativ og original trommeslager sammen med blant andre Tim Berne, John Zorn, Marc Ribot og Dave Holland. Alt dette har skjedd etter at Smith slo seg ned i New York, men han hadde så avgjort et musikalsk liv før det også.
Smith kommer nemlig fra California og bodde i en lengre periode i San Francisco. Der kom han via tilfeldigheter i kontakt med et miljø med kulturelle og ikke minst musikalske røtter i voodoo-miljøet fra Haiti. Smith blei umiddelbart fascinert og lærte mye fra en verden med et helt “nytt” rytmisk og melodisk uttrykk.
Uten at den store verden visste så mye om Smiths forbindelser til dette miljøet, så holdt han kontaktene ved like fra tid til annen og i 2015 lagde han ei plate med røtter i dette universet, men musikken skreiv han sjøl mens vokalisten Daniel Brevil, fra Haiti, skrev tekstene.
Nå har Smith tatt et nytt steg sammen med Brevil og laget en forlengelse av budskapet fra 2015. Sammen med jazzmusikere som pianisten Matt Mitchell og altsaksofonisten Miguel Zenón og en rekke vokalister og perkusjonister fra Haiti, med Sirene Dantor Rene i spissen, tar Smith oss med på en vidunderlig og annerledes ekskursjon både harmonisk, melodisk og rytmisk.
Som en ekstra bonus i denne flotte boksen, med to teksthefter som forteller oss om Smiths vei inn i dette universet og en hel del om denne spesielle kulturen, er også innspillinga fra 2015 med.
Dette er tøft, annerledes og ikke minst overraskende. Herlig nytt påfyll!
Ches Smith & We All Break «Path of Seven Colors» Pyroclastic Records/pyroclasticrecords.com
Bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson kommer med stadig nye bekreftelser på hvilken fantastisk flott stemme han er og har. Ingenting er hyggeligere enn det.
Magnus Öström, John Parricelli, Lars Danielsson og Grégory Privat – bandet sitt det.
Lars Danielsson (62) har benytta sitt musikalske liv og virke til å fortelle oss i en rekke sammenhenger hvilken stor og viktig musikant han er. Han er av typen som er både ustanselig kreativ og samtidig usedvanlig produktiv og det er alltid med stor forventning nye visittkort fra han blir mottatt i heimen.
Nå er det hans fjerde statusrapport med bandet Liberetto som står på kjøreplanen og, sjøl om nummer III gikk meg hus forbi bokstavelig talt – intet mindre enn en skandale sjølsagt, så har det vært en sann fryd å følge hans Liberetto-ekskursjoner.
Reiser og landskap er beskrivelser som har vært brukt, og til dels misbrukt, i forbindelse med musikkomtaler. I denne sammenhengen med “Cloudland” er disse betegnelsene likevel både riktige og på sin plass. Danielsson henter nemlig tydelig inspirasjon fra sine utflukter rundt om i verden til sine komposisjoner – det være seg Midt-Østen eller latinske breddegrader. Og sikkert mange andre steder også.
Uansett hvor Danielsson har henta det fra så har han satt det sammen til noe usigelig vakkert og sammen med et band bestående av den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat – to ukjente storheter her hos oss – og Rymden- trommeslageren Magnus Öström – han har skjemt oss bort lenge allerede, og med gjestene Kinan Azmeh fra Syria på klarinett og uforliknelige Arve Henriksen på trompet på noen av spora, har sjefen, som også trakterer piano, orgel, wah-wah cello og gimbri, skapt et varmt, godt, inderlig, av og til virtuost og av og til helt nedpå univers som det gjør godt å dykke ned og bli værende i.
Paolo Fresu og Lars Danielsson – duoen sin det.
I min desperate, men likevel mislykka leiting i platebunken etter “Liberetto III”, så fant jeg likevel en annen alt for lenge oversett liten gullklump med Danielsson. Sammen med den italienske mestertrompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu skapte Göteborgs store sønn “Summerwind” i 2018. Hvis noen tror at den har gått ut på dato, så tar de veldig – VELDIG – feil.
Denne lyriske perla bringer sammen to musikanter som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset for sin egen del. De er kun ute etter å skape musikalsk lyrikk – ute etter å skape noe vakkert med sine flotte og varme stemmer.
I et repertoar der de to har skrevet det meste og satt det sammen med blant annet “Autumn Leaves” og Bachs “Wachet auf, ruft uns die Stimme”, har de skapt noe som er egnet for å skape sjelefred både nå og for all fremtid.
Lars Danielsson er en musikalsk gigant – ferdig snakka.
PS Nå begynner definitivt jakta på “Liberetto III”.
Lars Danielsson Liberetto Cloudland ACT/Musikkoperatørene
Lars Danielsson – Paolo Fresu Summerwind ACT/Musikkoperatørene
På den intime bydelskroa Smia Galleri i Oslo etablerte gitaristen Eirik Berg Svela og og bassisten Håkon Norby Bjørgo en fast konsertserie for en del år siden. Hvorfor den har blitt populær får vi et flott bevis på på selskapets debutplate.
Eirik Berg Svela, Hermund Nygård og Håkon Norby Bjørgo utenfor Smia. Foto: Eirik Svela
Det er jo ingen bombe at det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz. Mange markerer seg kraftig på den internasjonale scena via store utenlandske selskap. Andre viser hvilke flotte kvaliteter de er i besittelse av på et helt annet og mer beskjedent vis. Denne intime og deilige trioutflukten er et flott eksempel på det siste.
Gitaristen Eirik Berg Svela (36) er for lengst tilbake i moderlandet etter at å ha studert og jobba borte på fotballøya i åtte år. Der utvikla han åpenbart en varm og inderlig spillestil med solide røtter i bebop- og standardskatten. Vel hjemme møtte han bassisten Håkon Norby Bjørgo, nok en av de mer enn lovende 30-something musikerne som har brukt det siste tiåret til å etablere seg på høyt nivå i en rekke sammenhenger.
De to har i løpet av årene på Smia inviterte med seg en rekke mer eller mindre veletablerte musikanter til langt framskreden hygge og bedre trommefølge til denne standardreisa enn “veteranen” Hermund Nygård (42) er faktisk vanskelig, bortimot umulig vil jeg nesten si, å tenke seg.
53 minutter med med ni standardlåter som “Dance of the Infidels”, “Fee-Fi-Fo-Fum”, “When Sunny Gets Blue” (neppe tilegna Solskjær vel?) og “My Shining Hour” står på menyen og blir dandert på best mulig vis. Vi har med tre musikanter å gjøre som vil hverandre og musikken vel og som kan dette språket til fingerspissene.
Her blir det ikke flytta en eneste merkestein – kun spilt ektefølt og hardtswingende musikk av usedvanlige flinke herrer i sin bortimot beste alder. Det holder ei god stund det!
Jeg har både hørt om og hørt Jonas Kilmork Vemøy tidligere, men med disse to utgivelsene etablerer han seg virkelig blant våre aller beste trompetere. Det sier en hel del det.
Maridalen har noe vakkert og inderlig å melde.
Det er mange om trompettrona i norsk jazz og tilliggende herligheter: Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Mathias Eick og Per Jørgensen er bare noen av dem som har løfta nivået opp på et skyhøyt internasjonalt nivå. Jonas Kilmork Vemøy (34) melder seg her og nå på som en framifrå kronprins med en nydelig og varm tone og et uttrykk som tar bolig for neppe å bli glemt.
Maridalen er en Oslo-basert trio der bassist Andreas Rødland Haga og saksofonist og klarinettist Anders Hefre – to helt nye bekjentskap for meg – kler hverandre og musikken som er spilt inn i Maridalen kirke, på et et høyst personlig og inderlig vis.
Musikken har de tre skrevet sammen og den er uten unntak melodisk, vakker og usedvanlig uttrykksfull. De tre fører meningsfulle og nedpå samtaler som forteller oss om en personlig og musikalsk modenhet som det er herlig å bli invitert med på.
Jonas Kilmork Vemøy og Øyvind Kristiansen fører modne samtaler.
Rundt påsketider ga pianisten, organisten og programmereren Øyvind Kristiansen og Kilmork Vemøy, som i tillegg til trompet også trakterer elektronikk og programmerer her, ut “Hymns of Compassion” – med undertittelen meditasjoner for påske- og pasjonstiden.
Den passa sikkert strålende rundt høytiden, uansett hva og hvem man tror på, men den passer så avgjort resten av året også. Utgangspunktet er kjente salmer som det blir improvisert rundt og her møter vi to andre – i hvert fall delvis – musikere som kler hverandre perfekt. De to har jobba mye sammen med “Jakobsmessene” i Kulturkirken Jakob – de kan hverandre, de kjenner hverandre, de utfordrer hverandre og de utfyller hverandre.
Når de så i disse stemningsfulle og vakre musikalske landskapene har invitert med seg Beate S. Lech, Mahsa Vahdat og Marthe Haaland Wang på vokal på noen av spora – tre fantastiske, men helt forskjellige vokalister – samt en strykekvintett, så har dette blitt nok et visittkort som man kan ta frem hele året – og i mange år.
Dette begynte med Jonas Kilmork Vemøy og det skal slutte med han også. For ei stemme – for et uttrykk. Velkommen inn i trompet-toppen!
Gorm Askjær er nok et nytt navn for de fleste av oss nord for Skagerrak eller Kattegat. Veldig mye tyder på at vi kommer til å høre mye personlig fra han i åra som kommer.
Gorm Askjær, helt til høyre, samme med sitt utmerkede hold. Foto: Hreinn Gudlaugsson
Det er spennende i disse dager å se hvor langt Danmark kan nå i fotball-EM. Vi her litt lenger nord har jo en tradisjon for å heie på de røde og hvide når vi ikke er kvalifisert sjøl og den tradisjonen synes jeg absolutt vi skal videreføre til Gorm Askjær og hans Secret Safari.
Gitaristen, banjoisten, komponisten og bandlederen Gorm Askjær (40) tilhører det svært så oppegående jazzmiljøet i Aarhus. Dette er bandets debutskive, men Askjær og hans musikk så dagens lys allerede i fjor, men da med trio.
Sammen med saksofonisten Christian Vuust og trompeteren og flygelhornisten Kasper Tranberg, som jeg har stifta hyggelig bekjentskap med tidligere, og trommeslageren Morten Nottelmann og bassisten Thomas Sejthen, tar Askjær oss med på en musikalsk utflukt med en rekke spennende ingredienser.
Askjær har skrevet all musikken, bortsett fra et “samarbeid” med Erik Satie på “Phantasie Gymnopedédie”, og her får vi smake på alt fra country via surf rock og klassisk musikk til frijazz – og sikkert mye mer også.
Det er lett å høre at de fire stortrives i disse landskapene og med hverandre. Kollektivet låter strålende og spesielt sjefen – og så på banjo da – og med klare impulser fra Bill Frisell både som komponist og solist og Kasper Tranberg, løfter musikken til spennende steder.
Gorm Askjær Secret Safari er i gang med noe som skal bli veldig spennende å være med på fortsettelsen til.
Gorm Askjær Secret Safari First Movement Jaeger Community Music/jaegercommunity.com
